Rt-1968-455

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1968-04-23
Publisert:	Rt-1968-455
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/1968
Parter:	Olav B. Aarø m.fl. (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Molde kommune (advokat Helge Vinje - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Berger, Gundersen, Mindretall: Bendiksby, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonsloven (1918) §21, §2, §12, Vassdragsloven (1940), Oreigningsloven (1959) §21, Fylkeskommuneloven (1961)5

Dommer Nygaard: Ved kgl. res. av 4. juni 1965 fikk Molde kommune med hjemmel i §2 nr. 16 i ekspropriasjonsloven av 23. oktober 1959 tillatelse til å ekspropriere grunn m.v. til anlegg av en flyplass på Årø ved Molde. Kommunen begjærte i den anledning avholdt ekspropriasjonsskjønn, men ved Romsdal skjønnsretts kjennelse av 11. september 1965 ble det avgjort at skjønnet ikke kunne fremmes. Skjønnsretten fant nemlig at ekspropriasjonstillatelsen var ugyldig fordi det etter rettens mening var feil ved den saksbehandling som lå til grunn for den kgl. resolusjon.

Spørsmålet om ekspropriasjonstillatelse ble deretter av kommunen tatt opp til ny behandling. På grunnlag av tilråding fra Samferdselsdepartementet ble det ved kgl. res. av 26. august 1966 med hjemmel i ekspropriasjonslovens §2 nr. 16 bl.a. gitt tillatelse til å ekspropriere «den grunn - med tilhørende sjøgrunn - og de rettigheter som er nødvendig for anlegg av flyplass på Årø ved Molde, innenfor rammen av det som er vist med farge og skravur på det fremlagte kart». I resolusjonen er angitt de eiendommer som ekspropriasjonstillatelsen gjaldt.

I henhold til denne tillatelsen begjærte kommunen avholdt ekspropriasjonsskjønn ved Romsdal herredsrett, og underskjønn ble avhjemlet den 22. november 1966.

Kommunen begjærte overskjønn for så vidt angikk 7 av de saksøkte, nemlig Olav B. Aarø, Birger Kavli, Ole M. Aarø, Martin Aarø, Wollert W. Krohn, Pauline Gjerde og Sportsklubben Rival. De samme saksøkte og Endre Krohn begjærte også overskjønn.

Overskjønnet ble avhjemlet den 27. mai 1967.

7 av de saksøkte, nemlig de 8 som hadde begjært overskjønn med unntagelse av Sportsklubben Rival - har påanket dette overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. De ankende parter har nedlagt følgende påstand: «1. Prinsipalt: Romsdal herredsretts underskjønn av 22. november 1966 og overskjønn av 27. mai 1967 oppheves, og saken

Side:456

avvises fra Romsdal herredsrett. 2. Subsidiært: Romsdal herredsretts underskjønn av 22. november 1966 og overskjønn av 27. mai 1967 oppheves, og saken avvises fra Romsdal herredsrett for så vidt gjelder de arealer som ligger vestenfor Årøelven utenfor den inngjerdede plass på tegning MB 3414. For øvrig oppheves overskjønnet for de ankende parter. 3. Atter subsidiært: Romsdal herredsretts overskjønn av 27. mai 1967 oppheves for de ankende parter. 4. Atter subsidiært: De ankende parter kjennes berettiget til å fremme krav på erstatning for ulemper ved flystøy ved ekspropriasjonsskjønnet, dog således at den endelige behandling kan utsettes i medhold av ekspropriasjonslovens §21. 5. I alle tilfelle: De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Kommunen har for så vidt angår de enkelte ankepunkter i det vesentlige henvist til sine anførsler for overskjønnsretten og til den begrunnelse som overskjønnsretten har gitt. Fra kommunens side er det nedlagt følgende påstand: «Romsdal herredsretts overskjønn av 27. mai 1967 stadfestes. De ankende parter pålegges - in solidum - å betale Molde kommune saksomkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår ellers av begrunnelsen for overskjønnet. For Høyesterett er det fremlagt en del karter og fotografier og for øvrig en del nye dokumenter.

Jeg skal så behandle de enkelte punkter i anken.

1. På samme måte som for overskjønnsretten gjør de ankende parter prinsipalt gjeldende at ekspropriasjonssaken skulle ha vært avvist. Anførslene under dette punktet fremgår i det vesentlige av overskjønnet. De ankende parter hevder således også for Høyesterett at det er slike feil ved den saksbehandling som ligger til grunn for den kgl. resolusjon av 26. august 1966 at ekspropriasjonstillatelsen er ugyldig. Ved forberedelsen av saken om ekspropriasjonstillatelsen bygget man på innstillingen av 16. desember 1964 fra Flyplassutvalget av 1962. For så vidt angikk Nordmøre og Romsdal, kom dette utvalget til at det ville være behov for flyplasser både på Kvernberget ved Kristiansund og på Årø og at det derfor ville være grunn til å realisere begge disse prosjekter. Etter en samlet vurdering fant utvalget at flyplassen ved Kristiansund måtte gis høyeste prioritet ved den videre utbygging av flyplasser, mens Årø-prosjektet måtte gis lavere prioritet. Det som utvalget her hadde for øye var at flyplassen på Årø skulle være en stamflyplass og ikke en flyplass som bare skulle tilfredsstille behovet for Molde med nærmeste omegn. Imidlertid har Luftfartsdirektoratet i en uttalelse til Samferdselsdepartementet av 16. desember 1966 - altså bare ca. 3 1/2 måned etter at ekspropriasjonstillatelsen ble gitt - på dette punkt til dels gitt uttrykk for en annen oppfatning enn den som innstillingen fra Flyplassutvalget bygget på. Videre har Samferdselsdepartementet i sin tilråding av 3. mars 1967 til St.meld. nr. 47 for 1966-67 bl.a. uttalt at det bare kunne bli tale om å bygge ut én stamruteplass i dette distriktet.

Side:457

Departementet fant ikke «å kunne presentere noe valg av stamruteprosjekt for dette området», og det var også etter departementets oppfatning «nødvendig å undersøke nærmere om det er mulig å finne et fordelaktig felles alternativ til Kvernberget og Årø» (Stortingsmeldingen 32 første spalte). De ankende parter gjør gjeldende at de sentrale luftfartsmyndigheter - Luftfartsdirektoratet og Samferdselsdepartementet - allerede på det tidspunkt da den kgl. res. av 26. august 1966 ble utvirket, må ha hatt den samme oppfatning av disse spørsmål. Den fremstillingen som ble gitt i tilrådingen til den kgl. res. er derfor - hevdes det - ikke fullstendig og gir ikke uttrykk for det som på dette tidspunkt var de sentrale luftfartsmyndigheters virkelige mening. De forberedende lokale myndigheter - jordstyret og fylkeslandbruksstyret - bygget sine uttalelser på Flyplassutvalgets innstilling og uttalelsene er derfor avgitt ut fra uriktige forutsetninger. De interesserte grunneiere burde også før ekspropriasjonstillatelsen ble gitt, ha fått anledning til å uttale seg om de nye omstendigheter som de sentrale luftfartsmyndigheter hadde tillagt betydning. Om dette heter det i ankeerklæringen bl.a.: «Det skulle være temmelig klart at dersom de saksøkte, da de fikk anledning til å uttale sig om ekspropriasjonsansøkningen, hadde kjent til de synspunkter og anførsler som senere er blitt offentliggjort gjennom Stortingsmeldingen, ville deres protester mot ekspropriasjonen fått en helt annen tyngde, og all sannsynlighet taler for at ekspropriasjonssaken da ville blitt stillet i bero eller fått et annet forløp.» Myndighetene har derfor - hevdes det - ikke gått frem i samsvar med regelen i ekspropriasjonslovens §12 annet ledd, første punktum.

Jeg finner at anken på dette punkt ikke kan føre frem. Jeg kan for så vidt vise til overskjønnsrettens begrunnelse som jeg i alt vesentlig kan tiltre. I kommunens ansøkning om ekspropriasjostillatelse er det ikke nevnt at det her dreiet seg om å erverve grunn til en stamflyplass. Kommunens oppfatning om formålet med flyplassen fremgikk for øvrig av en ansøkning fra kommunen om konsesjon til anlegg og drift av kommunal flyplass på Årø. Denne ansøkningen ble sendt inn den 20. mai 1966, og den er nevnt i departementets tilråding til den kgl. resolusjon. Det heter her bl.a.: «En regner imidlertid med at det i første omgang ikke vil være nødvendig å gå til hele den utbygging som av direktoratet oppstilles som de nødvendige krav til en stamruteplass for jet-trafikk. Således antas det tilstrekkelig i første omgang å bygge plassen i 100 meters banebredde og med 1600, eventuelt 1450 meters effektiv rullebane, altså overensstemmende med de forhold som i dag hersker på Vigra, eventuelt Alta.» Og til slutt uttales det i ansøkningen: «En regner med at kommunens initiativ hverken vil styrke eller svekke kommunens posisjon når det gjelder den videre behandling av Flyplassutvalgets forslag om Årø flyplass som stamruteflyplass. Det eneste som tilsiktes er en foreløpig løsning, med andre ord en ny giv i en situasjon hvor undersøkelse, planlegging og

Side:458

gjennomføring i landsmålestokk synes å måtte ta forholdsvis lang tid.» Heller ikke i tilrådingen til den kgl. resolusjon er det sagt noe om at det her gjaldt grunn til en stamflyplass. I tilrådingen fremheves det at det grunnareal som kommunen allerede hadde innkjøpt til flyplass, ikke lenger ansåes tilstrekkelig for anlegg av en rullebane m.v. som var «stor nok til å ta trafikk med de flytyper som for tiden anvendes på Vestlandsrutene». Det er riktignok så at Samferdselsdepartementet i tilrådingen har nevnt at flyplassprosjektet på Årø var blant de prosjekter som Flyplassutvalget hadde foreslått realisert. Men det uttales videre i tilrådingen bl.a.: «Når det gjelder spørsmålet om tempoplan for anleggets realisering, kan meddeles at Molde kommune for tiden arbeider med en plan for kommunal finansiering av flyplassen, og det foreligger allerede søknad om anleggskonsesjon.» I likhet med overskjønnsretten bygger jeg derfor på at tilrådingen må forståes slik at ekspropriasjonstillatelsen burde gis uten hensyn til hvorledes det gikk med planene om stamflyplasser i dette distriktet idet det under enhver omstendighet var behov for en flyplass for Molde og omegn i tilknytning til landets luftrutenett. At dette er den riktige forståelse av tilrådingen, støttes også av Samferdselsdepartementets brev av 5. mai 1967 til kommunen - brevet er tatt inn i overskjønnsrettens begrunnelse. Jeg nevner også at Samferdselsdepartementet i et fremlagt brev av 1. desember 1967 bl.a. har uttalt: «Departementets uttalelse av 5. mai d.å. er slik å forstå at en ikke kan se at det er inntrådt noen slik endring av de forutsetninger departementet bygget på ved tilrådingen til den kongelige resolusjon av 26. august 1966, at det kan medføre at resolusjonen er trådt ut av kraft, eller at departementet har grunn til å foreslå omgjøring av vedtaket.»

Etter den forståelse av den kgl. resolusjon som jeg legger til grunn, kan jeg således ikke se at ekspropriasjonstillatelsen bygget på noen forutsetning om at flyplassen skulle være stamruteplass eller at tillatelsen for øvrig kom i strid med de retningslinjer som ble trukket opp i St.meld. nr. 47.

Jeg finner at heller ikke de lokale myndigheters uttalelser bygget på uriktige forutsetninger. Etter min mening var det heller ikke grunn til på nytt å gi de interesserte grunneiere anledning til å uttale seg om ekspropriasjonsansøkningen. Mitt resultat blir etter dette at det ikke er noen feil eller mangler ved den saksbehandling som ligger til grunn for den kgl. resolusjon. Ekspropriasjonssaken kunne derfor ikke avvises fra skjønnsretten på det grunnlag at ekspropriasjonstillatelsen var ugyldig.

Jeg finner grunn til å tilføye at Stortingets samferdselskomité i sin innstilling av 15. mars 1968 om stamflyplass i Nordmøre og Romsdal, jfr. St.meld. nr. 34 (1967-68), har gitt uttrykk for den oppfatning at også Årø vil måtte utbygges for å gi distriktet «tilfredsstillende flydekning» og at Årø-prosjektet kan bli fremmet når dette kan skje uten å forsinke utbyggingen av bedre prioriterte stamflyplasser (Innst. S. nr. 132 for 1967-68

Side:459

277 første spalte). Denne innstillingen er senere behandlet av Stortinget.

Ankepunkt 2

De ankende parter har også for Høyesterett subsidiært gjort gjeldende at det ikke var hjemmel for å gi ekspropriasjonstillatelse for så vidt angår det området som ligger vestenfor Årøelven. Det hevdes at dette området bare ble tatt med av hensyn til en omlegging av elveløpet.

Jeg er enig med overskjønnsretten i at denne innsigelsen ikke kan føre frem. Spørsmålet om en omlegging av elveløpet er ikke nevnt i Samferdselsdepartementets begrunnelse for å tilrå at ekspropriasjonstillatelse skulle gis. På samme måte som overskjønnsretten, bygger jeg på at de administrative myndigheter har vurdert spørsmålet om omfanget av de arealer som skulle erverves og at de har funnet at også arealet vestenfor elven var nødvendig for utvidelsen av selve flyplassen. Det er nok så at man under forberedelsen av saken har regnet med muligheten av en omlegging av elveløpet. Men noen bestemmelse om dette er ikke truffet. Jeg går for øvrig ut fra at dersom det senere skulle bli aktuelt å legge om elvens løp, vil en slik sak bli fremmet etter reglene i vassdragsloven.

Jeg finner således at ekspropriasjonslovens §2 nr. 16 gav hjemmel for å gi ekspropriasjonstillatelse også for dette området.

Ankepunkt 3

De ankende parter har videre subsidiært fremholdt at det er en feil ved overskjønnsrettens saksbehandling når retten ved verdsettelsen av land- og sjøgrunn har fastsatt erstatningen til et beløp pr. m2 uten at det foreligger oppmåling av de arealer som avståes. Om dette uttales det i ankeerklæringen bl.a.: «Eksproprianten har innrømmet at arealoppgavene ikke var korrekte. - Av den grunn har eksproprianten begjært erstatningen fastsatt pr. m2, men uten at der foreligger noen nærmere avtale mellom partene om av hvem og hvorledes oppmåling skal foretas, og om hva ekspropriasjonen egentlig omfatter av sjøgrunn. - De saksøkte har ikke funnet å kunne godta at skjønnet fremmes uten nærmere oppmåling, og har motsatt sig at erstatningene blir fastsatt på en måte Som ikke gir nærmere sikkerhet for når og hvorledes de endelige erstatningsbeløp vil fremkomme. Det henvises i denne forbindelse til at eksproprianten selv har uttalt at fullstendig oppmåling er et omstendelig arbeide, og særlig for sjøgrunnens vedkommende forbundet med usikkerhet og vanskeligheter.»

Jeg kan ikke se at det her foreligger noen feil ved overskjønnsrettens saksbehandling. Når det gjelder landgrunnen, har overskjønnsretten funnet at erstatningen burde fastsettes til et beløp pr. m2 fordi det oppgitte areal «neppe er helt nøyaktig oppmålt (tatt etter kartet, ikke målt i terrenget)». Retten

Side:460

forutsatte derfor at de endelige beløp måtte fastsettes «etter senere oppmåling». Forholdet er således her at grensen for de avståtte områder er trukket opp på det kartet som er nevnt i ekspropriasjonstillatelsen, men grensen er ikke avmerket i terrenget. Etter min mening må det være en fullt betryggende ordning at oppmåling blir foretatt av oppmålingsvesenet etter de vanlige regler som gjelder for slike forretninger.

For så vidt angår sjøgrunnen, heter det i overskjønnsrettens begrunnelse: «Når det gjelder sjøgrunnen - og disse bemerkninger gjelder også for alle senere takstnumre hvor det blir spørsmål om slik grunn - har saksøkeren gitt uttrykk for ønske om at erstatningen må bli satt i forhold til antall løpende meter strandlinje, idet målingen av arealet ned til kote: v 2, vil by på betydelig praktiske vanskeligheter. - Retten er imidlertid (i likhet med underskjønnet) av den oppfatning at det til tross for disse praktiske vanskeligheter vil føre til et mest korrekt resultat hvis man fastsetter prisen på sjøgrunnen (altså mellom + 2 og: v 2) til en pris pr. m2. (Da det ikke kan antas at det foreligger engang tilnærmelsesvis nøyaktig oppmåling for sjøgrunnen, har man ikke funnet det mulig å fastsette erstatningen til en samlet sum, og grunnen forutsettes oppmålt før erstatningen utbetales.) Erstatningen settes til kr. 1,- pr. m2. I dette beløp er inkludert alle de ytterligere strandrettigheter som eierne kunne utnytte utenfor sin egentlige eiendom (utbyggingsrett, tilflottsrett, muligheten for å kunne ta opp sand og grus m.m.)»

Det fremgår videre av skjønnsgrunnene at de grunneiere som eiet sjøgrunn, ved underskjønnet hadde fremholdt at de hadde eiendomsrett til «marbakken eller til kote: v 2». Jeg kan ikke se at det for overskjønnsretten var noen tvist om at kote: v 2 kunne legges til grunn når det gjaldt utstrekningen av eiendomsretten i sjøområdet. Under disse omstendigheter var det ikke noen feil at overskjønnsretten for sjøgrunnen bygget på arealene mellom kote + 2 og kote: v 2. Heller ikke er det etter min mening noen feil når det også for sjøgrunnens vedkommende ble regnet med en erstatning pr. m2. Selve oppmålingen av de avståtte arealer vil også her kunne foretas på en betryggende måte.

De ankende parter har i forbindelse med dette ankepunktet vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1965-1088 flg., særlig 1092, men i den saken var forholdet et annet enn i det foreliggende tilfelle.

Ankepunkt 4

De ankende parter har under dette ankepunktet fremholdt at skjønnsgrunnene er mangelfulle når det gjelder erstatning for sand- og grusforekomster på land- og sjøgrunn. Man har - hevdes det - ingen sikkerhet for at overskjønnsretten har lagt til grunn de riktige prinsipper ved verdsettelsen av disse forekomster. Det fremgår således ikke noe nærmere om de mengder

Side:461

av sand og grus som det her er regnet med - videre fremgår det ikke noe om kvalitet, priser, avsetningsmuligheter m.v.

Heller ikke anken på dette punktet kan etter min mening føre frem.

Når det gjelder landgrunnen, har overskjønnsretten regnet med at jordbruksverdien er den høyeste. Ved fastsettelsen av erstatningen har retten tatt i betraktning at det er sand- og grusforekomster som «til en viss grad vil kunne utnyttes uten vesentlig skade for jordvegen». Det ble således ikke gitt noen særskilt erstatning for tap av sand- og grusforekomster. Jeg viser for øvrig til det som er uttalt om dette i skjønnsgrunnene. I erstatningen for sjøgrunnen er - som jeg allerede har nevnt - bl.a. tatt med erstatning for sand og grus utenfor grunneiernes «egentlige eiendom».

Skjønnsgrunnene kunne på disse punkter ha vært noe mer utførlige, men jeg kan ikke se at det foreligger mangler som kan føre til at overskjønnet for så vidt må oppheves. Jeg finner således at overskjønnsretten ved sin verdsettelse av disse forekomstene må ha tatt alle relevante faktorer i betraktning. Heller ikke er det noen feil at det her ikke er foretatt en oppdeling av erstatningen slik at det er gitt særskilt erstatning for sand- og grusforekomstene.

Ankepunkt 5

Under dette ankepunktet har de ankende parter gjort gjeldende at det er feilaktig når overskjønnsretten er kommet til at erstatning for ulemper ved flystøy skal holdes utenfor skjønnet. Det hevdes at erstatning for slike ulemper hører under ekspropriasjonsskjønnet, men at behandlingen av disse spørsmålene må utsettes en bestemt tid etter reglene i ekspropriasjonslovens §21 idet kravene først kan bli avgjort når flyplassen er ferdig og er tatt i bruk. Om dette er det i ankeerklæringen bl.a. uttalt: «Overskjønnsretten har tatt kravet opp til realitetsbehandling og herunder funnet at det savner den nødvendige rettslige hjemmel, idet man finner at der i et tilfelle som dette ingen erstatning kan kreves for ulemper i form av flystøy. Det henvises i denne forbindelse til Ryggedommen i Rt-1960-59. Denne dom uttaler imidlertid bare at erstatningskrav under ekspropriasjon ikke kan fremmes for ulemper som bare inngår i den stigning i det generelle støynivå som flyplassen medfører for sine omgivelser. Den spesielle ulempe som de nærmestboende blir påført, ved at de i særlig sterk grad blir plaget av larmen, finnes det erstatningsgrunnlag for både i ekspropriasjonsretten og i naboretten. Overskjønnsrettens avgjørelse i saken er således utslag av feil rettsanvendelse og må bli å oppheve.» Under ankeforhandlingen for Høyesterett har de ankende parter under henvisning til avgjørelsen i Rt-1967-1119 flg. gjort gjeldende at det her Også foreligger feil ved saksbehandlingen.

Fra kommunens side er det anført at overskjønnsretten har bygget på en riktig rettsoppfatning når den er kommet til at

Side:462

det ikke dreier seg om krav som kan fremmes under ekspropriasjonssaken. Kommunen har i det vesentlige henholdt seg til overskjønnsrettens begrunnelse. Ellers er det fremholdt at det på dette punktet ikke er noen feil ved saksbehandlingen.

For så vidt angår de rettsregler som her må komme til anvendelse, viser jeg til avgjørelsen i Rt-1967-1119 flg. En ekspropriat må således også i et tilfelle som det foreliggende ha krav på full erstatning for de skader og ulemper som ekspropriasjonsinngrepet fører med seg for den gjenværende eiendom. Dette må gjelde hva enten skadene og ulempene skyldes selve grunnervervelsen, anlegget av flybanen m.v. eller driften av flyplassen. Slik erstatning må han kunne kreve under ekspropriasjonssaken. En ekspropriat kan nemlig ikke - som nevnt i Rt-1967-1119 på side 1122 nederst - henvises til selv å reise søksmål ved de alminnelige domstoler for helt eller delvis å få erstatning for ekspropriasjonsinngrepet og dets videre økonomiske skadevirkninger. Men en ekspropriat som under ekspropriasjonssaken krever erstatning for ulemper ved flystøy, kan ikke ved fastsettelsen av erstatningen komme i noen annen og bedre erstatningsrettlig stilling enn en nabo som ikke har måttet avstå grunn til flyplassen. Dreier det seg således om ulemper ved flystøy som skyldes en alminnelig endring av støyforholdene i distriktet slik at ulempene med samme tyngde rammer alle dem som bor i området, vil ekspropriaten for så vidt komme i samme erstatningsrettslige stilling som en nabo som ikke er berørt av ekspropriasjonen. Jeg viser her særlig til Rygge-dommen i Rt-1960-59 flg. Men dersom flystøyulempene for ekspropriaten går utover denne grensen ved at han i særlig grad blir utsatt for støy, må han etter min mening under ekspropriasjonssaken - eventuelt ved tilleggsskjønn etter reglene i ekspropriasjonslovens §21 ha - krav på å få erstatning for det økonomiske tap som han av den grunn lider. Slike ulemper står da i rettslig relevant årsakssammenheng til selve ekspropriasjonsinngrepet.

I den foreliggende sak har overskjønnsretten begrunnet sin avgjørelse på følgende måte: «Overskjønnsretten har funnet dette spørsmål noe tvilsomt; men er (i likhet med underskjønnet) kommet til at de saksøktes krav ikke kan tas til følge. En viser til H.R.dom i Rt-1960-59 vedr. Rygge flyplass. Det er i dommen gitt uttrykk for at støyulemper som ekspropriasjonen førte med seg var en alminnelig forandring av støyforholdene i hele området uten hensyn til om den enkelte hadde avstått grunn til anlegget. Retten synes det er naturlig å forstå oreigningslovens §21 slik at denne kun omhandler erstatninger som den som det eksproprieres fra, har spesielt krav på i egenskap av ekspropriat. En mener også å ha funnet en viss støtte for resultatet i H.R.dom i Rt-1956-1329.» På dette grunnlag fant overskjønnsretten at de saksøktes krav om erstatning for ulemper ved flystøy skulle holdes utenfor skjønnet, jfr. skjønnsforutsetningenes punkt 6.

Jeg finner at overskjønnsrettens begrunnelse på dette

Side:463

punktet ikke er klar. Dersom overskjønnsretten har ment at de fremsatte krav etter sin art overhodet ikke kunne føre til erstatning under ekspropriasjonssaken, bygger avgjørelsen etter min mening på et uriktig rettslig grunnlag. Og dersom det var overskjønnsrettens mening at de fremsatte krav etter en konkret vurdering ikke kunne føre frem, savner jeg en nærmere begrunnelse for dette. I så fall burde retten ha gjort rede for de omstendigheter som førte til at støyulempene for de saksøkte ikke ville komme til å gå ut over de ulemper som ville følge av en alminnelig forandring av støyforholdene i dette område. Da således skjønnsgrunnene på dette punktet etter min mening er mangelfulle, finner jeg at overskjønnet for så vidt må oppheves. Jeg tilføyer at partene under underskjønnet var enige om at skjønnet dengang ikke hadde grunnlag for å bedømme de ulemper som det her er tale om. Slik enighet synes også å ha foreligget under overskjønnet. Kommunen mente at ulemper ved flystøy skulle holdes utenfor skjønnet, jfr. forslaget til punkt 6 i skjønnsforutsetningene, mens grunneierne hevdet at behandlingen av kravet om erstatning for slike ulemper skulle utsettes, jfr. ekspropriasjonslovens §21.

Kommunen har søkt om konsesjon til anlegg og drift av flyplassen. Denne ansøkningen er ennå ikke avgjort. De ankende parter har for Høyesterett påstått at behandlingen av kravet om erstatning for ulemper ved flystøy skal utsettes etter reglene i ekspropriasjonslovens §21, jfr. påstandens punkt 4. Dette spørsmålet må imidlertid avgjøres av overskjønnsretten ved den nye behandling av kravet. Jeg har derfor ikke tatt med noe om dette i min konklusjon.

De ankende parter har bare fått medhold når det gjelder ett av ankepunktene. På grunn av sakens art er jeg imidlertid blitt stående ved at kommunen heller ikke delvis bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Romsdal herredsretts overskjønn oppheves når det gjelder avgjørelsen av krav på erstatning for flystøy.

For øvrig stadfestes overskjønnet for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Når det gjelder ankepunktene 1-4 er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

Derimot er jeg kommet til et annet resultat når det gjelder ankepunkt 5. Jeg bemerker om dette:

Jeg forstår overskjønnets begrunnelse slik at overskjønnsretten har avgjort at grunnavståingen - ekspropriasjonsinngrepet - ikke er å anse som den rettslig relevante årsak til de ulemper som måtte oppstå ved den fremtidige flystøy, men at

Side:464

disse ulemper i tilfelle må henføres til driften av flyplassen, og at kravet på erstatning for ulempene derfor ikke kan kreves fremmet under ekspropriasjonsskjønnet når eksproprianten ikke samtykker. Dette er etter mitt syn kommet tilstrekkelig klart til uttrykk i premissene, særlig når de leses på bakgrunn av pkt. 6 i skjønnsforutsetningene. Det må være riktig at spørsmålet om et krav er et ekspropriasjonskrav eller skal holdes utenfor skjønnet, avgjøres under ekspropriasjonen. Det er bare ekspropriasjonskrav som kan utsettes etter oreigningslovens §21.

Jeg kan ikke se at overskjønnsretten her har lagt noen uriktig rettsoppfatning til grunn. Det hersker enighet om at det er et vilkår for at en skadelidende skal kunne kreve å bli behandlet som ekspropriat, og altså få sitt erstatningskrav avgjort ved ekspropriasjonsskjønnet, at det er rettslig relevant årsakssammenheng mellom de skader eller ulemper han er påført, og ekspropriasjonsinngrepet, jfr. således uttalelsene herom i dom i Rt-1967-1119 flg. Man kan riktignok si at ulempene ved den fremtidige flystøy logisk sett vil være en følge av tvangsavståingen for så vidt som avståingen er en forutsetning for at flyplassen kan anlegges og dermed for at det skal bli noen flystøy. Men denne sammenheng kan ikke være avgjørende for spørsmålet om et krav på erstatning for ulemper i form av støy ved driften av flyplassen, skal behandles som et ekspropriasjonskrav. For flyplassens naboer vil ulempene med den fremtidige flystøy - deres art og størrelse - regelmessig ikke være avhengig av om det er ekspropriert grunn eller rettigheter fra dem. Det dreier seg om generelle ulemper for et større område som er betinget av naboskapet til flyplassen. Materiellrettslig står alle som vil bli rammet av flystøyen i samme stilling for så vidt som de, uten hensyn til om de har avstått noe eller ikke, bare har rett til erstatning for ulemper som overstiger grannelovens toleransegrense. Og det er, så vidt jeg har oppfattet det, enighet om at den som ikke har avstått noe - verken grunn eller rettigheter - ikke kan kreve å bli behandlet som ekspropriat. Jeg peker også på at det er på det rene at de ulemper det gjelder, ikke kan vurderes før flyplassen er kommet i drift, og at skjønnet over ulempene derfor i tilfelle må utsettes i en uviss tid. Jeg kan under disse omstendigheter ikke se at det er grunnlag for å konstatere at overskjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig når den har funnet at kravet på erstatning for ulemper ved flystøy ikke er å anse som et ekspropriasjonskrav.

Jeg stemmer etter dette for at overskjønnet stadfestes.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Nygaard.

Dommer Gundersen: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bendiksby.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:465

Av overskjønnet (sorenskriver Rich. Tønnessen, settedommer, med skjønnsmenn):

- - -

Rettens mening:

Overskjønnsretten er kommet til at de saksøktes prinsipale krav om avvisning ikke kan tas til følge hvorfor overskjønnet blir å fremme.

Det antas at det i formell henseende er gått frem i samsvar med lovens regler idet saken før det ble truffet noen avgjørelse, hadde vært fremlagt for Jordstyret og Fylkeslandbruksstyret. Videre var partene gitt frist til å fremkomme med mulige innsigelser. Det kan heller ikke antas at de 2 foran nevnte institusjoner har begått noen feil ved sakens behandling.

Jordstyret behandlet saken, og dets flertall stemte for denne uttalelse:

«Etter det som ligg føre har fleirtalet funne å måtte handsame saka under føresetnad at Årø for tida er det einaste flyplassprosjekt for Molde. Under denne føresetnad og sett på bakgrunn av heile prosjektets omfang og samfunnsmessige betydning, finn fleirtalet det ikkje forsvarleg å frarå prosjektet ut fra jordbruksmessige skader som måtte oppstå. Ein vil likevel streke under at dersom flyplassen skulle bli bygd på Årø, må det gjerast kva gjerast kan for å redusere dei jordbruksmessige skader som vil oppstå.»

Fylkeslandbruksstyret behandlet saken den 8. og 9. juni 1966, og vedtok å opprettholde sålydende ordtak fattet 30. mai 1963:

«Under føresetnad av at det frå ein trafikkøkonomisk og teknisk synstad bør leggjast flyplass som skissert på Årø, finn fylkeslandbruksstyret at det ikke vil setja seg imot ekspropriasjon av det areal som det er søkt om. Fylkeslandbruksstyret går ut frå at det ved den endelege oreigning vert teke omsyn til jordbruksinteressen så langt det er mogleg, og at det vert sytt for leigeavtaler for bruken av jord som vert oreigna til flyplassen, men som det framleis kan krevast ei begrensa jordbruksdrift på.

Styremedlem, Linge, røysta for vedtaket, men vil ha tilført møteboka at han gjer det under tvil, og vil ha presisert at han av omsyn til den dyrka jorda som går tapt ved omlegging av Årø-elva meiner at elva - dersom det er teknisk mogleg - bør førast i lukka løp under flyplassen i staden for å leggjast om slik planen no er.»

Det kan ikke antas at disse institusjoner er blitt gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger, og en finner å kunne legge til grunn at det er blitt gitt dem alle nødvendige faktiske opplysninger. Det er riktignok så ut uttalelsene bygget på den forutsetning at flyplass på Årø var det eneste flyplassprosjekt for Molde. En kan imidlertid ikke se at det var en uriktig forutsetning. Det finnes ubetenkelig å legge til grunn at de 2 institusjoner var oppmerksom på muligheten av anlegg av flyplasser i Kristiansund og på Henda.

Spørsmålet blir så videre om uttalelsene er gitt under den forutsetning at Molde ville få anledning til å bygge en stamflyplass. En har ikke noe grunnlag for å anta dette. Det var søkt om å få ekspropriere til en flyplass for Molde med omliggende distrikt - ekspropriasjon til stamflyplass var ikke nevnt. Man hadde forøvrig på det tidspunkt -

Side:466

som i dag - ingen visshet for at det ville bli anledning til å bygge en stamflyplass i Molde. Det var kun flyplassutvalgets innstilling som forelå.

Spørsmålet blir så endelig om Samferdselsdepartementets innstilling og dermed den Kgl. res. bygger på uriktige forutsetninger og videre om det i tilfelle kan antas at den Kgl. res. muligens ikke ville ha blitt utferdiget om det rette forhold var blitt opplyst. Heller ikke dette kan antas. På det tidspunkt da ekspropriasjonstillatelsen ble gitt, var det ikke enda truffet noen avgjørelse om hvorvidt det ville bli bygget stamflyplasser i Nordmøre og Romsdal, om det i tilfelle skulle bygges en eller flere og hvor de (den) i tilfelle skulle ligge. Under disse omstendigheter må overskjønnsretten legge til grunn at Samferdselsdepartementet (og Kongen) på den tid var av den oppfatning at det burde gis eksproprjasjonstillatelse selv om disse spørsmål sto uløste idet Moldes behov for en flyplass tilsa dette, og ut fra dette er da den Kgl. res. gitt. Dette støttes jo også av Samferdselsdepartementets uttalelse av 5. mai 1967 (referert foran). En har ikke holdepunkt for å anta at den Kgl. res. hviler på den forutsetning at Flyplassutvalgets innstilling om en stamflyplass i Molde (3dje prioritet) ville bli fulgt.

Overskjønnsretten bygger på at den Kgl. res. ble gitt etter en forsvarlig avveiing av de forskjellige interesser. Nu er riktignok forholdet at departementet i St.melding nr. 47 ikke har fulgt Flyplassutvalgets innstilling idet det nu er av den oppfatning at det bare bør legges en stamflyplass i Nordmøre og Romsdal og har latt spørsmålet om hvor den skal bygges stå åpent. Dette finnes imidlertid ikke avgjørende idet departementet ikke har tatt standpunkt til annet enn spørsmålet om stamflyplass. Dertil kommer at om en skal se det slik at departementet har endret sin oppfatning av spørsmålet om hvorvidt det burde gis ekspropriasjonstillatelse eller ikke etter at denne er blitt gitt ved Kgl. res., kan neppe dette føre til at den Kgl. res. kan settes til side. Det avgjørende må være om skjønnet var forsvarlig da den Kgl. res. ble gitt, og det må antas.

Subsidiært har h.r.adv. Lous og advokat Rørstad på vegne av enkelte av sine parter gjort gjeldende at de områder som ligger vestenfor Årøelven og utenfor den inngjerdede plass på MB 3414 i all fall ikke kan eksproprieres. Det er anført at dette område kun kreves ervervet fordi man ønsker å endre Årøelvens løp (slik at den ikke skal ha sitt løp gjennom flyplassen). En behandling av spørsmålet om slik endring skulle imidlertid ikke ha vært foretatt av Samferdselsdepartementet, men i tilfelle av Industridepartementet (Vassdragsvesenet). Den feilaktige fremgangsmåte må føre til at den Kgl. res. må settes til side forsåvidt angår de her omhandlede arealer.

Overskjønnsretten finner ikke at denne innsigelse kan føre frem. En finner det avgjørende at arealets utstrekning er vurdert av administrasjonen som har funnet at dette minst må være så stort som oppgitt i den Kgl. res. Luftfartsdirektoratet har således i et brev av 12/11 1966 til h.r.adv. Lous anført bl.a.:

«Når det gjelder spørsmålet om omfanget av den gitte ekspropriasjonstillatelse, skal man få meddele at denne er vurdert og avgjort etter beste skjønn og overbevisning. Som allerede nevnt i resolusjonen

Side:467

og i brev til Dem er det areal som må erverves snarere for lite enn for stort».

Overskjønnsrettens resultat blir således at skjønnet fremmes i sin helhet.

Saksøkerens prosessfullmektig har fremlagt følgende forslag til alminnelige skjønnsforutsetninger:

«1. Det erverves grunn og rettigheter til anlegg av flyplass på Årø - overensstemmende med den plan som er fremlagt i statsråd 26/8 1966.

2. Nødvendig omlegging av drensledninger, vannledninger m.m. på de saksøktes eiendommer som følge av flyplassen, besørges utført av saksøkeren på betryggende måte. Skader og ulemper på de gjenværende arealer av de saksøktes eiendommer ved manglende avløp for vann, ved øket eller minsket vannføring i drensgrøfter, bekker eller lignende i fremtiden holdes utenfor skjønnet.

Saksøkeren plikter å utbedre skaden eller å betale erstatning som i mangel av minnelig overenskomst fastsettes ved rettslig skjønn på saksøkerens bekostning. Skjønn kan forlanges også av de saksøkte som mener at skade er voldt.

3. Saksøkeren fører opp og vedlikeholder gjerde rundt flyplassen. Det skal være tilstrekkelig til å hegne for storfe og sau.

4. Ev. skade på fisket i Årø-elven ovenfor flyplassen og som følge av omlegging av elven, holdes utenom skjønnet. Omlegging av elven vil først bli foretatt efter avholdt rettslig skjønn og under iakttagelse av de pålegg som måtte bli gitt om hvorledes arbeidet skal utføres for ikke å volde skade. Skulle slik skade allikevel oppstå, fastsettes erstatningen senere på samme måte som nevnt under pkt. 2.

5. Anleggsskader av enhver art holdes utenom skjønnet og blir ev. å avgjøre ved senere rettslig skjønn på samme måte som nevnt under pkt. 2.

6. Alle skader og ulemper ved driften av flyplassen, f.eks. som følge av støy, og mulige erstatningskrav i den anledning, holdes utenfor skjønnet.

Det samme gjelder erstatningskrav som følge av ev. byggeklausuler som blir lagt på de saksøktes eiendommer p.g.a. flyplassen.»

H.r.adv. Lous og advokat Rørstad har gjort innvending mot pkt. 6 i forslaget, forsåvidt angår flystøyen, jfr. den tidligere refererte påstand fra h.r.adv. Lous. Det bestrides ikke at det på det nuværende tidspunkt ikke er mulig for overskjønnsretten å treffe avgjørelse, men det hevdes at denne henhører under ekspropriasjonsskjønnet. Den videre behandling av disse spørsmål bør så utsettes til en bestemt tid etter at flyplassen er ferdig og tatt i bruk, jfr. oreigningslovens §21. Molde kommune hevder på sin side at dette spørsmål senere må tas opp som et nytt og selvstendig skjønn.

Overskjønnsretten har funnet dette spørsmål noe tvilsomt; men er (i likhet med underskjønnet) kommet til at de saksøktes krav ikke kan tas til følge. En viser til H.R.dom i Rt-1960-59 vedr. Rygge flyplass. Det er i dommen gitt uttrykk for at støyulemper som

Side:468

ekspropriasjonen førte med seg var en alminnelig forandring av støyforholdene i hele området uten hensyn til om den enkelte hadde avstått grunn til anlegget. Retten synes det er naturlig å forstå oreigningslovens §21 slik at denne kun omhandler erstatninger som den som det eksproprieres fra, har spesielt krav på i egenskap av ekspropriat. En mener også å ha funnet en viss støfte for resultatet i H.R.dom i Rt-1956-1329.

Saksøkerens forslag til skjønnsforutsetninger legges etter dette fullt ut til grunn.

Saksøkeren har videre fremlagt utkast til spesielle skjønnsforutsetninger for de enkelte saksøkte. Retten vil komme tilbake til disse under behandlingen av de enkelte saksøktes eiendommer. En vil imidlertid nu nevne at det område som etter kartet går med til flyplassen fordeler seg på landgrunn og sjøgrunn. Det som er oppmålt som landgrunn går ned til kvote + 2. Utenfor dette område var oppmålt et område som ble kalt sjøgrunn og som ikke gikk til noen bestemt kote, men stanset der man mente det var passende for størrelsen av flyplassen. De av de saksøkte som eier sjøgrunnen, pekte imidlertid ved underskjønnet på at de jo har eiendomsrett til marbakken eller til kote: v 2, og at den del av deres eiendom som ligger nedenfor det oppmålte areal, blir fullstendig verdiløst for dem, og at de derfor måtte kreve en ulempeserstatning som svarer til verdien av de omhandlede områder. Under underskjønnet erklærte saksøkeren seg villig til å innløse hele den sjøgrunn som det her er tale om, og de spesielle skjønnsforutsetninger ble med de saksøktes samtykke endret i samsvar med dette. - - -

Når det gjelder de forskjellige takstnumre bemerkes:

Takst nr. 1, Olav B. Aarø, gnr. 33, bnr. 3. - - -

Ved fastsettelsen av erstatningen er det tatt i betraktning at det er sand- og grusforekomster på eiendommen som til en viss grad vil kunne utnyttes uten vesentlig skade for jordvegen. Det gis således ikke spesiell erstatning for tap av sand- og grusforekomster. En nevner at etter den utredning som den privat antatte sakkyndige, ingeniør Kummeneje, har gitt etter foretatte undersøkelser, må det antas at sand- og grusforekomstene er ganske betydelige. Dette er tatt i betraktning.

Når det gjelder sjøgrunnen - og disse bemerkninger gjelder også for alle senere takstnumre hvor det blir spørsmål om slik grunn - har saksøkeren gitt uttrykk for ønske om at erstatningen må bli satt i forhold til antall løpende meter strandlinje, idet målingen av arealet ned til kote: v 2, vil by på betydelig praktiske vanskeligheter.

Retten er imidlertid (i likhet med underskjønnet) av den oppfatning at det til tross for disse praktiske vanskeligheter vil føre til et mest korrekt resultat hvis man fastsetter prisen på sjøgrunnen (altså mellom + 2 og: v 2) til en pris pr. m2. (Da det ikke kan antas at det foreligger engang tilnærmelsesvis nøyaktig oppmåling for sjøgrunnen, har man ikke funnet det mulig å fastsette erstatningen til en samlet sum, og grunnen forutsettes oppmålt før erstatningen utbetales). Erstatningen settes til kr. 1.- pr. m2. I dette beløp er inkludert alle de ytterligere strandrettigheter som eierne kunne utnytte utenfor sin egentlige eiendom (utbyggingsrett, tilflottsrett, muligheten for å kunne ta opp sand og grus m.m.). - - -