RG-1977-634

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1977-05-31
Publisert:	RG-1977-634
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. mai 1977 i sak nr. 397/1977
Parter:	I. Anna Jøtun og før avdøde ektefelle v/arvingene (advokat Arne Juel Fosse) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Ketil Lund). II. Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Ketil Lund) mot Anna Jøtuns dødsbo v/arvingene (advokat Arne Juel Fosse).
Forfatter:	Lagmann Erling Haugen, lagdommerne Jan Frøystein Halvorsen, dommer Th. Sverdrup-Thygeson med fagkyndige domsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §38, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§40, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Vegsjefen i Oppland fattet 18. november 1974 i medhold av veglovens §50, følgende vedtak, som da berørte 42 eiendommer:

«Det erverves nødvendig grunn til anlegg/utbedring/vedlikehold av riksveg nr. 51, parsellene Skammestein-Mørken-Bamselie i Øystre Slidre kommune i samsvar med godkjente planer.»

Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland begjærte skjønn 29. november 1974. I forbindelse med ekspropriasjonen er en del private avkjørsler fra riksveien til berørte eiendommer stengt eller omlagt.

Valdres herredsrett avhjemlet 20. juni 1975 skjønn i ekspropriasjonssaken.

Skjønnet er påanket for så vidt angår erstatning for grunn til og opparbeidelse av ny tilkomstvei over fremmed grunn frem til nye avkjørsler for følgende takstnumre:

1. Gnr. 10 bn.r 21 Asplunn i Øystre Slidre, eier Anna Jøtuns og før avdøde ektefelle, Knut K. Jøtuns fellesbo (heretter kalt Anna Jøtuns dødsbo) v/arvingene:

a. Margit Enger

b. Nils Jøtun

c. Solveig Steinde

d. Olav Jøtun

3. Gnr. 17 bnr. 65 Skogly i Øystre Slidre, eiere Ingebjørg og Johannes Skrebergene.

6. Gnr. 17 bnr. 28 og 29 Sørli i Øystre Slidre, eier Harald Flaaten.

14. Gnr. 17 bnr. 15 Lid i Øystre Slidre, eier Olav N. Hedalen.

21. Gnr. 9 bnr. 1 Berg i Øystre Slidre, eier Konrad K. Grythe.

29. Gnr. 7 bnr. 54 og 55 Fjellstad i Øystre Slidre, eier Nils Kongslien.

Videre er skjønnet påanket for ovenstående takstnummer 1's vedkommende for så vidt angår erstatningsfastsettelsen for tap av uthus.

For de aktuelle ankepunkter inneholder skjønnet følgende erstatningsfastsettelser:

Takstnr. 1: Anna Jøtuns dødsbo.

«3a. Tap av uthus kr. 15.000,-.»

«5. For ervervelse av fremmed grunn kr. 1,- pr. m2 .

For anordning av bru og for fyllmasse kr. 6.000,-.

For arbeide på egen grunn ingen erstatning.»

Takstnr. 3: Ingebjørg og Johannes Skrebergene.

«3. Opparbeidelse av tilknytningsvei over takst nr. 2 kr. 8,- pr. m2 .»

Takstnr. 6: Harald Flaaten.

Side:636

«3. For grunnervervelse kr. 8,- pr. m2 .

For ulempe som påføres takst nr. 2 og 3: kr. 1.000,-

For omkostninger kr. 1.000,-.»

Takstnr. 14: Olav N. Hedalen.

«4. For ervervelse av grunn kr. 10,- pr. m2 .

For omkostninger kr. 1.000,-.»

Takstnr. 21: Konrad K. Grythe.

«7. For ervervelse av grunn kr. 5,- pr. m2 .

For ulempeerstatning kr. 1.000,-.

For opparbeidelse av vei kr. 1.000,-.

For omkostninger kr. 1.000,-.»

Takstnr. 29: Nils Kongslien.

«5. For ervervelse av grunn kr. 2,- pr. m2 .

For opparbeidelse kr. 1.000,-.

For ulempe kr. 500,-.

For omkostninger kr. 1.000,-.»

Om saksforholdet for øvrig henvises til skjønnsgrunnene.

Anna Jøtuns dødsbo har anket på grunn av feil saksbehandling - vilkårlighet og mangelfulle skjønnsgrunner - for så vidt gjelder erstatningsfastsettelsen for tap av uthus, og på grunn av feil rettsanvendelse, når herredsretten ikke har tilpliktet staten å ekspropriere rett til atkomstvei over fremmed grunn til avkjørsel, men i steden bare har tilkjent erstatning for boets omkostninger med selv å erverve slik rett.

Staten v/Samferdselsdepartementet v/Regjeringsadvokaten har prinsipalt anket på grunn av feil rettsanvendelse når herredsretten overhodet har tilkjent erstatning tor grunn til og opparbeidelse av ny tilknytningsvei for ovenstående seks takstnumre. Subsidiært er det anket på grunn av feil saksbehandling - mangelfulle skjønnsgrunner - vedrørende de samme erstatningsposter.

Videre har staten tatt til gjenmæle mot anken fra Anna Jøtuns dødsbo og mot motanken fra de øvrige ekspropriater.

Anna Jøtuns dødsbo, Ingebjørg og Johannes Skrebergene, Harald Flaaten, Olav N. Hedalen, Konrad K. Grythe og Nils Kongslien har tatt til gjenmæle mot statens anke. Videre har de samme - utenom Anna Jøtuns dødsbo - erklært aksessorisk motanke. Motanken gjelder prinsipalt feil i rettsanvendelsen for så vidt herredsretten ikke har tilpliktet staten å ekspropriere rett til atkomstvei over fremmed grunn til avkjørsel, men i steden bare har tilkjent erstatning for hver enkelts omkostninger ved selv å erverve slik rett (jfr. Anna Jøtuns dødsbos selvstendige anke). Subsidiært gjelder motanken saksbehandlingen for så vidt angår ekspropriasjonsomkostninger ved å erverve nevnte veirett for takstnr. 6, Harald Flaaten, takstnr. 14, Olav N. Hedalen, takstnr. 21, Konrad K. Grythe, og takstnr. 29, Nils Kongslien, som for hver er ansatt til kr. 1.000,-, hvilket påstås å være så lavt at ansettelsen må anses vilkårlig.

Anna Jøtuns dødsbo, Ingebjørg og Johannes Skrebergene, Harald Flaaten, Olav N. Hedalen, Konrad K. Grythe og Nils Kongslien har i fellesskap ved sin prosessfullmektig, advokat Arne Juel Fosse, som ovenfor nevnt, gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil i

Side:637

rettsanvendelsen når den ikke har tilpliktet staten å ekspropriere rett over fremmed grunn til vei frem til avkjørsel fra riksveien.

Til begrunnelse for denne påstand anføres for det første at selve detaljplanen for grunnervervelsen, som er godkjent av Vegdirektoratet, binder staten til å ekspropriere de tilkomstveier som er antydet i planen. Denne plan har vært utlagt til offentlig gjennomsyn, og vegvesenet har gjennomgått den på møter med berørte grunneiere, som naturlig må ha oppfattet planen derhen at ekspropriasjonen også skulle omfatte tilkomstveiene på annenmanns grunn. Derfor har det ikke vært foranledning for grunneierne til å protestere. Da vegvesenet tidligere ordnet med tilkomstveiene, har heller ikke grunneiernes juridiske rådgivere hatt foranledning til å protestere mot avkjørselsendringene på dette grunnlag. Også kommunen, fylkeslandbruksstyret og skogstyret må under planens rundgang ha oppfattet den slik at tilkomstveiene skulle gå inn under ekspropriasjonen. Derfor har heller ikke disse myndigheter hatt foranledning til å gripe inn. Når vegvesenet ikke har tilkjennegitt sin endrede praksis, må staten derfor være bundet av planen, selv om de senere skjønnsforutsetninger ikke inneholdt den tidligere benyttede passus om ekspropriasjon av fremmed grunn til tilkomstveier.

For det annet hevdes det at veiskjønnsretten vil få et umulig skjønnstema dersom det ikke samtidig eksproprieres rett til atkomstvei over fremmed grunn. De berørte grunneiere vil da være henvist til privat ekspropriasjon av slik atkomstvei etter veglovens §53, hvis ikke minnelig ordning oppnås. Det private veiskjønn vil være ubundet av riksveiskjønnet både hva trasévalg angår og ved avgjørelsen av spørsmålet om ekspropriasjon skal tillates. Vilkåret for det siste er etter loven om det «må reknast for klårt at ingrepet vil vere meir til gagn enn til skade». Ved avholdelsen av riksveiskjønnet vet man følgelig ikke om et senere privat skjønn overhodet vil gi veirett, om det vil la veien følge den antydede trasé i vegvesenets plan, eller om det vil fastlegge en helt annen trasé. Dersom ekspropriatene ikke får medhold i sin prinsipale påstand, hevder de at skjønnet må stadfestes for så vidt angår fastsettelsene av erstatning for grunn til og opparbeidelse av ny tilkomstvei over fremmed grunn, dog således at fastsettelsen av erstatning for omkostninger ved ekspropriasjon etter veglovens §53 oppheves for de fire takstnumres vedkommende som er blitt tilkjent slik erstatning med kr. 1.000,- for hver. Denne ansettelse er så lav at den må anses vilkårlig.

I forbindelse med den subsidiære stadfestelsespåstand anføres det at skjønnsgrunnene - om enn noe knappe - gir tilstrekkelig grunnlag til å prøve rettsanvendelsen, og at rettsanvendelsen er riktig. Skjønnsgrunnene henviser til det som er kjernen i Høyesteretts praksis i de viktigste «avkjørsels»-dommene. For øvrig ville veglovens §41, slik den er fortolket i Eidsivating lagmannsretts dom av 9. mai 1977 i ankesak nr. 302/75, sammenholdt med analogislutninger fra Grunnlovens §105, også hjemle den erstatning skjønnet har tilkjent.

Anna Jøtuns dødsbo har for sitt vedkommende spesielt anført at skjønnet må oppheves p.g.a. saksbehandlingsfeil for så vidt angår erstatningsfastsettelsen under takstnr. 1, post nr. 3a, for tap av uthus

Side:638

med kr. 15.000,-. Prinsipalt hevdes det at det her overhodet ikke er angitt hvilke faktiske omstendigheter skjønnet har bygget på og hvilke retts-setninger som er anvendt, jfr. skjønnslovens §28. Subsidiært anføres at erstatningsfastsettelsen er så meningsløst lav at den må anses å være vilkårlig.

Ekspropriatene har bedt om at skjønnet, i den utstrekning det blir opphevet, blir hjemvist til ny behandling for ny skjønnsbestyrer og nye skjønnsmenn. De har nedlagt slik felles påstand:

«1. Prinsipalt: Valdres herredsretts skjønn av 20. juni 1975 oppheves i den utstrekning vegvesenet ikke er pålagt å ekspropriere rett til atkomst over fremmed grunn.

Subsidiært: Skjønnet oppheves for så vidt det kun er gitt erstatning med kr. 1.000,- under t.nr. 6, 14, 21 og 29 for omkostninger til erverv av grunn på fremmed grunn.

II. Skjønnet for t.nr. 1, post 3a oppheves.

III. Skjønnet hjemvises til ny behandling med sammensetning av ny skjønnsrett og ny skjønnsbestyrer.

IV. For øvrig stadfestes skjønnet i den utstrekning det er påanket fra statens side.

V. Anna Jøtuns dødsbo tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett av staten v/Samferdselsdepartementet.»

Staten har, som ovenfor nevnt, prinsipalt gjort gjeldende at skjønnet må oppheves p.g.a. feil i rettsanvendelsen for så vidt det er tilkjent erstatning for grunn til og opparbeidelse av ny tilknytningsvei over annenmanns eiendom. Det anføres i denne forbindelse at skjønnet helt skjematisk har begrunnet disse erstatninger med «at det å måtte ekspropriere seg til eller forhandle seg til vei over annen manns grunn er noe annet og mer enn en ekspropriat i utviklingens medfør må regne med og finne seg i uten erstatning.» Skjønnet har tillagt dette ene momentet avgjørende betydning, uten å foreta noen konkret vurdering av de totale ulemper avkjørselsendringene har medført for hvert enkelt takstnummer. Det er en klart uriktig rettsanvendelse. Ulempene ved å søke seg vei over fremmed grunn er ingen uvanlig ting og behøver i det konkrete tilfelle ikke bety noe mer enn et mindre ubehag vis a vis naboer. Man kommer ikke utenom en konkret helhetsvurdering av spørsmålet om ulempene overskrider den tålegrense man må finne seg i uten erstatning i medfør av utviklingen, slik rettspraksis har fastslått i de senere år.

En rett til avkjørsel fra riksvei er ingen subjektiv særrett, men må nærmest sees som en rett til deltagelse i fellesgoder gjennom en forvaltningsmessig tillatelse. Man må da i stor utstrekning finne seg i reguleringer uten å kunne kreve erstatning for ulemper som ikke overstiger en ganske høy tålegrense. Spesielt for avkjørsler er her henvist til Rt-1967-1365 og 1466, 1969/12 og 893, 1973/214 og 1974/352.

Dommen i Rt-1974-352 viser klart at man ikke kan betrakte de tilkomstveier nærværende sak angår som «avkjørsler» i veglovens forstand, slik at erstatning kan kreves med hjemmel i veglovens §41. Denne dom gjør det også klart at ulempene ved anlegg av atkomstvei må betraktes på like linje med ulemper ved snebrøyting og vedlikehold

Side:639

av tilkomstveier som bl.a. var oppe i dommen i Rt-1967-1365. Ulempene må overstige en terskel, men hvor denne går, er ikke avgjort, bortsett fra at det åpenbart kreves at ulempene skal være vesentlige.

De avkjørselsreguleringer som denne sak gjelder, er alle foretatt p.g.a. trafikksikkerheten og står ikke i årsakssammenheng med ekspropriasjonen av de enkelte grunnområder. Reguleringene må sammenlignes med rådighetsinnskrenkninger i tradisjonell forstand, hvor det skal meget til før man kan kreve erstatning.

Subsidiært er det gjort gjeldende at skjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner for så vidt gjelder ovennevnte ankepunkter, lagmannsretten kan i tillegg til skjønnets redegjørelse for faktum, bare vurdere vitterlige eller ubestridte faktiske forhold, se Rt-1975-683 og 1976/57. I nærværende sak har man ikke engang opplysninger om veiutgifter på egen grunn. Disse må vurderes sammen med utgifter til vei over fremmed grunn. Fordi herredsretten skjematisk har ansett anskaffelse av veirett over annenmanns grunn som alene overstigende tålegrensen, har den ikke gitt opplysninger om de faktiske forhold ellers som kan danne grunnlag for en prøvelse av rettsanvendelsen for øvrig.

Når det gjelder grunneiernes anke over at skjønnet ikke har tilpliktet staten å ekspropriere rett til atkomstvei over annemanns grunn anføres at det ikke er hjemmel for å pålegge staten en slik plikt. Skjønnsforutsetningen som ble lagt til grunn av herredsretten, er helt avgjørende for hva som ble ekspropriert, selv om der ellers skulle ha vært noen uklarheter. Det er helt på det rene at skjønnsforutsetningene ikke omfattet tilkomstveier. Heller ikke er det noe i veiplanen som tilsier at stiplede veier skulle eksproprieres. Også andre veier, som f.eks. bygdeveier, som helt klart ikke vedrører ekspropriasjonen, er stiplet inn. Staten mener heller ikke at skjønnstemaet for veiskjønnsretten behøver å bli så vanskelig, og under enhver omstendighet er dette ikke et avgjørende argument. For øvrig kunne grunneierne samtidig med veiskjønnet ha begjært skjønn etter veglovens §53, jfr. §60, slik at eventuelle praktiske vanskeligheter kunne overkommes.

Når det gjelder Anna Jøtuns dødsbos anke over takstnr. 1, post nr. 3a, tap av uthus, er staten enig i at skjønnet må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner etter skjønnslovens §28. Her er det overhodet ikke redegjort verken for de faktiske omstendigheter som foreligger, eller de rettsregler som er lagt til grunn.

Staten v/Regjeringadvokaten har nedlagt slik påstand:

«1. Valdres herredsretts skjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår:

Erstatningspost 3 a og 5 under takstnr. 1.

» 3 » » 3.

» 3 » » 6.

» 4 » » 14.

» 7 » » 21.

» 5 » » 29.

Side:640

2. Skjønnet stadfestes for øvrig.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Ankeforhandling har vært holdt 10. mai 1977. Åstedsbefaring ble foretatt sammen med prosessfullmektigene og de fremmøtte parter og partsrepresentanter som påviste avkjørslene, tilkomstveiene og de tidligere avkjørsels-steder. Noen partsforklaringer for øvrig ble ikke avgitt. Dokumentasjon er foretatt som rettsboken viser.

Ved Justisdepartementets bevilling av 9. juni 1976 er ekspropriatene i nærværende sak gitt fri sakførsel med fritak for rettsgebyr, for å ta til gjenmæle mot statens anke. Advokat Arne Juel Fosse ble deretter oppnevnt av fylkesmannen.

Lagmannsretten har kommet til at skjønnet må oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til nye behandling ved herredsretten.

For så vidt gjelder erstatningspost nr. 3a under takst nr. 1, Anna Jøtuns dødsbo - erstatning for tap av uthus kr. 15.000,- - er begge parter enige i skjønnet må oppheves p.g.a. mangelfulle skjønnsgrunner, og begge har nedlagt påstand om dette. Det henvises til at herredsretten overhodet ingen beskrivelse har gitt av de faktiske omstendigheter vedrørende uthuset, såsom størrelse, alder, tilstand, innredning og benyttelse etc. Heller ikke har skjønnet redegjort for det rettslige grunnlag for erstatningen, om det er bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi som er lagt til grunn, om det er tatt hensyn til elde og vedlikeholdstilstand, og om det er lagt vekt på hvor omfattende et nybygg må bli for å dekke den nåværende bruk. Lagmannsretten er enig i disse anførsler og finner at skjønnsgrunnene ikke tilfredsstiller kravene i skjønnslovens §28. Da man derfor er avskåret fra å prøve rettsanvendelsen, må skjønnet oppheves på dette punkt.

Når det gjelder de påankede erstatningsposter vedrørende erverv av grunn til og opparbeidelse av nye tilknytningsveier til de omregulerte avkjørsler, skal først bemerkes at det her ikke foreligger «stadfest avkjørsleplan» i samsvar med veglovens §40. Hjemmelen for ekspropriasjonen er en godkjent veiplan etter veglovens §12, og på denne basis «vedtak av vegstyremakta» om «eigedomsingrep» i h.t. veglovens §50. Reguleringen av de avkjørsler saken gjelder, er derfor skjedd som et ledd i den veiplan det eksproprieres etter. Herom henvises til de alminnelige skjønnsforutsetninger okt. 2.1:

«Avkjørsler, herunder fotgjengeradkomster til bruk for de enkelte eiendommer, vil bli anlagt i samsvar med det vegvesenet foreviser under skjønnet. Nye avkjørsler kan ikke senere anlegges uten vegvesenets samtykke.

Innenfor det eksproprierte område vil avkjørslene bli bygget av vegvesenet i samsvar med de alminnelige regler gitt av Vegdirektoratet 16. juli 1964. Utenfor de eksproprierte områder påtar vegvesenet seg ikke noe arbeid med opparbeidelse av avkjørselsveger med mindre dette blir fastsatt som spesiell skjønnsforutsetning for den enkelte eiendom.»

Det er ikke fastsatt noen spesielle skjønnsforutsetninger om opparbeidelse av avkjørselsveier for de enkelte eiendommer.

Side:641

I pkt. 4.1. heter det:

«Ut over det som er nevnt påtar ikke vegvesenet seg noe arbeid eller forpliktelser, unntatt hvor de uttrykkelig er anført i de spesielle skjønnsforutsetninger.»

Endelig dekreterer pkt. 4.4, første avsnitt:

«Bortsett fra det som etter det foregående holdes utenfor dette skjønn, skal takstene omfatte enhver erstatning som pliktes for avståing av grunn og rettigheter og for skade og ulempe av enhver art i anledning av veganlegget og den ferdige veg.»

På grunnlag av disse forutsetninger har herredsretten fastsatt erstatning for erverv av grunn på annenmanns eiendom til tilkomstvei til riksveiavkjørsel, men ikke tilkjent erstatning for vei på egen grunn. Etter først å ha henvist til dommer i Rt-1967-1365, 1969/12 og 1974/352, innleder herredsretten sin begrunnelse slik:

«... Det er nå ved rettspraksis slått fast at spørsmålet om erstatning for skade vedrørende stengning eller omlegning av en avkjørsel avhenger av om skadene er andre eller større enn eieren i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i. Avgjørelsen treffes etter en samlet bedømmelse av alle forhold som det er naturlig og rimelig å ta hensyn til. Ut fra disse prinsipper er erstatningskravene for avkjørselsskader avgjort.

Dette generelle utgangspunkt konkretiseres deretter på følgende måte:

«... Herom bemerkes at Valdres herredsrett i et tidligere skjønn har inntatt det standpunkt at det å måtte ekspropriere seg til eller forhandle seg til vei over annen manns grunn er noe annet og mer enn en ekspropriat i utviklingens medfør må regne med og finne seg i uten erstatning. Denne avgjørelse er påanket til lagmannsrett, men enda ikke avgjort der.

Skjønnsretten i den foreliggende sak fastholder den avgjørelse som er truffet i det tidligere skjønn, slik at erstatning er tilkjent hvor det er krevet for slike skader.»

Det fremgår av dette at herredsretten har betraktet det å måtte erverve veirett over annenmanns grunn alene som tilstrekkelig ulempe til at det etter rettspraksis skal tilkjennes erstatning. Ut fra dette prinsipielle syn har herredsretten ikke i sine skjønnsgrunner foretatt noen videre vurdering av de samlede ulemper for hver enkelt eiendoms vedkommende. Dette finner lagmannsretten er en uriktig rettsanvendelse, som må lede til opphevelse og hjemvisning til ny behandling etter skjønnslovens §38.

Høyesterett har i Forbrigd-dommen i Rt-1974-352 på side 359 gitt anvisning på at: «Avgjørelsen må treffes etter en samlet vurdering av alle forhold som det er naturlig og rimelig å ta hensyn til» når det skal vurderes «om de ulemper som eiendommen er påført ved at den gamle avkjørsel stenges og erstattes av en ny på et annet sted, er «andre eller større» enn eieren «i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i», jfr. førstevoterendes uttalelse i Rt-1967-1365.» Høyesterett gir deretter lenger ned på samme side og på 360 anvisning på en rekke momenter som kan tenkes å komme i betraktning i forbindelse med den samlede vurdering som må foretas

Side:642

for hver enkelt eiendom. Lagmannsretten kan ikke se annet enn at det å måtte ekspropriere seg frem over annenmanns grunn til riksveiavkjørsel etter veglovens §53, eller å måtte forhandle seg til en slik veirett, kun er ett av de mange momenter som må undergis en konkret vurdering. I det enkelte tilfelle kan dette moment være så ubetydelig at det overhodet ikke teller med ved vurderingen, mens omleggingen av tilkomstvei over egen grunn kan være særdeles byrdefull, slik at det blir denne omlegging som kan begrunne tilkjennelse av erstatning.

Når det gjelder ekspropriatenes påstand om at staten skulle ha vært tilpliktet å ekspropriere veirett over fremmed grunn frem til avkjørslene ved riksveien, synes anførslene for så vidt å kunne ha meget for seg. Lagmannsretten må imidlertid erklære seg enig med Regjeringsadvokaten i at verken vegloven eller veiplanen gir hjemmel for å pålegge staten en slik plikt. Skjønnsforutsetningene er her avgjørende og dekreterer at vegvesenet ikke påtar seg noe arbeid med avkjørselsveier, samtidig med at skjønnsforutsetningenes pkt. 1.1, sammenholdt med pkt. 2.1, avgrenser ekspropriasjonen til kun å omfatte veigrunn med nødvendig grunn på sidene og avkjørsler.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta til følge ekspropriatenes påstand om at den nye skjønnsbehandling skal foregå for ny skjønnsbestyrer med nye skjønnsmenn.

Anna Jøtuns dødsbo's selvstendige anke er dels tapt og dels vunnet, hvorfor saksomkostninger ikke tilkjennes, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Staten har vunnet frem med sin anke, mens de fem ekspropriaters motanke ikke har ført frem. Da de spørsmål saken gjelder, ikke tidligere har vært oppe til overprøvelse, og da avgjørelsen har interesse utover den foreliggende sak, finner lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør tilkjennes verken i statens anke eller i motanken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Valdres herredsretts skjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt angår:

erstatningspost 3 a og 5 under takstnr. 1.

>» 3 » » 3.

>» 3 » » 6.

>» 4 » » 14.

>» 7 » » 21.

>» 5 » » 29.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Helge Haslev):

- - -

Skjønnsretten nevner først at saken gjelder en vanlig stripeekspropriasjon, slik som gjennomført på hele strekningen fra Fagernes til Beitostølen. Det eksproprieres til utvidelse av veilegemet, på en eller begge sider av veien. Undertiden er selve veilegemet ikke utvidet, men veivesenet utvider

Side:643

den grunn som skal disponeres til banketter, veigrøfter m.v. I forbindelse med ekspropriasjon er en del avkjørsler stengt eller omlagt.

Skjønnsretten behandler i det følgende en del generelle spørsmål som har vært fremme i prosedyren og under befaringen. Forøvrig blir det knyttet særlige bemerkninger til avgjørelsene for de enkelte takstnumre hvor skjønnsrettens standpunkt ikke fremgår tilstrekkelig klart av de fastsatte erstatninsbeløp.

Avkjørsler.

1. I forbindelse med de veiarbeider som nødvendiggjør de foreliggende ekspropriasjoner, foretas det stenging eller omlegning av avkjørsler. Disse er ikke alltid nødvendiggjort av veiarbeidene, men er aktualisert av disse.

Skjønnsretten henviser vedrørende krav på erstatning for skader i den anledning til de viktigste av de foreliggende dommer i Høyesterett om disse spørsmål: Rt-1967-1365 (Biri-dommen), Rt-1969-12 (Åsnes-dommen) og Rt-1974-352 (Forbrigddommen). Det er nå ved rettspraksis slått fast at spørsmålet om erstatning for skade vedrørende stengning eller omlegning av en avkjørsel avhenger av om skadene er andre eller større enn eieren i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i. Avgjørelsen treffes efter en samlet bedømmelse av alle forhold som det er naturlig og rimelig å ta hensyn til. Ut fra disse prinsipper er erstatningskravene for avkjørselsskader avgjort.

2. For de tilfeller da en stengning eller omlegning av avkjørsel medfører at en ekspropriat må skaffe seg vei frem til avkjørselen over annen manns grunn, har advokat Fosse prinsipalt påstått at veivesenet må tilpliktes å ekspropriere rett til slik vei overfor vedkommende annen mann frem til avkjørselen. Skjønnsretten finner ikke at denne påstand kan føre frem. Det kan ikke sees å foreligge hjemmel for å tilplikte veivesenet - staten - å gjøre dette. Ekspropriaten vil holdes skadesløs ved å tilkjennes erstatning for utgifter ved selv å gå til slik ekspropriasjon - i de tilfeller hvor han antas å ha krav på dette.

Subsidiært har advokat Fosse for disse tilfeller påstått ekspropriatene tilkjent erstatning for slike utgifter. Herom bemerkes at Valdres herredsrett i et tidligere skjønn har inntatt det standpunkt at det å måtte ekspropriere seg til eller forhandle seg til vei over annen manns grunn er noe annet og mer enn en ekspropriat i utviklingens medfør må regne med og finne seg i uten erstatning. Denne avgjørelse er påanket til lagmannsrett, men enda ikke avgjort der.

Skjønnsretten i den foreliggende sak fastholder den avgjørelse som er truffet i det tidligere skjønn, slik at erstatning er tilkjent hvor det er krevet for slike skader. - - -