RG-1990-1060

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-03-12
Publisert:	RG-1990-1060
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Valdres herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00377 D, hl.nr. 644/89. Dommen er påanket til og henvist til behandling i Høyesterett, se Rt-1992-1.
Parter:	Ankende part: Owe Lunde (Prosessfullmektig: H.r.advokat Trond Buttingsrud, Jevnaker). Motpart: Narve Lunde (Prosessfullmektig: Advokat Arne Juel Fosse, Fagernes).
Forfatter:	Lagdommer Nils Erik Lie, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Kst. lagdommer Ole Sjetne. 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, §34, Tvistemålsloven (1915) §180, §12, §64

Saken gjelder spørsmålet om odelsløsning av eiendommen Lien og Øistueskogen, gnr. 126 bnr. 19 og 51 i Etnedal, skal nektes etter bestemmelsen i odelsloven §21 første ledd om fravikelse av odelsrekkefølgen.

Eiendommen, som er en tidligere husmannsplass under Lunde i Etnedal, er etter det opplyste i dag på ca 30 da dyrket mark, ca 15 da beite og ca 622 da skog. Bnr. 51 Lien ble kjøpt av Magne Lunde i 1951, etter at han og familien hadde bodd der og drevet eiendommen siden midten av 1930-årene, mens bnr. 19. Øistueskogen ble ervervet i 1951. Magne Lunde og ektefellen Aslaug Lunde hadde 4 barn: Owe (f. 1924), Narve (f. 1926), Åse og Kåre. Etter Magne Lundes død i 1977 overtok Aslaug Lunde fellesboet uskiftet. Ved kontrakt av 20. oktober 1977 forpaktet hun bort eiendommen til Narve Lunde, som siden har drevet den sammen med to tilgrensende eiendommer: Gnr. 126 bnr. 28 på ca 14 da dyrket mark, som han kjøpte i 1980, og gnr. 126 bnr. 33 på ca 4 da dyrket mark og ca 8 da beite, som han og faren hadde kjøpt sammen i 1967.

Ved skjøte tinglyst 2. august 1988 overdro Aslaug Lunde bnr. 19 og 51 til Narve Lunde. Ved stevning av 31. oktober 1988 til Valdres herredsrett reiste Owe Lunde odelssak mot Narve.

Narve Lunde har ikke bestridt at eiendommen er odelsjord eller at Owe Lunde som den eldste vil ha bedre odelsrett enn ham etter hovedregelen i odelsloven §12. Han har imidlertid gjort gjeldende at det vil være klart urimelig om Owe får drive ham bort fra eiendommen, og at løsning derfor bør nektes etter bestemmelsen i odelsloven §21 første ledd.

Herredsretten, som tok opp spørsmålet om å nekte løsning etter odelsloven §21 til særskilt behandling etter odelsloven §64, avsa 7. juni 1989 dom med slik domsslutning:

"1. Narve Lunde frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen er avsagt under dissens, idet de to meddommere stemte for frifinnelse, mens rettens formann - sorenskriveren - ikke fant at vilkårene for å nekte løsning etter odelsloven §21 var oppfylt.

Owe Lunde har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett.

Ankeforhandling har vært holdt på Fagernes 14. februar 1990.

Begge parter har møtt og avgitt forklaring, og retten har mottatt forklaring fra ialt 7 vitner. Samtlige av disse avga forklaring også for herredsretten. Det har under ankeforhandlingen vært foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.

Den ankende part Owe Lundes anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:

Selv om hans arbeidsinnsats på selve bruket opp gjennom årene har vært beskjeden, må familiens næringsvirksomhet i denne forbindelse sees i sammenheng. Da bruket var for lite til å fø en stor familie, drev således Magne Lunde også en transportforretning fra 1940-årene. Owe kjørte for faren de siste krigsårene, og igjen fra 1952, da han fikk utskilt en boligtomt fra Lien, hvor han bygget hus og har bodd siden. I de mellomliggende årene hadde han drevet handelsvirksomhet, den siste tiden med egen forretning i Etnedal. Etter farens uttrykkelige ønske fortsatte han som ansatt sjåfør med en beskjeden lønn frem til 1964, da han fikk egen leievognbevilling, og overtok en av farens lastebiler. Fra 1965 - ikke fra 1975, som herredsretten synes å ha lagt til grunn - drev han og faren transportforretningen i fellesskap, men det var fortsatt faren som styrte økonomien, inntil Owe overtok virksomheten alene i 1969. Ved sin innsats i transportforretningen har han således i vesentlig grad bidratt til familiens samlede underhold. Fra 1978 har han kjørt drosje.

Under disse omstendigheter kan det ikke sies at han har vært fraværende fra eiendommen og utdannet seg for et annet yrke, jfr. odelsloven §21 første ledd, 2. pkt.

Broren Narve har bodd på Dokka og hatt sitt arbeid utenfor bruket frem til 1977, da forpaktningsavtalen med moren ble inngått. Fra 1977 har han hatt bolig på eiendommen, og forpaktet den uten noe kontantvederlag. Avkastningen har i samme periode tilfalt ham. Han har bl.a. avvirket i skogen for betydelige beløp. I denne forbindelse må det også legges vekt på at Narve i 1975 fikk tinglyst en pantobligasjon i eiendommen på kr 40.000,-, uten noen tilsvarende ytelse til Owe. Narve har således fått fullt vederlag for det arbeid han har gjort på bruket, og det kan da ikke sies at han har "vore heime og hjelpt til på gården", jfr. odelsloven §21 første ledd, 2. pkt.

Ved den rettslige vurdering må det legges til grunn at odelsloven §21 er en snever unntaksregel fra hovedregelen i §12.

Narve Lunde kan aldri ha hatt noen forventning om å overta eiendommen. I så fall burde han ha reflektert over brorens tomtekjøp i 1952. Før 1. januar 1975 måtte han i ethvert fall ha akseptert odelsløsning, som følge av at bestemmelsen i §21 er ny i odelsloven av 1974. Brødrene har aldri snakket om spørsmålet. Som den yngste var det Narve som hadde grunn til å ta det opp. Selv har Owe alltid hatt til hensikt å overta eiendommen. Han har bestemt bestridt at han har sagt til vitnet Lars Fjeld at han ikke var interessert i den. I forbindelse med opprettelsen av forpaktningsavtalen i 1977 ga han klar beskjed om at han ikke frasa seg odelsretten. Dette var første gangen han hadde foranledning til å si noe om spørsmålet. Av hensyn til moren aksepterte han at forpaktningsavtalen ble inngått, selv om han allerede da hadde kunnet overta eiendommen etter odelsloven §34. Forpaktningsavtalen inneholder også en bestemmelse om at den faller bort hvis en av partene dør i leietiden. Dette viser at Narve og moren forutså den situasjon som nå er blitt aktuell. Da Narve kjøpte eiendommen av moren, hadde han også på forhånd gjennom advokat Buttingsrud fått klar beskjed om at Owe kom til å gå til odelsløsning.

Det kan etter Høyesteretts praksis ikke legges noen vekt på at en odelsløsning vil medføre deling av en driftsenhet, eller på det forhold at foreldrene har ønsket at Narve skulle overta eiendommen. Det er også uten betydning at Narves sønn Hans Magne ønsker å overta den etter faren. Owe har dessuten selv en datter som er interessert i å overta.

Etter dette er den nødvendige interesseovervekt i Narves favør ikke til stede. De momenter han har påberopt, er alle av en slik art som har vært forkastet av Høyesterett i tidligere saker. Owe Lunde har særlig vist til Rt-1978-268, Rt-1980-967, Rt-1982-833, Rt-1985-28 og Rt-1989-447.

Owe Lunde har nedlagt slik påstand:

"1. Narve Lunde dømmes til å utstede skjøte til Owe Lunde på de faste eiendommer "Øistueskogen", gnr. 126 bnr. 19 og Lien, gnr. 126 bnr. 51 i Etnedal mot å betale det beløp som blir fastsatt ved rettskraftig odelstakst og med fradrag av påhvilende heftelser.

2. Owe Lunde tilkjennes saksomkostninger hos Narve Lunde for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotparten Narve Lundes anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:

I det foreliggende tilfelle vil det være klart urimelig om broren Owe får drive ham bort fra bruket.

Helt fra barndommen har han ytt en betydelig innsats på eiendommen, langt ut over den hjelp foreldre i sin alminnelighet kan forvente, slik det er gjort nærmere rede for i herredsrettens dom.

Også etter at han flyttet til Dokka, 18-19 kilometer unna, i 1953, har han til stadighet vært hjemme og hjulpet til med gårdsarbeidet, i enda større utstrekning etter at han ble skilt i 1964. Dette har latt seg kombinere med det arbeid han har hatt, som tømmeroppkjøper for Toten Cellulose frem til 1972, og som skogsbestyrer. Han har videre arbeidet med oppsetting av hytter utover i 1970-årene. Ved virksomheten som tømmeroppkjøper skaffet han også et betydelig antall oppdrag til farens og Owes transportvirksomhet. Fra 1972 drev han eiendommen sammen med faren. Fra 1977 og til kjøpet har han forpaktet eiendommen, og også bodd fast på den. Han har opparbeidet skogen, nydyrket og skaffet tilleggsjord, slik at eiendommen nå kan gi levebrød for en familie. Han har i dag 23 vinterforede sauer, og dyrker høy, samt noe poteter til eget bruk. Eiendommen har vært hans levebrød fra 1977. Han har landbruksfaglig bakgrunn gjennom skolegang og praksis. Han har etter dette hatt en slik tilknytning til eiendommen opp gjennom årene at det må sies at han har "vore heime og hjelpt til på garden", jfr. odelsloven §21. At han er skikket til å drive den, har ikke vært trukket i tvil av noen.

Under forpaktningstiden har han hatt ansvaret for alle utgifter og alt vedlikehold. Han har også nedbetalt morens gjeld. Det er således ikke riktig at han ikke har betalt vederlag for forpaktningen. I den forbindelse må det også tas hensyn til de betydelige omsorgsforpliktelser han har påtatt seg overfor moren, som fortsatt bor på eiendommen.

Broren Owe flyttet hjemmefra i 1943. Fra 1953 har han hatt full beskjeftigelse og full lønn i transportforretningen. Han har ikke tatt noen del i arbeidet på bruket, selv om han har bodd på naboeiendommen. Han har således ikke ytt noe bidrag til foreldrenes underhold. Han har i det hele tatt ikke hatt noen tilknytning til eiendommen i denne tiden. Annen tilknytning til jord- eller skogbruk har han heller ikke hatt. Hans arbeid, først i transportforretningen og senere som drosjeeier, har tatt all hans tid. Yrkesvalget har ikke vært midlertidig. Ved vurderingen etter odelsloven §21 første ledd, 2. pkt. må dette likestilles med at han har vært fraværende og drevet et annet yrke han har utdannet seg for.

Den pantobligasjon på kr 40.000,- han fikk i 1969 - men som ble tinglyst først i 1975 - skulle være en kompensasjon for de fordelene Owe fikk da han gikk inn i transportforretningen. Noen grunn til å legge vekt på den i Owes favør, er det ikke.

Etter Narve Lundes syn er samtlige av de momenter som er særskilt nevnt i odelsloven §21 første ledd, 2. pkt., til stede.

Det er da en presumsjon for at løsning skal nektes, jfr. Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, (2. utgave), 90.

Narve Lunde har videre anført at det må legges til grunn at han uten kompensasjon har utført en arbeidsinnsats på bruket ut over loven krav. Owes manglende tilknytning til bruket skyldes ikke noe motsetningsforhold mellom ham og foreldrene, slik situasjonen var i den sentrale dom i Rt-1978-268.

Det må videre legges vekt på at Owe aksepterte forpaktningskontrakten i 1977. Både Owe og han er nå oppe i årene. Owe kan fortsette i sitt yrke, mens han selv har intet å falle tilbake på. Han har også en sønn som er engasjert i driften, og som er interessert i å overta eiendommen.

Det taler mot å la Owe løse eiendommen at løsningen i tilfelle vil medføre deling av en driftsenhet, jfr. Rygg og Skarpnes l.c. 95. Han er ikke enig i at Høyesterett har avgjort dette spørsmålet i motsatt retning i Rt-1989-447.

Det må videre legges vesentlig vekt på hvilke berettigede forventninger hver av de to har hatt angående overtagelsen av eiendommen. Det må legges til grunn at Magne Lunde ikke hadde odelsrett til Lien da han overtok den fra sin yngre bror Ole i 1951. Owe kunne således ikke i noe fall ha noen forventning om overtagelse før i 1971, da foreldrene hadde odlet eiendommen. I 1951 var det også på tale å skjøte eiendommen direkte til Narve, som allerede da var den av sønnene som hadde vist interesse for den. Owe har i gjerning vist at han ikke har hatt noen interesse for eiendommen. Under en samtale med transportforretningens regnskapsfører Lars Fjeld i 1969, i forbindelse med Owes overtagelse av forretningen, ga han også uttrykkelig beskjed om at han ikke var interessert i bruket. At foreldrene ønsket at Narve skulle overta eiendommen, er på det rene. Dette må sees i sammenheng med Owes overtagelse av transportforretningen. Narve har bestridt at Owe sa i 1977 at han ikke ville gi fra seg odelsretten. I ethvert fall har ikke han hørt det. Slik forholdene var, var det også naturlig at Owe og ikke han selv sa fra at han ønsket å overta eiendommen. Hva som måtte ha blitt sagt i 1977, kan for øvrig ikke i noe fall være avgjørende.

Narve Lunde har nedlagt slik påstand:

"1. Punkt 1 i herredsrettens dom stadfestes.

2. Narve Lunde tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

Regelen i odelsloven §21 ble innført i 1974 for å forhindre odelsløsning i enkelte tilfeller hvor løsning ville virke urimelig. Det er i forarbeidene (NOU 1972:22 70) gitt uttrykk for at loven vilkår "klårt urimeleg" innebærer at det må foreligge "ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing" for å la unntaksregelen få anvendelse. I den sentrale dom i Rt-1978-268 (Stavrumdommen) er dette uttrykt slik at bestemmelsen får anvendelse når de interesser odelsløseren fremmer, er så beskjedne etter art og styrke i forhold til det saksøkte må ofre ut over at han må forlate odelsgodset, at løsning blir klart urimelig. Selve avgjørelsen vil være avhengig av en konkret vurdering av partenes forhold i den enkelte sak, på bakgrunn av de retningslinjer som er trukket opp i Stavrumdommen og de etterfølgende dommer om emnet.

Ved den konkrete vurdering i den foreliggende sak er lagmannsrettens flertall, dommer Lie og meddommerne Grythe og Juvkam, i likhet med herredsrettens flertall kommet til at det vil være klart urimelig om Owe Lunde får anledning til å drive Narve Lunde bort fra eiendommen, og at løsning følgelig bør nektes.

Det naturlige utgangspunkt for vurderingen er etter flertallets syn den tilknytning hver av de to brødre har hatt til eiendommen. Allerede fra et tidlig tidspunkt må det ha vært forutsatt, både av brødrene selv og familien for øvrig, at Owe skulle overta transportforretningen og at Narve skulle ha jordbrukseiendommen. Det kan ikke antas at Owe i den forbindelse har avfunnet seg med noe som har vært bestemt av en dominerende far, slik han selv har gjort gjeldende. Det må legges til grunn at Owe selv har valgt sitt yrke, først i handel og deretter i transportvirksomhet, og at transportvirksomheten har gitt ham et akseptabelt utkomme, både som ansatt hos faren og senere som selvstendig næringsdrivende, også etter at han gikk over til å kjøre drosje i 1978. Det må videre legges til grunn - hvilket Owe selv har bekreftet - at han etter oppveksten ikke har deltatt i noe av arbeidet på bruket, til tross for at han bodde på nabotomten fra 1953, og at han heller ikke har gitt uttrykk for noe ønske om å overta det. Tvert imot har han overfor vitnet Lars Fjeld, som var regnskapsfører for foreldrene, uttalt at han ikke var interessert i å overta gårdsbruket. Dette ble ifølge Fjelds vitneforklaring sagt i 1969, under en konferanse i forbindelse med Owes overtagelse av transportforretningen. Noen annen tilknytning til jord- eller skogbruk har Owe ikke hatt i det mellomliggende tidsrom. Hans selvstendige næring og hans bolig er uberørt av odelsløsningen. Om Owe i forbindelse med opprettelsen av forpaktningskonktrakten i 1977 måtte ha gitt uttrykk for at han ikke ga avkall på sin odelsrett, kan etter flertallets syn dette ikke ha avgjørende betydning. Det er således tvilsomt om Narve har hørt noe slikt utsagn, og det er i ethvert fall for generelt og uklart etter sitt innhold til å kunne tillegges vekt. Tvert imot er det etter flertallets syn påfallende at Owe i ethvert fall ved denne anledningen ikke ga klart uttrykk for et ønske om å overta eiendommen. Tidligere hadde han således ikke gitt noen foranledning til å tro at han var interessert i overtagelse, og Narves planer med eiendommen må han nødvendigvis ha kjent til. Det må også, som Narve har anført, legges vekt på at han faktisk har akseptert forpaktningsavtalen, til tross for at han allerede da kunne ha forlangt å overta eiendommen etter odelsloven §34.

Etter flertallets syn adskiller Owes situasjon seg i vesentlig grad fra odelsløserens i Stavrumdommen og i de øvrige dommer han har vist til, først og fremst Rt-1980-967 (Grønnern) og Rt-1985-28 (Ringkilen).

Når det gjelder Narves tilknytning til eiendommen, legger flertallet til grunn at han fra barndommen av i betydelig utstrekning har bistått med arbeidet på bruket og - ikke minst - opparbeidelsen av det, slik det er redegjort nærmere for i herredsrettens dom. Han har utdannelse i jord- og skogbruk fra slutten av 1940-årene og begynnelsen av 1950-årene. Både foreldrene og han selv har åpenbart fra oppveksten av lagt til grunn at han skulle overta eiendommen, ikke minst fordi den eldre bror Owe ble engasjert i transportvirksomheten. Dette er bekreftet av partenes yngre bror Kåre, og av flere vitner som kjente familien. I den tiden Narve var bosatt på Dokka, arbeidet han fortsatt i tilknytning til skogbruket. Det må også legges til grunn at han i betydelig grad var hjemme hos foreldrene og hjalp til med gårdsarbeidet, selv om det neppe er grunnlag for å hevde at han også var bosatt på gården i denne perioden. Narve har videre - delvis selv og delvis sammen med faren - anskaffet tilleggsjord, slik det er redegjort nærmere for foran. Eiendommen er etter det opplyste drevet godt opp av ham. Særlig skogen er i utmerket hevd. Ifølge skogbrukssjef Knut Gladhaug, som har avgitt vitneforklaring, er den årlige tilvekst øket fra ca 180 m3 til ca 280-290 m3 i den tiden Narve har drevet den. Narve har nå drevet eiendommen siden 1977. Han er fortsatt eier av bolighuset på Dokka, som er leiet bort til en datter, men har intet annet arbeid eller inntektsgrunnlag å falle tilbake på. Slik situasjonen har vært i familien, har Narve etter flertallets syn hatt en berettiget forventning om at Owe ikke ville sette seg mot at han overtok eiendommen etter foreldrene. Denne forventning har han hatt helt frem mot overdragelsen i 1988, idet det som nevnt foran ikke kan legges til grunn at Owe i 1977 kom med noe klart utsagn om at han ville overta eiendommen.

Selv om Narve i utgangspunktet har forpaktet eiendommen rimelig fra 1977, må det legges til grunn at han også i denne perioden har fortsatt opparbeidelsen av den. Han har samtidig hatt et tyngende omsorgsansvar for moren. Videre har han hatt ansvaret for alt vedlikehold av eiendommen, og har ytt kontantbeløp i form av nedbetaling av lån, selv om det ikke er klart opp lyst hvor stort omfanget av nedbetalingene har vært. Den foreliggende sak er på disse punkter ikke parallell med Grønnernsaken i Rt-1980-967, som ble avgjort i odelsløserens favør.

Når det gjelder den pantobligasjon på kr 40.000,- som Narve fikk i 1969, legger lagmannsretten etter Lars Fjelds vitneforklaring til grunn at denne ble utstedt for å kompensere de fordelene Owe fikk da han overtok halvparten av transportforretningen, og at den følgelig ikke representerer noen fordel på Narves hånd som det skal tas hensyn til ved vurderingen.

Partene har med utgangspunkt i Østeruddommen i Rt-1989-447 diskutert hvilken vekt det skal tillegges at eiendommen blir delt som driftsenhet, idet de to tilkjøpte parseller ikke omfattes av en eventuell løsning. Som påpekt av førstvoterende i Høyesterett på side 453 er hensikten med odelsloven §21 å bøte på urimelighet i forholdet mellom partene, ikke å ivareta generelle landbrukspolitiske hensyn. Dette utelukker etter lagmannsrettens flertalls syn ikke at det kan være berettiget å trekke inn saksøktes muligheter for å nyttiggjøre seg de gjenværende deler av den tidligere driftsenhet etter en eventuell odelsløsning, som et element i den totale rimelighetsvurdering som må foretas. I det foreliggende tilfelle blir Narve ved en eventuell løsning fratatt husene, og blir sittende igjen med ca 18 da dyrket mark og ca 8 da beite. Dette kan neppe nyttiggjøres på annen måte enn bortleie som tilleggsjord for et svært beskjedent beløp, hvis det ikke selges. Etter flertallets syn er dette et moment i Narves favør som man ikke kan se bort fra ved totalvurderingen. At foreldrene har ønsket at Narve skulle overta eiendommen, og at Narve i motsetning til Owe har barn som har innrettet seg på å overta og drive eiendommen etter ham, er imidlertid momenter som i seg selv ikke kan tillegges vekt.

Etter en samlet vurdering er flertallet kommet til at den nødvendige interesseovervekt i Narve Lundes favør er til stede, og at det således vil være klart urimelig om Owe Lunde får anledning å til løse eiendommen fra ham.

Dommerne Omsted og Sjetne har kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall, og skal bemerke:

Narve Lunde flyttet hjemmefra til Dokka omkring 1955. På Dokka som ligger i nabokommunen ca 18 km fra den omtvistede eiendom, bygget han bolig og etablerte familie. I 1964 ble han skilt og hadde fra da av eneomsorgen for tre barn. Han ble boende på Dokka helt frem til 1977 da han forpaktet eiendommen av sin mor.

Narve Lunde arbeidet det meste av denne tiden (1955-1977) som tømmeroppkjøper for Toten Cellulose og andre, og mindretallet legger til grunn at dette var hans hovedbeskjeftigelse og det han og hans familie levde av. Det kan derfor vanskelig sies at Narve Lunde "har vore heime" i odelsloven forstand, selv om han etter det som er opplyst, hjalp faren atskillig med gårdsdriften gjennom disse årene.

Etter 1977 har han bodd på eiendommen som forpakter fram til 1987 da han kjøpte eiendommen av sin mor i uskiftet bo. Hans forpaktning av gården kan ikke likestilles med arbeidshjelp til foreldrene, jfr. Rt-1980-967. Dette må særlig gjelde i denne saken hvor vilkårene etter forpaktningskontrakten var relativt fordelaktige for Narve Lunde.

Mindretallet finner det godtgjort at begge foreldrene ønsket at Narve Lunde skulle overta eiendommen, men noen avgjørende vekt tillegges dette ikke, jfr. Rt-1978-268. Utover foreldrenes ønske har Narve Lunde ikke hatt grunn til å regne med at han skulle få anledning til å overta eiendommen fremfor sin eldre bror. Mindretallet legger i denne forbindelse liten vekt på vitnet Fjelds uttalelse om at Owe Lunde i 1969 skulle ha uttalt overfor faren at han ikke var interessert i å overta eiendommen. Owe Lunde bestrider at han har uttalt seg på denne måten. Hva som faktisk ble sagt, må det også være vanskelig å erindre 20 år senere. Under enhver omstendighet falt uttalelsen under harde forhandlinger mellom far og sønn om deres økonomiske mellomværende, og den bør ikke danne grunnlag for noen forventning hos Narve Lunde. Narve Lunde tok for øvrig selv aldri opp med sin bror spørsmålet om han ville gjøre sin odelsrett gjeldende. Etter mindretallets oppfatning ville det vært naturlig at Narve Lunde, som den yngste, hadde tatt initiativet til å avklare situasjonen mellom brødrene.

I 1977 da eiendommen ble bortforpaktet, ga Owe Lunde klart uttrykk for at han ikke ville gi fra seg sin odelsrett, og mindretallet legger til grunn at Narve Lunde ble gjort kjent med denne uttalelsen i 1977. Owe Lunde var også imot selve bortforpaktningen, men samtykket til slutt av hensyn til moren og fordi kontrakten inneholdt en bestemmelse om at forpaktningen bortfalt dersom "en av partene faller bort under leigetiden". Under disse forhold bør det ikke tillegges noen betydning at Owe Lunde i 1977 ikke benyttet sin rett etter odelsloven §34.

I en erklæring som Owe Lunde skrev 1. november 1978 og hvor hans underskrift er bekreftet av lensmannen, fremgår det for øvrig klart at hans (og hans etterkommeres) odels- og åsetesrett til eiendommen fastholdes. Selv om erklæringen ikke ble meddelt Narve Lunde, gir den utvilsomt uttrykk for Owe Lundes standpunkt på den tid. Owe Lunde har således i lang tid vært fast bestemt på å hevde sin odelsrett. Narve Lunde har iallefall fra 1977 da han flyttet til gården som forpakter, vært kjent med brorens standpunkt. Før overdragelsen til Narve Lunde i 1987 varslet også Owe Lunde gjennom sin advokat at han ville gjøre sin odelsrett gjeldende dersom eiendommen ble solgt til hans yngre bror.

Owe Lunde bodde hjemme til 1947 da han giftet seg. I 1952 fikk han utskilt tomt fra Lien. Han bygget bolig på denne tomten samme år, og der har han og hans familie bodd siden. Det er ikke opplyst noe som tyder på at Owe Lunde ikke har hatt god kontakt med foreldrene og gården gjennom alle årene. Mindretallet finner på dette grunnlag at Owe Lunde ikke kan sies å ha "vore fråverande" selv om han ikke har bodd på selve eiendommen.

Owe Lunde har på den annen side etter det som er opplyst, arbeidet svært lite på eiendommen og under enhver omstendighet i et meget beskjedent omfang sammenlignet med Narve Lundes innsats. Dette har imidlertid sin årsak i at han nokså tidlig (allerede fra under krigen) måtte hjelpe faren i den transportvirksomhet som faren drev ved siden av gården, og som i perioder trolig hadde større betydning for foreldrenes økonomi enn selve gårdsdriften. Eiendommen Lien har både i farens eiertid og senere i hovedsak vært et støttebruk, som en familie vanskelig kunne leve av uten andre inntekter. I 1965 ble Owe Lunde kompanjong med faren ved at han overtok halvparten av transportvirksomheten. I 1969 overtok han hele virksomheten. Den økonomiske fordel han opnådde ved dette fikk broren Narve Lunde senere kompensert ved en pantobligasjon på kr 40000 i eiendommen. Utstedelsen av pantobligasjonen kan tyde på at faren ønsket å sikre Narve Lunde dersom eiendommen skulle bli overtatt av en annen. Owe Lunde drev transportvirksomheten frem til 1978. Fra 1978 har han livnært seg som drosjeeier.

Owe Lunde har således i hele sitt yrkesaktive liv hatt et annet yrke enn gårdbruker. Det er imidlertid grunn til å anta at yrkesvalget i nokså stor grad ble bestemt av faren, som ut fra egne interesser ønsket hjelp i transportvirksomheten. Det var naturlig at valget falt på den eldste, som først fikk anledning til å kunne kjøre bil. På denne bakgrunn legger mindretallet mindre vekt på at Owe Lunde har hatt et annet yrke. Han bør fortsatt ha anledning til i kraft av sin lovbestemte odelsrett å velge gårdsdrift for seg og sine etterkommere. Det forhold at han i meget lang tid har hatt et annet yrke har sammen heng med foreldrenes trang til å sitte med eiendommen lengst mulig. Faren satt med eiendommen til han døde i 1977, 73 år gammel, og moren var 84 år da hun overdro den til Narve Lunde.

Når eiendommen som i dette tilfellet er å anse som støttebruk hvor annen inntekt er nødvendig, bør det for øvrig legges mindre vekt på at odelsløseren har annet yrke.

Dersom odelsløsning gjennomføres, vil dette medføre deling av en driftsenhet. Etter mindretallets oppfatning kan dette ikke tillegges noen avgjørende eller selvstendig vekt, jfr. Rt-1989-477. De to arealene utenom Lien kjøpte for øvrig Narve Lunde i 1967 (sammen med faren) og i 1980 før han hadde overtatt Lien, og uten at han i forhold til sin bror hadde grunn til å regne med at han ville kunne få overta odelseiendommen.

Mindretallet har forståelse for at det virker urimelig overfor ankemotparten Narve Lunde å måtte fravike eiendommen ut fra alt det arbeid han har nedlagt på den. I tillegg kommer at han ut fra utdannelse og yrkeserfaring er best skikket av de to brødrene til å drive eiendommen. En odelsløsning vil også innebære at han blir sittende igjen med to jordstykker på tilsammen ca 26 da, det ene i sameie med moren i uskiftet bo.

Ut fra en ren rimelighetsvurdering vil det derfor være naturlig å la Narve Lunde sitte med eiendommen. Etter odelsloven §21 kreves det imidlertid at odelsløsningen må virke klart urimelig, og i dette ligger det en meget sterk begrensning i rettens adgang til å avgjøre saken ut fra en ren rimelighetsvurdering.

Dersom odelsløsning skal nektes, må det foreligge en vesentlig overvekt av de hensyn som taler mot å tillate løsning. Etter en samlet vurdering finner ikke mindretallet at det foreligger en slik interesseovervekt på Narve Lundes side. Konsekvensene for Narve Lunde blir heller ikke større og tyngre enn det som normalt følger av odelsløsning. Han står ikke i noen særlig ugunstig stilling som saksøkt i odelssak. Han eier fortsatt sitt bolighus på Dokka, og han bør utfra sin utdannelse og praksis kunne skaffe seg annen beskjeftigelse. De to jordstykkene han blir sittende igjen med bør kunne selges eller leies bort.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste, overensstemmende med flertallets votum.

Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid voldt betydelig tvil, både i juridisk henseende og ved vurderingen av det sentrale bevismateriale, og lagmannsretten er enstemmig kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i forbindelse med ankesaken, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f. En er enig i herreds rettens omkostningsavgjørelse.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.