Rt-1965-389

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1965-04-09
Publisert:	Rt-1965-389
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 65 B
Parter:	Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous) mot Martha Mæhlum m.fl. (advokat Toralv Hustad - til prøve) og Finn Tveito m.fl. (advokat Toralv Hustad - til prøve) mot Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Georg Lous).
Forfatter:	Helgesen, Stabel, Hiorthøy, Nygaard, Thrap
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §12, §17, Domstolloven (1915) §88, Fylkeskommuneloven (1961)5

Dommer Helgesen: Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen er saksøkt av 1 hytteeier i Langmorkje statsalmenning, 9 hytteeiere i Dalsiden statsalmenning og 2 eiere av helårsboliger i nærheten av Vågåmo. I saken gjør eierne krav på erstatning for forskjellige ulemper de angivelig er påført ved at deres eiendommer ligger i nærheten av overføringsanlegget Øvre Vinstra-Vågåmo-Osbu. Kravet bygges på §17 jfr. §12 i den tidligere nabolov av 27. mai 1887.

Nord-Gudbrandsdal herredsrett - sorenskriveren med sakkyndige domsmenn - avsa dom i saken 7. juli 1962 med denne domsslutning:

«1. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale til Martha Mæhlum kr. 800.- kroner åtte hundre 00/100 -, til Sigurd Hjellum kr. 2.000.- kroner to tusen 00/100 -, til Finn Tveito kr. 4.000.- kroner fire tusen 00/100 -, til Hans O. Hagestande kr. 400.- kroner fire hundre 00/100 -, til Erling Selsjord kr. 200.- kroner to hundre 00/100 -, til Kåre Hokstad kr. 300.- kroner tre hundre 00/100 -, til Sigurd Jørstad kr. 200.- kroner to hundre 00/100 -, til Fritjof Svane kr. 500.- kroner fem hundre 00/100 -, til Paul Skotte kr. 400.- kroner fire hundre 00/100 -, til Nils Bøe kr. 200.- kroner to hundre 00/100 -, til Jørgen Myhren kr. 300.- kroner tre hundre 00/100 -, og i saksomkostninger tilsammen kr. 1.500 - kroner et tusen fem hundre 00/100.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen frifinnes for Ola Løkkens krav. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Herredsrettens formann dissenterte. Han stemte for at hytteeierne Martha Mæhlum, Fritjof Svane og Paul Skotte skulle tilkjennes erstatning. For øvrig stemte rettens formann for frifinnelse av Vassdragsvesenet.

Samtlige parter påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som avsa dom 6. september 1963 med denne domsslutning:

«1. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen v/Hovedstyret dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom

Side:390

å betale til Martha Mæhlum 4.000 - fire tusen - kroner, til Sigurd Hjellum 500 - fem hundre - kroner, til Hans O. Hagestande 1.000 - et tusen - kroner, til Fridtjof Svane 2.000 - to tusen - kroner, til Paul Skotte 1.500 - et tusen fem hundre - kroner, og i saksomkostninger til Martha Mæhlum, Hans O. Hagestande, Fridtjof Svane og Paul Skotte i alt 5.000 - fem tusen - kroner. Saksomkostninger i forholdet mellom Vassdragsvesenet og Sigurd Hjellum tilkjennes ikke.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen v/Hovedstyret frifinnes for kravene fra Finn Tveito, Erling Selsjord, Kåre Hokstad, Sigurd Jørstad, Ola Løkken, Nils Bøe og Jørgen Myhren. Saksomkostninger i forholdet mellom Vassdragsvesenet og de nevnte parter tilkjennes ikke.»

Også i lagmannsretten var sakkyndige domsmenn med.

Det var en rekke dissenser i lagmannsretten. Jeg finner det tilstrekkelig å vise om dette til lagmannsrettens domsgrunner, hvor det er gjort nærmere rede for de avvikende oppfatninger som gjorde seg gjeldende i retten.

Samtlige parter har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Vassdragsvesenet har anket over den avgjørelse som ble truffet vedrørende kravene fra Martha Mæhlum, Sigurd Hjellum, Hans O. Hagestande, Fritjof Svane og Paul Skotte. Disse ankemotparter har på sin side erklært motanke. Videre har Finn Tveito, Sigurd Hjellum, Erling Selsjord, Kåre Hokstad, Sigurd Jørstad, Ola Løkken, Nils Bøe og Jørgen Myhren påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Partene har for Høyesterett nedlagt disse påstander:

Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen påstår:

«1. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen frifinnes.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Eierne av de eiendommer saken gjelder påstår:

«I. Hovedstyret for Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet dømmes til å betale Martha Mæhlum, Finn Tveito, Hans O. Hagestande, Fridtjof Svane, Paul Skotte, Sigurd Hjellum, Erling Selsjord, Kåre Hokstad, Sigurd Jørstad, Ola Løkken, Nils Bøe og Jørgen Myhren erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 50 000.- for dr. Finn Tveito og kr. 10 000.- for hver av de øvrige.

II. Martha Mæhlum m. fl. tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett med avhør av den ankende part Finn Tveito. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Av disse nevner jeg: redegjørelse av 12. november 1964 fra overingeniør Gohn om radiomottakerforholdene og radiostøyen ved overføringslinjene Øvre Vinstra-Vågåmo og Vågåmo-Osbu, samt rapport av 2. september

Side:391

1964 fra magister Wilh. Løchstøer om støymålinger ved Vågåmo transformatorstasjon og brev av 13. oktober 1964 fra Vassdragsvesenet til høyesterettsadvokat Lous angående ut- og innkoblingen på Vågåmo transformatorstasjon. Det er også fremlagt et fyldig fotografisk materiale.

For Høyesterett har partene i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler og rettslige betraktninger som for herredsretten og lagmannsretten. Vassdragsvesenet gjør således fortsatt gjeldende at det ikke er rettslig grunnlag for å tilkjenne noen av eierne erstatning. Det hevdes at det ikke kan påvises at det er voldt eierne noen upåregnelig eller usedvanlig ulempe, som kan bli gjenstand for erstatning etter de regler som gjelder i naboforhold.

For Høyesterett har Vassdragsvesenet ikke opprettholdt den anførsel at de hytteeiere som har festekontrakter i statsalmenning har et mindre naborettslig vern enn hytteeiere ellers. Heller ikke har Vassdragsvesenet fastholdt den tidligere påstand om at Finn Tveito ved salget til A/S Eidefoss av den tomt transformatorstasjonen er oppført på har forspilt et eventuelt erstatningskrav etter §12 i naboloven av 1887.

Motanken fra de eiere som ved lagmannsrettens dom ble tilkjent erstatning er rettet mot erstatningenes størrelse. Det hevdes at erstatningene er for lave.

Anken fra de eiere som ikke ble tilkjent erstatning, gjelder lagmannsrettens tolking av hva der i lovens forstand skal anses for upåregnelig eller usedvanlig. Det hevdes at lagmannsretten feilaktig fant:

1) at det i og for seg ikke kan karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe «at en ny kraftledning av vanlig utførelsesstandard føres frem gjennom et skog- eller fjellandskap og dermed i noen grad berøver landskapet dets uberørte preg»,

2) at den individuelle vurdering av hvorvidt erstatningsgrunnlag er til stede «antas i betraktning av nytten ved de elektriske anlegg å burde være forholdsvis streng».

De spesielle ankegrunner som partene har gjort gjeldende overfor de enkelte krav lagmannsretten har avgjort, kommer jeg senere tilbake til.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på alle vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.

Partene er enige om at de fremsatte erstatningskrav må avgjøres og vurderes på grunnlag av bestemmelsene i §17 jfr. §12 i naboloven av 27. mai 1887. Dette gjorde også herredsretten og lagmannsretten, og jeg tiltrer den begrunnelse som for så vidt er gitt av de tidligere retter. Som herredsretten og lagmannsretten legger jeg til grunn at det er den økonomiske skade de påståtte ulemper har påført eierne som er gjenstand for erstatning. I det foreliggende tilfelle vil dette si at vedkommende eier har krav på erstatning for beviselig tap i eiendommens omsetnings- eller bruksverdi. De ulemper det her dreier seg om er skjemmende

Side:392

virkning av anlegget, forstyrrelse av radiomottaking samt støy og annen ulempe i forbindelse med anleggets drift.

Når det gjelder hytteeierne i Dalsiden statsalmenning gjøres det for øvrig ikke lenger gjeldende at disse har krav på erstatning for ulempe ved dårlige radioforhold. For så vidt har disse hytteeierne akkviescert ved lagmannsrettens dom. Deres krav gjelder nå bare erstatning for den angivelig skjemmende virkning av kraftledningen.

Det generelle syn lagmannsretten har bygget på i den foreliggende tvist mellom partene har den i dommen uttrykt på følgende måte:

«Fjernledninger for elektrisk kraftoverføring er et naturlig og nyttig ledd i den tekniske utvikling. Som fremhevet fra Vassdragsvesenets side, kan slike anlegg bli aktuelle nær sagt hvorsomhelst. At en ny kraftledning av vanlig utførelsesstandard føres frem gjennom et skog- eller fjellandskap og derved i noen grad berøver landskapet dets uberørte preg kan ikke i og for seg karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe, som gir hytteeiere i området grunnlag for noen erstatning. En annen sak er at slike anlegg kan berøre den enkelte hytte på en måte som må betraktes som usedvanlig eller upåregnelig og derigjennom gi eieren krav på erstatning for tap i omsetning-, utleie- eller beboelsesverdi. Den individuelle vurdering som således må foretas av hvorvidt erstatningsgrunnlaget er til stede, antas i betraktning av nytten ved de elektriske anlegg å burde være forholdsvis streng.»

Bortsett fra uttalelsene om at man ved den individuelle vurdering må legge en forholdsvis streng målestokk til grunn, «i betraktning av nytten ved de elektriske anlegg», er jeg enig i lagmannsrettens generelle syn på sakens rettsspørsmål. Jeg tilføyer her at etter de foreliggende opplysninger begynte byggingen av høyspente fjernoverføringslinjer her i landet på et relativt tidlig tidspunkt, uten at jeg finner grunn til her å gå i detaljer. Jeg er som nevnt enig med lagmannsretten i - slik utviklingen på dette område har vært i Norge - at byggingen av den høyspente fjernoverføringslinje saken gjelder i og for seg ikke kan karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe som betinger erstatning etter naboloven av 1887. Avgjørende vil det da - som påpekt av lagmannsretten - være om vedkommende eiendom berøres av anlegget på en slik måte at eventuelle ulemper etter de konkrete omstendigheter likevel må karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige.

Som nevnt er jeg ikke enig med lagmannsretten i at nytten ved de elektriske anlegg i et tilfelle som det foreliggende bør komme inn som et av momentene ved vurderingen av om erstatningsgrunnlag etter reglene i naboloven av 1887 er til stede. Det avgjørende etter loven må i vår sak være om ulempene for vedkommende nabo er usedvanlige eller upåregnelige selv om virksomheten - her bygging av overføringslinjer - samfunnsmessig sett har sin store nytte. Jeg peker på at det i denne sak dreier seg

Side:393

om en ren samkjøringslinje hvis eneste oppgave er å formidle transport av elektrisk energi, altså om en kraftledning som ikke har noen lokal forsyningsoppgave. Jeg mener etter dette at man i denne sak da må legge til grunn den vanlige norm for vurderingen av hva en nabo må tåle av virksomhet uten at man i dette tilfelle ved vurderingen kan legge noen avgjørende vekt på nytten «av de elektriske anlegg». Selv om man legger dette synspunkt til grunn, finner jeg ikke at det er tilstrekkelig grunnlag for i noe punkt å fravike den avgjørelse lagmannsretten har truffet vedrørende de enkelte erstatningskrav. I de tilfelle der lagmannsretten har ilagt erstatning finner jeg det tilstrekkelig påvist at ulempene har hatt en verdiforringende innvirkning på vedkommende eiendoms omsetningsverdi og bruksverdi.

Om de enkelte krav bemerker jeg:

Martha Mæhlums krav. Lagmannsretten har tilkjent henne i erstatning kr. 4.000. Den aller vesentligste del av denne erstatning er gitt for skjemmende virkning av anlegget. Det er ikke tilstrekkelig holdepunkt for å fravike lagmannsrettens fastsettelse av erstatningens størrelse. Det er således heller ikke noe grunnlag for å forhøye erstatningsbeløpet. Lagmannsretten har ved fastsettelsen av beløpet tatt et «visst hensyn til at radioforholdene ikke antas å kunne bringes i noenlunde brukbar stand uten visse utlegg for eieren». Vassdragsvesenet har her anket over at lagmannsretten uriktig ikke har lagt vekt på at den nye frekvensmodulatorstasjon på fjelltoppen Jætta må påregnes å avbøte alle ulemper for mottakelse av norske radioprogrammer. Jeg kan heller ikke finne at denne spesielle ankegrunn mot dommen kan føre frem. Jeg viser til lagmannsrettens begrunnelse og kan heller ikke se at de støymålinger som overingeniør Gohn har gjort rede for taler mot det lagmannsretten har uttalt om radioforholdene. Jeg kan etter dette ikke se noe uriktig i at lagmannsretten ved sin erstatningsavgjørelse har tatt et visst hensyn til disse forhold.

Kravene fra hytteeierne i Dalsiden statsalmenning.

Jeg kan heller ikke her finne noe grunnlag for å sette lagmannsrettens avgjørelse av kravene fra disse eierne til side. Jeg antar derfor at verken Vassdragsvesenets anke, motankene eller ankene fra de eiere som ikke ble tilkjent erstatning av lagmannsretten kan føre frem. Det gjelder her som ved lagmannsrettens avgjørelser av alle de andre krav i saken, at rettens dom hviler på umiddelbar bevisførsel med bl.a. befaring av eiendommene. Det er etter min mening intet nytt i det materiale som er fremlagt i Høyesterett som er egnet til å svekke riktigheten av de resultater lagmannsretten i de konkrete tilfelle er kommet til.

Når det gjelder de tre hytteeiere som ble tilkjent erstatning av lagmannsretten - Hagestande, Svane og Skotte - gjør Vassdragsvesenet i anken gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke finner at den vei som fører gjennom almenningen må ha betydning for erstatningskravene. Det er bl.a. fremholdt at veien - som er en gammel setervei - er blitt utbedret og gjort

Side:394

kjørbar med bil av Vassdragsvesenet i forbindelse med byggingen av Aura Kraftverk, og at hyttenes oppkomst, muligheten for å gjøre praktisk bruk av dem og hele deres aktuelle økonomiske verdi skyldes denne vei. Jeg er enig med lagmannsretten når den ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet ikke har tillagt veien betydning. Selv om det med hensyn til veien forholder seg slik som anført av Vassdragsvesenet, antar jeg at de tre hytteeiere i alle tilfelle har krav på erstatning etter naboloven for den skjemmende virkning av fjernoverføringslinjen. Noe grunnlag for å nedsette erstatningsbeløpene som følge av det av Vassdragsvesenet påberopte forhold med veien kan jeg ikke finne at det er.

Kravene fra Sigurd Hjellum og Finn Tveito, helårsboliger ved Vågåmo.

Det dreier seg her om påstått skjemmende virkning av anlegget, særlig av transformatorstasjonen, om radioforstyrrelse og støy fra stasjonen og koblingsanlegget samt om sjenerende lys fra lyskastere jfr. den beskrivelse av forholdene som er gitt i lagmannsrettens dom.

Vassdragsvesenet har anket over at Hjellum er tilkjent kr. 500 i erstatning for dårlige radioforhold. Begrunnelsen for anken er den samme som er gjort gjeldende vedrørende den erstatning som ble tilkjent Martha Mæhlum for ulempe ved radioforstyrrelse. Jeg finner at anken ikke kan føre frem og viser for så vidt til det jeg har anført foran vedrørende Martha Mæhlums krav. Heller ikke Hjellums motanke angående erstatningens størrelse antar jeg kan gis medhold.

Hjellum og Tveito har anket over at de ikke er tilkjent erstatning for skjemmende virkning av anlegget og for støy fra transformatorstasjonen og fra koblingsanlegget. Tveito har også besværet seg over at han ikke har fått erstatning for sjenerende lys fra lyskastere. Med hensyn til den begrunnelse som lagmannsretten har gitt for å frifinne Vassdragsvesenet for erstatning for de her omhandlede ulemper, viser jeg til lagmannsrettens dom. Jeg kan ikke finne at det er holdepunkt for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering når den på grunnlag av den umiddelbare bevisførsel har funnet at ulempene etter forholdene ikke kan karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige. Om duren fra transformatorstasjonen og støyen fra koblingsanlegget uttaler lagmannsretten: «Uten nøyaktige støymålinger og nærmere opplysninger om hvordan den omhandlede dur og koplingsstøyen forholder seg til andre lydkilder som man i alminnelighet avfinner seg med i boligstrøk, har lagmannsretten likevel ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den ulempe det gjelder kan karakteriseres som usedvanlig eller upåregnelig.» Støymålinger ved transformatorstasjonen er foretatt etter avsigelsen av lagmannsrettens dom. Resultatene er inntatt i den fremlagte rapport fra M. Løchstøer. I sin «kommentar, vurdering» uttaler således Løchstøer bl.a.:

«De utførte målinger og beregninger viser at under slike forhold som hersket den 24/8 1964 vil den vedholdende støy fra

Side:395

Vågåmo transformatorstasjon betinge et noe høyere støynivå på eiendommen Trolltun enn det som svarer til den generelle bakgrunnsstøy. Både når det gjelder den objektive lydstyrke, og i enda høyere grad hørestyrken, må imidlertid økningen karakteriseres som meget beskjeden.»

Angående støyen fra koblingsanlegget foreligger for Høyesterett et brev av 13. oktober 1964 fra Vassdrags- og Elektrisitetsvesenet hvor det heter:

«Med hensyn brytersmell kan opplyses følgende:

På Vågåmo transformatorstasjon har vi den siste tiden hatt i drift tre effektbrytere av den type som forårsaker smell ved koplinger. I tidsrommet 21/6 1963 til 21/6 1964 hadde vi på disse brytere tilsammen 103 koplinger, hvorav 7 om natten, mellom kl. 23.00 og 07.00. Det vil bli montert en bryter til av denne type, slik at man i fremtiden vil få 4 stk. på Vågåmo. Vi regner likevel med at man ikke vil få mer enn 3 koplinger gjennomsnittlig pr. uke.

Det kan bemerkes at ved montasje av disse brytere vil de bli prøvet gjentatte ganger, slik at man nok må regne med at det var et større antall koplinger da stasjonen var ny enn de ovenfor oppgitte tall. Prøving vil imidlertid normalt alltid bli foretatt om dagen.»

Disse nye opplysninger om støyen støtter etter min mening det resultat lagmannsretten er kommet til, nemlig at de her omhandlede ulemper i lovens forstand ikke kan karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige. Etter mitt skjønn kan heller ikke en samlet vurdering av ulempene lede til noen annen konklusjon.

Mitt resultat blir etter dette at lagmannsrettens dom stadfestes. Det er ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter resultatet finner jeg at Martha Mæhlum, Hans O. Hagestande, Fritjof Svane og Paul Skotte i fellesskap bør tilkjennes deres forholdsmessige andel av omkostningene for Høyesterett. For øvrig antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett på grunn av særlige omstendigheter ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen til Martha Mæhlum, Hans O. Hagestande, Fritjof Svane og Paut Skotte 4.000 - fire tusen - kroner.

For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynningen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy og Nygaard: Likeså.

Dommer Thrap: Jeg slutter meg til førstvoterendes generelle bemerkninger og er også enig i hans avgjørelse med hensyn til

Side:396

hytteeiernes krav. Derimot har jeg en annen oppfatning enn førstvoterende når det gjelder kravene fra de to eiere av helårsboliger ved Vågåmo, Sigurd Hjellum og Finn Tveito. Jeg mener at lagmannsrettens utgangspunkt for vurderingen av disse krav er uriktig, når lagmannsretten uttaler at eiendommene ligger i et strøk som «er egnet for industri». Etter min mening lå eiendommene da transformatoranlegget ble bygget, i et typisk jordbruks- og villastrøk, og jeg kan ikke finne at opplysningene i saken gir noe grunnlag for å konstatere at det forelå særlige omstendigheter som skulle gjøre strøket egnet for industri, enn si at det var «fortrinlig skikket for industriell virksomhet», slik som det heter i loven. Dertil kommer at det anlegg som er reist har et utseende som i flere henseender er forskjellig fra et vanlig industrianlegg og må betegnes som i særlig grad skjemmende for omgivelsene. Med sine mange frittstående og høye master med tilhørende ledninger og med den høye stygge mur, som er reist til beskyttelse av anlegget, virker det i estetisk henseende så frastøtende, at jeg antar at det i ikke uvesentlig grad nedsetter omsetnings- eller bruksverdien på Hjellums og Tveitos eiendommer, som ligger i anleggets umiddelbare nærhet. Dertil kommer at eiendommene også må antas å være påført en ikke ubetydelig ulempe ved sjenerende dur fra anlegget og ved støy fra koblingssystemet, i tillegg til de ulemper som Hjellums eiendom er påført når det gjelder radiomottakerforholdene.

Jeg antar etter dette at Hjellum og Tveito - etter en samlet vurdering - har krav på erstatning etter nabolovens §12. Etter stemmegivningen finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på erstatningens størrelse.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Egil Lund med sakkyndige domsmenn gårdbruker Jonas Galde og banksjef Anders Olstad):

Ved stevning av 25. oktober 1961 til Nord-Gudbrandsdal herredrett reiste saksøkerne sak mot Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen med krav om erstatning for de ulemper de mener seg påført ved at deres eiendommer ligger like i nærheten av overføringsanlegget Ø. Vinstra-Vågåmo-Osbu, som ble bygget i tiden 1960-62. - - -

Under saksforberedelsen fremsatte saksøkerne begjæring om at det måtte bli oppnevnt domsmenn med særskilt kyndighet i vurdering av faste eiendommer, herunder ikke minst sportshytter. Retten tok saksøkernes begjæring til følge, og domsmenn ble oppnevnt etter domstollovens §88. - - -

Retten skal bemerke:

Da anlegget var oppført og saken reist før den nye nabolov av 16. juni 1961 trådte i kraft den 1. januar 1962, antar retten at naboloven av 27. mai 1887 nr. 1 kommer til anvendelse. Det er forøvrig ikke grunn til å anta at saken ville ha stått i noen vesentlig annen stilling etter den nye nabolov.

Side:397

Samtlige saksøkere må utvilsomt ansees som «naboer» til kraftoverføringsanlegget i den betydning begrepet «nabo» brukes i naboloven av 1887 §12 og §17. Videre finnes det klart at iallfall prosesskriftet av 15. desember 1961 fra saksøkernes prosessfullmektig må tilfredsstille kravene til varsel etter lovens §17 første ledds 2. punktum.

Avgjørende for spørsmålet om erstatning skal tilkjennes, må derfor være om anlegget påfører saksøkerne usedvanlig eller upåregnelig ulempe.

Retten finner det klart at saksøkernes krav på erstatning for forstyrrelse av radio- og fjernsynsmottaking ikke kan tas til følge på det nåværende tidspunkt. Det kan ikke ut fra de opplysninger som er fremkommet under saken, finnes bevist at ledningen medfører forstyrrelser av slik betydning at de kan karakteriseres som usedvanlige eller upåregnelige. Dertil kommer at ingen av saksøkerne har gjort henvendelse til Støykontrollen, og man kan derfor ikke på det nåværende tidspunkt vite om det kan treffes tiltak for å motvirke forstyrrelse av lytterforholdene.

Retten kan heller ikke finne at ledningene eller transformatorstasjonen medfører støy eller ulyd i slik utstrekning at det kan bli tale om å tilkjenne erstatning for dette.

Det er fra saksøktes side opplyst at de lyskastere som har sjenert saksøker nr. 3, dr. Tveito, ikke vil bli brukt etter anleggstiden. Anlegget vil fortsatt være belyst, men det vil ikke bli kastet lys oppover mot dr. Tveitos eiendom. Retten finner etter dette at det ikke blir spørsmål om erstatning for denne ulempe.

Det spørsmål som gjenstår, er om saksøkerne kan kreve erstatning for skjemmet utsikt som følge av naboskapet med anlegget.

Retten antar at en skjemmet utsikt går inn under de ulemper som rammes av nabolovens §12. Spørsmålet blir derfor om anlegget virker skjemmende for saksøkernes eiendommer på en slik måte at det kan karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe, hensett til stedets og omgivelsenes beskaffenhet og tidligere benyttelse. Dette må selvsagt avgjøres i relasjon til hver enkelt eiendom og det strøk den ligger i. Som et generelt synspunkt må gjelde at den enkelte eiers subjektive oppfatning ikke kan være avgjørende. Erstatningsspørsmålet må avhenge av om det kan antas at den ulempe eiendommen påføres, vil være egnet til å forringe eiendommens verdi ut fra en mer generell betraktning. Videre må det kreves at ulempen og den verdiforringelse den må antas å føre med seg, er noenlunde betydelig. En forholdsvis uvesentlig ulempe kan ikke danne grunnlag for noen erstatning. På den annen side finner retten ikke holdepunkt i nabolovens bestemmelser for det synspunkt at det må stilles strengere krav når det gjelder erstatning for skjemmet utsikt enn når det gjelder erstatning for rent fysiske ulemper.

Det finnes hensiktsmessig først å behandle erstatningskravene fra saksøkerne nr. 1 og 4-12, som alle har hytter på fjellet.

Retten finner det klart at det må ansees usedvanlig og upåregnelig når en hytte på fjellet får en høyspentkraftledning like i nærheten. Selv om det er riktig at høyspentledninger ikke sjelden går gjennom forholdsvis uberørte trakter, må det ut fra en praktisk betraktning sies at det å få en høyspentledning like i nærheten av hytta er noe de fleste hytteeiere

Side:398

på fjellet hverken regner med eller har grunn til å regne med. Selv om det alltid foreligger en viss mulighet for at det vil komme en høyspentledning i slike strøk, kan dette ikke være tilstrekkelig til at hytteeierne mangler erstatningsrettslig vern etter nabolovens §17, jfr. §12, for ulemper som følger med ledningen.

Når det gjelder hytter på fjellet, er det klart at naturskjønne omgivelser vil ha adskillig betydning for en alminnelig vurdering av eiendommens verdi. For mange vil det bety et minus ved vurderingen av slike eiendommer, at det befinner seg høyspentledninger like i nærheten, idet disse etter manges oppfatning virker forstyrrende inn på opplevelsen av en ellers forholdsvis uberørt natur. Spesielt vil dette gjelde når mastene, som i dette tilfelle er fra 22-30 meter høye og opptar en grunnflate fra 46-68 kvadratmeter, kommer noenlunde nær innpå hytta i hovedutsiktsretningen.

De hytteeierne det her gjelder, har alle med unntak av saksøker nr. 11, Nils Bøe, hytter på festet tomt i statsalmenning. Det kan imidlertid ikke antas at de festekontrakter som foreligger, er til hinder for at disse saksøkere kan tilkjennes erstatning. Pkt. 4 i festekontraktene, der det heter at festet ikke gir noen rett utenfor tomten, kan ikke ha betydning for et forhold som dette. Det synes klart at festekontrakten ikke kan ta sikte på å regulere festerens naborettslige vern overfor en tredjemann som står utenfor festekontrakten.

Videre legger retten ingen avgjørende vekt på at festet kan oppsies med 6 måneders frist, idet det er helt usedvanlig at et feste blir oppsagt. Heller ikke finner retten grunn til å nekte erstatning for verdiforringelse på eiendommene fordi fremleie av husene og salg av festet krever samtykke fra vedkommende forvaltningsmyndighet. Det antas at et slikt samtykke vanligvis vil være forholdsvis kurant, men dertil kommer at festerne må ha krav på erstatning for selv å være henvist til å bruke en verdiforringet eiendom, jfr. Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalget (1957) 8-9.

Ut fra disse generelle betraktninger vil retten ta opp til drøftelse hvorvidt de enkelte hytteeiere skal tilkjennes erstatning, og i tilfelle med hvilket beløp.

Saksøker nr. 1, Martha Mæhlum. Hytta er forholdsvis stor og verdifull, fullverdiforsikret for kr. 32.000,-. Den ligger øst for Flatningen i Langmorkje statsalmenning. Det er plasert en ledningsmast i en avstand av 30-35 meter fra hytta mot vest, slik at masten står i utsikten mot Flatningen. Retten finner at fru Mæhlum bør tilkjennes erstatning med kr. 800,-.

Saksøker nr. 4, Hans O. Hagestande. Hytta har en mast nokså nær, men den står ikke i hovedutsiktsretningen. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 400,-.

Saksøker nr. 5, Erling Selsjord. Det er plasert en mast forholdsvis nær hytta, men den står ikke slik at den i vesentlig grad ødelegger hovedutsikten. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 200,-.

Saksøker nr. 6, Kåre Hokstad Det er plasert en mast i nord, ikke helt inn på hytta, men likevel så nær at den virker noe skjemmende. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 300,-.

Saksøker nr. 7, Sigurd Jørstad. Fra hytta kan en se to master i

Side:399

hovedutsiktsretningen, men på forholdsvis lang avstand. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 200,-.

Saksøker nr. 8, Fritjof Svane. Det er plasert en mast ganske nær hytta, mot sjøen og utsikten. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 500,-.

Saksøker nr. 9, Paul Skotte. En mast står ganske nær hytta, mot sjøen og utsikten. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 400,-.

Saksøkte nr. 10, Ola Løkken. Retten finner at mastene og ledningen er plasert slik i forhold til hytta at de ikke kan virke særlig sjenerende. Den finner derfor at erstatning ikke kan tilkjennes.

Saksøkte nr. 11, Nils Bøe. Hytta står på eiendomstomt. Det er plasert en mast forholdsvis nær hytta, men ikke i hovedutsiktsretningen. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 200,-.

Saksøker nr. 12, Jørgen Myhren. Det er plasert en mast forholdsvis nær hytta, noe til side for hovedutsikten. Retten finner å burde tilkjenne erstatning med kr. 300,-.

Det gjenstår å drøfte saksøkerne nr. 2 og 3, som begge har eiendommer i nærheten av transformatorstasjonen på Vågåmo, på hver sin side av Finna. Retten har vært i sterk tvil om transformatorstasjonen med tilhørende kraftledninger i dette strøk rammes av bestemmelsen i nabolovens §12. Den tomt transformatorstasjonen ligger på, må utvilsomt sies å være særlig vel skikket for industrielle anlegg, hensett til beliggenheten ved Finna og nærheten av sentrum i Vågåmo. Det er imidlertid tydelig at stedets skikkethet for industriell virksomhet ikke uten videre fører til at naboene er avskåret fra å påberope §12 i naboloven. Etter §12 går dette forhold inn som ledd i en totalvurdering, hvor også andre omstendigheter, såsom strøkets tidligere bruk, må tillegges vekt. I dette tilfelle er transformatorstasjonen oppført i et nokså typisk villastrøk, og det finnes ikke andre industrielle anlegg i nærheten før en kommer til selve sentrum i Vågåmo. At tomter i strøket i og for seg kan være vel skikket for industriell virksomhet, kan etter rettens oppfatning ikke være avgjørende når strøket allerede har fått karakteren av villastrøk. Retten mener å finne støtte for dette syn i en høyesterettsdom i Rt-1906-481, særlig i førstvoterendes votum 483.

Det antas videre at naboskapet med transformatorstasjonen er egnet til å redusere verdien av saksøkernes eiendommer. For begge eiendommenes vedkommende ligger stasjonen i hovedutsikten mot Finna, og tar opp en ikke uvesentlig del av utsikten. Begge eiendommene har også kraftledningen like i nærheten. Disse forhold vil av mange bli betraktet som et minus ved eiendommene, og egnet til å redusere deres verdi. Det bemerkes at dette må antas å gjelde for dr. Tveitos eiendom selv om man ser bort fra denne eiendoms spesielle karakter og betrakter den som en vanlig, om enn særlig verdifull villaeiendom.

For dr. Tveitos vedkommende har det særskilt vært gjort gjeldende at han må være avskåret fra å kreve erstatning etter nabolovens bestemmelser når han selv solgte den tomta transformatorstasjonen nå ligger på, til A/S Eidefoss. Etter det som er kommet frem under hovedforhandlingen, finner retten å måtte legge til grunn at dr. Tveito under forhandlingene med A/S Eidefoss i forbindelse med salget fikk opplyst at dersom

Side:400

det kom på tale å anlegge en transformatorstasjon på tomta, ville den bli plasert inne i fjellet, og at det bare kunne bli tale om bolighus ut mot Finna. Når da eiendommen senere ble overdradd til Vassdragsvesenet, og planene ble forandret slik at det i stedet ble oppført en transformatorstasjon like ut mot Finna, antas det ikke at dr. Tveito ved sin opptreden ved salget har forspilt sin adgang til å kreve erstatning etter nabolovens bestemmelser. Selvsagt ville det ha vært mest forsiktig av dr. Tveito om han hadde tatt et uttrykkelig forbehold om bruken av tomta. Men det må etter rettens oppfatning kreves en nokså klar og utvilsom tilkjennegivelse for at den skal ansees som en frafallelse av den beskyttelse nabolovens bestemmelser gir. At dr. Tveito unnlot å få med noe uttrykkelig forbehold ved salget, kan derfor ikke være avgjørende.

Retten finner etter dette at saksøkerne Hjellum og Tveito må tilkjennes erstatning.

Hjellums hus er oppført på festetomt under Vågå prestegård. Festetiden er 99 år. Tomta har en størrelse på 1,4 da. Bebyggelsen er oppført i 1956, og husene er fullverdiforsikret for tilsammen kr. 45.000,-. Retten finner å burde fastsette erstatningen til Hjellum til kr. 2.000,-.

Dr. Tveito kjøpte sin eiendom Trolltun, gnr. 23 bnr. 6, 7 og 8 i Vågå, i 1953 for kr. 45.000,-. Den var da nokså forfallen. Siden den ble innkjøpt, har den gjennomgått en omfattende restaurering og tilflytting av gamle hus. Eiendommen er på 11 da., og det står 10 hus der i dag. Branntaksten er på kr. 319.000.

Det har vært fremhevet fra dr. Tveitos side at eiendommen p.g.a. sin spesielle karakter er særlig utsatt for verdiforringelse p.g.a. skjemmet utsikt. Retten finner å måtte legge en viss vekt på dette, idet det antas at når erstatningsvilkårene foreligger, kan det ved utmålingen av erstatningens omfang tas et visst hensyn til naboeiendommens spesielle beskaffenhet, jfr. høyesterettsdom i Rt-1906-129 og Rådsegn 2 fra Sivillovbokutvalet (1957) 8. På den annen side legger retten vekt på at transformatorstasjonen ikke kan sees inne fra tunet på eiendommen, og at den skjemmende virkning av anlegget for utsikten mot Finna må kunne reduseres en del ved beplantning o. 1. Ut fra en samlet vurdering av disse forhold finner retten å burde fastsette erstatningen til kr. 4.000,-.

Retten finner at saksøkerne nr. 1-9 og 11-12 må tilkjennes saksomkostninger. Saksøker nr. 10, Ola Løkken, har ikke fått medhold i sitt krav, men det finnes likevel at han hadde fyldestgjørende grunn til å ville se rettens avgjørelse, og i tvisten mellom ham og saksøkte vil derfor saksomkostninger ikke bli tilkjent.

Et mindretall, rettens formann, er kommet til et annet resultat for de fleste av saksøkernes vedkommende. Mindretallet slutter seg i det vesentlige til det som er anført foran. Det mener imidlertid at det må trekkes en noe snevrere grense når det gjelder erstatning etter naboloven, og at det forsåvidt blir en vesentlig forskjell på de eiere som er parter i et ekspropriasjonsskjønn og de som går til sak for å kreve erstatning etter naboloven. Den som er part i et ekspropriasjonsskjønn og må finne seg i tvungen avståelse av grunn og rettigheter, har krav på full erstatning og må også få erstatning for skjemmet utsikt o. 1., selv

Side:401

om ulempene i og for seg er meget små. Når det gjelder forholdet mellom naboer mener imidlertid mindretallet at det må være en tålegrense - en må tåle å regne med en viss ulempe p.g.a. naboens virksomhet på egen eiendom uten at det kan kreves erstatning. Først når ulempene blir av større betydning - betyr forholdsvis en noe større forringelse av eiendommen - kan det bli tale om upåregnelig og usedvanlig ulempe og om erstatning. I høyesterettsdom i Rt-1911-877 settes det en slik grense og den settes der temmelig høyt, idet det i overrettsdommen, som Høyesterett slutter seg til, heter: «- - - men ialfald maa det stødende og skjæmmende da være saa skjæmmende at det særdeles meget nedsætter vedkommende «naboeiendoms» værd».

I dom i Rt-1930-1258 slutter Høyesterett seg til herredsrettens begrunnelse og herredsretten gir her uttrykk for at det er en forskjell på eieren av naboeiendommen, som det ble ekspropriert grunn fra, og saksøkeren i saken som det ikke var ekspropriert fra. Retten fant det riktig at den ene fikk erstatning for ulempe av enhver art, mens den annen som alene hadde de krav som naboloven hjemlet ham, ikke fikk noe. Mindretallet mener at de nevnte dommer støtter det syn som det foran har gitt uttrykk for og mener at dette i den foreliggende sak må føre til at bare en del av saksøkerne gis erstatning. De som da mindretallet mener bør ha erstatning, er de som får linjen, og særlig da en mast, like inn på seg slik at stedet og utsikten fra stedet blir sterkt preget av det nye anlegg. Der linje og master kommer lenger fra og kommer på baksiden eller til siden slik at de ikke er synlige i den retning hvor stedet har hovedutsikten - i den retning den som er på stedet naturlig vil rette blikket - vil stedet ikke i den grad bli preget av de endrede forhold, og mindretallet finner da ikke at eieren har krav på erstatning. Mindretallet finner etter dette at av hytteeierne bør bare saksøker nr. 1, Martha Mæhlum, nr. 3, Fritjof Svane, og nr. 9, Paul Skotte, få erstatning. Mindretallet stemmer for disses vedkommende for samme resultat som flertallet, mens det stemmer for frifinnelse av saksøkte forsåvidt det gjelder de andre hytteeieres krav. For saksøkerne nr. 2 og 3 er mindretallet enig i at kravet må vurderes høyere enn for hytteeierne, idet det må legges vekt på at det her gjelder helårsboliger og større og verdifullere eiendommer, og for dr. Tveitos vedkommende en eiendom av spesielle karakter - men mindretallet finner ikke at ledninger, master eller transformatorstasjon er slik plasert i forhold til disse eiendommer, at eierne, etter det som foran er sagt, bør tilkjennes erstatning.

For saksøker nr. 2's vedkommende gjelder at huset ligger lavt og ikke har noen vid utsikt, og for utsikten ut over Finna gjør ikke transformatorstasjonen og linjen seg så meget gjeldende da avstanden blir ganske stor. Dr. Tveitos eiendom ligger høyt med vid utsikt. Transformatorstasjonen ligger adskillig lavere, en må se nedover for å se den, og den er om sommeren i stor utstrekning skjult av løvtrærne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen, Th. Sverdrup-Thygeson og Paul H. Vindhol, med sakkyndige domsmenn: fylkesarkitekt Lars Bjørke, eiendomsmegler Trygve Børresen, gårdbruker Hallgrim Sveipe og byggmester Kr. O. Jettestad):

- - -

Side:402

Lagmannsretten er under ankeforhandlingen i henhold til rettens kjennelse satt med fire oppnevnte domsmenn med kyndighet i vurdering og taksering av fast eiendom.

- - -

Lagmannsretten er kommet til et resultat som i flere henseender avviker fra herredsrettens.

En er enig med herredsretten i at saken blir å behandle etter reglene i naboloven av 27/5-1887 nr.1, §12 og §17, idet såvel hytteeierne som eierne av helårsboliger ansees som naboer til kraftoverføringsanlegget i relasjon til de bestemmelser det gjelder.

En er videre enig i at bestemmelsene i de festekontrakter som er opprettet med de fleste av hytteeierne, ikke er til hinder for at disse tilståes erstatning, om vilkårene ellers er til stede, jfr. også det som foran er gjengitt av hytteeiernes anførsler om forståelsen av disse bestemmelser. For Paul Skottes og Jørgen Myhrens vedkommende finnes det, til tross for at deres hytter er oppført henholdsvis i 1959 og 1958, ikke grunn til å anta at de har hatt eller burde ha hatt noen forståelse av hvor ledningen ville komme som kan få betydning for deres erstatnings krav. I likhet med herredsretten kan en ikke anta at dr. Tveito ved sin opptreden ved salget, eller ved sin eller sin representants tiltredelse av den senere innsendte konsesjonssøknad, har forspilt sin eventuelle rett til erstatning etter nabolovens bestemmelser.

Avgjørende for de enkelte erstatningskrav blir da, som også herredsretten har antatt, en konkret prøvelse av om anlegget påfører vedkommende erstatningssøkende usedvanlig eller upåregnelig ulempe.

Fjernledninger for elektrisk kraftoverføring er et naturlig og nyttig ledd i den tekniske utvikling. Som fremhevet fra Vassdragsvesenets side, kan slike anlegg bli aktuelle nær sagt hvorsomhelst. At en ny kraftledning av vanlig utførelsesstandard føres frem gjennom et skog- eller fjellandskap og derved i noen grad berøver landskapet dets uberørte preg kan ikke i og for seg karakteriseres som en usedvanlig eller upåregnelig ulempe, som gir hytteeiere i området grunnlag for noen erstatning. En annen sak er at slike anlegg kan berøre den enkelte hytte på en måte som må betraktes som usedvanlig eller upåregnelig og derigjennom gi eieren krav på erstatning for tap i omsetnings-, utleies- eller beboelsesverdi. Den individuelle vurdering som således må foretas av hvorvidt erstatningsgrunnlaget er til stede, antas i betraktning av nytten ved de elektriske anlegg å burde være forholdsvis streng.

I det enkelte skal en bemerke:

Hytte i Langmorkje statsalmenning.

Martha Mæhlums hytte som er satt opp i 1943, er på ca. 54 m2, hvorav ca. 44 m2 laftet, med ca. 10 m2 tilbygget veranda av enkle bord. Der er et lite stabbur, en kombinert skåle og garasje og et naust ved vannet Flatningen. Tomten, ca. 2 dekar, er tillatt inngjerdet. Hytten oppgis fullverdiforsikret for kr. 42.000, inklusive innbo. 300 kV-ledningen Øvre Vinstra-Vågåmo passerer mellom hytten og vannet i kort avstand fra hytten. En mast står anslagsvis 50 m fra huset. Hytten brukes om sommeren og en del om vinteren.

Det bemerkes at hovedrommet i hytten er orientert vekk fra vannet og mot skogen, slik at bare kjøkken og soverom vender mot vannet.

Side:403

Kommer man ut av hytten, virker mast og ledninger dominerende og skjemmende i utsiktslinjen. For den som kommer fra bygda til hytten ruver det elektriske anlegg over hytten på en knugende måte. Såvel hyttens verdi ved eventuell omsetning som dens verdi for beboeren finnes redusert i vesentlig grad.

Ledningene har ifølge hytteeieren gjort radiolytterforholdene umulige.

Lagmannsretten legger vesentlig vekt på den skjemmende virkning av anlegget, men finner at her hvor den meget høyspente ledning går så nær huset, er det også grunn til å ta et visst hensyn til at radioforholdene ikke antas å kunne bringes i noenlunde brukbar stand uten visse utlegg for eieren.

Fru Mæhlum finnes etter dette å burde få erstattet usedvanlig og upåregnelig ulempe med kr. 4.000.

Hytteeiere i Dalsiden statsalmenning.

Den fordel hytteeierne måtte ha av veien til Aursjøen antas ikke å kunne tillegges betydning for erstatningsspørsmålet. På den annen side kan det heller ikke tillegges særlig betydning i motsatt retning at kraftledningen er anlagt i samkjøringens interesse.

Den ledning det her gjelder er 130 kV-ledningen Vågåmo-Osbu. Etter det opplyste skulle en ledning med denne spenning ikke være til hinder for at det, eventuelt ved enkle antennearrangementer, oppnås radioforhold som etter forholdene må betraktes som tilfredsstillende. God mottakelse kan ventes når FM-sendingene fra Jetta kommer i gang. Noen ulempe som kan tillegges økonomisk betydning, finnes ikke sannsynliggjort, hva disse hytters radioforhold angår.

I det enkelte skal en bemerke:

Hans O. Hagestandes hytte omfatter gamle laftede seterhus av beskjeden størrelse, flyttet fra neddemmet område ved Aursjøen. Kraftledningen går like bak og få meter høyere enn hustaket. En mast står anslagsvis ca. 40 m fra huset, men, som herredsretten sier, ikke i hovedutsiktsretningen. Ledningene virker for den som kommer til huset dominerende og skjemmende, et inntrykk som bare i utilstrekkelig grad avhjelpes ved den forholdsvis rike vegetasjon og som finnes å redusere hyttens verdi.

Lagmannsretten finner å burde tilkjenne Hagestande erstatning for usedvanlig og upåregnelig ulempe med kr. 1.000.-.

Fridtjof Svanes hytte er oppført i 1952. Den er på 60 m2, laftet av gammelt tømmer fra våningshus i bygda, inneholder stor peisestue, soverom og kjøkken, delvis kjeller. Uthus på 20 m2 er av reisverk. Alt meget pent og velstelt, fullverdiforsikring kr. 30.800. Ledningene går i en avstand av ca. 30 m på utsiktssiden mot sjøen. En mast står noe til siden 60-65 m unna.

Til tross for at det her er forholdsvis frodig vegetasjon som bedrer inntrykket, virker ledninger og mast så vidt skjemmende for hytten at Svane finnes å burde tilståes erstatning for usedvanlig og upåregnelig ulempe som finnes verdireduserende. Under hensyn til hyttens gode kvalitet fastsettes erstatningen til kr. 2.000.-.

Paul Skottes hytte er oppført i 1959 av 3 toms laftede planker, ca. 46 m2 stor, har peisestue, kjøkken, 2 soverom og gang, delvis kjeller.

Side:404

Masten står midt i husets hovedutsiktslinje mot sjøen i ca. 60 meters avstand. Det er sparsom vegetasjon, så mast og ledninger gjør seg sterkt gjeldende på skjemmende måte.

Under hensyn til hyttens størrelse og forholdsvis enkle karakter fastsettes erstatningen til Skotte for usedvanlig, upåregnelig og verdireduserende ulempe til kr. 1.500.-.

Når det gjelder Erling Selsjord, Kåre Hokstad, Sigurd Jørstad, Ola Løkken, Nils Bøe og Jørgen Myhren har lagmannsretten ikke funnet at master eller ledninger er så skjemmende eller at det ellers er opplyst forhold som gir grunn til å fastslå at de nevnte hytteeiere er påført usedvanlig eller upåregnelig ulempe. For disses krav blir Vassdragsvesenet frifunnet.

Eiere av helårsboliger ved Vågåmo.

Hjellums hus er festet av prestegården på 99 år. Tomten er på 1,4 mål. Huset er oppført i 1956 i 1 1/2 etasje, laftet med innvendig bordkledning. Huset er fullverdiforsikret for kr. 45.000,-, den tilliggende garasje for kr. 10.000,-. 300 kV linjen fra Øvre Vinstra passerer huset i betydelig høyde. Avstanden fra huset til linjens projeksjon på grunnen er ca. 25 meter. Nærmeste mast står høyt oppe i bakken bak huset. Huset ligger lavt nede ved den vei som følger bredden av Finna. Transformatorstasjonen ligger midt i mot på den annen side av elven i 200 meters avstand.

Tveitos hus ligger på den motsatte side av Finna, høyt oppe i bakken, rett bak transformatorstasjonen. Han kjøpte eiendommen med gamle forfalne hus i 1953. Etterat jordvei og seter var solgt til A/S Eidefoss i 1958, er den gjenværende eiendom på 11 dekar. Tveito har latt foreta omfattende reparasjonsarbeider på husene. Flere nye hus er kjøpt til. Husene ligger gruppert om et tun og er omgitt av haveanlegg med rik flora, pergola m. m. I husene er omfattende samlinger av gamle gjenstander, utskåret tre, kobber, tinn, kjeramikk m. m. av forskjellig opprinnelse. Så vel utendørs som innendørs er anlegget dels holdt i bygdens stil, dels er det preget av den utførende arkitekt, herr Førlis personlige smak og fantasi. Det er åpenbart nedlagt svært meget både av arbeide og omkostninger på anlegget, som er branntaksert til kr. 319.000,-. Avstanden fra husene til hovedtransformatorene kan vel være ca. 200 m i luftlinje. Om utsikten til transformatorstasjonen vises til herredsrettens dom.

Så vel Hjellums som Tveitos hus ligger ikke langt fra Vågåmo sentrum, men utenfor den regulerte del av området og på motsatt kant av det avsnitt som er regulert til industriformål. Den tomt hvor transformatorstasjonen er lagt, fremtrer imidlertid både etter sin naturlige beskaffenhet og sin nære tilknytning til tettbebyggelsen som egnet for industri, og det kan ikke skjønnes at transformatorstasjonen i rent estetisk henseende bryter inn i landskapet på en måte som kan ansees usedvanlig eller upåregnelig og derigjennom gi Hjellum eller Tveito grunnlag for å kreve erstatning.

Mere tvilsomt kan det synes om de uten videre plikter å finne seg i den vedholdende dur fra stasjonen. Under lagmannsrettens befaring var viftene i full gang, og duren virket fremtredende, særlig påhørt fra Tveitos hus, mindre fra Hjellums, idet suset fra den mellomliggende elv

Side:405

delvis virket dekkende. Under befaringen var det meget vann i Finna. Når vannføringen, slik som om vinteren, er liten, vil transformatorduren gjøre seg sterkere gjeldende på begge sider og særlig hos Hjellum. På den annen side faller det om vinteren mere naturlig å være inne, for lukkede vinduer.

Det bemerkes at forholdet i faktisk henseende synes å være så vidt avvikende fra det som er omhandlet i Hrd. i Rt-1931-211 (Montebellodommen) at denne dom ikke kan tillegges avgjørende betydning som presedens. Særlig beboerne av dr. Tveitos hus oppgir å være meget sjenert av duren, noe som, slik som duren fortonet seg under befaringen, kunne synes naturlig. Å vurdere muligheten av tilvenning, er imidlertid ikke lett. Ved siden av den jevne dur forekommer leilighetsvis støy ved kopling av brytere, som etter dr. Tveitos mening minner om knusning av store porsellenskar. Ifølge overingeniør Gohn ble det i løpet av 240 dager foretatt 88 slike koplinger, derav bare 13 i tiden kl. 23-kl. 7.

Uten nøyaktige støymålinger og nærmere opplysninger om hvordan den omhandlede dur og koplingsstøyen forholder seg til andre lydkilder som man i alminnelighet avfinner seg med i boligstrøk, har lagmannsretten likevel ikke funnet tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den ulempe det gjelder kan karakteriseres som usedvanlig eller upåregnelig.

Tveito og Førli, hvis soverom vender mot Finna, har vært sjenert av lyskastere fra transformatorstasjonen, idet denne holdes opplyst om natten, angivelig for å lette lokaliseringen av feil i mulig påkommende tilfelle. Det er opplyst at den lyskaster som var antatt å sjenere mest, er slukket og at den vil bli flyttet. Dette skal ikke ha hjulpet. Ifølge overingeniør Gohn vil ytterligere en lyskaster kunne forsøkes flyttet, og lagmannsretten går ut fra at dette vil bli gjort. Det synes etter dette å være grunn til å anta at denne ulempe kan bli avhjulpet. Isolert sett antas den forøvrig ikke å være av slik betydning at den kan medføre erstatningsplikt.

Dr. Tveito, hvis eiendom passeres av 130 kV-ledningen, har ikke vært sjenert av dårlige radioforhold. Hjellum uttaler derimot at hans radioforhold er blitt umulige, noe som finnes å være en naturlig følge av Hjellums nære naboskap med 300 kV-ledningen. Da han, som fru Mæhlum, antas å måtte bli påført utlegg av en viss størrelse om radioforholdene i rimelig grad skal kunne utbedres, bør han få dette erstattet med et beløp som fastsettes til kr. 500.-. For øvrig frifinnes Vassdragsvesenet for Hjellums og Tveitos krav.

Dommen avsies under følgende dissenser:

Mot erstatning til Martha Mæhlum stemte domsmann Bjørke.

Mot erstatning til Sigurd Hjellum stemte lagdommer Sverdrup-Thygeson og domsmann Bjørke.

Mot erstatning til Hans O. Hagestande stemte lagdommer Sverdrup-Thygeson og domsmann Bjørke.

Mot erstatning til Fritjof Svane stemte lagdommer Sverdrup-Thygeson og domsmann Bjørke.

Mot erstatning til Paul Skotte stemte lagdommer Sverdrup-Thygeson og domsmann Bjørke, mens domsmann Jettestad stemte for at erstatningen til Skotte fastsettes til kr. 2.000.

For erstatning kr. 1.000.- til Kåre Hokstad stemte domsmann Sveipe.

Side:406

For erstatning kr. 1.000,- til Nils Bøe stemte domsmennene Børresen og Sveipe.

For erstatning kr. 1.000,- til Jørgen Myhren stemte domsmennene Sveipe og Jettestad.

Domsmann Bjørke bemerker:

Jeg er av den oppfatning at en kraftledning, enten lokal eller som ledd i samkjøringsnettet, er en så vesentlig betingelse for å oppfylle samfunnets krav til en høyere levestandard at vi alle må finne oss i og venne oss til å tåle å se ledninger, master og transformatorer i nærheten av våre boliger.

Når det gjelder en tettbebyggelse som Vågåmo eller nabolaget til denne, tror jeg den alminnelige mening er at slike innretninger hverken er «usedvanlige eller upåregnelige» og vi må tåle adskillig ulempe ved dem.

Jeg synes heller ikke at tålegrensen skal settes lavere når det gjelder de aktuelle sportshytter i fjellet som ligger så avsides og vanskelig tilgjengelig at det bare blir en forholdsvis liten del av året de blir brukt.

Jeg synes ikke at kravene til naboskapet estetisk sett trenger være høyere for en sjelden brukt hytte enn for boliger som brukes hele året.

At en høyspentledning kan komme gjennom et hvilket som helst høyfjellsterreng her i landet og således er påregnelig og ikke usedvanlig, er vel linjen gjennom Dalsiden det beste bevis på. Den gamle seterveien som ble utbedret og ombygget av hensyn til kraftutbyggingen, ble den overveiende årsak til hyttebygging. Landskapet er dermed ikke lenger uberørt. Hytteeiere ga uttrykk for at de allerede i løpet av etpar år hadde vennet seg til kraftledningen og brukte hyttene som før. De har også etter festekontraktenes ordlyd så stramme og ensidige betingelser at de har ingen rettigheter utenfor hytteveggen. Dette har de alle skrevet under på. Og siden de ikke kan leie ut hyttene eller overdra dem uten samtykke, er det umulig å bevise en angivelig økonomisk reduksjon. Det er bare en påstand.

At kraftledningen har betydd en svært lite verdiforringende ulempe viser det faktum at det i området er kommet hele 29 nye tomtefester siden linjen kom. Og med betydelig høyere festeavgifter.

Veier og kraftledninger er nok mange steder lagt lite smidig inn i landskapet, men kraftlinjen i Dalsiden var etter min oppfatning ikke skjemmende. Linjen gjennom Vågåmo derimot kunne vel med fordel estetisk vært lagt østenfor tettbebyggelsen.

Som konklusjon vil jeg stemme for at Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen frifinnes. Subsidiært at en mindre ulempe-erstatning gis til Paul Skotte, hvis hytte ligger helt fritt uten trær og vegetasjon med en ledningsmast rett foran.

Domsmenne Børresen, Sveipe og Jettestad bemerker:

Kva som er uvanleg og upåreknelig må vurderast på annan måte i fjellet enn nede i bygd og særlig i by.

Fjellets verdier er nemlig bundet til at naturen er mest mogelig urørt.

Ved bygging av overføringsliner som verkar skjemmande i fjellet må dei mange betale for dei få som lider slike skader som let seg vurdera økonomisk.- - -

Side:407