RG-1989-180

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1988-07-01
Publisert:	RG-1989-180
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 1. juli 1988 i sak nr. LE-1988-00097k.
Parter:	Karin Skaare Esperø (adv.firma Hjort, Eriksrud & Co. v/advokat Elsbeth Bergsland) mot Staten v/Finansdepartementet.
Forfatter:	Lagdommerne Christian Borchsenius, Rakel Surlien, Nils Erik Lie
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §36, Ektefelleloven (1927) §36, Tinglysingsloven (1935), Dekningsloven (1984) §2-10

Saken gjelder spørsmålet om å ta en begjæring om tvangsauksjon over fast eiendom til følge.

På grunnlag av utpantningsforretning avholdt den 19. oktober 1981 for diverse skyldige avgifter, til sammen kroner 3 946 372,-, begjærte tollkassereren i Oslo den 12. august 1987 tvangsauksjon over Sigbjørn Vidar Esperøs eiendom Blåsbortveien 28, gnr. 53, bnr. 346 i Oslo. Det ble reist innvending mot auksjonens fremme såvel av Sigbjørn Esperø ved advokat Oscar Ihlebæk, som av hans ektefelle Karin Esperø ved advokat Elsbeth Bergsland.

Av Karin Esperø ble det anført at hun var reell medeier i eiendommen for en halvdel, da den var innbragt av begge ektefeller i fellesskap og var i tingsrettslig sameie mellom dem. Videre begjærte hun namsrettens kjennelse for at eventuell tvangsauksjon bare kunne gjennomføres dersom det ble skaffet annen bolig etter dekningslovens §2-10.

Namsretten fant ikke å kunne anse Karin Esperø som medeier, idet det ikke hadde funnet sted en slik verdiskapning at hun kunne påberope seg prinsippet om en hustrus indirekte mederverv. Heller ikke kravet om erstatningsbolig fant namsretten å kunne ta til følge. Retten avsa den 4. mars 1988 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæring av 12. august 1987 fra Tollkassereren i Oslo om tvangsauksjon over gnr. 53, bnr. 346, Blåsbortveien 28 i Oslo tas til følge.

2. Begjæring fra Karin Esperø om at tvangssalget bare kan gjennomføres ifall skyldneren skaffes annen tilfredsstillende bolig, tas ikke til følge.»

Om saksforholdets enkeltheter vises til namsrettens premisser og til bemerkningene nedenfor.

Kjennelsen er i rett tid påkjært av Karin Skaare Esperø, som har nedlagt slik påstand:

«1. Begjæring av 12. august 1987 fra Tollkassereren i Oslo om tvangsauksjon over gnr. 53, bnr. 346, Blåsbortveien 28 i Oslo tas tilfølge, med den begrensning at tvangsauksjon bare gjennomføres for Sigbjørn Esperøs ideelle halvpart av eiendommen.

2. Begjæring fra Karin Esperø om at tvangssalget bare kan gjennomføres i fall skyldneren skaffes annen tilfredsstillende bolig, tas

Side:182

tilfølge.»

På vegne har staten v/Finansdepartementet tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

«1. Oslo namsretts kjennelse av 4. mars 1988, kjennelsens slutning pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for nams- og kjæremålsretten.»

Den kjærende part, Karin Skaare Esperø, har ved sin prosessfullmektig blant annet gjort gjeldende at namsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at det ikke har funnet sted en verdiskapning, som gir henne sameierstatus. Til belysning av hennes økonomiske bidrag under ekteskapet anføres følgende:

«Karin Esperø har sitt barndomshjem på Stryn. Der drev hennes foreldre et gårdsbruk frem til 1985. Karin Esperø og hennes barn har i alle år gjort en stor innsats på denne gården. Sommerferiene er tilbrakt der, og familien har deltatt i sommerslåtten. For dette arbeidet har Karin Esperø mottatt alt det kjøtt familien har trengt til sin egen husholdning. Dette gjelder under hele ekteskapet. Også andre matvarer har hun mottatt i større kvanta. På denne måten har Karin Esperø klart bidratt til det felles underhold i familien Esperø.

I 1976 ble det opprettet en bankkonto i ABC-bank - kto. nr. 1600.063246. Kontoen ble opprettet i Bergljot Skaares navn - Karin Esperøs mors navn. Bankkontoen kunne imidlertid disponeres både av Bergljot Skaare og av Karin Skaare Esperø. Kontoen ble opprettet i Oslo. På denne konto satte Bergljot Skaare inn en rekke større beløp frem til 1985. Kopi av bankboken viser bankkontoens bevegelse opp gjennom årene frem til 1985. Karin Esperø har hatt anledning til å benytte bankboken fullt ut som sin egen. Alle uttak har derfor skjedd til henne, bortsett fra et beløp på kr. 50 000,-, som ble tatt ut 10.9.1984. Dette beløp overførte Karin Esperø til sin mor i Stryn.

Kopi av bankboken vedlegges som bilag 1. Av denne fremgår det at det i årene fra 1976 til 1985 er satt inn beløp på ca. kr. 140 000,-. Kr. 50 000,- av disse er disponert av Karin Esperøs mor, mens resten er benyttet av Karin Esperø i forbindelse med utgifter som er påløpt under ekteskapet. Dette må det selvfølgelig tas hensyn til ved vurderingen av Karin Esperøs bidrag til det felles underholdet.

Karin Esperø vil hevde at det faktisk har funnet sted en verdiskapning gjennom hennes arbeid i mannens virksomhet, og gjennom hennes bidrag på annen måte under ekteskapet. Forsåvidt gjelder anskaffelse av tomt og hus, skal det bemerkes følgende:

- Tomten ble kjøpt for kr. 40 000,- i 1971, jfr. grunnboken. kr. 20 000,- av disse midlene ble skaffet av Karin Esperø, idet hun i 1970 mottok kr. 20 000,- som gave fra en gårdsarbeider på hennes foreldres gård, Anders I. Guddal. Skriftlig bekreftelse for denne gaven har undertegnede ikke mottatt foreløpig, men denne vil bli ettersendt med det aller første.

- Huset ble bygget i 1971 til 1972. Det dreier seg om et Block Watne-hus, som tilsammen kostet ca. kr. 250 000,- å oppføre.

I forbindelse med oppføringen av huset ble det tatt opp et lån med pantesikkerhet i eiendommen. Dette lånet var på kr. 228 000,-, og

Side:183

er tinglyst som heftelse på eiendommen 17.11.1971. Lånet er nedbetalt og ble slettet fra grunnboken 2. august 1985.

Noe senere ble det tatt opp et lån i Spareforeningen Bien, - stort kr. 100 000,- - tinglyst 4. mars 1974. Restgjelden på dette lånet er pr. idag kr. 59 882,-, hvilket fremgår av post 62 på Karin Esperøs selvangivelse for 1987, som vedlegges som bilag 2.

De lånene som finansierte husbyggingen er etter dette i hovedsak nedbetalt. Restgjelden er svært liten.

I 1979 ble det tatt opp et lån på kr. 400 000,- i Gjensidige. Dette ble tatt opp i forbindelse med den virksomhet Sigbjørn Esperø startet opp med innkjøp og videresalg av bruktbiler. Karin Esperø undertegnet også gjeldspapirene den gang, og er forsåvidt medansvarlig for denne gjelden. Pr. i dag er lånet nedbetalt til kr. 241 963,-, jfr. post 62 i Karin Esperøs selvangivelse for 1987.»

Lånene som finansierte husbyggingen, er i hovedsak nedbetalt ved felles innsats. Karin Esperø mener at hun i vesentlig grad - med minst 50% - har bidratt til anskaffelse av boligen, dels ved inntektsgivende arbeid i mannens virksomhet, dels ved mer generell husmorinnsats og dels ved diverse pengebidrag til den felles økonomi. A godkjenne henne som sameier vil ikke - slik namsretten synes å mene - lede til en formuesoverføring til henne som har likhetstrekk med slike overføringer som ektefellelovens §36 retter seg mot. Det sentrale i saken er, iflg. Karin Esperø, at uten hennes arbeidsinnsats og økonomiske bidrag ville ektefellenes økonomiske situasjon ha vært langt dårligere enn den er. Avgiftskravet på henved 4 000 000,- kr. som mannen har pådratt seg (auksjonsgrunnlaget), har ikke noe med dette å gjøre.

Bestemmelsene i ektepakten kan ikke tolkes slik at (hele) eiendommen må ansees som Sigbjørn Esperøs særeie. Selv om han står som hjemmelsinnehaver alene, må man legge til grunn at Karin Esperø har vært med på anskaffelse av eiendommen.

Angående kravet om erstatningsbolig etter dekningslovens §2-10 gjør Karin Esperø gjeldende at det er feil av namsretten å legge til grunn at hun ikke har gjort hva hun kunne for selv å skaffe seg annen bolig. Det anføres:

«Bakgrunnen for at hun foreløpig ikke har undersøkt boligmarkedet nærmere, for å skaffe annen bolig, er at eierforholdene til Blåsbortveien 28 ikke har vært nærmere rettslig avklart. Slik situasjonen i ekteskapet er, har hun drøftet med sin sønn muligheten av at han kjøper seg inn i eiendommen med 50% eierandel, som han kan løse ut sin far med. Forutsetningen for dette er selvfølgelig at Karin Esperø blir anerkjent som medeier i eiendommen. På den måten vil hun og hennes sønn kunne eie eiendommen sammen. Hvis en slik løsning ikke blir rettslig akseptert, har Karin Esperø selvfølgelig behov for annen bolig. Dette vil hun selvfølgelig kjempe for å få. Retten bør imidlertid ha forståelse for at hun ikke har gått aktivt ut på boligmarkedet så lenge spørsmålet om eierforholdene til Blåsbortveien 28 ikke er avklart. Dersom det er nødvendig, av hensyn til rettighetene etter dekningslovens §2-10, at hun allerede nå går aktivt ut på boligmarkedet, vil hun selvfølgelig gjøre dette. Slik situasjonen har vært, har hun imidlertid ikke foreløpig sett dette som en fornuftig fremgangsmåte.

Side:184

Dekningslovens §2-10 er en bestemmelse som kan påberopes helt frem til auksjonsmøtet. På denne bakgrunn bør det ikke være grunnlag for å nekte å ta Karin Esperøs begjæring tilfølge nå.»

Kjæremålsmotparten, Staten v/Finansdepartementet, har vist til at Sigbjørn Esperø på tidspunktet for utpantningen for de avgiftskrav som auksjonsbegjæringen gjelder, var ene-hjemmelsinnehaver til eiendommen. Dette faktum og ordlyden i ektefellenes ektepakt av 1961 gir en presumsjon for at eiendommen tilhører mannens særeie, slik namsretten har lagt til grunn, noe Karin Esperø heller ikke synes å bestride.

Om hennes ytelser og innsats anfører staten at

«bidrag og penger og matvarer ikke kan gi henne status som sameier i eiendommen. Direkte pengebidrag fordelt på de enkelte år og verdien av naturalier må i forhold til eiendommens verdi kunne sies å være av beskjeden art, og snarere sees på som et utslag av prinsippet om gjensidig underholdningsplikt etter evne.

Videre er det ikke opplyst i hvilket omfang kjærende part har arbeidet i mannens virksomhet. Virksomhetens negative økonomiske utvikling og det faktum at kjærende part ikke mottok lønn for arbeidet, taler imidlertid mot at hun kan godskrives verdiskapning ved nedbetaling av de lån eiendommen var finansiert med. Det må legges til grunn at lånene i hovedsak er betalt ved ektefellens inntekter, og at dette er avgjørende - ikke hvem som er ansvarlig for lånene. Når det gjelder verdiskapning generelt ved såkalt «husmor-innsats» antar kjæremotparti samsvar med den rettspraksis som har utviklet seg rundt temaet at slik innsats kan danne grunnlag for å gi hustruen sameiestatus i formuesgoder ervervet ved penger fra mannen. Dette skjer imidlertid ikke automatisk, idet omfanget og arten av husmorens innsats må vurderes konkret. Vesentlig i en slik vurdering må være i hvilken utstrekning kjærende part ved mannens arbeid er avskåret fra selv å ta inntektsgivende arbeid. Det vil også være av betydning hvor stor innsats som kreves av husmoren i hjemmet. Muligheten for selv å ta inntektsgivende arbeid stiger ettersom innsatsen i hjemmet avtar, f.eks. ved at barna blir eldre. Etter den dokumentasjon som er fremlagt, kan heller ikke kjærende parts «husmor-innsats» gi grunnlag for sameiestatus i eiendommen. Overføring av eiendomsretten på annet grunnlag kan ikke anføres til skade for kjæremotparten, med mindre slik overføring er skjedd før den første utpantingsforretning, tinglyst 22. oktober 1981.»

Heller ikke kravet om erstatningsbolig kan tas til følge, da hun ikke har gjort hva hun kunne for å skaffe seg annen bolig. Etter utpantningsforretningen i oktober 1981 er det holdt en rekke utleggsforretninger i eiendommen av forskjellige kreditorer, også for ektefellens særgjeld, uten at innsigelser er gjort gjeldende.

«Av lovens forarbeider, NOU 1972:20 260, fremgår at dette normalt vil diskvalifisere til erstatnings-bolig. Det må legges vekt på at grunnlaget for utpanting ble endelig fastslått ved Høyesteretts dom av 11. juni 1986, slik at ektefellen må sies å ha fått rimelig tid til å skaffe annen bolig. Kjærende part kan i denne sammenheng ikke stå sterkere enn ektefellen «skyldneren» ville ha gjort.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten,

Side:185

idet man finner at Sigbjørn og Kari Esperø må ansees som sameiere, hver for en halvdel, og at det derfor bare kan holdes tvangsauksjon over Sigbjørn Esperøs ideelle halvdel i eiendommen.

Lagmannsretten vil først knytte noen bemerkninger til ektepakten, som lyder slik:

«Undertegnede ektefeller Sigbjørn Esperø, født xx.xx.1931, og Karin Esperø, født Skaare, født xx.xx.1930, adresse Ulvenveien 5, Oslo, har avtalt at det skal være fullstendig særeie mellom oss.

Hustruens særeie omfatter:

1. Alt innbo og annet innvendig løsøre, bortsett fra mannens personlige effekter og utstyr.

2. Alt hva hun heretter erverver.

Alt det andre skal være mannens særeie.

Oslo den 10. juli 1961.»

Ektepakten gir således uttrykk for at begge ektefeller skulle ha fullstendig særeie. I punkt 1 var uttrykkelig bestemt at hustruens særeie omfattet innbo og innvendig løsøre (bortsett fra mannens personlige effekter og utstyr). Punkt 2 fastsatte at alt hun senere ervervet, skulle være hennes særeie. Alt annet skulle være mannens særeie.

En slik avtale kan ikke uten videre antas å stenge for at den ene ektefelle - hustruen - erverver en medeiendomsrett til bolig eller andre aktiva som anskaffes i den annen ektefelles, mannens navn dersom en slik medeiendomsrett følger av det bidrag som hustruen har ytet. Dette kan tenkes ytet dels ved penger, dels ved personlig innsats i forbindelse med ervervet (f.eks. ved deltagelse i selvbygging), dels ved arbeid i hjemmet («husmor-innsats»). Arbeid i mannens bedrift kan også få betydning, selv om hun ikke har fått kontant lønn. I tilfelle hvor hustruen således får en medeiendomsrett i kraft av sin innsats/ytelse, vil dette bli et aktivum på hennes hånd, og de ellers gjeldende regler om formuesforholdet mellom ektefellene får anvendelse. Har de særeie - og ektepakten ikke uttrykkelig bestemmer noe annet - vil hustruens andel (f.eks.) boligen høre til hennes særeie. Man viser til Rt-1980-1403, hvoretter arbeid i hjemmet kan ansees som medvirkning til anskaffelse av bolig også i særeietilfelle. Om dette, og om betydningen av innsats i hjemmet i det hele, kan forøvrig vises til Arnholm/Lødrup: Familierett (1982) side 126 flg., og Lødrup, Materiell skifterett (7. utgave, 1986) side 129-137 med referat av rettspraksis, bl.a. den kjente dom i Rt-1975-220.

Den omstendighet at kun den ene ektefelle, f.eks. mannen, har stått for innkjøpet, skrevet under kjøpekontrakten og står alene som innehaver av hjemmelen i grunnboken, vil etter omstendighetene skape en presumsjon for at han er ene-eier i realiteten, men vil ikke være avgjørende når anskaffelsen er skjedd ved hjelp av innsats/ytelse også fra hustruens side.

Det må avgjøres konkret om den innsats/ytelse som skriver seg fra hustruen, er av slik betydning at den berettiger henne til en medeiendomsrett i boligen. Det er derfor nødvendig å se på de bidrag m.m. fra Karin Esperø som er skjedd. Man viser herom til det som er referert ovenfor fra kjæremålserklæringen, og til det som fremgår av namsrettens kjennelse, jfr. også opplysningene i brev av 27. oktober 1987 fra

Side:186

Karin Esperøs prosessfullmektig til namsretten (se brevet side 6-8). Lagmannsretten finner at hennes innsats og virksomhet i det hele må sies klart å overskride det som en ektefelle ellers plikter i kraft av den gjensidige underholdsplikt i ekteskapet. Man er således enig med namsretten i at hun i kraft av sin innsats i prinsippet kan hevde, overensstemmende med rettspraksis, å være medeier i formuesgjenstander som forøvrig er anskaffet for midler frembragt ved mannens virksomhet og i hans navn. Etter de opplysninger som foreligger, må det sies å være en betydelig innsats fra hennes side når man ser den samlet. Det dreier seg videre om tildels meget tungt og krevende arbeid. Man peker bl.a. på at hun hjalp til i mannens drosjevirksomhet og bruktbilforretning, med blant annet vask og vedlikehold av bilene, skifting av hjul og bremseklosser m.v.

Lagmannsretten finner det vanskelig å kunne slutte seg til namsrettens syn når den hevder at en ubetinget forutsetning for den ene ektefelles indirekte erverv av omhandlede art må være at «anskaffelsen av den aktuelle formuesgjenstand kan knyttes til en verdiskapning som igjen er et resultat av den annen ektefelles virksomhet» (kjennelsen side 5).

Lagmannsretten antar, om enn under noen tvil, at et slikt krav om verdiskapning, altså en positiv utvikling av ektefellenes økonomi, ikke kan oppstilles uten videre. I nærværende tilfelle må det vel antas at den økonomiske stilling har utviklet seg i negativ retning, til tross for hustruens innsats, men det må også legges til grunn at uten hennes innsats ville stillingen ha vært langt dårligere, med følger også for kreditorene. Det synes å foreligge et reelt behov for å beskytte hustruen ved å gi henne en medeiendomsrett også i et slikt tilfelle. Å la spørsmålet om hun erverver en medeiendomsrett, stå og falle med om ektefellenes økonomi har utviklet seg i positiv eller negativ retning, kan skape usikkerhet der økonomien skifter fra tid til annen, noe som lett kan tenkes i ekteskap som består gjennom endel år.

I mangel av nærmere holdepunkter for forholdet mellom ektefellenes bidrag til anskaffelsen av eiendommen, må enhvers andel bli å sette til 50%.

Lagmannsretten kan ikke se at ekteskapslovens §36 danner noen avgjørende hindring for å godkjenne medeiendomsrett for hustruen i et tilfelle som det foreliggende.

Heller ikke tinglysingslovens legitimasjonsregler kan sees å utgjøre noen slik hindring. Karin Esperøs medeiendomsrett er som nevnt ikke tinglyst, og mannen har alene hjemmelen til eiendommen. Men hans kreditorer kan ikke påberope seg at han har noen legitimasjon i så henseende. De må bygge på det materiellrettslige og kan således bare holde seg til det deres debitor virkelig eier, jfr. Harbeck og Solem, Tinglysingsloven med kommentar (8. utgave, 1979) side 85, se også til sammenligning Rt-1986-301.

Den kjærende parts påstand pkt. 1 tas etter dette til følge, med en formell justering.

Påstandens punkt 2 antas som følge av dette ikke å være aktuell, idet den må sees som subsidiær i forhold til påstandens pkt. 1.

Kjæremålet har ført frem. På grunn av den tvil saken har voldt,

Side:187

antas saksomkostninger ikke å burde tilkjennes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Begjæring av 12. august 1987 fra Tollkassereren i Oslo om tvangsauksjon over gnr. 53, bnr. 346, Blåsbortveien 28 i Oslo, tas til følge forsåvidt gjelder Sigbjørn Esperøs ideelle halvdel av eiendommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.