RG-1993-263

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-06-05
Publisert:	RG-1993-263 (41-93)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00408 A. HR-1992-00590 (Anken nektet fremmet til Høyesterett).
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Terje Bryn, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Robert Robertsen).
Forfatter:	1. Lagdommer Jan Flod, formann 2. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Ekstraordinær lagdommer Sverre Bjørnsen 4. Redaksjonssekretær Kari Eng 5. Registrert revisor Ragnar Mørk
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §20, Bilansvarslova (1961) §12, §7, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §238, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Avtaleloven (1918) §36, §31, Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Forsikringsavtaleloven (1989) §4-8, §4-9

Saken gjelder krav fra bilfører mot forsikringsselskap om erstatning for personskade etter bilansvarsloven og forsikringspoliser, samt forsikringsselskapets regresskrav mot føreren på grunnlag av utbetalinger etter bilansvarsloven til andre skadelidte.

A førte 6. september 1987 ved 14-tiden sin personbil på E-18 i Asker i retning Drammen. I høy fart mistet han kontrollen over bilen, skrenset over midtrabatten og over i motgående kjørefelt, og kolliderte der med en personbil som kjørte i retning Oslo. Føreren av denne bilen ble påført bruddskader, mens hans passasjer fikk alvorlige hode- og lungeskader. A pådro seg en betydelig hjerneskade.

A ble satt under tiltale ved Asker og Bærum herredsrett for overtredelse av straffeloven §238 og flere bestemmelser i veitrafikkloven, bl.a. §22 første ledd. Ved herredsrettens dom av 30. januar 1989 ble han frifunnet for promillekjøring, men domfelt for de øvrige forhold og idømt en straff av fengsel i seks måneder.

Da straffedommen var blitt rettskraftig, fremsatte A krav om erstatning mot UNI Forsikring, som hadde trafikkforsikringen for hans bil. Forsikringsselskapet erkjente seg ikke erstatningspliktig. A reiste deretter søksmål ved Asker og Bærum herredsrett med krav om fastsettelsesdom for at forsikringsselskapet er ansvarlig etter bilansvarsloven regler og etter avtalt førerulykkesforsikring. Selskapet anla motsøksmål med krav om regress for utbetalinger til dekning av skader påført tredjemenn ved ulykken. Hovedsøksmålet ble under saksforberedelsen utvidet til også å omfatte ansvar etter avtalt ferie- og fritidsforsikring.

Asker og Bærum herredsrett avsa 13. mars 1990 dom i saken, som etter rettelse har slik domsslutning:

Hovedsøksmålet:

1. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap er ansvarlig etter bilansvarsloven overfor A som følge av trafikkulykke 6. september 87 med 25 % av erstatningsbeløpet.

2. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap er ansvarlig etter førerulykkesforsikringen overfor A som følge av trafikkulykke 6. september 87 med 25 % av erstatningsbeløpet.

3. UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap er ansvarlig etter ferie- og fritidsforsikring, polisenummer 0255 8498852 overfor A som følge av trafikkulykke 6. september 87 med 25 % av erstatningsbeløpet.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Motsøksmålet:

1. A betaler innen 2 - to - uker kr 50000,- - kroner femtitusen - til UNI Forsikring - gjensidig skadeforsikringsselskap.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Begge parter har i rett tid påanket herredsrettens dom, såvel i hovedsøksmålet som i motsøksmålet.

Ankeforhandling ble holdt 22. - 24. april 1992. A møtte og avga forklaring. De fire oppnevnte medisinsk sakkyndige, professorene Jørg Mørland, Håvard Skre og Finn Askevold samt førsteamanuensis Alv A. Dahl var til stede som angitt i rettsboken og avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

UNI Forsikring er i tiden etter herredsrettens dom slått sammen med Storebrand til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S, i det følgende forkortet til UNI Storebrand.

Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens ovenfor nevnte dommer og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

UNI Storebrand har i hovedsøksmålet anført at selskapet er uten ansvar etter samtlige anførte ansvarsgrunnlag, prinsipalt fordi A under kjøringen var påvirket av alkohol, subsidiært fordi han utviste grov uaktsomhet.

Spørsmålet om alkoholpåvirkning må avgjøres etter ordinære sivilprosessuelle bevisregler, slik at retten er ubundet av de betydelige sikkerhetsmarginer som anvendes ved promilleundersøkelser til bruk i straffesaker. Den frifinnende straffedom er ikke avgjørende for den sivile sak, jfr. Rt-1990-688. I den sak dommen gjelder, forelå det ingen blodprøve, slik at bevistemaet var et annet enn her. I den aktuelle sak er det ikke nødvendig med slik sterk sannsynlighetsovervekt som Høyesterett krever i den nevnte dom på side 690; det er tilstrekkelig at retten finner at påvirkning er det mest sannsynlige alternativ.

Siden det er As forhold som har ført til skaden, må han ha tvilsrisikoen dersom retten skulle være i absolutt tvil. UNI Storebrand hevder imidlertid at A under kjøringen hadde en langt høyere promille enn resultatet av blodprøven viser.

UNI Storebrand anfører at det foreligger årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og skaden. Bilansvarsloven §7 siste punktum innebærer en lovpresumsjon for årsakssammenheng. Dermed har A tvilsrisikoen for at det ikke foreligger slik årsakssammenheng. Det er tilstrekkelig til ansvarsfrihet for selskapet at påvirkningen er en medvirkende årsak til skaden. Herredsretten har dermed tatt feil når den på side 16 i sin dom synes å forutsette at alkoholpåvirkningen må være hovedårsaken, dersom årsakssammenheng etter lovbestemmelsen skal anses å foreligge.

Dersom bilansvarsloven §7 tredje ledd ikke skal anvendes, må dette baseres på at A hadde nedsatt bevissthet under kjøringen. UNI Storebrand hevder at det ikke forelå annen form for bevissthetsinnskrenkning enn den som normalt oppstår ved affekt, og at dette ikke er tilstrekkelig til å gi erstatningsrettslig utslag. Også på dette punkt har A tvilsrisikoen. Forsikringsselskapet tilføyer at dersom man aksepterer at A var uten evne til å vurdere situasjonen, må resultatet bli full erstatning, ikke slik reduksjon som herredsretten er kommet til.

Det er ikke grunnlag for å anvende "benådningsregelen" i bilansvarsloven §7 tredje ledd, jfr. formuleringen "utan at særlege grunnar er for det". Det vises til at Høyesterett aldri har funnet tilstrekkelig grunn til å anvende denne regel. Dessuten synes det etter rettspraksis bare å være forhold i forbindelse med selve kjøringen som eventuelt kan føre til at erstatning likevel gis. I den aktuelle sak er det ingen omstendigheter ved selve kjøringen som tilsier erstatning.

Dersom lagmannsretten ikke anvender §7 tredje ledd, må ansvaret likevel bortfalle etter §7 første ledd. Farten kombinert med kjøreforholdene forøvrig gjør at skyldgraden grenser mot forsett (dolus eventualis). Også når det gjelder farten, må vanlige bevisregler for sivile saker anvendes, slik at lagmannsretten ikke er bundet av den hastighet som ble lagt til grunn i straffesaken.

Dersom utfallet etter §7 første ledd i dette tilfelle ikke blir totalt bortfall av erstatningen, kan det vanskelig tenkes noe tilfelle som fører til full avkortning.

De angivelig unnskyldende momenter ved kjøringen var etter UNI Storebrands mening uten betydning for erstatningsspørsmålet. Dette gjelder at veien på stedet gikk i en kurve, at den var feildosert, at ulykken skjedde på et ulykkesbelastet sted og at det ikke var autovern på stedet. Når det gjelder feildosering og ulykkesbelastning bestrides det også at disse omstendigheter forelå.

For de avtalte forsikringer følger det dels direkte av polisetekstene, dels av deres henvisning til de alminnelige vilkår for ulykkesforsikring, at ansvaret også her faller bort ved kjøring i påvirket tilstand og at det reduseres eller faller bort ved grov uaktsomhet. Også her gjelder kravet om årsaksammenheng mellom påvirkning og skade, jfr. forsikringsavtaleloven (av 1930) §20, og at bare sinnssykdom og bevisstløshet kan føre til at man ser bort fra hans medvirkning. Det anføres at samtlige vilkår for bortfall av ansvaret er oppfylt.

I motsøksmålet fastholdes kravet på regress med hjemmel i bilansvarsloven §12, prinsipalt etter første ledd c), subsidiært etter første ledd a). Det anføres at de kr 50000 som herredsretten tilkjente er et for lavt beløp. Det vises til Rt-1984-1246, som tyder på at nivået, inflasjonen tatt i betraktning, skal ligge høyere. Under henvisning til skadeserstatningsloven §5-2 begrenses likevel regresskravet til kr 100000, men til den tilkjente erstatning i hovedsøksmålet dersom slik erstatning gis.

UNI Storebrand har nedlagt slik påstand:

I hovedsøksmålet:

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

I motsøksmålet:

1. A er regressansvarlig overfor UNI Storebrand Skadeforsikring A/S med kr 100000, men med inntil kr 673175 så langt A tilkjennes erstatning av selskapet.

I begge tilfeller:

A dømmes til å betale UNI Storebrand Skadeforsikring A/S sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

A anfører i hovedsøksmålet at vilkårene for fullt bortfall av erstatningen ikke er oppfylt, og at den avkortning med 75 % som herredsretten foretok, går for langt.

Henvisningen i bilansvarsloven §7 tredje ledd c) til veitrafikkloven §22 omfatter også den sikkerhetsmargin som praktiseres ved blodprøver til bruk i straffesaker. Dette må føre til at alkoholpåvirkning under kjøringen ikke kan anses bevist. Et annet standpunkt på dette punkt ville innebære en utvidende fortolkning i As disfavør av bilansvarsloven §7 tredje ledd c). Lovgiveren har uten reservasjoner knyttet promillegrensen etter bilansvarsloven til det som skjer ved fastsettelse av promille i straffesaker, jfr loven forarbeider. Dommen i Rt-1990-688 er ikke relevant for dette spørsmål, siden den gjaldt en sak hvor det ikke forelå noen blodprøve.

Subsidiært anføres at beviskravene er de samme som i en straffesak. Det vises til reelle hensyn og til bilansvarsloven formål, som er å sikre erstatning når bortfall må anses sosialt uansvarlig.

Atter subsidiært anføres at 85-90 % sannsynlighet for påvirkning ikke er nok i den aktuelle sak. Det vises til de alvorlige økonomiske konsekvenser bevisvurderingen har for ham.

A bestrider også at han under kjøringen var påvirket av diazepam etter inntak av valium. Under enhver omstendighet var han ikke selv klar over denne påvirkning.

Det foreligger heller ikke årsakssammenheng mellom den eventuelle alkoholpåvirkning og skaden. Det dreier seg i tilfelle om en lav promille, som åpenbart har vært uten selvstendig betydning for kjøringen. Det er, som Nils Nygaard formulerer det i sin bok Bilansvar på side 215, spørsmål "om ein må leggja til grunn at skaden ville vore unngått dersom føraren hadde vore edru". Dette spørsmål må besvares benektende, fordi han i tillegg hadde nedsatt bevissthet. Forøvrig må bevistvil med hensyn til årsakssammenhengen gå i As favør.

Etter bilansvarsloven §7 er det et vilkår for bortfall eller avkortning av erstatningen at skadelidte har handlet av fri vilje. Heller ikke dette vilkår kan anses oppfylt. Det vises i denne forbindelse til Nygaard, l. c. side 209-10.

Det anføres at han led av en alvorlig depresjon, som innebar en betydelig reduksjon av hans bevissthet og dermed av hans selvskyldevne. Det vises her til professor Askevolds sakkyndige erklæring. Når det gjelder førsteamanuensis Dahls sakkyndige erklæring, som konkluderer med at det er mindre enn 30 % sannsynlighet for at kjøringen skjedde i en tilstand av innsnevret bevissthet, må den vurderes i lys av at Dahl i utgangspunktet var meget skeptisk til A. Det hevdes også at det under Dahls muntlige forklaring fremkom tvil om hans konklusjon.

Subsidiært anføres at "benådningsregelen" i bilansvarsloven §7 tredje ledd må anvendes. Det vises til Nygaard, l. c. side 219-20, som uttaler seg kritisk om den foreliggende rettspraksis, og hevder at det bør legges større vekt på hensynet til en sosialt forsvarlig dekning av skaden. Det vises også til Rt-1978-321 (på side 326).

For så vidt angår avkortning etter loven §7 første ledd, bestrides at eventuell bevistvil skal gå ut over den skadelidte. Det vises til Nygaard, l. c. side 200, og til RG-1970-592.

Når det gjelder ansvaret etter forsikringspolisene, anfører A i tillegg til det som tidligere er gjengitt i forbindelse med den obligatoriske trafikkforsikring, at forsikringsselskapets ansvarsfraskrivelse må settes til side som urimelig med hjemmel i avtaleloven §36.

I motsøksmålet viser A til at regresskrav først ble fremsatt etter at han selv hadde reist sak; nærmere to år etter ulykken.

Til motpartens henvisning til Rt-1984-1246 bemerker han at inflasjonsjustering eventuelt også må gjelde skadebeløpet, som i den nevnte sak var kr 800000.

A har nedlagt slik påstand:

I hovedsøksmålet:

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S er ansvarlig overfor A etter bilansvarsloven regler, førerulykkesforsikringen, samt ferie- og fritidsforsikringen som følge av trafikkuhell 6. september 1987.

I motsøksmålet:

A frifinnes.

I begge saker:

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S erstatter A og det offentlige sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten, og behandler først spørsmålet om vilkårene for bortfall av erstatningen etter bilansvarsloven §7 tredje ledd c) er oppfylt.

A har hukommelsestap for perioden april til november 1987, og har derfor ikke kunnet bidra til sakens opplysning når det gjelder hendelsesforløpet forut for ulykken. Det er imidlertid på det rene at han drakk en halvflaske pils ved midnatt, d.v.s. ca 14 timer før ulykken, og at han i den mellomliggende tid må ha drukket mesteparten av en tilsvarende flaske.

Blodprøve tatt av A ulykkesdagen kl. 19.30, d.v.s. ca 5 1/2 time etter ulykken, viser en middelverdi på 0,52 promille alkohol i blodet (før fradrag av sikkerhetsmargin og etter avrunding nedover fra den matematiske middelverdi av enkeltprøvene; 0,5275). Selv om man skulle legge til grunn at dette var den maksimale alkoholkonsentrasjon og også forøvrig vurderer resultatet på gunstigste måte for A, kan det uten videre fastslås på grunnlag av dette blodprøveresultat at han må ha inntatt mer alkohol forut for kjøringen enn de to halve flasker pils. For ordens skyld tilføyes at man i dette tilfelle kan se bort fra enhver mulighet for at alkohol er inntatt etter at kjøringen fant sted.

Etter veitrafikkloven §22 første ledd, som bilansvarsloven §7 tredje ledd c) viser til, er man påvirket av alkohol dersom man enten har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet. Dette innebærer at blodprøveresultatet angir den minste påvirkningsgrad som kan ha foreligget ved kjøringen.

De blodprøveundersøkelser som foretas av Statens Rettstoksikologiske Institutt benyttes vanligvis i straffesaker. Rutiner og beregningsmetoder er preget av det straffeprosessuelle prinsipp om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det tas derfor omfattende forholdsregler for å sikre at de resultater som fremkommer, ikke viser høyere verdier enn de korrekte. Under ankeforhandlingen redegjorde instituttsjefen, professor Mørland, for instituttets sikkerhetsrutiner, som han selv betegnet som "nærmest paranoide". Det fremkom bl.a. at man opererer med en statistisk sannsynlighetsgrad nær opptil 100 % allerede før fradrag av sikkerhetsmargin.

A hevder at henvisningen fra bilansvarsloven til veitrafikkloven §22 annet ledd innebærer at såvel de straffeprosessuelle bevisregler som det sikkerhetsfradrag som gjøres ved blodprøveundersøkelser til bruk i straffesaker også skal anvendes i den foreliggende sivile sak. Lagmannsretten er ikke enig i dette.

Veitrafikkloven §22 sier ikke noe om prosessuelle spørsmål, og inneholder ikke engang selve straffehjemmelen for promillekjøring, som finnes i loven §31. Det må være åpenbart at henvisningen til §22 ikke innebærer at straffeprosessens bevisregler skal anvendes i en sivil sak. Henvisningen er tatt med for å gjøre det klart at de materielle regler i §22 om hva som anses som påvirkning, også skal gjelde etter bilansvarsloven §7. Det følger av rettspraksis, bl.a. Rt-1990-688, at straffeprosessens bevisregler ikke gjelder i andre tilfelle hvor et potensielt straffbart forhold vurderes ut fra erstatnings- eller forsikringsrettslig synsvinkel. Det er vanskelig å se noen reell grunn til at henvisningen til veitrafikkloven §22 skulle føre til et annet resultat i dette tilfelle.

Spørsmålet om sikkerhetsfradrag har nær sammenheng med bevisreglene. Som nevnt ovenfor foreligger en meget høy grad av sannsynlighet for at blodprøveresultatet er korrekt allerede før sikkerhetsfradraget gjøres. Ifølge professor Mørland kan promillen på blodprøvetidspunktet etter en konkret beregning ut fra et sikkerhetsnivå på 99,9 % fastslås å ligge mellom 0,502 og 0,548. Dersom sikkerhetsnivået reduseres til 95 %, blir de tilsvarende tall 0,513 og 0,537. Vurdert etter sivilprosessuelle bevisregler, overstiger dette sikkerhetsnivå det som kreves, uansett om man legger til grunn at en hvilken som helst sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig, eller man krever en "klar sannsynlighetsovervekt", jfr. Rt-1990-688, hvor bevistemaet imidlertid var et annet, idet det der ikke forelå noen blodprøve.

Det følger av dette at det i den konkrete sak ikke er plass for anvendelse av sikkerhetsmargin. Lagmannsretten finner heller ikke holdepunkt for at fradrag av sikkerhetsmargin er en nødvendig konsekvens av henvisningen i bilansvarsloven til veitrafikkloven §22.

Når A ble frifunnet for promillekjøring i straffesaken, skyldtes det at flere usikkerhetsmomenter, vurdert ut fra det for ham gunstigste alternativ, til sammen skapte en viss tvil om påvirkningsgraden under kjøringen når minimumsverdien av blodprøveresultatet, 0,42 promille, måtte legges til grunn for tilbakeregningen. Det ble således forutsatt at en vesentlig del av alkoholinntaket kunne ha skjedd umiddelbart før kjøringen ble påbegynt, og at såvel opptaket av alkohol i blodet som forbrenningen av alkohol kunne være redusert på grunn av nedkjøling som følge av hjerneskaden. På grunnlag av de sakkyndiges muntlige forklaring anser lagmannsretten muligheten for redusert opptak av alkoholen i blodet og for en forbrenning lavere enn 0,1 promille pr. time som urealistisk. Etter dette må det anses som nesten 100 % sikkert at promillen var over 0,5 da kjøringen fant sted, og det er dessuten en betydelig sannsynlighetsovervekt for at promillen var en god del høyere enn blodprøveresultatet 0,52. Dermed er grunnvilkåret i bilansvarsloven §7 tredje ledd c) oppfylt.

A har imidlertid anført at han ved anledningen hadde nedsatt bevissthet og dermed redusert selvskyldevne. De to psykiatrisk sakkyndige har i de skriftlige erklæringer vært uenige på dette punkt. Konklusjonen i professor Askevolds uttalelse til lagmannsretten av 20. februar 1991 lyder:

A har vært i en unormal bevissthetstilstand, antagelig fra mai da problemene ble pressende, i form av en oververdig ide. Denne gikk over i en ambulatorisk automatisme muligens fra 1. august 87 men kanskje tydeligere fra lørdag 5.9.

Fra konklusjonene i førsteamanuensis Dahls erklæring av 14. september 1991 gjengis: Det kan ikke utelukkes at As kjøring 6. september skjedde i en tilstand av innsnevret bevissthet, men den sakkyndige anser sannsynligheten for dette for mindre enn 30 %.

Lagmannsretten slutter seg til førsteamanuensis Dahls konklusjon. Professor Askevold synes å bygge sitt resultat dels på den forutsetning at As opptreden var så sterkt i strid med hans selvbilde at dette må forklares som utslag av en abnorm bevissthetstilstand, dels på at hans hukommelsestap ikke kan forklares som et resultat av hjerneskaden, og dermed underbygger hypotesen om at A led av alvorlig depresjon. Etter lagmannsrettens bevisvurdering finnes det andre, mer nærliggende forklaringer på As opptreden ulykkesdagen, siden A ved anledningen var påvirket av alkohol. På grunnlag av bevisførselen under hovedforhandlingen - herunder nevrologen professor Skres forklaring - finner lagmannsretten videre at det er overveiende sannsynlig at hukommelsessvikten skyldes hjerneskaden og dermed er uten betydning for spørsmålet om nedsatt bevissthet.

Det finnes heller ikke annet grunnlag for anførselen om at A ikke handlet "av fri vilje".

Etter lovendring i 1985 er det et ytterligere vilkår for at skadelidtes krav på erstatning skal falle bort etter bilansvarsloven §7 tredje ledd c) at man ikke "må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd". Bakgrunnen for lovendringen var at det ble oppfattet som urimelig når forsikringsdekningen etter den tidligere regel uten videre falt bort når føreren var påvirket, selv i tilfelle der det var på det rene at skaden hadde en annen årsak enn alkoholpåvirkningen.

Forarbeidene til lovendringen gir ingen veiledning om den nærmere rekkevidde av dette krav til årsakssammenheng. I Ot. prp. nr. 49 (1988-89) om lov om forsikringsavtaler m.m. vises imidlertid på side 66 (til §4-8) til den nøytrale utforming av bevisbyrdespørsmålet i bilansvarsloven §12, som på dette punkt er identisk med §7. Departementet fastslår at årsakskravet i forsikringsavtaleloven §4-8 bør gis samme utforming. Deretter uttaler departementet følgende: ... når det først er på det rene at en sikkerhetsforskrift er overtrådt, vil det i alminnelighet foreligge en presumsjon for at forsikringstilfellet skyldes bruddet. Vil sikrede påstå noe annet, er det sikrede som må sannsynliggjøre at denne presumsjonen ikke slår til i det konkrete tilfelle. ...

Lagmannsretten finner at dette må være utgangspunktet også ved det foreliggende spørsmål om bortfall av forsikringsdekning p.g.a. skadelidtes medvirkning. A har anført at nedsatt bevissthet er en mer sannsynlig årsak til skaden enn alkoholpåvirkning. Lagmannsretten bemerker at i denne forbindelse kan også bevissthetsreduksjon innenfor normalområdet - f. eks. som følge av affektutbrudd - være relevant, selv om dette ikke er tilstrekkelig til å konstatere redusert selvskyldevne. A befant seg ved anledningen i en vanskelig livssituasjon, bl.a. fordi hans samboer nylig hadde brutt med ham, og hans opptreden kan delvis skyldes sterke reaksjoner på dette. Likevel er det etter rettens oppfatning klar sannsynlighetsovervekt for at skaden ikke ville ha oppstått uten alkoholpåvirkningen. Dette er tilstrekkelig til å fastslå årsakssammenheng; det kreves ikke at alkoholpåvirkningen har vært en hovedårsak til skaden.

Lagmannsretten tilføyer at man ved vurderingen av om nødvendig årsakssammenheng foreligger, ikke kan legge vekt på momenter ved selve kjøringen som hastighet o.l., som utvilsomt var den direkte årsak til ulykken. Dette ville i praksis innebære at årsakssammenheng blir vanskeligere å påvise jo sterkere alkoholpåvirkningen er.

Etter dette gjenstår spørsmålet om "benådningsregelen" i §7 tredje ledd skal anvendes. Som påpekt av forsikringsselskapet, har Høyesterett hittil aldri godtatt at slike "særlege grunnar" foreligger, uansett hvor sosialt urimelig resultatet er blitt. I juridisk teori reises det kritikk mot denne praksis, men lagmannsretten finner grunn til å nevne at kritikken i første rekke synes å ta sikte på situasjonen for tilskadekomne passasjerer, ikke bilførere som selv har forårsaket ulykken.

I den aktuelle sak er det ikke påvist andre særlige grunner enn As vanskelige økonomiske og sosiale situasjon. Dette kan ikke være tilstrekkelig til å pålegge UNI Storebrand ansvar.

Samtlige vilkår er etter dette oppfylt for at forsikringsselskapets ansvar skal falle bort etter bilansvarsloven §7 tredje ledd. Det er dermed ikke nødvendig å behandle spørsmålet om reduksjon av erstatningen etter §7 første ledd.

I tillegg til trafikkforsikringen har A førerulykkesforsikring og ferie- og fritidsforsikring i UNI Storebrand.

For førerulykkesforsikringen gjelder selskapets alminnelige vilkår for bilforsikring, herunder følgende ansvarsbegrensning i punkt 5:

5.1 Forsikringen dekker ikke:

- - -

5.14 Skade som oppstår når bilen blir ført av person som er påvirket av berusende eller bedøvende midler - og eieren ... visste eller måtte forstå det.

Videre gjelder punkt 6.1: Forsikringen gjelder ikke når .... fører er påvirket av berusende eller bedøvende middel ...

Lagmannsretten viser til fremstillingen ovenfor, hvor retten kom til at A var påvirket under kjøringen. Det legges til grunn at påvirkningsbegrepet etter forsikringsvilkårene er det samme som etter bilansvarsloven §7. Dette må også gjelde for den preseptoriske bestemmelse i Forsikringsavtaleloven (av 1930) §20 annet ledd om selskapets adgang til ansvarsbegrensning ved "selvforskyldt påvirkning av alkohol" i motorvognforsikring. Det legges videre til grunn at førerulykkesforsikringen er en motorvognforsikring.

Etter den nevnte bestemmelse kan en ansvarsbegrensning "settes helt eller delvis til side dersom det må antas at forsikringstilfellet ville ha inntruffet selv om vognføreren ikke hadde vært påvirket, eller dersom det ellers ville virke urimelig om selskapet skulle være fri for ansvar". Dette innebærer et krav om årsakssammenheng som er på det nærmeste identisk med det tilsvarende krav i bilansvarsloven §7 tredje ledd. Lagmannsretten viser til drøftelsen ovenfor på side 13-14.

Videre gir den gjengitte formulering i forsikringsavtaleloven §20 annet ledd en benådningsregel som har likhetstrekk med unntaket for "særlege grunnar" i bilansvarsloven §7 tredje ledd. Selv om benådningsregelen i forsikringsavtaleloven §20 er mindre konkret, må utfallet av rettens vurdering også i denne sammenheng bli at det ikke er tilstrekkelig grunn til å pålegge forsikringsselskapet ansvar.

Anførselen om at ansvarsbegrensningene må settes til side med hjemmel i avtaleloven §36 kan etter lagmannsrettens syn ikke føre frem. Forsikringsavtaleloven §20, som tilsvarer forsikringsavtaleloven av 1989 §4-9, må ses som en spesialregel på forsikringsrettens område som gir liten plass for den generelle avtalerettslige regel. Begge bestemmelser gir forøvrig anvisning på skjønnsmessige vurderinger som i praksis vil føre til det samme resultat, uansett hvilken av reglene man tar utgangspunkt i.

Etter dette må forsikringsselskapet frifinnes for ansvar etter førerulykkesforsikringen.

For ferie- og fritidsforsikringen gjelder UNI Storebrands alminnelige vilkår for ulykkesforsikring, hvor det i punkt 4.1 er inntatt følgende passus: Har den forsikrede under selvforskyldt rus eller ved særlig uforsiktig fremferd, grovt uaktsomt fremkalt forsikringstilfellet, ....., kan selskapets ansvar nedsettes eller falle helt bort.

For denne forsikring, som ikke er en motorvognforsikring, gjelder forsikringsavtaleloven §20 første ledd, hvoretter ansvarsbegrensning bare kan betinges når den sikrede har "fremkalt forsikringstilfellet ved en uaktsomhet, der ikke kan betegnes som grov", eller den sikrede har voldt forsikringstilfellet "på grunn av selvforskyldt beruselse". Etter rettspraksis kreves en sterkere grad av påvirkning etter denne bestemmelse enn etter §20 annet ledd. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om denne påvirkningsgrad forelå, eller om det krav til årsakssammenheng som oppstilles i første ledd, er oppfylt, jfr. om dette Rt-1985-1049. A har nemlig under enhver omstendighet fremkalt forsikringstilfellet ved grov uaktsomhet. Det legges til grunn at han på våt og sporet veibane, med dekk som ikke tilfredsstilte de gjeldende forskrifter, kjørte i meget høy hastighet. Et vitne som ble forbikjørt av A, og som selv har erfaring fra kjøring på tyske motorveier, anslo hans hastighet til ikke under 160 km/t. Selv om man legger en noe lavere hastighet til grunn, er det ikke tvilsomt at kjøringen i seg selv var grovt uaktsom, og at den fremkalte forsikringstilfellet. Ansvarsbegrensningen er dermed gyldig. Etter en helhetsvurdering, hvor det bl.a. er lagt vekt på de nærmere omstendigheter ved kjøringen og As situasjon etter ulykken, er lagmannsretten kommet til at forsikringsselskapets ansvar helt må falle bort også etter dette ansvarsgrunnlag.

Om forholdet til avtaleloven §36 vises til det tilsvarende spørsmål under omtalen av førerulykkesforsikringen.

Det følger av fremstillingen ovenfor at vilkårene er oppfylt etter bilansvarsloven §12 første ledd a) og c) for UNI Storebrands regresskrav mot A. Forsikringsselskapet har hittil utbetalt tilsammen kr 673175 til dekning av personog tingskader som følge av ulykken, og har i tillegg avsatt en reserve på kr 650000 til dekning av eventuelt ytterligere ansvar for personskade påført personer i den møtende bil. Regresskravet er imidlertid - med det utfall anken i hovedsøksmålet har fått - begrenset til kr 100000.

Etter §12 siste punktum kan retten nedsette regresskravet etter lempningsregelen i skadeserstatningsloven §5-2. Etter denne bestemmelse skal spørsmålet om lempning vurderes ut fra "skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers".

Retten er klar over at A på grunn av den skade han selv fikk ved ulykken, for tiden ikke har økonomisk evne til å innfri et regresskrav, og tilføyer at et slikt krav heller ikke kan dekkes av hans eventuelle ansvarsforsikring (jfr. bilansvarsloven §12 annet ledd). Det taler også for lempning at A under hovedforhandlingen ga uttrykk for at han sterkt angrer sin handlemåte. Lagmannsretten finner likevel at det nærmest ville virke støtende dersom skadevolderen i et tilfelle hvor skylden er så grov og kjøringen har ført til så betydelige personskader som i den aktuelle sak, skulle slippe personlig økonomisk ansvar. Retten er kommet til at det her ikke er grunn til lempning utover det som ligger i UNI Storebrands påstand. Regresskravet settes dermed til kr 100000.

UNI Storebrands påstand i motsøksmålet ble endret flere ganger under ankeforhandlingen. I den endelige versjon som er innført i rettsboken er det tidligere fremsatte krav på renter utelatt. Lagmannsretten henholder seg til denne påstand.

UNI Storebrands anke har ført frem, både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet. Saksomkostningsspørsmålet for denne anke blir dermed å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172, hvoretter A må erstatte UNI Storebrand saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten har vurdert unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd.

As anke har derimot vært forgjeves, både for hovedsøksmålet og motsøksmålet. Etter tvistemålsloven §180 første ledd må han også for denne ankes vedkommende erstatte UNI Storebrand saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som kan begrunne fritakelse for omkostningsansvaret.

Etter lagmannsrettens syn bør UNI Storebrand også tilkjennes fulle saksomkostninger for byretten i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd.

Advokat Bryn fremla ved ankeforhandlingens avslutning omkostningsoppgave for begge instanser. Ved en feil ble oppgaven ikke innheftet i saksmappen, og er senere bortkommet. På lagmannsrettens anmodning har advokat Bryn inngitt ny oppgave, med forbehold om mulige mindre avvik fra den originale, som han ikke har nøyaktig kopi av. Omkostningene for lagmannsretten er der oppgitt til kr 92023, hvorav kr 75000 utgjør salær. I tillegg kommer ankegebyr med kr 8000. Salærkravet for herredsretten er oppgitt til kr 40000. I tillegg kommer omkostninger med til sammen kr 16161. Det samlede saksomkostningskrav fastsettes til kr 156184. I tillegg kommer utgifter til de sakkyndige for lagmannsretten, som retten ikke har mottatt regning fra.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

I hovedsøksmålet:

UNI Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes.

I motsøksmålet:

A er regressansvarlig overfor UNI Storebrand Skadeforsikring A/S med kr 100000 - etthundretusen 00/100.

I begge søksmål:

A betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen til UNI Storebrand Skadeforsikring A/S saksomkostninger for begge retter med kr 156184 - etthundreogfemtisekstusenetthundreogåttifire 00/100. I tillegg tilpliktes A å erstatte UNI Storebrand Skadeforsikring A/S utgifter til sakkyndige for lagmannsretten.