RG-1983-894

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1983-03-21
Publisert:	RG-1983-894
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. mars 1983 i sak nr. 70/1982
Parter:	A (advokat Olav Jordal) mot Norges Brannkasse (advokat Anne Aarsæther).
Forfatter:	Lagdommerne Ole Johan Helle, Bjarne Danielsen, Eivind Eftestøl
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

A ble den 14.8.1976-i 21.30-tiden - påkjørt av SN-xxxxx da han var på vei gjennom - - - tunnelen i X. A fikk betydelige skader og reiste sak mot Norges Brannkasse - hvor bilen var forsikret - med påstand om tilkjennelse av erstatning stor kr. 562 749,- med renter.

Nordhordland herredsrett avsa 19.1.1982 dom med slik slutning:

Side:895

«Norges Brannkasse frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten vises til dommen.

A har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Han anfører at utgangspunktet er at det foreligger et objektivt ansvar etter bilansvarslovens §4. Når det gjelder spørsmålet om A's erstatningskrav skal falle bort eller nedsettes - etter bilansvarslovens §7 - gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for dette. A hevder at bilføreren har opptrådt uaktsomt og at han selv - etter omstendighetene - ikke kan bebreides. Hvis lagmannsretten kommer til at også A har skyld bør det bare bli spørsmål om avkortning i beskjeden utstrekning.

Når det gjelder bilførerens forhold anføres at han - ut fra de foreliggende forhold - holdt for stor hastighet. Det er særlig vist til politiforklaring og vitneforklaring fra bilføreren B. Av B's forklaringer går det frem at han kjørte inn i den ikke opplyste tunnel med 60-70 km/time. Han hadde da blendet ned til nærlys som bare gir lys 40 m foran bilen. Dette innebærer imidlertid ikke at man kan se fotgjengere på slik avstand. Under henvisning til forklaring fra vitnet avd.ing. Brodahl er det påberopt at forsøk viser at man bare kan observere f.eks. fotgjengere i en avstand av ca. 22 m. Hertil kommer at veien også går i svak kurve mot høyre, hvilket begrenser synsfeltet. Da B så A var bilen i tunnelåpningen - ifølge B's egen forklaring - og avstanden frem til A var da ca. 30 m. Med vanlig reaksjonstid og basert på friksjonskoeffisient på 0,7 var det da helt umulig for B å stanse bilen på 30 m, slik også hans forklaring viser. En bilfører plikter å avpasse farten etter det synsfelt han har, slik at han - om nødvendig - kan stanse hvis det skulle foreligge trafikkhindringer o.lign. Man kan ikke i tillit til at det kanskje vanligvis ikke er fotgjengere i en mørklagt tunnel holde en hastighet som ikke muliggjør en slik oppbremsing. I dette tilfellet var det også på det rene at flere ungdommer var på vei inn i tunnelen. B så disse og skiftet av den grunn til nærlys. Han måtte da regne med at det også kunne være ungdommer inne i tunnel en, slik det også var. For øvrig skulle også B på dans i ungdomshuset - - - på andre siden av tunnelen, og måtte også av den grunn regne med at andre ungdommer kunne være ute i samme ærend. Disse omstendigheter burde da også tilsi at B dempet ned farten. Det er konkludert med at B har kjørt uforsvarlig fort og at han således har utvist uaktsomhet. Det er videre anført at ulykken kunne vært unngått hvis B hadde avpasset farten etter forholdene.

Når det gjelder A's opptreden anføres prinsipalt at han ikke har opptrådt uaktsomt. Det var tillatt å gå gjennom tunnelen og det kan ikke sies å være uaktsomt at han ikke brukte refleks. Det innrømmes at A hadde drukket noe, men det hevdes at hans beruselse var liten og han ravet ikke rundt uten kontroll. Han krysset ikke veien, men har antagelig gått litt ut i denne. Det må i den sammenheng taes hensyn til at det er vanskelig for fotgjengere å ta seg frem langs kanten i en mørk tunnel. Da det er montert reflekser ut fra fjellsidene kan det heller ikke gås på veiskuldrene. For øvrig kan A også ha blitt skremt da B brukte bilhornet.

Subsidiært er det anført at A's opptreden, under enhver

Side:896

omstendighet, ikke er grovt uaktsom. Eventuell avkortning må - i tilfelle - bare skje i beskjeden grad. Det må ved vurderingen legges vesentlig vekt på at B har kjørt uforsvarlig fort. Det må også legges vekt på at påført skade er meget alvorlig og at hele hans liv i realiteten ble ødelagt ved påkjørseien.

Til støtte for sitt syn har A særlig vist til dommer i Rt-1972-1241 og Rt-1978-432.

Når det gjelder erstatningens størrelse er det visse endringer fra påstanden for herredsretten. Tingsskade og lidt tap kreves med kr. 103 670,-. For tap i fremtidig erverv kreves kr. 250 000,-. Det kreves videre ménerstatning med kr. 243 637,-. Det kreves således tilsammen kr. 597 307,-. Den ankende part har ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på selve erstatningsberegningen da denne er godtatt av Norges Brannkasse - hvis ansvar foreligger. Det er videre krevet renter av beløpet kr. 103 670,-. Retten forstår dette slik at det kreves renter fra den tid tapet forelå. Rentene er angitt til 4 % fra 1976 til 31/12-1979, 10 % fra 1/1-1980 til 31/12-1980 og 15 % fra 1/1-1981 til betaling.

A har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

A tilkjennes erstatning fra Norges Brannkasse begrenset oppad til kr. 597 307,- med tillegg av renter for det lidte tap kr. 103 670,-.

Subsidiært:

A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.

I begge tilfeller:

Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Norges Brannkasse har vist til herredsrettens avgjørelse og har sluttet seg til dens begrunnelse.

Det foreligger objektivt ansvar for Norges Brannkasse, men A har utvist grov uaktsomhet og erstatningskravet må falle bort etter bilansvarslovens §7.

Etter bevisførselen - og det vises særlig til de dokumenterte politiforklaringer - må det være klart at A var beruset og at han sjanglet fra side til side inne i tunnelen. Da han ble påkjørt var han omtrent midt i veien. Han har klart overtrådt de regler som gjelder for fotgjengere. Han skulle gått på venstre side og så langt ut som det var mulig. Det var tillatt å gå gjennom tunnelen, men siden denne ikke var opplyst - og A verken hadde lommelykt eller refleks - var det all grunn til å opptre med forsiktighet. A's opptreden var helt uforsvarlig og han må selv ta følgene av dette. Hadde han fulgt gjeldende trafikkregler ville han ikke blitt påkjørt. Det er i den sammenheng bl.a. vist til politiforklaringer fra de ungdommer som gikk et stykke bak A, og som så hva som skjedde. Det er også vist til at det var mulig å komme frem til ungdomshuset uten å gå gjennom tunnelen. Når det gjelder B's kjøring er det anført at han har holdt vanlig og rimelig fart på det aktuelle sted. Fartsgrensen var 80 km/time og det var gode kjøreforhold og bred og god vei. Etter B's egen forklaring hadde han 60-70 km/time da han blendet ned til nærlys og kjørte inn i tunnelen. Dette må være forsvarlig hastighet og må antas å være i overensstemmelse med hvordan de fleste bilister ville kjøre på dette sted. Det er helt upåregnelig at det plutselig skal befinne seg en fotgjenger midt i veien inne i en mørklagt tunnel. B kan ikke bebreides

Side:897

for at det var for kort avstand til å stanse da han så A og de øvrige fotgjengere inne i tunnelen. At B svingte til venstre for å komme utenom A - samtidig som det ble bremset - var en adekvat reaksjon slik forholdene var.

Under enhver omstendighet opptrådte A så grovt uaktsomt at en mulig bebreidelse mot B er uten betydning. Det var A alene som skapte den trafikkfarlige situasjon.

Det anføres videre at det ikke foreligger særlige omstendigheter som kan få betydning. A var 17 år og 7 mnd. da ulykken skjedde og var da gammel nok til å ha den nødvendige forståelse for sin egen situasjon og for hvordan en fotgjenger skal passere en slik tunnel. Heller ikke betydelig skade og mén kan i seg selv gi grunnlag for tilkjennelse av erstatning under de foreliggende omstendigheter.

Til støtte for dette syn er det fra rettspraksis bl.a. vist til Rt-1977-126.

Norges Brannkasse har ikke hatt bemerkninger til selve erstatningsberegningen. Det samme gjelder det rentekrav som er satt frem i tilknytning til lidt tap.

Norges Brannkasse har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

For lagmannsretten har A avgitt forklaring. Det er avhørt 2 vitner, avd.ing. Gunnar Brodahl i Biltilsynet og bilføreren B.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det foreligger objektivt erstatningsansvar for Norges Brannkasse etter bilansvarslovens §4, og det avgjørende spørsmål i saken er om ansvaret skal falle bort eller nedsettes i medhold av bilansvarslovens §7.

Etter bevisførselen finnes det godtgjort at A var klart beruset da han ble påkjørt i - - - tunnelen 14/8-1976. Han gikk sammen med tre andre ungdommer i den ikke opplyste tunnel. De tre gikk på venstre side mens A gikk ytterst og inn mot midten noe foran de andre. Det finnes videre godtgjort at A gikk vinglete og ustøtt og at han befant seg omtrent midt i veien da han ble påkjørt. Det er helt klart at A ikke har fulgt de regler som gjelder for å passere en slik tunnel. Det forhold at tunnelen var uten lys og at ingen av ungdommene heller hadde lys eller reflekser burde også tilsi særlig forsiktighet. Selv om det kanskje må gies et visst spillerom for tankeløshet for ungdom på ca. 17 1/2 år må det sies å foreligge en betydelig grad av uaktsomhet fra A's side.

Når det gjelder bilførerens forhold er lagmannsretten kommet til at han har holdt for stor fart. Av B's politiforklaring - som han i det vesentlige har henholdt seg til i sin rettslige forklaring - går det frem at han holdt 60-70 km/time da han kjørte inn i tunnelen. Noe før tunnelen så han 2 personer på veiens venstre side og han skiftet da til nærlys. Såvel kjøring på nærlys som det forhold at veien svinger svakt mot høyre gir et begrenset synsfelt. Etter det opplyste skal slike nærlys være innstilt på 40 m. Forholdet vil formentlig også være at det er vanskelig å observere trafikkhindringer i avstand på 40 m, men det finnes ikke nødvendig i denne sak å gå nærmere inn på dette spørsmål. Det er på det rene at B oppdaget i alt 4 fotgjengere - herunder A - da han var i

Side:898

tunnelåpningen. Partene er enige om at det fra tunnelåpningen og til det sted A ble påkjørt er 30 m. Selv om det var gode veiforhold var det ikke mulig for B å stanse bilen på en slik avstand. Dette fremgår også av B's politiforklaring hvor det bl.a. heter:

«I det samme han kom inn i tunnelen så han at det gikk 4 personer inne i tunnelen. Ingen av disse hadde noen form for lys eller refleks. Tre av disse personene gikk helt ute på venstre side, sett i avhørtes kjøreretning, altså i motgående kjørefelt. Den siste gikk litt foran de andre og nær midtlinjen. Han sjanglet over midtlinjen og over i høyre kjørebane. Av hørte bremset opp straks han så dette. Han var for nære disse til at han kunne klare å stoppe før han nådde dem igjen. Derfor forsøkte han å svinge unna. Da han så at mannen som gikk først sjanglet over midtlinjen, og over i høyre kjørebane mot vegkanten, var han klar over at han ikke kom forbi på hans høyre side. Han svingte derfor over til venstre og forsøkte å kjøre forbi ham på venstre siden. Han var da delvis over i motgående kjørefelt. Hele tiden bremset han.

Men han klarte ikke å komme seg klar mannen. Han ble truffet av bilen helt på høyre siden og ble kastet fremover og ut til høyre siden. Der ble han liggende i høyre kjørefelt, rett på tvers med benene mot midten. Bilen stoppet litt lenger fremme.»

Lagmannsretten finner at B burde hatt mindre hastighet enn 60-70 km/time etter at han hadde skiftet til nærlys og da han kjørte inn i tunnelen, selv om man til vanlig gjerne ikke regner med at det foreligger trafikkhindringer i veibanen. Med et så vidt begrenset synsfelt som B hadde burde hastigheten i alle fall vært innrettet slik at det var mulig å kunne stanse i et tilfelle som det foreliggende. Det forhold at B så to ungdommer som var på vei mot tunnel en burde også i noen grad kunne tilsi at det også kunne være andre personer inne i tunnelen.

Det synes klart at ulykken ikke hadde skjedd hvis A hadde gått slik han skulle. Dette forhold kan imidlertid ikke være avgjørende for erstatningsspørsmålet. A's forhold vil det måtte taes hensyn til ved erstatningsfastsettelsen. A har skapt den trafikksituasjon som førte til ulykken, men når den først forelå ville mindre hastighet fra B's side kunne ha forhindret påkjørselen eller eventuelt redusert omfanget av skaden.

Lagmannsretten ser det slik at A har utvist en betydelig grad av uaktsomhet mens B bare i mindre grad kan legges til last. Det må derfor skje en vesentlig reduksjon av A's erstatningskrav. Ved vurderingen har lagmannsretten også funnet grunn til å legge noen vekt på at A har fått stor skade og varig mén samt at han var forholdsvis ung da ulykken skjedde. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten blitt stående ved at A tilkjennes 1/4 av det påståtte beløp.

Når det gjelder selve erstatningsberegningen er partene enige, og de oppgitte beløp legges til grunn. For tap i fremtidig erverv samt ménerstatning tilkjennes da 1/4 av beregnet beløp - avrundet til kr. 123 500,-. Av dette beløp er det ikke påstått renter fra domsavsigelsen. For tingsskade og lidt tap tilkjennes likeledes 1/4 samt renter slik det tidligere er redegjort for i anførslene. Renter er beregnet frem til domsavsigelsen og erstatning og renter er avrundet til kr. 38 000,-.

Saken finnes å være dels vunnet og dels tapt og saksomkostninger

Side:899

blir ikke tilkjent, verken for lagmannsrett eller herredsrett, jfr. hovedregelen i tvml. §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Norges Brannkasse dømmes til å betale til A kr. 123 500,- - kroneretthundreogtjuetretusenfemhundre 00/100 - for tap i fremtidig erverv og ménerstatning.

2. Norges Brannkasse dømmes til å betale til A kr. 38 000,- - kronertrettiåttetusen 00/100 - for tingskade og lidt tap - inklusiv renter til domsavsigelsen - med 15 % rente p.a. fra domsavsigelsen til betaling skjer.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for lagmannsrett eller herredsrett.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Dagfinn Breistein):

Den 14. august 1976 skjedde det en tragisk trafikkulykke på Rv. 57 i X. A var i 21.30-tiden på veg gjennom - - - tunnelen til ungdomshuset - - -, da han ble innhentet av bil - - - og nedkjørt. Kollisjonen med bil og vegbane påførte A betydelige hodeskader. Han fikk et forholdsvis langt opphold på Haukeland Sykehus og har fremdeles ikke helt gjenvunnet helsen.

Det er A's standpunkt at bilens fører opptrådte «erstatningsbetingende uaktsomt», idet han holdt for stor fart, mens A selv handlet «tilstrekkelig aktsomt». Han mener derfor at han har krav på skadeserstatning. Bilens ansvarsforsikringsselskap - Norges Brannkasse - hevder imidlertid at skadelidte i første rekke har seg selv å takke for den situasjon han kom opp i, fordi A ved anledningen var sterkt beruset. Bilens fører opptrådte ikke klanderverdig. Brannkassen har derfor avvist ethvert krav på skadeserstatning.

Ved stevning av 1.7.1980 har saksøkeren gått til søksmål mot forsikringsselskapet. Det er under hovedforhandlingen fremmet følgende påstand:

«1. Norges Brannkasse v/styrets formann tilpliktes å betale erstatning til A for hittil lidt inntektstap samt tap i fremtidig erverv med et beløp begrenset oppad til kr. 562 749,- med tillegg av 4 % rente fra 1.10.76 til 31.12.79 og 10 % rente fra 1.1.1980 og 15 % fra 1.1.1981 til betaling skjer.

2. Subsidiært: Erstatningen fastsettes etter rettens skjønn.

3. I begge tilfelle: Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger.»

Norges Brannkasse har i søksmålet påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Saksøkeren ble høsten 1981 dømt for en alvorlig forbrytelse til en lengre fengselsstraff. På grunn av denne straffesaken har det tatt tid med å få berammet hovedforhandling.

Saksøkeren har imidlertid møtt under denne og avgitt forklaring.

Videre har retten hørt vitneforklaring av bilens fører, B, som i dag er utdannet sivilingeniør og som f.t. er i militærtjeneste.

Førsteamanuensis Tor Løberg ved Universitetet i Bergen har møtt og avgitt forklaring som sakkyndig i forbindelse med den erklæring han under saksforberedelsen har utarbeidet i fellesskap med professor Kløve. Likeledes har avdelingsingeniør Gunnar Brodahl ved Biltilsynet forklart seg som sakkyndig om lys- og bremseforhold.

Side:900

Det er nå gått 5 år og 5 måneder siden kjøreulykken inntraff. I forbindelse med denne, ble der satt igang vanlig politietterforskning. Forklaringen til de vitner som dengang ble avhørt, er for det meste dokumentert av saksøkerens prosessfullmektig. Forklaringen til sjåføren, B, er dokumentert og lest av saksøktes prosessfullmektig. Videre har partene dokumentert det billedmateriale som ble tilveiebragt i forbindelse med politi etterforskningen.

Etterforskningen resulterte i at saken såvel overfor saksøkeren som sjåfør B, ble henlagt under henvisning til «bevisets stilling».

Partene har - etter at avdelingsingeniør Brodahl var avhørt - frafalt krav om åstedsbefaring. Dommeren er for sin del kjent på Rv. 57 - som gjennom - - - distriktet er en ny og moderne trafikkåre av høy standard. - - - tunnelen er en rettlinjet og kort vegtunnel på ca. 140 m. Der er ikke elektrisk lys i tunnelen, som forøvrig er utstyrt med endel lysreflekterende materiale.

Saksøkeren har erkjent at han sammen med flere kamerater var på veg til en dansetilstelling. Han hadde tidligere på kvelden nydt alkohol, men ikke store mengder. Personlig har han bare et svakt erindringsbillede av selve skadetilfellet. Han hevder at bilen holdt for stor fart og at sjåføren ikke mestret situasjonen. Selv kan han ikke bebreides noe.

Påstandsbeløpet fremkommerved at det direkte tap er satt til kr. 1 000,-, tap i lønnsinntekter til kr. 102 670,-, tap i fremtidig erverv til kr. 237 729,- og endelig ménerstatningen til kr. 221 350,-.

Saksøkte har i og for seg ikke hatt noe å bemerke til selve beregningsmåten, under forutsetning av at erstatningsgrunnlaget foreligger. Dette bestrides.

Saksøkte har forøvrig erkjent sin objektive erstatningsplikt etter bilansvarslovens §4. Men selskapet har påberopt seg unntaksregelen i §7, fordi skadelidte har medvirket. I det foreliggende tilfelle må saksøkeren påta seg all skyld. Det var grovt uaktsomt av ham å begi seg inn i vegtunnelen i sterkt beruset tilstand og ikke å forsere tunnelen langs vegkanten. Dette må føre til fullstendig bortfall av erstatningsplikten. Bilføreren gjorde det han kunne for å avverge ulykken. Føreren er intet å bebreide.

Retten har dette å bemerke:

Det er på det rene at A ulykkeskvelden hadde oppholdt seg hos C siden 19-tiden. Der var også 5-6 andre ungdommer til stede. Det ble pratet og drukket endel øl og brennevin. Hvorvidt A hadde drukket tidligere på dagen, er uklart. Hos C drakk han i hvert fall øl, slik at han ble påvirket.

I ca. 21.30-tiden brøt ungdommene opp for å slutte seg til dansen på ungdomshuset. Dette ligger ikke langt borte, men på andre siden av den såkalte - - - tunnelen. Tunnelen er på den nye riksvegen gjennom - - -. Den har en lengde av ca. 140 m. Der er ikke lys i tunnelen, som forøvrig er forsynt med reflekterende stoff, både langs midtlinjen og på vegkanten. Tunnelen har en bredde av ca. 9 m., og der skulle i og for seg være god anledning for fotgjengere å passere tunnelen uten risiko for nedkjøring, dersom man holder seg langs vegsiden og eventuelt er utstyrt med refleksbrikker.

Da ungdommene var kommet ut på riksvegen og gikk foran tunnelåpningen, ble de fremste i følget distansert av A, som på denne måte kom først i rekken. Han må ansees for å ha vært sterkt påvirket. Av de politiforklaringer som ble opptatt den følgende dag, fremgår det at A til dels ble karakterisert som «sterkt beruset», og at han sjanglet seg fremover, og dels som «åpenbart beruset», og at han gikk ustøtt og sjanglet. Dette var utsagn fra to som var et kort stykke etter ham.

Side:901

A beveget seg fremover omtrent midt i vegen. Han hadde intet lysreflekterende stoff på klærne.

Da A var kommet omtrent halvveis i tunnelen, ble han innhentet av bil - - -. Dette var en varebil av folkevogntypen, og den ble kjørt av student B. B hadde hatt førerkort i et halvt år, og hadde i denne tiden kjørt regelmessig. I bilen var der 8 andre ungdommer, som alle skulle på lørdagsdansen i - - -. Forut for tunnelåpningen holdt bilen en fart på opptil 80 km. Dette kan der i og for seg ikke være noe å si på. Vegen går riktignok i en langvillig sving, men den er bred og oversiktlig. Som riksveg har den forkjørsrett.

Da føreren nærmet seg tunnelåpningen, ble han oppmerksom på noen gående. Han bremset derfor ned, og skiftet lysstrålen fra fjernlys til nærlys for ikke å blende fotgjengerne. Til tross for nedbremsingen, må bilen antas å ha hatt en relativt stor hastighet da den kom inn i tunnelen, en hastighet som i og for seg må ha vært forsvarlig og ikke i strid med veglovens bestemmelser. Naturlig nok var det ingen som kontrollerte speedometeret på dette tidspunkt.

Da de første 2-3 fotgjengere holdt seg i den venstre kjørebanen, var det ingen vanskelighet for bilføreren å passere dem. Da han imidlertid ble oppmerksom på A, beveget denne seg noe lenger fremme i vegbanen og ca. i midten. Han syntes å vingle frem og tilbake over midtlinjen. B bremset bilen ytterligere ned og la rattet om til venstre for å søke å unngå en kollisjon. Dette lyktes imidlertid ikke og A ble truffet av bilens høyre frontparti. Han ble liggende ille tilredt midt i vegens høyre banehalvdel (regnet i bilens kjøreretning).

Retten anser det i og for seg ikke klanderverdig av A og kameratene hans å begi seg inn i riksvegtunnelen til fots, selv om der også hadde vært andre muligheter å komme frem til ungdomshuset. Det må imidlertid ansees grovt uaktsomt av A å begi seg inn i tunnelen i så sterkt beruset tilstand som den han etter øyenvitners utsagn befant seg i. Hadde han holdt seg til en av sidene i tunnelen, ville risikoen for nedkjøring ha vært minimal. I stedet ravet han ubalansert avgårde midt i vegbanen, med pendling fra side til side. At dette i og for seg kan være en ordinær oppførsel fra en sterkt alkoholpåvirket fotgjenger, fratar ikke A ansvaret for en halsløs opptreden, hvor han også utsetter andre vegfarende for en overhengende risiko for legemsskader og materielle ødeleggelser. Trafikkulykken må derfor etter rettens vurdering, i første rekke tilskrives A's egen handlemåte. Det må karakteriseres som grovt klanderverdig av A i kveldsmørket, å begi seg inn i vegtunnelen i sterkt beruset tilstand og å bevege seg avgårde langs midten av vegen uten å være utstyrt med lykt eller refleks.

Spørsmålet blir dernest hvorvidt der også fra sjåførens side har vært vist en klanderverdig opptreden, som gir grunnlag for skyldfordeling.

Ut fra de bevis som foreligger, er retten blitt stående ved at det ikke er fremkommet noe faktum som godtgjør at B opptrådte på en måte som gir grunnlag for bebreidelse.

Som alt nevnt, ble der etter ulykken satt igang politietterforskning. Også for sjåføren resulterte etterforskningen i at straffesak ble henlagt p.g.a. bevisets stilling. Det er vel mulig at sjåføren kan ha holdt «en etter forholdene for stor fart», og at påkjørs el en muligens kunne ha vært unngått dersom oppbremsingen hadde skjedd mer «normalt». Men det er ikke ført noe avgjørende bevis for at farten var for stor. Sjåføren gjorde det han kunne for å unngå kollisjon ved å styre unna A. Dette var en i og for seg normal reaksjon på den oppståtte trafikkhindring. Bilens bremser virket normalt, og det er ikke godtgjort at noe av det øvrige utstyr var defekt eller en medvirkende årsak til at påkjørselen ikke

Side:902

kunne unngås. At sjåføren straks foran tunnelåpningen skiftet fra fjernlys til nærlys, og at nærlyset visstnok ble beholdt, kan ikke bebreides føreren. Der var tilstrekkelig lys til å se skadelidte. Bilen ville kunne ha passert ham i god avstand, dersom ikke A hadde vist en slik vaklende holdning og pendlet fra side til side.

Ved en samlet vurdering er retten etter dette kommet til at der ikke er grunnlag for noen skadefordeling etter bilansvarslovens §7. Etter rettens oppfatning må trafikkulykken tilskrives skadelidte selv fordi han i så sterkt alkoholpåvirket tilstand bega seg inn i vegtunnelen og ikke holdt seg til en av sidene langs kjørebanen.

Det må således være berettiget av Norges Brannkasse å nekte ham erstatning for den i og for seg ikke ubetydelige personskade. Selv om skadelidte i dag befinner seg i en bedrøvelig økonomisk situasjon som skyldes handling ca. 3 år etter påkjørselen, finnes det ikke åforeligge andre særlige omstendigheter som bør føre til at forsikringsselskapet pålegges noen del av ansvaret.

Generalpreventive hensyn tilsier at man også i erstatningsrettslig henseende utviser en stor grad av aktsomhet som fotgjenger langs en beferdet riksveg.

Etter resultatet er det unødvendig for retten nærmere å drøfte de konsekvensene skadene har fått for saksøkerens arbeidsevne, eller om han i den situasjon han er oppe i må kunne regne med tap i fremtidig erverv.

Partene er forøvrig blitt stående ved et felles beregningsgrunnlag under forutsetning av at erstatningsforpliktelse pålegges.

Når det gjelder saksomkostninger må saksøkeren sies å ha tapt saken fullstendig. Han skulle derfor etter hovedregelen i tvml. §172, 1 være pliktig til å betale motparten saksomkostninger. Begge prosessfullmektiger har fremlagt omkostningskrav på vel kr. 9 000,-, dvs. praktisk talt likelydende beløp.

Hensett til saksøkerens aktuelle stilling og til at det vil ta år før han kommer i inntektsgivende arbeid igjen, finner retten at det vil være riktig å fri ta ham for omkostningsplikten, selv om dette strengt tatt ikke ligger innenfor prosesslovgivningens system. Hans situasjon med soning av en relativt lang fengselsstraff, er utvilsomt noe særegen. - - -