RG-1978-791

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-03-30
Publisert:	RG-1978-791
Stikkord:	Lov av 21
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. mars 1978 ensak nr. 65/75. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1 og 2.
Parter:	B (advokat Nils Erik Lie) mot A (høyesterettsadvokat Wilhelm Mordt).
Forfatter:	Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Agnes Nygaard Haug, Sverre Bjørnsen
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §373, §423, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21

B, født xx.xx.1954, fødte xx.xx.1973 et barn, som fikk navnet C. I svangerskapsmeldingen av 27. august 1973 oppga hun at hun trolig var blitt besvangret 15. mars 1973 og at A, var far til barnet. Hun opplyste samtidig at hennes siste menstruasjon begynte den 26. februar 1973. I meldingen av 4. desember 1973 til bidragsfogden er opplysningene om hvem som er far til barnet og om hennes siste menstruasjon gjentatt, mens rubrikken for besvangringsdagen ikke er utfylt. Meldingen opplyser at barnet var 50 cm langt, veide 3460 gr og at svangerskapet trolig hadde vart i 40 uker.

Side:792

Fylkesmannen i Østfold utferdiget 29. november 1973 farskapsforelegg mot A, født xx.xx.1951. Han erkjente ikke farskapet og sak ble reist. Det ble foretatt bevisopptak med avhør av partene den 11. mars 1974 ved Moss byrett. Rettsmedisinsk institutt uttalte den 3. mai 1974 at blodprøvene viste at det ikke var noe i veien for at A var far til barnet. Den blodtypestatistiske farskapsindeks ble satt til ca. 46.

Under bevisopptakene 11. mars 1974 hadde B støttet seg til notater hun hadde gjort i en 7. sans, og boken ble innsendt til Moss byrett 29. mai 1974.

Moss byrett avsa 22. oktober 1974 dom i saken med slik domsslutning:

«1. A frifinnes for farskapet til B's barn C, født xx.xx.1973.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Advokat Anne Marie Stoltz, som var oppnevnt som prosessfullmektig for B i medhold av tvml. §423 annet ledd, har i rett tid anket saken til lagmannsretten. Under ankebehandlingen er advokat Nils Erik Lie og h.r.advokat Wilhelm Mordt i medhold av samme bestemmelse, oppnevnt som prosessfullmektiger for henholdsvis B og A.

Hovedforhandling i ankesaken ble holdt 4. oktober 1977. Etter avslutningen av bevisføringen fant lagmannsretten å måtte beslutte saken utsatt for å få innhentet utvidede blodprøver og om mulig få frem ytterligere dokumentasjon. De nye og utvidede blodprøvebestemmelser av 6. desember 1977, ga den samme konklusjon som tidligere. Den blodtypestatistiske farskapsindeks var imidlertid nå ca. 1075. Blodtypene var slik:

Nr. 1. Barnet: Gc 2-2 S+ Fy (a+) Gm (a+b+x+) C3 S

Nr. 2. B: Gc 2-2 S+ Fy (a+) Gm (a-b+x-) C3 FS

Nr. 3. A: Gc 2-2 S+ Fy (a+) Gm (a+b+x+) C3 S

B har ved sin prosessfullmektig anført at byretten har tatt feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Hun har anført at hennes opplysninger om menstruasjonsperioder og om samværene med A støtter seg til notater i hennes 7. sans for 1973. Hun begynte å føre notater i boken etterat hun kom ut fra sykehus 1. februar 1973. Notatene er dels ført for å bli minnet om noe som skal skje senere, dels er det notater om hendelser som hadde funnet sted dagen før. Søsteren hadde skiftarbeid på en bensinstasjon og B skulle passe søsterens barn. I den 7. sans står derfor T for «tidligvakt» og S for «senvakt». Senvaktene sluttet kl. 21.00. Bokstaven M står for «menstruasjon». Dels er disse tegnene ført inn i den 7. sans på forhånd, slik at hun visste når hun skulle sitte barnevakt og dels for å kunne kontrollere sine menstruasjoner.

Søsteren var av økonomiske grunner meget interessert i å få så mange senvakter som mulig. Det ble derfor mange overstrykninger og rettelser i de opprinnelige notater i den 7. sans. Det er således ikke noe påfallende i at notatene er skrevet med ulik skrift, og med penner av forskjellige typer og farger. Notatene gir - hevder B - et riktig billede av hva hun foretok seg i februar/mars 1973 og hun hevder på forespørsel at hun ikke har gjort noen tilføyelser eller endringer i notatene før den ble levert retten.

Om sine menstruasjoner anfører B at hun hadde menstruasjon 22.,

Side:793

23. og 24. januar, 5., 6., 7. og 8. februar og 26., 27. og 28. februar og 1. mars. Bortsett fra blødningen 5. til 8. februar 1973, hevder hun at hun har hatt regelmessige menstruasjoner på ca. 4 dager med ca. 30 dagers intervaller. Hun ventet menstruasjon 26. mars, men den uteble.

Med støtte i sin 7. sans hevder B at hun traff A første gang 4. februar 1973 i X. De hadde sitt første samleie 8. februar i hans hjem på Y. Senere traff de hverandre ofte, således 13., 15. og 27. februar og 1., antagelig også 8. og 9. mars. Bortsett fra 27. februar, da hun hadde menstruasjon, hadde de hver gang samleie. Samleiet 1. mars fant sted i D's hjem i - - - og samleiet 8. eller 9.' mars i A's hytte i - - - -.

Når det gjelder dette siste mener B å huske at A ringte henne sent på kvelden mens hun var på - - - i Z og ba henne komme utover til Y. Dette var vanskelig for henne på grunn av dårlig bussforbindelse, men hun fikk sitte på med en musiker fra - - - og A plukket henne opp på en buss-stasjon i Y. De kjørte i hans bil til - - - og hun mener de var alene der, men husker ingen detaljer.

Det er imidlertid en feil fra hennes side når det i svangerskapsmeldingen er oppgitt at hun ble besvangret av A den 15. mars 1973. Det er ikke notert noe i den 7. sans om at hun var sammen med A denne dagen. Hun forklarer dette med at hun før hun skrev under svangerskapsmeldingen hadde lest hvordan man kan regne seg frem til sannsynlig befruktningsdag med utgangspunkt i siste menstruasjons første dag. Den 15. mars er derfor en dato hun har regnet seg frem til. Hun trodde ikke at datoen var av særlig betydning fordi hun var sikker på at hun ikke hadde vært sammen med andre enn A, og at han derfor måtte være faren.

Det er fremlagt fotografier av barnet og B hevder at det er påfallende stor likhet mellom C og A, og at det også er stor likhet mellom C og A's barn med sin kone.

B mener at det må ansees godtgjort at hun og A har hatt samleie til slik tid at han kan være far til C og at hun ikke har hatt samleie med andre i det aktuelle tidsrom. Det er ikke ført bevis for at hun har levd et utesvevende liv, og det er ikke grunnlag for å trekke hennes troverdighet i tvil. På den annen side må det legges betydelig vekt på resultatet av de utvidede blodtypebestemmelser, som gir A en blodtypestatistisk farskapsindeks på hele 1075. Det er derfor grunnlag for å kjenne A som far til hennes barn etter §21 første ledd i lov om born utanom ekteskap av 21. desember 1956, mens det ikke er grunnlag for å frifinne ham etter samme lovs §21 annet ledd. Det er henvist til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1971-74, 1974 10 og 1977 49. Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. A født xx.xx.1951, kjennes å være far til den gutt, som B fødte xx.xx.1973.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for byrett og lagmannsrett.»

A har på sin side anført at han ikke kan være far til B's barn av to grunner. For det første har han ikke hatt samleie med henne til slik tid at han etter naturens orden kan være far til barnet. For

Side:794

det annet har B hatt seksuell omgang med andre menn i det aktuelle tidsrom, og det er ikke avgjort mer sannsynlig at han er far til barnet enn at en annen og ukjent mann er det.

Som begrunnelse for disse anførsler har A gjort gjeldende at det befruktende samleie må ha funnet sted etter 26. februar 1973. Det er på det rene at dette var den første menstruasjonsdag i B's siste menstruasjonsperiode før hun ble gravid. Barnet var fullbåret og med en antatt svangerskapstid på 270 dager med svingninger på 8 dager begge veier, skulle det tilsi at konsepsjonen må ha funnet sted mellom 2. og 17. mars, mest sannsynlig den 9. mars. Da den i. mars er oppgitt som siste menstruasjons siste dag, er det meget lite sannsynlig, nærmest bare en teoretisk mulighet for, at det kan ha vært befruktende. Hertil kommer at det bestrides at samværet i D's hjem fant sted så sent som 1. mars. Subsidiært bestrides at det fant sted noe samleie denne dag.

Videre hevder A at han ikke har vært sammen med B den 8. og 9. mars 1973. Opplysninger om dette i den 7. sans må være ført inn på et senere tidspunkt og er uriktige. Han har aldri vært alene med B i - - -. Notatene er i det hele tatt ikke pålitelige. B har forklart seg uriktig under ankeforhandlingen, og det er grunn til å sette et spørsmålstegn ved hennes troverdighet. Det er ikke bestridt at hun har forsøkt å få vitnet E til å unnlate å fortelle hva hun hadde fått høre av B selv om hennes seksuelle forhold. Men det er også andre grunner til at A ikke kan ha hatt samleie med B den 8. eller 9. mars 1973. Han hadde på den tid gjort det godt igjen med sin tidligere forlovede, som han nå er gift med. For å skaffe seg penger hadde han imidlertid stjålet en kobberrull fra sin onkels lager og var kommet i søkelyset for dette. Han ble redd og gikk i dekning hos sin venn F i Y fra 5. mars om kvelden.

Han hadde om kvelden den 8. mars bl.a. besøk av sin mor, som forsøkte å få ham til å komme hjem. Det gjorde han 10. mars Han ble arrestert i sitt hjem tidlig på morgenen 12. mars. Han hevder at han ikke har vært i - - - på hytta sammen med B mens han var i dekning. Det er etter hans mening ikke ført bevis for eller gjort sannsynlig at han har hatt samleie med B i den kritiske tid. Selv om retten skulle komme til at de hadde samleie 1. mars 1973, er det så usannsynlig at dette samleiet kan ha vært befruktende at det må være en omstendighet som gjør det lite trolig at han er barnefaren. Han må da frifinnes etter §21 første ledd i lov om born utanom ekteskap.

Subsidiært hevder A at han må frifinnes etter samme lovs §21, 2. ledd. Både B's manglende troverdighet og de opplysninger som foreligger om hennes livsførsel vinteren 1973, gjør det sannsynlig at hun har hatt samleie med andre menn i det kritiske tidsrom. Etter en samlet vurdering av alt som foreligger i saken uten ensidig å legge vekt på blodtypebestemmelsene, er det ikke «monaleg meir truleg» at han er faren enn at en annen er det. Det er henvist til en dom inntatt i Rt-1970-217, særlig side 221.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. B tilpliktes å erstatte A saksomkostninger for byretten og det

Side:795

offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten.»

Under ankeforhandlingen 7. mars 1978 møtte partene og avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i en annen stilling for lagmannsretten enn for byretten.

Lagmannsretten skal først ta stilling til spørsmålet om A har hatt samleie med B til slik tid at han etter naturens orden kan være far til hennes barn. I denne sammenheng er det datoene 1. mars og 8. eller 9. mars som har krav på særlig interesse. Partene har gitt motstridende opplysninger, og det er adskillig uklarhet i spørsmålet om partene hadde samleie 1. mars og om de i det hele traff hverandre 8. eller 9. mars. Det er derfor nødvendig å si noe om hvorledes forholdet mellom partene utviklet seg og se nærmere på troverdigheten av henholdsvis partsforklaringene og notatene i den 7. sans.

Retten legger til grunn at partene traff hverandre første gang 4. februar 1973, og at de etter få dagers bekjentskap hadde flere samleier i løpet av samme måned. Det er ikke opplyst noe om at det på noe bestemt tidspunkt kom til noe egentlig brudd mellom dem. Partene er enige om at de ikke har hatt samleie med hverandre etter at A ble satt i varetekt 12. mars 1973.

Alle avhør av parter og vitner såvel for byretten som for lagmannsretten har tatt utgangspunkt i opplysningene i B's 7. sans. Selv om enkelte notater i boken er bestridt av A, og selv om enkelte vitner har forklart at noen av hendelsene nok må ha funnet sted på et tidligere tidspunkt enn det som er angitt i den 7. sans, finner lagmannsretten etter en samlet vurdering at opplysningene i den 7. sans har betydelig bevisverdi, selv om notatene er ført på en usedvanlig klossete og ubehjelpelig måte, og det umiddelbart kan se ut som det er nokså tilfeldig hva som er tatt med og hva som er utelatt. Det er derfor ikke overraskende at det er reist tvil om noen av anførslene i den 7. sans er uriktige eller tilføyet senere.

På den annen side finner lagmannsretten at B's forklaringer om forholdet til andre menn vinteren 1973 ikke kan stå til troende. Etter vitnet E's forklaring legger lagmannsretten til grunn at B har forsøkt å få vitnet til å holde tilbake opplysninger om hennes vandel som hun måtte forstå var av betydning for retten å kjenne til. Det gjaldt betroelser om menn som B hadde hatt seksuell omgang med etter hva B selv hadde fortalt til vitnet. Selv om det er forståelig at B i en sak som dette søker å unngå at hennes seksuelle atferd i det tidsrom det gjelder blir trukket for sterkt frem, og selv om noe kan være utslag av ungdommelig skryt, er hennes handlemåte likevel en omstendighet som i høy grad er egnet til å svekke tilliten til hennes troverdighet. Som notatene i den 7. sans også viser, har B i denne perioden i sitt liv vært meget ute og festet. Sammenholdt med sakens øvrige opplysninger vitner den 7. sans om en lettlivet ung pike med liten tilbakeholdenhet overfor menn. Dette gir imidlertid ikke tilstrekkelig grunnlag for å trekke den konsekvens at også notatene i den 7. sans må frakjennes troverdighet. Selv om retten legger A's forklaring til grunn - at han den 8. og 9. mars fortsatt var i dekning hos sin venn F i sistnevntes hjem i Y og at han om kvelden den 8. mars

Side:796

hadde besøk av sin mor - er det likevel fullt mulig at han sent på kvelden den 8. mars har tatt kontakt med B i Z og at de var sammen og hadde samleie i hytta i - - -. Det er opplyst at A hadde skjult sin bil i nærheten av F's hjem og at det ikke er langt å kjøre fra Y til - - -. Retten finner således til tross for de uklarheter som foreligger å måtte legge til grunn at partene har hatt samleie med hverandre 8. og/eller 9. mars 1973.

Et samleie mellom partene 8. og/eller 9. mars gir en normal svangerskapstid på 271 eller 272 dager. Lagmannsretten er også kommet til at partene har hatt samleie med hverandre 1. mars i D's hjem på - - -. B hadde sin siste menstruasjon fra 26. februar til ut på dagen 1. mars. Også et samleie 1. mars kan etter omstendighetene ha vært befruktende, selv om det er vesentlig mindre sannsynlig enn at et samleie 8. eller 9. mars har vært det. Det henvises her til en sakkyndig uttalelse av professor dr. med Knut Bjøro ved Rikshospitalet i forbindelse med en annen sak. Uttalelsen er tatt inn i Rt-1974-33. Det heter her: «Eggløsning kan hos en yngre kvinne induseres i tilslutning til samleie. Alkoholpåvirkning kan også influere på eggløsningsmekanismen. Man kan derved ikke generelt utelukke at et samleie som har funnet sted under avsluttende menstruasjonsblødninger kan være befruktende». Selv om det ikke er særlig sannsynlig, er det således ikke utelukket at et samleie mellom partene 1. mars 1973 kan ha vært befruktende. Det er ikke opplyst at det er benyttet noen form for prevensjon. B hadde nydt alkohol.

Den blodtypestatistiske farskapsindeks for A er ca. 1075. En så ekstraordinær høy farskapsindeks må i seg selv være et moment som sannsynliggjør at partene har hatt befruktende samleie i den kritiske tid, enten 8.-9. mars, som bevismessig sett er det mest usikre, eller 1. mars, som med hensyn til besvangringsmulighet skaper tvil.

Retten finner etter dette at vilkårene etter lov om born utanom ekteskap §21 første ledd er til stede for å anse A som far til B's barn.

A har subsidiært gjort gjeldende at B har hatt samleie med andre menn i det kritiske tidsrom og har anført at det må legges stor vekt på hennes dårlige kjønnsmoral og manglende troverdighet. Lagmannsretten har ovenfor pekt på at B under ankeforhandlingen har forsøkt å dekke over faktiske opplysninger som måtte ha betydning i saken. Dette er et forhold som er egnet til å fremkalle sterk tvil - ikke bare om hennes troverdighet - men også om hennes vandel. Retten anser det ikke usannsynlig at hun i det kritiske tidsrom har hatt samleie med andre enn A. På den annen side foreligger det ikke konkrete holdepunkter for at dette har skjedd. Saksforholdet i denne saken atskiller seg også klart fra det saksforhold som lå til grunn for Høyesterettsdom inntatt i Rt-1971-521.

En blodtypestatisk farskapsindeks på ca. 1075 ligger meget nær opp til positivt bevis for farskap. Sammenholdt med de øvrige opplysninger i saken gir den meget stor sikkerhet for at A er far til barnet. Det må da være «monaleg meir truleg» at A er far til B's barn enn at en annen og i tilfelle ukjent mann er det. Frifinnelse etter lovens §21 annet ledd kan det da ikke bli spørsmål om. Anken må etter dette tas til følge.

Side:797

Anken har ført frem, men saken har på flere punkter vært meget tvilsom. Resultatet av de fornyede blodtypebestemmelser forelå først på et sent tidspunkt. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger for lagmannsrett, jfr. tvml. §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A dømmes til å være far til B's barn C, født xx.xx.1973.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Av byrettens dom (sorenskriver Einar Wessel - Holst):

Saken gjelder farskapet til B's barn C, født xx.xx.1973. Som far til barnet har hun både ifl. svangerskapsmeldingen og fødselsmeldingen oppgitt A, som har begjært sak.

Partene har foruten til bidragsfogden gitt forklaring i retten under saksforberedelsen og hovedforhandlingen.

I rettsmøte 11. mars 1974 ga barnemoren forklaring om sine kjønnslige samvær med A. I kronologisk orden var dette:

1) 8. februar 1973, en uke etterat hun hadde møtt A første gang, ble hun med ham til hans hjem på Y, hvor hun «antok» at de hadde samleie. De var temmelig beruset, og da hun våknet om morgenen lå de nakne sammen.

2) 9. februar hadde partene fullbyrdet samleie på A's hytte i - - -. Hun hadde just sluttet å bruke «Mini-pillen», som hun ikke tålte, og ba ham være forsiktig, men det var han ikke.

3) 13. februar hadde partene samleie på A's hytte. Hun tror partene denne gang var alene på hytta, og overnattet.

4) 15. februar hadde partene samleie i hjemmet til ekteparet F ved - - -, hvor partene overnattet.

5) 1. mars hadde partene samleie i D's hjem på - - -, på en sofa i stuen.

6) 8. mars hadde partene samleie på A's hytte, minst 2 fullbyrdede samleier.

7) 15. mars hadde partene samleie på A's hytte, i en køyeseng. Etterpå kom F og la seg i samme køye og forsøkte å få samleie med B, men hun hevder at hun avviste dette.

Såvel i svangerskapsmeldingen som i fødselsmeldingen oppgis siste menses første dag til 26. februar 1973. Hun oppgir ifl. svangerskapsmelding at hun trolig ble besvangret 15. mars, i fødselsmeldingen er spørsmålet ikke besvart.

A forklarte seg 11.3.1974 om de anførte samvær, i korthet slik:

1) Bekreftes.

2) Bekreftes.

3) Bestrides. Partene har aldri vært alene på hytta.

4) Bekreftes.

5) Bestrides. Han tviler på om partene hadde samleie.

6) Bestrides bestemt. Han lå «i dekning» hos F, fryktet å bli arrestert for tyveri.

7) Bestrides. Han satt arrestert 12.-19. mars 1974. Episoden med F fant sted annen gang partene var sammen, 1-2 uker etter deres første samleie. Også F hadde samleie med B.

Side:798

Blodtypeundersøkelsene utelukker ikke A's farskap. Ifølge Rettsmedisinsk Institutt er den blodtypestatistiske farskapsindeks for ham ca. 46.

B har under hovedforhandlingen innrømmet at hun har tatt feil med hensyn til datoen for det under 7) nevnte samleie, som må ha vært tidligere. Forøvrig fastholder hun i det vesentlige sin tidligere forklaring.

Under saksforberedelsen har hun på rettens oppfordring fremlagt en «7. sans» for 1973, som inneholder en rekke notater i det kritiske tidsrom, og har forklart seg nærmere om føringen av boken. Det går stort sett ut på at den ble ført daglig, over gårsdagens begivenheter. Det gjelder også notatene om menstruasjonsdager, betegnet «M.»

I rettsmøtet 11. mars d.å. opplyste hun at hun alltid har hatt regelmessige menses av 3-4 dg. varighet, med ca. 30 dg. mellomrom. Ifl. dagboken hadde hun menses 22.-24.januar, 5.-8. februar, 26. februar og 26. mars. Hun forklarer under hovedforhandlingen at da hun fikk blødning allerede 5. februar, telefonerte hun til dr. Bekkhus, som ga det råd å se tiden an til neste menstruasjon, om den kom til uventet tid. Blødningen 26. februar fortsatte de følgende

3 dager, men var over da hun hadde det under 5) nevnte samleie med A om kvelden 1. mars. Hun har glemt å notere menstruasjonen i dagene etter 26. februar. Det var en regulær menstruasjon, og hennes siste før besvangringen slik som også oppgitt i svangerskaps- og fødselsmeldingen. Hun bekreftet uttrykkelig i retten at den varte 4 dager som vanlig.

Når hun noterte «M.» under 26. mars, var det på forhånd, for å kontrollere sine menses, men denne menstruasjonen uteble.

Da hun var hos dr. Bekkhus 5. mai f.å., hadde hun dagboken fremme da hun ble spurt om menses, og oppga ut fra dette at hun mente seg besvangret 15. mars. Hun er nå klar over at denne dato ikke kan stemme, ettersom A da satt arrestert, men hun har bare hatt samleie med ham i den kritiske tid. Hun fastholder bestemt at hun ikke har hatt samleie med F, slik som denne og A har forklart.

A har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Han fastholder i alt vesentlig sin tidligere forklaring, og peker på en rekke uoverensstemmelser i barnemorens forklaringer. Han benekter at partene hadde samleie 1. mars få. (pkt. 5) og viser til at han «lå i dekning» hos F på den tid. Dessuten hadde B fortsatt menstruasjon 1. mars, så det er overordentlig lite sannsynlig at et samleie da kunne være befruktende.

Alt taler for at hennes opplysninger til legen 5. mai f.å. var korrekte, nemlig at hun hadde siste menstruasjon i dagene 26. februar - 1. mars, og ble besvangret 15. mars. Hennes endrede forklaring, som hun så seg nødt til da A kunne godtgjøre at han satt fengslet 12. - 19. mars f.å., reiser tvil om hennes troverdighet. Det gjelder bl.a. hennes tidligere opplysning om at hun alltid hadde hatt regelmessig menstruasjon med ca. 30. dg. mellomrom, om samleie med A 15. mars, og benektelsen av å ha hatt samleie med F, som denne bekrefter i retten.

Under henvisning til Rt-1970-217 hevder A at en indeks på 46 for hans farskap ikke kan tillegges noen avgjørende vekt, slik saken forøvrig ligger an.

Under hovedforhandlingen er mottatt forklaring fra partene og 3 vitner, samt foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Der er fremlagt et skriv av 15. oktober d.å. fra dr. Øyvind Bekkhus til B's prosessfullmektig, sålydende:

Side:799

«B, oppgav siste mens. til 26/2-73. Beregnet termin 3/12-73 - så dette passer jo fint.

Hvorvidt hun hadde mens, den 6/2 også, kan jeg ikke huske, men noe urimelig i et intervall på 20 dager er det ikke. Vanligvis pleier hun angivelig å ha 30 dager mellom menses 1. dag.»

Retten bemerker:

Ifølge fødselsmeldingen fra Sarpsborg sykehus, underskrevet av lege og jordmor, var barnet 50 cm langt, vekt 3.460 g, fullbåret. Svangerskapstiden ble anslått til 40 uker. Også her, som i dr. Bekkhus' svangerskapsmelding, er siste menses' 1. dag angitt til 26. februar få. Det er ikke grunn til å tvile på fødselsmeldingens opplysninger (bortsett fra at barnemoren oppgis å være gift) og det er heller ikke fremkommet noe som tyder på at svangerskapet har vart vesentlig lenger enn 40 uker. Dr. Bekkhus' beregning samsvarer med fødselstiden på én dag nær, og må formodes å bygge på vanlig klinisk undersøkelse og barnemorens opplysninger.

Retten vil anta at barnemorens opplysninger 5.5. f.å. til legen om siste menses og antatt dato for besvangringen var riktige. Hun noterte sine menses og førte også fortløpende notater om sine gjøremål, således reiser, restaurantbesøk og samvær med venner og venninder, og har også i retten kunnet gi ganske detaljerte forklaringer om disse ting.

Retten godtar hennes forklaring om at notatet «M» under 26. mars var gjort på forhånd og at denne menstruasjon uteble.

Retten legger etter dette til grunn at siste regulære menstruasjon før besvangringen begynte 26. februar og sluttet i løpet av 1. mars f.å., hvilket samsvarer med de øvrige opplysninger.

Hennes forklaring om samleie med A 15. mars, som nå klart motsies ved attest om hans varetekt fra Fredrikstad Politikammer, gir grunn til tvil om hennes subjektive troverdighet.

Retten kan ikke finne det bevist at partene har hatt samleie 1. mars få., da A angivelig «lå i dekning» hos F. Noe avgjørende bevis er ikke ført. Under enhver omstendighet må det holdes for lite trolig at et samleie den siste menstruasjonsdag kan ha vært det befruktende.

Når det gjelder B's opplysninger om samværet med A og F under pkt. 7) foran, har hun erkjent at datoen 15. mars var uriktig. Hverken hun eller de to menn har kunnet tidfeste hendelsen bestemt. A mener at episoden fant sted 1-2 uker etter hans første samleie med B. F har i retten forklart at ved anledningen var det bare ham, partene og A's «sjåfør» G som var sammen på hytta. De 3 førstnevnte var temmelig beruset. Vitnet lå i samme rom som partene. Han la seg i partenes køyeseng etterat disse hadde hatt samleie, og hadde da fullbyrdet samleie med B. Alle tre var nakne, køyesengen er ifølge vitnet 80-90 cm bred.

Retten finner å måtte legge til grunn at denne episode fant sted før 15. februar, og iallfall før barnemorens siste menstruasjon 26.2.-1.3. Retten har derfor ikke funnet tilstrekkelig grunn, slik saken forøvrig ligger an, til å dra F inn i saken som part. Retten lar det også stå åpent om det er F eller B som tar feil når det gjelder spørsmålet om disse to hadde samleie. Retten viser her til at hun også var «temmelig beruset» ved den i pkt.1 ) nevnte anledning, da hun våknet naken sammen med A og «antok» at de hadde hatt samleie om natten.

Hennes forklaring om bruk av «Mini-pillen» (pkt. 2 foran) kaster også

Side:800

lys over hennes seksuelle adferd. Hun hadde vært forlovet i et par år, men forholdet ble slutt i november 1972. Hun fortsatte imidlertid med nevnte pille til ut i februar 1973, åpenbart fordi hun hadde behov for en effektiv prevensjon, noe opplysningene forøvrig be styrker. Som dagboksnotatene kan tyde på, og som hennes muntlige forklaring bekrefter, har hun vært særdeles lite tilbakeholdende når det gjaldt kjønnsforbindelser. Episoden med F taler for seg selv, uansett om det kom til fullbyrdet samleie.

Slik retten ser på saken, er den mest nærliggende mulighet den, at barnefaren er en ukjent tredjemann.

Når retten antar at den sannsynligste konsepsjonstid var ca. 15. mars, og at partenes siste samleie fant sted 15. februar, finner retten at A må frifinnes etter §21, første ledd i loven om born utanom ekteskap.

En frifinnelse ville ha vært begrunnet etter §21, annet ledd dersom det var blitt bevist at partene hadde sitt siste samleie som av barnemoren påstått, om kvelden 1. mars f.å., den dag hennes siste menstruasjon sluttet.

Retten har likevel funnet at saken frembyr slik tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.