RG-1983-296
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-17 |
| Publisert: | RG-1983-296 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom og kjennelse 17. september 1982 i sak nr. 188/81 |
| Parter: | 1) Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (advokat Tallag Andersen) mot Hans Chr. Askjem m.fl. (advokat Oddvar Fosaas, advokat John Grimstad og advokat Jostein Lensebråten). 2) Edvard B. Aaby m.fl. (advokat Oddvar Fosaas og advokat John Grimstad) mot Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen. |
| Forfatter: | Lagdommerne Trygve Lange-Nielsen, Råmund Stuhaug, Dag Havrevold |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, §53, Oreigningsloven (1959) §2 |
I medhold av lov om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959 §2 nr. 19, kongelig resolusjon av 2. juni 1960, og bemyndigelse gitt av Industridepartementet 20. januar 1971 vedtok Norges Vassdrags og Elektrisitetsvesen (senere kalt NVE) 7. juli 1978 å kreve avstått, i Sem og Borre kommuner i Vestfold og i Rygge, Tune og Varteig kommuner i Østfold, nødvendig grunn og rettigheter for bygging og drift av kraftledningen Tveiten-Hasle. Det ble bestemt at skjønnet uten hensyn til jurisdiksjonsgrensene skulle behandles ved Moss herredsrett, og 31. mai 1979 fremmet NVE begjæring om skjønn til nevnte rett. - - -
Hovedstyret for NVE og en del grunneiere har i rett tid anket skjønnet til lagmannsretten. Anken fra NVE omfatter en rekke takstnummer og gjelder skjønnsrettens fastsettelse av erstatning for bruk av private veier, erstatning for skjemmet utsikt og fastsettelsen av morarenter. I den utstrekning det er nødvendig vil det senere bli gjort rede for hvilke takstnummer anken berører. NVE har forsåvidt sin anke lagt ned slik endelig påstand:
«1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling hva angår erstatning for bruk av private veier.
2. Prinsipalt:
Skjønnet oppheves hva angår tilkjente erstatninger for skjemmet utseende.
3. Subsidiært:
Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling hva angår erstatninger for skjemmet utseende.
3. Skjønnet oppheves hva angår fastsettelse av morarenter.
4. NVE tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
- - -
Lagmannsretten behandler anken fra NVE først:
Erstatning for veibruk.
Skjønnet har følgende forutsetninger av betydning for erstatning for veibruk:
Post 4:
«Skader og ulemper som følge av ekspropriantens transporter og anleggsarbeider under byggingen av overføringsanlegget holdes utenom nærværende skjønn og forutsettes ordnet etter anleggsarbeidets avslutning i minnelighet, eventuelt ved skjønn som blir å påstevne av
Side:298
eksproprianten etter begjæring av vedkommende grunneier.»
Post 8:
«Eksproprianten skal ha rett til uhindret adkomst til overføringsanlegget for all nødvendig ferdsel i anleggsperioden og under senere drift og vedlikehold, herunder rett til å bruke bestående veier, transport- og ferdselsinnretninger, samt rett til i anleggsperioden å utbedre slike anlegg eller bygge nye.
Hvor eksproprianten gjør bruk av bestående veier og påfører disse skade, blir skaden å utbedre av eksproprianten innen 12 mndr. etter at anlegget er ferdig.
Skjønnet fastsetter erstatning for bruk av bestående veier i anleggstiden. Skjønnet tar også i betraktning senere bruk av vei i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold, herunder skade og ulempe ved slik bruk.»
Ved drøftingen av erstatningsfastsettelsen har skjønnsretten tatt utgangspunkt i Eikelandsdommen, Rt-1976-1362, hvoretter det på den ene side skal «tas hensyn til veiens standard og lengde og kostnader til bygging av veien, altså veiens tekniske verdi og på den annen side brukens omfang og arten av den transport det er tale om.»
Retten har bl.a. videre uttalt: «Ved fastsettelsen av erstatningen må det videre tas hensyn til at NVE særskilt skal erstatte eller utbedre skader og ulemper ved bruken av veien i anleggstiden.»
Etter bemerkninger om den faktiske bruken som har funnet sted, gjennomgår retten deretter en del materiale fremlagt av partene hvoretter erstatningene ved omtrent tilsvarende bruk har variert fra kr. 1 til kr. 15,- pr. tonn/km, og således gir liten veiledning. Når det gjelder bomveier blir det uttalt at prisen varierer fra kr. 1,- til kr. 3,- pr. km, alt etter kjøretøyets art. Som konklusjon på sine drøftelser har skjønnsretten uttalt:
«NVE's bruk begrenser seg til kortvarig men hektisk anleggsperiode med tunge maskiner og stor påkjenning på veier som ikke er begrenset til slik transport. Dette er momenter som bør tas i betraktning, selv om skjønnsretten er klar over den utbedringsplikt som følger av de alminnelige skjønnsforutsetningers punkt 8 annet ledd. Skjønnsretten er etter en samlet vurdering av de momenter som er nevnt ovenfor, kommet til at godtgjørelsen bør settes til kr. 15,- pr. t/km med justeringer etter veiens standard og også korrigering hvor den benyttede veistrekning er svært kort.»
Ifølge det siterte har skjønnsretten, selv om det er tatt hensyn til utbedringsplikten etter skjønnsforutsetningens pkt. 8, lagt vekt på at det dreier seg om bruk som gir stor påkjenning på veiene. Det er etter dette etter lagmannsrettens vurdering uklart hvilken betydning skjønnsretten har tillagt utbedringsplikten. Hvis det kan tenkes påkjenninger som ikke oppveies ved utbedring av vegen, må det gå frem hvilke påkjenninger dette er. Skjønnsretten har forøvrig i forbindelse med erstatningsdrøftingene ikke pekt på skjønnsforutsetningens post 4, hvoretter ulemper ved veibruken i anleggstiden skal holdes utenfor skjønnet. Eventuelle ulemper på grunn av en «kortvarig, men hektisk anleggsperiode», faller således utenfor skjønnet.
Lagmannsretten finner at skjønnsgrunnene ikke tilfredsstiller
Side:299
kravene i skjønnsl. §28. Premissene skaper begrunnet tvil om hvilke prinsipper som er lagt til grunn ved utmålingen av erstatningene. Det kan ikke utelukkes at det i de utmålte erstatninger også er gitt erstatning for skader og ulemper som faller utenfor skjønnet.
En nevner ellers at under behandlingen for lagmannsretten har det fra begge sider vært pekt på at skjønnsrettens erstatning for veibruk delvis bygger på feil faktum. Den enkelte mast veier ikke i gjennomsnitt 30 tonn, men transportert last til hver mast, fundamentering inkludert, har en slik gjennomsnittsvekt. Videre har grunneierne pekt på at skjønnsretten ikke har tatt hensyn til kjøretøyene i sine beregninger. Til dette bemerker lagmannsretten at ved fastsettingen av erstatningen for veibruk må det tas hensyn til veiens totale belastning, dvs. også bruken av transportmidler, herunder bruk av personbiler. Ellers er det her i virkeligheten bare tale om en godtgjøring for bruk av private veier. Hvis det er lastevolumet som skal tas i betraktning, synes det foreliggende materiale for tømmertransport å gi det beste sammenligningsgrunnlaget. Når det gjelder belastningen ved kjøretøyenes vekt, synes bompengematerialet å være det mest relevante.
Etter gjennomgåelsen foran må skjønnet forsåvidt gjelder erstatning for veibruk oppheves og henvises til ny behandling. Dette gjelder følgende takstnr. som anken omfatter:
Nr. 4, 5, 6, 8, 9, 20 A, 21, 26, 28, 29, 32 A, 36 A, 37 A, 47, 49, 58, 60, 62 A, 72, 73, 77 A, 86, 88, 89, 94 A, 97 A, 100 A, 118 A, 129 B, 130 B, 136 B, 137 B, 139 B.
Erstatning for skjemmet utsikt.
Skjønnsrettens erstatningsfastsettelse for skjemmet utsikt bygger dels på alminnelige premisser gjengitt på side 18 og 19 i skjønnet, dels på premisser under de enkelte takster. Etter lagmannsrettens vurdering synes skjønnsrettens alminnelige premisser å gi et godt uttrykk for den rettslige situasjon når det gjelder erstatningsvurdering vedrørende skjemmet utsikt. NVE's anke retter seg prinsipalt mot skjønnsrettens rettsanvendelse, subsidiært mot saksbehandlingen, dvs. mot utilstrekkelige skjønnsgrunner. Når det gjelder rettsanvendelsen har NVE pekt på at skjønnsretten har basert seg på en for lav tålegrense. De berørte grunneiere har i den anledning, som før nevnt, hevdet at når det gjelder vurderingen av tålegrensen, er lagmannsrettens kompetanse begrenset. Det følger av Fanadommen Rt-1969-643 at spørsmålet om skjønnsrettens bedømmelse av den faktiske situasjon er treffende eller ikke, er unndratt lagmannsrettens prøvelsesadgang. Siden de alminnelige premisser er tilfredsstillende, kan derfor skjønnsrettens erstatningsfastsettelse ikke prøves.
Lagmannsretten finner kompetansespørsmålet uklart. Vurderingen av om det i det enkelte tilfellet foreligger erstatningsbetingende skjemmet utsikt beror dels på enkle konstaterbare faktiske forhold, dels på en vurdering av utpreget skjønnsmessig karakter. Spørsmålet om naboskap til trafikkert veg kan f.eks. komme inn i vurderingen. På grunn av det skjønnsmessige element i vurderingen er det adskillig som taler for en kompetanseinnskrenkning slik grunneierne hevder, og lagmannsretten er under tvil kommet til at den konkrete vurdering er lagt til skjønnsretten. Prøving av dette spørsmålet kan da ikke foretas av lagmannsretten.
Side:300
Når det gjelder anken over saksbehandlingen, finner lagmannsretten at denne må tas til følge. Det følger av skjønnsrettens alminnelige premisser at spørsmålet om det skal ytes erstatning bl.a. er avhengig av hva som er «venteleg etter tilhøva på staden». Dette nødvendiggjør etter lagmannsrettens vurdering at skjønnsretten under de enkelte takster, eller på annen måte, kommer tilbake til ventelighetsvurderingen, noe en ikke kan se er gjort. En nevner ellers at det ikke av skjønnsgrunnene fremgår om bare økonomiske tap ved skjemmet utsikt er erstattet.
Lagmannsretten finner etter gjennomgåelsen foran at heller ikke skjønnsgrunnene forsåvidt gjelder skjemmet utsikt tilfredsstiller kravene i skjønnsl. §28. De mangelfulle skjønnsgrunner etterlater tvil om erstatningsfastsettelsen bygger på en korrekt rettesanvendelse, og skjønnet forsåvidt gjelder erstatning for skjemmet utsikt må derfor, i den utstrekning det er påanket, oppheves og hjemvises til ny behandling. Dette gjelder takstnr. 11, 12, 16, 55, 108, 133 og 134.
I forbindelse med nytt skjønn antas skjønnsretten å måtte legge til grunn at den kraftledning det er tale om, etter dagens forhold er «venteleg etter tilhøva» forsåvidt gjelder samtlige av de takster anken gjelder, jfr. Vågådommen, Rt-1965-389, særlig side 392.
Ved det nye skjønn antas skjønnsretten også ved rimelighetsvurderingen å burde uttale seg om eventuell betydning av trafikkstøy.
Rentefastsettelsen.
Skjønnet har slik forutsetning om fastsettelse av renter:
Post 10:
«Der hvor eksproprianten med samtykke av grunneieren har påbegynt bygging av overføringsanlegget før skjønn er avholdt, betales rente fastsatt av skjønnsretten fra det tidspunkt erklæringen om arbeidstillatelse ble undertegnet eller departementets samtykke til forhåndstiltredelse er gitt.»
Isolert sett åpner etter lagmannsrettens vurdering formuleringen i skjønnsforutsetningen for den forståelse skjønnsretten har lagt til grunn. Når det imidlertid er på det rene at NVE under skjønnsbehandlingen uttrykkelig pekte på betydningen av skjønnsl. §53 annet ledd, noe lagmannsretten legger til grunn, bygger etter lagmannsrettens vurdering skjønnsrettens morarentebestemmelse på uriktig rettsanvendelse og skjønnet må av den grunn oppheves. Etter at skjønnet er rettskraftig blir renteregelen i skjønnsl. §53 annet ledd å legge til grunn. Av bestemmelsen fremgår at renteregelen ikke kommer til anvendelse på eiendommer som ikke er beheftet. Skjønnets rentefastsettelse kommer for disse eiendommer forsåvidt til anvendelse, dog slik at renten settes til satsene for morarenter til enhver tid.
Når det gjelder rentefastsettelsen er skjønnet anket forsåvidt gjelder følgende takster:
Takstnr. 4, 5, 6, 9, 10, 11, 12, 14, 16, 19, 21, 25, 26, takstnr. 29, 30/31, 34/38, 37/39, 44/46, 47/49, 58, 62, 63, 70, 77/81, 101/103/105, 104/109, 108, 110, 111, 112, 116/117, 118/121, 123/128/131, 130, 135, 139.
Når det gjelder disse takster blir skjønnet opphevet, med unntak for de eiendommer som ikke er beheftet. Det er opplyst at dette ihvertfall gjelder takstnr. 70, 130, 135 og 139. - - -
Side:301
Dommen og kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
I. NVEs anke.
1. Moss herredsretts skjønn av 10. juli 1980 oppheves og hjemvises til ny behandling ved herredsretten forsåvidt gjelder erstatningen for bruk av private veier og erstatningen for skjemmet utsikt, alt i den utstrekning skjønnet er påanket.
2. skjønnet oppheves så langt det er påanket forsåvidt gjelder fastsettelsen av morarente, med unntak for takstnr. 70, 130, 135 og 139.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. - - -