RG-1991-540
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1990-10-15 |
| Publisert: | RG-1991-540 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hallingdal herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1989-00062 D, hl.nr. 119/89. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av kjæremålsutvalget nektet fremmet til Høyesterett i medhold av bestemmelsen i tvistemålsloven §373, tredje ledd nr. 2, se HR-1991-00283K . |
| Parter: | Ankende part: Gol Kranservice v/innehaver Arnstein Rustberggard (Prosessfullmektig: Advokat Per A. Flod, Oslo). Motpart: Eivind Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Per-Victor Zachrisen, Kongsberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Dag Stousland. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen 2 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-1, §3-2, §5-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §373 |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder krav om erstatning for personskade. 8. november 1984 inntraff en ulykke på Torpo i forbindelse med en lasteoperasjon utført ved hjelp av en mobilkran av typen Kato NK-300 tilhørende Gol Kranservice, et ansvarlig selskap med Arnstein Rustberggard som innehaver. Kranen ble operert av en ansatt i Gol Kranservice og ble benyttet til å plassere seksjoner av en nedmontert byggekran på en semitrailer, som skulle frakte bort tårnseksjonene. Semitraileren, som sto i hellende terreng, skulle lastes med fire seksjoner med to i bredden. I forbindelse med plasseringen av den fjerde seksjonen kom denne i bevegelse bakover med den følge at trailerens sjåfør, som sto inne i seksjonen, fikk sin venstre fot i beknip med den underliggende seksjon. Foten ble derved klippet av, men ble senere sydd på igjen.
Sjåføren, Eivind Andersen, har etter ulykken fremsatt krav om erstatning mot Gol Kranservice med hjemmel i skadeserstatningsloven §2-1 og de ulovfestede regler om objektivt ansvar for lidte utgifter, lidt inntektstap, fremtidig inntektstap og fremtidige utgifter etter skadeserstatningsloven §3-1 og for men etter §3-2. Da Gol Kranservice bestred erstatningskravet, tok Eivind Andersen ut stevning ved Hallingdal herredsrett 25. mai 1988.
Hallingdal herredsrett ble satt med fagkyndige meddommere og avsa enstemmig dom 30. oktober 1988 med slik domsslutning:
"1. Gol Kranservice v/Arnstein Rustberggard dømmes til å betale Eivind Andersen følgende erstatning:
A. 25.000,- -tjuefem tusen- kroner for lidt tap.
B. 50.000,- -femti tusen- kroner for lidt inntektstap.
C. 39.000,- -trettinitusen- kroner for tap som følge av fremtidige utgifter.
D. 143.000,- -etthundreogførtitretusen- kroner for tap i fremtidig erverv.
E. 60.000,- -sekti tusen- kroner i menerstatning.
2. Gol Kranservice v/Arnstein Rustberggard tilpliktes å erstatte Eivind Andersen saksomkostninger med kr. 27.500,- -tjuesjutusenfemhundre- kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
Gol Kranservice har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten med krav om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. Eivind Andersen har tatt til motmæle og har motanket med krav om høyere erstatning og tilkjennelse av saksomkostninger også for lagmannsretten.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt på Gol 18. og 19. september 1990. Arnstein Rustberggard og Eivind Andersen avga partsforklaringer. Det ble avhørt 6 vitner og foretatt slik dokumentajon som rettsboken viser. Retten foretok åstedsbefaring av ulykkesstedet sammen med partene og relevante vitner. Retten er satt med to fagkyndige meddommere.
Gol Kranservice v/Arnstein Rustberggard har i det vesentlige anført:
Det bestrides at kranoperajonen har forårsaket ulykken idet den helt dominerende årsak til at seksjonen kom i bevegelse var at denne ikke ble tilstrekkelig sikret mot å skli ved mellomlag mot den underliggende seksjon eller ved bruk av festeanordning, forhold som det tillå sjåføren av semitraileren å sørge for. Bevisførselen gir ikke grunnlag for å anta at seksjonen kom i bevegelse fordi en av krokene kom bort i seksjonen under innvinsjingen etter at sjåføren hadde avstroppet denne. På grunn av semitrailerens helning lå seksjonen så lite stabilt at den meget vel kunne begynne å skli uten ytre påvirkning eller ved Andersens bevegelser oppe i seksjonen. At den ikke omgående begynte å skli etter at draget i heisstroppen opphørte, kan skyldes grus mellom de to seksjonene.
Selv om det skulle foreligge tilstrekkelig årsakssammenheng mellom skaden og bruken av mobilkranen, bestrides det at kranføreren har utvist uaktsomhet. Kranføreren må under arbeidet oppholde seg i kranhytten og er avhengig av andre når det gjelder på- og avstropping og herunder følge de signaler vedkommende gir. Som ledd i avstroppingen må den som utfører denne sørge for at krokene etter signal for innvinsjing ikke fester seg i objektet. Det er intet som tilsier at kranføreren under innvinsjingen av de frigjorte kroker har operert kranen uforsvarlig. Selv om kranoppdraget ble utført under noe vanskelige forhold, var det ikke uaktsomt å gjennomføre dette selv med den plassering semitraileren hadde og med det handikap kranføreren hadde ved at han manglet høyre hånd.
Det bestrides at kraneieren har et objektivt ansvar for den skade som oppsto. Et slikt ansvar kan bare utløses ved skade som skyldes den spesielle risiko som knytter seg til bruk av kraner, typisk at en kran bryter sammen, jfr. Rt-1969-109. At det objekt som var blitt flyttet begynner å skli etter at kranoperasjonen er avsluttet og krokene avhuket, er ikke en slik spesiell risiko selv om seksjonens bevegelse skulle være forårsaket av at en krok har hektet seg bort i seksjonen under innvinsjingen. At det foreligger en teknisk ufullkommenhet kan være et selvstendig moment for ansvar, men noe slikt forhold foreligger ikke i dette tilfelle. Det er også sentralt hvem skaden påføres, idet den foreliggende rettspraksis i særlig grad har pålagt ansvar overfor utenforstående tredjemann. I nærværende tilfelle har skaden rammet en person som hadde som arbeidsoppgave å koordinere løftet sammen med kranføreren. Han var således en sentral person ved kranoperasjonen med et selvstendig ansvar for å sikre lasten på semitraileren og med en klar mulighet for å hindre ulykken. Han har gjennom sin opptreden akseptert den risiko som realiserte seg gjennom skaden.
Skadelidte har ved å klyve opp på seksjonen uten å ha sikret denne mot utglidning medvirket til skaden på en slik måte at erstatningen må reduseres etter skadeserstatningsloven §5-1. Hans uaktsomhet har vært så vidt grov at den sammen med dens betydning for skaden må føre til at erstatningen faller bort. Under enhver omstendighet må erstatningen reduseres i større grad enn hva herredsretten har gjort.
Det bestrides også at skadelidtes tap har vært så stort som herredsretten har lagt til grunn. Dette gjelder såvel de økte utgifter som lidt inntektstap idet de foretatte beregninger, herunder påstått rentetap, er basert på generelle betraktninger som savner tilstrekkelig dokumentasjon i de faktiske forhold. Det må også foretas slik reduksjon for mottatt trygd og utbetalt ulykkesforsikring som fremgår av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd. Andersen er nå i fullt arbeid og må med den syketrygd han har krav på ved sykefravær som følge av skaden, antas ikke å lide tap i fremtidig erverv. For øvrig må det ved den helhetsvurdering som skal finne sted, tas hensyn til mulig tilkjent menerstatning. Da det er ytet yrkesskadeserstatning,er det imidlertid ikke naturlig med menerstatning fordi denne utbetaling må anses som kompensasjon for menet.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Gol Kranservice v/Arnstein Rustberggard frifinnes.
2. Gol Kranservice v/Arnstein Rustberggard tilkjennes saksomkostninger for så vel herredsretten som lagmannsretten."
Eivind Andersen har henholdt seg til herredsrettens dom som bortsett fra erstatningsutmålingen finnes riktig i såvel resultat som begrunnelse. Han har for lagmannsretten i det vesentlige anført: Det primære grunnlag for erstatningskravet er at kranføreren ikke har vist tilstrekkelig aktsomhet ved manøvreringen av kranen etter at avstroppingen hadde funnet sted. Ved å vinsje inn kroken for hurtig kom denne bort i tårnseksjonen på semitraileren slik at seksjonen kom i bevegelse. Dette satte i gang en årsaksrekke som førte til skaden. Det må således være klart at manøvreringen har forårsaket skaden selv om denne kunne ha vært unngått om seksjonen hadde vært sikret på lasteplanet. Den manglende sikring kan derfor ikke føre til ansvarsfrihet for kranførerens arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven §2-1, men må vurderes i forbindelse med spørsmålet om erstatningsreduksjon etter loven §5-1 på grunn av skadelidtes medvirkning.
Med den vekt seksjonen hadde er det usannsynlig at seksjonen begynte å skli av seg selv etter at avstroppingen hadde funnet sted eller ved Andersens bevegelser der han sto midt i seksjonen.
Ved vurderingen av kranførerens opptreden må det legges vekt på at operasjonen for kranføreren måtte fremstå som særlig risikofylt på grunn av den skråstilling semitraileren hadde og det forhold at det etter hans oppfatning ikke ble brukt mellomlag mot den underliggende seksjon eller at seksjonen ikke ble sikret på annen måte. Det må tilligge kranføreren å sørge for at det objekt som flyttes blir plassert på en sikker måte og de nevnte forhold tilsa en skjerpet aktsomhetsplikt fra kranførerens side, eventuelt ved å velge en annen opplastningsmetode som sikret at bilen sto mer vannrett, selv om dette skulle medføre mer arbeid. Også kranførerens handikap tilsa en særlig aktsomhet ved at bruk av den håndløse armen til styring av spakene lett kunne føre til mindre kontrollerte bevegelser. Med den risiko som er knyttet til kranoperasjonen, må det legges til grunn en streng aksomhetsnorm. Det er vist til RG-1988-406, RG-1987-502 og 1070 og Rt-1976-1117.
Som følge av en slik risikabel virksomhet som kranfirmaet driver, må det også foreligge et objektivt erstatningsansvar for skade forårsaket ved kranoperasjonen, herunder også skade forårsaket ved heiseobjektets plassering etter løftet og ved at krokene etter frigjøring kommer bort i objektet. Det er i den forbindelse særlig vist til Rt-1936-345 og Rt-1969-109. Da rettsutviklingen tyder på en tiltagende tilbøyelighet til å innrømme objektivt ansvar, vil eldre dommer gi liten veiledning. Det er således ikke lenger noe krav om teknisk svikt eller ufullkommenhet for å innrømme ansvar. I forhold til heiseoperasjonen må sjåføren anses som en utenforstående tredjemann, selv om han deltok ved avstroppingen av seksjonen. For øvrig tilsier en interesseavveining at kranfirmaet er nærmest til å bære tapet med den forsikringsmulighet som foreligger.
Det erkjennes at Andersen har utvist en viss grad av uaktomhet ved å bevege seg oppe på seksjonen uten på forhånd å sikre denne for utglidning. Det gjøres gjeldende at dette forhold ikke tilsier en så stor erstatningsreduksjon som herredsretten har foretatt, idet han i en viss grad sørget for sikring ved mellomlag mot den underliggende seksjon.
Når det gjelder utmålingen av det tap skaden har og vil medføre, har Andersen fremkommet med de samme anførsler som for herredsretten med justering for fordelingen av lidt og fremtidig tap som følge av det senere domstidspunkt, og for den omstendighet at han fra 1. august 1989 har vært i arbeid som sjåfør. Det vises til de anførsler som er referert i herredsrettens dom, og som fører til kr. 75.000,- i lidte utgifter, inklusive 15 % rentetap, og kr. 75.000,- i fremtidige utgifter innenfor antatt levealder. Videre er lidt inntektstap beregnet til kr. 283.000,- , inklusive 15 % rentetap, basert på lønnsinntekten i 1983 (året før ulykken) justert for prisutvikling og 5 % reallønnsøkning, men hans etterfølger på den bil han var sjåfør på har hatt høyere lønn. Hans lange sykefravær har medført at han er blitt liggende etter i lønn da han på ny begynte sitt arbeid som sjåfør, samtidig som skaden har medført at han ikke kan arbeide så lange dager som tidligere, at arbeidsoppgavene han kan påta seg er begrenset og at han må regne med periodevise sykehusopphold. Tapet i fremtidig erverv er etter dette beregnet til kr. 300.000,-. Han har fått utbetalt ca kr. 93.000,- i ulykkesforsikring. Med en slik størrelsesorden er det ikke grunnlag for reduksjon av erstatningen etter skadeserstatningsloven §3-1, tredje ledd. Menerstatningen er beregnet til kr. 123.000,- etter gjeldende beregningsregler, men det er grunnlag for oppjustering, bl.a. fordi skaden har medført større behov for hvile.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Gol Kranservice v/innehaver Arnstein Rustberggard dømmes til å betale Eivind Andersen erstatning etter rettens skjønn for:
A. Lidte utgifter etter ulykken begrenset oppad til kr. 75.000,-.
B. Lidt inntektstap begrenset oppad til kr. 300.000,-.
C. Fremtidige utgifter begrenset oppad til kr. 75.000,-.
D. Tap i fremtidig erverv begrenset oppad til kr. 300.000,-.
E. Menerstatning begrenset oppad til kr. 150.000,-.
2. Gol Kranservice v/innehaver Arnstein Rustberggard dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten idet en ikke har funnet grunnlag for å tilkjenne erstatning for den skade som oppsto som følge av ulykken 8. november 1984.
Som tidligere nevnt inntraff ulykken i forbindelse med opplasting av nedmonterte byggekranseksjoner på den semitrailer som Eivind Andersen var sjåfør på. Gol Kranservice hadde i denne forbindelse påtatt seg å bistå med mobilkran ved nedrigging av byggekranen og opplasting av kranelementene på tilkalte lastebiler. Oppdraget var gitt av den som foresto nedriggingsarbeidet.
De elementer som skulle plasseres på Andersens bil, besto av de fire seksjoner som krantårnet besto av. Disse skulle plasseres to i bredden i to lag. Den seksjon som forårsaket ulykken var den siste som ble lastet opp. Denne ble plassert på plassen lengst bort fra mobilkranen. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det ikke ble brukt mellomlag mot den nedenforliggende seksjon og at seksjonen på grunn av den helning bilen hadde derfor var sterkt utsatt for utglidning etter at den var løsnet fra kranen.
Andersen deltok som sjåfør ved plasseringen av seksjonen og dirigerte ved tegn til kranføreren hvor han ville ha seksjonen plassert. Etter at seksjonen var plassert på bilen kløv han opp på denne for å huke av krokene. Etter at dette var gjort, ga han signal til kranføreren om heving av krokene. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at denne heving skjedde på en uregelmessig måte eller med sviktende oppmerksomhet fra kranførerens side. En finner det således ikke bevist at kranføreren på grunn av sitt handikap hadde utvist mindre følsomhet for operasjonen enn forholdene tilsa.
Det må klart høre under sjåførens ansvar å påse at lasten er tilstrekkelig sikret før lasteoperasjonen avsluttes ved frigjøring av krokene. Det kan derfor ikke tilskrives kranføreren noen uaktsomhet at han fulgte sjåførens tegn om heving av krokene etter at denne hadde dirigert seksjonens plassering og foretatt avstropping, selv om kranføreren var klar over at det manglet mellomlag mot den underliggende seksjon. Selv om det skulle være slik at utglidningen ble utløst ved at en av krokene kom bort i seksjonen under hevingen, må dette således i forhold til kranføreren anses som et hendelig uhell. Under tvil finner lagmannsretten heller ikke at risikoen for utglidning var så åpenbar at kranføreren burde ha avstått fra lasteoperasjonen med den helning bilen hadde eller at han av samme grunn ikke burde avsluttet lasteoperasjonen før han hadde forvisset seg om at lasten var tilstrekkelig sikret mot utglidning.
Det foreligger etter dette intet grunnlag for tilkjennelse av erstatning i medhold av skadeserstatningsloven §2-1.
Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger erstatningsgrunnlag etter de ulovfestede regler om objektivt ansvar. Det dreier seg om en skade som ikke er en typisk og nærliggende følge av kranvirksomheten idet den ikke inntrådte som følge av selve løfteoperasjonen, men var et resultat av forhold som ble utløst etter at krokene var løsnet fra seksjonen. Nærværende sak ligger således annerledes an enn det tilfelle som ble bedømt i Rt-1936-345 hvor det nettopp var selve løfteoperasjonen som medførte skade ved at et kullstykke falt ned fra grabben på en kullkran. Kranvirksomheten kan ikke sees å være nærmere til å bære risikoen for egenskapene ved det sted løfteobjektet plasseres enn sjåføren som har ansvaret for å sørge for sikker plassering på semitraileren og derfor styrer plasseringen ved signal til kranføreren. Til dette kommer det forhold at skadelidte gjennom sin dirigering av kranføreren deltok som en integrert del av selve lasteoperasjonen og at han ved å klyve opp på seksjonen uten på forhånd å sikre denne mot utglidning hadde akseptert den risiko som forelå.
Det dreier seg heller ikke om en skade som skyldes teknisk svikt eller ufullkommenhet ved selve kraninnretningen, et forhold som kraneieren eventuelt kunne forutse og gjennom tilsyn og vedlikehold kunne forebygge, jfr. Rt-1969-109. Det er således ikke fremkommet opplysninger om at krokene hadde en utforming eller feil som lett kunne medføre utilsiktet opphaking under heving etter avstropping.
Gol Kranservice blir etter dette å frifinne. Eivind Andersen har således tapt saken fullstendig. Da lagmannsretten har funnet saken så vidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Andersen til å la den komme for retten, finner en å burde unnlate å tilkjenne erstatning for saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Gol Kranservice v/Arnstein Rustberggard frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsrett eller lagmannsrett.