RG-1980-945

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1980-02-11
Publisert:	RG-1980-945
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 11. februar 1980 i sak nr. 289/1978
Parter:	Kjell Kjeka (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S (advokat Svein Aarseth).
Forfatter:	Lagdommerne Bjarne Danielsen, Alf Bruland, byrettsdommer Per Lorentzen
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §20, §34, Bilansvarslova (1961) §4, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §12, §1, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §17, §1, §24, §26, Folketrygdloven (1966) §11-8, Folketrygdloven (1966)

I sak anlagt av Kjell Kjeka mot Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S angående krav om erstatning etter bilansvarsloven avsa Sunnhordland herredsrett den 15. november 1978 dom med slik slutning:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent.»

Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene anførte for herredsretten vises til dommen.

Kjell Kjeka har i rett tid påanket dommen og gjør gjeldende at det foreligger feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Når det gjelder lånet av bilen, den foretatte kjøring og selve hendelsesforløpet da ulykken fant sted anføres at det ikke er uenighet mellom partene og det vises til herredsrettens beskrivelse og de foreliggende politiforklaringer. Det er imidlertid uriktig at Kjeka kjente til ansvarsfraskrivelsen i §4a i forsikringsavtalen mellom A/S Anleggsdrift og Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S, eller tilsvarende ansvarsfraskrivelser i de kontrakter han selv har hatt med bl.a. Haugesund Sjøforsikringsselskap. Kjeka har da heller aldri vedtatt ansvarsfraskrivelsen i forbindelse med at Bjelland lånte bilen og han selv kjørte den.

Det gjøres gjeldende at Kjell Kjeka har krav på erstatning direkte overfor forsikringsselskapet med hjemmel i bilansvarslovens §4, jfr. §1. Når det gjelder ansvarsfraskrivelsen i forsikringsvilkårene §4a anføres at denne bestemmelse bare kan komme til anvendelse hvis motorvognen «blir kjørt» av person som ikke har lovlig førerkort. Generelt må det legges til grunn en restriktiv fortolkning av slike klausuler, slik at de ikke kan omfatte mer enn hva de med sikkerhet dekker. Da ulykken skjedde sto bilen i ro og Kjeka betjente kun tippen, og det forelå ikke kjøring på dette tidspunkt. Bakgrunnen for ansvarsfraskrivelsen er å forhindre kjøring uten førerkort eller manglende klasse og tar ikke sikte på bruk av tipp når bilen står i ro. Forøvrig har utvidet førerkort betydning når bilen kjøres i trafikken, men er uten betydning når det gjelder bruk av en tipp.

Etter §4a er det videre en betingelse at Anleggsdrift eller den i selskapet som var ansvarlig for bilen visste eller burde vite at bilen ble kjørt av en som ikke hadde lovlig førerkort. Det er enighet mellom

Side:947

partene om at bilen ble utlånt til Bjelland på det vilkår at han skulle være fører. Bjelland hadde førerkort i kl. 2 og §4a kan da ikke gjøres gjeldende. I tilknytning til motpartens anførsel om at Bjelland ved lånet av bilen ble den ansvarlige anføres at det ikke er grunnlag for en slik forståelse av §4a. Det er i denne sammenheng vist til at selskapet skal ha gjort opp overfor Anleggsdrift for skadene på bilen og at dette stemmer lite med det syn som gjøres gjeldende angående hvem som var ansvarlig for bilen.

Det gjøres generelt gjeldende at bestemmelsen i §4a kun gjelder forholdet mellom selskapet og bilens eier og i det hele ikke kan anvendes overfor tredjemann.

Hvis bestemmelsen likevel skulle kunne anvendes overfor Kjeka kan det ikke være tilstrekkelig at Kjeka ikke hadde førerkort av kl. 2. Bestemmelsen tar ikke sikte på det objektive, men forutsetter en subjektiv klanderverdig handling som har forårsaket ulykken - og et slikt vilkår er ikke oppfylt.

Hvis klausulen etter sitt innhold kan anvendes overfor Kjeka må han - som tredjemann med selvstendig erstatningskrav etter bilansvarsloven - ha vedtatt klausulen som bindende for seg, hvis den skal kunne gjøres gjeldende. Det vises til hva som er anført angående de faktiske forhold og det er konkludert med at Kjeka ikke har kjent til klausulen og hverken uttrykkelig eller stilltiende har vedtatt den eller påtatt seg risikoen.

Den ankende part har videre gjort gjeldende at forsikringsavtalelovens §34, jfr. §20 i tilfelle må komme til anvendelse i det foreliggende tilfelle da resultatet ellers ville bli helt urimelig.

Hva angår spørsmålet om anvendelse av bilansvarslovens §7 gjøres gjeldende at intet er å bebreide Kjeka, bortsett fra at han ikke hadde førerkort av kl. 2. Dette forhold var imidlertid uten betydning for ulykken som var et hendelig uhell. Det anføres at de nyttet salt for at massen skulle slippe og at de hadde kjørt flere lass uten at det hadde skjedd noe spesielt da ulykken inntraff. At saltingen ikke viste seg effektiv nok kan ikke bebreides noen. Da lasset løsnet nederst og på skrå var det en adekvat og riktig reaksjon å slippe ned lasteplanet. Det er vist til at ankemotparten under sakens behandling i herredsretten ikke prosederte på medvirkning fra Kjekas side, men en tidligere anførsel om at dette spørsmål ikke kunne tas opp for lagmannsretten er frafalt under prosedyren.

Når det gjelder følgene av ulykken medisinsk sett vises til skriftlige uttalelser hvorav fremgår at Kjell Kjeka er 100 % varig invalid. Som nytt for lagmannsretten er anført at Kjeka som følge av sin dobbeltsidige lammelse har betydelige problemer med avføring og at dette skaper vansker. Han kan heller ikke utføre noen seksuell funksjon. Det er anført at dette kommer i tillegg til hva lammelsen ellers generelt innebærer og må få betydning - særlig ved fastsettelsen av ménerstatning.

Angående de forskjellige krav er gjort gjeldende at lidt tap må vurderes ut fra hva Kjeka ville tjent som jordbruksavløser - lønnstrinn 18 - med tillegg for hva det må regnes med han ville tjent utenom sin faste stilling. Det er vist til at han hadde drevet med anleggsdrift og

Side:948

hadde beholdt maskiner da han begynte som jordbruksavløser. Det anføres at mulighetene for slikt arbeid var gode og at hans arbeidstid ga anledning til slik virksomhet. Det gjøres gjeldende at totalt inntektstap er ca. kr. 90 000,- pr. år. Til fradrag går utbetalte sykepenger og attføringspenger etter oppgave. Den stønad som Kjeka har fått til dekning av bilutgifter og ekstra slitasje av klær kan ikke gå til fradrag. Heller ikke kan det tas hensyn til de skattemessige fordeler som Kjeka har hatt i tilknytning til utbetaling av sykepenger og attføringspenger. Det er vist til at bl.a. særfradraget er gitt for å kompensere spesielle utgifter og ikke kan godskrives selskapet. Den ankende part har beregnet tap i inntekt frem til dommen til ca. kr. 175 000,-. Hertil kreves 4 % rente fra 10/11-1977 - 31/12-1977 og 10 % fra 1/1-1978.

Når det gjelder tap i fremtidig inntekt må det legges til grunn at Kjeka ville skaffet seg ekstrainntekter slik som tidligere anført. Den uføretrygd han vil få må gå til fradrag, men det er ikke grunnlag for at han som 100 % invalid kan skaffe seg inntekter i tillegg til trygden. Det er anført at han nå bor på en mindre øy og uten arbeidsmuligheter og at familien for tiden ikke har aktuelle flytteplaner. Det arbeid han er utdannet for kan han ikke utføre og han er lite motivert for omskolering. Det er videre bl.a. anført at ingen hittil har kunnet påvise konkrete inntektsmuligheter. Ved kapitalisering av påregnelig inntekt og uføretrygd må Rikstrygdeverkets tabell nyttes og da med samme rentefot i begge tilfeller. Det må nyttes maksimum 4 % og det anføres at 6-7 % rente som motparten hevder er helt urealistisk. Det kan tas hensyn til at engangsutbetaling av fremtidig tap er fri for inntektsskatt, men det må utvises forsiktighet da bestemmelsene kan endres før utbetaling. De særlige regler som gjelder for skattlegging av uføretrygd kan det ikke tas hensyn til. Den ankende part har angitt nettotapet til ca. kr. 970 000,-, dog slik at fordelen ved at engangsbeløp ikke skattlegges skal trekkes fra. Konkret beløp for dette fradrag er ikke angitt.

Det gjøres videre gjeldende at vilkårene for ménerstatning er til stede. Retten står fritt ved fastsettelsen av denne erstatning og lov om folketrygd §11-8 er bare en norm og til rettledning. Det må tas hensyn til de spesielle muligheter for livsutfoldelse. Det er vist til Lødrup i Jussens Venner 1978 337 og anført at Kjeka må komme i gruppe 9. Det anføres at ut fra de vegledende normer vil ménerstatningen bli kr. 339 000,-, men at retten må vurdere å gå høyere. Det er grunnbeløpet på domstidspunktet som skal anvendes og rentefoten på skadetidspunktet. Renter kan da ikke kreves for tiden frem til dommen. Fra dette tidspunkt kreves 10 % rente.

Det er videre fremsatt krav om erstatning for pleie og stell frem til dommen og i fremtiden. Kjell Kjeka kan ikke klare seg selv og trenger stadig hjelp og denne situasjon vil bli den samme i fremtiden. Det er ektefellen som hittil har stått for dette og erstatning må gis selv om det ikke direkte har ført til mindre inntekter for fru Kjeka. Hun er imidlertid blitt belastet og hennes ytelser må vurderes på samme måte som leiet hjelp. Det er ikke hjemmel for utbetaling for slike ytelser etter folketrygdloven. For tiden frem til dommen kreves kr. 400,- pr. mnd. med renter fra 10/11-1977 og 1/1-1978 som nevnt ovenfor.

For stell og pleie i fremtiden er krevet kr. 74 160,-, såvidt forståes

Side:949

beregnet etter kr. 300,- pr. mnd. i sannsynlig levealder og etter Rikstrygdeverkets tabell.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S tilpliktes å betale erstatning til Kjell Kjeka for tapte inntekter, utgifter til pleie og stell, tap i fremtidig erhverv, ekstra pleie og stell for fremtiden, samt for ménerstatning.

Det samlede erstatningsbeløp begrenses oppad til kr. 1 000 000,- med renter.

Videre tilpliktes Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til det offentlige.»

Haugesund Sjøforsikringsselskap har vist til herredsrettens dom når det gjelder spørsmålet om Kjell Kjeka har krav på erstatning.

Angående de faktiske forhold er vist til herredsrettens beskrivelse og sakens politidokumenter. Det er således på det rene at utlånet av bilen skjedde til Bjelland - som hadde førerkort av kl. 2 - og at han skulle være bilfører. Det er videre på det rene at Kjeka ikke hadde førerkort i kl. 2 og at han kjørte bilen da ulykken skjedde. Det forelå ikke øvelseskjøring idet Bjelland stod bak bilen og var tilskuer. Selv om bilen sto i ro var det etter gjeldende bestemmelser kjøring. Motoren var igang og tippingen var et ledd i ikke sluttført kjøring, og det var nødvendig med førerkort av kl. 2. Det forelå et straffbart forhold fra Kjekas side, og han har også vedtatt forelegg. At det i forelegget bare ble medtatt kjøring på riksvegen er uten betydning.

Det aksepteres at Kjeka i utgangspunktet har et selvstendig erstatningskrav etter bilansvarslovens §4, jfr. §1, men ansvarsfraskrivelsen i avtalens §4a får anvendelse i det foreliggende tilfelle. Når det gjelder forståelsen av denne klausul gjøres gjeldende at det forelå kjøring, og det vises til det som er fremholdt angående dette spørsmål. Det anføres videre at det var Bjelland som fikk låne bilen på de angitte vilkår og han ble da den som var «ansvarlig for motorvognen». Det er på det rene at Bjelland var klar over at Kjeka ikke hadde førerkort i kl. 2 da han overlot kjøringen til Kjeka. Det er vist til vedtatt forelegg. På dette grunnlag anføres at klausulen etter sitt innhold kan anvendes overfor Kjeka. Da Kjeka imidlertid er tredjemann i avtaleforholdet vil det avgjørende spørsmål i saken være om han har vedtatt ansvarsfraskrivelsen i §4a. Det anføres i denne sammenheng at Kjeka hadde hatt 5 biler tidligere, hvorav 2 var forsikret i Haugesund Sjøforsikringsselskap og alle avtaler med samme klausul. Kjeka fikk da forsikringsvilkårene og har da kjent til disse. Det foreligger under enhver omstendighet en presumsjon for slikt kjennskap, jfr. Rt-1965-437. Dette er et alminnelig forsikringsvilkår som alle selskaper har brukt siden 1930 og Kjeka har da vært klar over at samme vilkår også måtte foreligge for den bil som ble lånt. Når Kjeka kjente vilkårene har han stilltiende vedtatt disse. Han har ved konkludent adferd akseptert vilkårene og tatt en bevisst risiko, og det kan ikke stilles krav om uttrykkelig vedtagelse. Når det foreligger vedtagelse av vilkåret er det tilstrekkelig å konstatere kjøring uten førerkort i kl. 2. Skulle det også stilles krav om ytterligere klanderverdig forhold fra Kjekas side, blir

Side:950

det vist til anførslene angående anvendelse av §7 i bilansvarsloven.

Det er videre gjort gjeldende at det ikke foreligger grunnlag for å tilsidesette klausulen etter forsikringsavtaleloven §34, jfr. §20. Det er vist til bl.a. Rt-1965-437 og anført at resultatet ikke vil være urimelig og at det foreligger samfunnsmessige behov for å sikre seg mot kjøring uten lovlig førerkort.

Hvis §4a ikke kan gjøres gjeldende anføres at erstatningen må reduseres i medhold av bilansvarsloven §7. Det er vist til at kjøringen fant sted uten lovlig førerkort og at Kjeka var klar over at det var vansker med tipping av massen p.g.a. ising. Dette måtte tilsi forsiktighet, og selv om de nyttet salt viste dette seg utilstrekkelig. Det er også påberopt at dekkene ikke var fullgode, at det bare var kjetting på ett dekke, at det var noe is på sidevegen og at det var høydeforskjell på 6 m til riksvegen. Det er særlig vist til at lastekarmen ble sluppet for hurtig ned da den kritiske situasjon forelå, og at det rykket som oppsto utløste ulykken. Det er konkludert med at det forelå uaktsom medvirkning fra Kjekas side og at de erstatninger som senere omtales må bli å redusere.

Angående de forskjellige erstatningskrav anføres følgende:

Lidt tap i inntekt må i tilfelle tilkjennes ut fra hva Kjeka faktisk ville tjent som jordbruksavløser i lønnstrinn 18. Det er vist til opplysninger om lønnsutviklingen frem til dommen. Det benektes at Kjeka ville hatt inntekter utenom sin faste stilling. Hans tidligere virksomhet med anleggsmaskiner viste dårlige resultater og det påberopes ligningsoppgaver for de siste år før ulykken. Til fradrag kommer utbetalte sykepenger og attføringspenger, og det må gjøres fullt fradrag for Kjekas skattefordeler. Ut fra dette er ankemotparten kommet til kr. 133 310,-. Under hovedforhandlingen er også kommet frem at Kjeka har fått nærmere angitte utbetalinger til bilutgifter og ekstra utgifter til klær. Disse utbetalinger står i en noe spesiell stilling, men bør også tillegges en viss vekt.

Når det gjelder fremtidig inntektstap må dette baseres på lønnstrinn 18 pr. i dag og uten tillegg av ekstrainntekter. Det må gjøres fradrag for hva Kjeka vil få i uføretrygd, hvilket er det samme som han i dag får i attføringspenger. I tillegg må det gjøres fradrag for hva han må kunne påregne å tjene i fremtiden. Selv om Kjeka er 100 % invalid medisinsk sett vil han kunne utføre forskjellig arbeid. Han har plikt til å redusere tapet, og det er anført at han kan omskoleres og ta kontorarbeid o.lign. eller arbeid i vernet industri. Det er antydet en årlig inntekt utenom uføretrygd på minst kr. 15 000,-. Det anføres videre at det må gjøres fullt fradrag for den fordel som foreligger ved at engangsutbetaling er fri for inntektsskatt. Det må bygges på gjeldende skatteregler. Når differansen skal kapitaliseres - basert på pensjonsalder 67 år - bør rente på minst 6 % anvendes. Det avgjørende må her være hvordan pengene kan plasseres i dag. Ut fra disse synspunkter har ankemotparten gjort gjeldende en erstatning på ca. kr. 70 000,-. Det anføres i tillegg til dette at det også må tas hensyn til den fordel som en samlet utbetaling medfører og til ménerstatningen. I tilknytning til det angitte beløp skal bemerkes at det synes å foreligge en betydelig regnefeil i den fremlagte oppstilling.

Side:951

Hvis ansvar foreligger aksepteres at vilkårene for ménerstatning er til stede. Retten står fritt i sin vurdering og må fastsette erstatningen ut fra ménet. Folketrygdloven §11-8 og med 1/3 tillegg er bare til vegledning, men ut fra Rikstrygdeverkets tabell og gruppe 7 - med dagens grunnbeløp vil beløpet bli ca. kr. 233 000,-. Dette er ut fra 4 % rente. Retten bør bl.a. se hen til dagens rente og med 6 % eller 7 % blir beløpene ca. kr. 175 000,- eller ca. kr. 134 000,-.

Når det gjelder kravet om erstatning for stell og pleie gjøres gjeldende at det ikke er legitimert noe tap. I den utstrekning det foreligger behov for stell og pleie vil dette måtte tilståes i medhold av folketrygdloven. Det anføres at det må foreligge plikt til å søke om dette.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Punkt 1 i herredsrettens dom blir stadfestet.

2. Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

For lagmannsretten har Kjell Kjeka avgitt partsforklaring og det er avhørt 3 vitner som er nye for lagmannsretten.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Kjell Kjeka har et selvstendig erstatningskrav mot forsikringsselskapet i medhold av bilansvarsloven §4, jfr. §1, og det avgjørende spørsmål vil da være om den ansvarsfraskrivelse som foreligger etter §4a i avtalen mellom Anleggsdrift og Haugesund Sjøforsikringsselskap kan gjøres gjeldende overfor Kjell Kjeka.

Lagmannsretten er kommet til at Kjell Kjeka ikke har vedtatt denne ansvarsfraskrivelse. Ut fra dette syn finnes det ikke nødvendig å gå inn på samtlige anførsler fra den ankende parts side når det gjelder forståelsen av klausulen og det er heller ikke nødvendig å ta opp anførslen om tilsidesettelse. Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å bemerke at slik lagmannsretten forstår klausulen ble bilen «kjørt» av Kjell Kjeka da ulykken fant sted. Kjeka hadde da hentet et lass, bilen ble rygget opp sidevegen og motoren var fortsatt i gang da han betjente tippen og ulykken fant sted. Det foreligger her slik sammenheng at forholdet må gå inn under «kjøring», og etter gjeldende regler trengte også Kjeka førerkort av kl. 2 da ulykken inntraff.

Lagmannsretten legger videre til grunn at ansvarsfraskrivelsen kan gjøres gjeldende overfor tredjemann, hvis denne har vedtatt klausulen som bindende for seg. Det vises til Rt-1965-437 hvor dette er forutsatt. Det kan ikke stilles det krav til en slik vedtagelse at den skal skje muntlig eller skriftlig, også kunnskap og opptreden kan etter omstendighetene innebære en vedtagelse. Vedkommende må imidlertid ha handlet på en slik måte at han gir avkall på sitt erstatningskrav etter loven. Klausulen i avtalens §4a er utformet og tar sikte på forholdet mellom selskap og forsikringstager. Hvor det ikke skjer en uttrykkelig vedtagelse finner lagmannsretten at det må stilles forholdsvis strenge krav for at en tredjemann kan sies å ha vedtatt klausulen og fraskrevet seg sitt lovbestemte erstatningsvern.

Kjell Kjeka har hatt flere biler hvor forsikringsavtalene har hatt tilsvarende klausuler. Han har selv hatt uklare forestillinger om slike ansvarsfraskrivelser. Han har hatt kjennskap til at det var ansvarsfraskrivelse i visse tilfelle, uten at det kan legges til grunn at han har visst

Side:952

at nevnte spesielle vilkår gjaldt i hans tidligere forsikringer. Selv om han da ville vært bundet i eget avtaleforhold kan ikke dette - under disse omstendigheter - innebære en vedtagelse av den omstridte klausul som tredjemann. Etter det som er opplyst i saken var hverken forsikring eller erstatningsmessig ansvarsforhold på tale da bilen ble lånt og noe nærmere kjennskap til innholdet i avtalen mellom Anleggsdrift og Haugesund Sjøforsikringsselskap har ikke Kjeka hatt. Det faktiske forhold at det ble gjort klart ved lånet at Bjelland skulle være ansvarlig fører og at Kjeka brøt denne forutsetning finnes da ikke å være avgjørende. Etter dette er lagmannsretten kommet til at Kjell Kjeka ikke har vedtatt klausulen og påtatt seg risikoen.

Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av §7 i bilansvarsloven er lagmannsretten - under adskillig tvil - kommet til at det ikke er godtgjort at det foreligger uaktsom medvirkning. Det var straffbart av Kjeka å kjøre bilen uten å ha førerkort i kl. 2, og det forhold at han skal ha tatt den teoretiske prøve for denne klasse samt ha adskillig erfaring fra anleggsdrift kan neppe tillegges betydning. Det avgjørende spørsmål må være om manglende lovlig førerkort har hatt betydning, og lagmannsretten kan ikke se at dette er godtgjort. Da ulykken fant sted var det blitt kjørt flere lass og den ising som hadde medført visse vansker med å få lasset til å slippe ble søkt eliminert ved salting. At dette viste seg ikke å være tilstrekkelig for det aktuelle lass kan vanskelig bebreides som uaktsomhet. Det forhold at lasteplanet ble sluppet hurtig ned kan ha vært den utløsende faktor. Det foreligger imidlertid ingen teknisk klarlegging eller bevisførsel angående dette forhold. Det er heller ikke klarlagt om ikke ulykken kunne fått samme forløp selv om lasteplanet hadde blitt senket langsomt. Ut fra den farlige situasjon som var oppstått synes det forøvrig å ha foreligget en adekvat reaksjon fra Kjekas side. Det som ellers er anført finnes heller ikke å godtgjøre at det foreligger uaktsom medvirkning.

Erstatning for lidt inntektstap fastsettes på grunnlag av hva Kjell Kjeka ville tjent som jordbruksavløser, med et mindre tillegg for ekstrainntekter. Det gjøres fradrag for utbetalte sykepenger og attføringspenger. Det tillegg Kjeka har fått utbetalt til bilutgifter og ekstrautgifter til klær tas det ikke hensyn til, idet dette skal dekke særlige utgifter han har som ufør. Derimot tas delvis hensyn til skattefordeler som Kjeka har hatt. Hans tap frem til dommen fastsettes til kr. 158 000,-, og renter er da inkludert i beløpet.

Fremtidig inntektstap fastsettes på grunnlag av lønnstrinn 18 pr. i dag, med et mindre tillegg for ekstrainntekter. Det gjøres fradrag for den uføretrygd som Kjeka vil få, og da beregnet ut fra trygdens størrelse pr. i dag. Lagmannsretten legger til grunn at Kjeka må kunne skaffe seg noen inntekter - til tross for den store medisinske invaliditet som foreligger. Særlig som følge av nåværende bosted er mulighetene for tiden meget små. Dette gjelder imidlertid en meget lang periode frem til pensjonsalder og lagmannsretten finner at det på noe lenger sikt kan påregnes en del inntekter i perioden og tar hensyn til dette. Det vises bl.a. til mulighetene for omskolering og at vernet industri stadig bygges ut, også i distriktene. Det gjøres videre fradrag for skattefordel som Kjeka får ved at det ikke skal betales inntektsskatt ved

Side:953

engangsutbetaling. Ved kapitalisering er Rikstrygdeverkets tabell som bygger på 4 % anvendt, og det er bygget på pensjonsalder 67 år. Ved den samlede vurdering tas det hensyn til at det foreligger en rentefordel for Kjeka, og det tas også hensyn til den ménerstatning som blir gitt. På dette grunnlag fastsettes tap i fremtidig inntekt til kr. 180 000,-.

Det finnes at vilkårene for å tilkjenne ménerstatning er til stede, hvilket også er erkjent av ankemotparten. Det legges til grunn at det foreligger 100 % medisinsk invaliditet og det vises til uttalelse fra professor Alho. Det kan heller ikke forventes noen bedring i fremtiden. Ved fastsettelsen av ménerstatningen står retten fritt, men det bør sees hen til hva bruken av normen i folketrygdloven §11-8 med tillegg av 1/3 ville gi som resultat, jfr. Rt-1977-784. Lagmannsretten forstår imidlertid denne dom slik at det bør tas tilbørlig hensyn til forholdene i det individuelle tilfelle og at den angitte norm bare kan gi en antydning av hva ménerstatningen bør settes til.

Den foreliggende invaliditet er av meget vesentlig betydning for Kjell Kjekas livsutfoldelse. På den annen side har Kjeka - etter omstendighetene - vist god tilpasningsevne. Han nytter rullestol og kan også kjøre egen bil. Ved vurderingen legges videre bl.a. vekt på de spesielle forhold som Kjeka har påpekt og som er gjengitt i anførslene. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at ménerstatningen bør settes til kr. 200 000,-.

Når det gjelder erstatningskravene for stell og pleie er disse lite legitimert. Ut fra folketrygdlovens regler må det antas å kunne kreves dekning for utgifter til stell og pleie når forholdene tilsier dette, og slike utbetalinger må forutsettes å komme til fradrag. Under disse omstendigheter finner ikke lagmannsretten at det er godtgjort å foreligge tap som kan kreves erstattet.

Avgjørelsen har frembudt slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part å se rettens avgjørelse, og saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett, jfr. unntaksregelen i tvml. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S dømmes til å betale til Kjell Kjeka

a) for lidt tap i erverv kr. 158 000,- kroneretthundreogfemtiåttetusen 00/100 - med 10 - ti - % rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

b) For tap i fremtidig erverv kr. 180 000 - kroneretthundreogåttitusen 00/100 - med 10 - ti % rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

c) I ménerstatning kr. 200 000 - kronertohundretusen 00/100 med 10 - ti % rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.

Side:954

Av herredsrettens dom (sorenskriver Mads Grimstad):

Saksøkeren ble skadet ved bilvelt lørdag 26. februar 1977 ca. kl. 1300 på Utåker i Kvinnherad. Ulykken skjedde i samband med tipping av et jordlass. Bilen som veltet var en 13 tonn lastebil, Volvo, bygd for anleggsdrift med liten lastekasse, reg.nr. SN 46908, tilhørende A/S Anleggsdrift.

Saksøkeren har 1/3 av aksjekapitalen i selskapet, kr. 8 000,- av kr. 24 000,-. Styreformann og daglig leder av selskapet er gift med søster til saksøkeren.

Kjell Kjeka hjalp om lørdagen Olav Bjelland med moldkjøring. Kjell Kjeka var forlovet, nå gift, med datter til Olav Bjelland. Molda hadde Bjelland fått av vegvesenet til hagen. De hentet molda på Ølfarnes knappe 3 km fra heimen. Oppkjørselen fra riksvegen til hagen, ca. 25 meter, går i stigning. Kjeka hadde fredagen ordnet med tilsagn om billån i A/S Anleggsdrift. Kjeka fikk låne bilen under den klare forutsetning at Olav Bjelland, som hadde utvidet sertifikat, skulle være ansvarlig sjåfør. Kjell Kjeka hadde ikke førerkort i kl. II.

Olav Bjelland hentet lastebilen lørdags morgenen, og han og Kjeka sammen begynte å kjøre mold. Olav Bjelland kjørte lastebilen med Kjeka som side-mann. Etter noen lass byttet de plass, men fortsatt slik at Olav Bjelland rygget lastebilen opp oppkjøringa. Etter en tid fikk Kjeka også overta rygginga, idet Olav Bjelland gikk bak karmen på bilen og dirigerte.

Det siste lasset før ulykken hentet Kjeka alene. Også nå dirigerte Olav Bjelland ryggingen opp bakken, og bilen på plass for tipping av lasset.

Det var klarvær, kuldegrader om natten, men solen varmet. Da de begynte kjøringen hadde de hatt problemer med ising i karmen slik at molda ikke slapp skikkelig. Vanskene ble løst ved saltstrøing.

Kjell Kjeka satt på førerplass i bilen, og manøvrerte tippen. Da han hadde fått karmen nesten i toppstilling, slapp plutselig molden nederst i karmen, mens den øverste del diagonalt, trolig p.g.a. ising, ble hengende igjen med hovedtyngden i øvre venstre hjørnet av karmen.

Karmen vred seg utover skrenten. Olav Bjelland øynet fare for velt, sprang fram og ropte at Kjeka skulle senke karmen. Kjeka slapp karmen straks ned til den plutselig stoppet hardt opp. Dette gav et rykk i bilen, som veltet utfor skrenten og trillet sidelengs ned skråningen. Kjell Kjeka fulgte med bilen rundt. Han ble hentet av ambulanse til Rosendal, og derfra med fly til Haukeland sykehus, Bergen.

Oppholdet ved Haukeland varte til 23.5.1977 da han ble overført til Sunnås sykehus hvor han var til september s.å. Han var til etterbehandling ved Haukeland i mars 1978.

Ved innleggelsen på Haukeland etter ulykken hadde Kjell Kjeka sterke ryggsmerter og opphevet følelse og bevegelighet i underekstremitetene.

Oppnevnt sakkyndige, prof. med. kir. dr. Antti Alho's uttalelse konkluderer med:

«... det konstateres at Kjell Kjeka fikk en paraplegi med komplett tverrsnittslesjon ved bilvelt den 26.2.77. Han er blitt rehabilitert til rullestol og er innstilt på å komme i arbeide som er spesielt utstyrt for en paraplegiker. Den varige medisinske invaliditet betrakter jeg å være 100 %.»

I tilleggsuttalelse fra samme heter det:

«Generelt må man regne med at en paraplegiker, som Kjeka er, og som er bundet til rullestol, også ervervsmessig er fullt invalidisert. Bare under helt spesielle omstendigheter kan den skadete bruke sine hender da han ellers er

Side:955

bundet til å sitte i rullestol. Til beste for den skadete er det mest hensiktsmessig å betrakte ham som fullt arbeidsufør, dersom det motsatte ikke med sikkerhet kan bevises. Noen nærmere vurdering av den ervervsmessige invaliditet er ikke mulig ut fra den kontakt jeg har hatt med ham i forbindelse med sykehusbehandlingen.»

Res. lege Nils Hjeltnes ved Sunnås sykehus har gitt skriftlig erklæring som konkluderer med:

«Pasienten er 100 % medisinsk ufør.

Han vil likevel være arbeidsdyktig i arbeidssituasjoner hvor arbeidet kan utføres sittende og hvor han kan transportere seg selv til og fra arbeidet ved hjelp av rullestol og bil eller krykker, langs låsebandasjer og bil. Man vil ikke kunne forvente noen bedring av pasientens fysiske tilstand utover hans situasjon i øyeblikket bortsett fra ytterligere styrke i kropp og armer som ikke har vært affisert av skaden.»

Saksøkeren er født xx.xx.1952 på Halsnøy i Kvinnherad. Utenom ungdomsskole har han et 8 måneders kurs ved Voss jordbruksskole (1971/72). Etter nevnte kurs arbeidet han noen måneder i et entreprenørfirma, men begynte i 1973 som selvstendig næringsdrivende med egen gravemaskin og boreutstyr. I begynnelsen av 1977 ble han tilsatt som jordbruksavløser ved Lea avløyserring på Jæren. Han var her lønnet etter lønnstrinn 18 i Statens regulativ. Kjeka hadde vært i jobben 3 uker da ulykken inntraff.

Lastebilen som ble brukt ved ulykken var assurert i Haugesund Sjøforsikringsselskap. For assuransen gjelder standardvilkår som i §4.1. har bestemmelse om at forsikringen omfatter ikke:

«Skade som er oppstått mens motorvognen ble ført av noen som ikke hadde lovlig førerkort, og eieren eller den som er ansvarlig for vognen visste eller burde vite det. Dog er lovlig øvelseskjøring dekket.»

Olav Helland har 18.4.1977 vedtatt forelegg for brudd på vegtrl. §17, 2. ledd, for å ha overlatt kjøring av SN 46908 på Rv. 13 fra Utåker - Ølfarnes og retur, til Kjell Kjeka, som han visste ikke hadde førerkort i kl. II, bot stor kr. 300,-.

Kjell Kjeka har 16.4.1977 vedtatt forelegg for brudd på vegtrl. §24 første ledd, 1. pkt. ved å ha ført nevnte bil på nevnte strekning uten å ha førerkort i kl. II, bot kr. 200,-.

Haugesund Sjøforsikringsselskap avviser ansvaret under henvisning til nevnte polisevilkår.

Stevning er uttatt 25.11.1977, hovedforhandling ble holdt på Husnes 3. november 1978. Saksøkeren møtte og gav forklaring. Det ble hørt tre vitner. Om dokumentasjonen vises til rettsboken.

- - -

Retten ser saka slik:

Partene er enige om at erstatningskravet refererer seg til «skade som motorvogn gjer», og at det følgelig faller inn under bilansvarsloven, jfr. §1.

Etter §4 i loven har skadelidte erstatningskrav direkte mot ansvarsassurandøren av vogna. Utover de avgrensinger som ellers følger av loven, kan følgelig ikke assurandør - forsikringstaker ved interne avtaler, eksempelvis i form av polisevilkår, fastsette begrensninger i ansvaret med virkning for utenforstående tredjemann. En ansvarsfraskrivelse som omtalt er ikke bindende ovenfor utenforstående tredjemann, med mindre han har vedtatt den, jfr. Rt-1965-437. Så langt er det enighet mellom partene. Dissensen gjelder om Kjeka

Side:956

ved sin konkludente adferd i saken, på bakgrunn av sitt kjennskap til polisevilkåra, har vedtatt omtalte ansvarsfraskrivelse som forpliktende for seg.

Det er opplyst at Kjeka gjennom årene har hatt en rekke biler med tilhørende trafikkforsikring, bl.a. to biler hvor trafikkforsikring var tegnet i saksøktes selskap. Det er ikke opplyst at disse trafikkforsikringer har hatt avvikende innhold fra forsikringen i nærværende sak hva vilkåras §41 gjelder. Dette har vært standardvilkår i trafikkforsikring fra 1930. Etter rettens vurdering er det ingen grunn til å tro at Kjeka ikke var kjent med at hans egne trafikkforsikringer inneholdt polisevilkår som omtalt, jfr. HR vurdering av tilsvarende kjennskap i refererte dom.

Kjeka var likeledes innforstått med at bileieren, A/S Anleggsdrift, som vilkår for utlånet av vogna hadde satt at Olav Bjelland, som hadde førerkort av kl. II, skulle være ansvarlig sjåfør. På bakgrunn av Kjeka's kjennskap til ansvarsreservasjon i egne trafikkforsikringer for skade oppstått mens motorvognen ble kjørt av noen som ikke hadde lovlig førerkort, mener retten at Kjeka forsto at vogneierens vilkår for utlånet også var diktert av assuransehensyn, og ikke alene av omtanke for vogna generelt samt straffebestemmelser. I alle tilfeller avskar vogneierens vilkår for utlånet ethvert grunnlag for Kjeka til å tro at det for vogna gjaldt andre forsikringsvilkår på dette punkt enn de han var kjent med fra egne forsikringer.

Når man låner en vogn med kjennskap til forsikringsvilkårene for vogna, mener retten at lånet innebærer en vedtaking fra låntakerens side av forsikringsvilkåra som forpliktende for seg.

Det er i denne sammenheng naturlig å se trafikkforsikringen av vogna som et aksesorie til denne, og følgelig som en del av lånet. Trafikkforsikringen er således et gode på låntakerens hand, og dekker bl.a. dennes bruk av vogna. Ansvarsbegrensninger for assurandøren som låntakeren kjenner til er inntatt i trafikkforsikringen må følgelig bli å vurdere som vedtatt av låntakeren når denne nyttiggjør seg lånetilsagnet.

Det er ikke stilt krav om eksplisitt vedtak av forsikringsvilkårene for at vogneieren selv skal være bundet av disse, jfr. Rt-1965-437. Konkludent adferd må følgelig også være tilstrekkelig for vedtaking fra låntakerens side. Under henvisning hertil mener retten at Kjeka, som låntaker av vogna, er forpliktet av §4.1. i polisevilkårene for denne.

For den bruk som ble gjort av SN 46908 da ulykken inntraff er førerkort av kl. II påbudt for operatøren, jfr. vegtrl. §1, jfr. §24, jfr. førerkortforskriftenes §1.

Enten man velger å vurdere selve operasjonen tippinga av moldlasset isolert, eller i samband med tilhørende rygging/framkjøring for å få vogna i posisjon for tipping, er operasjonen «trafikk» i relasjon til vegtrl. §1.

Til nevnte lovsted blir det i Ot.prp. nr. 23 (1964/65) uttalt:

«... Det lar seg neppe gjøre å gi en tilstrekkelig presis og entydig definisjon på begrepet trafikk, og på linje med de fleste andre lands trafikklovgivning har man ikke tatt inn noen legal definisjon i proposisjonen. Man tar imidlertid sikte på at uttrykket skal omfatte enhver transport av person, dyr og gods med kjøretøy (som definert i proposisjonen), samt egentransport av mennesker, dyr og kjøretøyer, (herunder selvbevegende maskiner). Selv om trafikken normalt vil være i bevegelse, må reglene for trafikken også gjelde når den eller rettere dens elementer (kjøretøyer, personer) står stille, enten ved kortvarig stans under en ellers fortløpende transport fra et sted til et annet, eller ved

Side:957

noe lengre stillstand, f.eks. ved parkering av kjøretøy.»

Som uttrykkelig presisert i lovstedet gjelder loven for all trafikk med motorvogn, og det enten denne trafikk skjer på veg eller på område utenfor veg, jfr. Rt-1972-315. Det er således bare for «annen ferdsel» at siste del av vegtrl. §1 første ledd får betydning. Om omtalte privatveg er av sistnevnte karakter er det således unødvendig å gå inn på.

Kjeka's manøvrering ved tippingen er i alle tilfeller «kjøring», også i relasjon til polisevilkårenes §4. 1., jfr. Rt-1968-1043.

Kjekas manøvrering ved ulykken kan etter rettens mening ikke klassifiseres som øvelseskjøring, jfr. de vilkår som vegtrafikklovens §26 stiller opp.

Saksøkeren hevder at ansvarsfraskrivelsen i forsikringsvilkårenes §4. 1. er i strid med ufravikelige bestemmelser i forsikringsavtalelovens §20 og bilansvarslovens §12. Sistnevnte bestemmelse regulerer forsikringsselskapets regressadgang, og retten kan ikke se at lovstedet er relevant, jfr. Hr. uttalelse i Rt-1965-441.

Mer problematisk er det om forsikringsavtalelovens §20 stiller seg i vegen for at saksøkte påberoper seg polisevilkårenes §4. 1. som grunnlag for ansvarsfritak i et tilfelle som dette. Etter §20 kan det ikke med bindende virkning avtales at selskapet skal være fri for ansvar når den sikrede har fremkalt forsikringstilfellet ved en uaktsomhet som ikke kan betegnes som grov.

Nevnte polisevilkår er ikke utformet spesielt for å innfange det forhold at den sikrede har fremkalt forsikringstilfellet.

Generelt gir derfor ikke forsikringsavtalelovens §20 grunnlag for å underkjenne polisevilkåret.

Tvilen gjelder om vilkåret må tilsidesettes når det i enkeltstående tilfeller har konsekvenser som nevnt i §20. En slik prøving vil imidlertid etter rettens oppfatning ikke samsvare med de avgjørelser som Hr. har truffet i refererte dom og i Rt-1963-1164 hvor hovedvekten synes å være lagt på de mer generelle formål med vilkårsbestemmelsen i relasjon til forsikringsavtalelovens §20.

Etter det resultat retten er kommet fram til over, blir saksøkte å frifinne for saksøkerens erstatningskrav i saken. Denne avgjørelse har voldt betydelig grad av tvil. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent etter tvml. §172 annet ledd.

- - -