RG-1980-104

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1979-06-26
Publisert:	RG-1980-104
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. juni 1979 i sak nr. 67/1978 A
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby) mot Hans Berg Krog m.fl. (høyesterettsadvokat Nils Moe).
Forfatter:	Lagdommerne Gaute Gregusson, Kjell H. Jakobsen, sorenskriver Oddvar Leira
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §48, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§64, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§65, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Tvistemålsloven (1915) §373, §28, Skjønnsprosessloven (1917), Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§9

Brønnøy herredsrett - kst. lagdommer Astrup Rindahl som settedommer med 4 skjønnsmenn - avhjemlet 23. november 1977 ekspropriasjonsskjønn vedrørende utbedringer av riksveg 17 på parsellen Mosheim - Horn i Brønnøy kommune. Ved skjønnet ble det fastsatt erstatninger for eiendomsinngrep for i alt 44 ekspropriater med takstnummer 2 til 46.

Om saksforholdet og de enkelte erstatningsfastsettelsene vises til skjønnsgrunnene.

Skjønnet er i rett tid anket til Hålogaland lagmannsrett av Staten v/Samferdselsdepartementet med regjeringsadvokaten som prosessfullmektig. Anken omfatter samtlige takstnummer til opphevelse av skjønnet på grunn av feil i saksbehandlingen og/eller rettsanvendelsen. Samtlige ankemotparter med unntak for nr. 42, Bergljot Tøgersen med takstnummer 44, har tatt til gjenmæle for lagmannsretten ved sin prosessfullmektig, h.r.adv. Nils Moe. Senere har imidlertid ankemotpartene i det vesentlige sluttet seg til den ankende parts påstand om opphevelse. Ankeforhandling ble avholdt i Brønnøysund den 30. mai 1979. For regjeringsadvokaten møtte hr. advokat Hans Bendiksby. For ankemotpartene med unntak for Bergljot Tøgersen, møtte h.r.advokat Nils Moe. For den ankende part møtte overingeniør Egil Revhaug og avga

Side:105

forklaring. Av ankemotpartene møtte nr. 43, Sverre Horn men avga ikke forklaring. Det ble foretatt oversiktsbefaring fra buss, og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som protokollert i rettsboken.

Staten har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

Angjeldende veistrekning ble i 1964 omklassifisert og fikk da status som riksveg. Tidligere var det Brønnøy kommune som foresto grunnerverv til anlegg og utbedringer av vegen. Under skjønnet oppsto det tvist om hvorvidt grunneierne fortsatt var eiere av grunn innenfor det eksisterende veiareal - herunder grøfter og skjæringer. Dersom grunneierne hadde frafallt eiendomsrett til dette arealet, og begrenset sine krav til kun å gjelde manglende betaling for tidligere - av Brønnøy kommune foretatte veiutvidelser - ville det være adgang til å holde tvisten utenfor skjønnssaken. Skjønnsrettens premisser viser imidlertid at retten har lagt til grunn at det var tvist om eiendomsretten til en del av området mellom gammel veibane og ekspropriasjonsgrensen i det påstevnede skjønn. Denne tvisten kunne skjønnsretten ikke henvise til løsning i egen sak idet dette i realiteten er en tvist om hva som er gjenstand for ekspropriasjon, og som retten skal avgjøre i medhold av skjønnslovens §48.

Det har i denne forbindelse ingen betydning hvorvidt statens prosessfullmektig for skjønnsretten var enig med grunneierne i at tvisten kunne holdes utenfor skjønnet. Skjønnsl. §48 er en preseptorisk bestemmelse som skjønnsretten pliktet å anvende når det ble konstatert tvist om omfanget av ekspropriasjonen.

Veglovens §64 og 65 gir ikke selvstendig rettslig grunnlag for å holde tvisten utenfor skjønnet. Disse bestemmelsene gjelder et helt annet forhold, nemlig hvem søksmål fra grunneiere skal rettes mot, og ikke hvem av tidligere eller nåværende eiere av veistrekningen som kan gå til søksmål mot grunneierne. Under enhver omstendighet må skjønnsl. §48 her gå foran veglovens §64 og §65 så langt det er nødvendig for erstatningsfastsettelsen ved nye eiendomsinngrep. Tvisten berører samtlige ekspropriater, og skjønnet må etter dette oppheves i sin helhet, jfr. tvistemålsl. §373, første ledd nr. 2. Det vises også til Alten, Skjønnsloven utg. 1960 71.

Skjønnsretten har også fastsatt erstatning for tvisteområdet under to alternativ basert på forutsetning om at grunneierne i et senere søksmål skulle bli tilkjent eiendomsrett til arealet. Det vises til premissenes side 14 og 15. Premissene gir her uttrykk for en reell verdsettelse, og ikke en beskrivelse med hensyn til bonitet slik som overingeniør Revhaug hadde bedt om med tanke på bevissikring ved et senere erstatningsoppgjør mellom grunneierne og Brønnøy kommune. Skjønnsrettens verdsettelse er dessuten utjenlig som grunnlag for et erstatningsoppgjør. Verdsettelsen må skje etter en konkret vurdering i forhold til den enkelte grunneier hvor de alternative forutsetningene som skjønnsretten har funnet nærliggende og har lagt til grunn, bare er to av flere mulige forutsetninger for en verdsettelse. Det er nettopp dette som er begrunnelsen for at tvister om hva som er gjenstand for ekspropriasjon, skal avgjøres av skjønnsretten. Skjønnsrettsavgjørelsen er på dette punkt beheftet med både saksbehandlingsfeil og rettsanvendelsesfeil.

Side:106

Når det gjelder verdsettelsen av dyrket og udyrket mark, uttaler skjønnsretten på side 12: «Skjønnsretten har, hvor ikke annet er sagt, lagt jordbruksverdien til grunn som den høyeste for de saksøkte. Ved verdsettelsen av dyrket mark, som ikke er blitt holdt i hevd, er regnet med at den uten særlige utgifter igjen vil kunne nyttiggjøres som dyrket. Udyrket mark er vurdert under hensyn til påregnelig framtidig utnyttelse til oppdyrking og ellers utnyttelse til beite og skogbruksdrift.»

Det er her uklart om skjønnsretten har lagt til grunn subjektiv bruksverdi eller en objektiv bruksverdi. Subjektiv bruksverdi skal erstattes for de arealer som er i drift, mens det for de øvrige arealer enten må foretas en verdsettelse etter omsetningsverdi, eller fastsettes en subjektiv bruksverdi hvor det blant annet tas hensyn til antatte utgifter ved å sette eiendommen i drift. Denne uklarheten understrekes ytterligere av rettens uttalelser på side 13: «I samsvar med post 1.4 B i skjønnsforutsetningene er grunnerstatningene fastsatt pr. m2 mellom angitte pelnummer, idet det ved verdsettelsen er sett hen til grunnens anvendelse og anvendelsesmulighet som dyrket eller dyrkbar pløyemark, overflatedyrket eller - dyrkbar mark, beitemark, skogsmark, bonitet, arrondering m.v. Denne grunnerstatning er utmålt etter kapitalisering av påregnelig årlig netto avkastning basert på husdyrhold /melkeproduksjon, som er antatt å gi den beste avkastning for de aktuelle jordbrukseiendommer.»

Skjønnsretten antas å ha lagt til grunn en objektiv bruksverdi. Dette fremheves ved at skjønnsretten - til tross for at det var fremlagt opplysninger om hvilke eiendommer som var i drift - har basert verdiberegningen etter den optimale bruksverdi, som er husdyrhold/melkeproduksjon uten at det er tatt hensyn til tidsperspektivet, dvs. hva det vil ta av tid og omkostninger å få den enkelte eiendom i hevd. Verdiansettelsene er etter dette basert på feil rettsanvendelse, og i hvert fall er premissene så mangelfulle at rettsanvendelsen ikke kan prøves.

Det ble også fremlagt for skjønnsretten et betydelig materiale vedrørende bruksverdiberegninger uten at det av premissene fremgår hvorvidt materialet er benyttet og, i tilfelle, hvordan det er vurdert. Beregningene av den flate bruksverdi i distriktet var omtvistet for skjønnsretten, og det er en mangel ved premissene at det ikke inneholder noen bemerkninger om dette - særlig fordi de fastsatte erstatninger i betydelig grad overstiger den grunnverdi som er betalt ved kjøp av tilleggsjord, samt den verdi som er beregnet ut fra foreliggende regnskapsmateriale. Selv med rimelige krav til innholdet i skjønnsgrunner, må partene i et skjønn ha krav på at et såvidt betydelig materiale blir vurdert, i hvert fall så langt det er omtvistet. De enkelte verdiansettelsene er stort sett heller ikke særskilt begrunnet. Det er ikke samsvar mellom de generelle premisser og konklusjonene - de enkelte erstatningsfastsettelser.

Skjønnsretten hevder å ha lagt til grunn flat bruksverdi, med tillegg for tilpasningstap. Hensett til de uforklarlig høye erstatningsfastsettelser, må skjønnsretten imidlertid ha lagt til grunn et kapitalisert dekningsbidrag, og da er det i så fall erstattet tilpasningstap to ganger.

Når det gjelder erstatningsberegningen for skogsmark, vises det til premissene, øverst på side 13. Disse er uklare og gir inntrykk av

Side:107

at retten både har gitt venteverdi - som innebærer erstatning både for grunn og bestokning - og grunnerstatning som plantemark. Det er i så fall ytet dobbel erstatning. Denne anførselen gjelder imidlertid bagatellmessige beløp, og dersom lagmannsretten ikke finner grunnlag for å oppheve skjønnet ut fra de øvrige ankegrunnlag, frafalles krav om opphevelse forsåvidt gjelder skogsmark.

Dersom skjønnet oppheves, begjæres retten satt med ny sammensetning. Partene er enige om at de på grunnlag av de nedlagte påstander skal bære hver sine omkostninger for lagmannsretten.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Brønnøy herredsretts skjønn i sak 3/1977 B, avhjemlet 23. november 1977, oppheves og hjemvises til nytt skjønn med ny sammensetning.»

H.r.adv. Moe har på vegne av ankemotpartene med unntak for nr. 42, i det vesentlige anført:

Tvisten om erstatning for tidligere foretatte veiutvidelser var ikke forberedt ved saksforberedelsen for skjønnsretten, og dersom skjønnsretten skulle behandle denne, ville det uvegerlig måtte føre til utsettelse av skjønnet. Heller ikke var Brønnøy kommune part i skjønnet. Praktiske grunner talte derfor med vekt for at tvisten ble holdt utenfor skjønnet. Partene og deres prosessfullmektiger ble enige om dette, og dermed forelå for skjønnsretten ingen tvist om omfanget av ekspropriasjonen. Skjønnsl. §48 kan ikke være. til hinder for at partene på denne måten blir enige om å holde enkelte tvistespørsmål utenfor skjønnet med mulighet for løsning gjennom forhandlinger eller ved særskilt søksmål. Dette vil i mange skjønn være den eneste praktiske løsningen idet særlig advokater som representerer et større antall grunneiere ofte først under inkaminasjonen blir oppmerksomme på foreliggende tvistespørsmål som krever forutgående saksforberedelse, og som derfor enten må lede til utsettelse av hele skjønnet, eller slik som i dette tilfelle, henvises til særskilt behandling utenfor skjønnet. Den fortolkning av skjønnsl. §48 som den ankende part gjør gjeldende, vil dermed fremtvinge en både upraktisk og tungvint saksbehandling i skjønnssaker.

Det foreligger i dette tilfelle heller ingen kompetanseoverskridelse fra skjønnsretten, men det motsatte - at skjønnsretten etter oppfordring fra partene unnlot å behandle tvisten.

Brønnøy kommune var ikke part i skjønnssaken, og etter vegl. §64 er grunneierne henvist til å reise kravet mot den som var eier av vegen da inngrepene ble foretatt, nemlig Brønnøy kommune. Dette gjelder uansett om grunneiernes krav gjelder eiendomsrett til den benyttede veigrunn, eller manglende oppgjør for inngrepene. Statens prosessfullmektig for skjønnsretten hadde derfor en riktig oppfatning av omfanget for ekspropriasjonen når han under henvisning til vegl. §64 mente at denne kun omfattet arealet utenfor den eksisterende veigrunn med grøfter og skjæringer.

Skjønnsrettens anvisning på alternative fremgangsmåter ved taksering av eksisterende veigrunn, kan for den som ikke deltok i skjønnsforhandlingene, virke noe uklar. For de deltagende parter og deres prosessfullmektiger for skjønnsretten er det ingen tvil om at skjønnsrettens uttalelser kun var ment som en bevissikring idet man regnet med at

Side:108

arbeidene med veiutvidelsene ville komme igang umiddelbart etter skjønnets avholdelse. Hverken skjønnsrettens unnlatelse av å behandle tvisten vedrørende deler av eksisterende veigrunn eller anvisningen på alternative fremgangsmåter ved takseringen av disse områder, kan etter dette lede til opphevelse av skjønnet.

Når det gjelder skjønnsrettens bruksverdiansettelser, er ankemotpartene enig i at skjønnsrettens premisser er for kortfattet og ufullstendige til å tilfredsstille kravene etter skjønnsl. §28. Under de enkelte takstnummer er det gitt erstatning etter varierende grunnpriser, og dette er tilstrekkelig begrunnet. Derimot er det ikke gitt tilfredsstillende forklaring på det prisnivå som er lagt til grunn. Ankemotpartene er således enig i at skjønnet må bli opphevet.

Ankemotpartene er imidlertid ikke enige i at skjønnsretten ved verdsettelsen har gjort seg skyldig i feil rettsanvendelse. En viss objektivisering ved fastsettelse av bruksverdi er nødvendig. Det vises til Fleischer, Ekspropriasjon, ulempe, skjønn side 41.

Når det gjelder dyrket mark som ikke er holdt i hevd, har skjønnsretten lagt til grunn at marken uten særlige utgifter igjen vil kunne nyttiggjøres som dyrket mark. Det vises til premissene side 12, siste avsnitt. Dette er en skjønnsmessig vurdering som ikke er gjenstand for anke.

Når det gjelder materialet vedrørende beregninger over flat bruksverdi, fremgår det av premissene at skjønnsretten har vurdert materialet, og dette må være tilstrekkelig. Forøvrig bemerkes at dette materialet først ble fremlagt under inkaminasjonen med derav følgende begrenset mulighet for ekspropriatene til nærmere undersøkelse med henblikk på imøtegåelser av dette. I de tilfellene hvor skjønnsretten har tilkjent tilpasningstap, fremgår det av premissene at dette er gitt i tillegg til en flat bruksverdi. Det er således ikke grunnlag for å anta at det er gitt noen dobbelerstatning. Skjønnsretten skulle redegjort nærmere for hvorfor erstatningsbeløpene er fastsatt høyere enn det som fremgår av det beregningsmaterialet som eksproprianten fremla. Den mangel som her foreligger, må føre til opphevelse av skjønnet.

Når det gjelder erstatningsutmålingen for skogsmark, gir premissene tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at skjønnsretten har vurdert denne etter verdien av plantemark med tillegg for verdien av de løv- og bartrær som er avstått. Noen dobbelerstatning er etter dette ikke tilkjent. I den utstrekning skjønnsgrunnene er uklare på dette punkt, dreier det seg i tilfelle om ubetydelige mangler ved skjønnet som ikke kan begrunne en opphevelse hvis skjønnet ellers stadfestes. Det vises til Rt-1973-1352.

Når det gjelder saksomkostninger er det enighet om at hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.

Ankemotpartene med unntak for nr. 42 har nedlagt slik påstand:

«Brønnøy herredsretts skjønn oppheves og hjemvises til nytt skjønn.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Av skjønnsrettens premisser side 11 og 12 fremgår det at eksproprianten ikke hadde noen innvendinger mot «at skjønnet skal omfatte også de grunnarealer som etter vegvesenets oppfatning tidligere er blitt avstått til kommunen som en del av den gamle vegbredden og

Side:109

som er omtvistet både med hensyn til vegbredden og vederlaget. Under henvisning til §64, §65 vegloven av 21/6 1963 har vegvesenet vist til at krav for så vidt må reises mot kommunen, men har gitt uttrykk for at bruksverdien av disse omtvistede grunnarealer må vurderes under hensyn til at de omfatter veggrøfter og - skråninger, som for det meste er krattbevokst.»

Hvordan ekspropriatene stilte seg til dette, er ikke gjengitt i premissene under de saksøktes anførsler, men h.r.advokat Moe som også representerte ekspropriatene for skjønnsretten, har for lagmannsretten anført at det var enighet om at skjønnsretten ikke prejudisielt skulle ta standpunkt til tvisten. Partenes enighet om å holde tvisten utenfor skjønnsrettens behandling synes å være basert på at såvel prosessfullmektigene som skjønnsretten har gått ut fra at det lå utenfor skjønnsrettens kompetanse å ta stilling til en slik tvist. Det vises til side 14 i premissene hvor det anføres:

«Brønnøy kommune har ikke trådt inn som part i skjønnssaken... Tvist om dette må i tilfelle innbringes for og avgjøres av de vanlige domstoler.»

Det vises også til overing. Revhaugs skriftlige redegjørelse som er sitert i regjeringsadvokatens prosesskrift av 22. juni 1978.

Det er for lagmannsretten ikke nødvendig å ta standpunkt til hvorvidt denne fortolkning av skjønnslovens §48 med hensyn til skjønnsrettens kompetanse er korrekt. Lagmannsretten må bygge på at partene var enige om at skjønnsretten ikke skulle treffe noen prejudisiell avgjørelse av tvisten. Hvilke beveggrunner partene kan ha hatt for sine disposisjoner, kan ikke ses å være relevant.

Spørsmålet blir deretter om det var en saksbehandlingsfeil av skjønnsretten - til tross for partenes anførsler - å henvise tvisten til avgjørelse for de vanlige domstoler, eventuelt ved forhandlinger. Dette ville i så fall innebære at skjønnsretten har plikt til å treffe avgjørelser i tvistespørsmål om omfanget av eksproposisjonen som partene selv ønsker avgjort på annen måte. Lagmannsretten har hverken i lovens forarbeider eller i rettspraksis funnet noen støtte for en slik forståelse av skjønnsl. §48. I Rt-1971-1114 er det slått fast at skjønnsl. §48 er en saksbehandlingsregel, og i Rt-1975-428 - særlig side 431 - er det fastslått at partene har anledning til å velge den fremgangsmåte som er mest praktisk. Lagmannsretten har forsåvidt funnet uttalelsene i den sist nevnte dom avgjørende, men tilføyer at den er enig med ankemotpartenes prosessfullmektig i at avgjørende praktiske hensyn taler for en slik fortolkning. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Staten er bundet av sine anførsler for skjønnsretten slik at det ikke kan påberopes som saksbehandlingsfeil at tvisten ikke er avgjort i medhold av skjønnsl. §48. Skjønnet vil ikke bli opphevet på dette grunnlag.

De alternative verdsettelser som skjønnsretten har foretatt forsåvidt gjelder omtvistet, eksisterende veigrunn, er ikke bindende for Brønnøy kommune. Verdsettelsene er etter det som er forklart av overingeniør Revhaug, og anført av ankemotpartenes prosessfullmektig, kun ment å tjene som bevissikring til bruk i et eventuelt erstatningsoppgjør mellom Brønnøy kommune og ekspropriatene.

Side:110

Når det gjelder verdsettelsene for jordbruksjord - dyrket og udyrket, og tilpasningstap, er lagmannsretten kommet til at skjønnet må oppheves. Lagmannsretten peker på at skjønnsrettens premisser side 12 og 13 gir inntrykk av at skjønnsretten har lagt til grunn en objektiv bruksverdi. Dette er i så fall feil rettsanvendelse. Lagmannsretten kan i så måte slutte seg til det som er anført av Statens prosessfullmektig.

Når det gjelder tilpasningstap, er skjønnsgrunnene for knappe til at rettsanvendelsen kan prøves. På grunn av sammenhengen mellom denne erstatningspost og grunnerstatning vil det også være nødvendig å oppheve denne delen av skjønnet.

Lagmannsretten vil også tilføye at det er en mangel ved skjønnsgrunnene at beregningsmaterialet for den «flate» bruksverdi ikke er nevnt. Skjønnsgrunnene gir heller ikke noen beskjed om hvorledes retten er kommet til innbyrdes forskjellig verdsettelse for grunn under de forskjellige takstnummer.

Når det gjelder erstatning for skogsmark, finnes premissene uklare. Det vises til side 13 som kan gi inntrykk av at det både er gitt erstatning for venteverdi og grunnerstatning.

Når det gjelder erstatning for tomtegrunn, grustak, flytting av gjerder, prydbusker m.v., samt verdiforringelse (takstnr. 18), foreligger det fra partenes side ingen særskilte anmerkninger. Det er heller ikke slik sammenheng mellom disse erstatningsposter og erstatning for jordbruksjord og skogsmark, at skjønnet av den grunn også bør oppheves for disse postenes vedkommende. Skjønnet vil derfor forsåvidt bli stadfestet.

Det er bedt om at skjønnet settes med ny sammensetning. Lagmannsretten er enig i dette. Det pekes på at skjønnet ble styrt av settedommer som nå er avtrådt etter oppnådd aldersgrense. Saksomkostninger er ikke påstått.

På grunn av reisefravær blant rettens medlemmer har det ikke vært mulig å få avholdt rettsmøte til domsavsigelse før i dag.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Brønnøy herredsretts skjønn i sak 3/1977 B oppheves i følgende utstrekning: - - -

2. Skjønnet hjemvises til ny behandling for Brønnøy herredsrett med ny sammensetning i den utstrekning det er opphevet.

Av herredsrettens skjønn (kst. lagdommer Astrup Rindahl m/skjønnsmenn):

Vegsjefen i Nordland fattet den 17/12 1976 vedtak med hjemmel i veglovens §50, jfr. §9 og Kronprinsregentens resolusjon av 15/1 1965, om avståelse av nødvendig grunn og rettigheter til utbedring av riksveg 17 på parsellen Mosheim - Horn i Brønnøy kommune. De berørte grunneiere og rettighetshavere ble underrettet om vedtaket ved brev av 21. 5. m. - - -

For øvrig bemerkes vedr. erstatningsfastsettelsene for:

Grunnarealene:

Til vegledning for skjønnet har vegvesenet bl.a. lagt fram en del litteratur,

Side:111

hvorav nevnes: 1/Helga Kolrud: «Bruksverdiberegninger - skjevheter i skjønnspraksis.» 2/Carl A. Fleischer: «Ekspropriasjonserstatning - Uholdbare marginalkalkyler...» 3/ Melding nr. 20 fra Institutt for jordskifte og eiendomsutforming. Norges landbrukshøgskole: «Bruksverdien ved ekspropriasjon av landbruksareal» av Olav Sætre. 4/En kort framstilling fra Vegdirektoratet av en beregningsmetode ved beregning av bruksverdien ved avståelse av jordbruksmark, basert på nevnte melding nr. 20, med beregningseksempler for Brønnøyområdet.

Vegvesenet har under henvisning til dette materiale og HRD i Rt-1975-580 flg. framholdt at det her bare gjelder delavståelse av eiendom, at det gjennomgående vil føre til for høye erstatninger, om disse baseres på marginalkalkyler, og at erstatning derfor generelt må fastsettes på basis av gjennomsnittlig årlig nettoavkastning av det areal som avstås, med tilleggserstatning for eventuell bruksverdireduksjon som følge av delavståelsen. Totalerstatningen vil således bli summen av grunnverdien og event. tilpasningstap og ulemper etter denne beregningsmetode og de framlagte beregningseksempler, hvor hensyn også er tatt til tilskuddsordningene i jordbruket. Hvor opplysninger ikke has om driftsbygninger, maskiner og redskaper og andre faktorer av betydning for beregning av tilpasningstapet, vil dette kunne baseres på gjennomsnittsberegningene for Brønnøy-området. Det må imidlertid has for øye at det etter en viss tid naturlig vil skje en kapasitetsmessig og kostnadsmessig tilpasning til det gjenværende areal, og tas hensyn til den plikt en ekspropriat vil ha til å begrense sitt tap ved å tilpasse seg de nye forhold ved så vidt mulig å anvende frigjort arbeidskraft, maskiner og redskaper m.v. til annet. f.eks. nydyrking. Hvor en eiendom ikke blir drevet, vil det således ikke kunne bli spørsmål om tilpasningstap eller ulemper. I denne forbindelse er opplyst at følgende eiendommer blir drevet: Takst nr. 14, 20, 21, 22, 23, 32, 35, 37, 43, 44 og 45, at følgende eiendommer bare delvis blir drevet: Takst nr. 9, 11, 12, 13, 15, 24, 25, 31, 33, 34, 38 og 39, og at de øvrige eiendommer er skogteiger eller tomter.

Når det gjelder tomtegrunn, må hensyn tas til at det bare er mindre verdifulle deler av tomtene som avstås, og det må has for øye at erstatning for avståelse av del av bebygd tomt ut fra en differansebetraktning vanligvis må utmåles på grunnlag av forskjellen mellom eiendommens verdi med og uten det areal som blir avstått, jfr. Rt-1976-1507 flg.

Vegvesenet har pekt på at det ikke er gjort innvendinger mot at skjønnet skal omfatte også de grunnarealer som etter vegvesenets oppfatning tidligere er blitt avstått til kommunen som en del av den gamle vegbredde, og som er omtvistet både med hensyn til vegbredden og vederlaget. Under henvisning til §64, §65 vegloven av 21/6 1963 har vegvesenet vist til at krav for så vidt må reises mot kommunen, men har gitt uttrykk for at bruksverdien av disse omtvistede grunnarealer må vurderes under hensyn til at de omfatter veggrøfter og -skråninger, som for det meste er krattbevokst.

De saksøkte har erklært seg enig i at jordbruksarealer skal verdsettes etter jordbruksverdien, men mener at den av vegvesenet skisserte beregningsmetode vil føre til resultater som vil være i strid med fast skjønnspraksis. Når avståelse av et dekar dyrket mark i Brønnøy-området i følge vegvesenets beregninger skulle betinge en erstatning på kr. 2 810,- eller kr. 3 100,-, inkl. tilpasningstap, hevdes dette således å være vesentlig lavere enn det som tidligere er blitt fastsatt og godtatt ved tilsvarende skjønn i distriktet. Metoden har for øvrig

Side:112

som forutsetning så mange og så detaljerte opplysninger om alle faktorer av betydning for beregning av det individuelle tilpasningstap at dette ville kreve en skjønnsforberedelse og befaring av langt større omfang enn det som har vært vanlig ved slike ekspropriasjonsskjønn. Dessuten knytter det seg så mange usikkerhetsfaktorer og skjønnsmessige antakelser til beregningsmetoden at den også av den grunn ikke kan anses for betryggende nok, når det gjelder å sikre de saksøkte den fulle erstatning som de har krav på. Enhver usikkerhet og tvil må iallfall løses til gunst for de saksøkte. Dette gjelder også spørsmålet om det vil være forsvarlig og riktig å ta hensyn til de varierende og usikre tilskuddsordninger i jordbruket, og om inflasjonsbetraktninger kan forsvare en høyere m2 pris enn fastsatt ved tidligere skjønn.

Når det gjelder tomtegrunn, må det etter de saksøktes mening ved erstatningsfastsettelsen få betydning om tomten er opparbeidet eller ikke.

Skjønnsretten har, hvor ikke annet er sagt, lagt jordbruksverdien til grunn som den høyeste for de saksøkte. Ved verdsettelsen av dyrket mark, som ikke er blitt holdt i hevd, er regnet med at den uten særlige utgifter igjen vil kunne nyttiggjøres som dyrket. Udyrket mark er vurdert under hensyn til påregnelig framtidig utnyttelse til oppdyrking og ellers utnyttelse til beite og skogbruksdrift.

Det er regnet med at vegvesenet foretar all nødvendig hogst og selv beholder det som blir hogd, jfr. post 1.7 i skjønnsforutsetningene. Grunnerstatningen omfatter i dette tilfelle grunnens verdi som plantemark og verdien av de løvog bartrær som avstås med grunnen, idet herunder er tatt hensyn til bonitet, alder, framdriftsforhold m.v. Ved erstatningsfastsettelsen er således også tatt hensyn til foretatte beplantninger, men for bær- og prydbusker samt verneog pyntetrær har skjønnsretten funnet å burde utmåle særskilt erstatning. Beplantninger av bartrær av noen størrelse blir bare berørt i meget liten utstrekning, og skjønnsretten har av den grunn regnet med at partene av hensyn til at utgiftene ved en tømmermåling vil bli uforholdsmessig i forhold til kvantum tømmer, vil være enig i at det for så vidt er sett bort fra forutsetningene under post 1.7 om fastsettelse av en nettopris pr. m3 .

I samsvar med post 1.4 B i skjønnsforutsetningene er grunnerstatningen fastsatt pr. m2 mellom angitte pelnummer, idet det ved verdsettelsen er sett hen til grunnens anvendelse og anvendelsesmulighet som dyrket eller dyrkbar pløyemark, overflatedyrket eller dyrkbar mark, beitemark, skogsmark, bonitet, arrondering m.v. Denne grunnerstatning er utmålt etter kapitalisering av påregnelig årlig nettoavkastning basert på husdyrhold/melkeproduksjon, som er antatt å gi den beste avkastning for de aktuelle jordbrukseiendommer.

For hver enkelt av de saksøkte er det dessuten vurdert om det er grunnlag for erstatning for økonomisk tap eller ulempe utover grunnerstatningen, og tilleggserstatning i tilfelle gitt. I denne forbindelse bemerkes at vegvesenet har framlagt opplysninger om de enkelte eiendommer, gitt fra Brønnøy jordstyrekontor med grunnlag i jordregistret og andre data ved kontoret. Opplysningene omfatter antall dekar mark av de forskjellige slag som dyrket, dyrkbar, beite, overflatedyrket beite, skogsmark og annen marktype, samt avkjørsler og stikkrenner, men intet utover dette. Det foreligger således ikke opplysninger om investeringer i driftsbygninger, maskiner og redskaper, grøfter og vannledninger m.v., deres alder, avskrivninger og vedlikehold, og heller ikke om arbeidsinnsats ved familie og/eller leid fast eller tilfeldig hjelp - alt faktorer av betydning ved beregning av et individuelt tilpasningstap. Ifølge den

Side:113

påberopte melding nr. 20 fra 1976 vites det for øvrig ikke utført konkrete analyser i forbindelse med tilpasningsproblemene ved delavståelse av arealer fra gårdsbruk. Og det er uttalt at betraktningene omkring disse derfor har måttet baseres på modeller både med hensyn til beløp, tilpasningsmåte og tilpasningstid og på vurderinger (hypoteser) ut fra disse. Under disse omstendigheter har skjønnsretten bare funnet å kunne bygge på det framlagte materiale som rent vegledende og som korrektiv for de resultater man er kommet fram til etter skjønnsmessige vurderinger på grunnlag av skjønnsrettens fagkyndige sammensetning og kjennskap til de lokale forhold og jord- og skogbruksnæringen i Brønnøy-området. Ved denne vurdering av et mulig tilpasningstap er spesielt lagt vekt på omfanget, arten og beliggenheten av de arealer som blir avstått, i forhold til gjenværende arealer og muligheten for å innvinne det avståtte gjennom nydyrking. Hvor ikke annet er sagt, er herunder lagt til grunn de av vegvesenet framlagte opplysninger om de enkelte eiendommer, idet riktigheten av disse ikke er blitt bestridt. Tilpasningstap er bare erstattet, hvor eiendommen blir drevet.

Når det gjelder tomtegrunn, er erstatning gitt etter tomteverdien, idet det for bebygd tomt er gått ut fra en differansebetraktning på grunnlag av forskjellen mellom eiendommens verdi med og uten det avståtte areal.

Brønnøy kommune har ikke trådt inn som part i skjønnssaken. Så vidt skjønnes hevdes det imidlertid fra de saksøktes side at de hos kommunen ikke har fått betaling for den grunn som opptas av de nåværende veggrøfter og skråninger. Tvist om dette må i tilfelle innbringes for og avgjøres av de vanlige domstoler. Dersom de saksøkte skulle få medhold i at de fremdeles er eiere av disse grunnarealer, antar skjønnsretten at det ved verdsettelsen av disse må få betydning om den tidligere grunnavståelse til selve vegen var frivillig eller tvungen:

Alt. I - I tilfelle av frivillig avståelse må legges til grunn at de saksøkte - i tillegg til avståelse av grunnen til selve vegen - uten eller inkl. erstatningen også har påtatt seg ulempene ved de nåværende grøfter og skråninger, og at de derfor nå bare har krav på erstatning for den reduserte bruksverdi som følge av disse ulemper. I denne forbindelse må legges til grunn at grøfter og skråninger for tiden ikke kan antas å ha nevneverdig bruksverdi - hva flere av de saksøkte for øvrig har vist i handling ved at det er blitt satt opp gjerder opp mot grøfter og skråninger, og også ved at grunnen her er blitt krattbevokst og ikke bærer preg av å være blitt nyttiggjort overhode.

Skjønnsretten er blitt stående ved at grunnerstatningen pr. m2 for disse omtvistede arealer under disse forutsetninger bør settes lik 10 % av erstatningen for tilstøtende grunn mellom de angitte pelnummer.

Alt. II - I tilfelle av tidligere tvungen avståelse må legges til grunn at de saksøkte har krav på erstatning - ikke bare for grunnen til selve vegen men også for de nevnte ulemper ved grøfter og skråninger. Ved verdsettingen antas derfor grunnen nå å måtte vurderes uten påhefte av slike ulemper, slik at erstatningen pr. m2 blir å fastsette til den samme som for tilstøtende grunn mellom de angitte pelnummer.

Da de saksøktes gårdsdrift forlengst har tilpasset seg den nåværende veg med grøfter og skråninger, vil det som følge av en grunnavståelse for så vidt under ingen omstendighet kunne bli spørsmål om tilpasningstap. - - -