RG-1992-159

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-07-02
Publisert:	RG-1992-159 (17-92)
Stikkord:	Tingsrett, Fiskerett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 2. juli 1991 i sak nr. 899-0210.
Parter:	1. Sigrid Berit Galland Sunde m.fl. (3 parter) (advokat Tor N. Rekve) mot 1. Jon Vårvik m.fl. (4 parter) (advokat Th. Furustøl).
Forfatter:	Steinar Trovåg, ekstraordinære lagdommere, byrettsjustitiarius Bjarne Mellegaard, byrettsdommer Georg Ulvøen
Lovhenvisninger:	Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §43, Lov om bruksrettigheter (1874), LOV-1915-08-13-§174, LOV-1915-08-13-§180, Tvistemålsloven (1915) §65

Saken gjelder tvist om retten til fiske i Suldalslågen mellom gnr. 11 Galland, og gnr. 12 Bergjord, begge i Suldal kommune. Av de to gårdene har bare Galland grense til lågen. Tvisten ble anlagt av de fire oppsittere på Bergjord: Jon Vårvik, Tor Vårvik, Nils Bergjord og Askild Bergjord mot de tre oppsittere på Galland: Jakob Galland, Ingemund Galland og Erik Nerheim, med påstand om at fiskeretten i Suldalslågen langs Gallands elvebredd ligger i uskiftet fellesskap mellom de to nabogårder.

Side:160

Ryfylke herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 17. april 1989 dom med slik slutning:

«1. Fiskeretten i Suldalslågen langs gnr. 12's elvebredd eies 80% av gnr. 12 Galland og 20% av gnr. 11 Bergjord.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

De nevnte oppsittere på Galland har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. De fire oppsittere på Bergjord har tatt til gjenmæle og har dessuten erklært motanke. Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse, og det er i ankeerklæringen anført at Galland som er eier av en lengre strekning langs Suldalslågen, har enerett til fisket langs gårdens elvegrense. Gården Bergjord har ingen grense til Suldalslågen og har av den grunn ikke fiskerett. Bergjord har heller ikke på annet rettsgrunnlag rett til fisket på Gallands elvestrekning.

Oppsitterne på Bergjords motanke refererer seg til herredsrettens begrensning av deres fiskerett til Bergjordhølen, samt til fordelingen av fisket mellom gårdene med 80% til Galland og 20% til Bergjord, som for begge forholds vedkommende ønskes overprøvet.

Det er ifølge herredsrettens dom på det rene at Jakob Galland har overdratt eiendommen gnr. 12, bnr. 1 og 2 i Suldal til Sigrid Berit Galland Sunde. Under iretteføringen av ankesaken er det dessuten vedrørende partsforholdet opplyst at Bjørn Egil Nerheim har overtatt eiendommen gnr. 12, bnr. 5 og 7 fra Erik Nerheim og at de to nevnte erververe inntrer i saken i stedet for de respektive overdragere og ankeparter i henhold til ankeerklæringen, jfr. Rl. §65.

Ankeforhandlingene ble holdt 4. og 5. juni 1991 i Sand med åstedsbefaring av Gallands grensestrekning mot Suldalslågen. Under forhandlingene ble det avgitt vitneforklaring av Jakob Galland og foretatt dokumentasjon og partsavhør slik rettsboken viser.

Sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, fremgår av herredsrettens dom. Det er for lagmannsretten fremlagt noe nytt skriftlig bevismateriale som det ikke finnes grunn til å gjøre nærmere rede for. I faktisk henseende står saken etter bevisførselen i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Det vises for så vidt til den inngående redegjørelse for saksforholdet som herredsretten har gitt, og som lagmannsretten slutter seg til. Som det fremgår av denne redegjørelse er Suldalslågen en lakseelv hvor det gjennom hundrevis av år har vært drevet fiske med fangstredskaper og - metoder som har skiftet gjennom tidene - fra faste fangstredskaper som kjær eller kar, sløer, garn og notfiske i høler med relativt jevne bunnforhold og passende «bermeplass» eller sted for notopptrekk - videre med lyster og fiske med stang. Fisket har vært utøvd av de berettigete - herunder kirkens menn med benificium eller begunstigelse - og ved utleie. Strid om fisket i lågen har vært ført like fra middelalderen. Fra slutten av 1500-tallet foreligger utførlige opplysninger om suldøler som i flokk og følge ved selvtekt ødela fiskekar og andre faststående redskaper som fangstberettigete stormenn hadde anbrakt i elvens nedre løp og munning og som hindret eller begrenset laksens oppgang i elven. Suldøler kom gjentatt for retten, bl.a. i 1588. De innga klagemål til stattholderen i 1591 og

Side:161

inngikk i 1592 forlik og overenskomst om for ettertiden å holde seg i ro. Blant de gårdsmenn og gårder som inngikk dette forliket er nevnt Bergjord. Suldølene overholdt imidlertid ikke forliket og ble i 1648 foreholdt muntlig og skriftlig kontrakten av 1592 og innprentet å holde seg kontrakten etterrettelig.

Av etterfølgende forhold som partene har tillagt særlig betydning for saken også for lagmannsretten er matrikkelrevisjonen som ble gjennomført i 1863, hvorunder nedsatte kommisjoner for hvert herred foretok befaring, registrering og verdsetting av hvert enkelt bruk.

Utskiftning på gårdene Bergjord og Galland ble gjennomført i 1870 årene og avsluttet i 1877 uten at fiske i Suldalslågen er nevnt.

I 1884 leiet engelskmannen Archer Suldalslågen i sin helhet til sportsfiske, først i 9 år og deretter til 1924, og inngikk forpaktningskontrakter med de enkelte gårder, herunder Bergjord for en årsavgift på kr. 20,-, og med Galland for en årsavgift på tilsammen kr. 34,-.

Etter Archers leietid gikk retten til fisket tilbake til elvegrenseeierne inntil Sigval Bergesen i 1961 inngikk leiekontrakter med disse for en periode på 20 år. Med gården Galland ble slik leiekontrakt inngått for en samlet leie som skulle fordeles etter skyld på de spesifiserte brukseiere - herunder Ivar Bergjord og Odd Bergjord som også hadde overtatt henholdsvis bnr. 4 og bnr. 6 på Galland. Årsleien til Galland utgjorde kr. 6.000,- i de første 15 år og deretter kr. 12.000,- i hvert av de følgende 5 år. Leiekontrakt med gården Bergjord ble inngått samtidig for en samlet årsleie i de første 15 år på kr. 3.000,-, og deretter kr. 6.000,- årlig i de følgende 5 år - alt fordelt mellom de respektive brukseiere med 1/4 på hver.

I en for lagmannsretten påberopt og dokumentert forklaring, avgitt til lensmann Vasshus i 1933 av Orm Knutsen Underbakke som var født i 1854, fremgår det at de i flere høler bermet noten på annet og motsatt land, og at de etter gammelt lyste etter laks og stakk, og at de fisket med garn, mens fisket med stang ble drevet svært lite.

I et likeledes for lagmannsretten påberopt og dokumentert prosessskriv fra høyesterettsadvokat Jakob Hidle om fiskeretter i Suldalslågen etter hans undersøkelser og konferanser med gårdbrukere på begge sider av lågen i 1939, heter det (s. 6):

«Ved Ritland er også en annen høl omtrent der hvor de 2 blinde har hatt sin bolig. Den kalles visstnok Bergjord-hølen. Landet på sørsiden eier Galland eller Nærheim, men fisket der har Bergjord og ikke Galland eller Ritland.»

I 1957 ble samtlige fiskeinteressenter i Suldalslågen enige om å avstå fra fangst med faste redskaper i 20 år og tingleste erklæringer om dette ble anmerket på bl.a. Galland og Bergjord.

De ankende - oppsitterne på Galland - har som for herredsretten gjort gjeldende at de som grunneiere har eneretten til fisket utenfor sitt land i henhold til hovedregelen i loven om laksefiske, som er forankret i eldgammel rettstradisjon fra Gulatingloven. Bergjord har etter rettspraksis bevisbyrden, og må ha sterke og klare holdepunkter for at de på annet særskilt rettsgrunnlag har fiskerett langs Gallands elvebredd. Dette følger bl.a. av Rt-1974-294 og Rt-1984-629. Videre må Bergjord føre bevis for at de har ervervet en særrett til det

Side:162

fiske de i dag krever på hele Gallands strandstrekning. Det er i denne sammenheng vist til Rt-1907-721, Rt-1908-67 og Rt-19615-712.

De ankende avviser at Galland og Bergjord på noe tidspunkt har vært drevet under ett eller som felles eiendom og at Bergjord derfor må ha rett til fiske også i dag. Likeledes bestrides at navnet Bergjordhølen som åsted for notfiske er av noen avgjørende betydning for en rett for Bergjord til stangfiske i dag. De ankende aksepterer heller ikke at de som på 1500 tallet ryddet Suldalslågens nedre løp, er identiske med de som representerte fiskerettighetene i lågens ovenforliggende løp. Heller ikke aksepterer de ankende at høyesterettsadvokat Hidles redegjørelse i prosesskriv, og gamle Orms forklaring, som i begge tilfeller var avgitt i saker med adresse til gamle fiskemåter, gir noen veiledning for stangfiske i dagens rettslige situasjon.

Videre har de ankende anført at da Archer opptrådte som velstående organisator av et sports- og stangfiske i lågen, inngikk han avtaler om «småpenger» for ham med alle som meldte seg med fiskerett og ville overlate denne til ham.

Ifølge de ankende oppsittere på Galland har Bergjord således ikke kunnet føre tilstrekkelig bevis for sitt påståtte rettsgrunnlag og påberopte særrett til fiske langs Gallands elvebredd.

Dersom Bergjord skulle ha rett til fiske i lågen utenfor Gallands elvegrense, må denne rett under enhver omstendighet ifølge de ankende, være begrenset til notfiske i Bergjordhølen. Eventuell fiskerett måtte være stiftet før Archertiden og ha sin opprinnelse i notfisket relatert til hølene i lågen og in casu til Bergjordhølen. Forankret i gammel særordning er retten ikke annet enn det den var da den ble stiftet. Bergjords fiskerett må følgelig være begrenset så vel geografisk som metodisk slik som anført. Subsidiært må fiskeretten være geografisk begrenset til Bergjordhølen for andre og enhver fiskemetode - og atter subsidiært må Bergjords rett til fiske på hele Gallands elvestrekning være for høyt prosentvis fastsatt av herredsretten. Hevd ble av Bergjord frafalt under forhandlingene i herredsretten og kan av de ankende under ingen omstendighet aksepteres ervervet ved bortleie som brukssubstitutt.

De ankende har nedlagt slik felles påstand i ankesak og motanke:

«1. Sigrid Berit Galland Sunde, Ingemund Galland og Bjørn Egil Nerheim frifinnes for at gården Bergjord, gnr. 12 i Suldal, har rett til fiske på gnr. 11 Gallands strandstrekning langs Suldalslågen.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ankemotpartene har gjort gjeldende at det mellom Bergjord og Galland fra gammelt av har vært et fellesskap mellom gårdene - herunder for fisket. Reminisenser av dette fellesskapet fremgår av utskiftningsforretningen av 1877, hvoretter bruk på Bergjord fikk utlagt teiger i Gallands utmark, mens Reinsnuten som felles hei på over 2.000 dekar, og som Galland ikke støter inn til, forble i felleseie mellom de to gårdene. At fisket ikke er nevnt i utskiftningsforretningen kan tilskrives at dette lå i fellesskap fra gammelt og derfor ikke ble gjenstand for skifte. Under enhver omstendighet viser klagemålet til stattholderen i 1591 og de aksjoner som oppsitter på Bergjord var med

Side:163

på i 1592 og som ble gjentatt i 1648, at Bergjord hadde en interesse og fiskerett i lågen å ivareta. Det senere navnet og betegnelsen Bergjordhølen viser med all tydelighet dette.

Under matrikkelrevisjonen i 1863 ble det for brukene under Bergjord svart nei på spørsmålet om eiendommen hadde fiskeri eller annen herlighet, men dette er ifølge ankemotpartene et utslag av, og forsøk på skattesparing som brukene på Bergjord ikke var alene om. Om ikke Galland gjorde det, så ble det for de fleste gårder i Suldal svart nei på dette spørsmålet om fiske.

Når utskiftningsforretningen på Galland og Bergjord i 1877 ikke behandlet fiskeherligheten i Suldalslågen, følger det av dette - ifølge ankemotpartene - at disse rettighetene er som før et uskiftet fellesskap langs Gallands elvestrekning i forholdet 20 av 54 deler til Bergjord og 34 av 54 deler til Galland, overensstemmende med det som har vært betalt for leierettighetene til dette fiske etter Archerkontraktene.

Kastenotfiske var i historisk tid dominerende fiskemetode, men det ble i lågen og på Gallands strandstrekning også benyttet garn, lystring og stang. Fra 1884 har stang vært eneste redskap for laksefisket, og det følger etter det anførte av utviklingen, at har en først fiskerett, har en også rett til å bruke de fiskeredskaper som er gjengse til enhver tid.

Striden om Bergjords fiskerett kom først opp i 1972 i forbindelse med Røldal-Suldalskjønnet og etter at oppsitterne på Galland var fullt klare over, og følgelig hadde akseptert leieavtalene med Archer og Bergesen, som for hele Gallands elvestrekning var inngått også av Bergjord. I 1972 hadde dessuten Bergjord utøvet sine fiskerettigheter i over 100 år i god tro, herunder i mellomkrigsårene.

Det er av ankemotpartene videre gjort gjeldende at Bergjord har fullbyrdet hevd for den omtvistete fiskerett før snikhevdloven av 1874 trådte i kraft, og at Galland som tjenende eiendom har utvist passivitet i forholdet. Subsidiært hevdes av Bergjord rett til fiske på Gallands elvestrekning på grunnlag av alders tids bruk så langt nålevende kan huske.

Ankemotpartene har i anken og i sin motanke nedlagt slik felles påstand:

«1. Fiskeretten i Suldalslågen langs gnr. 12's elvebredd ligger i uskiftet fellesskap mellom gnr. 11 (Bergjord) og gnr. 12 (Galland) med innbyrdes fordeling i forholdet 20:34.

2. Sigrid Berit Galland Sunde, Ingemund Galland og Bjørn Egil Nerheim tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder spørsmålet om gården Bergjord fra gammelt av har en bestående rett til fiske i Bergjordhølen, og at denne fiskerett omfatter alle tjenlige redskaper. Lagmannsretten er kommet til at denne fiskerett i Bergjordhølen er eksklusiv for Bergjord. Bergjords rett til fiske blir da som geografisk avgrenset rett - selv om grensene ikke er eksakt angitt - ikke forholdsmessig vurdert av lagmannsretten og beregnet som del med andelssettelse av det totale fiske langs Gallands elvestrekning.

Utgangspunktet og hovedregelen for hvem som etter gjeldende

Side:164

lakselovs §43 har rett til fiske av laks i et vassdrag, er eier av grunn som støter til vassdraget. Denne rett er en enerett for grunneieren med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag. Bergjord er uten grense til Suldalslågen og må, som an ført av de ankende, ha og påvise sikre og klare holdepunkter for sin påståtte særrett.

Det er ikke grunnlag for historisk å slutte at Galland og Bergjord har vært én gård. Etter svartedauens herjinger i Suldal er de to gårdene i «Gamle Suldals gårds- og ættesoga» omtalt med nærmere 100 års forskjell. Galland ble registrert i skattemanntallet alt i 1519, mens Bergjord første gang ble omtalt i skattemanntallet for 1605, men er nevnt i overenskomsten vedrørende fisket og ødeleggelsene av fangstredskapene i Suldalslågens nedre løp i 1592. Det er deretter få eller ingen opplysninger om de angjeldende gårder før matrikkelrevisjonen i 1683, hvorunder nedskrevne opplysninger om fisket eller manglende fiske på Bergjord synes noe spekulativt og lettvint begrunnet av ankemotpartene. Fisket i lågen var imidlertid på denne tiden utvilsomt av beskjeden økonomisk betydning.

At bruk på Bergjord fikk utlagt teiger i Gallands utmark og at Reinsnuten forble felles hei til beite for sau for de angjeldende gårder ved utskiftningen i 1877, er heller ikke etter lagmannsrettens vurdering alene eller i sammenheng med de øvrige foreliggende opplysninger tilstrekkelig holdepunkt for at Galland og Bergjord var én gård på utskiftningstiden. Den nevnte form for fellesskap og felles bruk i utmark er heller ikke alene belegg for at fiske har vært felles mellom de to gårdene.

Lagmannsretten er på den annen side enig med herredsretten i at Bergjord har påvist klart gjennom sin opptreden og sitt inngåtte forlik i 1591/92, samt ved den etterfølgende innprenting i 1648 av den inngåtte fredsavtale, at Bergjord hadde rettigheter i fisket i lågen fra gammelt av. Betegnelsen Bergjordhølen understreker dette og peker på åstedet for Bergjords rett. Orm Knutsens avgitte forklaring i 1933 til lensmannen i Suldal supplerer, og høyesterettsadvokat Jakob Hidles undersøkelser og konferanser i 1939 med gårdbrukerne langs Suldalslågen bekrefter etter lagmannsrettens vurdering at Bergjord innehadde fisket på Bergjordhølen, og ikke Galland som eier av landet på sørsiden av lågen. Hølplassen kan således ha vært eksklusiv for Bergjord.

Leiekontraktene som Bergfjord så inngikk med Archer og Bergesen etterlater etter lagmannsrettens vurdering liten tvil om Bergjords rett og enerett til fisket i Bergjordhølen.

Archer gikk fra det ene området langs lågen til det andre med ordfører Lars Kolbeinstvedt som kjentmann og forhandlet og sikret seg forpaktningsavtaler til stangfiske til elvestrekningene og lågen i sin helhet.

Galland var kjent med at nabogården Bergjord bortforpaktet fiskerett til Archer og hadde som strandeier all mulig grunn til å aksjonere hvis Bergjord ikke hadde rettigheter til fiske å forpakte bort. Galland unnlot å gjøre dette gjennom 40 år. Det synes for lagmannsretten å være et for enkelt synspunkt å se slik unnlatelse som konsekvens alene av at Archer var en velstående mann som heller betalte enn å bli involvert i tvist om fiskerettighetene.

Side:165

Etter utløpet av Archer-perioden i 1924 synes fisket i Suldalslågen å ha hatt heller liten betydning for grunneierne inntil Sigval Bergesen og på tilsvarende måte som Archer og med lensmann Rasmussen som kontaktmann henvendte seg til de fiskeberettigede og inngikk leieavtaler med fremleierett med disse til alt fiske etter laks. Slike avtaler ble inngått samme dag, 21. juli 1961, med eierne av Bergjord og Galland, og representanter for begge disse gårder var til stede under forhandlingene. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det herunder fra Gallands side ble gitt råd om leievederlaget som Bergjord burde forlange.

Om kastenot fra først av har vært eneste fangstmetode i Bergjordhølen, fremgår det av høyesterettsdom av 12. desember 1964 at «de dommer som i gammel tid ble avsagt i tvister om fiskerett i Suldalslågen, går ut på at den som hadde retten til å fiske, kunne bruke alle lovlige redskaper som han etter forholdene til enhver tid fant tjenlige». Lagmannsretten legger således til grunn at gården Bergjord fra gammelt av har hatt enerett til fisket i Bergjordhølen med alle tjenlige redskaper, og at denne rett fortsatt er i behold. Som innledningsvis bemerket finnes det etter forhandlingene i lagmannsretten ikke grunnlag for å beregne og fastsette hvilken del dette geografisk avgrensete fisket vil utgjøre av det totale fisket langs Gallands elvestrekning av ca. en kilometers lengde.

Etter det resultat lagmannsretten således er kommet til, behøver den ikke ta standpunkt til de ankendes anførsler om hevd og alders tids bruk som rettsgrunnlag.

Partene har under forhandlingene behandlet anke og motanke som integrerte forhold og ingen av dem har derfor nedlagt egen påstand i motanken.

Anken er dels vunnet og dels tapt. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent i ankesaken, jfr. Rl. §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gnr. 11 Bergjord i Suldal har enerett til fisket i Bergjordhølen i Suldalslågen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for lagmannsrett eller herredsrett.