RG-1986-242

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1985-06-14
Publisert:	RG-1986-242
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 14. juni 1985 i sak nr. 1/1984 A
Parter:	Olav Aspelund (advokat Henry A. Berntsen) mot Gunvor Irene Navjord (advokat John Steen Holm).
Forfatter:	Lagmann Jon Fjalstad, lagdommerne Kjell H. Jakobsen, Håvard Nesheim
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Odelsloven (1974) §21, §172, §180, §20, §27, §64, Odelsloven (1974)

Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for å nekte odelsløsning er til stede etter odelslovens §21 første ledd.

Kravet om odelsløsning er fremmet av Olav Aspelund, født i 1930, mot søsteren Gunvor Navjord, født i 1932, og gjelder brukene Aspelund og Engan, henholdsvis bnr. 2 og 3 under gnr. 38 i Beiarn. Det er enighet mellom partene om at disse to brukene utgjør en samlet driftsenhet (jordbruk), og i det følgende omtales de som Aspelund:

Side:243

Partenes mor, Magnhild Aspelund, som hadde eid Aspelund siden 1928 (inntil 1941 sammen med en bror), skjøtet 11.12.1979 bnr. 2 og 19.5.1980 bnr. 3, til datteren Gunvor. Det er opplyst i saken at denne etappevise overskjøtingen skyldes at man i 1979 hadde oversett at det var to bruksnummer.

Det er uomtvistet at eiendommen er undergitt odel og at Olav Aspelund er den av partene som har best odelsrett.

Olav Aspelund reiste 23. desember 1981 sak om odelsløsning for Salten herredsrett mot Gunvor Navjord. I sitt tilsvar bestred hun løsningskravet under henvisning til odelslovens §21. Herredsretten tok opp saken til særskilt behandling av innsigelsen, jfr. lovens §64. Retten - dommerfullmektigen og to domsmenn - avsa enstemmig dom 4. oktober 1983 med slik slutning:

«1. Odelsløsning nektes.

2. Olav Aspelund betaler Gunvor Navjord hennes saksomkostninger med kr. 5 210,-.»

Om det nærmere saksforhold vises til herredsrettens dom.

Olav Aspelund med advokat Henry A. Berntsen som prosessfullmektig har i rett tid anket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Gunvor Navjord, med h.r.advokat Aage Holm som prosessfullmektig, har tatt til gjenmæle i ankesaken.

Ankeforhandling ble holdt i Bodø 22. og 23. mai 1985. Partene møtte med sine prosessfullmektiger, idet h.r.advokat John Steen Holm har overtatt prosessmandatet for ankemotparten. Partene ga forklaringer. Det ble avhørt to vitner, som også hadde forklart seg i herredsrettssaken. Dokumentasjon ble foretatt slik rettsboken viser.

Etter krav fra ankemotparten har lagmannsretten vært satt med 4 domsmenn, trukket av det alminnelige utvalg.

På vegne av Olav Aspelund gjøres i hovedtrekk gjeldende:

Det følger både av ordlyden i §21, av forarbeidene og av formålet med bestemmelsen at det ikke er tilstrekkelig til å avskjære odelsløsning at det foreligger en ukvalifisert interesseovervekt i favør av den part som protesterer mot odelsløsning. Gjennom rettspraksis er det til og med fastslått at det kreves helt spesielle og nærmest ekstraordinære omstendigheter for at §21 skal få anvendelse. Også litteraturen på området gir støtte for et slikt syn på innholdet av bestemmelsen. Om det skulle være så at det foreligger visse rimelighetsmomenter i favør av Gunvor Navjord, eller at praktiske hensyn taler for at hun får beholde eiendommen, er dette med andre ord ikke tilstrekkelig til at hun kan vinne frem når hun bestrider brorens løsningskrav. Etter saksforholdet i vår sak må det legges til grunn at den kvalifiserte interesseovervekt som kreves, ikke er til stede. Ankemotparten er ikke blitt på gården, i den forstand det siktes til i §21. Men hun har valgt å bosette seg på hjemstedet, etter at hun i noen år hadde vært utenbygds. Da hun vendte tilbake til hjemstedet i 1958, tok hun lønnet arbeid i Samvirkelaget, inntil hun giftet seg i 1964. Da etablerte hun seg, ikke på gården, men i eget hus, oppført på egen tomt. Det er ikke holdepunkter for at stedsvalget for boligen var influert av foreldrenes ønske. Selv om hun i noen utstrekning hjalp foreldrene på gården, har hun ikke hatt sitt hovedyrke knyttet til den. Etter hvert ble for øvrig

Side:244

gårdsdriften sterkt nedtrappet, til det helt minimale. Den hjelp som hun opp gjennom årene har ytet foreldrene, har hun fått vederlag for. Således har hun hittil ikke betalt festeavgift for tomten og fått tømmer til oppføring av huset der. I noen år har hun oppebåret hjemmehjelpsgodtgjørelse av det offentlige. Først og fremst har hun fått gården vederlagsfritt. Om den avtalte kjøpesummen for gården, kr. 5 000,-, kan sies å være betalt, er tvilsomt, men det spiller i denne sammenhengen ingen rolle. Et slikt beløp er bare et symbolsk vederlag, hensett til at det gjelder en eiendom som har en verdi på kanskje opp til kr. 200 000,-. Kravet om odelsløsning omfatter ikke Gunvors bolighus med tilliggende festetomt.

Inntil 1975 hadde foreldrene ingen rett i forhold til Olav Aspelund til å love bort eiendommen til datteren. I den utstrekning Gunvor senere, for eksempel økonomisk, har satset på at hun fikk overta og beholde gården, har hun tatt en kalkulert risiko.

Olav Aspelund har på sin side tilknytning til gården. Det gjelder for det første rettslig sett, i kraft av hans odelsrett og -prioritet. Dessuten er han født og oppvokst der. Senere har han holdt kontakt med hjemmet og gården. Der har han tilbrakt så å si hver sommerferie frem til overdragelsen til Gunvor, og han har i noen utstrekning da hjulpet til i gårdsarbeidet. Følelsesmessig er han meget sterkt knyttet både til gården, slekten og bygda, noe som også er kommet til uttrykk ved at han har drevet historisk forskning for så vidt. Han har reelle planer om å sette istand og drive gården og vil ikke ha problemer med å kombinere gårdsdriften med sitt yrke som statsstipendiat i kjernefysikk. Han er beredt til å satse økonomisk med hensyn til innløsning av gården, istandsetting av bygningene og anskaffelse av maskiner etc. Også hans hustru er innstilt på å engasjere seg i gårdsdriften. Bo- og driveplikten vil bli oppfylt, jfr. odelslovens §27.

Den ankende part har ikke hatt noen oppfordring til på noe tidligere tidspunkt å varsle foreldrene og sine to søstre om at han når tiden var inne, aktet å gjøre bruk av sin odelsrett. Men allerede i 1976 nevnte han for faren at han var interessert i å overta Aspelund. Han har aldri gitt uttrykk for det motsatte. Gunvor på sin side har aldri sagt fra til ham om sin motivering med å etablere seg i nærheten av gården. Han har ikke fått underretning fra henne eller foreldrene i samsvar med odelslovens §20. Overdragelsen, eventuelt planen om overdragelse, til Gunvor, fikk han først høre om sent i 1979.

Den fremlagte erklæring av 1979 fra foreldrene om bakgrunnen for overdragelsen til Gunvor må ses på som et diktat fra Gunvor. For øvrig er det i rettspraksis ikke lagt vekt på foreldrenes ønsker om hvem som skal overta gården.

Ved vurderingen etter §21 må det tas i betraktning at Gunvors ektefelle, Arnulf Navjord, eier en annen, tilnærmet like verdifull jordbrukseiendom i Beiarn. Denne har han imidlertid valgt å forpakte bort. Det må også telle med i totalvurderingen at partenes foreldre i 1972 stilte Aspelund i pant for et lån, stort kr. 45 000,-, som Gunvor og hennes mann tok opp. Ankemotparten har, til tross for provokasjon fra den ankende part, ikke legitimert at avdrag og renter på lånet, før 1981, har vært dekket av henne, eventuelt ektefellen. Det må derfor

Side:245

legges til grunn at det før 1981 var partenes foreldre som betalte renter og avdrag. Under enhver omstendighet var pantsettingen av Aspelund en fordel for Gunvor.

Av rettspraksis er det i utgangspunktet Rt-1978-268 (Skjervedommen), som står sentralt. Rt-1982-833 har konkret sett størst interesse for vår sak. Også RG-1980-703 kan fremheves. For øvrig er det betegnende at det bare foreligger en høyesterettsdom ( Rt-1984-1339), der kravet om odelsløsning har strandet på §21. Men i det tilfellet var saksforholdet helt spesielt og vesensforskjellig fra den foreliggende sak.

Av litteratur vises til Rygg og Skarpnes' kommentarutgave til odelsloven side 71 flg., til Lov og Rett 1978 (Skarpnes) side 243 flg., særlig side 245, 249 og 251, og endelig til Falkanger: Odelsrett og Åsetesrett, side 133 flg., der det blant annet er redegjort for rettspraksis på området.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Olav Aspelund har odelsløsningsrett til eiendommen gnr. 38, bnr. 2 og 3 i Beiarn.

2. Gunvor Irene Navjord betaler Olav Aspelund omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

På vegne av Gunvor Navjord gjøres i hovedtrekk gjeldende:

Det bestrides ikke at det etter rettspraksis må stilles strenge krav med hensyn til urimelighetsgrad for at odelsløsning skal kunne avskjæres i medhold av §21. Men det fremgår videre klart at det avgjørende blir en individuell skjønnsmessig vurdering av et konkret saksforhold. I denne saken har man en situasjon som på vesentlige punkter skiller seg fra både Skjerve-saken og den øvrige rettspraksis som den ankende part har påberopt. Om §21 ikke skulle kunne anvendes i en sak som denne, blir det lite eller ingenting igjen av bestemmelsen.

Når det gjelder Olav Aspelunds interesser, kan den rettslige tilknytningen som ligger i selve odelsretten, ikke tillegges vekt ved vurderingen. Odelsrett er en nødvendig forutsetning for at §21 overhodet kan komme inn i bildet. Det er nok så at Olav har gitt til kjenne en sterk følelsesmessig tilknytning til gården. Men den har ikke gitt seg utslag med hensyn til driften av gården, jfr. bevisførselen. Hans interesse i å overta eiendommen har meldt seg på et meget sent stadium, etter hans eget utsagn etter at han giftet seg, i 1965. Ingen andre har hørt om denne interessen før i 1979. Det gjelder også foreldrene. Hans forklaring nå om at han sa fra til faren i 1976, er ikke verifisert. Olavs forhold i saken dekkes fullt ut av det eksempel som er nevnt i selve lovteksten. Han forlot gården og bygda da han var 15 år, for å søke utdannelse. Realskole og gymnas ble i sin helhet bekostet av foreldrene, og er dekket av driftsinntektene av gården. Foreldrene bidro også i noen utstrekning til studiene ved NTH. Etter avsluttet utdannelse der som sivilingeniør har Olav spesialisert seg i kjernefysikk, har tatt doktorgrad, har hatt et par utenlandsopphold, som har strakt seg over flere år, og han har nå i en årrekke vært statsstipendiat innen sitt fagområde, med bopel i Oslo. Det er nok så at han aldri har sagt fra til foreldrene og søsknene om at han ikke ønsket å overta gården. Men det ville, med bakgrunn ikke bare i hans egen situasjon, men også med

Side:246

tanke på det han åpenbart må ha visst om Gunvors interesse, vært naturlig at han hadde nevnt sine planer for dem. Gunvor på sin side arbeidet på gården etter avsluttet folkeskole. I 1950-årene var hun deretter i 5-6 år hjemmefra i vintersesongen. Men sommerhalvåret i alle disse årene tilbrakte hun - etter anmodning fra foreldrene - på Aspelund og deltok i gårdsarbeidet. I 1957 tok hun handelsskole. Etter avsluttet skolegang flyttet hun imidlertid hjem til foreldrene for godt. Det skjedde etter deres ønske, for å hjelpe dem i gårdsdriften. Hun hadde da andre yrkesmuligheter, men traff sin beslutning om å reise hjem ut fra følelse av ansvar overfor foreldrene og gårdens drift. Forutsetningen var at hun skulle få overta gården i sin tid. Ellers ville hun ikke ha etablert seg der varig. Siden har hun hjulpet foreldrene med gårdsdriften. Da hun giftet seg, i 1964, etablerte hun seg sammen med ektefellen, Arnulf Navjord, i eget bolighus, som de bygget på tomt utskilt fra foreldrenes eiendom. Også det skjedde etter foreldrenes ønske, for at hun fortsatt kunne delta i gårdsdriften. Behovet for innsats fra hennes side økte etter hvert som foreldrene fikk helseproblemer. Den ankende parts anførsel om at hun ikke har blitt på gården, må på denne bakgrunn tilbakevises.

Også for Olav måtte det være klart at når hun etablerte seg på gården, var det ut fra både hennes egen og foreldrenes forutsetning om at hun skulle få overta gården etter dem. Også av den grunn ville det vært naturlig at han på et tidlig tidspunkt hadde tilkjennegitt sitt ønske om å gjøre bruk av sin bedre odelsrett. Foreldrenes erklæring av 1979 belyser situasjonen. Den er ikke blitt til etter diktat fra henne. I et tilfelle som dette kan det ikke være riktig å sette ut av betraktning foreldrenes ønske ved vurderingen etter §21.

Gårdsdriften ble gradvis trappet ned. Men den har aldri opphørt, hverken før eller etter overskjøtningen i 1979.

At foreldrene ved overdragelsen til Gunvor ikke gikk frem i samsvar med odelslovens §20, kan ikke tale mot Gunvor. Tilsvarende kjøpetilbud var det for øvrig ikke aktuelt å gi Olav.

Det bestrides ikke at en overdragelse av eiendommen for kr. 5 000,- isolert vurdert ville hatt karakter av en gave. Men den økonomiske realiteten er at overdragelsen er vederlag, rettere sagt delvis sådant, for hennes innsats i gårdsarbeidet m.v., jfr. den forannevnte erklæringen av 1979. Det dreier seg om arbeid utført over en periode på ca. 35 år uten lønn eller annen form for vederlag. Tømmeret som hun og mannen fikk vederlagsfritt (på rot) samt hjemmehjelpsgodtgjøringen, som hun har oppebåret fra det offentlige i en kortere periode, endrer ikke ved dette bildet. Avdrag og renter på lånet på kr. 45 000,-, som ble tatt opp i 1973, er i sin helhet betalt av hennes mann, ikke av hennes foreldre.

Ektefellens eiendom, gnr. 45, bnr. 5 i Beiarn, ervervet han ikke før i 1972. Den var da allerede bortforpaktet. Den fortsatte forpaktning skyldes at mannen og hun ikke har hatt noe aktuelt behov for selv å overta bruket. Eiendommen ligger på Navjord, ca. 20 km fra Aspelund. De ville ha måttet selge bolighuset sitt hvis de skulle slått seg ned der. Navjordeiendommen er for liten og har jordbruksmessig verdi bare som tilleggsjord.

Side:247

Ankemotparten har, i motsetning til den ankende part, planer klar for den fremtidige drift på Aspelund. Hun og mannen har allerede en del maskiner, og de akter blant annet å føre opp silo. Ungfe ble anskaffet for noen år siden, og de har foretatt planeringsarbeider. Jordbruket der vil komme til å utgjøre et betydelig element i familiens næringsgrunnlag. De har siden 1979 overholdt sin bo- og driveplikt, jfr. fremlagt attest fra herredsagronomen. Med løsningstruselen hengende over seg, har ankemotparten ikke kunnet realisere sine planer om opptrapping av gårdsdriften. Ankemotparten og hennes ektefelle har tre barn, som alle er sterkt knyttet til gården. Olavs ektefelle kommer derimot fra by-miljø. Hun tar for tiden, som datteren deres, lærerutdannelse. Herredsrettens skepsis overfor Olavs mulighet til å drive gårdsbruket i kombinasjon med sin forskerstilling er velgrunnet. Blir det til at Olav etablerer seg på Aspelund, vil det kunne bli problematiske naboforhold.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Gunvor Navjord tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. På vesentlige punkter kan lagmannsretten slutte seg til herredsrettens vurderinger og begrunnelse. Lagmannsretten presiserer at den baserer sin avgjørelse på at det kreves særlige omstendigheter for at et krav om odelsløsning skal kunne bestrides med hjemmel i odelslovens §21. Bestemmelsen har karakter av en unntaksregel. Det fremgår allerede av selve loven med forarbeider og er understreket i rettspraksis, fra og med den første høyesterettsdommen på området - Skjerve-dommen.

Men i vår sak er det et sentralt moment at odelsløseren, Olav Aspelund, må sies å ha forlatt gården, og det så langt tilbake som i 1945, da han var 15 år. Hans situasjon dekkes for så vidt av det typetilfellet som er nevnt i lovteksten. De objektive data med hensyn til hans utdannelse, yrkesvalg etc. fremgår foruten av herredsrettens domspremisser av redegjørelsen foran for anførslene i ankesaken. Det er uomtvistet mellom partene at det var foreldrene som bekostet utdannelsen hans, frem til artium. De hadde driften av gården som eneyrke, eller i alle fall som dominerende hovednæring. Det synes videre å være enighet mellom partene om at det betydde en vesentlig økonomisk belastning for foreldrene å holde sønnen på skole. Aspelund er og var et forholdsvis lite gårdsbruk med beskjeden avkastning. Standpunktene er noe avvikende når det gjelder omfanget av foreldrenes bidrag til sønnens videre utdannelse ved NTH. Trolig har det da vært mer tale om naturalytelser. Dette forhold har imidlertid ved totalvurderingen mindre interesse.

På grunnlag av Olav Aspelunds partsforklaring må det kunne konstateres at det var på et relativt sent tidspunkt, og under ingen omstendigheter før han giftet seg, i 1965, ca. 20 år etter at han hadde reist hjemmefra, trolig heller på et senere tidspunkt, at tanken begynte å modne seg hos ham om å vende tilbake til Aspelund. At han i stor utstrekning har vært på Aspelund i sommerferien, og trolig i noen

Side:248

utstrekning hjulpet til med gårdsarbeidet, selv om omfanget i så måte er noe omtvistet i saken, kan ikke telle vesentlig i det samlede bilde. Det må anses på et rene at Gunvor er den eneste av de tilsammen tre søsknene som har hatt varig sterk tilknytning til Aspelund, etter at hun kom til skjels år og alder, og frem til hun fikk overskjøtet Aspelund til seg. Partenes yngre søster tok således utdannelse som sykepleier og flyttet hjemmefra. Gunvors sesongmessige fravær fra hjemmet i 5-6 år i ungdomstiden, jfr. hennes anførsler, kan ikke sies å ha svekket hennes tilknytning til hjemmet og gården. Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at når Gunvor i 1958 valgte å bosette seg fast på Aspelund, skjedde det etter tilskynding fra foreldrene. Man er enig med herredsretten i at det må legges til grunn at hennes beslutning i fremtredende grad var diktert av ansvarsfølelse overfor dem og av tanken på gårdens drift. Samtidig finner lagmannsretten ikke grunn til å tvile på at Gunvor, da beslutningen om å ta fast og varig bopel på Aspelund ble truffet, hadde andre yrkesalternativer, og at det hadde betydning for hennes valg at foreldrene lovte at hun i sin tid skulle få overta gården. Det er nok så at et slikt løfte ikke rettsgyldig kunne fortrenge Olavs bedre odelsrett og at Gunvor slik sett tok en risiko ved å basere seg på foreldrenes tilsagn. Men på bakgrunn av det som er sagt foran om Olavs situasjon, måtte det i 1950- og 1960-årene stå for samtlige familiemedlemmer som et lite tenkelig alternativ at han noen gang skulle melde interesse for å overta gården. Hans taushet i så måte frem til 1979, eventuelt til 1976, var egnet til å underbygge en slik oppfatning.

I tiden fra 1958 til 1964, da Gunvor giftet seg, hadde hun arbeid på samvirkelaget i Beiarn. Men utenom arbeidstiden der deltok hun i gårdsarbeidet. Ved Gunvors ekteskap kan det etter rettens mening ikke sies å ha skjedd noen vesentlig endring når det gjelder hennes tilknytning til gården. Selv om ektefellene bygget hus og bosatte seg der på særskilt utskilt festetomt av Aspelund, og det etter hvert kom til tre barn som krevde sitt, anses det bevist at det var Gunvor som fortsatt kom til å stå for en vesentlig del av gårdsarbeidet på Aspelund. Bolighuset ble ført opp i bare ca. 60 meters avstand fra foreldrenes bolig. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig sannsynliggjort at foreldrenes ønske og hensynet til fortsatt gårdsdrift var sentrale momenter ved tomtevalget.

Behovet for Gunvors hjelp økte etter hvert som foreldrene fikk svekket helse. På den andre siden er det på det rene at det utover i 1970-årene skjedde en viss nedtrapping av gårdsdriften. Dyreholdet opphørte i begynnelsen av 1970-årene. Men heller ikke dette er et moment som etter omstendighetene bør svekke Gunvors stilling ved den vurdering som §21 gir anvisning på. Noe totalt og definitivt opphør av gårdsdriften har det aldri vært tale om. Eiendommen har hvert år vært høstet, for øvrig både før og etter 1979. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at Gunvor hele tiden har vært innstilt på fortsatt jordbruksdrift på eiendommen.

Lagmannsretten er på det rene med at situasjonen ikke har karakter av en ensidig økonomisk eller annen form for oppofrelse fra Gunvors side. Vurderes overskjøtningen av Aspelund til henne isolert, dreier

Side:249

det seg om en så godt som vederlagsfri overdragelse. Det er således enighet mellom partene om at kjøpesummen som er oppgitt i skjøtet, kr. 20 000,-, ikke er reell, men - etter lensmannens råd - anført av hensyn til beregning av dokumentavgift og tinglysningsgebyr. Den avtalte kjøpesummen er kr. 5 000,-, som må sies å være nominell. Partenes mor har for øvrig ikke ønsket å ta imot beløpet, og Gunvor har «deponert» dette, så vidt skjønnes etter morens død i 1980. Samtidig har Gunvor og hennes mann hatt også andre økonomiske fordeler ved å etablere seg på Aspelund. De har for eksempel hittil ikke vært avkrevd festeavgift for boligtomten, og de har ved bygging av bolighuset fått endel tømmer fra gården (på rot). Gunvors ektefelle har videre hatt boligeiendommen som basis for drift av den maskinstasjon som han startet da de ble gift, idet han da sluttet i sitt arbeid i veivesenet.

Men disse økonomiske sidene ved eiendomstransaksjonen etc. kan ikke løsrives fra det ubestridte faktum at Gunvor i alle år, både før og etter ekteskapet, har utført gårdsarbeidet på Aspelund uten lønn. Lagmannsretten finner det i det hele tatt godtgjort at erklæringen av 1979 gir et dekkende uttrykk for den økonomiske realitet når det gjelder overdragelsen av eiendommen, nemlig at den skulle være lønn for det arbeid hun hadde utført for foreldrene. Som også herredsretten peker på, gir opplysningene i saken ikke muligheter for en tilnærmet sikker vurdering av ytelser og motytelser for så vidt. Det står for lagmannsretten som forståelig og naturlig at Gunvor og foreldrene i årenes løp ikke har innlatt seg på noen form for «regnskapsførsel» når det gjelder deres økonomiske mellomværende. Om hjemmehjelpsgodtgjøringen fra det offentlige har Gunvor forklart at det gjelder stell av faren, men at den bare omfatter en del av den tid hjelpen har vært ytet.

Alt i alt finner lagmannsretten det forsvarlig å basere avgjørelsen i saken på at Gunvor, i kraft av sin arbeidsinnsats over 30-35 år, ikke har hatt økonomiske fordeler i forbindelse med eiendomservervet etc. som bør telle i hennes disfavør.

Heller ikke omstendighetene omkring utferdigelsen av skadesløsbrevet i 1972 kan etter lagmannsrettens mening tillegges vekt ved avgjørelsen. Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile Gunvors forklaring om at renter og avdrag på det lån skadesløsbrevet gjaldt, er dekket av henne og hennes mann, ikke av hennes foreldre. Bevismessig ligger dette spørsmålet ellers slik an at den ankende part i prosesskrift av 14.8.1984 til lagmannsretten provoserte fremlagt legitimasjon for at det var Navjord som hadde innfridd lånet. Ved ankemotpartens prosesskrift av 18. september 1984 ble fremlagt korrespondanse med vedkommende bank, der sistnevnte bare har kunnet gi opplysninger for tiden «fra 1. forfall 1981». Disse opplysningene går ut på at avdrag og renter er betalt av Navjord. I prosesskriftet av 18. september er bedt opplyst om saken dermed er oppklart. Det kan ikke ses at den ankende part har svart på dette. Etter rettens vurdering har ankemotparten etter dette ikke hatt tilstrekkelig oppfordring til å prøve å supplere bevisførselen på dette punkt.

Lagmannsretten tillegger det ikke vekt for vurderingen at

Side:250

foreldrene i forbindelse med overdragelsen til Gunvor ikke - overfor Olav - gjorde bruk av den såkalte interpellasjonsregelen i odelslovens §20.

At Gunvors ektefelle eier en annen eiendom, som ligger ca. 2 mil fra Aspelund, bør heller ikke telle i hennes disfavør. Det dreier seg om en eiendom som ektefellen ble eier av i 1972, visstnok etter foreldrene sine. Eiendommen har både før og siden vært bortforpaktet. Den gjør tjeneste som tilleggsjord for forpakteren. Som det fremgår, er eiendommen ervervet av Arnulf Navjord lang tid etter at han og Gunvor etablerte seg på Aspelund.

Den ankende part har under prosedyren inngående behandlet rettspraksis om anvendelse av odelslovens §21. Det fremgår at Høyesterett i bare en sak har godtatt anvendelse av bestemmelsen, jfr. Rt-1984-1339. Lagmannsretten er, i likhet med ankemotparten, enig med den ankende part i at saken der gjaldt et saksforhold som på vesentlige punkter avviker fra nærværende sak. Men saken nå har på den andre siden særtrekk i forhold til den rettspraksis som den ankende part særlig har fremhevet. Rt-1978-268 gjaldt således et tilfelle der odelsløseren hadde sterk tilknytning til jordbruksnæringen og også til odelsgården. Hun flyttet fra den, men ikke etter eget ønske, etter at hun hadde giftet seg. I Rt-1982-833 gjaldt saken odelsløsningskrav fra onkel mot nevø. Nevøen hadde ikke på noe tidspunkt kunnet ha berettigede forventninger om å overta gården, og han hadde ikke hatt sitt erverv knyttet til eiendommen. Odelsløseren hadde hele tiden hatt til hensikt å gjøre bruk av odelsretten når den ble aktuell. RG-1980-703 (Frostating lagmannsrett) har en viss parallell med vår sak, for så vidt som odelsløseren var siviløkonom av utdannelse og arbeidet i en bank i nabofylket. For øvrig hadde han aldri bodd på eiendommen. Han var nevø til saksøkte. Det ble i dommen uttalt at loven (§21) tar sikte på å fange opp tilfeller som når eldste sønn frivillig reiser fra gården, skaffer seg utdannelse og arbeid utenom gården, vel vitende om at yngre søsken blir værende hjemme på gården for å yte en nødvendig hjelp der. Slik var ifølge domspremissene, ikke situasjonen i det aktuelle tilfellet. I tilknytning til dette uttales det videre i dommen at løsningen ville kunne blitt en annen om odelsløseren hadde vært en eldre bror til saksøkte, og som da hadde vokst opp på gården sammen med denne.

I vår sak kan det sies at avgjørelsen ikke ville budt på noen tvil dersom Gunvor helt fra hun bosatte seg varig på Aspelund og inntil kravet om odelsløsning ble fremsatt, hadde hatt gårdsdriften som dominerende hovedyrke, og slik at gårdsdriften ikke hadde blitt nevneverdig nedtrappet. Men omstendighetene for øvrig i saken, slik de er beskrevet foran, tilsier likevel etter lagmannsrettens vurdering at det ville være klart urimelig om kravet om odelsløsning skulle føre frem.

Anken gis etter dette ikke medhold.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet bemerker lagmannsretten at saken gjelder anvendelse av en lovbestemmelse med skjønnsmessige kriterier som reiser vanskelige vurderingsspørsmål. Vurderingen har budt på tvil også i denne saken. Det tilsier i hvert fall at saksomkostninger ikke bør tilkjennes Gunvor Navjord for herredsretten, jfr. tvml. §172 annet ledd. Lagmannsretten er, om enn under tvil, kommet til at

Side:251

saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes i ankesaken, jfr. unntaksalternativet i §180 første ledd. Ved vurderingen av spørsmålet om «særlige omstendigheter» har retten lagt vekt på at, bortsett fra den foran omtalte avgjørelsen i den helt spesielle saken i Rt-1984-1339, foreligger det ingen (hittil trykt) høyesterettsdom, der anvendelse av §21 er godtatt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes, men slik at saksomkostninger ikke tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.