RG-1989-832

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1989-02-28
Publisert:	RG-1989-832
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. februar 1989 i sak nr. 46/1988.
Parter:	Samvirke Skadeforsikring A/S (advokat Kjetil Bull) mot A (advokat Fenger Grøn).
Forfatter:	Lagdommerne Steinar Thomassen, Trude Sæbø, ekstraordinær lagdommer Albert Schønning
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, Veitrafikkloven (1965) §22, Tvistemålsloven (1915) §180

Natt til 15. desember 1984 kom A alvorlig til skade ved en trafikkulykke i X, da den bil han var passasjer i, støtte sammen med en brannhydrant. De skader A ble påført, medførte varig medisinsk invaliditet med 50 %. Han er innvilget full uførepensjon.

Den personbil A var passasjer i, var forsikret i Samvirke Skadeforsikring A/S. Da selskapet ikke erkjente erstatningsansvar, reiste A v/h.r.advokat Fenger Grøn ved stevning av 17. juni 1987 sak mot selskapet med påstand om at selskapet skulle kjennes erstatningsansvarlig for de skader saksøkeren var påført ved ulykken.

Det var enighet mellom partene om at søksmålet skulle begrenses til spørsmålet om ansvar, og at en eventuell erstatningsutmåling skulle avgjøres senere.

X herredsrett avsa den 24. november 1987 dom med slik domsslutning:

«1. Samvirke Skadeforsikring A/S kjennes erstatningsansvarlig for 70 - sytti - % av de skader A ble påført 15.12.1984.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Når det gjelder de nærmere enkeltheter i saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige tvistespørsmål, vises til herredsrettens dom.

Samvirke Skadeforsikring A/S v/advokat Kjetil Bull har i rett tid påanket dommen til Agder lagmannsrett med påstand om frifinnelse. A v/h.r.advokat Fenger Grøn har tatt til motmæle i tilsvar av 10. februar 1988, og har påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 26. januar 1989. Partene - forsikringsselskapet kun representert ved prosessfullmektigen, advokat Kjetil Bull - og A med h.r.advokat Fenger Grøn som prosessfullmektig, var tilstede og retten mottok partsforklaring av A. Det ble ført tre vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten, og det ble dokumentert en rekke skriftlige bevis.

Når det gjelder sakens bakgrunn har partene for lagmannsretten vært enige om det faktiske hendelsesforløp som er beskrevet i herredsrettens dom. Uenigheten gjelder hvorvidt A visste eller måtte vite at

Side:833

bilføreren var påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, jfr. vegtrafikklovens §22 første ledd, og om han derved har tapt sin rett til erstatning, jfr. bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c.

Den ankende part v/advokat Kjetil Bull, har gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. For så vidt vises til herredsrettens dom. For lagmannsretten har han sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Allerede ved innstigningen i bilen har ankemotparten måttet vite at bilføreren var påvirket av alkohol.

Det er på det rene at bilføreren må ha hatt en alkoholkonsentrasjon i blodet på minst 1,5 promille, og derfor må ha vært synlig påvirket. Den omstendighet at det i bilen lå både tomme og uåpnede ølflasker som både må ha ført til alkohollukt i bilen samt ha vært synlige for ankemotparten og hans medpassasjer, vitnet C, må ha gitt et tydelig varsel om at bilføreren var alkoholpåvirket. I alle fall må disse omstendigheter ha gitt en sterk oppfordring til ankemotparten om å forvisse seg om at føreren var skikket til å kjøre bil. Dette har han ikke gjort. Forøvrig har sjåføren som vitne forklart for lagmannsretten at C overfor ankemotparten ga uttrykk for at hun hadde motforestillinger mot å bli med, trolig fordi hun anså sjåføren som påvirket.

Det har foreligget så mange indikasjoner på alkoholpåvirkning at enhver aktsom person måtte ha forstått at føreren var påvirket. Ankemotparten skal i denne sammenheng vurderes som om han var edru. Spørsmålet blir derfor om han i edru tilstand ville ha forstått at bilføreren var alkoholpåvirket. Det kreves i denne sammenheng bare vanlig sannsynlighetsovervekt for at ankemotparten måtte forstå at han sto overfor en alkoholpåvirket bilfører.

Ankemotpartens passivitet etter påstigningen danner et selvstendig grunnlag for å avvise erstatningsplikt, idet han «let seg køyre i den vogna som gjorde skaden enda han visste eller måtte vita at vognføraren var påvirka av alkohol», bilansvarslovens §7 tredje ledd litra c. Da bilføreren av en uniformert politipatrulje fikk tegn om å stanse for kontroll, og bilføreren i stedet for å stanse ga gass og kjørte fra stedet i stor hastighet, er det intet som tyder på at ankemotparten gjorde noe for å få bilføreren til å stanse. En resolutt markering fra passasjerenes side ville kanskje ha resultert i at bilføreren hadde stanset, og det fatale uhell ville da ikke ha inntruffet. Den som under slike omstendigheter lar seg befordre i kjøretøyet løper en stor risiko. Subsidiært anføres derfor at det har foreligget en situasjon som må føre til at bilansvarslovens §7 første ledd kommer til anvendelse, slik at forsikringsselskapets erstatningsplikt bortfaller, eller at erstatningen i alle fall må reduseres med mer enn herredsretten har gjort.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Samvirke Skadeforsikring A/S frifinnes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotparten v/h.r. advokat Fenger Grøn har i det alt vesentlige gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, og som fremgår av herredsrettens dom. For lagmannsretten har han forøvrig gjort gjeldende:

Side:834

Selv om herredsretten bare har funnet Samvirke Skadeforsikring A/S erstatningsansvarlig for 70 % av de skader A ble påført, har han ikke erklært motanke. I dette ligger en erkjennelse av at han burde ha vært noe mer forsiktig. Det er imidlertid intet grunnlag for å redusere forsikringsselskapets erstatningsplikt ytterligere.

Det avgjørende for saken er hvorvidt ankemotparten visste eller måtte vite at bilføreren var påvirket. Som det helt riktig fremgår av herredsrettens dom kreves det med andre ord ingen visshet, bare at ankemotparten ikke hadde noen unnskyldning for sin uvitenhet. Det er på det rene at ankemotparten ikke hadde vært sammen med bilføreren tidligere på kvelden og at han derfor ikke kjente til at bilføreren var alkoholpåvirket. Spørsmålet er om han likevel, da han satte seg inn i bilen, «måtte vite» at bilføreren var påvirket.

Det er riktig som den ankende part har anført at ankemotparten skal vurderes som om han var edru, og at spørsmålet derfor blir hva ankemotparten i edru tilstand ville ha forstått. Av den fremlagte protokoll for blodalkoholanalyse med tilhørende klinisk legeundersøkelse fremgår det at legen som undersøkte bilføreren fant at han var middels påvirket av alkohol. Man skal imidlertid være oppmerksom på at da legen foretok denne kliniske undersøkelse, hadde bilføreren vært gjennom den sjokkopplevelse som ulykken må ha vært for ham. Det er på det rene at selv erfarne leger tar feil med hensyn til beruselsesgrad. Det er da for drøyt å forlange at en legmann som ankemotparten skulle kunne forstå at det dreide seg om en beruset bilfører. Alkoholkonsentrasjonen under kjøringen har ikke vært særlig høy, antagelig rundt 1,10-1,5 promille. Denne saken står i en helt annen stilling enn flere andre saker som har funnet sin avgjørelse i rettspraksis. Både i den såkalte «Flø-dommen», Rt-1978-321 og i «Finstad-dommen» Rt-1978-432, visste de skadelidte at bilføreren hadde drukket alkohol. I disse sakene hadde de skadelidte og bilførerne festet sammen, og de skadelidte var klar over at føreren tidligere hadde vært med og drukket alkohol. I den foreliggende sak har bilføreren vært helt ukjent for ankemotparten, og det har vært tale om kun liten alkoholpåvirkning. At det var fredag kveld i julebordstiden, på en tid da det erfaringsmessig kjøres hyppigere med promille enn ellers, kan ikke få betydning. Snarere tvert imot må en kunne gå ut ifra at de som kjører bil er edrue med mindre det foreligger helt klare indikasjoner på det motsatte. Ankemotparten kan ikke bebreides at han ikke registrerte at føreren av bilen var alkoholpåvirket, slik situasjonen var. At det skal ha ligget både tomme og uåpnede ølflasker i bilen er en helt ny opplysning, som man for øvrig bare har bilførerens ord for. Det er påfallende at de polititjenestemenn som undersøkte bilen intet har bemerket om dette, og at det heller ikke foreligger opplysninger fra biltilsynet, som undersøkte bilen etter uhellet. At det lå ølflasker i bilen ville ha vært en så viktig opplysning at det helt klart ville blitt nevnt i etterforskningsdokumentene. At C skulle hatt motforestillinger mot å bli med, er først nevnt av sjåføren i hans vitneforklaring for lagmannsretten. Det stemmer ikke med hennes vitneforklaringer.

Når det gjelder den etterfølgende kjøring, kan det ikke være riktig å hevde, slik den ankende part gjør, at A kunne ha forhindret denne.

Side:835

Ankemotparten satt i baksetet og kunne selvfølgelig intet gjøre da bilføreren helt overraskende ga full gass for å unndra seg politikontroll. Det kan dessuten bare ha gått sekunder fra dette tidspunkt og inntil ulykken inntraff. Det er helt urealistisk at ankemotparten da kunne ha foretatt seg noe for å forhindre den videre kjøring, og det er under enhver omstendighet ikke dekning for å hevde at han av fri vilje lot seg kjøre med i motorvognen, jfr. bilansvarslovens §7 tredje ledd, ltr. c.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom av 24. november 1987 stadfestes.

2. Samvirke Skadeforsikring A/S dømmes til å betale saksomkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Herredsretten har lagt til grunn at ankemotparten har opptrådt med en viss grad av uaktsomhet da han satte seg inn i bilen uten å registrere at bilføreren var alkoholpåvirket, og at han derfor ble med på den kjøreturen som endte med trafikkuhellet. Herredsretten har således funnet at skadelidte (ankemotparten) må bære noe av ansvaret selv, jfr. bilansvarslovens §7 første ledd.

Ankemotparten har ikke motanket, hvilket betyr at han innrømmer en viss grad av uaktsom medvirkning til skaden, og hans påstand om stadfestelse av herredsrettens dom betyr således at han erkjenner at han ikke kan få full erstatning i medhold av bilansvarslovens §4. Spørsmålet for lagmannsretten blir derfor om erstatningsansvaret skal reduseres med mer enn 30 %, eventuelt om det helt skal bortfalle - slik den ankende part har nedlagt påstand om.

Hvorvidt ankemotparten helt har tapt sin rett til erstatning vil bero på om han av fri vilje ble med på kjøreturen, enda han «visste eller måtte vite» at bilføreren var alkoholpåvirket, jfr. bilansvarslovens §7, 3. ledd ltr. c.

Det er ingen holdepunkter for å anta at ankemotparten positivt visste at bilføreren var påvirket av alkohol. Spørsmålet er om forholdene lå slik an at han «måtte forstå» at han sto overfor en påvirket bilfører da han satte seg inn i bilen og ble med på kjøreturen, - om han hadde for seg en situasjon som ut fra en «normal bedømmelse gjorde en mulig uvitenhet uforståelig», jfr. førstvoterendes votum i «Flø-dommen», Rt-1978-325. Om uttrykket «måtte vite» har Høyesterett i «Finstad-dommen», Rt-1978-435, foretatt en nærmere presisering. Det er tilstrekkelig at uvitenheten om bilførerens beruselse «etter omstendighetene må anses uforståelig». Spørsmålet blir således om det må anses uforståelig at ankemotparten ikke oppdaget at bilføreren var påvirket av alkohol. Lagmannsrettens bedømmelse av dette må skje på bakgrunn av en helhetsvurdering av situasjonen.

Selv om det etter bevisførselen er godtgjort at det var blitt drukket øl i bilen tidligere på kvelden, og selv om det kan ha ligget uåpnede og tomme ølflasker i bilen, slik at en viss alkohollukt må ha vært til stede, er det ikke uten videre gitt at ankemotparten har merket dette før han satte seg inn i bilen, slik den ankende part synes å mene. Det er heller ikke usannsynlig at tilstedeværelse av alkohollukt fra bilførerens åndedrett har unngått ankemotpartens oppmerksomhet.

Side:836

Bilføreren hadde ikke drukket meget, og hadde ikke høyere alkoholkonsentrasjon i blodet enn 1,1-1,5 0/00 under kjøringen. Denne alkoholkonsentrasjon har neppe gitt seg utslag i noen synlig påvirkning. Bilføreren gikk ikke ut av bilen før kjøringen startet, og ankemotparten har derfor ikke hatt mulighet til å observere ham nærmere.

Den omstendighet at det var sent på kvelden i «julebordstiden», en tid på året da det erfaringsmessig oftere enn ellers kjøres med promille, er i seg selv ikke tilstrekkelig til å konstatere en særlig aktsomhetsplikt for tilfeldige passasjerer, slik den ankende part har anført. Man må kunne regne med at den som kjører bil - og tar opp haikere - er edru, medmindre det foreligger forholdsvis lett konstaterbare indikasjoner på det motsatte. Det er derfor ikke «uforståelig» at ankemotparten ikke registrerte at bilføreren var påvirket av alkohol, da han satte seg inn i bilen til ham. Lagmannsretten er etter dette kommet til at bilansvarslovens §7 tredje ledd ltr. c ikke kan komme til anvendelse på dette grunnlag.

Den ankende part har anført at også ankemotpartens passivitet etter påstigningen danner et selvstendig grunnlag for å avvise erstatningsplikt, idet han da uten å forsøke å få bilføreren til å stanse «lot seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han visste eller måtte vita at vognføraren var påvirka av alkohol», slik at §7 tredje ledd ltr c kommer til anvendelse.

Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det er ikke godtgjort at ankemotparten på noe tidspunkt under kjøringen ble klar over at bilføreren var alkoholpåvirket. Uansett hvordan dette imidlertid måtte forholde seg, kan ikke den situasjon som oppsto bebreides ankemotparten. Det er på det rene at det var politiets forsøk på å stanse bilen for kontroll som førte til at bilføreren plutselig og uventet for passasjerene ga full gass og satte opp en uforsvarlig hastighet, i forsøk på å kjøre fra politiet og å unndra seg politiets kontroll. Dette hendelsesforløp må ha vært helt upåregnelig for ankemotparten. Å kjøre fra det sted politiet hadde sin kontrollpost og frem til ulykkesstedet kan ikke ha tatt mer enn få sekunder. Det kan under disse omstendigheter ikke bebreides ankemotparten, som satt i bilens baksete, at han ikke foretok seg noe for aktivt å stanse kjøringen. Det kan således ikke legges til grunn at ankemotparten kunne ha avverget ulykken eller redusert dens omfang. Tidsmomentet tilsier også at det neppe ville vært tid og anledning for ankemotparten til å foreta seg noe for å stanse kjøringen. I den situasjon som oppsto må derfor ankemotparten og den kvinnelige medpassasjer anses å ha vært i en kritisk situasjon hvor de ikke hadde annet å gjøre enn å følge med i bilen, prisgitt bilførerens risikofylte manøvrering. Lagmannsretten finner etter dette at heller ikke ankemotpartens opptreden etter at kjøringen begynte kan føre til bortfall av forsikringsselskapets erstatningsansvar i henhold til bilansvarslovens §7 tredje ledd ltr. c.

Imidlertid har lagmannsretten som herredsretten kommet til at ankemotparten har utvist en viss uaktsomhet da han satte seg inn i bilen uten å registrere at bilføreren var påvirket av alkohol.

Med noe skjerpet oppmerksomhet burde han kunne ha oppdaget at bilføreren neppe var helt edru. Selv om føreren av bilen ikke hadde

Side:837

drukket så meget at han var klinisk påvirket i den grad at hans beruselse var lett å oppdage, lå forholdene slik an at en person som selv var edru nok burde ha reagert. Lagmannsretten må derfor bygge på at ankemotparten i nøktern tilstand burde ha fått mistanke om at sjåføren kjørte med promille. Det må derfor i noen grad bebreides ankemotparten som uaktsomt at han ikke oppdaget beruselse hos bilføreren.

Den uaktsomhet ankemotparten har utvist anses kun å ha foreligget da han satte seg inn i bilen. Den ankende part har subsidiært anført at også ankemotpartens passivitet under selve kjøreturen er en slik uaktsomhet som må føre til avvisning av hans erstatningskrav i henhold til bilansvarslovens §7 første ledd. Lagmannsretten har som foran nevnt kommet til at ankemotparten ikke kan bebreides at han ikke grep inn for å stanse kjøringen, og dette må også legges til grunn ved vurderingen av hans forhold i relasjon til §7 første ledd. Hans uaktsomhet da han satte seg inn i bilen må imidlertid få betydning, men det er ikke tilstrekkelig til å avskjære ham enhver erstatning. Det må dog legges til grunn at slik forholdene ligger an må det være riktig at han bærer noe av ansvaret selv, slik at forsikringsselskapets erstatningsplikt vil måtte bli å redusere. I hvilken grad ankemotpartens medvirkning skal føre til reduksjon i erstatningsansvaret vil måtte bero på et konkret skjønn.

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at ansvaret bør reduseres med 30 %, slik at forsikringsselskapets erstatningsansvar settes til 70 %.

Herredsrettens dom blir derfor å stadfeste.

Anken har ikke ført frem, og saksomkostningsspørsmålet avgjøres i medhold av tvistemålslovens §180 første ledd. Den ankende part skal derfor erstatte ankemotparten hans saksomkostninger, idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som kan frita den ankende part for erstatningsplikt. H.r.advokat Fenger Grøn har innsendt omkostningsoppgave med tilsammen kr. 10.256,-, hvorav kr. 9.720,- er advokatsalær, kr. 36,- utgifter til fotokopiering og kr. 500,- reiseutgifter. Den ankende part har ikke hatt bemerkninger til omkostningsoppgaven, og denne legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Det gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Horten herredsretts dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Samvirke Skadeforsikring A/S til A v/h.r. advokat Fenger Grøn kr. 10.256,- - titusentohundreogfemtiseks kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Rolf Harto):

Saken gjelder krav om erstatning for skade ved biluhell.

Ved stevning av 17.6.1987 har A, Trondheim, ved sin prosessfullmektig høyesterettsadvokat Fenger Grøn, reist søksmål mot Samvirke forsikring,

Side:838

Oslo, med krav om erstatning for skade påført ham som passasjer med motorvogn KZ-12963, ansvarsforsikret i selskapet.

Han har gjort gjeldende:

- at han natt til 15.12.1984 i X var gratispassasjer på motorvogn KZ-12963, forsikret i Samvirke, da bilen kjørte utfor veien og kolliderte med en brannhydrant,

- at dette skjedde som følge av at føreren - B - ble forsøkt stanset av politiet i en trafikkontroll og deretter forsøkte å unnslippe,

- at B da var påvirket av alkohol.

- at bestemmelsene i bilansvarsloven ikke kan rettes mot ham idet han ikke kjente føreren og ikke så at han var beruset eller påvirket av alkohol da han gikk inn i bilen.

Det er videre gjort gjeldende at A fikk betydelige skader. I forbindelse med stevningen er det fremlagt spesialisterklæringer som viser en invaliditetsgrad på 50 %. Det går videre frem at han er innvilget full uførepensjon.

Saksøkeren har under saksforberedelsen lagt ned slik påstand:

«Samvirke forsikring dømmes til å betale A en samlet erstatning begrenset oppad til kr. 1 mill. samt sakens omkostninger til det offentlige.»

Saksøkte, Samvirke Skadeforsikring A/S, har tatt til motmæle. Ved sin prosessfullmektig - advokat Kjetil Bull - har selskapet gjort gjeldende:

- at føreren av den bil A var med i som passasjer var beruset, idet blodprøve tatt av ham et par timer etter avslutning av kjøring viste at han under kjøringen hadde en promille på mellom 1,4 og 1,5,

- at A, da han ble med i bilen, forsto eller måtte forstå at føreren var påvirket av alkohol,

- at han ikke kan høres med at han må bedømmes etter en mildere norm på grunn av sin alkoholpåvirkning,

- at den som kl. 0230 en natt til en lørdag stiger på hos en ukjent bilfører bør vise ekstra forsiktighet idet muligheten for at føreren er påvirket ubetinget må tas med i betraktning,

- at A's krav således må bli å avvise etter bestemmelsene i bilansvarslovens §7 tredje ledd post c.

Selskapet har under saksforberedelsen lagt ned slik påstand:

«Samvirke Skadeforsikring A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Under den skriftlige saksforberedelsen er partene blitt enige om at søksmålet nu begrenses til spørsmålet om ansvar, og at erstatningsutmåling eventuelt blir å avgjøre senere.

Hovedforhandling er holdt i X 24.11.1987. Hertil har saksøkeren - A - møtt og har avgitt forklaring. Det er avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som går frem av rettsboken.

Under hovedforhandlingen har A ved sin prosessfullmektig gjort gjeldende:

Forsåvidt gjelder faktum:

- at han tidligere har vært sjømann, seilt som motormann, men at han høsten 1984 gjennomførte 6 måneders kurs ved Skipsmekanikerskolen i X og skulle avslutte kurset 18.12. s.å.,

- at han deretter hadde tenkt å søke hyre på plattform i Nordsjøen.

Han har opplyst at han som følge av ulykken ble slått bevisstløs og at dette medførte fullstendig hukommelsestap på begge sider av ulykken, den strakte seg fra den 14. omkring midt på dagen og til han den 15. våknet opp på Tønsberg Sentralsykehus.

Side:839

Om det som skjedde kan han bare fortelle på bakgrunn av det han selv har fått oppgitt gjennom politiets etterforskningsdokumenter og hva som muligens har vært fortalt ham av andre.

Han legger imidlertid til grunn:

- at han den 14.12. om kvelden var på restaurant Håndverkeren sammen med C,

- at de begge drakk endel alkohol i form av øl og vin og ble noe beruset,

- at de deretter skulle hjem til henne og derfor gikk ut for å kapre en taxi,

- at det imidlertid var for mange i køen for dette formål slik at de heller skulle forsøke å få haik.

Han anfører videre:

- at det da hadde kommet en bil ført av første vitne, B. Denne skulle ha kjent C og hadde tatt dem opp. Han har videre fått vite at B var alkoholpåvirket - blodprøve tatt kl. 0445 viste 1,29 promille og en prøve tatt kl. 0615 viste 1,07 promille. En etterberegning har da vist at han ved kjøringens avslutning omlag kl. 0230 måtte hatt mellom ca. 1,4 og 1,5 promille alkohol. Den bilen B kjørte var en 2-dørs personbil. C hadde satt seg på passasjersetet foran mens han selv hadde satt seg i baksetet. Som følge av politikontroll og frykt for å bli tatt forsøkte så B å komme vekk. Under denne kjøringen kom bilen i spinn og kolliderte med en brannhydrant. Som følge av denne kollisjonen fikk han store skader i nakken m.v. og fikk lammelser i begge armer og ben. Disse lammelser har imidlertid fortatt seg, men han er fremdeles redusert og har en invaliditetsgrad av 50 %.

Forsåvidt angår det rettslige gjør han gjeldende:

- at han ikke har krav på erstatning dersom han visste eller måtte forstå at bilføreren, B, var alkoholpåvirket. Det følger av bilansvarslovens §7, 3. ledd post c,

- at da han ikke kjente eller hadde vært sammen med sjåføren tidligere denne kvelden, må det i tilfelle bli alternativet «måtte vite» som kan være aktuelt.

Han gjør imidlertid gjeldende:

- at han ikke uten videre kan si at folk som kjører bil om natten er beruset selv om det skjer ved juletider og med julebord,

- at det heller er grunn til å regne med at folk er edru enn det motsatte,

- at man iallfall ikke kan vite om den fører man haiker med er beruset,

- at man heller ikke har noen særlig oppfordring til å undersøke dette,

- at det således da han steg inn i bilen ikke skulle være noe som for ham skulle gi noen varsel om at føreren kunne være påvirket,

- at den omstendighet at han allikevel var det ikke kan avskjære hans erstatningskrav.

Forøvrig har han gjort gjeldende at det foreligger en særlig grunn til erstatning, jfr. lovens §7 tredje ledd. Denne særlige grunn består av de etterfølgende omstendigheter:

- at han for alltid har mistet muligheten til å få arbeide i Nordsjøen etter de strenge krav som er der, og

- at han har hatt 3 års sykemelding.

Han har under hovedforhandlingen lagt ned slik påstand:

«Samvirke forsikring A/S kjennes erstatningspliktig for de skader A ble påført 15.12.1984 samt at selskapet dømmes til å betale sakens omkostninger.».

Samvirke Skadeforsikring A/S har under hovedforhandlingen gjort gjeldende:

Side:840

- at saksøkeren lot seg befordre av en bilfører som var påvirket,

- at bilansvarslovens §7 tredje ledd post c da medfører bortfall av erstatning.

Selskapet har videre anført:

- at føreren hadde drukket en mengde øl,

- at han «stakk av» fra en politikontroll, men ble tatt senere samme natt og hadde da 1,29 promille alkohol i blodet,

- at den kliniske undersøkelse konkluderte med middels påvirkning,

- at da de kliniske undersøkelser vanligvis er meget forsiktige i sine konklusjoner må de symptomer som har medført konklusjonen ha vært fremtredende - også for haikere.

Selskapet har videre anført flere grunner til at A burde ha forstått hvordan situasjonen var:

- det dreiet seg om en ung sjåfør,

- kjøringen var høyst uvanlig ved at kjøring i desember nær jul og om natten, forhold som gir grunn til spesiell aktsomhet,

- det var mye trafikk og etter kl. 0300 på slike netter er det presumsjon for at bilførere er påvirket,

- det er bare folk med redusert kritisk sans som praier ukjente biler under slike omstendigheter.

Forøvrig bemerkes at bilføreren var på «fersk rus» og et minimum av forholdsregler ville ha avdekket dette. I så henseende kan det bemerkes at det er nok at det avdekkes at føreren hadde mer enn 0,5 promille og at saksøkeren - A - måtte forstå det.

Det må videre legges til grunn at både A og hans følge forholdt seg passive under turen frem til politikontrollen hvorfra sjåføren rømte, og deretter, etter C's politiforklaring, ga utrykk for at «politiet ikke skulle få tak i ham», enn et utsagn som går ut på at han fullt ut var klar over hva som kom til å skje. Noen anmodning fra passasjerene kom derimot ikke om at han deretter måtte stanse.

Samvirke Skadeforsikring A/S har under hovedforhandlingen lagt ned slik påstand:

«Samvirke Skadeforsikring A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Retten skal bemerke:

Reglene om erstatning for skade påført av motorvogn finnes i bilansvarsloven av 1961. Normalt gjelder det et objektivt ansvar, jfr. §4. Har derimot skadelidte forsettlig eller uaktsomt medvirket til skaden, kan erstatningen settes ned eller helt falle bort, jfr. lovens §7 første ledd. Skadelidte får heller ikke erstatning uten særlig grunn dersom han frivillig kjører eller lar seg kjøre med en motorvogn som gjør skaden, dersom han vet eller måtte vite at føreren er påvirket av alkohol eller andre berusende eller bedøvende midler (jfr. vegtrl. §22 første ledd).

Spørsmålet i denne sak blir da:

- visste eller måtte saksøkeren vite at sjåføren var påvirket.

Det kreves med andre ord ingen visshet, bare at han ikke hadde noen unnskyldning for sin uvitenhet.

Det er også i utgangspunktet tilstrekkelig at man vet eller må vite at føreren er påvirket i forhold til vegtrl. §22 første ledd, dvs. at han har en alkoholkonsentrasjon i blodet på mer enn 0,5 promille eller alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor konsentrasjon.

Når det gjelder visshet byr saken ikke på problem. Det må etter bevisføringen legges til grunn at saksøkeren - skadelidte - ble bevisstløs som følge

Side:841

av kollisjonen med en brannhydrant og at han fikk totalt hukommelsestap en god stund på begge sider av dette tidspunkt slik at han overhodet intet husker.

Det er uaktsomhet som han bebreides. Han burde ved haikingen ha vært mer aktsom da han gikk inn i bilen.

Når det gjelder vurderingen av dette vil det måtte skje på bakgrunn av en helhetsvurdering, nemlig både tidspunktet, omstendighetene og den etterforskning som trafikkulykken førte med seg.

Dersom skadelidte og føreren hadde vært sammen og drukket ville spørsmålet vanligvis ikke ha vært vanskelig. Den rettspraksis som stort sett foreligger gjelder slike tilfeller. Her har også skadelidte hatt vanskeligheter med å nå fram med erstatningskrav.

I nærværende sak er imidlertid forholdet noe annerledes. Etter den bevisføring som er skjedd, må det legges til grunn at partene, dvs. skadelidte og sjåfør, ikke hadde vært sammen og ikke kjente hverandre. Den situasjon som forelå for skadelidte var at han kom fra en restaurant i en del påvirket tilstand sammen med en dame som han ikke kjente fra før og skulle hjem til henne. Da taxi ikke var oppnåelig ble det til at de haiket. I det øyeblikk de går inn i bilen blir de av sjåføren karakterisert som «gode og fulle». Retten vil imidlertid ikke legge for meget vekt på dette utsagn. Sjåføren er selv saksøkt i et regressøksmål fra selskapet om det skulle bli dømt til å betale erstatning, og hans forklaring må i en viss grad sees i sammenheng med dette. Etter bevisføringen kan det iallfall ikke legges til grunn at han var i en tilstand av nedsatt bevissthet slik at han ikke hadde motforestillinger, og ikke kunne vurdere. I så fall ville neppe C ha tatt ham med seg hjem.

Når man så ser situasjonen fra sjåførens synspunkt var det på det rene at han hadde vært på fest den foregående kveld og hans konsumsjon fra kl. 1900 og frem til kl. 01-02 var 10 halve flasker juleøl og 4-5 halvliter pilsnerøl. Blodprøve tatt av ham kl. 0445 og kl. 0615 viste henholdsvis 1,29 og 1,07 promille alkohol. Da det ikke er noe som tyder på alkoholnydelse umiddelbart i forveien kan man legge til grunn at forbrenningen på halvannen time har vært 0,22 hvilket igjen svarer en normalforbrenning på ca. 0,14-0,15 promille i timen. Regner man seg så tilbake skulle dette bety at sjåføren under kjøringen har hatt ca. 1,10-1,5 promille alkohol i blodet, hvilket svarer til en middels alkoholpåvirkning. Med noe skjerpet oppmerksomhet skulle dette vært nokså lett å oppdage allerede da de gikk inn i bilen.

Under enhver omstendighet oppdaget C iallfall nokså fort at tiltalte måtte være påvirket under kjøringen, det sluttet hun etter den måten han kjørte på, ustøtt og med stor hastighet. Det er imidlertid intet som på det tidspunkt tydet på at noen av dem ba om å bli satt av. Umiddelbart deretter fulgte politikontrollen som sjåføren stakk av fra og under denne kjøringen fra kontrollen har C gjentagne ganger bedt om å bli satt av. Sjåføren var imidlertid ikke interessert i dette. Han følte seg forfulgt av politiet og hele kjøringen endte med en kollisjon med en brannhydrant som påførte bilen store skader, men fremfor alt påførte saksøkeren store skader i nakke med lammelse til følge. Dette er senere gått tilbake, men han er erklært 50 % invalid og har fått full uføretrygd.

Den forklaring C har avgitt er imidlertid beheftet med endel usikkerhetsmomenter. Den er avgitt kl. 0345 og av politiet erklært å ha vært avgitt under påvirkning av alkohol. Selve ombordstigningen i bilen synes å bære preg av endel usikkerhetsmomenter, men retten må legge til grunn at med noen oppmerksomhet ville det ha vært forholdsvis lett å oppdage at sjåføren ikke var

Side:842

i den alkoholmessige forfatning han burde være. Selv om dette ikke er tilstrekkelig til å avskjære full erstatning finner retten at forholdene ligger slik an at skadelidte nok bør bære noe av ansvaret selv, jfr. §7 første ledd: Selv har medvirket til skaden med vilje eller i uaktsomhet.

Skadelidte har også påberopt seg særlige grunner som begrunnelse for allikevel å få full erstatning, jfr. §7 tredje ledd. Det er de etterfølgende omstendigheter som da blir påberopt, nemlig en 3 års sykemelding og at han ikke lenger kan søke arbeid i Nordsjøen. Retten kan ikke se at disse alene er tilstrekkelige som særlige grunner, jfr. forøvrig uttalelse over slike i Rt-1986-543 flg., særlig side 547.

Retten finner etter dette å burde fastsette ansvaret til 70 %.

Saksomkostninger.

Etter det resultat retten er kommet til på bakgrunn av de usikkerhetsmomenter som foreligger og under hensyntagen til at saken delvis er tapt, delvis er vunnet, finner retten alt i alt at saksomkostninger ikke bør idømmes. - - -