RG-1980-658
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1979-11-22 |
| Publisert: | RG-1980-658 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 22. november 1979 i sak nr. 526/78, 527/78 og 29/79: |
| Parter: | I sak nr. 526/78: Kongsvinger kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie) mot 1. Gerd Langeruds dødsbo (advokat Leif Syse) 2. Aasmund Schøyen m.fl. (7 parter) (høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond). I sak nr. 527/78: Kongsvinger kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie) mot Gunnar Hesbøl m.fl. (3 parter) (høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond). I sak nr. 29/79: Kongsvinger kommune v/ordføreren (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie) mot Bjørn Bergheim og Åse Eldbjørg Hareide (høyesterettsadvokat Fritjof B. Sigmond). |
| Forfatter: | Lagdommerne Jørgen Brøymer, Jan Frøystein Halvorsen, byfogd Christian Bull |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5, Tvistemålsloven (1915) §180, §384, §98, Prisloven (1953) §1, §7, Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §5, Bygningsloven (1965) §35, §4, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) |
I en skjønnssak til fastsettelse av grunnerstatning ved ekspropriasjon etter reguleringsplan for Vangen II, Kongsvinger, stadfestet 18/11 1977, avsa Vinger og Odal herredsrett den 15. august 1978 skjønn med slik slutning:
«1. Grunnerstatningene til Gunnar Hesbøl som eier av gnr. 48 bnr. 1, Gudmund Borstad som eier av gnr. 49 bnr. 1 og Aagot Thoresens dødsbo som eier av gnr. 50 bnr. 1, alle eiendommer i Kongsvinger, settes til kr. 5,-, fem kroner pr. m2 . til kr. 5,-, fem kroner pr. m2 .
2. Gunnar Hesbøl tilkjennes en ulempeserstatning på kr. 2 500,- - totusenfemhundrekroner -.
3. Av erstatningene betales en årlig rente på 10 - ti - prosent fra tiltredelse av grunnen til betaling skjer.
4. I saksomkostninger til Gunnar Hesbøl, Gudmund Borstad og Aagot Thoresens dødsbo tilpliktes Kongsvinger kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet å betale kr. 10 700,- - titusensyvhundrekroner -.»
Den 16. august 1978 avsa samme rett i en tilsvarende sak skjønn for området Langerudberget - Vennersberg 4 -, Kongsvinger, regulert ved plan stadfestet den 27/2 1978. Skjønnet har slik slutning:
«1. Grunnerstatningene til Gerd Langeruds dødsbo som eier av gnr. 26 bnr. 1, 14 og 15, og til Aasmund Schøyen, Gerd Liseth, Randi Hedman, Per Bergersen, Liv B. Haug, Thor Schøyen og Kari Thorstensen som eiere av gnr. 16 bnr. 10, alle eiendommer i Kongsvinger, settes til kr. 5,- - femkroner pr. m2 .
2. Av erstatningsbeløpene betales 10 - ti - prosent årlig rente fra tiltredelse av grunnen til betaling skjer.
3. I saksomkostninger til de som er nevnt under pkt. 1 tilpliktes Kongsvinger kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet å betale kr. 7 650,- - syvtusensekshundreogfemtikroner -.»
Endelig avsa retten den 13. september 1978 skjønn som gjaldt et
Side:659
areal ca. 2 km syd for stasjonsområdet på Roverud i Kongsvinger, regulert ved plan stadfestet den 12/8 1975. Dette skjønn har slik slutning:
«1. Ekspropriasjonserstatningen for arealer av gnr. 1 bnr. 30 i Kongsvinger, og tilleggsarealer utenom ekspropriasjonen settes til kr. 4,- firekroner pr. m2 .
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrettredelse av grunnen til betaling skjer.
3. I saksomkostninger til Bjørn Bergheim og Aase Eldbjørg Hareide tilpliktes Kongsvinger kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet å betale kr. 4 750,- - firetusensyvhundreogfemtikroner.»
De 3 skjønn ble i rett tid anket av høyesterettsadvokat Ingolf Vislie på vegne av Kongsvinger kommune, og samtlige berørte grunneiere har tatt til gjenmæle ved sin prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond. Ved lagmannsrettens beslutning av 16. mars 1978 er sakene forenet til felles behandling i medhold av tvml. §98. Om saksforholdet henvises det til skjønnenes premisser og det som nedenfor er anført av lagmannsretten.
Høyesterettsadvokat Ingolf Vislie har på vegne av Kongsvinger kommune for lagmannsretten nedlagt påstand som følger:
I sak nr. 526/78:
«1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 16. august 1978 i sak 18/1978 B oppheves så langt det er påanket og saken hjemvises til ny behandling, med ny sammensetning av skjønnsretten.
2. Kongsvinger kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
I sak nr. 527/78:
«1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 15. august 1978 i sak 3/1978 B oppheves så langt det er påanket, og hjemvises til ny behandling, med ny sammensetning av skjønnsretten.
2. Kongsvinger kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
I sak nr. 29/79:
«1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 13. september 1978 i sak 6/1978 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling, med ny sammensetning av skjønnsretten.
2. Kongsvinger kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
For grunneierne har høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond nedlagt påstand:
I sak nr. 526/78:
«1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 16. august 1978 i Sak 18/1978 B stadfestes så langt det er påanket.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
I sak nr. 527/78:
«1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 15. august 1978 i Sak 3/1978 B stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Side:660
I sak nr. 29/79:
«1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 13. september 1978 i sak 6/1978 stadfestes så langt det er påanket.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten bemerker at problemstillingen stort sett er den samme i de tre saker som foreligger til pådømmelse, og de prinsipielle spørsmål som reises, vil i det vesentlige bli behandlet under ett.
Kongsvinger kommune v/høyesterettsadvokat Ingolf Vislie har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Kommunen anker ikke over at herredsretten har brukt ekspropriasjonslovens §5 nr. 1 ved erstatningsfastsettelsen, men over den måte bestemmelsen er anvendt på. Herredsrettens skjønn er på flere punkter i strid såvel med det som er lagt til grunn i Kløftadommen, Rt-1976-1, som i senere rettspraksis. Dette må føre til opphevelse av skjønnet som følge av feilaktig rettsanvendelse, subsidiært uklare skjønnsgrunner.
Det er to sider ved herredsrettens rettsanvendelse som lagmannsretten må ta standpunkt til. For det første hvilken kompetanse herredsretten har til å prøve lovligheten av foreliggende pristakster, som er endelige for så vidt som de ikke har vært påklaget innen de frister prisforskriftenes §19 fastsetter.
Kommer retten til at takstene kan prøves rettslig, må det tas stilling til om det er en riktig forståelse av loven å se bort fra pristakstene fordi disse etter herredsrettens mening må tolkes etter de samme prinsipper som kom til uttrykk i Kløftadommens syn på ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1. Dette innebærer m.a.o. at prisforskriftenes §7 nr. 1 og ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 skal ha samme innhold, slik det er formulert i den nevnte dom.
Det annet problem i forbindelse med rettsanvendelsen som lagmannsretten må ta standpunkt til, er om det hefter andre feil ved de påberopte takster, slik at skjønnsretten av den grunn ikke behøvde å legge dem til grunn. Før kommunen går nærmere inn på ankegrunnene, vil rettspraksis, især Kløftadommen, bli belyst.
Situasjonen på det tidspunkt da Kløftasaken ble behandlet i Høyesterett, var at det var kommet ny ekspropriasjonserstatningslov av 26/1 1973, gjeldende fra 1/4 1974. I oktober 1974 ble det også gitt nye prisforskrifter, som trådte i kraft fra 1/4 1975. I en periode forut for forskriftenes ikrafttreden var det således kommet en ny ekspropriasjonslov, mens de gamle prisforskrifter fra 1969 fortsatt var gjeldende. Dette medførte at pristakstnivået - høyeste lovlige pris ved frivillig omsetning - helt ut var bestemt ut fra de gamle forskrifter. I dommen ble det tatt klare reservasjoner for hvorledes de nye prisforskrifter ville komme til å virke inn på prisnivået og dermed høyeste lovlige pris ved omsetning. Det som er uttalt i dommen om anvendelsen av ekspropriasjonslovens §5 nr. 1, må leses med disse reservasjoner for øye. Dommen sier om prisbestemmelsene at i den utstrekning de fører til at lovlig omsetningspris blir lavere enn prisen i et fritt marked vil det få innflytelse på ekspropriasjonserstatningene. Det er imidlertid ikke prisbestemmelsenes ordlyd, men det lovlige prisnivå de faktisk skaper,
Side:661
som er utslagsgivende. Takster etter de nye forskrifter vil altså kunne bli et erstatningstrykkende moment, men eksproprianten må kunne legge til grunn en pristakst, som gjelder for alle, også for dem som ikke utsettes for ekspropriasjon. I realiteten innebærer prisforskriftene en rådighetsinnskrenkning som retter seg mot fast eiendom. Prinsippet avviker ikke fra andre innskrenkninger som må tåles uten erstatning, jfr. strandlovdommen i Rt-1970-67 og Østensjødommen i Rt-1977-24 (regulerte områder).
Ved anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 må retten foreta en sammenligning med tilsvarende eiendommer. I det område det ligger nær å sammenligne med, var det holdt to pristakster, hvorav den ene riktignok gjaldt et område som ble ekspropriert og hvis verdi som sammenligningsgrunnlag derfor kan diskuteres. Den annen pristakst har derimot ført til omsetning, og retten må iallfall vurdere om denne omsetning har skapt et prisnivå og ikke bare se bort fra prisbestemmelsene. At det ikke er mer enn én eiendom å sammenligne med, kan etter omstendighetene være tilstrekkelig, jfr. Brynedommen, Rt-1976-50. Kommunen hevder at den pristakst som er holdt og som har ført til salg i henhold til taksten, setter et tak for den tilleggserstatning det er adgang til å gi etter §5 nr. 1. Herredsretten har imidlertid ment at prisforskriftene skal tolkes på samme måte som ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1, slik det er gjort i Kløftadommen. Men det er en avgjørende forskjell, idet takster avholdt etter de nye forskrifter skjer etter prisforskriftenes §7 nr. 1 som ikke inneholder de modifikasjoner ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 har fått etter Kløftadommen. Ut fra sin fortolkning av prisforskriftene har herredsretten satt takstene til side. Dette er det ikke adgang til med mindre taksten lider av slike feil at den vil kunne settes til side som en nullitet. Lider ikke taksten av mangler, er den bindende når klageadgangen ikke er brukt.
Høyesterettsadvokat Frithjof B. Sigmond har på vegne av de berørte grunneiere som ankemotparter i det vesentlige anført:
Det er anket i tre separate saker som må behandles hver for seg. Felles for alle ankemotparter er at de er enige om at erstatningene er så lave at de har grunn til å besvære seg, men har ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å inngi anke. Utgangspunktet for deres syn på erstatningssummene er de takster og salg som lovlig har skjedd i områdene frem til 1976, hvor tilgrensende arealer allerede i 1970 ble solgt for kr. 5,- pr. m2 . Tilsvarende pris i dag basert på konsumprisindeksen ville utgjøre det dobbelte. En unnlatelse av å anke er derfor intet forsvar av herredsrettens premisser, men når rettsanvendelsen allikevel forsvares, skjer det med vankelmodig sinn, ut fra det dårlige resultat.
Ankemotpartene hevder at angrepene mot herredsrettens lovanvendelse ikke kan føre frem og at det heller ikke er påvist noen saksbehandlingsfeil.
Så vidt skjønnes, hevder kommunen at herredsretten ved fastsettelsen av sammenligningsgrunnlaget har avvist de foreliggende to pristakster og at dette er feil rettsanvendelse. Men valg av sammenligningsgrupper er vurdering av faktum og ikke rettsanvendelse, det er tilstrekkelig at spørsmålet har vært vurdert, se Rt-1977-860.
Side:662
Herredsretten har vurdert etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 og kan ikke være bundet av en pristakst som avviser en slik verdsettelse.
Begge takster som er påberopt av kommunen, er ekspropriasjonsmateriale. Den ene takserte eiendom er senere ekspropriert, den annen gjaldt en boligtomt, som lå klar til vurdering, og takstene er åpenbart påvirket av ekspropriasjonssakene og må sees som et ledd i disse. Takstene er en fornektelse av et prisgrunnlag og stanser ethvert frivillig salg. De instituerer ikke noe marked og kan kun ha til hensikt å hindre fri omsetning for å presse gjennom ekspropriasjon til urealistiske priser. Det er derfor heller ikke på grunnlag av disse takster skapt noe lovlig prisnivå. Dette er sterkt understreket av herredsretten som begrunnelse for skjønnene. Takstene er vurdert i uomtvistelige ordelag og satt til side fordi de bygger på den feilaktige rettsoppfatning som også kommunen i dag er enig i er uriktig. Kommunen prosederte nemlig for herredsretten på at det ikke var anledning til å gi tillegg etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1, men på dette punkt er det ikke anket etter at herredsretten har gitt slikt tillegg.
Hvis takstene først skulle være bindende, ville det avskjære bruken av §5 nr. 1, fordi det er en betingelse for dette at det er en merverdi i forhold til bruken. Da det ikke er anket på dette grunnlag, er det enighet om rettsanvendelsen.
I brev fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet til Prisdirektoratet av 31. mai 1976 er det uttalt at Høyesteretts dom i Kløftasaken ikke bør legges til grunn ved tolkning av de tilsvarende bestemmelser i prisforskriftene. Dette er en meningsytring som hviler på en feilaktig rettsoppfatning. Et slikt brev fører ikke til endring av forskrifter vedtatt ved kgl. res. Eventuelle endringer må foretas på lovlig måte. Det gjelder rettslige normer og er ikke slik som kommunen hevder, administrative forføyninger unndratt prøving av domstolene.
Partene er enige om at pristakster bare får betydning ved erstatningsfastsettelsen i den utstrekning de har dannet et prisnivå. Betingelsen er videre at de må ha etablert et lovlig prisnivå. Herredsretten har i sine premisser prøvet spørsmålet og kommet til at det ikke foreligger et slikt lovlig prisnivå basert på avholdte pristakster. Det er etter det unødvendig for lagmannsretten å tolke prisbestemmelsene. En eventuell feil eller uklarhet i herredsrettens tolking av forskriftene er uten betydning fordi den ikke har vært bestemmende for resultatet, jfr. tvml. §384.
Herredsretten har ved anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 helt klart angitt hva som er sammenligningsgrunnlag, hvilke eiendommer det gjelder, og de fradrag som er gjort. Bestemmelsene er likelydende i prisforskriftene, og det er ikke bestridt av herredsretten at verdsettelse skal foretas etter prinsippene i prisforskriftene. At det er sett bort fra pristakstene fordi disse ikke har skapt et lovlig prisnivå, er en faktisk vurdering av herredsretten som ikke kan prøves av ankedomstolen. I alle tilfelle er det en riktig vurdering, som ikke begrunner en opphevelse av skjønnet.
Formålsparagrafen i prislovens §1 tar sikte på å regulere priser i omsetningslivet og dermed vareta samfunnets tarv. I motivene er det
Side:663
klart forutsatt at reglene i prisforskriftene skal tolkes i overensstemmelse med de nærmest likelydende bestemmelser i ekspropriasjonserstatnignsloven, hvorunder senere rettspraksis skulle få betydning når det hersket uklarhet. Det følger også av den «arbeidsbok» Prisdirektoratet lot utarbeide, og hvor de underordnede prisorganer instrueres til å følge det opplegg som skapes gjennom domstolenes virksomhet. Herredsretten har fulgt denne riktige rettsanvendelse når den legger vekt på Høyesteretts uttalelser om forståelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 ved tolkningen av den tilsvarende bestemmelse i prislovens §7, nr. 1. Slik prisforskriftene er brukt av prisnemnden i Kongsvinger og pristilsynet på Hamar betegner det en rådighetsinnskrenkning som ikke kan gjennomføres uten erstatning, jfr. strandlovdommen, Rt-1970-7, hvor det trekkes grense mot konfiskasjon. Nemndens praksis strider også vesentlig mot likhetsprinsippet, idet prisforskriftene for overdragelse og bortfeste av fast eiendom bare er gjort gjeldende for enkelte kommuner.
Under ankeforhandlingen har ordføreren i Kongsvinger avgitt partsforklaring på vegne av kommunen. Av ankemotpartene har Per Bergersen forklart seg i sak nr. 526/78, Gunnar Hesbøl og Gudmund Borstad i sak nr. 527/79. Retten har foretatt befaring av ekspropriasjonsområdene.
Det er avhørt 3 vitner.
Om dokumentasjonen vises det ellers til rettsboken.
Lagmannsretten behandler sakene i den rekkefølge herredsretten har avhjemlet skjønnene, først ankesak nr. 527/78, Gunnar Hesbøl m.fl.
Saken gjelder ekspropriasjon av grunn som omfattes av reguleringsplanen for Vangen II i Kongsvinger, stadfestet 18/1-1977. Herredsrettens skjønn ble avhjemlet den 15. august 1978, og er anket av kommunen. Samlet areal utgjør ca. 60 da.
For herredsretten hevdet kommunen at skjønnet måtte baseres på ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og at unntakene i lovens §4 nr. 2 og §5 nr. 1 ikke kunne komme til anvendelse. Dessuten hevdet kommunen at det i hvert fall ikke er adgang til å sette erstatningssummen høyere enn den høyeste lovlige pris som prisnemnden i medhold av prisforskriftenes §6 hadde taksert et nærliggende skogområde til. Denne takst måtte være utslagsgivende også for disse ankemotparters eiendom.
Herredsretten hadde et annet syn på dette og ga tilleggsverdi etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1. Kommunen har for lagmannsretten avfunnet seg med dette for så vidt som anken ikke gjelder det forhold at §5 nr. 1 er anvendt, men måten hvorpå herredsretten har brukt bestemmelsen.
Kommunen hevder prinsipalt at herredsretten ikke var kompetent til å prøve lovlig avsagte, ikke påklagede pristakster, med mindre de er beheftet med feil som gjør dem ugyldige. I dette tilfelle er det fremlagt én pristakst som har ført til salg, og den mener kommunen retten må være bundet av. Iallfall måtte taksten ha vært vurdert på en helt annen måte om den skulle kunne settes til side.
Lagmannsretten er enig i at det kunne være ønskelig om
Side:664
herredsretten hadde uttrykt seg noe klarere om hvorfor den ikke har følt seg bundet av pristaksten. Men det fremgår tilstrekkelig tydelig av sammenhengen at den ikke har funnet at denne eneste avholdte takst har dannet et prisnivå som angir høyeste lovlige pris ved overdragelser. Taksten er fremkommet under helt spesielle omstendigheter i forbindelse med salg av en ca. 3 da stor parsell av gnr. 50 bnr. 1 i Kongsvinger. Både for herredsretten og lagmannsretten er det opplyst at Aagot Thoresen som eier av gnr. 50 bnr. 1 hadde lovet lege Rasmus Lødøen å få kjøpe en parsell av eiendommen til bolig når han skulle bosette seg i Kongsvinger. På grunn av hennes tiltagende sykdom og senere død ble salget ikke formelt gjennomført, men arvingene ønsket å oppfylle det løfte hun hadde gitt og utstedte etter hennes død skjøte. Salget var et gavesalg ifølge en av partenes forklaring for lagmannsretten, og ble gjennomført på grunnlag av pristakst, som Lødøen skal ha uttalt var meningsløst lav.
Kommunen har uttalt at den fremlagte pristakst ikke alene skal være avgjørende, men påstår samtidig at høyeste lovlige salgssum må legges til grunn. For det sistnevnte spørsmål blir prisforskriftene og prismyndighetenes praktisering av disse avgjørende. Pristilsynets begrunnelse for taksten over den utskilte tomt av gnr. 50 bnr. 1 lyder slik:
«Ved vurderingen av om verdsettingen etter forskriftenes §6 fører til en vesentlig lavere verdi enn den som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk, legger distriktskontoret vesentlig vekt på at salgsarealet faktisk er en liten del av et større skogareal i et distrikt der skogbrukseiendommer utgjør hovedmassen av «tilsvarende eiendommer». Det er nok helt på det rene at arealene i de allerede utbygde boligstrøkene mot syd og sydøst har en høyere salgsverdi enn de eksisterende skogbrukseiendommene i distriktet, selv om det gjøres fradrag i den faktiske salgsverdien for de verdiøkende momenter som er nevnt i §7, punkt 2. Etter distriktskontorets mening kan dette dog ikke sies å være den salgsverdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet for så vidt som hovedmassen av tilsvarende eiendommer fortsatt drives som skogbruk og som i hvert fall ikke antas å ha høyere salgsverdi etter denne bruk enn kr. 2,- pr. m2 .
Etter dette er distriktskontoret kommet til at betingelsen for å gå til høyere verdsetting etter §7 punkt 1 ikke er til stede, og slutter seg i så måte til utvalgets mindretall og til Kongsvinger prisnemnd.»
Herredsretten har anført at den takserte tomt ligger kloss ved ekspropriasjonsarealene og er av samme art som disse. Prismyndighetene bygger dermed på at hele det skogareal som ekspropriasjonen gjelder, er av en slik karakter at det ikke har noen generell salgsverdi ut over den verdi det har som skog. Et skjønn ville på denne bakgrunn være avskåret fra å gi tilleggsverdi etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1 når prisnemndene instrueres til ikke å legge annen verdi til grunn enn den rene skogsverdi, her fastsatt til kr. 2,- pr. m2 . Kommunens standpunkt er selvmotsigende for så vidt som erstatningen kreves fastsatt i overensstemmelse med den dokumenterte pristakst, samtidig som det innrømmes rom for tillegg. Enten er pristaksten bindende, eller den har ikke skapt et nytt prisnivå, og da må skjønnet
Side:665
sammenligne med andre salg, jfr. Rt-1953-1479 og Rt-1976-1.
Det er det herredsretten har gjort. Etter at den har funnet å måtte se bort fra pristaksten, har den foretatt sammenligning med salg av andre tilsvarende eiendommer i distriktet. Sammenligningen viser at ekspropriatene i 1975 etter at det var kjent når de nye prisforskrifter skulle tre i kraft, solgte et mindre skog- og jordområde til Kongsvinger kommune for en pris som overstiger det herredsretten nå har fastsatt som erstatning.
Det gjaldt et område som grenser opp til ekspropriasjonsarealet i denne sak. Det er videre uimotsagt anført at det fra de samme eiendommer som nå er gjenstand for ekspropriasjon, i 1960- og 1970-årene dels ble solgt, dels ekspropriert av kommunen betydelige tomteområder som senere er blitt bebygget. Prisene utgjorde den gang 5-6 kroner pr. m2, og for et område på ca. 12 da endog kr. 10,- pr. m2, det dobbelte av herredsrettens erstatningsfastsettelse.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at herredsretten har anvendt loven uriktig ved anvendelsen av §5 nr. 1. Skjønnet bruker riktignok uttrykket «tomteverdi», noe som kunne lede tanken galt av sted. Det herredsretten har gjort, og som skjønnspremissene klart viser, er å gi en tilleggsverdi til den pris grunnen har, brukt som skog. Ved vurderingen er det tatt hensyn til den fordel ekspropriatene får som følge av kommunens utparsellering, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2. Premissene viser også at grunnlaget for den høyere verdi de eksproprierte arealer får ved å kunne brukes som byggegrunn, er i overensstemmelse med kommunale planer for utbygging, jfr. lovens §5 nr. 3.
Det er heller ikke påvist at skjønnet lider av slike mangler eller er så uklart at det av den grunn skulle føre til opphevelse. Det vil derfor bli å stadfeste.
Ankesak nr. 526/78: Gerd Langeruds dødsbo m.fl. gjelder et område på ca. 71 da, Langerudberget - Vennersberget i Kongsvinger.
Skjønn ble avsagt dagen etter avgjørelsen i foregående sak (ankesak nr. 527/78) på samme grunnlag, idet saksforholdet nærmest er det samme. Den pristakst som ble dokumentert i ankesak nr. 527/78, er også fremlagt her, og kommunens kontroversielle standpunkt går igjen, idet det erkjennes at tillegg skal kunne gis i medhold av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1, samtidig som erstatningen hevdes ikke å kunne overstige det beløp som prisnemnden har satt som høyeste lovlige pris for grunnen.
Det er i denne sak dessuten fremlagt en ny pristakst over en del av ekspropriasjonsarealet tilhørende Gerd Langeruds dødsbo, men kommunen har under ankeforhandlingen selv trukket i tvil om det kan bygges noe på denne takst. Forholdet er at det var kommunen som begjærte takst avholdt etter at ordføreren hadde meddelt prisnemnden at han hadde vært i kontakt med grunneierne v/fru Gerd Langerud og Thor Schøyen, og at disse ikke hadde noen innvendinger mot at det ble avholdt pristakst. Prisnemnden avslo imidlertid begjæringen fra kommunen fordi Per Bergersen som grunneier meddelte at det som var godtatt, ikke gikk lenger enn til at det skulle holdes en veiledende takst. Nemnden hadde i henhold til prisforskriftene ikke adgang til å taksere på slike premisser.
Side:666
Den 19/1 1977 skrev imidlertid prisnemnden til Gerd Langerud under henvisning til tidligere brev av 5/11 1976 fra ordføreren til prisnemnden og prisnemndens svarbrev av 6/12 1976, som meddeler at takseringen er utsatt som følge av at nemnden før avgjørelsen tas vil avvente resultatet av et par klagesaker. Fru Langerud fikk ikke gjenpart av Per Bergersens brev hvor det opplyses at grunneierne bare godtar en veiledende takst, og heller ikke prisnemndens brev av 29/11 1976 hvor dette omtales, samtidig som det der fremgår at det ikke er hjemmel for å holde takst på slike vilkår. Prisnemndens brev til fru Langerud slutter med å uttale at «før nemnda behandler saken, ber vi om at vedlagte skjema returneres i underskrevet stand». Dette skjema viser seg å være en søknad om å få fastsatt høyeste lovlige overdragelsespris. Skjemaet ble fylt ut og sendt inn av Gerd Langerud, og på grunnlag herav ble pristakst holdt den 10/3 1977. Høyeste lovlige pris ble satt til kr. 0,70 pr. m2 . I brev av 29/3 1977 protesterte høyesterettsadvokat Thomas Idsøe v/advokat Trygve Rynning mot taksten under henvisning til at den var begjært av kommunen og ikke av fru Langerud, som ikke hadde fått konferert med sin advokat. Fru Langerud er senere avgått ved døden. Dødsboets prosessfullmektig for lagmannsretten påstår at hun på tidspunktet for avholdelse av takst hadde problemer som satte henne ut av stand til å ivareta sine interesser på forsvarlig vis. Hun trengte juridisk assistanse, og det var kommunen klar over.
Slik taksten er kommet i stand, antar lagmannsretten at den om mulig i enda mindre grad enn den før omtalte takst over den utskilte tomt i Vangen II, solgt til Rasmus Lødøen, kan ha vært prisdannende. Når herredsretten har satt disse to takster ut av betraktning i så henseende, kan det ikke sees å bygge på uriktig anvendelse av loven.
Ved den sammenligning med andre tilsvarende eiendommer i distriktet som så må foretas, har herredsretten pekt på Gerd Langeruds salg til Kongsvinger kommune i 1970 for kr. 5,- pr. m2 . Salget gjaldt ca. 156 da av samme eiendom som kommunen nå eksproprierer fra til en lavere pris, som ankemotpartene etter omstendighetene har akkviescert ved. Det solgte areal grenser opp til ekspropriasjonsområdet og var før det ble utbygget, av samme art som dette. Kommunen kjøpte samtidig av en annen ekspropriat ca. 100 da til samme pris som ble oppnådd av fru Langerud, kr. 5,- pr. m2 .
Herredsretten har ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene gjort fradrag etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 for den fordel ekspropriatene får som følge av de kommunale utbyggingsplaner og det offentliges utpeking av Kongsvinger som vekstsenter. Det fremgår også at den høyere verdi som er fastsatt, står i sammenheng med planer som nevnt i lovens §5 nr. 3. Det kan etter dette ikke sees å foreligge feil i herredsrettens lovanvendelse, og det er heller ikke påvist uriktige eller mangelfulle skjønnsgrunner som har påvirket resultatet slik at det skulle føre til at skjønnet blir opphevet. Skjønnet vil derfor bli å stadfeste.
Ankesak nr. 29/79: Bjørn Bergheim og Åse Eldbjørg Hareide gjelder et område på ca. 14,5 da ved Roverud i Kongsvinger. Saksforholdet er nærmest identisk med det som er lagt til grunn i de to foregående saker.
Side:667
Det fremgår ikke av herredsrettens rettsbok at de to pristakster kommunen har påberopt seg, har vært fremlagt for skjønnet, men det er under ankeforhandlingen brakt på det rene at de ble påberopt. Skjønnsrettens bemerkning viser også at de er vurdert når det uttales at «prisforskriftene ikke har medført at det har dannet seg noe lavere prisnivå for slik grunn det her gjelder enn det som tidligere gjaldt». En må reservere seg mot uttalelsen i en så generell form, men den er tilstrekkelig til å vise at takstene er satt til side. Som følge av de særdeles spesielle omstendigheter som førte til at pristakst i disse to tilfelle ble holdt, kan ikke lagmannsretten se at loven er anvendt uriktig når herredsretten ikke har funnet at takstene har skapt et nytt prisnivå.
I likhet med det som er anført i de to foran nevnte saker, kommer også det moment til at kommunens standpunkt er diffust når den hevder at pristaksten danner et tak for ekspropriasjonserstatningen samtidig som tillegg skal kunne gis i medhold av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1.
Herredsretten har anført at Kongsvinger kommune i 1969/70 kjøpte et areal på ca. 124 da grensende opp til det område det eksproprieres fra i denne sak, til en pris av kr. 2,50 pr. m2 . Et annet areal på ca. 72 da ble solgt til kommunen i 1972 for kr. 4,- pr. m2 .
Herredsretten har foretatt sammenligning med tilsvarende eiendommer i distriktet og avgitt sitt skjønn ut fra dette. Uttalelsen om at prisforskriftene ikke har ført til noe lavere prisnivå for slik grunn det gjelder, og som lagmannsretten for så vidt har reservert seg mot, kan ikke sees å ha hatt noen betydning for det resultat herredsretten er kommet til. Skjønnet viser videre at det er tatt hensyn til ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2 og 3.
I og med at det ikke er påvist rettsanvendelsesfeil og heller ikke slike mangelfulle eller uklare skjønnsgrunner at det skulle føre til opphevelse, vil skjønnet bli å stadfeste.
Ekspropriatene har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.
Selv om sakene fra kommunens side vel først og fremst angår prinsipper, bør saksomkostninger tilkjennes i medhold av hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Beløpet fastsettes til kr. 28 875,-, hvorav forutlegg kr. 3 875,- i overensstemmelse med høyesterettsadvokat Sigmonds salæroppgave, som lagmannsretten ikke har hatt noe å bemerke til.
Beløpet blir å fordele med 1/3 på hver av de tre saker.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I sak 526/78:
1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 16. august 1978 i sak 18/1978 B stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kongsvinger kommune til ankemotpartene til sammen 9 625 - nitusensekshundreogtjuefem - kroner.
Side:668
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 527/78:
1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 15. august 1978 i sak 3/1978 B stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kongsvinger kommune til ankemotpartene til sammen 9 625 - nitusensekshundreogtjuefem - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
I sak 29/79:
1. Vinger og Odal herredsretts skjønn av 13. september 1978 i sak 6/1978 B stadfestes så langt det er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kongsvinger kommune til ankemotpartene til sammen 9 625 - nitusensekshundreogtjuefem - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Av herredsrettens skjønn i sak nr. 527/78 (sorenskriver Ingvald Falch med skjønnsmenn):
Saken gjelder ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med erverv av grunn som omfattes av reguleringsplanen for Vangen II i Kongsvinger, stadfestet 18.1.1977.
Fylkesmannen i Hedmark ga 5.1.1978 Kongsvinger kommune ekspropriasjonstillatelse for et område av gnr. 48 bnr. 1 tilhørende Gunnar Hesbøl og et område av gnr. 49 bnr. 1 tilhørende Gudmund Borstad, begge eiendommer i Kongsvinger hvilke områder skal benyttes til boligbebyggelse, og skjønnet gjelder disse områder. Dessuten omfatter skjønnet et område av gnr. 50 bnr. 1, tilhørende Aagot Thoresens dødsbo, som kommunen har direkte ekspropriasjonsrett til etter bygningslovens §35 nr. 1, idet det her gjelder et areal til veier, offentlige bygninger og friområder.
Kongsvinger kommune begjærte 7.2. 1978 skjønn til fastsettelse av erstatningene til de berørte grunneiere. - - -
Samtlige arealer som eksproprieres er skogarealer, forøvrig med meget høy bonitet. De ligger i en sydvendt skråning i vestre utkant av sentrumsbebyggelsen i Kongsvinger, ca. et par kilometer fra sentrum. De ligger vakkert til og synes vel egnet for boligbebyggelse.
Saksøkeren hevder at arealene må bli å taksere som skogsmark etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og at unntakene i lovens §4 nr. 2 og §5 nr. 1 her ikke kan komme til anvendelse. Dessuten hevdes det at det etter prisforskriftene for fast eiendom av 25. oktober 1974, som gjelder Kongsvinger kommune, iallfall ikke er adgang til å taksere arealene til høyere verdi enn den de har for skogproduksjon. I den forbindelse er fremlagt Hedmark Pristilsyns vedtak i en klagesak over en pristakst over en skogtomt, som ligger kloss ved ekspropriasjonsarealene, og er av samme art som disse. I denne klagesak fastsatte pristilsynet høyeste lovlige pris for tomten til kr. 2,- pr. m2, idet det ble anført at det her etter prisforskriftenes §6 ikke var adgang til å bruke tomteverdi, kun verdi som skogsmark.
Retten kan ikke være enig med pristilsynet på dette punkt, - iallfall for de arealer som her eksproprieres. Etter rettens mening må her erstatningslovens §5 nr. 1 komme til anvendelse. Det dreier seg om arealer som ligger naturlig
Side:669
til rette for utvidelse av tettbebyggelsen i Kongsvinger, i likhet med de øvrige arealer som omgir tettbebyggelsen på andre kanter. Sammenligningsgrunnlaget må være de eiendommer som ellers ligger inntil tettbebyggelsen, ikke de øvrige skogeiendommer i kommunen, som ligger lenger ifra tettbebyggelsen.
Fra samme eiendommer som nå er gjenstand for ekspropriasjon ble det i 1960- og 1970-årene frasolgt og delvis ekspropriert av kommunen betydelige tomteområder, som nå er bebygget og prisene var da 5-6 kroner pr. m2, og et område på ca. 12 dekar for kr. 10,- pr. m2 .
Det skal også nevnes at når det gjelder den såkalte Brandvalsaken, som var oppe til behandling i Høyesterett i forbindelse med plenumsdommene vedkommende ekspropriasjonserstatningsloven ble nytt skjønn avholdt 14. oktober 1976. Brandval ligger i Kongsvinger kommune og prisforskriftene for fast eiendom gjelder også her. I dette nye skjønn ble det fra kommunens side som ekspropriant godtatt at ekspropriasjonserstatningen skulle fastsettes på grunnlag av tomteverdi, tiltross at også den sak gjaldt skoggrunn, og det iallfall ikke der var større grunn til å bruke tomteverdi enn i nærværende sak.
Etter det anførte finner retten å måtte fastsette erstatningen på grunnlag av tomteverdi i henhold til erstatningslovens §5 nr. 1.
Det skal tilføyes at det i lengre tid og lenge før reguleringen har vært på det rene at områdene ville bli utbygget, og Gudmund Borstad har opplyst at han i 1975 fikk henvendelse fra Block-Watne, som da var interessert i å sette i gang utbygging av området. Det skal også nevnes at Borstad i februar 1975 solgte et mindre skog- og jordområde til Kongsvinger kommune for kr. 6,- pr. m2, et område som grenser opp til ekspropriasjonsarealet.
Ved erstatningsfastsettelsen tar retten hensyn til den fordel de saksøkte oppnår ved at de nå intet arbeide får i forbindelse med utparsellering og salg av enkelttomter og at de nå får oppgjør under ett.
Videre tas hensyn til at ikke samtlige arealer kan brukes til tomtegrunn, idet en del iallfall måtte medgå til adkomstveier og friområder.
Det er på det rene at verdien av områdene er vesentlig høyere som tomtegrunn enn som skoggrunn, idet verdien som skoggrunn i avskoget stand iallfall ikke overstiger kr. 2,- pr. m2 .
Retten setter etter dette erstatningen til kr. 5,- pr. m2 for samtlige arealer.
Som følge av ekspropriasjonen blir et smalt belte av Gunnar Hesbøls skog liggende som «lebelte» mot hans dyrkede mark i en lengde av da. 150 meter. Han har krevet ulempeserstatning for redusert utnyttelse av dette areal. Retten er enig i at forholdet påfører Hesbøl et visst økonomisk tap og tilkjenner ham en erstatning på dette grunnlag på kr. 2 500,-.
Foruten grunnerstatning på grunnlag av tomteverdi og erstatning for de nevnte driftsulemper for Gunnar Hesbøl har de saksøkte nedlagt påstand om erstatning for utgifter til juridisk bistand. Deres prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr. 10 700,-, hvorav salær kr. 8 700,-.
Rentefoten etter skjønnsforutsetningenes pkt. 7,1 settes til 10 % pr. år.
Skjønnet er enstemmig. - - -
Av herredsrettens skjønn i sak 526/78 (sorenskriver Ingvald Falch med skjønnsmenn):
Den 27.2.1978 stadfestet fylkesmannen i Hedmark reguleringsplan for området Langerudberget - Vennersberg 4 - i Kongsvinger. Etter planen skal
Side:670
området benyttes til boligtomter og delvis offentlige bygg til veier og friområder.
I brev av 24.5.1978 samtykket fylkesmannen i at Kongsvinger kommune eksproprierte 2 arealer innenfor reguleringsfeltet, nemlig ca. 55 dekar av gnr. 26 bnr. 1,14 og 15 og ca. 16 dekar av gnr. 26 bnr. 10 i Kongsvinger. Førstnevnte areal eies av Gerd Langeruds dødsbo, og det annet areal av Aasmund Schøyen, Gerd Liseth, Randi Hedman, Per Bergersen, Liv B. Haug, Thor Schøyen og Kari Thorstensen.
Den 8.7.1978 begjærte Kongsvinger kommune skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatningene til de nevnte grunneiere. - - -
De arealer saken gjelder er mer eller mindre skogbevokst fjellgrunn av dårlig bonitet, - trærne består vesentlig av furu. Arealene ligger i østre utkant av Kongsvinger sentrumsbebyggelse i umiddelbar tilknytning til et allerede utbygget boligfelt. Feltet har en vakker beliggenhet og synes vel egnet for boligbebyggelse.
Kommunen gjør gjeldende at takseringen må skje på grunnlag av feltets bruksverdi som skoggrunn, idet vilkårene for å bygge på tomteverdi etter unntaksbestemmelsene i ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 2 og §5 nr. 1 hevdes ikke å foreligge. Dessuten hevdes at prisforskriftene for faste eiendommer, som er gjort gjeldende for hele Kongsvinger kommune, og som har tilsvarende bestemmelser som ekspropriasjonserstatningslover, fører til samme resultat, idet den fortolkning som Høyesterett har lagt til grunn i plenumsdommene i Rt-1976-1 flg. når det gjelder ekspropriasjonserstatningsloven, under enhver omstendighet ikke gjelder for de tilsvarende bestemmelser i prisforskriftene. I den forbindelse er henvist til brev av 31.5. 1976 fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet til Prisdirektoratet, hvor det blant annet er uttalt at prismyndighetene skal håndheve prisforskriftene etter ordlyden uten å ta hensyn til Høyesteretts plenumsdom av 27.1.1976. I samme forbindelse er fremlagt en pristakst fra Kongsvinger prisnemnd av 10.3.1977 hvori ekspropriasjonsarealene er taksert til kr. 0,70 pr. m2 basert på bruksverdi som skog.
På sin side har de saksøkte hevdet at arealene må takseres som tomtegrunn i henhold til unntaksbestemmelsen i ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 2.
Når det gjelder den refererte uttalelse fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet får denne stå for sitt verd. Under enhver omstendighet må retten erklære seg uenig i uttalelsen, idet man finner det lite tvilsomt at Høyesteretts plenumsdommer må tillegges vekt når det gjelder de tilsvarende bestemmelser i prisforskriftene. I motsatt fall vil man etter rettens mening komme ut i uholdbare tilstander.
Anderledes vil saken kunne stille seg hvis praktiseringen av prisforskriftene, som jo forøvrig ikke gjelder på langt nær overalt i landet og heller ikke overalt i dette distrikt, ville føre til et etablert prisnivå ved vanlig omsetning av tomtegrunn lavere enn det nåværende. At et slikt lavere prisnivå er etablert er ukjent for retten, og det er heller ikke søkt påvist av saksøkeren. Således var det utenkelig for saksøkte å selge ekspropriasjonsarealene frivillig for den nevnte pristakst. Frivillig salg av byggetomter på dette prisnivå vil neppe komme på tale i utkanten av Kongsvinger tettbebyggelse uten rene unntakstilfelle.
Etter rettens mening foreligger her vilkårene for å anvende unntaksbestemmelsen i ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 1, og forsåvidt også den
Side:671
tilsvarende bestemmelse i prisforskriftene, idet det i en rekke år har vært solgt tomtegrunn rundt sentrumsbebyggelsen i Kongsvinger, dels skoggrunn og dels dyrket mark, hvor prisene er fastsatt på grunnlag av tomteverdi og ikke på grunnlag av bruksverdien som jord- eller skoggrunn. Disse salg må etter rettens mening sies å gjelde tilsvarende eiendommer i distriktet som ekspropriasjonsarealene, og generelt må det sies at salgssummene har ligget vesentlig over bruksverdien for jord- og skoggrunn.
Det skal i denne forbindelse nevnes at Gerd Langerud i 1970 solgte ca. 156 dekar av samme eiendom som det nå eksproprieres fra til Kongsvinger kommune for kr. 5,- pr. m2, - et areal som grenser opp til ekspropriasjonsarealet og var av samme art som dette. På samme tid kjøpte Kongsvinger kommune ca. 100 dekar fra den annen som det eksproprieres fra for samme pris, og også det da solgte areal grenser opp til ekspropriasjonsarealet og var av samme art som dette.
Når det gjelder pristakstens ansettelse av prisen for ekspropriasjonsarealene til kr. 0,70 pr. m2 har retten intet å bemerke til denne når man legger den etter rettens mening feilaktige oppfatning til grunn at areal ene skal takseres som skoggrunn.
Den bestand av trær som finnes på ekspropriasjonsarealene har etter rettens mening såvidt beskjeden verdi at det kan være tvilsomt om det lønner seg å drive den ut. Verdien er åpenbart størst hvis trærne i størst mulig utstrekning blir stående som pryd på feltet. Retten tar hensyn til denne verdi ved fastsettelsen av grunnerstatningen.
Ved erstatningsfastsettelsen tar retten hensyn til at ikke hele ekspropriasjonsfeltet kan utnyttes til byggetomter, idet en del vil gå vekk til veier og friområder, og videre til den fordel de saksøkte oppnår ved at de sparer arbeide med utparsellering og tomtesalg, og videre ved at de får et samlet oppgjør og på et tidligere tidspunkt enn de ellers kunne fått det.
Videre er i noen grad tatt hensyn til at noe av tomteverdiene i Kongsvinger må antas å ha sammenheng med den offentlige satsing på stedet etter at Kongsvinger i 1965 ble utpekt som vekstsenter, jfr. erstatningslovens §5 nr. 2, 2. pkt., 2. alternativ, selv om man vel må gå ut fra at Kongsvinger hadde vist vekst og utvikling med økede tomteverdier også uten å være utpekt som vekstsenter.
Etter det anførte setter retten erstatningen for alle saksøkte til kr. 5,- pr. m2 .
Rentefoten etter skjønnsforutsetningenes pkt. 5. 1. settes til 10 % pr. år. - - -
Av herredsrettens skjønn i sak nr. 29/79 (sorenskriver Ingvald Falch med skjønnsmenn):
Den 12.8. 1975 stadfestet fylkesmannen i Hedmark reguleringsplan for et område et par kilometer syd for stasjonsområdet på Roverud i Kongsvinger, kalt Roverud sør I. Området omfatter ca. 10 066 m2 av eiendommen gnr. 1 bnr. 30 i Kongsvinger, tilhørende Bjørn Bergheim og Åse Eldbjørg Hareide.
Etter reguleringsplanen skal området benyttes til boligformål, friområde og fellesareal.
I brev av 8.11.1977 samtykket fylkesmannen i at Kongsvinger kommune eksproprierte arealet i henhold til bygningslovens §35 nr. 1, første ledd og Kommunaldepartementets rundskriv av 4.7.1977.
Side:672
Den 16.3.1978 begjærte Kongsvinger kommune skjønn til fastsettelse av ekspropriasjonserstatningene til de nevnte grunneiere.
Skjønnsforhandlinger ble avholdt i Kongsvinger 13.9.1978. Herunder møtte begge saksøkte og for kommunen ordfører Odd Finsrud. Det ble foretatt befaring av ekspropriasjonsarealet.
Langs arealet, men utenfor det som eksproprieres, ligger av de saksøktes eiendom en smal stripe grunn som blir verdiløs for eierne, og under forhandlingene har kommunen etter ønske fra de saksøkte erklært seg villig til å overta også dette område, som er anslått til ca. 2 850 m2, hvorav en del myr.
Forøvrig er hele det areal som kommunen erverver skoggrunn.
I søndre kant av ekspropriasjonsarealet har de saksøkte et bolighus med uthus på en ikke utskilt tomt av eiendommen, som ikke omfattes av ekspropriasjonen. - - -
Det arealet som erverves er som skoggrunn ikke beste bonitet, og det huggbare tømmerkvantum er av mindre verdi. Som skoggrunn antas verdien å ligge under kr. 1,- pr. m2 .
Imidlertid ligger området i utkanten av allerede etablert byggefelt, som ligger naturlig til rette for videre utbygging. I 1969/70 kjøpte Kongsvinger kommune et areal med skoggrunn på 124 988,4 m2, som grenser opp til det areal som saken nå gjelder, og for dette ble betalt kr. 312 421,-. Et annet skogareal på 72 222 m2 i samme område kjøpte kommunen i 1972 for kr. 288 888,-, altså for kr. 4,- pr. m2 .
Selv om utgangspunktet etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 er at arealet skal takseres - verdsettes - etter nåværende bruk finner retten etter det anførte at vilkårene er tilstede for å gi mererstatning etter lovens §5 nr. 1, og arealet på dette grunnlag må verdsettes som tomtegrunn.
Prisforskriftene for fast eiendom, som praktisk talt er enslydende med ekspropriasjonserstatningslovens er gjort gjeldende for hele Kongsvinger kommune, men retten antar at en riktig fortolkning av disse forskrifter fører til samme resultat som ekspropriasjonsloven - iallfall når det gjelder det her nevnte spørsmål, - og under enhver omstendighet har prisforskriftene ikke medført at det har dannet seg noe lavere prisnivå for slik grunn det her gjelder enn det som tidligere gjaldt.
Ved erstatningsfastsettelsen tar retten hensyn til at ikke hele ekspropriasjonsfeltet kan utnyttes til byggetomter, idet en del vil gå vekk til veier og friområder, og videre til den fordel de saksøkte oppnår ved at de sparer arbeide med utparsellering og tomtesalg, og videre ved at de får et samlet oppgjør og på et tidligere tidspunkt enn de ellers kunne fått det.
Videre tas i noen grad hensyn til at tomteverdien iallfall til dels skyldes offentlige investeringer i området, jfr. erstatningslovens §5 nr. 2, 2. pkt., 2. alternativ.
Etter det anførte setter retten erstatningen både for ekspropriasjonsfeltet og for tilleggsarealet som kommunen overtar til kr. 4,- pr. m2 .
Rentefoten etter skjønnsforutsetningenes pkt. 5.1. settes til 10 % pr. år.