RG-1993-850
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-04 |
| Publisert: | RG-1993-850 (151-93) |
| Stikkord: | Foreningsrett, Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. desember 1992 i sak nr. LA-1992-00752. |
| Parter: | Aust-Agder Dyrevernforening (advokat Halvard Duesund) mot 1. Doris Bruun Isaksen m.fl. (8 parter) (advokat Sim Havig) |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg, Asbjørn Nes Hansen, Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, §180 |
Saken gjelder spørsmålet om ekskluderte medlemmer av en dyrevernforening har rettslig interesse i å få prøvet eksklusjonsvedtaket.
Ved stevning av 4. oktober 1991 reiste 7 ekskluderte medlemmer av Aust-Agder Dyrevernforening og en person som var nektet medlemskap, sak mot foreningen med krav om at styrevedtaket om eksklusjonen og nektingen av medlemskapet skulle kjennes ugyldig. I tilsvaret påsto foreningen saken avvist under henvisning til at saksøkerne ikke kunne sies å ha rettslig interesse i å få saken prøvet for domstolene.
Nedenes herredsrett fant det riktig først å behandle avvisningsspørsmålet og avsa den 31. august 1992 kjennelse med slik slutning:
«Saken fremmes.»
Aust-Agder Dyrevernforening v/advokat Halvard Duesund har påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett. Advokat Sim Havig har på vegne av motpartene, Doris Bruun Isaksen m.fl., påstått herredsrettens dom stadfestet.
Aust-Agder Dyrevernforening har anført:
«Denne beslutningen påkjæres på grunn av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse.
Spørsmålet i den aktuelle sak er hvorvidt kjæremotpartenes forhold til Aust-Agder Dyrevernforening er av en slik art at deres interesse i å få eksklusjon prøvet ved domstolene er «en rettslig interesse» i lovens forstand jfr. tvml. §54.
Spørsmålet om rettslig interesse må i denne sammenheng bero på skjønn og en tolkning. I grensetilfellene vil det være avgjørende om det
Side:851
er naturlig og rimelig om den tvist det gjelder skal kunne bringes inn for domstolene.
Det er akseptert i rettspraksis og også i juridisk teori at ikke enhver eksklusjon fra en forening eller en sammenslutning kan prøves for domstolene.
Det har i stor grad vært akseptert at foreninger, klubber, organisasjoner har en stor grad av både selvstyre og selvdømme, og det foreligger en langvarig rettspraksis som bekrefter dette.
Det vises i den forbindelse til følgende dommer fra Høyesterett:
1. Rt-1899-169.
Spørsmålet gjaldt muligheten av eksklusjon fra en såkalt ynglingforening. Ynglingeforeningen var mer eller mindre organisert tilsvarende KFUM/KFUK. Høyesterett kom til at man i dette tilfelle ikke kunne få prøvet eksklusjonsvedtaket for domstolene.
2. Rt-1914-1004.
Saken gjaldt spørsmålet om eksklusjon av en båtforening. Saken ble avvist fra retten, nettopp med den begrunnelse at dette ikke var en sak som det var naturlig og rimelig at domstolene skulle avgjøre.
3. Rt-1929-552.
Saken gjaldt eksklusjon av en Godtemplarlosje. Saken ble også der avvist med samme begrunnelse. Det var ikke naturlig at domstolene avgjorde en slik tvist.
4. Rt-1979-468.
Saken gjaldt eksklusjon av medlemskap i Norsk Balalaika-orkester.
Saken ble avvist av retten fordi det ikke var rimelig og naturlig å la domstolene avgjøre en slik tvist mellom medlemmene.
Det vil heller ikke være naturlig og rimelig å tolke begrepet rettslig interesse så vidt at domstolene overtar prøvingen av et eksklusjonsvedtak i Aust-Agder Dyrevernforening.
Aust-Agder Dyrevernforening er en liten privat organisasjon. Den har ingen økonomiske formål, og har ikke preg av noen form for yrkesforening for medlemmene. Det er ren hobbyvirksomhet, og den pålegger ingen av medlemmene noen form for plikter eller ansvar utover det de selv frivillig ønsker å påta seg.
For å drive dyrevernsarbeid, også i organiserte former, er det ikke nødvendig å være medlem av Aust-Agder Dyrevernforening. Bl.a. kan nevnes at en av ankemotpartene, Ole Reppe, - også er medlem av foreningen Dyrenes forsvar A/S, som også er tilknyttet Norges Dyrebeskyttelsesforbund.
Man er således ikke avskåret fra å være medlem av en sentral landsorganisasjon, om man ikke får delta i lokalt dyrebeskyttelsesarbeid som drives av Aust-Agder Dyrevernforening.
Når man også ser hen til bakgrunnen for konflikten, hvor det først og fremst er rene personlige motsetninger, tvist om hvorvidt villkatter skal ha p-piller, etc. etc., er dette et spørsmål som ligger langt utenfor hva man kan anse som rimelig og fornuftig at en domstol skal ta stilling til.
Ingen av ankemotpartene lider noen form for rettighetstap eller annen form for tap av velferdsgoder, utover det at man ikke kan være medlem av den aktuelle forening.
Side:852
Det i seg selv er ikke av en slik karakter at saken kan bringes inn for domstolene for prøving.
I den forbindelse er det også viktig å ta hensyn til at domstolene vanskelig kan overprøve styrets vedtak om eksklusjon, sett hen til den konflikt som er oppstått.
I den forbindelse presiseres også at eksklusjon ikke medfører noen form for økonomisk ansvar eller andre belastninger.»
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Saken avvises.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Doris Bruun Isaksen m.fl. har anført:
«Jeg vil, på vegne av kjæremotpartene, hevde at Nedenes herredsretts beslutning 31/8 1992 i sak nr. 542/91 A er riktig og vil kreve beslutningen stadfestet.
Jeg viser til nevnte beslutning og det som ellers er anført i sakens øvrige dokumenter.
Saksøker/kjæremotpart Ole Reppe er ikke medlem av Dyrenes Forsvarer A/S. Dette er heller ingen «forening» eller «sentral organisasjon», men kun navnet på det forlaget som utgir medlemsbladet «Dyrenes Forsvarer», på vegne at Norges Dyrebeskyttelsesforbund. Ole Reppe holder heller ikke dette bladet, men hans hustru, Penny Reppe, abonnerer på «Dyrenes Forsvarer».
Bakgrunnen for den aktuelle konflikt er ikke først og fremst rene personlige motsetninger, eller tvist om hvorvidt villkatter skal ha p-piller, slik som anført i kjæremålet, men derimot krav fra saksøkerne/kjæremotpartene om grundig planlegging før opprettelse av nytt, kostbart dyrehjem - idet man tidligere har feilet på dette området, nektelse av nytt medlem, kollektiv eksklusjon av 7 aktive medlemmer m.v.
Bortsett fra Rt-1979-468, er de påberopte dommer svært gamle. De er alle avsagt før man fikk en skikkelig, teoretisk fremstillilng av norsk foreningsrett, hvilket først skjedde ved Geir Woxholts bok i 1989. Jeg viser forøvrig til Woxholts kritikk av tidligere rettspraksis, jfr. hans bok, Foreningsrett, side 460 f.f. særlig sidene 467-470.»
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens beslutning stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes til sammen kr. 5.000,- i saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Lagmannsretten er enig med herrerdsretten og tiltrer dens begrunnelse, som finnes tilstrekkelig.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd pålegges den kjærende part å erstatte motpartens saksomkostninger i anledning kjæremålssaken. Advokat Sim Havig har på vegne av sine parter krevet dekning av saksomkostningene for både herredsretten og lagmannsretten med til sammen kr. 5.000. Lagmannsretten finner det imidlertid riktig kun å ta stilling til saksomkostningene for lagmannsretten. Herredsrettens avgjørelse var en beslutning som gjaldt spørsmålet om saken skulle fremmes, og det skal da ikke tas stilling til saksomkostningsspørsmålet, jfr. tvistemålslovens
Side:853
§179. Advokat Sim Havig har i anledning kjæremålssaken kun innsendt et kort tilsvar, og saksomkostningene finnes på denne bakgrunn skjønnmessig å kunne fastsettes til kr. 1.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Aust-Agder Dyrevernforening v/styrets formann pålegges innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å erstatte motpartene v/advokat Sim Havig sakens omkostninger for lagmannsretten med 1.000 - tusen - kroner.
Av herredsrettens beslutning (kst. herredsrettsdommer Thor Linde):
Retten ser slik på avvisningsspørsmålet:
Lovforståelsen.
Ut fra søksmålsbetingelsene i tvistemålslovens §54 om kravet til «rettslig interesse», antar retten uten videre at det ved eksklusjon av/nektelse av å ta opp medlemmer i en forening, vil foreligge en tilstrekkelig partstilknytning og søksmålssituasjon med hensyn til aktualitet.
Det springende punkt blir derimot, slik retten ser det, hvorvidt det å være medlem i en forening som Aust-Agder Dyrevernforening kan sies å utgjøre en «rettighet» eller et «rettsforhold». Dette vil måtte bero på om medlemskapet etter en konkret vurdering medfører forpliktelser og organisatoriske rettigheter.
Selv om det ikke nødvendigvis må foreligge særlige omstendigheter basert på et kontraktsforhold eller med økonomiske eller velferdsmessige fordeler for medlemmet, må likevel kreves at medlemskapet kan beskrives som et gjensidig bebyrdende og berettigede forhold med et visst kontraktsrettslig fundament. Bl.a. må en se hen til om det foretas en innmelding der medlemmet lover å akseptere visse grunnleggende regler for foreningen, og om foreningen ved å godta medlemmet må behandle dette på en måte som er forenlig med vedtektene.
Videre er relevant om foreningen kan treffe bindende beslutninger på vegne av medlemmene.
På den annen side vil en rekke rent faktiske forbindelser mellom medlem og «forening» kunne være såvidt løse at det ikke er naturlig å karakterisere det som rettsforhold; for eksempel ulike former for selskapsklubber og kortlag.
I tillegg til dette må en også vurdere foreningens struktur, både med tanke på medlemstall og representativitet, dens formål og om den står i en slags monopolstilling vis av vis medlemmene.
De faktiske forhold.
Retten finner å kunne legge til grunn at Aust-Agder Dyrevernforening er tilsluttet Norges Dyrebeskyttelsesforbund som må anses landsdekkende, og at foreningen er den eneste innenfor forbundet i Aust-Agder.
Selv om foreningen neppe kan sies å være i monopolstilling i den
Side:854
forstand at den hindrer ikke-medlemmer i å bedrive aktiviteter omfattet av foreningens formål, vil det likevel kunne oppfattes som en vanskeliggjøring av arbeidet ikke å få være medlem også lokalt.
Med sitt medlemstall, organisering med eget styre og såkalte «lover» med nærmere bestemmelser om bl.a. valg, stemmerett og kontingentbetaling, anser retten foreningen av en slik karakter at det å være medlem klarligvis må innebære visse rettigheter og plikter overfor foreningens formål.
Retten er på denne bakgrunn av det syn at det å være medlem av foreningen må bli å karakterisere som et rettsforhold, hvoretter søksmålsbetingelsene i tvistemålslovens §54 er oppfylt.
Søksmålet blir således å fremme.