RG-1980-451

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1979-10-01
Publisert:	RG-1980-451
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 1. oktober 1979 i sak nr. 153/1978 og 154/1978:
Parter:	Molde kommune (høyesterettsadvokat Odd Larhammer) mot Oddvar Bøe m.fl. (høyesterettsadvokat Sigmond v/høyesterettsadvokat Trond Våbenstad) og Oddvar Bøe m.fl. (høyesterettsadvokat Sigmond v/høyesterettsadvokat Trond Våbenstad) mot Molde kommune (høyesterettsadvokat Odd Larhammer).
Forfatter:	Lagmann Mats Stensrud, lagdommerne Inge Kolberg, Erik Sølberg
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§3, Fylkeskommuneloven (1961)5-§4, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, LOV-1961-12-16-1-§77, Fylkeskommuneloven (1961)5, Bygningsloven (1965)

Ved stevning 14. 12. 1976 reiste 34 eiere av eiendommer i Molde sak mot Molde kommune med krav på erstatninger etter granneloven for ulemper fra Årø flyplass. Romsdal herredsrett avsa dom i saken 22. april 1978 med domsslutning:

«1. Molde kommune betaler erstatning til

Lauritz Lyngstad med kr. 30 000,-

Paul Tollås med kr. 8 000,-

Rudolf Ølander med kr. 15 000,-

Oddlaug og Otto Nerland med kr. 5 500,-

Harry Øverland med kr. 4 000,-

Harald Øverland med kr. 6 000,-

Klara Aasland Vaula med kr. 7 000,-

Jozef Ferenczi med kr. 4 500,-

Knut Ellingsgård med kr. 5 000,-

Oddvar Bøe med kr. 4 500,-

Rolf Solbakken med kr. 4 500,-

Asbjørn Røbekk med kr. 10 000,-

Even Hustad med kr. 5 000,-

2. For øvrig frifinnes Molde kommune.

3. Til dekning av saksomkostninger skal Molde kommune betale saksøkerne kr. 40 000,-

4. Oppfyllelsesfristen etter punktene 1 og 3 er 2... uker fra forkynnelsen av denne dommen.»

Side:452

Molde kommune erklærte i rett tid anke mot dommen, rettet mot følgende av motpartene:

1. Oddvar Bøe som eier av gnr. 35 bnr. 12.

2. Oddlaug Nerland eier av gnr. 34 bnr. 21.

3. Harry Øverland eier av gnr. 34 bnr. 22.

4. Harald Øverland som eier av gnr. 34 bnr. 9.

5. Klara Aasland Vaula som eier av gnr. 35 bnr. 6.

6. Jozef Ferenczi som eier av gnr. 35 bnr. 13.

7. Knut Ellingsgård som eier av gnr. 35 bnr. 17.

8. Rolf Solbakken som eier av gnr. 35 bnr. 10 og

9. Ole og Even Hustad som eiere av gnr. 36 bnr. 8.

Det bemerkes at herredsrettens dom var avsagt under dissens. Kommunens anke gjelder de motparter som i herredsretten ble tilkjent erstatning under rettsformannens dissens. Overfor fire parter som herredsretten enstemmig tilkjente erstatning, har kommunen ikke erklært anke.

Kommunen godtar herredsrettens bedømmelse forsåvidt tålegrensen for støy fra flyplassen som utgangspunkt er satt til ca. 113/114 PNdB. Den mener imidlertid at de ni motparter ikke skulle vært tilkjent erstatning fordi de fleste av dem har ervervet eller oppført sine boliger etter at de burde være forberedt på at det ville bli anlagt flyplass på Årø. Videre bestrides det at det er godtgjort at driften av flyplassen har påført eierne noe økonomiske tap. Kommunen gjør gjeldende at Luftfartsdirektoratet 7.1.1958 godkjente anlegg av flyplassen. De som har ervervet eller bebygd eiendommer etter dette tidspunkt antas ikke å ha krav på erstatning. Bevisbyrden for økonomisk tap påligger eierne og noe slikt tap er ikke godtgjort. Kommunen påstår seg frifunnet i forhold til de nevnte motparter og krever erstattet saksomkostninger for lagmannsrett.

Videre har følgende eiere erklært anke mot herredsrettens dom: (nevnt med den nummerorden som er brukt i stevningen)

1. Oddvar Bøe,

2. Thorbjørn Børresen som eier av gnr. 35 bnr. 28

3. Knut Ellingsgård

4. Kåre Endresplass som eier av gnr. 35 bnr. 42

5. Jozef Ferenczi

7. Arne Hestad som eier av gnr. 35 bnr. 31

8. Leiv Hugnes som eier av gnr. 35 bnr. 25

9. Ole Hustad

10. Alfred Kjøde som eier av gnr. 35 bnr. 8

13. Anne-Marie Midthaug som eier av gnr. 35 bnr. 21

14. Kåre Mortensen som eier av gnr. 35 bnr. 2

15. Hjalmar Nerland som eier av gnr. 36 bnr. 20

16. Oddlaug Nerland

17. Edvind Hugo Pedersen som eier av gnr. 36 bnr. 24

18. Asbjørn Røbekk som eier av gnr. 35 bnr. 27.

19. Marit Røbekk som eier av gnr. 36 bnr. 18

20. Ole Røbekk som eier av gnr. 35 bnr. 18.

21. Sofie Røbekk som eier av gnr. 36 bnr. 10.

22. Toralf Røbekk som eier av gnr. 36 bnr. 7.

Side:453

23. Jørgen Sigerseth som eier av gnr. 35 bnr. 22.

24. Ola Skaaheim som eier av gnr. 35 bnr. 29.

25. Rolf Solbakken.

26. Per Ove Sønslien som eier av gnr. 35 bnr. 41.

27. Paul Tollås som eier av gnr. 32 bnr. 7.

28. Rigmor Tollås som eier av gnr. 32 bnr. 7.

29. Klara Aasland Vaula.

30. Torleif Ødegård som eier av gnr. 35 bnr. 37, og

34. Arild Aarøe som eier av gnr. 31 bnr. 51.

Under ankeforhandlingen er saken etter partenes begjæring hevet for nr. 28, Rigmor Tollås. For såvidt angår nr. 9, gnr. 36 bnr. 8 bemerkes at Oles sønn Even er hjemmels-innehaver fra 25.11.1974. Under saken har Ole Røbekk ervervet gnr. 36 bnr. 10 - nr. 21 foran - fra Sofie Røbekk. Videre har Otto Nerland under saken ervervet gnr. 34 bnr. 21 fra Oddlaug Nerland, nr. 16 foran.

Disse ankende parter har dels fått erstatning i herredsretten og dels er deres krav på erstatning avslått av herredsretten.

For fire eiere er herredsrettens dom endelig. Dette gjelder Gjerding gnr. 36 bnr. 25, Kolstad gnr. 36 bnr. 14 - hvis krav på erstatning ble avslått, Lyngstad, gnr. 33 bnr. 1, og Ølander, gnr. 32 bnr. 11, som ble tilkjent erstatning med henholdsvis kr. 30 000,- og kr. 15 000,-.

De ankende eiendomsbesittere gjør gjeldende at herredsretten har satt PNdB-tålegrensen for høyt idet retten ikke tilstrekkelig har vurdert decibelskalaens logaritmiske oppbygning. Videre har retten lagt for stor vekt, og ensidig vekt, på flyfrekvensen. Herredsretten har uriktig lagt til grunn at fritidseiendom ikke kan tilkjennes erstatning. For samtlige ankeparter som i herredsretten ble tilkjent erstatning gjøres gjeldende at erstatningene er for lave. Til kommunens anke anføres at ingen hadde grunn til å regne med noen flyplass på Årø før i januar 1969 da Mode kommune i statsråd fikk tillatelse til å oppta lån til utbygging av flyplass på Årø. Det fastholdes at eiendomsbesitterne er påført økonomisk tap ved redusert eiendomsverdi og redusert bruksverdi.

Kommunen har til grunneiernes anke vist til det som er gjort gjeldende i egen anke og har subsidiært anført at herredsretten har utmålt erstatningene riktig.

Kommunen har i egen anke (ankesak nr. 153/78) som nevnt påstått frifinnelse og saksomkostninger for lagmannsrett. I eiernes anke (ankesak nr. 154/78) påstås kommunen frifunnet for de i egen anke ni nevnte parter. For øvrig påstås herredsrettens dom stadfestet.

Eierne har til kommunens anke påstått:

«1. Romsdal herredsretts dom av 22.4.1978 stadfestes for så vidt gjelder Harry Øverland og Harald Øverland.

2. De øvrige grunneiere tilkjennes erstatning av Molde kommune.

3. Grunneierne tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

I egen anke påstås:

«1. De ankende parter tilkjennes erstatning for tap i omsetningsverdi som følge av flyplassens etablering og drift, begrenset oppad til kr. 50 000,- for Alfred Kjøde og kr. 30 000,- for de øvrige.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Side:454

Lagmannsretten har under ankeforhandlingen foretatt befaring av samtlige eiendommer hvorunder en rekke av eierne har avgitt partsforklaring. Som støysakkyndig, akustisk sakkyndig, har vært oppnevnt sivilingeniør Egil Dalholt som også gjorde tjeneste for herredsretten. Hans rapporter om flystøyforhold ved Molde/Årø lufthavn av 30. oktober 1975/24. august 1977 og hans støymålinger for samtlige eiendommer og uttalelse om flystøyforholdene av 26. august 1977 er gjennomgått. Videre har den sakkyndige deltatt i hele befaringen. Under denne ble foretatt støymåling for to flyavganger med F-28 og Boeing 737 og en flylanding med Boeing 737. Den sakkyndige har i tilknytning til sine rapporter gitt muntlig forklaring. Det er avhørt tre vitner, hvorav ett nytt for lagmannsrett.

Samtlige dommer i flystøysaker fra Høyesterett, lagmannsretter og underretter (Rygge, Bardufoss, Molde, Bodø, Fornebu, Ørland, Kjevik og Flesland) har vært gjennomgått og er kommentert under saken.

Lagmannsretten bemerker:

Herredsretten har kort redegjort for den historiske utvikling bak Årø flyplass. Den har ikke funnet det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om fra hvilket tidspunkt naboskapet hadde grunn til å regne med at flyplassen på Årø ville bli anlagt. Det er på det rene at plassen ble tatt i bruk 1. april 1972. Plassen er blitt noe over 1700 m lang, 125 m bred med asfaltstripe på 60 m. Plassen er stamflyplass for Romsdal og er nå overtatt av staten. Anleggsarbeider ble satt i gang i 1969.

De kommunale myndigheter i Molde tok i midten av 1950-årene opp planarbeid for flyplass på Årø, 400 m rullebane og 80 m bred. I januar 1958 meddelte Luftfartsdirektoratet at det stillet seg positivt til områdets brukbarhet som flyplassprosjekt og direktoratet hadde intet å innvende mot de foreliggende planer hva den byggetekniske side angår. Det var tale om en bane på 500 m. I 1958 ervervet kommunen endel grunn på Årø, som da lå i Bolsøy -, ved avtale med grunneierne og med sikte på flyplassanlegg. Bolsøy kommune gikk med på å delta i omkostningene med grunnervervet. I 1960 søkte Molde kommune om statstilskudd til anlegget. Det gjaldt nå en bane på 1100 m. Ved luftfartsloven av 16. desember 1960 §77 ble det innført konsesjonsplikt for anlegg av flyplass. I januar 1962 ble ved kgl. res. nedsatt et flyplassutvalg som avga innstilling i desember 1964. Utvalget fant at det var behov for flyplass både ved Kristiansund og Molde og at det ville være berettiget å realisere begge prosjekter med henblikk på innenlandsk rutetrafikk. Kristiansund ble imidlertid gitt prioritet foran Årø. Luftfartsdirektoratet prioriterte Årø foran Kristiansund, mens Samferdselsdepartementet prioriterte Kristiansund foran Årø. I innstilling S. nr. 132 i 1968 gikk Samferdselskomitéen i Stortinget inn for stamflyplass i Kristiansund for Nordmøre/Romsdal, mens Årøprosjektet kunne fremmes «når dette kan skje uten å forsinke utbyggingen av bedre prioriterte stamflyplasser.» I januar 1969 fikk Molde kommune i statsråd tillatelse til å ta opp lån til utbygging av flyplassen på Årø. Under behandlingen av saken utover i 1960-årene var det kastet inn en rekke prosjekter: Hustad, Henda, Osmarka, Gossen og fellesflyplass Molde-Kristiansund. Det ble også foretatt prøveflyvninger for å

Side:455

klarlegge forholdene ved de forskjellige prosjekter. Molde kommune søkte konsesjon i juni 1966.

På denne faktiske bakgrunn antar lagmannsretten at flyplassplanene først i 1969 fikk konkret form slik at eiere i Årøområdet først fra denne tid hadde grunn til å regne med at det ville komme flyplass i Årøområdet. De som hadde ervervet/bebygd sine eiendommer før denne tid antas derfor å ha krav på erstatning, - om vilkårene for dette ellers er tilstede: først nå var flyplass «venteleg etter tilhøva på staden», jfr. grannelovens §2 annet ledd.

I herredsrettens dom er redegjort for flyfrekvensen. Det tilføyes at i 1978 var det 3 084 avganger med rutefly, og ialt 4 127 avganger fra plassen. Dette gir det dobbelte antall flybevegelser. Ruteflyene er Fokker-28 og Boeing 737 som hva støy angår er noenlunde likeverdige. Det er ubetydelig trafikk av militærfly. Fra flyplassen ble tatt i bruk er antall flybevegelser noenlunde stabilt. I forhold til andre flyplasser i landet er antall flybevegelser lite: Fornebu 90000/1978, Flesland 55000/1978, Bodø 31800/1978, Kjevik 23900/1978 og Årø 8254/1978. Landingsstøy fra de flytyper som er aktuelle på Årø for tiden kan ligge fra 10-30 dB lavere enn støyen ved flyavgang. Det vil således være avgangsstøyen som vil ha den største betydning for grannelaget. Flyene lander og tar av i begge retninger på flyplassen. Dette vil ha betydning for den totale støybelastning for de enkelte eiendommer avhengig av deres beliggenhet. Det er foretatt støymålinger for hver enkelt av de eiendommer hvis eiere er parter i saken. Til grunn for måleresultatene er lagt 10 målinger av avgangsstøy for hver enkelt eiendom, og middeltallet for målingene er i tabell angitt i dBC, omberegnet til PNdB og med angivelse av spredning i dB. Ved denne omberegning har den sakkyndige lagt til grunn 100 dB = 108 PNdB. Han har presisert at enkelte ved omregningen bruker 100 dB = 108-110 PNdB. PNdB er måleenhet for følt støy - Perceived Noise decibel. Decibelskalaen er logaritmisk bygget opp. En fordobling av støynivå gir i skalaen en økning på 6 decibel. Herredsretten har etter en samlet vurdering satt tålegrensen ved Årø til ca. 113-114 PNdB. Dette bl.a. på bakgrunn av den relativt lave flyfrekvens på plassen. Det bemerkes at plassen hittil ikke har hatt nattflyvning. Det er grunn til å regne med at man fra neste år vil få et postfly med ankomst kl. 23.30 og avgang kl. 07.00. I foreliggende rettsavgjørelser er tidligere ikke lagt til grunn høyere tålegrense enn 110 PNdb.

Lagmannsretten finner at herredsretten bygger på en tålegrense i høyeste laget. Man finner ikke grunn til å fiksere noen bestemt grense, idet måleresultatene i seg selv ikke er avgjørende, men inngår som et moment ved siden av mange andre forhold, ved vurderingen av den enkelte eiendom. Man er på den annen side enig med herredsretten i at den relativt lave flyfrekvens på Årø medfører at man må vurdere tålegrensen noe oppover i forhold til andre sterkt støybelastede plasser som f.eks. Fornebu og Bodø, Bardu og Flesland.

Alle partenes eiendommer ligger innenfor støybelastningssone III etter CNR - Composite Noise-systemet Rating. Miljøverndepartementet har lagt dette system til grunn i sine retningslinjer for arealutnyttelse rundt sivile flyplasser ved utarbeidelse av planer etter

Side:456

bygningsloven, fastsatt ved rundskriv T-14/75 av august 1975. Sone III antas uegnet for de fleste utbyggingsformål «f.eks. boliger, helseinstitusjoner, barneinstitusjoner, skoler, kirker . . .».

Om områdets karakter før utbyggingen er å si at partenes eiendommer lå i et utpreget fredelig og idyllisk område, med boligklynger i jordbruksomgivelser, nær Røbekk kirke (ligger på grensen mellom støysone III og II) med en større aldersheim (ligger innenfor sone III), nær Fannefjorden, alle eiendommer med velstelte hager. Den eneste urokilde var den etterhånden sterkt belastede riksveg fra Molde som gikk gjennom området. Bebyggelsen ligger øst, nord og vest for flyplassen som mot sør ligger mot sjøen. De topografiske forhold medfører at det er lite eller intet som skjermer eiendommene mot støy fra plassen. Man kjenner ikke eiendomsomsetninger i området som kan ha betydning for saken, heller ikke takster. Den alminnelige inflasjonsbetingede verdistigning har også gjort seg gjeldende for disse eiendommer. Endel av eierne har hatt utlegg for å begrense støyplagene i boligene, f.eks. ved utskiftning av vinduer til isolerglass. Det bemerkes at avhengig av vinduers og isolasjons beskaffenhet kan differansen i innendør- og utendørs støy gå opp i 25 dB. Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at en rekke av eiendommene har støybelastninger som virker reduserende på deres bruksverdi og dermed omsetningsverdi, og at dette vil måtte gi seg utslag om man sammenligner dem med tilsvarende eiendommer, i tilsvarende attraktivt boligområde i Molde, - men uten slike plager. Dette vil måtte gi seg utslag ved omsetninger og i takster. På den annen side har man ikke hatt, og kan man ikke etter det opplyste i overskuelig fremtid regne med, vesentlig høyere støybelastning. Det er opplyst at både flykonstruktører, offentlige myndigheter og flyselskapene vedvarende arbeider for å redusere støy. Ved bedømmelsen av ulempenes omfang må den relativt lave flyfrekvens tillegges vekt, men man kan ikke se bort fra at oljevirksomhet nord for Stad vil kunne få betydning. For øvrig vil ulempenes omfang og erstatningene måtte fastsettes skjønnsmessig. De ulemper som det kreves erstatning for, er listet opp i herredsrettens dom. Lagmannsretten antar at det er støyulempene som er det vesentlige. For et par eiendommer også generende parafin- og eksoslukt. Et spesielt forhold (nr. 10 Alfred Kjøde) skal man komme tilbake til nedenfor.

Partenes eiendommer ligger i grupper. Til de enkelte eiendommer skal man bemerke: - - -

Lagmannsrettens resultat blir etter dette at kommunens anke ikke på noe punkt fører frem. Eiernes anke fører frem for nr. 2, 4, 7, 8, 10, 13, 14, 20, 23-24 og 26, 30 og 34. For øvrig fører deres anker ikke frem. Kommunen har anket forgjeves og vil etter lovens hovedregel bli tilpliktet å erstatte saksomkostninger i sin ankesak.

Eierne har hatt samme prosessfullmektig. De spørsmål saken gjeldder er stort sett generelle for alle eiendommene. For 13 av partene har anken ført frem. For 14 har anken ikke ledet til endret resultat.

Prosessfullmektigene har begge gitt arbeidsoppgaver.

Lagmannsretten angir felles domslutning for de to ankesaker. Etter omstendighetene antas det at også de saksomkostningene som Molde kommune vil bli tilpliktet å betale for lagmannsrett, bør settes til et

Side:457

felles beløp for begge saker. Man legger da til grunn at kommunens anke ikke har ført frem, tvml.s §180 første ledd, for grunneiernes anke at anke har ført frem for 13, men vært forgjeves for 13 parter. Det bemerkes at man ikke finner grunnlag for å pålegge noen av de 13 erstatning for saksomkostninger til kommunen. Saken gjelder så tvilsomme vurderinger at eierne har hatt full grunn til å se den prøvet gjennom anke. Etter dette vil Molde kommune bli tilpliktet å betale til de ni motparter i egen anke og til de 13 hvis anke har ført frem sammenlagt kr. 15 000,- hvorav for utlegg kr. 3 250,-. For øvrig bærer hver part sine omkostninger. Omkostningsoppgavene er lagt til grunn så langt de passer. Sakkyndig er begjært oppnevnt fra begge sider.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Molde kommune til

Torbjørn Børresen gnr. 35/28 - 4 000 - firetusen kr.

Kåre Endresplass gnr. 35/42 - 4 000 - firetusen kr.

Arne Hestad gnr. 35/31 - 4 000 - firetusen - kr.

Leiv Hungnes gnr. 35/25 - 20 000 - tjuetusen - kr.

Alfred Kjøde gnr. 35/8 - 4 000 - firetusen - kr.

Anne-Marie Midthaug gnr. 35/21 - 4 000 - firetusen - kr.

Kåre Mortensen gnr. 35/2 - 5 000 - femtusen - kr.

Ole Røbekk som eier av gnr. 35/18 - 4 000 - firetusen - kr.

Jørgen Sigerseth gnr. 35/22 - 4 000 - firetusen - kr.

Ola Skaaheim gnr. 35/29 - 4 000 - firetusen - kr.

Per Ove Sønslien gnr. 35/41 - 4 000 - firetusen - kr.

Torleif Ødegård gnr. 35/37 - firetusen - 4 000 - kr. og

Arild Aarøe gnr. 31/51 - 4 000 - firetusen kr.

2. For øvrig stadfestes herredsrettens dom av 22. april 1978.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom betaler Molde kommune i erstatning for saksomkostninger kr. 15 000 - femtentusen kr. - en for alle og alle for en - til Oddvar Bøe, Oddlaug Nerland, Harry Øverland, Harald Øverland, Klara Aasland Vaula, Jozef Ferenczi, Knut Ellingsgård, Rolf Solbakken, Even Hustad, Torbjørn Børresen, Kåre Endresplass, Arne Hestad, Leiv Hungnes, Alfred Kjøde, Anne-Marie Midthaug, Kåre Mortensen, Ole Røbekk, Jørgen Sigerseth, Ola Skaaheim, Per Over Sønslien, Torleif Ødegård og Arild Aarøe.

4. For øvrig bærer hver part sine omkostninger for lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Jens Christophersen med domsmenn):

Saken gjelder erstatningskrav etter grannelovens §9, jfr. §2. Den er reist av 34 grunneiere i nabolaget til Molde lufthavn, Årø, og de hevder at de er blitt påført ulemper i form av støy, forurensninger m.v.

Flyplassen har vært i drift siden 1.4. 1972.

Saken er reist ved stevning av 14.12.76.

Etter begjæring fra saksøkerne, og med kommunens samtykke, har sivilingeniør Egil Dalholt, Kjeller, vært oppnevnt som akkustisk sakkyndig.

Side:458

Støymålinger på saksøkernes eiendommer ble utført i juli 1977. Den sakkyndiges uttalelse forelå med brev av 26.8.77.

Hovedforhandling med befaring av alle eiendommene er holdt i dagene 29.-31.3.78. På hovedforhandlingens tredje dag ble det lagt fram en del nytt materiale, og dette førte til at retten besluttet å utsette den resterende dokumentasjon og prosedyren.

Hovedforhandlingen ble så fortsatt 11.4.78.

Saksøkerne har særlig anført:

Årø ble valgt som flyplass blant flere alternativer og etter en omfattende diskusjon i 50- og 60-årene. Fra før var det på Årø et idyllisk sted, med noe spredt bebyggelse, dyrket mark, en idrettsplass og badestrand. Fra statens side ble det vist til at Molde kommune hadde en «positiv holdning til spørsmålet om å treffe de tiltak som støyforholdene gjør nødvendige», jfr. Innst. S. nr. 132 (1967-68) 276.

Alle saksøkerne er naboer i grannelovens forstand, og de har etter §9 krav på å få erstattet sine økonomiske tap for påviste skader eller ulemper etter §2, §3, §4, §5 Tålegrensen etter §2 blir her overskredet, og de skader og ulemper som overskrider denne grensen, må erstattes fullt ut.

«Skader eller ulemper» er alternative vilkår som er påvist av saksøkerne, men meget blir overlatt til rettens skjønn. En må da tenke seg i en kjøpers sted, og vurdere differansen i verdi ettersom flyplassen er der eller ikke, og med fradrag for de ulemper som er under tålegrensen. Det er her særlig 9 momenter som virker verdireduserende:

1. Støyen som fysisk plage, både i styrke og frekvens.

2. Støyen som psykisk belastning, bevisst og ubevisst.

3. Sjenerende lukt av olje.

4. Fett sotbelegg på vinduer m.v.

5. Forstyrrelser av kommunikasjon (samtaler, telefon, radio og fjernsyn).

6. Vibrasjoner i hus, med bl.a. kittavfall og sprekkdannelser og dermed økt vedlikehold som følge.

7. Manglende adgang til påbygging og nybygg fordi det på grunn av flyplassen er nedlagt midlertidig bygge- og deleforbud i området.

8. Estetisk og miljømessig forringelse av det tidligere idylliske område.

9. Frykt for økning av ulempene. f.eks. i forbindelse med nattfly eller militær flyaktivitet. Det må nå regnes som sikkert at Postverket vil begynne med nattfly.

Disse momentene fører til at en mulig kjøper vil betale langt mindre for eiendom i dette området enn han ellers ville ha gjort. Avstanden fra flyet - og ikke bare fra rullebanen - vil være av vesentlig betydning. Boligfunksjonen står sentralt, både for utnyttelse av hus og hage og for verdien av selve grunnarealet. Det har vært liten eller ingen omsetning av eiendommer i området de senere år, og det viser at folk ikke har råd til å selge. Verdireduksjonen må bedømmes etter en objektiv vurdering.

I forhold til strøkets tidligere egenart, var flyplass her et uvanlig tiltak. Ingen av saksøkerne kan fratas erstatning med den begrunnelse at flyplassen var «venteleg». Det var den først fra januar 1969 da det endelige klarsignalet for flyplassbygging ble gitt fra statens side. Så sent som i 1966/67 var det ifølge avisutklipp fortsatt stor uvisshet om hvor flyplassen ville bli anlagt. Kommunen satt inne med alle opplysningene, og det var kommunen som i tilfelle måtte si fra hvis en flyplass på det tidspunktet var ventelig. Det

Side:459

som var uttalt fra luftfartsdirektoratet i 1958 var ikke mer enn at det rent teknisk lot seg gjøre å anlegge en flyplass på Årø. Tidspunktet for anleggsstart blir her avgjørende, og saken stiller seg helt annerledes enn i dommene om Bardufoss ( Rt-1968-411) og Fornebu ( Rt-1974-524). Flyplassen på Årø er svært nær byen, og den var mindre ventelig også av den grunn.

Flystøyen ved Årø hevdes å være urimelig. Det vises til at Høyesterett i Fornebudommen satte tålegrensen ved 107 PNdB. På Årø er det riktignok færre anløp, men det oppveies av at det må tas hensyn til strøkets tidligere egenart. Bardufossdommen er mer sammenlignbar når det gjelder naturen. og der ble tålegrensen trukket ved ca. 108 PNdB. Saksøkeren viser også til Miljøverndepartementets forskrifter i rundskriv av august 1975. Alle saksøkernes eiendommer ligger innenfor den støysone som departementet karakteriserer som uegnet bl.a. for boliger.

Videre peker saksøkerne på at flyplassen er anlagt unødvendig nær byen og boligbebyggelsen, og den medfører unødvendig stor plage for dem som bodde i nærheten fra for. Kommunen har ikke funnet grunn til å sette i verk noen støydempende tiltak til tross for at dette syntes å være forutsatt fra statens side.

De argumentene som er anført til fordel for den enkelte saksøker vil retten komme tilbake til nedenfor.

Saksøkerne har lagt ned slik påstand:

«1. Saksøkerne tilkjennes erstatning for tap i omsetningsverdi, alternativt bruksverdi, som følge av flyplassens drift.

2. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger.»

Molde kommune har i store trekk gjort gjeldende:

Allerede midt i 50-årene vedtok fylkestinget at det burde være småflyplass ved alle tre byene i fylket. Molde kommune valgte sin flyplasskomité i 1958, og samme året ble det inngått avtaler med to grunneiere om grunnavståelse til flyplassen. I 1959-61 ble det utarbeidet planer for en 1370 m rullebane. I 1964 forelå innstillingen fra det statlige flyplassutvalget, som sa seg enig i kommunens plan. Luftfartsdirektoratet var også enig og satte på 1. prioritet. Departementet og senere Stortinget prioriterte Kristiansund, Evenes og Haugesund foran Årø. Molde kommune fikk imidlertid tillatelse til å forskottere flyplassen, som ble bygget i 1971/72 og tatt i bruk våren 72. Flyplassen hadde en massiv oppslutning i de besluttende politiske organer. Saken hadde stor publisitet. De av naboene som har bygget etterat det var på det rene at flyplassen kom, har etter rettspraksis ikke krav på erstatning for driftsulemper.

Flyplassen er etablert på lovlig vis og etter lang planlegging. Den ligger ved et bysamfunn som er det administrative sentrum i fylket og servicesentrum for ca. 60 000 mennesker. Virksomhetene på et slikt sted fører med seg ulemper i form av trafikkstøy og forurensninger, alminnelige ulemper som vi må leve med uten erstatning. Bare spesielle ulemper kan kreves erstattet, og bare i den grad tålegrensen blir overskredet, jfr. Fanadommen ( Rt-1969-643) og Ryggedommen ( Rt-1960-59).

Det må anses som påregnelig at det kommer en flyplass i nærheten av en by av Moldes størrelse. Plasseringen vil være avhengig av natur- og kommunikasjonsforhold og andre vurderinger enn ved anlegg av mer militært betonte flyplasser som Ørland og Bardufoss.

Kommunen har ikke vært uvillig til å sette i verk støydempende tiltak, men forholdet er at ingen har kunnet påvise tiltak som virkelig har effekt.

Side:460

Støyen, som er det vesentlige i saken, kan bare føre til erstatning hvis den objektivt vurdert fører til økonomisk tap. I rettspraksis har man brukt PNdB - den følte støy - som målestokk, men det er viktig å understreke at flyhyppigheten ikke kommer til uttrykk i disse målingene. På Årø er antallet flybevegelser vesentlig lavere enn ved andre flyplasser som er omhandlet i rettspraksis. Dette må føre til at tålegrensen settes høyere her, anslagsvis ved 115 PNdB. Kommunen har i denne forbindelse særlig vise til RG-1969-212 (Bodø), Rt-1968-411 (Bardufoss),

Fosen herredsretts dom av 10.9.69 (Ørland),

Frostating lagmannsretts dom av 2.7.71 (Ørland),

Midhordland herredsretts dom av 13.11.70 (Flesland),

Rt-1973-1193 (Bodø), 

Rt-1974-524 (Fornebu), 

Kristiansand byretts dom av 7. 1.77 (Kjevik).

Fornebudommen er tålegrensen satt ved 107 PNdB, men ved andre er den satt ved 110 PNdB.

Når det gjelder spørsmålet om fra hvilket tidspunkt flyplassen måtte sees som ventelig, har kommunen vist til at Hålogaland lagmannsrett i den siste Bodøsaken har lagt til grunn det tidspunktet da planene for anlegget ble kjent. Kommunen har lagt fram en rekke avisutklipp som viser diskusjonen om og planene for flyplassen på Årø, og mener prinsipalt at skjæringstidspunktet må være 7. 1.58 da prosjektet ble godkjent i forhold til det regelverket man hadde da. De første grunnervervene fant også sted da.

Hvis det finnes godtgjort økonomisk tap som kan være erstatningsbetingende, må de vanlige erstatningsrettslige prinsipper komme til anvendelse. Dette gjelder særlig kravet om årsakssammenheng. I den siste Bodødommen sto dette spørsmålet sentralt (se R.G. 1977 463). Saksøkerne har ikke kunnet påvise lavere prisnivå i Årø-området enn ellers i kommunen. Flere oppsittere i området har foretatt påkostninger og tilbygg, og nye hus er bygget.

Kommunen har lagt ned slik påstand:

«Molde kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Retten bemerker.

Innledningsvis finner retten grunn til å minne om at erstatning for grunnavståelsene til flyplassen på Årø ble avgjort ved skjønn og overskjønn i 1966 og 1967. Overskjønnet ble opphevet av Høyesterett ( Rt-1968-455) når det gjaldt avgjørelsen om å holde flystøyulempene utenfor skjønnet. Denne delen av overskjønnet ble så tatt opp av Romsdal herredsrett i overskjønn av 5.3.76 i forhold til 4 grunneiere. I overskjønnet, som er rettskraftig, ble en grunneier ved østenden av flyplassen tilkjent en ulempeserstatning på kr. 20 000,- og en grunneier (omtrent midt på plassens nordside) fikk kr. 10 000,- i ulempeserstatning, mens de to øvrige grunneierne ikke fikk slik erstatning.

Den saken som foreligger nå, gjelder bare påstanden om at driften av flyplassen har medført ulemper for de 34 saksøkerne i en slik grad at verdien av deres eiendommer er blitt redusert.

Om partsforholdet i saken bemerker retten at flyplassen er forskottert og bygget av Molde kommune. Fra 1.4.78 er flyplassen overtatt av staten. Det er likevel på det rene at kommunen er rett saksøkt i denne saken, fordi kommunen fortsatt er ansvarlig for erstatning for grunn og mulige skader eller ulemper.

Partene i saken er enige om at erstatningsspørsmålet må avgjøres etter

Side:461

granneloven av 16.6.61. Etter lovens §9 er det det økonomiske tapet som følge av skader eller ulemper i strid med §2, §3, §4, §5 som skal erstattes, uavhengig av om det fra kommunens side er vist uaktsomhet. I denne saken er det §2 som er aktuell:

«Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går og at noko må reknast for farleg. I avgjerda om noko er urimeleg, skal leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden. Er det ikkje verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader, skal det ikkje reknast for urimeleg.»

Det følger av denne bestemmelsen at naboer må finne seg i skader og ulemper inntil en viss grense, den såkalt tålegrense. Partene i saken er enige om at det bare er skader eller ulemper som overskrider denne grensen som skal erstattes. Retten konstaterer at dette også er i samsvar med rettspraksis etter granneloven, spesielt i de mange avgjørelsene som gjelder andre flyplasser.

Retten finner grunn til å innskyte at de forhold som i denne saken blir vurdert som grunnlag for mulig erstatning, er flytrafikken inntil nå og den utvikling som en normalt kan vente med den oversikt som man har i dag. Hvis flytrafikken i fremtiden skulle få en annen karakter, av grunner som man i dag ikke kjenner til, kan det gi grunnlag for ny vurdering av ansvarsspørsmålet.

Når retten skal vurdere om tålegrensen for de enkelte saksøkere er overskredet, må den ha for øye grannelovens uttrykk «urimeleg» og «uturvande», og videre må det vurderes om aktiviteten er «vanteleg etter tilhøva på staden».

Flyplassens forhistorie er det for denne rett ikke nødvendig å komme detaljert inn på. Det er nok å vise til at det i 1950- og 60-årene foregikk en omfattende diskusjon og «konkurranse» om flyplassenes plassering i Møre og Romsdal. Molde kommune sørget riktignok for det første grunnervervet allerede i 1958, men dermed var intet avgjort. Ved Stortingets behandling av saken i 1966/67 fikk Molde lufthavn prioritet, men etter Kristiansund, Evenes og Haugesund. I januar 1969 fikk Molde kommune de sentrale myndigheters tillatelse til å ta opp lån og til å forskottere flyplassen. Den ble bygget forholdsvis raskt og den ble som nevnt tatt i bruk for ruteflyvning fra 1.4.72.

Flyplassen var et resultat av langvarige drøftelser og planlegginger, der fordeler og ulemper var vurdert både i administrative og politiske organer. lokalt og sentralt. Stedsvalget hadde naturlig sammenheng med de topografiske forhold, med kostnader og med det distrikt og den folkemengde som kunne bli betjent. Generelt sett var det ventelig at det ville komme en flyplass av denne art og størrelse i nærheten av en by som Molde. Dermed er det ikke sagt at tiltaket var ventelig nettopp for grunneierne i Årø-Røbekk-området, saksøkerne i denne saken, men på et visst tidspunkt var planene så vidt konkrete at de som i tilfelle bygget bolighus etter den tid, vil være avskåret fra ulempeserstatning.

For rettens resultat i denne saken er det ikke nødvendig å ta uttrykkelig stilling til når dette skjæringspunktet var. Retten har nemlig bare funnet at tålegrensen er overskredet bare for noen saksøkere, og i alle de tilfellene der retten har funnet grunnlag for erstatning, er eiendommene ervervet så tidlig at det ikke forelå opplysninger eller planer av en slik art at erstatning blir avskåret fordi grunneierne tok risikoen.

Side:462

Om utviklingen i flytrafikken på Årø har retten fått opplyst:

1972 avgang rutefly 2.648 andre 762 tils. 3.410

1973 avgang rutefly 3.606 andre 1.537 tils. 5.143

1974 avgang rutefly 3.299 andre 1.023 tils. 4.322

1975 avgang rutefly 2.815 andre 980 tils. 3.723

1976 avgang rutefly 2.918 andre 1.515 tils. 4.433

1977 avgang rutefly 3.130 andre 1.081 tils. 4.211

(Tallene for 1972 gjelder bare de 9 mnd flyplassen var i drift dette året.)

Her er nevnt tall for avganger, som er vesentlig mer sjenerende enn landinger. Omregnet i flybevegelser vil tallene bli dobbelt så store.

Jetflyene er mest merkbare. Retten peker på at i tallene for rutefly er medregnet Widerøes propellfly med 1.053 avganger i 1976 og 1.209 i 1977 (tallene for tidligere år er ikke oppgitt).

Ulempenes art er av sak søkerne nevnt i 9 typer. Retten finner grunnlag for å avgrense sin vurdering til støy, og i et par tilfelle lukt. De andre ulempene (belegg på vinduer, kittavfall, forstyrrelser i samtaler m.v., forringelse av miljø osv.) har etter rettens syn ikke en slik grad av årsakssammenheng med driften av flyplassen at det er grunnlag for erstatning. Retten viser i denne forbindelsen til at strøket ligger forholdsvis nær sjøen og en riksveg, og plagene er ikke forverret i en slik grad at flyplassdriften er erstatningsbetingende.

Den oppnevnte støysakkyndige siv. ing. Egil Dalholt, har gitt utførlige utredninger skriftlig og muntlig om flystøy. både generelt og spesielt for Årø. Han deltok også i befaringen av saksøkernes eiendommer. Videre foreligger resultatene av støymålingene for de enkelte eiendommene.

Retten finner ikke grunn til å gi noe sammendrag i dommen av den sakkyndiges utredninger. De vedligger rettsboka, og har vært til stor nytte for retten.

Retten legger vesentlig vekt på målingene etter metoden PNdB, Perceived Noise decibel, der den følte støy og lydenes frekvens blir registrert. Det er også dette systemet som er lagt til grunn i flere av de tidligere dommer om flystøy.

Den følte støy og mengden av støy kan være plagsom på enkelte av eiendommene i en slik grad at den etter en objektiv vurdering fører til en reduksjon av eiendommenes omsetningsverdi eller bruksverdi til boligformål. Men utviklingen har medført støy av mange årsaker uten at det dermed er utløst erstatning. Spørsmålet blir så hvor tålegrensen går, og da etter en slik samlet vurdering som Høyesterett har gitt anvisning på i Bardufossaken ( Rt-1968-411, særlig 414).

Saksøkernes eiendommer er i det alt vesentlige bolighus. En av saksøkerne driver gartneri med veksthus, noen av saksøkerne bruker bygningene bare som fritidshus. Et flertall av eiendommene er støybelastet fra før av den sterkt trafikkerte riksveg 62 som går parallelt med flyplassen, 200-300 m nord for denne. For øvrig er det grunn til å peke på at området nærmest flyplassen tidligere var et idyllisk strandområde. Flyfrekvensen på Årø er meget lavere enn ved andre flyplasser som det er avsagt dommer om. Første flyavgang om morgenen er etter gjeldende rute kl. 08.20 og siste om kvelden kl. 21.20, men det foreligger nå søknad fra Postverket om å sette igang en postrute som på dagene mandag til fredag i tilfelle vil lande på Årø mellom kl. 23.00 og 23.30, med avgang påfølgende dag kl. 06.20, (Denne søknaden er for tiden i Molde kommune til uttalelse). Det er praktisk talt ikke militære flybevegelser på Årø, men siste vinter har det vært en del britiske militærfly her i forbindelse

Side:463

med en NATO-øvelse ved Åndalsnes.

Etter en samlet vurdering av disse momentene, og etter rettens beste skjønn. må det settes en tålegrense som er høyere på Årø enn ved flere andre flyplasser.

Fra den omfattende rettspraksis nevner retten at det har vært anvendt en tålegrense på 110 PNdB for flyplassene på Ørland (Fosen herredsretts dom av 7. 10.69 og Frostating lagmannsretts dom av 2.7.71), Flesland (Midhordland herredsretts dom av 13.11.70, som imidlertid er påanket. jfr. Rt-1977-1155) og Kjevik (Kristiansand byrettsdom av 7.1.77). For Bardufoss er tålegrensensen satt ved 100 dBC, som svarer til ca. 108 PNdB ( Rt-1968-5. 411), for Fornebu satte lagmannsretten grensen ved 107 PNdB, noe som Høyesterett ( Rt-1974-524) karakteriserte som «noe lavt», og for flyplassen ved Bodø har Hålogaland lagmannsrett i dom i R.G. 1977 452 satt tålegrensen ved «omlag 108 PNdB».

Alle disse flyplassene har en vesentlig større trafikk enn Årø, eller større belastning på grunn av militærflyvning. delvis om natten. Det kan nevnes at det går fram av Hålogaland lagmannsretts dom at det på Bodø flyplass er ca. 25 000 militære flybevegelser pr. år.

Etter en samlet vurdering er denne rett kommet til at tålegrensen ved flyplassen på Årø bør settes ved ca. 113-114 PNdB, men likevel slik at retten vurderer hver enkelt saksøkers eiendom individuelt, slik Høyesterett har gitt anvisning på i Fleslanddommen i Rt-1977-1155.

På bakgrunn av det som generelt er nevnt ovenfor, går retten over til å drøfte erstatningskravene for de enkelte saksøkere. Der det finnes grunnlag for erstatning, er denne skjønnsmessig fastsatt i forhold til boligenes antatte omsetningsverdi - eller bruksverdi der den er høyest. I stevningen er saksøkerne nevnt i alfabetisk rekkefølge. Retten finner det mer hensiktsmessig å gruppere dem etter deres beliggenhet i forhold til flyplassen. - - -