RG-1986-867

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1986-04-17
Publisert:	RG-1986-867
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 17. april 1986 i sak nr. 68/1985
Parter:	A (advokat Erling Moss v/advokat Lars Holo) mot B (advokat Asbjørn Wetrhus).
Forfatter:	Lagdommerne Gunnar Hanssen, John Årseth, Thomas Torkildsen
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965) §2, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §4, §5, §6, §7

Saken gjelder størrelsen på samboeres andeler i felles bolig.

Den ankende part A, som er født xx.xx.49, og ankemotparten B, som er født xx.xx.55, traff hverandre mens de seilte i utenriks sjøfart i 1977. De etablerte et samboforhold og bestemte seg for å flytte til B's hjemby X. Allerede på denne tiden hadde de tanker om å bygge en enebolig på en tomt som B hadde fått tilsagn om av sin far vitnet C. Etter også å ha seilt en tid i innenriks sjøfart og å ha bodd på A's hjemsted Y, kom partene til X sommeren 1978. Her flyttet de først inn i en leilighet i en gård som eies av B's far. De bodde i denne gården til

Side:868

de flyttet inn i den nye eneboligen høsten 1979. A, som hadde seilt som motormann, begynte på - - - industri A/S høsten 1978. Her arbeidet han fram til samlivet ble brutt 7.5.82 og han flyttet til Y. B begynte som stuepike på - - - Turisthotell i januar 1979. Hun arbeidet der fram til høsten 1980 da hun begynte på skole i Z. Fra 1981 og så lenge samboforholdet eksisterte arbeidet hun som hjelpepleier i X kommune.

Under planlegging av eneboligen ble det klart at den tomt B hadde fått tilsagn om ikke kunne benyttes på grunn av en høyspentledning. Den 28.12.78 ble det i stedet utstedt skjøte på eiendommen - - - vegen 65, gnr. 51 bnr. 214 i X kommune. Skjøtet er utstedt fra B's foreldre til begge partene sammen for en kjøpesum på kr. 40 000,-. Skjøtet er tinglyst 28.12.78. Begge partene er oppført som hjemmelshavere i grunnboken uten at noe forholdstall er nevnt. Tomten er utskilt fra gnr. 51 bnr. 30 som er barndomshjemmet til B's far. Tomten er på ca. 730 m2 . Partenes byggeplaner førte til at en eldre boligbygning som stod på eiendommen, ble revet. I forbindelse med byggeplanene tok partene kontakt med - - - sparebank, der det ble innvilget byggelån og gitt tilsagn om 2 faste lån på henholdsvis kr. 60 000,- og kr. 30 000,- med prioritet etter Husbanken. Det ble innvilget et Husbanklån på kr. 184 000,- og arealtilskott med kr. 21 770,-. I forhold til bankene og på obligasjonene er begge parter ført opp som debitorer.

I løpet av våren, sommeren og høsten 1979 ble den planlagte eneboligen på ca. 95 m2 netto grunnflate med underetasje ført opp i - - - vegen 65. Det ble i det alt vesentlige benyttet leid arbeidskraft. I byggeperioden var begge partene i arbeid utenfor hjemmet. Lagmannsretten har inntrykk av at B's far, som er maler av yrke, til en viss grad fungerte som byggeleder. Med noe bistand fra A utførte han også endel arbeid som bl.a. pussing av grunnmur, støping av kjellertrapp, tapetsering og utvendig beising. I tillegg til den bistand A ydet C, malte han tak innvendig, beiset lister, beiset endel av huset utvendig, planerte og fylte på jord og satte opp fundament til et gjerde. A fikk endel hjelp av sin bror. B på sin side har under hele sambotiden tatt seg av husmorens plikter. Hun har selv i liten utstrekning utført byggearbeid.

Etter at samlivet opphørte, har B disponert eneboligen. Hun bodde først alene i huset, men flyttet etter relativt kort tid til Æ der hun fortsatt bor. I løpet av våren 1983 innredet D en hybelleilighet i underetasjen. Omkostningene til materialer beløp seg til kr. 44 400,-. Disse ble dekket av D som selv utførte arbeidet. Som vederlag fikk han en leiekontrakt fra 15.7.83 til og med 15.8.86. Husleien som er beregnet til kr. 1 200,- pr. måned anses betalt gjennom de utgiftene som er dekket. Fra september 1983 har hovedetasjen vært utleid. Opprinnelig var leien satt til kr. 2 000,- pr. måned, men ble fra julen 1985 økt til kr. 2 600,- pr. måned.

Etter at samlivet ble brutt har B's far gjort ferdig det gjerdet A påbegynte og dessuten beiset huset. Omkostningene på dette har han beregnet til kr. 7 955,-.

Da A reiste fra X 7.5.82 tok han med seg bilen, et stereoanlegg, verktøy, klær og andre personlige eiendeler. Umiddelbart etter samlivsbruddet tok partene kontakt med sine respektive prosessfullmektiger.

Side:869

Det var enighet om den fordelingen av innbo og løsøre som hadde funnet sted, og at B skulle overta boligen. Partene har imidlertid ikke blitt enige om størrelsen på det beløp B skal løse ut A med.

B reiste sak ved Mandal byrett. Den 5.9.84 avsa byretten dom med slik slutning:

«B er eier av en ideell anpart på 65 % av eiendommen gnr. 51 bnr. 214 i X. A er eier av 35 % i samme eiendom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Når det gjelder partenes anførsler for byretten og rettens merknader vises det til byrettens dom.

På vegne av A har advokat Erling Moss i ankeerklæring av 26.10.84 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Ankeerklæringen er mottatt 30.10.84 og i rett tid. I anketilsvar av 17.12.84 har B tatt til motmæle.

Ankeforhandling i saken ble holdt i X den 18.3.86. A møtte ikke. Han var avhørt ved bevisopptak ved Rana herredsrett 18.9.85. A var representert ved advokat Lars Holo. B møtte sammen med sin prosessfullmektig. Hun avga forklaring. Hun var representert ved advokat Asbjørn Wetrhus. Begge partene er innvilget fri sakførsel. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken. Saken foreligger for lagmannsretten i det alt vesentlige i samme stilling som for byretten.

Den ankende part har i det alt vesentlige gjort gjeldende:

Det er enighet om at - - - vegen 65 tjente som felles bolig og at den eies av partene i sameie. Tvisten gjelder i hvilket forhold partene er sameiere. Rammen for lagmannsrettens vurdering er den ankende parts påstand på 50-50 og byrettens dom på 65-35 i ankemotpartens favør.

Det foreligger ingen uttrykkelig avtale om sameieforholdet. Det har imidlertid vært partenes forutsetninger at forholdet skal være i samsvar med hovedregelen i sameielovens §2 første ledd. Dette framgår av en rekke indikasjoner utad som bl.a. at begge partenes navn er ført opp på skjøtet uten at det er tatt forbehold om skjevdeling, at begge eierne har skrevet under på en egenerklæring til X kommune om refusjonsplikt og at begge partene står som debitorer på lik linje i forhold til de lån som er opptatt for å finansiere boligen. Det foreligger derimot ingen intern avtale mellom partene om at utgiftene til f.eks. renter og avdrag skal skjevdeles. Videre har partene i sine selvangivelser for årene 1979-81 gitt uttrykk for at de eier eiendommen med en halvpart hver. Den ankende part har hele tiden gitt uttrykk for og hatt den oppfatning at de eide en halvpart hver. Ankemotparten har heller ikke gitt uttrykk for annet mens de levde sammen. De forutsetninger hun nå gir uttrykk for var ikke kjent for den ankende part forut for og under byggingen av huset.

Dersom det ikke er tilstrekkelig grunnlag for likedeling i en avtale, må likedeling i alle fall bli resultatet ut fra det partene har innbragt. Det erkjennes at tomten representerer et gaveelement. Denne gaven var imidlertid gitt til partene i fellesskap. Det gjelder både en differanse på ca. 50 000,- mellom tomtas reelle omsetningsverdi og kjøpesummen og ettergitt gjeld på kr. 27 200,-. A har stått ansvarlig for gjeld til B's far og bidratt til nedbetaling av gjeld. Lånekapitalen har partene

Side:870

skaffet sammen. I den tiden partene bodde sammen i X hadde den ankende part omtrent dobbelt så store inntekter som ankemotparten og bidro i tilsvarende forhold til dekning av utgifter knyttet til huset. Den ankende part bidro i større utstrekning enn ankemotparten med egeninnsats under byggingen av huset. I den grad ankemotpartens far deltok, representerte dette en gave til dem begge. A bidro med en kontantsum på kr. 10 000,-. Under enhver omstendighet gjøres det gjeldende at det skal atskillig til før det er tilstrekkelig grunn til å fravike likedelingsregelen i sameielovens §2. Det er vist til Rt-1978-1352 flg. særlig side 1359 og Rt-1980-1403 flg. og særlig side 1411. I dette tilfellet er det på ingen måte godtgjort at det skal være skjevdeling til fordel for ankemotparten.

Etter den ankende parts oppfatning er det avgjørende for delingen mellom partene om påkostningene skjedde før eller etter samlivsbruddet. Investeringer før samlivsbruddet får betydning for partenes andeler etter sameielovens §2 mens utgifter påløpt etter bruddet må bli å behandle i samsvar med lovens §9.

Den ankende part mener at det ikke er hjemmel for å kreve vederlag fra ankemotpartens side. Det er vist til Rt-1984-497 flg. og da særlig side 504. Etter denne avgjørelsen må det være på det rene at lov om hendelege eigedomstilhøve ikke kommer til anvendelse. Det foreligger ingen avtale om vederlag. Det foreligger heller ingen vesentlig verdiøking av eiendommen fra ankemotpartens side i tiden etter samlivsbruddet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. B og A eier hver en halvdel av eiendommen gnr. 51 bnr. 214 i X.

2. B dekker saksomkostninger for lagmannsrett og byrett til det offentlige.»

Ankemotparten har i det alt vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten er enig i at det retten skal ta stilling til er sameiebrøken. På grunnlag av partenes forutsetninger og det partene har bragt inn til fellesskapet må brøken settes slik som fastsatt av byretten. Det har hele tiden vært ankemotpartens forutsetning at det partene bragte med seg inn i samboforholdet skulle de ta med seg ved et eventuelt brudd, mens det som ble anskaffet av dem i fellesskap skulle deles likt. Således skulle også gaver m.v. som kom fra hennes familie godskrives henne ved fastsettelsen av sameiebrøken i huset. Dette var A klar over.

Tomten representerer en betydelig gave til ankemotparten i form av en underpris. Denne må anses innbragt av henne og godskrives henne ved fastsettelsen av sameiebrøken. Det samme må gjelde delvis ettergivelse av kjøpesummen. At skjøte ble utstedt til begge partene, har sammenheng med at de trodde dette var nødvendig for å oppnå lån i bl.a. Husbanken. Ankemotparten og hennes far tenkte ikke da på at det hadde vært mulig å innta et forbehold om skjevdeling i skjøtet. Videre hadde ankemotparten en kontantsum på kr. 20 000,-. Den ankende part hadde ingen kontantsum, men en gjeld på flere tusen kroner med seg inn i samboforholdet. At partene bodde i en leilighet til ankemotpartens far for kr. 200,- pr. måned representerer også et gaveelement som hadde betydning for finansieringen av boligen. At

Side:871

den ankende part ble ført opp som eier av en halvpart i selvangivelsene, er ikke uttrykk for det reelle eierforhold. Selvangivelsene ble satt opp av en ligningsfunksjonær etter nærmere vurdering av partene. Under byggingen av huset bisto ankemotpartens far som byggeleder samt med maler- og murerarbeider. Den ankende part hadde ikke innsikt i slikt arbeid. Farens bistand må krediteres ankemotparten. Det samme gjelder farens bistand til oppføring av gjerde og beising av huset etter samlivsbruddet. Det erkjennes at den ankende part hadde større inntekter enn ankemotparten. Han hadde imidlertid også et langt større forbruk i form av utgifter til bilhold, alkohol og restaurantbesøk samt kostbare feriereiser. Den ankende part bragte ikke mer av sin inntekt til fellesskapet enn ankemotparten. Når det i selvangivelsene for årene 1980-81 framgår at den ankende part har betalt alle gjeldsrentene, er dette ikke uttrykk for noe reelt forhold, men avspeiler det som for partene sammen var den gunstigste skattemessige fordeling. Ankemotparten må godskrives verdien av innredning av underetasjen med kr. 44 400,- og byggingen av gjerdet.

Dersom ankemotparten ikke kjennes berettiget til en slik sameieandel som byretten har fastsatt, må hun tilkjennes et vederlagskrav som gir kompensasjon for de merverdier hun og hennes familie har tilført eiendommen. Hun skal ha kompensasjon for sitt kontantinnskudd på ca. kr. 20 000,-, det gaveelement som ligger i at tomten med betalte tilknytningsavgifter ble solgt kr. 50 000,- under tomtens reelle verdi, at hun ble ettergitt gjeld med kr. 27 200,-, og innredning av underetasjen med kr. 44 400,-. Et slikt vederlagskrav følger av en uttrykkelig avtale mellom partene samt slike alminnelige berikelsessynspunkter som er kommet til uttrykk i bl.a. Rt-1984-497 flg.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt.

1. avsnitt i byrettens dom stadfestes.

Subsidiært.

Dersom eiendommen tilhører B og A med en ideell halvdel på hver, tilkjennes B et vederlag etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 116 675,- kroneretthundreogsekstentusensekshundreogsyttifem - med 12 % rente p.a. fra forliksklagens forkynnelse 1. februar 1984 til betaling skjer.

2. B, eventuelt det offentlige tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett.»

Lagmannsrettens merknader:

Lagmannsretten er kommet til at anken må tas til følge.

Det rettslige utgangspunkt er at etablering av et samlivsforhold ikke automatisk medfører at det partene eier før samlivet eller erverver under samlivet blir sameie mellom dem. For at sameier skal oppstå må det foreligge en avtale eller andre rettsstiftende momenter som f.eks. at partene har hatt en så sammenfiltret økonomi at det ikke lar seg gjøre å fastslå hvem som eier hva, eller at enkelte eiendeler er innbragt på en slik måte at de tilhører partene i fellesskap. Det vises til Rt-1984-497 flg.

I denne saken antas det å være enighet om at partene hver for seg eier det som de bragte inn i samboforholdet og det som de har mottatt

Side:872

i gaver fra sine respektive familier under samlivsforholdet. På den annen side er de også enige om at det de har anskaffet til hjemmet i den tiden de har bodd sammen er å anse som sameie. Partene er således også enige om at boligen i - - - vegen 65 tilhører partene sammen, men uenige om hvilken andel i eiendommen hver av dem har. Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at det må sies å foreligge en avtale om likedeling eller at partene forutsetningsvis var enige om likedeling. En vil imidlertid senere diskutere betydningen av partenes forutsetninger på dette punkt.

Det rettslige utgangspunkt for den videre drøftelse er sameielovens §2, hvoretter partene eier eiendommen med like deler hver dersom det ikke er grunnlag for en annen fordeling. Det kan vises til Rt-1980-1403 flg. Spørsmålet vil være om det ut fra en vurdering av partenes respektive bidrag av økonomisk og ikke økonomisk art og forholdene forøvrig er tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra likedelingsregelen til fordel for B. I motsetning til det som er lagt til grunn av byretten er lagmannsretten kommet til at det i denne saken er partenes økonomiske bidrag i samlivsperioden som skal vurderes mot hverandre og som får betydning ved avgjørelsen av eierandelene. Utgifter som er dekket av ankemotparten etter samlivsbruddet må behandles og i tilfelle fordeles i samsvar med reglene i sameielovens §9 første ledd og får ingen direkte betydning for eierforholdet.

Da partene kom til X sommeren 1978, hadde ingen av dem betydelige verdier med seg. De hadde sine klær og rent personlige eiendeler. B bragte med seg enkelte gjenstander som bl.a. komfyr, kjøleskap og seng som hun hadde fra et tidligere ekteskap. Fra hennes foreldre fikk hun i samlivsperioden bl.a. et spisestuemøblement, mens han fikk fryseboks, vaskemaskin og en baderomsseksjon fra sine foreldre. Annet innbo og løsøre kjøpte partene sammen. Fra 1979 og resten av samlivsperioden hadde A personbil av eldre modell.

Fra høsten 1979 og fram til samlivsbruddet var A i fast arbeid. Hans brutto årslønn varierte fra ca. kr. 73 000,- i 1979 til ca. kr. 85 000,- i 1982. B var i fullt arbeid i 1979 og tjente da ca. kr. 43 000,-. I 1980 var hun delvis i arbeid og gikk delvis på skole. Hun fikk utbetalt ca. kr. 32 000,- i lønn og trygder og dessuten kr. 12 500,- i studielån. I 1981 var hun dels i arbeid, dels sykmeldt og dels uten arbeid. Hun fikk utbetalt i lønn og trygder tilsammen ca. kr. 46 000,-. I 1982 var utbetalingene tilsammen ca. kr. 40 000,-. Det er således på det rene at A i samlivsperioden hadde tilnærmet dobbelt så store bruttoinntekter som B.

Lagmannsretten legger til grunn at partene i samlivsperioden hadde en fullstendig sammenblandet økonomi. Disponible midler ble benyttet til å dekke utgifter etterhvert som de meldte seg. Dette gjaldt også utgifter til den felles bolig som renter og avdrag på lån, kommunale avgifter, forsikringer og strøm. Det som framgår av selvangivelsene for årene 1979-81 om at A betalte halve renteutgiftene i 1979 og alle renteutgiftene for 1980-81 er således ikke dekkende for den virkelige utgiftsfordelingen, men et uttrykk for hva som var skattemessig gunstigst på den tiden. På den annen side finner lagmannsretten det godtgjort at A med sine større inntekter også har dekket en større del

Side:873

av utgiftene til boligen enn B i den aktuelle tiden. Lagmannsretten har forøvrig merket seg at boligen i det alt vesentlige er finansiert gjennom opptak av lån og at begge partene står som debitorer i forhold til långiverne.

Fra ankemotpartens side er det hevdet at den ankende part hadde et stort personlig forbruk og at han skaffet seg gjeld både før og under samlivet. Lagmannsretten finner det ikke bevist at B har dekket A's gjeld fra før samlivet. Under samlivsperioden hadde de en sammenblandet økonomi og dekket gjelden etterhvert som den forfalt. Dette gjaldt også gjeld som hadde sammenheng med A's personlige forbruk. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at A under samlivet har hatt et noe større personlig forbruk enn B. Etter lagmannsrettens oppfatning kan det imidlertid ikke legges særlig vekt på dette forhold ved vurderingen av hva partene har bidratt med til den felles bolig fordi B selv også har vært med på og forsåvidt nydt godt av A's utgifter til bl.a. bilhold, feriereiser og restaurantbesøk. Lagmannsretten har forstått det slik at partenes inntekter i det alt vesentlige har vært tilstrekkelige til å dekke forbruket, herunder utgifter til den felles bolig.

Partene er enige om og lagmannsretten legger til grunn at byggetomten slik den ble overtatt av partene representerte en verdi på ca. kr. 90 000,-. Differansen mellom denne verdien og kjøpesummen på kr. 40 000,- må således bli å karakterisere som en gave. Etter lagmannsrettens oppfatning må en slik gave sies å være innbragt av B og bli å karakterisere som hennes bidrag til boligen. Når det derimot gjelder den ettergitte restgjeld på kr. 27 200,- som utgjør differansen mellom kjøpesummen på kr. 40 000,- og delbetalingen på kr. 12 800,-, er lagmannsretten kommet til at det må være en fordel som har tilfalt begge partene. Lagmannsretten legger her avgjørende vekt på at skjøtet på eiendommen ble utstedt til begge, at begge sto ansvarlige for betalingen av kjøpesummen, og at delbetalingen ble dekket av begge på samme måte som andre felles forpliktelser. Videre legges det vekt på at skjøtet ble utstedt på et tidspunkt da bare A var i arbeid og at gjelden ble ettergitt før samlivet opphørte.

Lagmannsretten kan ikke være enig med ankemotparten i at det skal godskrives hennes andel i den felles bolig at de før og i byggeperioden bodde rimelig til leie hos hennes far. I den utstrekning dette representerer noen gave som kan få betydning av partenes bidrag må det oppfattes som uttrykk for et ønske om at forholdene skulle legges til rette slik at de sammen kunne etablere seg i X og må godskrives partene med en like stor andel på hver.

Lagmannsretten finner det bevist at ankemotparten i mars 1979 disponerte kr. 18 682,- av sine midler til dekning av byggeomkostninger hvorav kr. 13 200,- ble benyttet til betaling for utført arbeid på bygget. Forøvrig er byggeomkostningene belastet byggelånskontoen i sparebanken. Retten finner det derimot ikke bevist at A ut over sine løpende inntekter har bidratt med kontante midler til dekning av byggeomkostninger.

Eneboligen, som ble planlagt, bygget og brukt som felles bolig, ble i det alt vesentlige oppført av andre. Det var imidlertid partenes forutsetning at innvendig malerarbeid og tapetsering, utvendig beising,

Side:874

pussing av mur innvendig og utvendig, tilfylling rundt mur og planering av uteområder skulle utføres av partene. Lagmannsretten legger til grunn at ankemotpartens far som håndverker i ikke ubetydelig utstrekning bisto som byggeleder og koordinator under byggingen. Han utførte også tapetseringen og pussingen av muren, men slik at han fikk hjelp av A. Farens bistand representerer således en ikke ubetydelig vinning. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det foreligger opplysninger som tyder på at det har vært meningen at denne bistand bare skulle komme ankemotparten til gode ved vurdering av eierandelene. Det må være naturlig å se det slik at denne fordelen skulle tilfalle begge partene i fellesskap. A på sin side hjalp ankemotpartens far samtidig som han selv malte tak i stuen, beiset lister, fylte til rundt muren og planerte uteområder. Ankemotparten har i liten utstrekning bidratt rent fysisk med byggingen, men har hele tiden tatt seg av husarbeidet.

Som tidligere nevnt foreligger det ingen uttrykkelig avtale om eierandelenes størrelse. Partene hadde heller ikke klare eller sammenfallende forestillinger om dette under samlivsperioden. Lagmannsretten ser det slik at det først etter samlivsbruddet er skjedd en klargjøring av partenes standpunkter om eierandelenes størrelse. Som en konsekvens av dette finner ikke lagmannsretten å kunne legge avgjørende vekt på at skjøte er utstedt til begge, at begge er oppført som kreditorer i forhold til bankene uten at skjevdeling er uttrykkelig nevnt. Det er mulig at partene oppfattet det slik som forklart av ankemotparten at de begge måtte stå som eiere og debitorer av hensyn til husbankfinansieringen, og at de ikke kom på at de kunne fastsette en skjevdeling. Det er også mulig at den likedeling som selvangivelsene gir uttrykk for ble formulert av den likningsfunksjonær som hjalp partene med selvangivelsene. På den annen side må lagmannsretten legge til grunn at begge partene var oppmerksomme på det inntrykk av likedeling som var skapt utad. Lagmannsretten ser det slik at den som ønsker å påberope seg skjevdeling til tross for en konsekvent linje utad med likedeling, har en tung bevisbyrde. Vedkommende må kunne dokumentere skjevdeling på en helt annen måte enn det ankemotparten har gjort i denne saken, hvoretter likedelingsregelen i sameielovens §2, 1. ledd blir å legge til grunn.

Dersom ankemotparten ikke får medhold i kravet på skjevdeling er det lagt ned en subsidiær påstand om et vederlagskrav begrenset oppad til kr. 116 675,-. I en avgjørelse som er inntatt i Rt-1984-497 flg. har Høyesterett lagt til grunn at det kan være rom for vederlagskrav ved oppløsning av samboforhold basert på alminnelige berikelsesog restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. Lagmannsretten antar at dette må gjelde vederlagskrav knyttet til etableringen av sameiegjenstanden og/eller forhold under samlivsperioden, men ikke vederlagskrav knyttet til driften av sameiegjenstanden etter samlivsbruddet. I forhold til driften etterpå vil sameielovens §9 komme inn og regulere inntekts- og utgiftsfordelingen.

Lagmannsretten er allerede kommet til at det også ut fra en vurdering av partenes bidrag til boligen under samlivet ikke er grunnlag for å fravike likedelingsregelen. Lagmannsretten er allerede kommet til at partenes bidrag i hovedsak må ansees likeverdige. Det kan således

Side:875

ikke være grunnlag for noe vederlagskrav.

Når det gjelder påkostninger som er blitt foretatt på boligen etter at samlivet opphørte, må disse vurderes etter reglene i sameielovens §9 første ledd, 2. og 3. setning sammenholdt med reglene i §4, §5, §6, §7 Utgifter til renter og avdrag, forsikring og kommunale avgifter m.v. må vurderes i relasjon til lovens §9 første ledd, 1. setning, mens inntektene i form av husleie skal fordeles i samsvar med §9 annet ledd. Lagmannsretten har forstått partene slik at de er enige om å ta opp disse spørsmål etter at sameieandelenes størrelser og til hvilken pris ankemotparten skal overta eiendommen er avklart. Siden innredning av underetasjen er tatt med som et element i vederlagskravet, jfr. stevningen side 5, finner lagmannsretten grunn til å nevne at dette må anses innbragt av partene i fellesskap. Utgifter til innredning er finansiert gjennom framtidige leieinntekter som i tilfelle skulle ha tilfalt partene med en halvpart hver.

Anken har ført fram, hvoretter tvistemålslovens §180 annet ledd sammenholdt med §172 kommer til anvendelse på saksomkostningsspørsmålet. Saken har imidlertid bydd på slik tvil om faktum at det var rimelig grunn for den tapende part til å la den komme for lagmannsretten og saksomkostninger tilkjennes ikke. Saksomkostninger for byretten tilkjennes heller ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B og A eier hver en ideell halvdel av eiendommen gnr. 51 bnr. 214 i X.

2. Forøvrig frifinnes A.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.