RG-1976-401

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1975-12-19
Publisert:	RG-1976-401
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 19. desember 1975 i sak nr. 112/1975
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg) mot Kåre Tuhus m.fl. (11 parter).
Forfatter:	Førstelagmann Jens Fagereng, lagdommerne Lars L'Abée-Lund, Finn Backer
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §373, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §28, §48

Den 29. august 1974 fremsatte Statens Vegvesen v/vegsjefen i Hedmark begjæring overfor Vinger og Odal herredsrett om skjønn for å få fastslått «hvorvidt gjerde er påkrevet» mellom riksvei 21 og en del tilstøtende, nærmere spesifiserte eiendommer i Eidskog, «samt størrelsen av den eventuelle erstatning for oppsetting og/eller vedlikehold av gjerdet». Det heter i skjønnsbegjæringen bl.a.:

«Norges Statsbaner eksproprierte i 1914 grunn til sidelinje Skotterud-Vestmarka.

Etter at denne sidelinjen ble nedlagt, ble det ved Stortingets beslutning i møte 9. desember 1964 bestemt at de grunnarealer som Norges Statsbaner hadde ervervet til denne sidelinjen, uten vederlag skulle overdras til vegformål og til kommunen.

En del av den gamle jernbanegrunnen som vegvesenet saledes ervervet, er gått med til utbedring av riksveg 21 på strekningen Tuhus-Skotterud.

Norges Statsbaner satte i sin tid opp gjerde langs jernbanelinjen og vedlikeholdt selv dette mot naboeiendom. Dette ble gjort av hensyn til den spesielle bruk av jernbanens grunn, nemlig togdriften. Spørsmål om fastsettelse av gjerdeerstatning var derfor ikke aktuelt.

Ved vegvesenets utbedring av riksveg 21 på den gamle jernbanegrunnen ble noe av gjerdet revet ned, mens en del fortsatt er intakt.

Det er ikke nødvendig å opprettholde gjerdet av hensyn til vegen eller ferdselen på vegen, jfr. veglovens §44 annet ledd. Vegvesenet er derfor ikke villig til å sette opp nytt gjerde der hvor dette er revet ned, eller å påta seg fremtidig vedlikehold av gjerdet hvor dette fortsatt er intakt. Etter vegvesenets mening er heller ikke forholdene slike at de tilstøtende grunneiere har krav på erstatning for å sette opp og vedlikeholde gjerdet mot vegen. Vegvesenet er imidlertid villig til å la den del av gjerdet som er intakt gå vederlagsfritt over til de tilstøtende grunneiere mot at disse påtar seg det fremtidige vedlikehold uten utgift for vegvesenet.

Vegkontoret har på dette grunnlag tilskrevet samtlige grunneiere langs det aktuelle vegstykke og forespurt om de ville

Side:402

frafalle krav på erstatning for gjerdet mot den del av riksveg 21 som grenser mot vedkommendes eiendom, og som ligger på gammel jernbanegrunn. De ovennevnte grunneiere har ikke svart bekreftende på dette, og en begjærer derfor skjønn for å få fastslått hvorvidt gjerde er påkrevet, samt størrelsen av den eventuelle erstatning for oppsetting og/eller vedlikehold av gjerdet.»

De saksøkte Aage Tuhus, Ivar Fjeld og Vidar E. Fjeld har under saksforberedelsen gitt uttrykk for at vegvesenet hadde overtatt den plikt til gjerdehold som pålå NSB og at skjønn etter veglovens §44 derfor var utelukket. Vegsjefen i Hedmark bemerket i den anledning i prosesskrift av 4. oktober 1974:

«Det begjærte gjerdeskjønn gjelder spørsmål om erstatning for gjerde til de berørte grunneierne langs riksveg 21. De grunneiere det dreier seg om har, stort sett, ikke avgitt grunn til vegen, idet denne i det vesentlige går over gammel jernbanegrunn. Da imidlertid spørsmålet om gjerdeerstatning først er blitt aktuelt ved vegvesenets overtagelse av grunnen, må eventuell gjerdeerstatning bli å fastsette ut fra alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper samt veglovens §44 tredje ledd.

Både Aage Tuhus og Ivar Fjeld hevder at vegvesenet har en ytterligere plikt til å bekoste gjerde fordi de mener at NSB hadde gjerdeplikt og at vegvesenet har overtatt denne plikt. Dette bestrides av vegvesenet. Dette tvistespørsmål må imidlertid holdes utenfor skjønnet og må eventuelt få sin løsning i senere rettssak mellom vegvesenet og de angjeldende grunneiere.»

Skjønnsbegjæringen var rettet mot 15 grunneiere. Under forhandlingene for skjønnsretten 28. oktober 1974 frafalt 4 av de saksøkte krav på erstatning og gikk deretter ut av saken. 3 av de saksøkte fremsatte på forskjellig grunnlag krav om erstatning for ulemper i forbindelse med anlegget av den nye riksveien. Vegvesenets representanter gikk med på at disse spesielle krav ble behandlet under skjønnet.

Herredsretten avhjemlet 29. oktober 1974 skjønn med denne slutning:

«1. Statens vegvesen er forpliktet til å sette opp gjerder og/eller vedlikeholde gjerdene langs riksveg 21 på strekningen Tuhus-Stangnes i Eidskog i grensen mellom den veggrunn vegvesenet har overtatt fra Norges Statsbaner og eiendommene til Kåre Tuhus - gnr. 57 bnr. 10, Per Tuhus - gnr. 57 bnr. 13, Aage Tuhus - gnr. 56 bnr. 21 og 46, Kari Repshus - gnr. 56 bnr. 98 og 99, Arve Repshus - gnr. 56 bnr. 62, Ivar Fjeld - gnr. 19 bnr. 7, Einar Brustad - gnr. 19 bnr. 18, Vidar E. Fjeld - gnr. 19 bnr. 32, Bård Stangnes - gnr. 15 bnr. 23, Leif Aaberg, og Aina Moen - gnr. 19 bnr. 104.

2. For tilfelle av at Arve Repshus på sin eiendom gnr. 56 bnr. 62 ikke får tillatelse til å krysse riksveg 21 med tømmer fra sydsiden til nordsiden av riksvegen, tilkjennes en ulempeerstatning av Statens vegvesen på kr. 6.000,- - sekstusenkroner.

Side:403

3. Forøvrig blir erstatninger ikke å tilkjenne.»

Det nærmere saksforhold fremgår av skjønnsgrunnene.

Etter det som nå er opplyst er Ivar Fjeld eier av gnr. 19 bnr. 35 og 36, Leif Aaberg av gnr. 19 bnr. 103 og Aina Moen av gnr. 19 bnr. 104.

På vegne av staten v/Samferdselsdepartementet har Regjeringsadvokaten påanket skjønnet til Eidsivating lagmannsrett. Anken er rettet mot samtlige 11 grunneiere som er nevnt i skjønnsslutningen. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen for så vidt angår pkt. 1 i skjønnsslutningen. Staten har ikke angrepet slutningens pkt. 2. De interesserte grunneiere har ikke påanket skjønnet, jfr. slutningens pkt. 3.

Det anføres i ankeerklæringen av 18. desember 1974:

«Saksbehandlingen.

Slik skjønnets slutning er formulert, har spørsmålet om Statens gjerdeplikt funnet sin endelige avgjørelse ved skjønnet. Slcjønnet har imidlertid ikke kompetanse til å treffe noen endelig avgjørelse om dette spørsmål. Skjønnets kompetanse er begrenset til å prøve spørsmålet prejudisielt.

I den utstrekning skjønnets premisser efterlater uklarhet om rettsanvendelsen, påankes skjønnet også på grunn av feil i saksbehandlingen. Jeg viser for øvrig herom til hva jeg anfører med hensyn til feil i rettsanvendelsen.

Rettsanvendelsen.

Jeg vil hevde at det er uriktig at Staten har noen gjerdeplikt når jernbanedriften er nedlagt. All den stund noen sådan plikt ikke eksisterer, har Veivesenet heller ikke overtatt noen sådan ved de med jernbanen inngåtte avtaler.

Det fremgår ikke klart av premissene i skjønnet på hvilket grunnlag man egentlig mener at der nu eksisterer noen gjerdeplikt for Staten. Det kan derfor være noe uklart hvorvidt den feil som er begått er av faktisk eller av rettslig art. Under enhver omstendighet må det være en feil i saksbehandlingen at skjønnet fastslår at gjerdeplikten består enten på grunn av en skjønnsforutsetning eller på et avtalerettslig grunnlag. Retten må ta standpunkt til på hvilket grunnlag man konstaterer gjerdeplikt slik at det kan prøves om rettsanvendelsen er riktig.

Den omstendighet at NSB har vedlikeholdt gjerdet også etter at jernbanedriften ble nedlagt, instituerer i seg selv ikke noen gjerdeplikt.»

Staten har i tilslutning til det som er anført i ankeerklæringen gjort gjeldende:

Vegvesenet har hverken under saksforberedelsen eller under hovedforhandlingen for skjønnsretten samtykket i at tvisten om gjerdeplikten blir avgjort ved skjønnet. Det ble tvert imot klart presisert at dette spørsmål måtte holdes utenfor skjønnet og eventuelt få sin avgjørelse ved søksmål for de alminnelige domstoler. Staten bestrider for øvrig at det ved ekspropriasjonen av grunn til jernbaneanlegget er overtatt noen plikt til å holde gjerde mot de tilstøtende eiendommer. Det står intet om dette

Side:404

i de skjønnsforutsetninger som lå til grunn for ekspropriasjonen av jernbanegrunnen, jfr. underskjønn av 7. november 1913 og overskjønn av 4. mai 1914. Bestemmelsen om jernbanens gjerdehold kom først inn i de «Alminnelige forutsetninger» som gjaldt fra 1928 til 1937. At jernbanen har oppført og vedlikeholdt gjerdet kan derfor ikke ses som uttrykk for noen plikt. Jernbanens plikt til gjerdehold er under enhver omstendighet knyttet til den forutsetning at jernbanedriften opprettholdes. Jernbanedriften ble nedlagt alt i slutten av 1950-årene. Når jernbanen nedlegges må enhver plikt til gjerdehold anses bortfalt. Vegvesenet har ikke overtatt noen forpliktelse til gjerdehold.

Regjeringsadvokaten har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at skjønnet under enhver omstendighet må oppheves. Han har under henvisning til det som er anført i ankeerklæringen og bl.a. de avgjørelser som er referert i Rt-1971-1114 og Rt-1973-669 gitt uttrykk for at skjønnsretten prejudisielt må kunne ta standpunkt til tvisten om statens gjerdeplikt.

Staten har lagt ned denne påstand:

«Vinger og Odal herredsretts skjønn av 29. oktober 1974 oppheves for så vidt angår slutningens punkt 1.

Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger.»

Motpartene Per Tuhus v/verge Knut Øgreid, Aage Tuhus, Arve Repshus, Tvar Fjeld, Einar Brustad, Vidar E. Fjeld, Bård Stangnes og Leif Aaberg har lagt ned denne påstand:

«Vinger og Odal herredsretts skjønn av 29. oktober 1974 stadfestes.

Vegvesenet tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsrett.»

De har gjort gjeldende:

Ved ekspropriasjonen til baneanlegget påtok Norges Statsbaner seg plikt til å sette opp og vedlikeholde gjerde mot de tilstøtende private eiendommer på begge sider av jernbanelinjen. Jernbanen satte opp gjerde og vedlikeholdt det i alle år frem til 1971 da grunnen ble overtatt av vegvesenet. Uten hensyn til hva som står skrevet i papirene må grunneierne etter den lange tid som er forløpet i ethvert fall ha «hevderett» på at Norges Statsbaner og Statsbanenes rettsetterfølger vegvesenet, opprettholder og vedlikeholder gjerdet langs jernbanelinjen. Skjønnsretten har helt korrekt bygget på dette syn. Motpartene fremholder at det vil være den rene formalisme og medføre betydelige og unødvendige omkostninger hvis spørsmålet om statens plikt til gjerdehold skal henvises til søksmål og dom.

Motparten Aina Moen, eier av gnr. 19 bnr. 104, en boligtomt på 5 dekar, har uten å nedlegge særskilt påstand, gjort gjeldende at hun ikke er interessert i gjerde mot riksveien, men ønsker direkte avkjørsel.

Motpartene Kåre Tuhus og Kari Repshus har ikke møtt under ankeforhandlingen og har heller ikke for øvrig tatt til gjenmæle for lagmannsretten.

Side:405

Under ankeforhandlingen har Aage Tuhus, Arne Repshus, Ivar Fjeld, Einar Brustaet, Vidar E. Fjeld, Bård Stangnes, Leif Aaberg, Aina Moen og Knut Øgreid, sistnevnte som verge for Per Tuhus, gitt partsforklaring. Det er lagt frem 2 nye dokumenter.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at vegvesenet hadde begjært skjønn etter veglovens §44, tredje ledd, for å få avgjort om gjerde «må reknast naudsynt for å verne eigedomen mot husdyr». Det var tvist om vegvesenet etter forutsetningene for jernbanens ekspropriasjonsskjønn og den etterfølgende avtale mellom jernbanen og vegvesenet var forpliktet til å holde gjerde mellom veien og de tilstøtende grunneiendommer. Skjønnsretten - flertallet - uttaler om dette:

«Rettens flertall, skjønnsmennene Olav Nygaard, Edon Hansen og Arne Mælum, antar for det første at hele gjerdespørsmålet må sees i sammenheng, og at vegvesenet ikke har prosessuell adgang til å kreve at en del av dette holdes utenfor saken. Slik oppdeling er for det første kunstig og prosessøkonomisk uheldig, og der er dessuten urimelig å kreve at de saksøkte selv skal måtte gå til søksmål mot vegvesenet med de omkostninger og det bryderi dette vil medføre for dem.

Når det gjelder sakens realitet finner flertallet å måtte legge til grunn at NSB ved grunnervervelsen i 1914 påtok seg en særskilt plikt, som skjønnsforutsetning eller på avtalerettslig grunnlag, til å holde gjerde langs jernbanelinjen. Dette gi elder ikke bare for den tid jernbanedriften ble opprettholdt, men også senere idet særlig henvises til at flere av de saksøkte uimotsagt har forklart at NSB vedlikeholdt gjerdet også etter at jernbanedriften ble nedlagt og før arealene ble overtatt av vegvesenet. Når dette ble gjort må det antas å være utslag av at NSB selv mente seg forpliktet til det. Denne særplikt ble overtatt av vegvesenet ved avtalen av 2/4 og 7/5-1971. Etter dette må vegvesenet være forpliktet til selv å sørge for oppføring og vedlikehold av gjerder mot de saksøktes eiendommer, og det blir da ikke spørsmål om i saken å fastsette noen erstatning til de saksøkte herfor.»

Når man leser skjønnsgrunnene i sammenheng med slutningen fremgår at skjønnsretten har avgjort - og har ment å avgjøre - den tvist som forelå om gjerdeplikten. Lagmannsretten antar at skjønnsretten ikke hadde kompetanse til å avgjøre denne tvist. Det gjelder et forhold som nevnt i veglovens §44, første ledd. En tvist av denne art må eventuelt få sin avgjørelse ved søksmål for de vanlige domstoler. Regjeringsadvokaten har under henvisning bl.a. til de avgjørelser som er omhandlet i Rt-1971-1114 og 1973 669 antydet at skjønnsretten prejudisielt må kunne ta standpunkt til den foreliggende tvist. Lagmannsretten antar imidlertid at skjønnsretten heller ikke prejudisielt kan ta standpunkt til en tvist av denne art. Man viser til de avgjørelser av Høyesterett, som er referert i Rt-1962-659, 1967 1148 og 1969 446. Selv om man nok befinner seg

Side:406

i et grenseområde, jfr. dommer Skaus dissens i Rt-1962-661 og justistiarius Wolds dissens i Rt-1969-451, synes rettspraksis nokså klar. Særlig synes avgjørelsen i Rt-1967-1148 analog med den foreliggende sak. Skjønnslovens §26 og §28, jfr. §48, antas ikke å gi skjønnsretten hjemmel til å ta standpunkt til den foreliggende tvist.

Man antar etter dette at skjønnets pkt. 1 må oppheves. Dette gjelder også for så vidt angår Kåre Tuhus og Kari Repshus som ikke har møtt under ankeforhandlingen. Det gjelder en feil som lagmannsretten må ta hensyn til av eget tiltak, jfr. bemerkningene i Rt-1956-1340 og Rt-1962-661. I samsvar med tvistemålslovens §373 første ledd nr. 2 oppheves skjønnet også for de to uteblitte parter.

Hjemvisning er ikke begjært. Slik som saken ligger an vil det nå neppe være av interesse å få alternative takster. Hvis ikke partene kan enes i minnelighet, vil den praktiske utvei være at tvisten om vegvesenets gjerdeplikt først får sin løsning ved vanlig søksmål for herredsretten, eventuelt ved at staten anlegger negativt fastsettelsessøksmål.

Anken har ført frem, men lagmannsretten finner at saksomkostninger likevel ikke bør tilkjennes, jfr. tvml. §180, annet ledd, sammenholdt med §172, annet ledd. Motpartene kan ikke legges til last den feil som fører til opphevelse.

Det tilføyes at opphevelsen ikke rammer skjønnsslutningens pkt. 2 og 3, som ikke er påanket, jfr. bemerkningene foran.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Vinger og Odal herredsretts skjønn av 29. oktober 1974 oppheves for så vidt angår skjønnsslutningens punkt 1.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ingvald Falch):

Norges Statsbaner eksproprierte i 1914 grunn til sidelinje Skotterud-Vestmarka i Eidskog.

Etter at denne sidelinjen var nedlagt besluttet Stortinget 9. desember 1964 at de grunnarealer som NSB hadde ervervet til denne sidelinjen, uten vederlag skulle overdras til vegformål og til Eidskog kommune.

En del av den gamle jernbanegrunnen ble således ervervet av Statens vegvesen, og er medgått til omlegging og utbedring av riksveg 21 på strekningen Tuhus-Skotterud.

NSB satte i sin tid opp gjerde langs jernbanelinjen og vedlikeholdt dette mot naboeiendommene.

Ved vegvesenets utbedring av riksvegen på den gamle jembanegrunn ble noe av gjerdet revet ned, mens en del fortsatt er intakt.

Vegvesenet har funnet det unødvendig å opprettholde noe gjerde av hensyn til vegen eller ferdselen på vegen, og er derfor ikke villig til å sette opp nytt gjerde hvor dette er revet eller påta seg fremtidig vedlikehold av den del av gjerdet som fortsatt er intakt. Den del av

Side:407

gjerdet som er intakt vil vegvesenet imidlertid overlate vederlagsfritt til tilstøtende grunneiere mot at de selv påtar seg fremtidig vedlikehold.

I prosesskrift av 29. august 1974 til Vinger og Odal herredsrett begjærte Statens vegvesen v/vegsjefen i Hedmark skjønn til avgjørelse av spørsmålet om 15 nærmere angitte grunneiere, har krav på erstatning for oppsetting og/eller vedlikehold av gjerde mot riksvegen. - - -

Den tvist som her foreligger mellom partene, altså om vegvesenet har samme plikt til å holde gjerde som NSB hadde mens jernbanedriften var igang, har vegvesenet forlangt holdes utenfor skjønnet, og henvist til at den eventuelt må få sin løsning i senere rettssak mellom vegvesenet og angjeldende grunneiere.

Retten har delt seg i et flertall og et mindretall både når det gjelder spørsmålet om tvisten skal holdes utenfor skjønnet, og om det foreligger noen særplikt for vegvesenet til å holde gjerde.

Rettens flertall, skjønnsmennene Olav Nvgaard, Edon Hansen og Arne Mælum, antar for det første at hele gjerdespørsmålet må sees i sammenheng, og at vegvesenet ikke har prosessuell adgang til å kreve at en del av dette holdes utenfor saken. Slik oppdeling er for det første kunstig og prosessøkonomisk uheldig, og der er dessuten urimelig å kreve at de saksøkte selv skal måtte gå til søksmål mot vegvesenet med de omkostninger og det bryderi dette vil medføre for dem.

Når det gjelder sakens realitet finner flertallet å måtte legge til grunn at NSB ved grunnervervelsen i 1914 påtok seg en særskilt plikt, som skjønnsforutsetning eller på avtalerettslig grunnlag, til å holde gjerde langs jernbanelinjen. Dette gjelder ikke bare for den tid jernbanedriften ble opprettholdt, men også senere idet særlig henvises til at flere av de saksøkte uimotsagt har forklart at NSB vedlikeholdt gjerdet også etter at jernbanedriften ble nedlagt og før arealene ble overtatt av vegvesenet. Når dette ble gjort må det antas å være utslag av at NSB selv mente seg forpliktet til det. Denne særplikt ble overtatt av vegvesenet ved avtalen av 2/4 og 7/5-1971. Etter dette må vegvesenet være forpliktet til selv å sørge for oppføring og vedlikehold av gjerder mot de saksøktes eiendommer, og det blir da ikke spørsmål om i saken å fastsette noen erstatning til de saksøkte herfor.

Mindretallet, formannen og skjønnsmann Thorleif Sjøli, bemerker at spørsmålet om plikt for vegvesenet til selv å oppsette og vedlikeholde gjerde er vesensforskjellig og artsforskjellig fra spørsmålet om fastsettelse av erstatning til de saksøkte etter vanlige ekspropriasjonsrettslige reglen Rettsgrunnlaget for de plikter for vegvesenet det her er spørsmål om er også vesensforskjellige. Vegvesenet har kun begjært skjønn for å få avgjort sin mulige erstatningsplikt etter ekspropriasjonsrettslige regler, og etter det anførte finner mindretallet at vegvesenet må ha full anledning til å begrense saken til dette.

Når det gjelder realiteten finner mindretallet å måtte legge til grunn at NSB særlige plikt til å gjerde langs jernbanelinjen i hele dens lengde bare var en plikt av hensyn til sikkerheten for selve jernbanedriften og for publikum og dyr som kunne komme inn på linjen. Noen særrett for de tilgrensende eiendommer til gjerde uavhengig av jernbanedriften kan mindretallet ikke finne grunnlag for å fastslå. En annen sak er at også NSB etter almindelige ekspropriasjonsrettslige

Side:408

regler kunne bli erstatningsansvarlig for gjerder til de saksøktes eiendommer der det var noe behov for dette, eventuelt ansvarlig for ulemper ved at gjerde ikke ble satt opp

Etter det standpunkt som er inntatt av flertallet finner mindretallet det unødvendig å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning de saksøkte har krav på erstatning for gjerder og størrelsen av denne erstatning.

For ordens skyld skal tilføyes at det bare gjelder spørsmålet om gjerde mellom vegområdet og de saksøktes eiendommer i den utstrekning eiendommene støter opp til tidligere jernbanegrunn eller de støter opp til grunn de saksøkte frivillig har avstått til utvidelse av riksveien forsåvidt denne grunn støter opp til tidligere jernbanegrunn. Som følge herav tilkommer Bård Stangnes bare gjerde for den del av hans eiendom som ligger nord for riksvegen og vestenfor hans oppkjørsel. - - -