RG-1976-117

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1975-06-30
Publisert:	RG-1976-117
Stikkord:	Adkomst til vei
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 30. juni 1975 i sak nr. 402/74
Parter:	Røedfeltets vel v/formannen Arne Steen Gundersen (advokat Sigurd Bruteig) mot Kåre Michaelsen (advokat Tormod Kandahl).
Forfatter:	Lagmann Torstein Brun Fretheim, lagdommer Erik Jørgensen, byrettsdommer H. S. Faanes
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Mellom Røedfeltets Vel og Kaare Michaelsen, Spervikstrand, Halangspollen, er det oppstått tvist om Michaelsens rett til å la utenforstående bruke veistrekningen fra Kleivaveien til Spervikstrand. Veien, som følger faret etter en gammel ferdselvei, ble bygget i fellesskap av hytteeierne i området og Michaelsen i 1963-64. Michaelsen, som hadde laget havn for småbåteiere på sin eiendom ved Halangspollen, har i årene etterpå utvidet denne virksomhet atskillig og har latt en del av båteierne trafikkere veistykket med bil. Hytteeierne, representert ved Røedfeltets Vel, hevdet at det ved byggingen av veien ble avtalt at den bare skulle benyttes av hytteeierne og Michaelsen med familier og besøkende til disse. De anla sak ved Ytre Follo herredsrett hvor de krevet fastsettelsesdom for dette og dessuten nedla påstand om at Michaelsen ble dømt til å stoppe all kjøring med motorkjøretøy av utenforstående til sin eiendom i forbindelse med utleien av båtplass og/eller parkeringsplass.

Ytre Follo herredsrett avsa 7. mai 1974 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Saksøkte, Kaare Michaelsen, Spervikstrand, frifinnes.

2. Som erstatning for saksomkostninger betaler Rødfeltet Vel til Kaare Michaelsen kr. 3.660,- - kronertretusensekshundreogseksti 00/100.

Oppfyllelsesfristen er 2- to - uker.»

Vedkommende saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner og til lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Side:118

Røedfeltets Vel v/formannen Arne Steen Gundersen har påanket dommen til lagmannsretten og har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Kaare Michaelsens rett til å bruke den private veg Kleivavegen-Spervikstrand til kjøring med motorkjøretøy er begrenset til bruk for ham selv, hans familie som bor på Spervikstrand gnr. 19, bnr. 6 samt tilfeldige besøkende.

2. Kaare Michaelsen har ikke rett til å gi adgang for andre enn de i pkt. 1 nevnte til å bruke motorkjøretøy på vegen. Han pålegges å trekke tilbake de tillatelser han har gitt til båteiere som har båtplass på hans eiendom til å trafikere vegen med motorkjøretøy.

3. Røedfeltets Vel har rett til å forby kjøring med motorkjøretøy for andre enn de som er nevnt i pkt. 1 og vellets medlemmer.

4. Saksøkte dømmes til å betale sakens omkostninger ved herredsretten og lagmannsretten.»

Den ankende part ved sin prosesstullmektig advokat Sigurd Bruteig har blant annet anført at de 24 hytteeiere i 1963-64 sammen med Michaelsen utførte vei arbeidet på dugnad. Det var for alle parter forutsetningen at veien bare skulle være til privat bruk og besøkende til familiene, uten at det ble satt opp noen skriftlig avtale om dette. Veien ligger i sin helhet på de parseller som medlemmene av Røedfeltets Vel har festet av Tomter gård. Michaelsen har ingen tinglyst rett til vei gjennom dette område. Der veien ble bygget, var det før bare en utmarksti. Hvis Michaelsen har hatt en veirett til Spervikstrand, har det i tilfelle bare vært rett til gangvei, idet noen kjøring til Spervikstrand aldri har vært mulig. Transport av varer til Spervikstrand må for det meste ha foregått med båt.

I forrige århundre, inntil ca. 1880 da det var skipsanløp ved Spervikstrand, kan det ha vært en slags vei der og muligens også noe senere, til omkring århundreskiftet da det ble drevet istrafikk i forbindelse med et ishus like syd for Spervikstrand. Siden da har veien helt forfalt. Det var ikke vei der da hyttene ble bygget i ca. 1959-60, og veiarbeidet må betraktes som bygging av en helt ny vei. Det arbeide som ble utført, var meget betydelig med sprengning, drenering og påfylling av stein og pukk m.v.

Michaelsens rett til kjøring er utelukkende hjemlet ved avtalen. Hvis han vil påberope seg et annet grunnlag for sin rett til vei, må han bevise det. Avtalen gir ikke Michaelsen rett til å la andre få rett til å kjøre på veien. Det var opprinnelig bare et par av de 4-5 båteiere som leide båtplass hos Michaelsen, som av helsemessige grunner skulle få kjøre bil ned. Alle parter var klar over dette.

Veien må betraktes som et sameie mellom Michaelsen og hytteeierne, og som sameiere har Michaelsen den samme adgang til bruk av veien som de andre, men ikke noe ut over det. Han kan således ikke utnytte veien til ervervsmessig bruk. Det har ikke vært drevet gårdsbruk hos Michaelsen, og det er ikke

Side:119

påvist at bruken av veien har tjent jordbruksformål. Utleie av båtplasser ligger langt utenfor tidligere forutsatt bruk.

Veien ligger i sin helhet på de parseller som hytteeierne har festet og er privat vei. Den er i sin helhet nybygget av vellets medlemmer og har aldri vært offentlig vei. Tomtefesterne er forpliktet til å vedlikeholde veien, og de har samme råderett over veien som en eier. Det er ikke riktig som ankemotparten hevder at det arbeid som ble utført bare var en utbedring og at partene ikke har rett til eksklusiv bruk av veien. Den er ikke åpen til fri ferdsel for almenheten slik at Michaelsen uten begrensring kan gi utenforstående adgang til å kjøre på den.

Det antas at Michaelsen nå har 27 båtplasser og at dette medfører at 10-12 biler bruker veien til stadighet. Denne trafikk er til stor géne for hytteeierne ved støy, støv og farer for barna. Det er hyppig trafikk til og fra båtene i den bratte, svingete vei. Ulempene er meget betydelige og må også antas å medføre en verdisenkning.

Herredsretten har feilaktig antatt at Vellet ikke kan utelukke almenheten fra ferdsel på veien. Saken gjelder imidlertid ikke spørsmål om almenhetens rett, men den gruppe som Michaelsen har gitt rett til å kjøre. Herredsretten har ikke vurdert den avtale som ble inngått da veien ble bygget og om Michaelsen etter denne avtale hadde adgang til å gi andre rett til å kjøre.

Almenheten kan bruke veien som den alltid har gjort, nemlig som gangvei.

Om rettspraksis er det vist til følgende høyesterettsdommer: Rt-1915-20, Rt-1966-1205 og Rt-1968-695.

Kaare Michaelsen har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Ankemotparten ved sin prosesssfullmektig advokat Tormod Kandalal har blant annet anført at kartene viser at det har vært en gammel ferdselsåre der hvor den omtvistede veien nå går. Eiendommen Spervikstrand ble utskilt fra hovedbølet i 1861 og har tatt med seg hovedbølets rettigheter. Den gamle veien har vært i bruk både vinter og sommer. Michaelsens besteforeldre kjørte i sin tid til Spervikstrand med et flyttelass med et tospann hester, og vitnet Einar Tomter kjørte dit sommeren 1950 med lastebil. Veien har vært eiendommens eneste veiforbindelse. Den har videre tjent de omliggende eiendommers interesser som f.eks. som vei for tømmer som ble lastet av på stranden ved Spervikstrand. Disse gamle rettigheter må respekteres selv om de ikke er tinglyst. Da veien ble bygget om i 1963/64, var det ikke meningen at man skulle stenge for andres bruk, tvertimot ble man enig om å ta betaling for bruken av den og bruke pengene til vedlikehold. I disse år er veien stort sett holdt ved like av Michaelsen alene. Han har innkrevet betaling og brukt pengene til vedlikehold. Dette har Vellet vært fullt innforstått med og

Side:120

faktisk godkjent, idet de har tatt imot Michaelsens utgiftsbilag og bokført det i regnskapene for veien. Dette har skjedd helt frem til 1971 da utvidelse av antall båtplasser kom på tale.

Veien ligger på bygslet grunn, men er stukket langs den gamle trasé. Denne trasé fantes da bygslerne overtok tomtene. De må respektere denne vei som lå der på forhånd og rettighetene til dem som benyttet denne gamle vei.

De høyesterettsdommer som den ankende part har nevnt til støtte for sitt standpunkt, gjelder forhold hvor det mellom partene var fastslåtte rettigheter. I denne sak har ikke Vellet slike rettigheter, ingen eksklusiv rett. Det må avfinne seg med at almenheten har rett til bruk av veien. Michaelsen og Vellet kan reparere veien, men de rår ikke over bruken av den.

Ulempene ved kjøringen på veien av båteierne er ikke så store som hevdet. Det dreier seg bare om 5-6 biler. De kommer dit bare om søndagene, og de har ingen andre muligheter til å parkere enn på Spervikstrand. Om den ankende part får medhold, vil det resultere i at kommunen griper inn, idet det er behov for å skaffe befolkningen utvidet adgang til sjøen.

For lagmannsretten har representanter for den ankende part, Røedfeltets Vel og ankemotparten avgitt forklaring. Det er avhørt 4 vitner hvorav 2 er nye for lagmannsretten. Dokumentasjon er foretatt slik det fremgår av rettsboken. Sammen med partene og deres prosessfullmektiger ble foretatt befaring av den omtvistede veistrekning.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Retten finner det godtgjort at den gamle veien ned til Spervikstrand ikke bare var en gangsti. Under lagmannsrettens befaring ble det påvist tydelige rester etter gamle veifundamenter, som ved siden av forklaringer om tidligere bruk gir grunn til å anta at veien også har vært kjørbar med hest og kjerre. g3

Om vinteren har veien vært brukt til tømmerkjøring fra nærliggende skogteiger og en tid også til iskjøring. Det er videre gitt opplysninger som tyder på at det i eldre tid var en del varekjøring denne veien og videre over is og myr nordover mot Oslo om vinteren. En tid var det dampskipsanløp på Spervikstrand og veien må da ha vært brukt til og fra båten av folk i distriktet, særlig som gangvei, men trolig også noe til varetransport med hest og kjerre. Skipsanløpene opphørte ca. 1880; hvor lenge de fant sted vet en ikke.

Veien var den eneste brukbare helårlige atkomstvei til eiendommen Spervikstrand, og det er ikke bestridt at eiendommen hadde rett til å bruke veien. Det er opplyst at Spervikstrand tidligere var et småbruk med ca. 16 da innmark. Det har vært ku og sauer der, men ikke hest. Om sommeren ble det trolig mye brukt båt, men veien har rimeligvis vært brukt som gangvei og en og annen gang til transport med hest og kjerre. Nå er eiendommen på ca. 5 da, og Michaelsen har ført opp ny bolig der.

Da partene i saken i 1963 ble enige om å gjøre om veien til

Side:121

bilvei, antar retten at den var i dårlig forfatning og stort sett bare ble brukt av partene og 4-5 båteiere som hadde leid båtplass på Spervikstrand. All annen bruk av veien var da opphørt.

Veien går i sin helhet over grunn som medlemmer av Røedfeltets Vel har festet, men Michaelsen hadde altså bruksrett til veien før den ble omgjort. Det er ikke opplyst hva omgjøringen til bilvei har kostet, men det er gjort et ikke ubetydelig arbeid på veien, dels utført ved dugnad, dels finansiert ved utlodninger o.l. og direkte bidrag. Vel-medlemmene var 24 i tallet, og Michaelsen deltok på linje med de andre, alså med 1/25.

Michaelsen hevder at allmennheten har rett til fritt å kjøre den nye veien med bil. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er tale om en vei på privat grunn, omgjort til bilvei av partene, og den blir også vedlikeholdt av partene. Selv om allmennheten har hatt ferdselsrett der fra gammel tid, slik at partene ikke helt kan stenge veien for allmenn ferdsel, må de, etter å ha bygd om veien, sammen kunne forby andre å kjøre der med bil. Michaelsen har da også selv tatt betaling av båteiere for bruk av veien med bil.

Michaelsen har etter rettens mening ingen annen rett til veien enn den han kan bygge på sin gamle private veirett og sin overenskomst med hytteeierne.

Den avtale som ble inngått mellom hytteeierne og Michaelsen i 1964, ble ikke nedtegnet, og det er ikke godtgjort at den fremtidige bruk av veien som bilvei for Michaelsens vedkommende uttrykkelig var begrenset til å gjelde ham selv og familien og de få båteiere som da av helsemessige grunner skulle få kjøre helt ned til Spervikstrand. På den annen side er det heller ikke godtgjort at avtalen var slik å forstå at Michaelsen uten innskrenkning kan gi rett til alle som har båtplass hos ham til å kjøre på veien.

I 1964 var det visstnok 4-5 båteiere som leide båtplass av Michaelsen, og i førstningen synes bare to eller tre av disse å ha kjørt bil ned til båtplassen noenlunde regelmessig. Hytteeierne måtte etter rettens mening regne med og også kunne tåle en viss økning i trafikken på veien til Spervikstrand på grunn av den virksomhet som Michaelsen drev. Men verken ut fra Michaelsens gamle veirett eller ut fra de naturlige forutsetninger for samvirket mellom ham og hytteeierne om ombyggingen av veien, er det rimelig at hytteeierne skal finne seg i at Michaelsen ut fra forretningsmessige behov skal kunne belaste veien med en biltrafikk som er mangedobbelt det den var da veien ble ferdig i 1964. En slik økning av biltrafikken som den utvidelse av båtutleien som har funnet sted og som videre er planlagt, kan medføre, overskrider etter rettens mening grensen for hva de må tåle.

På grunnlag av den befaring som fant sted, kan det fastslås at en biltrafikk ut over et visst omfang på veien må bety en følbar ulempe for hytteeierne. Det må legges vekt på deres

Side:122

intensjon om å ha et feriested hvor de nettopp slipper de ulemper som biltrafikken i et vanlig boligområde i en by vanligvis medfører. Det må også derfor ansees overveiende sannsynlig at de i sin tid mente å bygge veien stort sett bare til bruk for seg selv og Michaelsen med familier samt noen få båteiere. Det må videre ansees sannsynlig at også Michaelsen da var klar over denne forutsetning. I årene etter at veien ble bygd, økte trafikken en del p.g.a. utvidelsen av Michaelsens båtplassutleie. Michaelsen tok betaling av båteierne for bruken av veien, brukte pengene til vedlikehold av veien og leverte kvitteringene til velforeningen, som bokførte beløpene i sitt regnskap vedrørende veien. Vellet må derved sies å ha godtatt en viss utvidet bruk av veien i forhold til hva som ble avtalt etter at den ble bygget. Dette vedvarte til ca. 1970, da tvisten mellom partene oppsto. Vellet hør derfor også ut fra dette finne seg i en viss utvidet bruk.

Michaelsen må på sin side finne seg i en regulering ut fra sitt behov. Ved vurderingen av dette må det tas i betraktning at hans virksomhet med båtplassutleie ikke er en videre utnyttelse av eiendommen, som er et tidligere småbruk. Det er i dag en regulær boligeiendom, og båtplassutleien er en ervervsmessig virksomhet som representerer en helt annen bruk av eiendommen enn tidligere.

Lagmannsretten er ut fra dette kommet til at Michaelsen må gis rett til utnyttelse av veien ut over sitt private behov ved å få adgang til å gi kjørerett for et visst antall båteiere. Med utgangpunkt i opplysningene om den bruk som velforeningen i sin tid har avfunnet seg med, fastsettes biltallet skjønnsmessig til 8. Av hensyn til kontrollen må Michaelsen levere oppgave over bilene til styret i velforeningen, slik at dette til enhver tid har oversikt over hvilke biler som har kjørerett. Når det gjelder formuleringen av domsslutningen, bemerkes at det er forutsetningen at personer som leier båtplass, ikke regnes som tilfeldig besøkende.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, er saken dels vunnet, dels tapt, og saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for noen av rettene, jfr. tl. §174 første ledd og §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Kaare Michaelsens rett til å bruke den private vei fra Kleivaveien til Spervikstrand til kjøring med motorkjøretøy er begrenset til bruk for ham selv, hans familie, tilfeldige besøkende samt inntil 8 motorkjøretøyer tilhørende båteiere som leier båtplass på Spervikstrand.

Kaare Michaelsen leverer Røedfeltets Vel oppgave over de kjøretøyer tilhørende båtplassleiere som til enhver tid er gitt rett til å kjøre på veien.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:123

Av herredsrettens dom (dommer fullmektig Lars Christensen m.spes. bem.):

Saken gjelder faktisk og rettslig disposisjon over vegstrekningen Dammene-Kleiva-Spervikstrand i Frogn kommune.

Etter forgjeves forliksbehandling i Frogn forliksråd den 3. november 1971 innga Røedfeltet Vels medlemmer stevning til retten den 17. januar 1972, idet de hevdet at Kaare Michaelsen, Spervikstrand, ikke hadde anledning til å gi tillatelse til kjøring med bil på nevnte vegstrekning til personer som leide båtplass hos ham, og som ikke samtidig var medlemmer av Røedfeltet Vel. Kaare Michaelsen tok til motmæle i tilsvar til retten datert 29. februar 1972.

Hovedforhandling med uttrukne domsmenn ble holdt onsdag den 24. april 1974. Det er hørt 3 vitner, retten har foretatt åstedsbefaring sammen med ett av vitnene, partene og deres prosessfullmektiger.

Den ovennevnte vegtrasé ned til Spervikstrand har vært i bruk siden før 1880, den er avtegnet på kartet fra ca. 1890 som prikket linje, men i hvor lang tid før er idag umulig å fastslå. Bruken den gang har hatt sammenheng med dampskipsanløp til brygge ved Spervikstrand. Båten som sist anløp Spervikstrand het D/S «Juno» og brant omkring 1880. Anløpenes hyppighet kan det idag ikke sies noe sikkert om.

Vegstrekningen har også, særlig vinterstid, vært benyttet som adkomst til Parrs Ishus, som ligger omtrent midtveis mellom Dammene og Spervikstrand. Istrafikken opphørte omkring år 1920. På kart fra omkring 1920 er vegtraséen ned til Spervika tydlig avmerket. Ved enden av vegstrekningen nede ved Spervikstrand ligger eiendommen «Spervikstrand», gnr. 19, bnr. 6, nå tilhørende saksøkte. Vegen har vært benyttet som adkomst til dette, selv om det kan hevdes at også snarveier har vært brukt av eiendommens beboere.

I de senere år, fra omkring midten av 1950-årene, har vegen særlig vært benyttet av hytteeiere i området.

Vegens kvalitet, har vært tilpasset sine tiders aktuelle behov. Frem til opphøret av istrafikken, hest og slede vinterstid, sommerstid en vanskelig veg med hest og kjerre. Etter opphøret av istrafikken har vegstandarden gradvis blitt dårligere, noen form for regelmessig vedlikehold har ikke vært foretatt. Vegens standard slik den er idag, kan føres tilbake til de arbeider og utbedringer som ble foretatt av sakens parter i fellesskap i første halvdel av 1960-årene. Fra da å være en meget dårlig veg, på grensen til å måtte kalles sti, ble den opparbeidet til en smal, men brubar bilveg, behovet tatt i betraktning.

Vegen har i den tid den har eksistert vært benyttet av de som har hatt behov for og ønske om det. Eier av veggrunnen, gårdsbruker Johan Røed, har ikke nedlagt forbud overfor noen om bruk av vegen. Det er heller ikke tillagt enkelte personer noen særskilt rett til bruk av vegen.

Etter opphøret av istrafikken og frem til hyttebyggingen tok fart, har bruken av vegen vært meget beskjeden og i det alt vesentlige kun som gangveg. Etter utbedringen i 1960-årene har vegen fått større betydning og benyttes i dag med bil av medlemmene av Rødfeltet Vel, disses familie og besøkende, saksøkte med familie og besøkende samt andre som leier båtplass hos saksøkte.

Side:124

Det er sistnevnte gruppes bruk av vegen med bil saksøker nå ønsker å stoppe. - - -

Retten skal bemerke:

Etter de i retten fremlagte opplysninger, den foretatte bevisførsel og befaring, finner retten å ville legge til grunn at vegtraséen Dammene-Kleiva-Spervikstrand er en meget gammel trasé som har vært benyttet som veg fra tiden før 1880. Frem til 1880 i forbindelse med dampskipsanløp til kaia i Spervikstrand, etter 1880 i forbindelse med istransporten, særlig frem til Parrs Ishus, og etter opphøret av denne virksomhet omkring 1920 som adkomstveg ned til saksøktes eiendom «Spervikstrand». Bruken av vegen i denne siste periode ansees av retten som meget beskjeden, inntil hyttebyggingen i området begynte for alvor omkring midten av 1950-årene. Etter utbedringen i 1960-årene har bruken vært stadig økende.

Vegens kvalitet har hele tiden variert med bruken, næ mer enn en meget dårlig kjerreveg sommerstid ansees den av retten imidlertid aldri å ha vært, før utbedringen i 1960-årene. Etter opphøret av istrafikken og frem til nevnte utbedring, ansees vegen i det alt vesentlige å ha vært benyttet som gangveg.

Vegen ansees for hele tiden å ha vært åpen for enhver som måtte ønske å bruke den med de redskaper vegkvaliteten til enhver tid tillot. Vegen ansees imidlertid ikke som offentlig, da det offentlige ikke på noe tidspunkt har overtatt denne eller overtatt vedlikeholdet av den. Det legges til grunn at vegen Dammene-Spervikstrand er en privat veg.

Av grunneierens utsagn fremgår det at det aldri har vært på tale å regulere bruken av vegen overfor enkeltpersoner eller grupper av personer. Det har i retten heller ikke fremkommet opplysninger som tilsier at enkeltpersoner eller grupper av personer har hatt en eksklusiv bruksrett til vegen. Retten legger således til grunn at ingen av vegens brukere tidligere har hatt rett til å nekte andre brukere spesielle former for bruksutøvelse. Det er heller ikke opplyst for retten noe som skulle tilsi at partene i forbindelse med utbedringen av vegen har forsøkt å sikre seg en form for eksklusiv bruksrett ved avtale med grunneieren.

Opparbeidelsen av vegen til bilveg kan etter rettens mening ikke frata almenheten adgangen til slik bruk som vegstandarden tidligere ga anledning til. Dette er heller ikke påstått. Spørsmålet blir derfor om partene kan forbeholde seg retten til den nye bruksanvendelse, kjøring med bil, som deres opparbeidelse i sin tid åpnet muligheten for. Eieren av grunnen har som kjent ikke gjort noen innsigelser overfor almenheten på dette punkt, og han har heller ikke overlatt til partene selv å gjøre dette. Noen eventuell avledet rett til å hindre andre brukere bruk av bil, synes derfor ikke å foreligge. Den blotte opparbeidelse synes heller ikke egnet til å skaffe partene en slik eksklusiv rett, da deres rettigheter til vegen aldri tidligere har oversteget den faktiske bruk. - - -