RG-1985-38

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1984-06-06
Publisert:	RG-1985-38
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. juni 1984 i sak nr. 27/1983. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett med søknad om å få innbringe saken for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi, men søknaden ble avslått av Kjæremålsutvalget.
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Vesta (advokat Thor Berg) mot Karl Brende A/S (advokat Øyvind Hoel).
Forfatter:	Lagdommerne Roald Engeness, Nils Daae Rogstad, Kjell Buer
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bilansvarslova (1961)

En lastebil tilhørende entreprenørfirmaet Karl Brende A/S kolliderte med en brøytebil i Trondheim den 24. november 1978.

Den skadede lastebil var av merket Scania LS 111, årsmodell 1975 med kjennetegn VD 72507. Dette er en større lastebil med boggi og spesiell tipp tilpasset kjøring på anleggsarbeid utenfor offentlig vei og akseltrykkbestemmelsene i Trondheimsområdet ved kjøring på vei. Bilen kostet i anskaffelse ca. kr. 800 000,-.

Bilen ble skadet i venstre forskjerm og forstilling ved kollisjonen. Skaden ble reparert for kr. 800,-. Verkstedoppholdet varte i 2 dager. Ved samme anledning ble sjåføren, Knut Olsen, skadet i venstre hånd. Han ble sykemeldt i alt 21 dager, og var derfor borte fra arbeidet i 15 virkedager.

Forsikringsaktieselskapet Vesta som har trafikkforsikring for den bilen som Brendes bil kolliderte med, har erkjent erstatningsansvar. I samsvar med dette har Vesta gjort opp for reparasjonen kr. 800,- og kr. 2 500,- for avsavn i 2 dager. Sjåføren har fått lønn/sykepenger under sitt fravær, og i den forbindelse er det ikke reist noe krav mot Vesta.

Da firmaet ikke hadde andre som var opplært og hadde sertifikat til å kjøre den skadede bilen, ble kjøretøyet stående i de 15 dagene sjåføren var fraværende. Brende har derfor krevet erstatning for avsavn for hele det tidsrom bilen ikke var i bruk. Vesta bestrider kravet ut over de 2 dager som selskapet har gjort opp for.

Karl Brende A/S er et større maskinentreprenørfirma som tar oppdrag i Trondheim og nabokommunene. Firmaet driver med arbeid innenfor fagområdet veier, vann, kloakk og utgraving av byggegruber m.v. Arbeidet skjer dels som selvstendige entrepriser, dels som underentrepriser. Gjennom flere år har man drevet med 33 anleggsmaskiner og 10 lastebiler. Når det gjelder anleggsmaskiner og 9 av lastebilene er det slik at de har en fast maskinkjører/sjåfør. For de 9 lastebilene kreves det sertifikat i kl. II. Dersom det er behov for ytterligere kjøring, har Brende avtale med i alt 10 lastebileiere som kjører forholdsvis fast for ham. Disse kan også ta oppdrag utenom. For øvrig ved særlig omfattende behov tilkalles bistand fra Transportsentralen. Det arbeid som Brende utfører, baseres hovedsakelig på anbud, slik at oppdragsgiveren normalt ikke blir belastet særskilt for den enkelte transport innenfor anbudet.

Brendes regnskapssystem slik det var opplagt før man gikk over til EDB, var for 1978 ikke slik innrettet at man av dette særskilt kunne beregne dekningsbidraget for hvert enkelt kjøretøy eller maskin. Ut

Side:40

fra en del hovedtall i regnskapet beregnet Brende sitt daglige tap til kr. 1 245,-.

Da partene ikke kom til enighet, tok Brende den 17. mars 1982 ut stevning ved Trondheim byrett. For byretten lød Brendes krav på kr. 16 175,-.

Trondheim byrett avsa den 8. november 1982 dom med slik domsslutning:

«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Karl Brende A/S kr. 16 175,- - sekstentusenetthundreogsyttifem 0/100 kroner med 10 - ti - prosent rente p.a. fra 27.12.1978 til 30.11.1980, deretter 15 - femten - prosent rente p.a. til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Forsikringsaktieselskapet Vesta har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Subsidiært bestrider Vesta kravets størrelse.

Karl Brende A/S har tatt til gjenmæle. Etter omfattende skriftveksling for lagmannsretten, har Brende begrenset sitt erstatningskrav til kr. 11 000,-.

Ankeforhandling ble holdt i Trondheim 21. og 22. mars 1984. For Vesta møtte prosessfullmektigen. For Karl Brende møtte som partsrepresentant Arne Brende som er kontorsjef i firmaet og styremedlem. Det ble avhørt 2 vitner som begge er nye for lagmannsretten. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken foreligger for lagmannsretten i det vesentlige i samme skikkelse som for byretten med unntak av spørsmålet om tapets størrelse. Når det gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler for byretten, vises det til byrettens dom.

Forsikringsaktieselskapet Vesta har for lagmannsretten særlig gjort gjeldende:

Det bestrides at Brendes driftstap kan erstattes etter bilansvarsloven. Det sentrale er ikke kollisjon med skade på motorvogn, men at sjåføren ikke kunne gjøre tjeneste på grunn av den skade han fikk i hånden. Det foreligger ikke tilstrekkelig nærhet til at kravet har erstatningsmessig vern, jfr. Flymanøverdommen i Rt-1973-1268. Skaden som en arbeidsgiver lider ved at arbeidstakeren blir skadet, kan etter norsk rett ikke kreves erstattet, jfr. Oslo byretts dom i RG-1957-346. Denne rettsoppfatning er også lagt til grunn av forsikringsselskapene.

Også relle grunner tilsier at Brende er nærmest til å bære risikoen for tap av den foreliggende art. Bilen inngår som driftsmiddel i hans entrepriser. Brende har ikke tapt noe oppdrag. Driftstapet er fjernt fra ulykken. Det er ikke naturlig og rimelig at Vesta bærer risikoen for driftstap av den foreliggende karakter. Vesta har erkjent ansvar på grunn av forsikringstakerens uaktsomhet. Det forelå normal kjøring, og ikke noe spesielt graverende forhold fra bilførerens side. Sett fra skadevolderens synspunkt var det nærliggende at bilen ville bli reparert og satt i drift igjen, og erstatningen ville bli begrenset til dette. Vi står her overfor en bileier med mange biler og mange sjåfører, og det er derfor nærliggende at bilen vil kunne bli tatt i bruk igjen umiddelbart

Side:41

etter reparasjonen. Sett fra skadelidtes synsvinkel, måtte han regne med at bilen kunne bli stående på grunn av en kollisjon uten at det var noen som var erstatningsansvarlig for dette. For eksempel kunne feilen ligge hos Brendes sjåfør. Det er også vanlig at sjåføren blir skadet ved kollisjonen. Bilen kunne også bli stående av andre grunner, f.eks. sykdom, og sjåføren kunne bli skadet av helt utenforliggende årsaker som fotgjenger eller på skitur. Muligheten for skade ligger innenfor dagliglivets risiko, som Brende er nærmest til å bære.

Brende er også nærmest til å hindre mulig tap. Firmaet har bevisst innrettet seg slik at hver bil og hver maskin bare har en sjåfør eller operatør. Det er her ikke snakk om noen spesialbil.

Ved å la erstatningsansvaret omfatte tap som i denne sak åpner man for omfattende skademuligheter som skadevolderen ikke kan ha rimelig oversikt over.

Når det gjelder ansvarsgrunnlaget, har Vesta videre vist til Hålogaland lagmannsretts dom i RG-1982-48 og uttalelse av høyesterettsadvokat Gunnar A. Engh i Norsk Forsikringsjuridisk Forenings Publikasjoner nr. 62, 11. Det er ellers vist til Nygaard, Skade og ansvar, 2. utgave 1980, 251, 299 og 308-319.

Vesta bestrider videre kravets størrelse som nå er redusert til kr. 11 000,-. Det fremlagte regnskapsmateriell, kjørelister m.v., gir ikke holdepunkter for at tapet er så stort. Tapet må i tilfelle fastsettes av retten ut fra et skjønn.

Forsikringsaktieselskapet Vesta har nedlagt slik påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Karl Brende A/S har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Ankemotparten er enig med byretten. Imidlertid er det ikke naturlig å begrense problemstillingen bare til bilansvaret alene slik byretten har gjort.

Den Scania LS 111 som saken gjelder, er i og for seg ingen spesialbil. Imidlertid dreier det seg om en større og kostbar bil, og det var rimelig og fornuftig å innrette seg slik som Brende har gjort ut fra en rent forretningsmessig betraktning. Han har liten egen vognpark. Toppene fylles ut med leiede biler. Ved at bilen blir stående dersom sjåføren blir syk eller skadet uansett årsak, så har Brende tatt i så måte en kalkulert risiko. Imidlertid kan dette ikke avskjære Brende erstatning fra en ansvarlig skadevolder.

Det er naturlig å se bilen og sjåføren som en driftsmessig enhet. Det foreligger her en klar og konkret sammenheng mellom kollisjonen og ta et. I denne forbindelse vises det til Kabeldommen, Rt-1955-872. Årsakssammenhengen er nærmere her enn i Flymanøverdommen, Rt-1973-1268. Tapet er en direkte og typisk følge av bruk av motorvogn.

Dersom det hadde dreiet seg om en enmannsforretning hvor sjåføren tillike var eier av den skadede bil, ville tapet ha vært klart erstatningsmessig.

Høyesterett påpekte i Flymanøverdommen de potensielle store skademuligheter når en strømførende kabel blir kuttet. Muligheten for slike store og uberegnelige tap foreligger ikke i vårt tilfelle.

I Flymanøverdommen ble det også lagt vekt på den mulighet som

Side:42

skadelidte hadde for å hindre skaden. Slik mulighet foreligger ikke for Brende. Han har innrettet seg på den måte som er mest lønnsom for ham. Det vil være uforholdsmessig dyrt å ha en sjåfør i reserve.

Oslo byretts dom i RG-1957-346 som Vesta har vist til, bygger på en foreldet rettsoppfatning.

Med beregning av tapets størrelse må man ta som utgangspunkt at bilen er driftsmiddel i en entreprenørforretning. Det er de enkelte elementer i anbudet som blir fakturert. Slik regnskapet var innrettet i 1978, var det ikke mulig å beregne dekningsbidraget for hver enkelt bil. Da alle biler var i drift for det meste, og det i tillegg var brukt leiebil i den periode som det kreves erstatning for, er det ikke mulig å fastslå at det var en enkelt leiebil som trådte inn for den bil som saken gjelder. Man må her kunne basere seg på en normal erstatning ut fra det dekningsbidrag som en tilsvarende bil gir i ren transportvirksomhet. Slik beregning er foretatt på grunnlag av en tilsvarende bil av merke Volvo som tilhører Ivar Brende, sønn av Karl Brende. Denne bil er i stor utstrekning brukt i transportoppdrag for Karl Brende A/S. På årsbasis blir dekningsbidraget kr. 965,- pr. dag. Holder vi oss til den aktuelle periode er dekningsbidraget beregnet til kr. 854,-. Det må derfor være et forsvarlig skjønn å basere seg på et tall midt imellom, omlag kr. 900,- pr. dag, som avrundes til kr. 11 000,- for den aktuelle tidsperiode. På bakgrunn av vitneførselen vil en erstatning på kr. 900,- pr. dag ikke være urimelig høy. For øvrig har Vesta tidligere akseptert Brendes beregning på kr. 1245,- pr. dag og oppgjort avsavn for 2 dagers verkstedopphold med kr. 2 500,- uten innsigelse. Det må ellers være helt klart at Brende så utførlig som mulig har søkt å gi Vesta alle ønskede opplysninger fra regnskapet til bedømmelse av erstatningskravets størrelse.

Karl Brende A/S har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale til Karl Brende A/S kr. 11 000,- - ellevetusen 0/100 kroner med 10 - ti - prosent rente p.a. fra 27.12.1978 til 30.11.1980, deretter 15 - femten - prosent rente p.a. til betaling skjer.

2. Karl Brende A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Rogstad og Buer er i ansvarsspørsmålet kommet til samme resultat som byretten.

Vesta har vedrørende kollisjonen erkjent ansvar på vegne av sin forsikringstaker jfr. bilansvarslovens §8, første ledd, pkt. a.

Karl Brende A/S krever erstatning for at lastebilen ble stående uvirksom ytterligere 13 dager etter at den var ferdig reparert. Årsaken til den forlengede driftsstans skyldtes sjåførens sykefravær på grunn av skadene ved bilkollisjonen.

Det beløp Karl Brende A/S krever erstattet kan karakteriseres som et avsavnstap ved at eget driftsmiddel måtte stå, mens transportbehovet ble besørget av leiet materiell og mannskap.

Spørsmålet om slikt tap er erstatningsrettslig vernet, kan etter flertallets syn ikke løses isolert ut fra bestemmelsene i bilansvarsloven, men må forankres i generelle erstatningsrettslige regler.

Side:43

I den aktuelle sak finner lagmannsrettens flertall klart at skadelidtes tap i utgangspunktet står i erstatningsrettslig årsakssammenheng med den skadevoldende handling og at tapet så vel i omfang som av type er påregnelig.

Dersom tilsvarende skade hadde rammet en lastebileier som selv førte sin bil, synes det åpenbart at vedkommende ville ha vært berettiget til avsavnstap hvor bilen måtte stå en tilsvarende tidsperiode på grunn av eierens skade. Dette er heller ikke bestridt av Vesta.

Spørsmålet blir så om skadevolder eller skadevolders forsikringsselskap står erstatningsmessig i noen annen stilling hvor bileieren ikke selv blir skadet, men skade på ansatt sjåfør resulterer i at vedkommende bil må stå.

For lagmannsretten har sakens parter i betydelig grad prosedert sine standpunkter i relasjon til de kriterier Høyesterett trekker opp for kravet til «nærhet i årsakssammenheng» jfr. Flymanøverdommen i Rt-1973-1268.

Lagmannsrettens flertall finner i utgangspunktet problemstillingene i nevnte dom lite sammenlignbare med det spørsmål som reiser seg i nærværende sak. I Flymanøverdommen behandler man følgetap som på grunn av den tekniske og samfunnsmessige utvikling ligger i ytterkant av erstatningsansvarets mulige ringvirkninger. Et begrensningsbehov vil i slike tilfeller nødvendigvis melde seg om ikke erstatningsansvaret skal medføre urimelige, urettferdige og for enkelte skadevoldere helt ruinerende utslag.

I den foreliggende sak derimot dreier skaden seg om et avsavnstap som normalt vil inntre når et driftsmiddel som en lastebil blir satt ut av spill på grunn av kollisjon. Som fremholdt foran vil avsavnstapet også måtte dekkes for den delen av driftsperioden hvor stansen kun skyldes sjåførens skade, hvor denne både er eier og sjåfør på vedkommende bil. Flertallet vil dog få bemerke at også i slike situasjoner må avsavnstapet begrenses ut ifra skadelidtes generelle plikt til å redusere tapet, eksempelvis ved noe lengre tids sykdom/skade gjennom å ansette eller leie annen sjåfør.

Spørsmålet i nærværende sak er om en arbeidsgiver kan fremme selvstendige erstatningskrav mot en skadevolder for det tap han lider ved at en ansatt blir skadet i sin arbeidssituasjon og ikke kan oppfylle sine arbeidsoppgaver.

I norsk rett er spørsmålet berørt i enkelte dommer:

I Rt-1939-45 ble Staten som arbeidsgiver tilkjent erstatning for lønnsutbetalinger til ansatt som var midlertidig arbeidsudyktig på grunn av påkjørsel.

I Rt-1940-424 ble en drosjesjåfør nektet erstatning for det tap han led ved at drosjeeierens bil ble skadet ved kollisjon. Begrunnelsen for nektelse av erstatning bygget på begrensningskonstruksjonen vern for obligatoriske - tinglige krav.

I RG-1957-346 er erstatning avslått ut ifra samme begrunnelse og konstruksjon som nevnt i Rt-1940-424.

I Rt-1959-1036 er erstatning tilkjent et aksjeselskap som følge av at disponenten ble skadet ved en bilulykke. Dommen er imidlertid av liten prinsipiell interesse, idet det kun var erstatningsbeløpets størrelse

Side:44

som sto til prøvelse for Høyesterett, idet ansvar var erkjent. Bakgrunn for at ansvar var erkjent synes å være det forhold at disponenten i realiteten eiet selskapet som majoritetsaksjonær.

I RG-1965-348 er en mor tilkjent erstatning for vikarhjelp fordi datteren som arbeidet i morens forretning ble skadet. Dommen bygger imidlertid på et helt spesielt faktum hvor den ordinære arbeidsgiver - arbeidstakersituasjon ikke forelå.

For lagmannsrettens flertall synes det som om man i praktisk/minnelige erstatningsoppgjør og i rettspraksis har lagt til grunn at tap i arbeidsgiver/arbeidstakersituasjon på grunn av personskade ikke er erstatningsmessig vernet. Mye tyder på at dommen i Rt-1940-424 f. er det fundament en slik oppfatning synes å bygge på. Nevnte dom avgjør imidlertid spørsmålet på basis av begrensningskonstruksjonen, obligatoriske - tinglige krav. Denne konstruksjon som begrensningsfaktor forlot Høyesterett i Rt-1955-872. Kabeldommen, og Rt-1973-1268, Flymanøverdommen.

Spørsmålet blir så om denne tapstype som normalt står i årsakssammenheng og er påregnelig for skadevolder, bør være erstatningsrettslig relevant når det lidte tap skal beregnes.

Etter flertallets syn kan man vanskelig behandle dette spørsmål på generell basis, idet de anerkjente behov for begrensninger innen erstatningsretten åpenbart vil stille seg forskjellig avhengig av det tap og den tapstype som foreligger i den enkelte sak. Det synes eksempelvis naturlig at en arbeidsgivers lønnsutbetalinger inntil det utbetales sykepenger, må være relevant tap hvor den ansattes arbeidsytelse uteblir som følge av skadeforvoldelse. Dersom den ansatte av en eller annen grunn ikke var berettiget til lønn fra arbeidsgiver inntil sykepengene ble utbetalt, må det være helt klart at den skadelidte selv kunne kreve erstatning for inntektstapet. Beløpene ville i så fall kunne være de samme og tapet kan etter rettens mening ikke ansees mindre erstatningsmessig relevant i det ene tilfelle enn i det andre. På den annen side kan man tenke seg tap og tapstyper som man muligens må innføre begrensninger mot, idet tapet blir for fjernt, urimelig og lite påregnelig for skadevolder. Det tenkes her eksempelvis på en arbeidsgivers tap som følge av at «nøkkelpersonell» i en bedrift blir skadet og hvor det oppstår betydelige tap for vedkommende arbeidsgiver i en gitt situasjon.

I den foreliggende sak oppsto det som følge av kollisjonen skade på såvel lastebil som sjåfør. Selve bilskaden og reparasjonen av denne representerte kun 2 dagers avsavnstap. Sjåførens skade medførte ytterligere 13 virkedagers stans for bilen. Årsaken til at bilen sto i ytterligere 13 dager skyldtes det driftsopplegg firma Karl Brende A/S hadde for sine anleggsmaskiner og lastebiler. Hver maskin/bil hadde sin faste sjåfør med ansvar såvel for den ordinære drift, som for det løpende vedlikehold og ettersyn for øvrig. Denne driftsmodell ga etter firmaets vurderinger den best mulige utnyttelse av anleggsmidlene samtidig som reparasjoner, stillstansutgifter og skader på materiellet ble minimalisert. I tillegg hadde firmaet innført bonusytelser til sjåførene avhengig av det driftsøkonomiske resultat. Firmaet hadde dessuten basert seg på egen internopplæring av sine sjåfører etter at de ble

Side:45

ansatt. Opplæringen er opplyst å skje såvel teoretisk som praktisk, idet enhver nyansatt må være med en av de øvrige ansatte sjåfører før man slipper til på «egen» maskin/bil. Opplæringsperioden er opplyst å være på ca. 2 måneder.

Firmaets opplegg er basert på at man ikke har reservesjåfører /førere for det tilfelle at sykdom eller annet skulle sette en eller flere av mannskapet ut av virksomhet. Dersom det i bedriften er full kapasitetsutnyttelse ved sykdom eller lignende, blir vedkommende anleggsmiddel parkert og behovet for lastebil eller anleggsmaskiner blir dekket gjennom innleie fra selvstendig næringsdrivende.

For lagmannsrettens flertall synes det driftsopplegg Karl Brende A/S har lagt opp til med opplæring og individuelt ansvar for det enkelte anleggsmiddel å være bedriftsøkonomisk forsvarlig. Opplegget ansees heller ikke å være unormalt for bedrifter innenfor denne bransje. Med de betydelige kapitalkostnader slikt utstyr i dag representerer vil den daglige behandling av utstyret, samt det individuelle ansvar for vedlikehold og ettersyn være helt avgjørende faktorer for hvor vidt man kan drive økonomisk forsvarlig ved slik virksomhet.

Lagmannsrettens flertall er av den oppfatning at utgangspunktet bør være at vedkommende arbeidsgiver har erstatningsrettslig vern for tap som oppstår ved at ansatte blir skadet i den ordinære arbeidssituasjon når tapet ligger innenfor det som er påregnelig for øvrig. Spørsmålet vil imilertid ofte reise seg om arbeidsgiveren har satt seg selv i en situasjon hvor tapet lett kunne ha vært unngått dersom annet tilgjengelig personell eller materiell hadde vært til stede.

I den foreliggende sak reiser det seg spørsmål om «manglende» reservemannskap medfører en betydelig og valgt risiko for bedriften, eksempelvis ved sykdom eller lignende, og at det derfor er lite naturlig å skyve denne «valgte» risiko over på en tilfeldig skadevolder.

Lagmannsrettens flertall kan ikke se at «manglende» reservemannskap representerer en så unormal og betydelig risiko at en skadevolder har behov for begrensningsvern i den foreliggende sak. Med de betydelige lønnsuttellinger en ekstrasjåfør ville medføre for bedriften synes den valgte løsning med innleie av annet utstyr og personell å være den relevante sikring mot at skadevolder blir påført et tap som ville inneholde en betydelig risiko for vedkommende. Ved den løsning Karl Brende A/S har valgt vil tapet normalt begrense seg til et avsavnstap for vedkommende driftsmiddel. Dette moment vil begrense tapsmuligheten på den ene side, mens lengere driftsstopp på den annen side nødvendigvis måtte medføre at bedriften lærte opp vikarmannskap så lenge vedkommende sjåfør var satt ut av spill på grunn av skade. Plikten for arbeidsgiver til å innrette seg slik, følger av det generelle prinsipp at enhver skadelidt må finne seg i å søke begrensninger i sitt tapspotensiale.

På denne bakgrunn finner lagmannsrettens flertall at tapet må være erstatningsrettslig vernet i den foreliggende sak.

Når det gjelder beregningen av erstatningens størrelse, så er partene uenige om dette. Vesta har hevdet at tap ikke kan dokumenteres, mens Karl Brende A/S på mer skjønnsmessig grunnlag har kalkulert seg frem til et avsavnstap på ca. kr. 900,- pr. dag som danner grunnlag

Side:46

for erstatningskravet.

For den periode Vesta har akseptert avsavnstap - dvs. to dager - er det utbetalt kr. 2 500,-, dvs. kr. 1 250,- pr. dag i avsavnstap.

Lagmannsrettens flertall finner det klart at Karl Brende A/S har lidt et avsavnstap idet bevisføringen har dokumentert at det var full kapasitetsutnyttelse i firmaet da skaden oppsto.

Under hovedforhandlingen er det fremkommet opplysninger om at avsavnstap for lastebiler av den type det her gjelder normalt vil beløpe seg til mellom kr. 1 000,- og kr. 2 000,- pr. dag.

Lagmannsrettens flertall finner følgelig det fremsatte krav realistisk og fastsetter skjønnsmessig Karl Brende A/S' tap til kr. 11 000,- som er overensstemmende med firmaets påstand. Mot rentekravet er det ikke gjort innsigelser.

Mindretallet, lagdommer Engeness er kommet til et annet resultat og skal bemerke:

For at Forsikringsaktieselskapet Vesta skulle bli ansvarlig i nærværende sak som dreier seg om sammenstøt, må det være utvist uaktsomhet av føreren av brøytebilen, jfr. bilansvarslovens §8 første ledd a). Vesta har som nevnt erkjent ansvar.

Karl Brende A/S krever erstatning for at lastebilen ble stående i ytterligere 13 driftsdager som følge av sjåførens skade. Mindretallet er enig med flertallet i at saken ikke kan løses isolert utifra bestemmelsene i bilansvarsloven, men må baseres på alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger.

Ved bilkollisjoner oppstår det fort materielle skader og ofte også personskade. En skade på kr. 11 000,- ligger innenfor rammen av det påregnelige. Imidlertid er det på det rene at skadelidte ikke skal bære enhver følge av en uaktsom handling.

Det beløp som Brende krever erstattet, skal dekke de faste omkostninger såsom avskrivninger og forsikringer m.v. og fortjenesten ved bruk av bilen i hans virksomhet som maskinentreprenør. Brendes individuelle driftstap behøver nødvendigvis ikke å falle sammen med merutgiften ved å leie en annen bil, eventuelt med sjåfør. Brende har ikke tapt noe oppdrag. Han kan heller ikke påvise at den bil som ble skadet, skulle utføre bestemte oppdrag. Således har det heller ikke vært mulig å påvise at oppdrag i stedet har blitt utført med en eller flere av firmaets biler uten merutgifter for Brende eller ved en bestemt leiebil. Det er imilertid bevist at Brende i det aktuelle tidsrom disponerte leiebil.

Når en bilfører blir skadet ved kollisjon, kan det oppstå tap i forskjellig retning som følge av at den tilskadekomne blir borte fra sitt arbeid eller hindret i dette. I utgangspunktet er det riktig som anført av Brende at dersom det hadde dreiet seg om en enmannsforretning hvor sjåføren eide den skadede bil, ville driftstapet være gjenstand for erstatning. Imidlertid må det også overfor selvstendige næringsdrivende kreves at det er en viss nærhet i årsakssammenheng for så vidt angår forskjellige aktuelle tapsposter.

Det foreligger ingen klar erstatningsrettslig «regel» som gir løsningen på denne sak. Slik som i Flymanøverdommen Rt-1973-1268 må avgjørelsen treffes ut fra en avveining av flere forskjellige faktorer

Side:47

som gjør seg gjeldende i saken.

Som utgangspunkt er det påregnelig at bilen ville bli reparert og satt i drift igjen umiddelbart. Tapets størrelse har imidlertid nær sammenheng med den måten Brende har innrettet sin virksomhet på. Hver mann hadde sin bil eller maskin. Det ble ikke tatt inn vikarer. De ansatte tok heller ikke jobbene for hverandre. Ved god lønn kombinert med et bonussystem har Brende oppnådd minimalt fravær fra arbeidsplassen. 25 % av bedriftens overskudd deles på de ansatte i forhold til fremmøtte dager. På denne måten har den enkelte sjåfør en særlig oppfordring til å ta vare på og vedlikeholde det kjøretøy eller den maskin som han benytter i arbeidet. Det sier seg selv at ukyndige vikarer fort kan påføre materiellet store skader og driftsavbrudd. For Brende har det derfor vært en fordel å la materiellet stå når vedkommende sjåfør eller maskinkjører har vært fraværende uansett årsak. Ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering er dette en hensiktsmessig måte å innrette virksomheten på, men på den annen side har det gjort Brendes virksomhet sårbar.

I Flymanøverdommen ble det lagt vekt på den mulighet som skadelidte hadde for å hindre skaden. Slik mulighet foreligger ikke i nærværende sak. Til tross for den omfattende virksomhet som Brende driver, har han ansett det uforholdsmessig dyrt å ha en sjåfør i reserve. Alt service- og vedlikeholdsarbeid skjer i fritiden og i fellesferiene. Ved at bilen blir stående dersom sjåføren blir syk eller skadet uansett årsak, har Brende tatt en kalkulert risiko. I denne sammenheng fremstår muligheten for fravær blant de ansatte som følge av skade som skyldes en ansvarlig skadevolder, som forholdsvis beskjeden. Ansvar for driftstap åpner for store skademuligheter som skadevolderen som regel ikke har noe innflytelse over. Skadelidte vil normalt være den som er nærmest til å hindre mulig tap eller til å begrense dette mest mulig. De potensielle skademuligheter er så nær knyttet til Brendes driftsopplegg, at det ikke er naturlig at Vesta bærer risikoen for disse, og mindretallet finner at Brende selv må bære det foreliggende tap. Det må være uten betydning at det beløp som kreves erstattet i nærværende sak, er forholdsvis beskjedent. Når det gjelder skadevolderens skyld, påpekes at det ikke forelå noe spesielt graverende forhold fra hans side.

Mindretallet kan heller ikke være enig i at det er naturlig å se bilen og sjåføren som en driftsmessig enhet. Riktignok kreves det utvidet førerkort for å kunne kjøre den skadete bil, og det er en fordel med praktisk erfaring og kjennskap til Brendes driftssteder. Den omstendighet at bilen ble stående, skyldes imidlertid ikke noen egenskap ved bilen, men er et resultat av den måte Brende har innrettet sin virksomhet på ut fra det som er mest fordelaktig for firmaet og for de ansatte.

Ved avgjørelsen har lagmannsrettens mindretall funnet betydelig støtte i de mer generelle synsmåter som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1973-1268, Flymanøverdommen. Grensedragningen i nærværende sak fremstår imidlertid som atskillig vanskeligere.

Karl Brende A/S har til støtte for sitt krav vist blant annet til Kabeldommen, Rt-1955-872. Denne dom gjaldt imidlertid ansvar

Side:48

for nødhandling, og hvor det sto forholdsvis klart for skadevolderen hvilke interesser som ble ofret.

Vesta har ikke dokumentert sin anførsel om at forsikringspraksis er i samsvar med det syn som selskapet hevder i denne sak. Karl Brende A/S har ikke anført noe i motsatt retning, og det er derfor nærliggende å tro at forsikringspraksis ikke er entydig.

Etter svensk og dansk rett er hovedregelen at en arbeidsgiver ikke kan kreve erstatning for tap ut over sykelønn til arbeidstakeren. Det vises herom til artikkel av Jan Hellner i Svensk Juristtidning, 1969 342, og samme i Skadeståndsrätt, 1976, 249 og 156. For dansk rett henvises det til A. Vinding Kruse, Erstatningsretten, 1976, 344. Dette støtter det resultat mindretallet er kommet til i denne sak.

Anken fra Vesta har ikke ført frem. Saken har imidlertid budt på slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for forsikringsselskapet til å la saken komme til prøvelse også i ankedomstolen. Man finner derfor at hver av partene bør bære sine omkostninger for såvel byrett som lagmannsrett jfr. tvml. §180 annet ledd jfr. §172 annet ledd.

Domsslutning:

1. Forsikringsaktieselskapet Vesta dømmes til innen 14 - fjorten dager fra dommens forkynnelse å betale til Karl Brende A/S kr. 11 000,- - ellevetusen 00/100 med 10 - ti prosent rente p.a. fra 27.12.1978 -30.11.1980 og deretter 15 prosent rente p.a. til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes hverken for byrett eller lagmannsrett.