RG-1984-934
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1984-04-13 |
| Publisert: | RG-1984-934 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 13. april 1984 i sak nr. 294/83 |
| Parter: | Henning G. Jensen (advokat Thorleif Korterud) mot Norges Brannkasse (høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) og 2. Forsikringsselskapet Vesta Hygea (advokat Willy Ruud). |
| Forfatter: | Lagdommerne Råmund Stuhaug, Odd Hansson, Dag Havrevold |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §19, Foreldelsesloven (1979) §9, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §9, Forsikringsavtaleloven (1930) §30, Foreldelsesloven (1979) |
Saken gjelder tvist om erstatning for personskade etter en trafikkulykke 25.1.1977.
Henning G. Jensen - som ble skadet ved ulykken - reiste ved stevning av 3.9.81 til Nedre Romerike herredsrett sak mot forsikringsselskapene Østlandet gjensidig, nå Norges Brannkasse, Region Østlandet og Vesta Hygea med påstand om at selskapene in solidum måtte bli dømt til å betale Jensen erstatning, begrenset oppad til kr. 100.000,-, samt renter. Herredsretten avsa 12.4.83 dom med slik domsslutning:
«1. Forsikringsselskapene Østlandet og Vesta Hygea fri finnes.
2. I saksomkostninger betaler Henning G. Jensen til Vesta Hygea kr. 9.850,- - kronernitusenåttehundreogfemti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Henning G. Jensen har i rett tid anket dommen og har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
«1. Forsikringsselskapet Østlandet og forsikringsselskapet Vesta Hygea dømmes til å betale Henning G. Jensen en samlet erstatningssum begrenset oppad til kr. 50,000,- - kronerfemtitusen - fastsatt etter rettens skjønn, med 12 % rente p.a. regnet fra 15. august 1980.
2. Henning G. Jensen tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Forsikringsselskapene har tatt til gjenmæle. Norges Brannkasse, Region Østlandet har for lagmannsretten lagt ned denne påstand:
«Herredsrettens dom stadfestes dog slik at Norges Brannkasse, Region Østlandet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»
Forsikringsselskapet Vesta Hygea har lagt ned denne påstand:
«1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Forsikringsselskapet Vesta Hygea tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Henning G. Jensen har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Den bil han kjørte på ulykkestidspunktet var førerulykkesforsikret både i forsikringsselskapet Østlandet gjensidig, nå Norges Brannkasse, Region Østlandet og i Norvegia, nå Vesta Hygea. Forsikringen i Norges Brannkasse gjaldt for kjøring med prøveskilt. Førerulykkesforsikringen i Vesta Hygea var tegnet i forbindelse med regulær trafikkforsikring. Begge forsikringsavtalene ga ved 100 % medisinsk invaliditet kr. 100.000,- i erstatning. Siden det nå er brakt på det rene at Jensens medisinske invaliditet kan anslås til 50 %, må selskapene in solidum dømmes til å erstatte Jensen en sum stor kr. 50.000,-.
Ingen av selskapene kan påberope seg foreldelse som grunnlag for å bli frifunnet. Først under herredsrettssaken fikk Jensen tilfredsstillende kjennskap til skadens omfang. Det er også på det rene at Jensen allerede 27.6.1978 henvendte seg til Norvegia om ulykken. Til Østlandet
Side:936
gjensidig henvendte han seg 12.10 s.å. Dette viser at kravene mot selskapene må ansees fremsatt i tide i forhold til 6 måneders fristen i forsikringsavtalene. Saksanleggene mot forsikringsselskapene skjedde så tidlig at kravene mot selskapene ikke kan være foreldet etter vanlige foreldelsesregler. Når det gjelder overholdelsen av 6-måneders fristen, er særlig å bemerke at da ulykken inntraff hadde Jensen i lang tid vært agent for Norvegia. At han i den tilstand han befant seg etter ulykken, med sviktende hukommelse og sviktende helse også for øvrig, først etter at Norvegia den 29.9.1978 hadde meddelt at de for sin del anså seg subsidiært ansvarlig i forhold til Østlandet gjensidig, gjorde henvendelse til sistnevnte selskap, gir ikke grunnlag for å anse 6-måneders fristen overskredet. Det var Jensens tilstand etter ulykken som gjorde at henvendelsen først kom etter denne meddelelsen. Når det gjelder spørsmålet om kravene mot selskapene kan være foreldet etter de alminnelige foreldelsesregler, er å bemerke at forliksklagene mot begge selskaper opprinnelig ble uttatt samtidig 15.8.1980. Når det gjelder bedømmelsen av foreldelsesspørsmålene, vises ellers til dom inntatt i Rt-1973-409, særlig 413.
Når begge selskaper påstår seg frifunnet fordi den benyttede bil på ulykkesdagen mindre enn 2 måneder tidligere var forsikret i Gjensidige, jfr. bilansvarslovens §19, så kan denne anførselen ikke føre frem når nye forsikringsavtaler er inngått.
Anførselen fra Norges Brannkasse om at selskapet må fri finnes fordi bruk av prøveskilt på ulykkesbilen ved anledningen ikke var legitim, kan ikke føre frem. Jensens formål med bilbruken ulykkesdagen var å få den benyttede bil registrert hos bilsakkyndige.
Det kan slik Vesta Hygea påstår, ikke legges til grunn at formelle betraktninger gjør at en gyldig forsikringsavtale mellom selskapet og Jensen ikke kan ansees inngått. Det vises her til Jensens forklaring og de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, jfr. herredsrettens dom 8.
Forsikringsselskapene har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Begge har anført at Jensens krav er for sent fremsatt etter forsikringsavtalenes 6-måneders regel. Det er avgitt en rekke legeerklæringer om Jensens helbredstilstand etter ulykken. Allerede høsten 1977 forelå tilstrekkelig grunnlag for Jensen til å fremsette sine krav overfor selskapene. Når dette ikke ble gjort, er kravene for sent fremsatt. Norges Brannkasse har særlig pekt på at Jensen i alle fall etter overlege Geelmuydens erklæring av 19.1. 1978, hadde fått tilstrekkelige opplysninger til at 6-måneders fristen begynte å løpe. Det var da endelig fastslått at varig invaliditet var oppstått. At Jensen først høsten 1978 skjønte at han kunne rette et krav mot Østlandet gjensidig, kan ikke endre utgangspunktet for 6-måneders fristen. Jensen visste at han hadde brukt prøveskilt ved anledningen og at det derfor var aktuelt å rette et krav mot prøveskiltassurandøren.
Foruten manglende overholdelse av 6-måneders fristen i forsikringsavtalene, har begge selskap påstått seg frifunnet fordi Jensens krav er foreldet etter den alminnelige 3-års regel, jfr. foreldelseslovens §9 og den nå opphevede §28 i straffelovens ikrafttredelseslov. Straks etter
Side:937
ulykken var grunnlaget for kravene på det rene. Når det gjelder bedømmelsen av foreldelsesspørsmålene, blir det vist til Rt-1977-1092 og Kjønstad/Tjomsland «Foreldelsesloven», 90 ff, særlig 99-101.
Foruten av grunner som foran nevnt, har begge selskap påstått seg frifunnet under henvisning til at en tidligere forsikringsavtale fortsatt var i kraft for bilen på ulykkestidspunktet, jfr. reglene i bilansvarsloven §19, første og annet ledd. Norges Brannkasse har dessuten særlig pekt på at deres forsikring var en prøveskiltforsikring som må ansees for subsidiær i forhold til den alminnelige trafikkforsikring som var opprettet for bilen, samt at kjøringen på ulykkestidspunktet ikke ga rett til bruk av prøveskilt.
Vesta Hygea har særskilt pekt på, og dette er selskapets prinsipale anførsel, at det ikke forelå noen gyldig forsikringsavtale med Jensen den gang ulykken inntraff. Når det gjelder den nærmere utforming av denne anførselen, vises til herredsrettens dom 10. Gyldig inngått forsikringsavtale må av hensyn til forsikringsselskapet forutsette at visse formelle regler er fulgt. Jensens stilling som agent for Norvegia kan ikke føre til fritak fra disse reglene.
Ankeforhandling ble holdt 29.3.1984. Den ankende part møtte og avga forklaring. Partsrepresentanter for ankemotpartene var ikke til stede. Det ble avhørt ett vitne, som også hadde forklart seg for herredsretten. Dokumentasjonen går frem av rettsboken.
Lagmannsretten bemerker:
Saken foreligger for lagmannsretten i samme skikkelse som for herredsretten. Nye opplysninger om Jensens helse etter ulykken, er ikke fremkommet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Som herredsretten finner lagmannsretten at forsikringsselskapet Østlandet gjensidig, nå Norges Brannkasse, Region Østlandet, må frifinnes fordi kravet mot selskapet må ansees for sent fremsatt etter 6-måneders fristen i forsikringsavtalen. Forsikringsselskapet Vesta Hygea må fri finnes fordi det ikke forelå en gyldig inngått forsikringsavtale mellom selskapet og Jensen da ulykken inntraff.
Når det gjelder forholdet til Norges Brannkasse, Region Østlandet, legger lagmannsretten som herredsretten til grunn at Jensen etter mottagelsen av overlege Geelmuydens erklæring av 19.1.1978 hadde fått tilstrekkelig visshet om skadens varige karakter til at utgangspunktet for 6-måneders fristen i forsikringsavtalen må regnes fra dette tidspunkt. Henvendelsen til selskapet ble først gjort 12.10.1978, dvs. bort imot 9 måneder senere. Når det for lagmannsretten blir anført at Jensens helsetilstand etter ulykken gjør at 6-måneders fristen likevel må ansees overholdt, kan dette ikke føre frem. Gjennom sin bilforhandlervirksomhet var Jensen vel fortrolig med bruken av prøveskilt, samt at det var en selvstendig forsikring knyttet til bruken av slike skilt. De legeerklæringer som foreligger i saken, viser at ulykken har påført Jensen en viss hukommelsessvikt, samt manglende tiltaksevne. Opplysningene for så vidt er imidlertid lite utførlige og gir etter lagmannsrettens mening ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den svekkede helsetilstand i vesentlig grad forhindret Jensen fra å overholde 6-måneders fristen. Skulle sviktende helse i tilfelle kunne påberopes, måtte det til støtte for påstanden under enhver omstendighet dokumenteres mer utførlige opplysninger til bedømmelse av spørsmålet.
Når det ellers gjelder bedømmelsen av om 6-måneders fristen er overholdt, viser en til herredsrettens dom, 11-14.
For så vidt gjelder Vesta Hygea, finner lagmannsretten som nevnt at det på tidspunktet for ulykken ikke eksisterte en førerulykkeforsikring mellom Jensen og selskapet. Lagmannsrettens standpunkt bygger her på det samme resonnement og på de samme faktiske omstendigheter som er lagt til grunn av herredsretten, jfr. herredsrettens dom 14-16. Det er under ankeforhandlingen ikke fremkommet noe som endrer dette.
Da lagmannsretten ikke finner tilstrekkelig grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse, blir herredsrettens dom etter gjennomgåelsen å stad feste.
Anken har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at Henning G. Jensen må erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for behandlingen i lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Ankemotpartenes prosessfullmektiger har fremlagt omkostningsoppgaver. Retten har ikke innvendinger mot oppgavene og setter omkostningene i samsvar hermed til kr. 8.052,- for Norges Brannkasse, Region Østlandet og til kr. 8.500,- for Vesta Hygea.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Henning G. Jensen til Norges Brannkasse, Region Østlandet 8.052,- - åttetusenogfemtito - kroner, og til Vesta Hygea 8.500,- - åttetusenfemhundre - kroner, alt innen 2 - to - uker regnet fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Lasse Simonsen):
Saken gjelder et erstatningskrav oppad begrenset til kr. 100.000,- for personskade etter en bilkollisjon.
Henning G. Jensen, 1963 Fosser i Høland, har ved sin prosessfullmektig advokat Thorleif Korterud, 1930 Aurskog, den 3. september 1981 tatt ut stevning ved Nedre Romerike herredsrett mot de to forsikringsselskapene Østlandet og Vesta Hygea. Advokat Hans Stenberg-Nilsen p.v.a. Forsikringsselskapet Østlandet, og advokat Willy Ruud p.v.a. Forsikringsselskapet Vesta, har bestridt kravet og påstått forsikringsselskapene frifunnet.
Hovedforhandling i saken ble holdt 7. mars 1983 hvor saksøker møtte med sin prosessfullmektig og advokatene Stenberg-Nilsen og Willy Ruud møtte p.v.a. de saksøkte. Foruten forklaring av saksøkte har retten mottatt forklaring av ett vitne.
Det er videre foretatt slik dokumentasjon som vist av rettsboken. - - -
Retten skal bemerke:
Angående forholdet til saksøkte nr. 1.
Den prinsipale innsigelsen til forsikringsselskapet Østlandet er at kravet til saksøker er foreldet. Både seksmånedersfristen i forsikringsvilkårene og treårsfristen
Side:939
etter §9 i foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 er påberopt. I begge tilfelle vil tidspunktet for fristens påbegynnelse være avgjørende.
I forsikringsavtalens generelle vilkår punkt 4 heter det:
«Er ikke krav fremsatt innen seks måneder regnet fra den dag den som fremsetter kravet fikk kjennskap til de omstendigheter som begrunner det, er selskapet fri for ansvar.»
Vilkåret korresponderer med den ufravikelige begrensningen inntatt i forsikringsavtalelovens §30 annet ledd. Foreldelseslovens §9 lyder:
«Krav på skadeserstatning eller oppreisning som ikke springer ut av kontrakt, foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.»
Lovbestemmelsen har en noe annen utforming angående utgangspunktet for fristberegningen enn avtaleklausulen. Loven er imidlertid av nyere dato enn avtalen, og har et høyere presisjonsnivå med hensyn til hvilke momenter i skadeforholdet skadelidte må ha kunnskap om for at fristen skal begynne å løpe. Det er derfor naturlig å tolke avtaleklausulen i lys av lovbestemmelsen, og se sistnevnte som en presisering og utdyping av førstnevnte. Preskripsjonsfristen begynner således å løpe fra det samme tidspunkt for begge fristenes vedkommende.
Førerulykkeforsikringen benytter invaliditetsgraden som norm for hvor stor del av det på forhånd avtalte beløp som skal utbetales. Skadelidte må derfor ha tilstrekkelig kunnskap om inntreden av en varig medisinsk invaliditet. Normalt vil det være uttalelser fra leger og sakkyndige som kan utstyre skadelidte med den nødvendige skadeinnsikten. Uttalelsene må i så fall være så klare at de fremstiller varig medisinsk invaliditet som en nærliggende følge av ulykken, jfr. bl.a. uttalelser i Rt-1972-968.
Retten er av den oppfatning at saksøker tidligst fikk slik kunnskap ved Geelmuydens uttalelser den 19. januar 1978. Også før dette tidspunktet hadde Geelmuyden avgitt medisinske erklæringer i saken - den 25.3. og 12.09.1977. Men disse erklæringene ga ikke tilstrekkelig visshet om skadenes varige karakter. Legeerklæringen til Vesta (bussens forsikringsselskap) den 25.03.1977 presiserer selv under prognosen at det er for tidlig å uttale seg om utsiktene til varig helbredelse, og at den må oppfattes som en foreløpig meddelelse. Uttalelsen den 12.09.1977 er relativt grundig og gir i større grad uttrykk for muligheten av en varig invaliditet. Likevel tas det vesentlig forbehold i erklæringen. Det fremheves i konklusjonen at det sannsynligvis etter hvert vil inntreffe en viss bedring i tilstanden samtidig som en ny nevrologisk kontroll om ca. et halvt års tid tilrådes. Noen slutterklæring fra dr. Geelmuyden representerer ikke dette. Det er i det hele tatt knyttet såpass mange usikkerhetsmomenter til erklæringen at saksøker i det minste må kunne avvente den nye nevrologiske undersøkelsen et halvt års tid senere. Se Rt-1967-1182.
Den neste uttalelsen fra dr. Geelmuyden, den 19.01.1978, er av en annen karakter enn de to ovennevnte. Det var nå forløpt ca. 1 år siden ulykkesdatoen, og dr. Geelmuyden gir i erklæringn uttrykk for sikkerhet med hensyn til sine konklusjoner. Han oppsummerer bl.a. resultatet av sine undersøkelser på følgende måte:
«Jeg konkluderer med at hos Henning Jensen forelå en sikker skade på hjernen, oppstått ved påkjørselen bakfra den 25.01. 1977. Jeg mener at Henning Jensens tilstand etter hvert heller var blitt forverret. Etter mitt skjønn var han nå uten tvil 100 % invalid, sannsynligvis varig, og uten utsikt til bedring.»
Side:940
Disse formuleringene burde ha gitt saksøker tilstrekkelig skadeinnsikt til å sette seg i aktivitet ovenfor forsikringsselskapet. Særlig dr. Geelmuydens uttalelser om at tilstanden etter hvert var blitt forverret bør tillegges vekt. Det gikk den gale veien for saksøker - videre avventning av sykdomsforløpet ville trolig ikke hjelpe ham.
Riktig nok anbefales saksøker å innlegge seg på nevrologisk avdeling til nærmere undersøkelse, men konklusjonen i erklæringen av 19.01.1978 knytter ikke noen reservasjoner til en slik fremtidig innleggelse.
Den videre diagnostisering av saksøker kan synes å bringe et visst element av tvil inn i denne konklusjonen. Saksøker hadde uttrykt motvilje overfor dr. Geelmuyden angående innleggelse i nevrologisk avdeling. En slik innleggelse kom imidlertid i stand etter søknad fra dr. Geelmuyden, og saksøker ble innlagt på Sentralsykehuset i Akershus i tidsrommet 23.10-10.11.1978. Her ble de symptomer dr. Geelmuyden tidligere hadde konstatert i det vesentlige bekreftet, men man fant ikke noen sikker nevrologisk forklaring på plagene. På bakgrunn av denne usikkerhet med hensyn til en organisk lidelse, ble saksøker henvist til psykiatrisk undersøkelse hos ass. overlege Grant Carlsen og fremstilte seg der 7.12.1978. Ass. overlege Grant Carlsen avga erklæring datert 3.01.1979 og konkluderte med at det forelå klare rentenevrotiske trekk og at saksøkers hovedproblem således var av psykisk natur.
Rent medisinsk førte altså undersøkelsene ved nevrologisk avdeling på Sentralsykehuset i Akershus og den derpå følgende psykiatriske undersøkelsen, til et annet resultat enn hva dr. Geelmuyden hadde kommet til. Først ved de oppnevnte sakkyndiges spesialisterklæring av 20. oktober, 10. november og 16. november 1982 kan det sies å foreligge en faglig enighet med hensyn til invaliditetsspørsmålet. Saksøkers prosessfullmektig har anført at så lenge spørsmålet om varig medisinsk invaliditet helt frem til de nevnte spesialisterklæringene har vært vurdert faglig forskjellig, kan ikke en foreldelsesfrist ha begynt å løpe. Retten kan ikke gi ham medhold i dette standpunktet.
Subjektivt har ikke resultatet fra innleggelsen på nevrologisk avdeling på Sentralsykehuset i Akershus og fremstillingen for ass. overlege Grant Carlsen, vært motiverende for at forsikringsselskapet Østlandet først ble kontaktet den 12. oktober 1978. Innleggelsen skjedde først 23. oktober. Rent objektivt forutsetter søksmålet at de medisinske slutningene etter innleggelsen var feilaktige, noe spesialisterklæringene fra lege Halfdan Kierulf og overlege Håvard Skre gir sterk støtte for. Ganske visst kom også de sakyndige til et noe annet resultat enn dr. Geelmuyden. Kun 50 % av den varige medisinske invaliditeten på 80 % ble tilskrevet ulykkene fra skaden i januar 1977. Men det kan ikke forlanges at skadelidte skal ha full oversikt over graden av invaliditet før foreldelsesfristen begynner å løpe, jfr. førstvoterendes uttalelse i Rt-1952-74 særlig 75 til 76. Invaliditetsgraden vil normalt være en usikkerhetsfaktor som det kan knytte seg medisinsk og faglig tvil til. Og som allerede nevnt, denne tvilen kom først inn etter at saksøker faktisk hadde tatt kontakt med forsikringsselskapet.
Ved siden av skadeinnsikt, må den skadelidte også ha kunnskap om den ansvarliges identitet. Saksøker måtte, og i alle fall burde, være klar over at det knyttet seg en førerulykkesforsikring til bruken av prøveskiltene. Saksøker sendte melding til saksøkte nr. 2 på et tidligere tidspunkt, men dette kan ikke få oppsettende virkning for foreldelsesfristens utløp. Dersom saksøker var i tvil om hvilke av forsikringsselskapene kravet skulle rette seg mot, burde melding om skaden vært sendt til begge forsikringsselskapene eventuelt en enkel forespørsel om ansvarsforholdene vært rettet til saksøkte nr. 1.
Side:941
Etter dette gis saksøkte nr. 1 medhold i at kravet om erstatning er foreldet i henhold til forsikringsavtaleklausulen. Det er da unødvendig å komme inn på de øvrige innsigelser som er fremsatt i saken.
Angående saksøkte nr. 2.
Også saksøkte nr. 2 har gjort foreldelsesinnsigelsen gjeldende. Kravet mot saksøkte nr. 2 ble imidlertid av saksøker gjort gjeldende ved brev av 21.06.1978, og da fristen først begynte å løpe ved saksøkers kunnskap om dr. Geelmuydens uttalelse av 19.01. s.å., kan ikke denne innsigelsen føre frem.
Imidlertid har saksøkte nr. 2 prinsipalt gjort gjeldende at det på skadetidspunktet ikke forelå en forsikringsavtale mellom partene. Som dokumentasjon for inngått forsikringsavtale, har saksøker fremlagt kopi av forsikringsmelding til Norvegia (nå Vesta Hygea) samt kopi av erklæring om trafikktrygd til Statens Bilsakkyndige. Retten legger til grunn at erklæringen om trafikktrygd aldri ble sendt til Statens Bilsakkyndige. Dette fremkommer av bilsakkyndiges egne registre, og er også erkjent av saksøker. Saksøker har imidlertid fremholdt at erklæringen rent faktisk var underskrevet før bilulykken, og melding ble sendt til forsikringsselskapet.
Saksøkte nr. 2 har gjort en rekke innvendinger mot dette. Ved innlemmelsen av Norvegia i forsikringsselskapet Vesta Hygea, ble samtlige av forsikringspolisene lagt inn på et EDB-register. Dersom melding om trafikkforsikring med ulykkesforsikring var sendt fra saksøker til saksøkte nr. 2, ville dette fremkommet av registeret - noe det ikke gjør. Sjansen for at nettopp denne meldingen skulle vært uteglemt, er minimal. Dernest er det en rekke uregelmessigheter ved de fremlagte kopier av meldingene og erklæringene om trafikktrygd. Nederst ved forsikringstagerens underskrift er påført datoen 25.02.1977 - altså en måned etter trafikkulykken. Øverst på meldingen, der hvor erklæringen om trafikktrygd fremkommer, står det imidlertid datoen 25.01.1977. Det fremkommer dog klart at det først har vært skrevet med maskin 25.02. og at dette senere er rettet med en penn. På kopien av erklæringen om trafikktrygd til Statens Bilsakkyndige står avtaledatoen 25.01.1977. Det er imidlertid tydelig at dette ikke dreier seg om en kopi av meldingen til forsikringsselskapet. Dette ser man straks ved å sammenholde de to meldingene. Navnet på forsikringstaker er skrevet forskjellig, Høland Bilsenter A/S - Høland Bilsenter A/A, og likeså avtaledatoene, 25/1-1977 - 25/1.77. Den fremlagte kopi av erklæring om trafikktrygd til Bilsakkyndige har etter dette trolig vært skrevet etter trafikkulykken.
Retten må gi saksøkte nr. 2 rett i at de fremholdte innvendinger mot saksøkers krav gjør det lite sannsynlig at det på skadetidspunktet forelå en trafikk forsikring med tilhørende førerulykkeforsikring. Saksøker har forklart de nevnte uregelmessigheter mellom forsikringsmeldingen og erklæringen til Bilsakkyndige med at de to meldingene ble fylt ut på et noe forskjellig tidspunkt på grunn av tidspress. Erklæringen til Bilsakkyndige ble utfylt samme dag som trafikkulykken, men før denne, og angir den korrekte dato. Meldingen ble utfylt noe senere, og har ved en feiltagelse blitt påført feil dato. Retten finner ikke denne forklaringen sannsynliggjort. Under enhver omstendighet vil det på skadetidspunktet ikke ha foreligget en bindende forsikringsavtale mellom saksøker og saksøkte nr. 2. Etter saksøkers eget utsagn var det på skadestidspunktet kun fylt ut en erklæring til Bilsakkyndige som aldri ble avsendt. Meldingen til forsikringsselskapet ble først fylt ut og sendt inn senere. Etter alminnelig avtalerettslige prinsipper kan ikke dette være tilstrekkelig til at det foreligger en rettslig bindende
Side:942
avtale. Enten måtte meldingen ha kommet frem til forsikringsselskapets kunnskap før trafikkulykken, eller erklæringen måtte ha kommet frem til Statens Bilsakkyndige.
Etter dette gis saksøkte nr. 2 medhold i sin prinsipale innsigelse mot saksøkers krav.
Saksøker har tapt saken fullstendig. I overensstemmelse med hovedregelen i rettergangslovens §172 første ledd blir saksøker å ilegge saksomkostninger i forhold til saksøkte nr. 2. Prosessfullmektig advokat Willy Ruud har fremlagt saksomkostningsoppgave hvor de samlede saksomkostninger er satt til kr. 9.850,-. Retten finner saksomkostningene nødvendige for sakens betryggende utførelse, og fastsetter saksomkostningene i overensstemmelse med fremlagte oppgave.
Når det gjeler tvisten med saksøkte nr. 1, finner retten at saken har frembudt slik tvil at det var en fyldestgjørende grunn for den tapende part å la den komme for retten. Ingen av partene ilegges dermed saksomkostninger, jfr. rettergangslovens §172 annet ledd. - - -