RG-1981-1050
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1981-06-01 |
| Publisert: | RG-1981-1050 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom og kjennelse 1. juni 1981 i sak nr. 231/80 |
| Parter: | I. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie v/advokat Svein Arild Pihlstrøm) mot Ester Bekkedal m.fl. (8 parter) (advokat Søren Berger), Kari og Martin Bråten m.fl. (5 parter) (advokat Thorvald Prebensen) og Erling Evensen. II. Aage Dehli (advokat Thorvald Prebensen) mot Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus (høyesterettsadvokat Ingolf Vislie v/advokat Svein Arild Pihlstrøm). |
| Forfatter: | Lagmann Bjørn Skreiberg, lagdommerne Råmund Stuhaug, Odd Hansson med domsmenn |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§12, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, §7 |
I medhold av forskriftergitt med hjemmel i veglovens §12 godkjente Vegdirektoratet 15.11.78 detaljplan utarbeidet av vegsjefen i Akershus for utbedring av E 6, parsell HP 14, underparsell Stensby-Minnesund. Utbedringen tok ikke sikte på noen utvidelse av selve vegbanens bredde, men gikk ut på å opparbeide en 3 meter bred bankett på hver side, samt å utjevne vegens bølger (topper og bunner), stenge de fleste direkte avkjørsler til E 6 og bygge sideveger (parallellveger) som de nye avkjørsler ledes inn på. Detaljplanen dannet grunnlag for vegsjefens ekspropriasjonsvedtak av 15.3.79 som har denne ordlyd:
«I medhold av veglovens §50 og kgl. res. av 15. januar 1965 kreves det iverksatt eiendomsinngrep så langt det er nødvendig for å få utført de arbeider som er forutsatt i detaljplan for E-6, HP 14, Hammerstad-Minnesund, underparsell Stensby-Minnesund, godkjent av Vegdirektoratet 15. november 1978.»
En del av de grunneiere som ville bli berørt av en ekspropriasjon, inngikk avtale med eksproprianten om erstatningsoppgjør i minnelighet. For 48 grunneiere (49 takstnr.) fremmet Staten v/vegsjefen i Akershus 29.3.79 begjæring til Eidsvoll herredsrett om skjønn til
Side:1051
fastsetting av erstatninger for de inngrep planen medførte. For 10 takstnr. ble det inngått avtale mellom grunneier og ekspropriant om minnelig oppgjør etter at skjønnsbegjæringen var uttatt, og for disse takstnummer er skjønnssaken hevet av herredsretten. Under skjønnsforhandlingen ble saken utvidet til å gjelde ytterligere 2 grunneiere. Eidsvoll herredsretts skjønn av 11.12.79 omfattet 41 takstnummer og hadde denne slutning:
«I. Erstatningene til de saksøkte fastsettes som foran bestemt under hvert enkelt takstnummer.
II. Når det gjelder rente av erstatningsbeløpene vises til de alminnelige skjønnsforutsetningers punkt 4 B.
III. I saksomkostninger skal Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Akershus betale til de saksøkte v/adv. Søren Berger kr. 21 558, v/adv. Thorvald Prebensen kr. 26 987,-, v/siv.ing. Albrecht Eika kr. 5 751,25, v/Dahlen og Toftenes A/S kr. 1 736,40, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
IV. Saken heves for takstnummerne 4, 6, 7, 8, 9, 21, 27, 32, 33 og 42.»
Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus har ved ankeerklæring av 26.2.80 fra advokat Svein Arild Pihlstrøm påanket herredsrettens skjønn til lagmannsretten for så vidt angår 14 takstnummer og har for disse lagt ned slik påstand: - - -
Aage Dehli (takstnr. 28) har påanket skjønnet ved ankeerklæring av 14.3.80 fra advokat Thorvald Prebensen. Oppreisning mot oversittelse av ankefristen ble gitt ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 16.5.80. Dehli har for lagmannsretten lagt ned påstand om at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder erstatning etter pkt. e under takstnr. 28, og at den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett. - - -
Statens anke retter seg mot skjønnsrettens fastsetting av jordbrukserstatning, erstatning i forbindelse med avkjørselsomlegging og erstatning for støy/nærføringsulemper. For de nevnte spørsmål gjelder anken så vel rettsanvendelsen som saksbehandlingen. - - -
Lagmannsretten behandler statens anke først:
Anken over skjønnsrettens fastsettelse av erstatning for dyrket mark og dyrkingsjord gjelder 6 eiendommer, takstnr. 14, 35, 37, 40, 41 og 44. De varierer fra et større jordbruk med skog og ned til grunnstykker på 17 da. og 5 da. De eksproprierte arealer er fra ca. 2 da. og ned til 80 m2 .
Erstatningen for oppdyrket mark er for alle takstnummer beregnet av skjønnsretten etter en pris av kr. 10 pr. m2, unntatt for takstnr. 40 der det er brukt en sams pris på kr. 13 pr. m2 for et mindre stykke som dels besto av tomtegrunn, dels av dyrket mark. For dyrkingsjord (skogsmark) har skjønnsretten anvendt kr. 3 pr. m2 .
Selv om samtlige 6 eiendommer ligger i flatt terreng og har samme jordsmonn, sandmuld, er det etter lagmannsrettens oppfatning vanskelig å forstå hvordan skjønnsretten har kunnet finne grunnlag for å bruke samme enhetspris over hele linjen. Det dreier seg dels om selvstendige jordbruk, dels om mindre arealer med dyrket jord. Av de 3 minste arealene er 2 bortleide.
Side:1052
Denne forskjell i bruksstørrelse og bruksmåte burde tilsi at skjønnsretten for det enkelte takstnummer hadde gjort rede for hvilken beregningsmåte den hadde benyttet, om det er regnet med marginalverdier eller med en gjennomsnittlig, flat bruksverdi. Heller ikke er det angitt om og i tilfelle i hvilken grad det er gitt erstatning for såkalt tilpassingstap. For takstnr. 37 og 41 som har små arealer, er det sistnevnte forhold av særlig betydning, idet den dyrkede mark er leid bort. Skjønnsretten har ikke nevnt noe om hvorvidt eiendommene mangler brukbare driftsbygninger og maskiner og om dette er tillagt noen vekt ved ansettelsen.
For erstatning av dyrkingsjord er det heller ikke gitt noen opplysninger om hva den anvendte pris på kr. 3 pr. m2 bygger på.
Lagmannsretten finner etter dette at skjønnsgrunnene for så vidt angår jordbrukserstatningene, ikke tilfredsstiller kravene i skjønnslovens §28. De mangelfulle grunner skaper tvil om rettsreglene er anvendt riktig på de faktiske forhold, og på bakgrunn av de fastsatte erstatninger er det rettens mening at dette kan ha virket inn på avgjørelsenes innhold. Skjønnet for de nevnte takstnummer vedrørende erstatning for avstått jordbruksareal må derfor oppheves og hjemvises til ny behandling.
Når det gjelder ulemper ved avkjørselsomlegging, må utgangspunktet være at grunneiere ikke kan tilkjennes erstatning når ulempene ikke er større enn hva de i utviklingens medfør må finne seg i, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §7 og nabolovens §2. Skjønnsretten har da også riktig gått ut fra at erstatning ikke kan ytes for tiltak på egen eiendom som er nødvendige på grunn av avkjørselsomlegging.
På grunn av mangelfulle og uklare skjønnsgrunner kan imidlertid lagmannsretten ikke se om skjønnsretten har holdt seg til dette prinsipp for så vidt angår takstnr. 1, 11, 31 og 37.
For takstnr. 1 (Bråten) har skjønnsretten fastsatt en erstatning for avståtte 85 m2 forretningstomt etter kr. 35 pr. m2, samtidig som det tilkjennes kr. 10 000 i erstatning for reduserte parkeringsmuligheter på den gjenværende eiendom. Det oppstår her tvil om det ved dette er gitt dobbelterstatning. Under enhver omstendighet er skjønnsgrunnene så knappe at det ikke er mulig å se om rettsanvendelsen er riktig, eller om det her er gitt erstatning for en ulempe som har direkte sammenheng med en regulering av avkjørselen som grunneieren må finne seg i uten erstatning. Skal erstatningen på kr. 10 000 kunne godtas, må den ha en særlig begrunnelse. Etter lagmannsrettens oppfatning har skjønnsretten ikke gitt en slik begrunnelse.
Også for takstnr. 11 (Bekkedal) er skjønnsrettens grunner altfor knappe til at lagmannsretten kan bedømme om det under bokstav h) og i) ikke er tilkjent erstatning for ulemper som direkte skyldes avkjørselsomleggingen og som derfor ikke kan danne grunnlag for erstatning. Skjønnsgrunnene for disse poster tyder nærmest på en uriktig rettsanvendelse fra skjønnsrettens side.
For takstnr. 31 (Karlsen) pkt. b) gjelder det tilsvarende som er anført foran for takstnr. 11, og det vises til dette.
For takstnr. 37 (Baalsrud) gjelder den tilkjente erstatning under post c) og e) ulemper ved beslaglegging av 650 m2 grunn til en privat samleveg som trer i stedet for stengte avkjørsler direkte ut i E 6. Av det
Side:1053
beslaglagte areal brukes 515 m2 som veg av grunneieren selv samt av eierne av takstnr. 38 og 39, og de resterende 125 m2 brukes bare av de sistnevnte. For de 125 m2 skal eieren av takstnr. 37 tilkjennes vanlig erstatning, men for den øvrige del av veggrunnen som tjener som ny adkomst for ham, oppstår spørsmålet om han i det hele tatt skal ha noen erstatning, eller om han skal ha en redusert erstatning under hensyn til at også hans naboer er gitt rett til å bruke denne del av vegen.
Skjønnsgrunnene inneholder ikke noen opplysninger om at adkomstvegen over takstnr. 37 kunne vært lagt i en trasé som hadde vært gunstigere for grunneieren om vegen bare skulle tjene som adkomstveg for ham og ikke også brukes av eierne av takstnr. 38 og 39. Etter det som foreligger opplyst, må lagmannsretten anta at det ikke kan bli tale om full erstatning for de nevnte 515 m2 om man her skal oppnå prinsipiell likestilling med de tilfeller hvor det ikke i det hele tatt skal ytes erstatning for ulemper på egen eiendom som følge av avkjørselsomlegging.
Lagmannsretten er således kommet til at de påankede erstatningsfastsettelser vedførende ulemper i forbindelse med omlegging av avkjørslene for takstnr. 1, 11, 31 og 37 må oppheves på grunn av at skjønnsgrunnene er så mangelfulle og uklare at det kan ha hatt betydning for resultatet.
Når det gjelder støy/nærføringsulemper, har skjønnsretten uttalt at det ikke kan bli tale om noen generell støyerstatning for samtlige takstnummer, da de sakkyndige var enige om at den støyøkning som er en direkte følge av det foreliggende ekspropriasjonsinngrep neppe er registrerbar for det menneskelige øre.
For takstnr. 29, 34, 40 og 41 har imidlertid skjønnsretten fastsatt erstatninger fra kr. 25 000 til kr. 70 000 for redusert omsetningsverdi av eiendommene som følge av anlegget og tiltakene, som det heter. Det er imidlertid høyst uklart hvilket erstatningsgrunnlag skjønnsretten her har bygget på. De generelle premisser (skjønnets 27) kan tyde på at det her siktes til den ulempe som følger enten av at vegetasjonen er blitt fjernet på det areal mot E 6 som er avstått, eller at vegbanen er hevet, eller begge deler. Det er da grunn til å anta at det er disse forholds innvirkning på støy- og nærføringssituasjonen som skjønnsretten først og fremst har tenkt på. Men for det enkelte takstnummer er det ikke gitt noen opplysninger om hvilke faktiske forhold skjønnsretten har lagt til grunn. Dette er en klar saksbehandlingsfeil.
Videre har skjønnsretten for disse 4 takstnummer ansatt erstatningene til differansen mellom vedkommende eiendoms omsetningsverdi før og etter ekspropriasjonstiltaket. Retten synes dermed å ha sett bort fra at nabolovens bestemmelse om tålegrensen også må tas i betraktning ved denne vurdering. Det vises til Rt-1978-1369, spes. 1375, og Rt-1969-643, spes. 646.
De betydelige erstatningsbeløp skaper også tvil om skjønnsretten ved sin erstatningsberegning har tatt utgangspunkt i en støysituasjon som i tid ligger lenger tilbake enn tidspunktet like forut for gjennomføringen av ekspropriasjonstiltakene. Heller ikke går det frem om skjønnretten har tatt hensyn til de støydempende tiltak som skjermer o.l. som vegvesenet etter grunneiernes anmodning har forpliktet seg til å føre opp.
Side:1054
Det foreligger etter dette så mange uklarheter og mangler ved skjønnsgrunnene angående erstatning for støy- og nærføringsulemper på takstnr. 29, 34, 40 og 41 at dette kan ha hatt betydning for resultatet. Skjønnet må derfor oppheves på disse punkter.
For takstnr. 46 og 48 er det tilkjent erstatning for redusert salgsverdi som følge av at vegbanen er hevet og skjermen derfor blitt ekstra høy og skjemmende. Erstatningen er i begge tilfeller satt til kr. 10 000. Heller ikke her inneholder skjønnsgrunnene noe om skjønnsretten ved erstatningsfastsettelsen bare har tatt hensyn til den del av ulempen som ligger over tålegrensen, og om det er tatt hensyn til den støydempende effekt skjermen har. Også for disse erstatningsposter må skjønnet derfor oppheves.
Lagmannsretten behandler så anken fra Aage Dehli (takstnr. 28). Anken gjelder erstatning (under post e, s.67) på kr. 10 000 «for arronderingsulemper på gjenværende eiendom som følge av tildels betydelige beskjæringer på tre sider».
Som ankegrunn er for det første påberopt feil saksbehandling av skjønnsretten ved at den ikke foretok lovlig innkalling til rettsmøtet 9.11.79. Dehli fikk derfor ikke anledning til å gjøre rede for - med sakkyndig hjelp - hvordan støyskjermingen for hans eiendom burde utføres.
Etter det som er opplyst kan lagmannsretten ikke se at det er begått noen saksbehandlingsfeil som påstått av den ankende part. Det vises til at den ankende part ved prosesskrift av 14.11.79 fra motparten fikk tilbud om at det skulle holdes ny befaring med utsetting av skjermer og voller på bl.a. takstnr. 28. Men dette tilbud ble ikke benyttet.
Videre har Dehli som ankegrunn anført at skjønnsrettens rettsanvendelse er uriktig da den bare har gitt erstatning for arronderingsulemper og ikke erstatning for hva det vil koste å skjerme eiendommen mot støy - og nærføringsplager. Det er vist til dom i Rt-1980-309, spes. 318-19, St. meld. nr. 50 (1976-77) s.32, 2. sp., Miljøverndepartementets rundskriv av 29.8.79 om retningslinjer for vegtrafikkstøy og til Oslo kommunes/helseråds forskrifter om begrensning av støy. Imidlertid kan lagmannsretten verken i den nevnte dom eller det øvrige materiale finne noen direkte støtte for Dehlis krav om ytterligere erstatning. For Dehli som for de andre grunneiere som ankesaken omfatter, kan det ikke under noen omstendighet bli spørsmål om å sette erstatningen for støy- og nærføringsulemper høyere enn svarende til verdiforringelsen på gjenværende eiendom som følge av den overskridelse av tålegrensen som ekspropriasjonstiltaket måtte forårsake.
De foreliggende opplysninger angående Dehlis tilbaketrekking av avvisningspåstanden for skjønnsretten gir etter rettens oppfatning ikke Dehli noe avtalerettslig grunnlag for et erstatningskrav.
For så vidt Dehli gjør gjeldende et erstatningsrettslig grunnlag for sin påstand, kan han heller ikke gis medhold. Han har ikke noe krav på at vegvesenet bygger støyskjerm eller utfører andre støydempende tiltak og heller ikke krav på dekning av utgiftene til tiltak for å avverge støyulempene, jfr. Rt-1980-309.
Etter dette kan Dehlis anke ikke gis medhold på noe punkt.
Statens anke har ført frem på samtlige punkter, og Eidsvoll
Side:1055
herredsretts skjønn av 11.12.79 må - for så vidt det er påanket av staten - oppheves og hjemvises til ny behandling av herredsretten. Det antas ikke å være noen grunn til å bestemme ny sammensetning av skjønnsretten.
Derimot blir herredsrettens skjønn å stadfeste for så vidt det er påanket av Aage Dehli.
Når det gjelder behandlingen av statens anke, finner lagmannsretten på grunn av sakens karakter og omstendighetene for øvrig at saksomkostninger ikke bør tilkjennes,jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172, 2. ledd.
Dehli har imidlertid anket forgjeves. I h.t. tvml. §180 første ledd bør han da dekke statens omkostninger med behandlingen av hans anke. Disse omkostninger (salær) er av statens prosessfullmektig oppgitt til kr. 2 000,-. Saksomkostningene blir å sette til kr. 2 000,-.
Dommen og kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I. Statens anke:
1. Eidsvoll herredsretts skjønn avhjemlet 10. desember 1979 oppheves og hjemvises til ny behandling ved herredsretten for så vidt angår
tnr. 1 - erstatningsfastsettelsens pkt. b)» 11 - -»- » h) og i)» 14 - -»- » a)» 22 - -»- » e)» 29 - -»- » e)» 31 - -»- » b)» 34 - -»- » d)» 35 - -»- » a)» 37 - -»- » a), c) og e)» 40 - -»- » a) og e)» 41 - -»- » a), unntattgrunnavståelseav 90m2 tomt, og c)» 44 - -»- » a)» 46 - -»- » d)» 48 - -»- » d)
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
II. Aage Dehlis anke:
1. Eidsvoll herredsretts skjønn avhjemlet 10. desember 1979 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Aage Dehli til Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Akershus 2 000- totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.