RG-1982-1012

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1982-0519
Publisert:	RG-1982-1012
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 19. mai 1982 i sak nr. 63/1981
Parter:	Elsa Marie Jensen høyesterettsadvokat Erik Bryn) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby).
Forfatter:	Lagdommerne Arne Christiansen, Erling Strand, sorenskriver Odd Woxholt
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Oreigningsloven (1959) §8, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, Bygningsloven (1965) §27, Bygningsloven (1965)

Nedre Telemark herredsrett avhjemlet 14. februar 1975 ekspropriasjonsskjønn etter veiloven for erverv av grunn m.v. til anlegg av blant annet ny trasé for riksvei 36 utenom Ulefoss sentrum på strekningen Søvekrysset-Kastet bru. Omleggingen innebar at veien ble lagt nordøst for sentrum tildels ut i Norsjø på en større bro. Broens nordre endepunkt ligger på Strømodden, og her måtte det rives flere bolighus. Tre andre boligeiendommer ble av skjønnsretten påbudt innløst i sin helhet etter oreigningslovens §8. Veivesenet hadde dessuten på forhånd kommet frem til minnelig overenskomst med noen av grunneierne om innløsning. Den nye parsell ble åpnet for trafikk i desember 1978.

Elsa Marie Jensen eier et bolighus på tomt leiet av Aall-Ulefoss Brug som ligger like øst for det nordre brokar. Tomtens vestlige grense går helt inntil veien. Veivesenet har ikke ervervet noe av Elsa Jensens tomtegrunn, og hun var derfor ikke part under skjønnet. Ved stevning 25. mai 1978 reiste hun sak mot Staten v. Samferdselsdepartementet med krav om erstatning etter grannelovens §9 oppad begrenset til kr. 500 000,-. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa 14. november 1980 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av herredsrettens dom.

Dommen er av Elsa Jensen påanket til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankeforhandling ble holdt i Skien 20.-22. april 1982. Elsa Jensen møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Også hennes ektefelle, Frank Jensen, var til stede under ankeforhandlingen og

Side:1013

forklarte seg. Regjeringsadvokaten møtte som prosessfullmektig for Staten. Fra Statens side møtte videre førstekonsulent Trygve Hallingstad, Vegdirektoratet og overingeniør Reidar Flåtten, Statens vegvesen i Telemark. Begge avga forklaring. Det ble avhørt ytterligere 4 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Retten foretok befaring av den ankende parts eiendom og andre områder på Strømodden. Det ble dokumentert et omfattende skriftlig materiale, som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det er av betydning for saken.

Den ankende part har i stor utstrekning gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten.

Hun har således fastholdt at veianlegget i forhold til hennes eiendom er såvel «uturvande» som «urimeleg» etter grannelovens §2 og at anlegget har ført til en betydelig verdireduksjon for eiendommen.

Anførselen om at veien «uturvande» er til skade eller ulempe, er bygget på to grunnlag.

Som for herredsretten hevdes det at det kunne ha vært valgt en annen og mer skånsom trasé, og det blir også for lagmannsretten vist til den lokale motstand mot det alternativ som ble valgt. I denne forbindelse påpekes blant annet at kommunestyret i 1974 tok saken opp på ny etter at traséen var fastlagt og ba om at hele prosjektet ble vurdert på nytt. Det hevdes videre at herredsretten har tatt feil når den synes å forutsette at det må godtgjøres at trasévalget har vært vilkårlig for at veien kan anses som «uturvande». Det er tilstrekkelig at det kan påvises andre seriøse og brukbare alternativer.

Som nytt grunnlag for lagmannsretten anføres at ulempene må anses «uturvande» fordi det ikke er sørget for støydempende tiltak.

Det må etter den ankende parts mening i denne forbindelse blant annet legges vekt på at det i et formannskapsmøte i 1974 ble forutsatt at det ble avsatt midler til støyvern, og at Samferdselskomiteen i sin innstilling til Stortinget om vei saken anmodet om en linjeføring som voldte minst mulig ulemper for beboerne. I den avsluttende byggeperiode var det i hvert fall en plikt til å vurdere bygging av støyskjermer. En bygging da ville blitt betydelig rimeligere enn nå. Det er kostnadene på det tidligere tidspunkt som er avgjørende i forhold til «uturvande»-begrepet. At omkostningene ved en utbedring overstiger det tap som ulempen fører med seg, er ikke til hinder for at anlegget i sin nåværende form anses som «uturvande».

Det fastholdes at veien under enhver omstendighet medfører ulemper som er «urimelege» i lovens forstand.

Det hevdes i denne forbindelse prinsipalt at anlegget ikke var «venteleg» i forhold til grannelovens §2 annet ledd. Venteligheten knytter seg til situasjonen da den ankende part etablerte seg på stedet i 1949. Det var da utenkelig at det ville bli anlagt en riksvei der med de dimensjoner det her er tale om. Herredsretten har tatt feil når den bruker uttrykket «staden» i grannelovens §2 om hele Ulefoss tettsted. I den foreliggende sak omfatter «staden» bare det snevrere geografiske område som Strømodden utgjør.

Subsidiært gjøres gjeldende at veianlegget innebærer urimelige ulemper i lovens forstand selv om de i forhold til §2 annet ledd skulle anses som ventelege.

Side:1014

De ulemper som veianlegget påfører den ankende part er i særlig høy grad støy, skygge og skjemmende utseende. Forøvrig nevnes nedfall av asfaltstøv, sprut fra snebrøyting, innsyn fra veien og forstyrrende lys fra passerende biler. Det er summen av disse ulemper som skal vurderes, mens herredsretten stort sett har nøyet seg med å vurdere støyulempen. Det må også tas hensyn til den fremtidige trafikkutvikling, herunder mulighetene for at også trafikken på riksvei 359 fra Ulefoss sentrum i retning Lunde blir ledet over den nye parsell forbi den ankende parts eiendom.

Herredsretten tar feil når den gir uttrykk for tvil om hvorvidt det er lidt noe tap. Verdireduksjonen for eiendommen er åpenbar. Det vises i denne sammenheng til de nye vitner for lagmannsretten, banksjef Trondsen og tidligere lensmann Straume, som har anslått reduksjonen av eiendommens verdi til henimot kr. 400 000,-. Det vises til at huset og eieridommen forøvrig tidligere lå i høy prisklasse med en begrenset potensiell kjøperkrets, og at den forringelse av miljøet som broen og veien medfører, derfor vil slå meget sterkt ut i omsetningsverdien. Det er bare det tap som overstiger den såkalte tålegrense som skal erstattes. På den annen side vil tap som korresponderer med ulemper som er ventelige, allerede ha manifestert seg når det spørres om verdien før etableringen av det verdireduserende tiltak.

Den ankende part hevder at det er verdiforringelsen og ulempene på domstidspunktet som er det avgjørende både for vurderingen av tapets størrdse og om ulempene er urimelige. Når det spørres om ulempene er «uturvande», må derimot forholdene ved planleggingen legges til grunn forsåvidt gjelder trasévalget, mens den innsikt i støyproblemer og muligheter for å avdempe disse som finnes ved fullføringen av byggingen må være avgjørende ved vurderingen av om anlegget har fått en «uturvande» utforming.

Den ankende part har meget sterkt understreket at retten ved sine vurderinger etter grannelovens §2 må legge vesentlig vekt på de nyere synspunkter om og retningslinjer for støy som er kommet frem i stortingsmelding nr. 50 for 1976-77 (om tiltak mot støy). Innstilling S. nr. 217 1977-78 fra Stortingets kommunal- og miljøvernkomité om meldirigen, Miljøverndepartementets rundskriv 29. august 1979 (om retnirigslinjer for veitrafikkstøy - planlegging og behandling etter bygningsloven), Vegdirektoratets rundskriv 17, desember 1979 (om retningslinjer for veitrafikkstøy og veiledende støygrenser) samt endringene fra 1979 i bygningslovens §27, bokstav g (om reguleringsplanbestemmelser om avskjerming av hensyn til miljøforstyrrelser og trafikkstøy). De synspunkter og holdninger som ligger til grunn for det her nevnte materiale, er resultatet av en øket innsikt i og forståelse for skadevirkningene av veitrafikk for omgivelsene. Ved praktiseringen av en standardregel som grannelovens §2 kan ikke domstolene være upåvirket av den endring i det samfunnsmessige syn på trafikkulemper som her kommer til uttrykk. Det vises videre til at de beregninger som ingernør Ringheim (den sakkyndige for herredsretten) har foretatt, viser et støynivå på 57 dB A, et nivå som ligger høyere enn den grenseverdi på 55 dB A som Vegdirektoratet har fastsatt i sine retningslinjer fra 1979. I Støymeldingen og den tilhørende stortingsinnstilling er det også

Side:1015

forutsatt at erstatningsreglene inngår som en del av de samlede virkemidler til bekjempelse av støy.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark dømmes til å betale Elsa Marie Jensen erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 500 000,-.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Telemark dømmes til å betale Elsa Marie Jensen sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ingen av de ulemper som er påberopt av den ankende part overstiger tålegrensen etter granneloven, og det er derfor ikke grunnlag for erstatning. Hver ulempe må ses isolert i forhold til tålegrensen. Det er ikke adgang til å kumulere virkningen av de forskjellige former for ulemper forsåvidt denne ligger innenfor hva den erstatningssøkende må finne seg i. Når det gjelder de estetiske ulemper som er påberopt, bemerkes at ingen har rettskrav på at hans omgivelser skal se likedan ut og at den økonomiske betydning av denne form for ulempe er svært problematisk å vurdere. Ved vurderingen av støyulempen må legges til grunn et støynivå på 56 dB A i samsvar med de beregninger som førstekonsulent Hallingstad har foretatt etter nye trafikktellinger. Det er dagens støynivå det skal tas hensyn til og ikke det som kan tenkes å bli tilfelle en gang i fremtiden. De retningslinjer for støy som er fastsatt av Miljøverndepartementet og Vegdirektoratet, gjelder planleggingsmyndighetenes virksomhet og er ikke ment å endre den erstatningsrettslige situasjon etter granneloven. Retningslinjene er forøvrig bare av veiledende karakter og er gitt etter at nærværende sak ble reist for domstolene. De skyggevirkninger som er påberopt, gjør seg i det alt vesentlige gjeldende om vinteren og kan for øvrig lett tenkes å inntreffe også på mange andre måter som åpenbart ikke ville ha medført erstatning. De øvrige ulemper, så som støv, snøsprut, lys fra passerende biler og innkikk fra veien er enten svært bagatellmessige eller av en slik art at enhver må finne seg i dem uten erstatning.

De her nevnte ulemper er ikke «uturvande» i lovens forstand. Hvis så var tilfelle, ville dette nærmest være ensbetydende med at vedtaket om valg av trasé måtte anses ugyldig på grunn av vilkårlighet. Det er den ankende part som må godtgjøre at veien ut fra omkostninger og miljøvirkninger like gjerne kunne vært lagt et annet sted. Noe slikt er ikke påvist. Tvertimot er det all grunn til å anta at trasévalget har funnet sted etter en samvittighetsfull og riktig vurdering. Det nevnes i denne sammenheng bl.a. at Stortingets samferdselskomité forut for sakens behandling i Stortinget har foretatt en grundig saksbehandling med befaring på stedet. Ulempene ved vegen kan heller ikke anses «uturvande» fordi det ikke er gjennomført støydempende tiltak. Det må her tas hensyn bl.a. til hvilke omkostninger slike tiltak vil medføre og til hvilken virkning de vil ha. En støyskjerm som gir noen effekt vil koste ca. kr. 200 000,-, og den vil gi en reduksjon i støynivået på bare 5 dB A.

Heller ikke kan ulempene anses «urimelege». Vurderingen av urimeligheten må skje på grunnlag av forholdene på det tidspunkt skaden oppsto. Ved spørsmålet om ulempene er «ventelege», er det ikke

Side:1016

påregneligheten ved byggingen av den ankende parts hus i 1949 som er avgjørende. Ulempene overstiger ikke det som følger av en gradvis utvikling av veitrafikken i sin alminnelighet, en utvikling som har endret nærmiljøet for folk flest, også på tettstedet Ulefoss. En slik gradvis utvikling er ikke gjenstand for erstatning. Samtlige ulemper, med mulig unntak for de estetiske og skyggevirkningen av broanlegget, må sies å være sedvanlige slik trafikkforholdene i landet har utviklet seg, og de kan derfor ikke anses som urimelige, jfr. grannelovens §2 annet ledds annet punktum. Ved vurdering av om ulempene er «ventelege», må det legges til grunn en objektiv målestokk. Begrepet «staden» i grannelovens §2 annet ledds første punktum omfatter ikke bare Strømodden, men hele tettstedet Ulefoss, ihvertfall når det gjelder de ulemper som følger av veianlegget. Det må legges vekt på at Ulefoss på forhånd hadde karakteren av et blandet industri- og boligområde, og spesielt på denne bakgrunn kan de foreliggende ulemper ikke anses som uventede. Ved urimelighetsvurderingen må det forøvrig være rom for i en viss utstrekning å ta et visst hensyn til samfunnsnytten av vedkommende tiltak bl.a. ved at veien på forskjellige måter også kommer den ankende part til gode.

Det bestrides at den ankende part er påført noe tap som følge av veien, ihvertfall ikke et tap som overstiger tålegrensen. Det dreier seg her om en eiendom i en relativt høy prisklasse, som er særdeles følsom for endringer i eiendomsmarkedet f.eks. som følge av nedlegging av arbeidsplasser, som Ulefoss har vært utsatt for i de senere år. Som en subsidiær anførsel gjøres gjeldende at erstatning ikke skal gis for den del av et eventuelt tap som kan sies å knytte seg til verdiforøkelse av eiendommen som følge av en ombygging i 1979 etter at veianlegget var fullført.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Et grunnleggende vilkår for erstatning etter grannelovens §9 jfr. §2 er at den erstatningssøkende er blitt utsatt for en ulempe eller skade som er «uturvande» eller «urimeleg». Begge disse alternativ er er påberopt av den ankende part, og lagmannsretten finner det nødvendig å drøfte hvert av dem. En slik fullstendig behandling er nødvendig også for det tilfelle at ulempene finnes «urimelege», idet en erstatning etter dette alternativ kan måtte begrenses som følge av den såkalte tålegrense, mens erstatning som følger av en «uturvande» ulempe eller skade ikke er undergitt denne skranke.

Den ankende part har bygget sine anførsler om at ulempene er «uturvande» på to grunnlag. For det første hevdes at en annen trasé kunne ha vært valgt og for det annet at støyulempene kunne vært redusert ved bygging av støyskjermer. Lagmannsretten finner ikke å kunne gi den ankende part medhold i noen av disse anførsler.

Det er ikke godtgjort at valg av en annen veitrasé totalt sett ville ha ført til en heldigere løsning, hensett til hvilke miljøforstyrrelser andre grunneiere ville bli påført og til hvilke omkostninger en annen trasé ville

Side:1017

ha medført. Det må antas at parsellen er bygget utfra en samlet vurdering av ulemper og fordeler ved forskjellige alternativer. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å sette denne vurdering til side ut fra det syn at en annen løsning totalt sett ville vært bedre. Det bemerkes i denne sammenheng at saken synes å ha fått særdeles samvittighetsfull behandling. De forskjellige synspunkter er kommet til uttrykk både i kommunale organer, gjennom aksjonsutvalg og i pressen. Stortingets samferdselskomité har satt seg grundig inn i saken bl.a. ved å foreta en befaring for å vurdere de forskjellige alternativer.

Lagmannsretten finner heller ikke at anlegget burde vært bygget på en annen måte for å unngå eller redusere støyulemper. Ved vurderingen av dette spørsmålet må det legges vekt såvel på de meromkostninger som på den effekt slike tiltak vil medføre. Fra veivesenets side er det oppgitt at det i tilfelle i det minste må bygges en støyskjerm på 200 meter i en meters høyde som vil koste ca. kr. 200 000,- etter dagens priser. En slik skjerm vil dempe støyen for den ankende parts eiendom med ca. 5 dB A ifølge beregninger av den sakkyndige for herredsretten. Førstekonsulent Hallingstad i Vegdirektoratet, som der arbeider bl.a. med støyproblemer, har sluttet seg til den sakkyndiges konklusjon på dette punkt. Hallingstad har for lagmannsretten videre forklart at det menneskelige øre vanskelig kan oppfatte endringer i støynivået under 3 dB A og at forandringer i nevneverdig grad først vil oppfattes ved nivåforskjeller på 5-6 dB A. For lagmannsretten står det som relativt klart at støyskjermstiltak i den prisklasse og med den begrensede effekt det her er tale om, ikke kan komme i betraktning når det er spørsmål om veianlegget medfører «uturvande» støy. Vel kan det være at utgiftene til støydemping ville vært mindre om tiltakene hadde vært utført samtidig med veibyggingen, slik den ankende part hevder. Lagmannsretten antar imidlertid at dette i første rekke skyldes den prisstigning som senere har funnet sted, og finner av denne grunn ikke å kunne legge noen vesentlig vekt på forholdet.

Lagmannsretten skal deretter i det følgende ta stilling til om man her har å gjøre med ulemper som må betegnes som «urimelege» i lovens forstand. Etter grannelovens §2 annet ledd skal det herunder legges vekt på hva som er «venteleg etter tilhøva på staden». Ulempen skal ikke regnes som urimelig hvis den ikke overstiger det som følger av vanlige bruks- eller driftsmåter på stedet.

Fra ankemotpartens side er det hevdet at ulempene i stor utstrekning må anses som sedvanlige og følgelig ikke urimelige. Dette synspunkt er gjort gjeldende for støy og andre plager som regelmessig følger med et veianlegg. På den annen side vedgår den ankende part at synspunktet vel ikke kan anvendes for den estetiske forringelse og når det gjelder skyggeeffekten av broanlegget. Det er noe uklart for lagmannsretten om ankemotparten mener at det må foretas en oppsplitting av ulempene, slik at enkelte av dem anses sedvanlige og dermed ikke gjenstand for erstatning, mens urimeligheten og den erstatningsrettslige virkning av de øvrige ulemper må vurderes etter andre kriterier. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke rom for en slik isolert erstatningsrettslig bedømmelse av de enkelte former for ulemper. Loven må forståes slik at det er helhetsvirkningen av anlegget som skal vurderes i

Side:1018

forhold til vanlighetskriteriet i §2 annet ledds annet punktum. Hvis denne helhetsvirkningen adskiller seg fra den sedvanlige, må urimelighetsspørsmålet i sin helhet avgjøres på annet grunnlag. En annen sak er at man ved denne videre og samlede vurdering etter omstendighetene kan legge vekt også på om tiltaket medfører ulemper som er mer eller mindre vanlige. Etter lagmannsrettens oppfatning har man i saken her å gjøre med et tiltak som sett under ett klart går utover det vanlige på stedet. Det vises i denne sammenheng til hva som i det etterfølgende blir nevnt om veianleggets karakter og virkning på omgivelsene. Såvidt skjønnes blir det heller ikke bestridt fra Statens side at anlegget ut fra en helhetsbedømmelse overstiger det som kan anses som vanlig på stedet.

Lagmannsretten må derfor på annet grunnlag vurdere om tiltaket kan sies å medføre urimelige virkninger for den ankende parts eiendom. For denne vurdering gir grannelovens §2 annet ledds første punktum den veiledning at det skal legges vekt på hva som er «venteleg etter tilhøva på staden». Påregneligheten er imidlertid ikke avgjørende for om ulempen er urimelig selv om loven påbyr at det skal legges vekt på dette forhold. Også andre momenter kan tillegges vekt og ha avgjørende betydning for erstatningsplikten og dens omfang. Det er dette forhold som er kommet til uttrykk i rettspraksis gjennom det såkalte tålegrensebegrepet, se Falkanger, Jussens venner 1980 247 flg. særlig 271-72.

Når det spesielt gjelder veianlegg, er den såkalte Fanadommen, inntatt i Rt-1969-343, av sentral betydning. I dommen heter det bl.a. på 646:

«Hvor det gjelder en offentlig vei må det være et utgangspunkt at alle eiendommer i strøket uten erstatning må tåle en viss grad av ulempe, som vanlig vil følge med et veianlegg. Det er et moment av betydning at en vei tjener felles samfunnsinteresser, og normalt også gir dem som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler. Disse synspunkter fører til at hvor ulempene ikke overstiger en rimelig «tålegrense» får eiendommene ikke noen erstatning; bare hvor ulempene overstiger denne grense, kan erstatning kreves for det overskytende.»

Dommen må etter lagmannsrettens oppfatning ses som et uttrykk for at påregneligheten alene i alminnelighet ikke er avgjørende for om en ulempe ved en vei skal anses urimelig i lovens forstand, og at det her dreier seg om et tiltak som etter sin art medfører at de berørte må finne seg i et høyere ulempenivå enn ved mange andre former for sjenerende virksomhet, der påregneligheten vil stå mer sentralt ved rimelighetsvurderingen.

Spørsmålet blir etter dette om tålegrensen for den ankende parts eiendom er overskredet. Denne spørsmålsstilling innebærer at retten må foreta en sammensatt vurdering.

Etter grannelovens §2 annet ledd skal det legges vekt på påregneligheten av tiltaket etter forholdene på stedet. Det er uenighet mellom partene om hvorvidt uttrykket «staden» i det foreliggende tilfelle skal anses som Strømodden eller hele tettstedet Ulefoss. Etter lagmannsrettens oppfatning kan loven ikke oppfattes slik at det som er påregnelig ethvert annet sted i Ulefoss også skal anses påregnelig på Strømodden. Derimot må det legges vekt på at Strømodden ligger nær Ulefoss

Side:1019

sentrum og at det måtte regnes med muligheten av fremtidige ulemper som følge av dette naboskapet. Dette forhold må få en viss betydning for hvor tålegrensen skal settes.

Fra den ankende parts side er det gjort gjeldende at ventelige ulemper allerede har slått ut i eiendommens verdi før etableringen av den sjenerende virksomhet, og at det forsåvidt ikke skal gjøres fradrag i tapet i den utstrekning påregneligheten er bestemmende for tålegrensen. Dette synspunkt er lagmannsretten ikke enig i. Vel kan det tenkes at muligheten for ulempeskapende virksomhet er så truende at det influerer på eiendomsverdien allerede på forhånd. Påregnelighetsbegrepet i grannelovens §2 annet ledd omfatter ikke bare slike forhold men også ulemper som ikke trykker verdien før vedkommende tiltak blir realisert.

Fra Statens side er det hevdet at ulempene i den foreliggende sak er resultatet av en gradvis og generell utvikling av veitrafikken og derfor ikke er gjenstand for erstatning. Det rettslige synspunkt som staten her viser til, refererer seg imidlertid til den situasjon at vedkommende eiendom rent faktisk er blitt utsatt for en gradvis forverring av forholdene. Det er ikke tiffelle her. Vei- og broanlegget innebar en plutselig og radikal endring av nærmiljøet på Strømodden.

Ved fastsettelsen av tålegrensen finner lagmannsretten at det må legges noen vekt også på de retningslinjer som finnes i de foran nevnte rundskriv fra Miljøverndepartementet og Vegdirektoratet og på de synspunkter som fremkommer i den daværende regjerings støymelding og behandlingen av denne i Stortinget. Disse retningslinjer er bare veiledende og i seg selv ikke bindende i et søksmål etter granneloven. Således kan det ikke legges avgjørende vekt på at de beregnede støynivåer ligger noe over den minsteverdi på 55 dB A som Vegdirektoratet opererer med. Støymeldingen, dens behandling i Stortinget og de nevnte rundskriv må imidlertid antas å bygge på en endring i samfunnssynet som innebærer at det bør tas mer hensyn til miljøforstyrrelser ved bl.a. veianlegg. Etter lagmannsrettens syn må en slik alminnelig og bred opinion få en viss betydning også for fastsettelsen av tålegrensen.

Fra Statens side er det hevdet at det er en urimelighetsbedømmelse etter situasjonen ved skadens inntreden som må være avgjørende og ikke vurderingen av dette spørsmål på domstidspunktet. Etter lagmannsrettens syn er det imidlertid likegyldig hvilket av de to tidspunkter som her legges til grunn. Ulempenivået er omtrent det samme nå som da veien ble åpnet for trafikk og det alminnelige samfunnsmessige syn på trafikkulemper har heller ikke endret seg nevneverdig siden da.

Lagmannsretten antar at den ankende part i noen utstrekning må finne seg i de ulemper som et veianlegg fører med seg. Det nære naboskap med Ulefoss Sentrum, der riksvei 36 tidligere passerte, gjør det ikke uventet med en omlegging som medfører støy og andre ubehageligheter. Etter de synspunkter som er fremkommet i Fanadommen, må den ankende part videre finne seg i et ulempenivå som overstiger det som strengt tatt kan sies å være påregnelig. Lagmannsretten finner imidlertid at den tålegrense som på denne bakgrunn kan oppstilles, er overskredet i det foreliggende tilfelle.

Den nye veiparsell består av bl.a. en bro i ca. 400 meters lengde over

Side:1020

munringen av Eidselva der denne renner ut i Norsjø. Nordre brokar ligger på Strømodden på en fylling like vest for den ankende parts hus. Horisontal avstand fra veiens senterlinje til nærmeste husvegg er oppgitt til 35 meter. Veibanen med skulder er ca. 10 meter bred. Sydfra har broen retning nærmest rett mot den ankende parts hus og bøyer av i en svak bue. Broen går i en svak stigning fra syd og har sitt høyeste punkt noe syd for nordre brokar. Broen og veien passerer den ankende parts eiendom omtrent i høyde med mønet av huset, som er bygget i 1 1/2 etasje. Broen bæres av H-bjelker i jern som er hele 3,30 meter høye. Selve brodekket er 0,25 meter tykt. Øverst har broen et rekkverk på 1 meter. Den samlede høyde på «brokroppen» er således ca. 4,5 meter. Sett fra den ankende parts eiendom når underkant av broen på de fleste steder ned til synsranden i bakgrunnen, slik at det bare kan sees ubetydelig med himmel under broen.

Visuelt har broen en helt dominerende virkning for eiendommen. For folk flest må anlegget synes ekstremt knugende. Det er utvilsomt at forholdene i høyeste grad er utriveliggjort for beboerne. Dette gjelder såvel utendørs som inne i huset. Sitter man i stuen, kan det observeres at den massive broen dekker en vesentlig del av den tidligere idylliske utsikt. Beregninger foretatt av veivesenet viser at eiendommen ikke i vesentlig grad blir berøvet sol i sommerhalvåret. Midtvinters er det imidlertid klart at det oppstår en uheldig skyggevirkning.

Etter det inntrykk lagmannsretten sitter igjen med, særlig etter befaringen, utgjør broens utforming, sammen med trafikken som er på veien, en slik radikal og dominerende endring av forholdene på den ankende parts eiendom, at tålegrensen må anses overskredet. Det bemerkes at trafikken er betydelig. Årsdøgntrafikken utgjør etter siste trafikktelling ca. 2 400 kjøretøyer. Det tilføyes at den ankende parts eiendom står i en særstilling i forhold til andre eiendommer som er berørt av veianlegget. Disse er ikke rammet på samme måte eller i samme utstrekning. Dette gjelder bl.a. også de eiendommer som ble innløst ved ekspropriasjonsskjønnet og som ligger på den annen side av veien og høyere enn denne, slik at broens dominerende virkning ikke gjør seg gjeldende for dem. Staten har hevdet at Høyesteretts dom om Stavanger bybro, inntatt i Rt-1981-343, må være avgjørende for den foreliggende sak. Denne avgjørelsen gjaldt imidlertid en eiendom i et sentralt strøk i Stavanger, mens den ankende parts eiendom ligger i relativt landlige omgivelser.

Ankemotparten har gjort gjeldende at det må foretas en isolert vurdering av hver enkelt form for ulempe, såvidt skjønnes slik at det må stilles opp en særlig tålegrense for hver enkelt ulempe og at erstatning bare kommer på tale i den utstrekning de enkelte tålegrenser er overskredet. Lagmannsretten er ikke enig i denne betraktning. Det er det samlede bilde av plagene som må vurderes. Selv om støyen alene ikke skulle være verre enn at den ankende part måtte tåle den (f.eks. dersom veibanen gikk i samme plan som eiendommen), må den likevel kunne telle med ved en samlet vurdering som nevnt. Lagmannsretten skal understreke at broanleggets skjemmende virkning er det vesentlige moment ved tålegrensevurderingen og at dette forhold alene er tilstrekkelig til å anse grensen overskredet.

Side:1021

Når det gjelder tapets størrelse og erstatningsutmålingen, skal lagmannsretten bemerke:

Fra statens side er det hevdet at det ikke er påvist at naboskapet med veien har medført noen reduksjon i eiendommens omsetningsverdi. Etter lagmannsrettens umiddelbare inntrykk av forholdene på stedet er det imidlertid åpenbart at eiendommens attraktivitet er betydelig redusert som følge av veianlegget og at dette forhold har medført en vesentlig forringelse av omsetningsverdien. Rettens oppfatning støttes av vitneforklaringer fra banksjef Trondsen ved stedets sparebank og tidligere lensmann Straume, som driver med eiendomsomsetning i distriktet. Disse vitner har antydet en reduksjon i omsetningsverdien på opp til kr. 300-400 000,- og at eiendommen uten det kjøpelyte som naboskapet med veien innebærer, ville kunne omsettes for omkring kr. 700-800 000,-. I mangel av mer eksakte holdepunkter vil lagmannsretten legge til grunn en verdireduksjon på mer enn kr. 200 000,-. Dette anslaget bygger på dagens forhold og pengeverdi. Det er ikke grunnlag for å ta i betraktning den fremtidige utvikling, herunder mulighetene for at trafikk i retning mot Lunde vil bli ledet forbi den ankende parts eiendom ved en omlegging av riksvei 359 mellom Ulefoss sentrum og Lunde. Den fremtidige utvikling fortoner seg såpass usikker at det ikke er grunnlag for å si at den påvirker verdiforholdene i dag.

Bare den del av tapet som overstiger tålegrensen skal erstattes. På bakgrunn av hva som foran er nevnt om tålegrensen og om tapets størrelse, fastsetter lagmannsretten skjønnsmessig erstatningen til kr. 100 000,-. Lagmannsretten har ikke tatt til følge ankemotpartens subsidiære anførsel om å gjøre fradrag i erstatningen som følge av de påkostninger som er gjort på huset i 1979 etter at veianlegget sto ferdig. Påkostningene gjelder i stor utstrekning vedlikeholdsmessige arbeider og de øvrige påkostninger har neppe hatt noe vesentlig å si for husets omsetningsverdi.

Renter av domsbeløpet er ikke påstått og blir ikke tildømt.

Spørsmålet om erstatning for saksomkostninger blir å avgjøre etter tvistemålslovens §180 annet ledd. Den ankende part har påstått erstatning på inntil kr. 500 000,-. Det kan reises spørsmål om hvorvidt ankemotparten kan sies å ha tapt saken fullstendig slik at tvistemålslovens §172 kommer til anvendelse eller om saken er dels tapt og dels vunnet slik at omkostningsspørsmålet skal avgjøres etter §174, jfr. Bratholm og Hov, Sivil rettergang 558. Etter begge alternativer bør den ankende part tildømmes fulle saksomkostninger for begge instanser, i første tilfelle etter hovedbestemmelsen i §172 første ledd og i annet tilfelle etter unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd. For begge bestemmelser legges vekt på at saken på mange måter har sterke likhetspunkter med et ekspropriasjonsinngrep og at den ankende part ville blitt tildømt erstatning om hun hadde vært part i veiskjønnet. I forhold til §174 annet ledd legges også vekt på at det sentrale spørsmål i saken har vært om Staten var erstatningspliktig og at den ankende part er blitt tildømt et relativt betydelig erstatningsbeløp.

Den ankende parts prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser kr. 27 255,15 for herredsretten (herav kr. 13 500,- i salær og resten utgifter - såvidt skjønnes også til sakkyndig) og kr.

Side:1022

24 000,50 for lagmannsretten (herav kr. 15 000,- i salær og resten til utgifter). Oppgaven legges til grunn for erstatningsfastsettelsen.

Domsavsigelsen er blitt forsinket fordi det ikke har vært mulig å samle alle rettens medlemmer før nå. Domskonferanse ble imidlertid holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen og domsutkast ble utarbeidet og omsendt i løpet av en ukes tid.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Elsa Marie Jensen 100 000 - etthundretusen 00/100- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes videre til innen samme frist å betale til Elsa Marie Jensen 27 255,15 - tjuesjutusentohundreogfemtifem 15/100 - og 24 000,50 - tjuefiretusen 50/100 - kroner som erstatning for saksomkostninger for henholdsvis herredsrett og lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Fridtjof Hald):

H.r.advokat Erik Bryn har den 25. mai 1978 som prosessfullmektig for Elsa Marie Jensen tatt ut stevning mot Staten v/Samferdselsdepartementet med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 500 000,-.

Prosessfullmektig for saksøkte har vært Regjeringsadvokaten, representert under hovedforhandlingen v/h.r.advokat Hans Bendiksby.

Hovedforhandling i saken ble holdt den 28. og 29. oktober 1980.

Retten har mottatt forklaring av saksøker, 2 partsrepresentanter for saksøkie og 4 vitner.

Det er ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboka viser, likesom retten har foretatt befaring av saksøkers eiendom m/bolig og omkringliggende strøk.

Etter begjæring av saksøker har retten oppnevnt støysakkyndig - som har gitt en skriftlig utredning. Han har også møtt under hovedforhandlingen og gitt forklaring.

Etter begjæring, likeledes av saksøker, er retten blitt «satt» med 1 bygningskyndig medlem.

Grunnlaget for søksmålet er i korthet følgende:

Saksøker er eier av et bolighus på leiet tomt under gnr. 42 bnr. 1 i Nome og ligger på «Strømodden» i Ulefoss.

Ved den omlegging av rv. 36 gjennom Ulefoss som fant sted i 1970-årene mener saksøker at hun er blitt påført ulemper som overstiger hva hun og hennes familie plikter å tåle etter grannelovens §2 og mener saksøkte må være erstatningspliktig etter samme lovs §9 for den verdireduksjon hennes eiendom er blitt påført ved omleggingen. - - -

Retten bemerker:

Retten skal i denne sak ta standpunkt til om vilkåra er til stede etter §2 jfr. §9 i Lov om rettshøve mellom grannar av 16. juni 1961 nr. 15 for å tilkjenne saksøker erstatning for de ulemper hun mener å være blitt påført ved den omlegging av rv. 36 som har funnet sted gjennom Ulefoss. I omleggingen av riksvegen inngår også en ny bro.

I faktisk henseende legger retten til grunn at endelig valg av trasé gjennom

Side:1023

Ulefoss ble gjort av Stortinget i 1973 i forbindelse med vedtakelse av vegbudsjettet. Grunnen til at det var Stortinget som traff det endelige trasévalget var ifølge de opplysninger som ble gitt i retten at det hadde stått sterk strid om trasévalget på det lokale plan både i kommunestyret, andre lokale organer og blant befolkningen.

Etter at trasévalget var bestemt, ble arbeidet satt i gang i midten av 1970-årene etter forutgående skjønn, avhjemlet ved denne rett den 14. februar 1975. Saksøker var ikke part i dette skjønnet da hennes eiendom ikke ble fysisk berørt ved gjennomføringen av det nye bro- og veganlegget. Av denne grunn er erstatningskravet «tuftet på» grannelovens bestemmelser.

Av omsyn til de vurderinger det blir nødvendig for retten å foreta ut fra grannelovens §2 gjør retten i det følgende ytterligere rede for faktiske forhold som etter rettens oppfatning kan ha betydning for avgjørelsen av saksøkers krav.

Ulefoss er et tettsted i Nome kommune.

Den sentrale kommuneadministrasjon er samlet her. Her er videre to - etter forholdene store industribedrifter - som har vært drevet gjennom generasjoner (Aall og Cappelen), en del småindustri og forretninger av ulik karakter. Statlige kontorer i kommunen, som lignings-, trygde- og lensmannskontoret har også sitt sete her.

Riksveg 36 som er en hovedferdselsåre mellom Skien og bygdene innover i Telemark går gjennom Ulefoss i retning nord-sør gjennom hele tettstedet og dets sentrum hvor de offentlige kontorer og forretninger ligger og gjennomgangstrafikken må etter rettens oppfatning karakteriseres som betydelig.

«Strømodden», hvor saksøker har sin bolig, ligger i en forholdsvis beskjeden avstand fra sentrum i tettstedet Ulefoss hvor den gamle traséen av rv. 36 gikk.

Ved henvendelse til ingeniørkontoret i Nome kommune har rettens formann fått opplyst at avstanden fra «Heggens» pensjonat som ligger ved riksveg 36's tidligere trasé gjennom Ulefoss sentrum til avkjøring «Strømodden» er 1730 m. Fra kontoret til Cappelens bedrifter er avstanden 1030 m, begge avstander målt langs den gamle trasé.

«Strømoddenområdet» grenser i sør mot Norsjø og Eidselva og adkomsten til området skjer ved en avkjørsel fra rv. 36.

«Strømodden» utgjør et forholdsvis avgrenset område hvor bebyggelsen utgjøres av boliger. Grunnen eies av brukseier Aall. På samme side av Eidselva som «Strømodden», ligger en industribedrift tilhørende brukseier Aall. Denne bedrift har de fleste år etter siste verdenskrig produsert dører og vinduer. Avstanden til denne bedrift fra saksøkers bolig er ganske kort. I retten ble denne avstand av saksøkers prosessfullmektig opplyst å være ca. 120 m. Terrenget mellom saksøkers eiendom og bedriften er imidlertid slik at bedriften ikke kan sees fra saksøkers bolig.

På den andre siden av Eidselva ligger et sagbruk tilhørende Cappelen. Dette er godt synlig fra saksøkers eiendom og avstanden til sagbruket er av saksøktes prosessfullmektig anslått til ca. 300 m.

Saksøker oppførte sin bolig i 1950 og begge forannevnte bedrifter var da i virksomhet.

På bakgrunn av de faktiske opplysninger som er anført foran skal retten avgjøre om bro- og veganlegget påfører saksøker slike ulemper at hun har krav på erstatning etter grannelovens §9, jfr. §2.

Side:1024

Retten bemerker om dette:

Grannlovens §2 oppstiller to likeverdige vilkår som hver for seg kan utløse erstningsansvar: Hvis det som settes i verk er urimelig til skade eller ulempe, eller er uturvande, kan således erstatningsansvar oppstå etter §9 i granneloven.

Ved bedømmelsen av om en skade eller ulempe er urimelig skal det etter §2, 2. ledd legges vekt på om det er «venteleg etter tilhøva påstaden». Vurderingen av om urimelighet foreligger må også sees i relasjon til den såkalte tålegrense.

For så vidt angår spørsmålet om det var «venteleg etter tilhøva på staden» at rv. 36 gjennom Ulefoss tettsted ble omlagt bemerker retten at «Strømodden» etter rettens oppfatning ikke kan sees isolert og avgrenset fra tettstedet Ulefoss med sin - etter forholdene store gjennomgangstrafikk og industri - men som en del av dette tettsted.

Retten legger videre til grunn for sin vurdering at det ikke er den subjektive forventning hos saksøker som er avgjørende, men hvorvidt det etter en objektiv vurdering var «venteleg etter tilhøva på staden» at rv. 36 gjennom Ulefoss ble omlagt. Ut fra en slik objektiv vurdering er retten kommet til at en omlegging av rv. 36 gjennom tettstedet Ulefoss var «venteleg etter tilhøva på staden».

Retten peker i denne forbindelse på at det her er tale om omlegging av en parsell av rv. 36 innen det samme geografiske område, nemlig tettstedet Ulefoss.

De ulemper som saksøker påstår hun er blitt påført ved det nye bro- og veganlegget er i første rekke vegtrafikkstøy, den psykiske effekt broen og veganlegget har ved den knugende virkning det etterlater, skjemmet utsyn, skyggeeffekt fra anlegget og støvplager.

Av forannevnte ulemper synes trafikkstøyen å være blitt tillagt størst vekt.

Retten bemerker om dette:

Den rettsoppnevnte støysakkyndige, sivilingeniør Matias Ringheim, har foretatt utregninger av støynivået som er lagt fram for retten i en redegjørelse av 5. august 1980. Utregning av støynivået er gjort på basis av en trafikktelling som ble utført i tidsrommet 9.-15. mai 1979. Denne trafikktelling viste en gjennomsnittlig trafikkmengde av 3 840 kjøretøy pr. døgn, hvorav tunge kjøretøy er anslått å utgjøre 10 %. Det er videre lagt til grunn en fartsgrense på 60 km/t. Støynivået er utregnet for posisjon utendørs ved soverom i andre etasje i saksøkers bolig, og avstand til vegen er oppgitt til ca. 40 m fra saksøkers bolig. Ut fra disse forutsetninger er det ekvivalente støynivået (døgngjennomsnitt) oppgitt til ca. 55 dB A i 1979. Med 4 % øking av trafikken er støynivået i 1990 beregnet å utgjøre ca. 57 dB A.

Ny trafikktelling ble fremlagt under hovedforhandlingen den 29. oktober 1980.

Den nye trafikktellingen er foretatt i tidsrommet 22.-28. september 1980 og viser et gjennomsnittlig antall kjøretøy på 2 136 pr. døgn. Denne nye trafikktelling og øking av hastigheten fra 60-80 km/t. på den vegstrekning hvor trafikktellingen er foretatt vil føre til andre beregningsresultater enn de som er angitt foran.

Hvis en hastighet på 80 km/t. legges til grunn og med 3 000 kjøretøy i døgnet (omtrentlig gjennomsnitt av de to trafikktellinger) har den støysakkyndige beregnet det ekvivalente støynivå (i døgngjennomsnitt) i 1979 til ca. 57 dB A og til ca. 59 dB A i 1990 hvis en legger til grunn en gjennomsnittlig årlig trafikkøking på 4 %.

Dette støynivå ligger i overkant av hva man i utgangspunkt i dag skal legge til

Side:1025

grunn ved planlegging av veger. Retten viser for så vidt om dette til rundskriv av 17. desember 1979 fra Vegdirektoratet til vegsjefene og rundskriv av 29. august 1979 fra Miljøverndepartementet til fylkesmennene m.fl. Etter forannevnte rundskriv bør utvendig støynivå i relasjon til bolighus ligge mellom 55 og 60 dB A - og slik at det under planleggingen i utgangspunkt skal legges til grunn at støynivået ikke skal overstige 55 dB A.

Retten oppfatter de angitte støygrenser som øvre toleransegrenser som skal legges til grunn under vegplanlegging i tiden fremover. Det er imidlertid i begge rundskriv presisert at grensene er veiledende.

Retten kan for sin del ikke se at disse nye veiledende retningslinjer kan få konsekvenser i dette tilfelle hvor veg- og broanlegget var planlagt og bygget før rundskrivene ble gjort gjeldende. Dette ville etter rettens oppfatning også kunne føre til uanede konsekvenser.

Etter rettens mening må denne sak vurderes ut fra de lovregler, den rettspraksis og den praksis man fulgte da dette anlegg ble planlagt og bygget.

Retten vil også peke på at de foretatte støyberegninger nødvendigvis må bygge på en rekke forutsetninger som er høyst usikre. Dette gjelder bl.a. forutsetningen om antall kjøretøyer som hviler bare på to trafikktellinger og forutsetningen om den årlige økning av antall kjøretøyer i årene fremover.

Mot denne bakgrunn er retten kommet til at toleransegrensen for hva saksøker i medfør av utviklingen må tåle, ikke er overskredet.

Retten peker ellers på at det fra tidligere er støy fra den foran omtalte sagbruksbedrift og at denne støy lett kunne høres fra saksøkers eiendom.

Retten finner heller ikke at de øvrige ulemper som er påberopt som en følge av bro- og veganlegget verken enkeltvis eller samlet er av en slik karakter at de er urimelige på en slik måte at tålegrensen er overskredet slik at erstatningsansvar oppstår. De er etter rettens vurdering ikke større enn de man må finne seg i som følge av utviklingen.

Retten kan heller ikke se at et erstatningskrav kan bygges på at veg- og broanlegget er «uturvande».

Det er i retten ikke fremkommet noe som tyder på at valget av ny vegtrasé hviler på et vilkårlig grunnlag. Etter de opplysninger som er gitt i retten synes den saksbehandling som har gått forut for det endelige valg å ha vært omfattende og grundig og valget er i siste omgang foretatt av Stortinget. Under saksforberedelsen har man, så vidt retten har fått opplyst, inngående diskutert og veid mot hverandre fordeler, ulemper og kostnader ved de forskjellige traséalternativer som forelå før man til slutt valgte det alternativet som er blitt en realitet.

Mot denne bakgrunn kan retten ikke på noen måte se at det foreligger grunnlag for å si at bro- og veganlegget er «uturvande».

Retten finner ellers å burde nevne at et vilkår for å bli tilkjent erstatning for et foretak i strid med §2 i granneloven er at økonomisk tap er lidt. Da retten er kommet til at de påståtte ulemper ikke er i strid med grannelovens §2, er det ikke aktuelt å drøfte hvorvidt økonomisk tap er lidt. Retten finner imidlertid å burde uttale at der for retten fremstiller seg som tvilsomt om slikt tap er lidt.

Retten finner ellers til slutt for ordens skyld å burde nevne at det tidligere avholdte skjønnet, de avgjørelser som der er truffet og de betraktninger som er fremkommet i premissene, ikke er bindende for denne rett.

I relasjon til de hus som skjønnsretten påla saksøker i skjønnet å innløse finner retten å burde uttale at de etter rettens vurdering ble adskillig hardere rammet av veganlegget enn saksøkers.

Side:1026

Retten finner også å burde nevne, etter det som er blitt opplyst av saksøkte under hovedforhandlingen, at det for de innløste hus ble lagt til grunn skjønnsforutsetninger som senere viste seg ikke å stemme med de faktiske forhold og som måtte fremstille seg som mere ugunstig for de innløste hus enn hva tilfellet ble. Årsaken til dette må antagelig tilskrives feil nivellering og skjønnet bygget på at vegen skulle ligge ca. 1 1/2 m høyere enn tilfellet ble.

Under henvisning til anførslene foran er retten kommet til at saksøkte må bli å frifinne.

Hver av partene har påberopt seg en rekke dommer til støtte for sine påstander.

En del av disse er nevnt i det «Juridiske utdrag» som saksøkers prosessfullmektig la fram under hovedforhandlingen.

Av de dommer som er påberopt finner retten særlig å burde nevne Rt-1965-933, Rt-1969-643, Rt-1972-142, Rt-1973-1193, Rt-1974-s 48 og Rt-1977-68.

Saken har bydd på så stor tvil at saksøker i medhold av tvml. §172 annet ledd, fritas for å betale saksomkostninger.

Dommen er enstemmig. - - -