RG-1994-561
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-09 |
| Publisert: | RG-1994-561 (79-94) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Valdres herredsrett - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00162. |
| Parter: | Saksøker: Takst nr 69. Karin Holte m.fl. (59 grunneiere). (Prosessfullmektig for takstnr 71, 87, 88, 89, 91, 100, 101, 102, 122, 123, 124, 125, 128, 129, 130, 131 og 133: Advokat Ole Swang, Oslo). Saksøkt: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: H.r.advokat Eilert Stang Lund, Oslo). |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagmann Nils Erik Lie |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20b, §5, Grunnloven (1814) §105, Skogloven (1863) §17b, Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54a, Skogbruksloven (1965) §17b, Bygningsloven (1965) §82, §20, Plan- og bygningsloven (1985) §32 |
Takst nr 69. Karin Holte Harald Holte Jr. Takst nr. 71. Iver M. Ildjarnstad Takst nr. 85. Karin Marie Holte Strand Kristin Holte Sandvik Anders T. Holte Takst nr. 87. Ole Jørgen Bergsrud Kristin Holte Sandvik Kristian Holte Sandvik Sigurd Holte Sandvik Takst nr. 88. Torolv Slettebråten Takst nr. 89. Kristoffer Storruste Kristoffer K. Storruste Steinar Storruste Takst nr. 90. Vassfarvegen v/formann Jan Johansen Takst nr. 91. Helga Fekjær Elling Fekjær Kjetil Skogen Takst nr. 100. Strøsvegen v/formann Torolv Slettebråten Takst nr. 101. Knut K. Berg Takst nr. 102. Jørgen Benterud Ambjørg Ringseth Hermod Ringseth Kari Mari Rabbevåg Takst nr. 121. Karin Holte Karin Marie Holte Strand Harald Holte jr. Anne Holte Nordberg Takst nr. 122. Steinar Steinarson Takst nr. 123. Ole O. Hilde Takst nr. 124. Gina Borghild Heggelid Takst nr. 125. Torbjørn Buøen Takst nr. 128. Kristi Haldis Bråtejordet Takst nr. 129. Kolbjørn Hilde Takst nr. 130. Bjørn Ole Hilde Takst nr. 131. Ola K. Hilde Takst nr. 133. Ola Jordet Prosessfullmektig for takstnr 69, 85, 90 og 121: H.r. advokat Trond Buttingsrud, Jevnaker
Ved kgl. res. av 28. juni 1985 ble det opprettet ialt 9 naturreservater og 2 landskapsvernområder i Vassfaret, som ligger i kommunene Flå, Nes og Ringerike i Buskerud, og SørAurdal i Oppland. Verneregler for landskapsvernområdene, som er kalt "Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde" og "Indre Vassfaret landskapsvernområde" ble fastsatt ved kgl. res. av samme dag.
Ialt 59 grunneiere i landskapsvernområdene begjærte skjønn i medhold av naturvernloven §20b jfr. §5 for fastsettelse av erstatning for økonomisk tap som følge av vernevedtakene. Valdres herredsrett avhjemlet skjønnet 22. juni 1990.
Staten har i rett tid begjært overskjønn overfor 20 grunneiere i Indre Vassfaret landskapsvernområde. Overskjønnsbegjæringen gjelder 10 skogeiendommer, samt 8 setereiendommer som har fått erstatning for tap av hyttetomter. I tillegg kommer 2 veier. Overskjønn er videre begjært av 1 grunneier i Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde, som ikke fikk medhold i sitt krav om erstatning for tap av hyttetomter.
Overskjønnsforhandlinger er holdt på Bromma 8. - 10. september 1992 med inkaminasjon og befaring av eiendommene. Prosedyre er holdt i eget rettsmøte på Fagernes i dagene 23. - 24. februar 1993. Partsrepresentasjonen og hva som har vært dokumentert under forhandlingene, fremgår av rettsboken. De privatengasjerte skogsakkyndige, forstkandidat Embret Brænd og skogkonsulent Erik Ditmansen, har vært til stede under begge deler av forhandlingene. Begge har avgitt skriftlige redegjørelser, som i nødvendig utstrekning vil bli gjengitt i det følgende. Lagmannsretten har mottatt forklaring fra 2 vitner.
Vernereglene, som fungerer som skjønnsforutsetninger, er gjengitt i herredsrettens skjønn.
Etter vernereglenes pkt. V 2 jfr. pkt. IV skal skogen i området drives i samsvar med driftsplan godkjent av fylkesmannen i samråd med fylkesskogsjefen. På tidspunktet for avhjemling av herredsrettens skjønn forelå godkjente driftsplaner for perioden 1985-1994 for de berørte skogeiendommer. Det er nå utarbeidet utkast til driftsplaner både for perioden 1995-2004 og for tiden etter 2005. Planutkastene, som er fremlagt for lagmannsretten, forutsetter andre avvirkningskvanta enn herredsretten la til grunn. Avvikene er tildels betydelige. Staten har gitt uttrykk for at tillatte avvirkningskvanta i de endelige driftsplaner ikke vil bli lavere enn det som fremgår av de foreliggende planutkast, og bedt om at utkastenes opplysninger om fremtidig tillatt avvirkning på dette punkt legges til grunn som skjønnsforutsetning. Lagmannsretten bygger på denne forutsetning i det følgende.
Etter lagmannsrettens befaring har de privatengasjerte skogsakkyndige i fellesskap foretatt en ny befaring av de berørte skogeiendommer, og kommet frem til enighet om netto stående kubikkmasse, netto balansekvantum og driftsutgifter for hver enkelt eiendom. Partene er videre enige om at virkesprisene pr 22. juni 1990 - tidspunktet for avhjemling av herredsrettens skjønn - skal legges til grunn for lagmannsrettens vurdering. På dette grunnlag har de sakkyndige beregnet gjennomsnittlig nettoverdi pr m3 virke for hver enkelt av skogeiendommene. Ingen av partene har hatt innvendinger til de resultater de skogsakkyndige i fellesskap har kommet frem til, og som lagmannsretten legger til grunn i det følgende. De forstlige spørsmål det må tas standpunkt til i forbindelse med overskjønnet, er således vesentlig forenklet i forhold til situasjonen for herredsretten.
Partene er videre enige om at avsavnsrente skal fastsettes fra 22. juni 1990, som er tidspunktet for avhjemlingen av herredsrettens skjønn. Staten har understreket at aksepten av virkespriser og utgangstidspunkt for avsavnsrenten utelukkende har skjedd av prosessøkonomiske grunner.
Forøvrig står saken i det alt vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Lagmannsretten viser for så vidt til herredsrettens utførlige redegjørelse for saksforholdet og partenes anførsler.
Grunneiernes anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Det er enighet mellom partene om at erstatning for den rådighetsinnskrenkning etableringen av landskapsvernområdet medfører, bare kan tilkjennes såfremt inngrepet overfor grunneierne er vesentlig.
Vesentlighetskriteriet er tilfredsstilt, både i forhold til skogeierne, som er pålagt sterke begrensninger på driften, og i forhold til de øvrige parter, som mister et betydelig antall hyttetomter som følge av inngrepet.
For skogeierne er særlig gjort gjeldende at tillatt årlig hugstkvantum blir redusert med fra 30 til 50 % i forhold til tidligere driftsplaner. En reduksjon av et slikt omfang må i seg selv være et vesentlig inngrep. Grensen for hva som er vesentlig, kan ikke ligge høyere enn ca 10-12 %.
Et resultat av reduksjonen av hugstkvantum er at skogen vil forfalle, som følge av at det ikke blir tatt hensyn til de forstlige muligheter for en fremtidig øket avvirkning. Virket vil få lavere nettoverdi på grunn av kvalitetsreduksjonen. Disse forhold er i seg selv tilstrekkelige til at vesentlighetskriteriet er oppfylt.
Skogeierne blir også påført andre ulemper ved inngrepet, så som bundne hugststeder, bundne hugstformer og flatestørrelser, økte landskapshensyn, økte kantskader, bundne veiløsninger med økte veikostnader og økt terrengslitasje. Disse ulemper bidrar ytterligere til at driftsnetto blir lavere for samtlige eiendommer.
Eiendommene har overvekt av gammel skog. Etter å ha fått veiutløsning ville samtlige grunneiere ha hugget balansekvantum eller mer, dersom rådighetsinnskrenkningen ikke hadde kommet. En objektiv vurdering av forholdene på den enkelte eiendom ville i ethvert fall ha gitt dette som resultat, og det er en objektiv vurdering som skal legges til grunn, jfr. Rt-1986-1354 (Svenkerud). Den kapitaliserte verdi av reduksjonen i driftsnetto som følge av den reduserte drift de nå er pålagt, kan da kreves erstattet.
Grunneierne er enige i at rådighetsbegrensningen skal vurderes i forhold til hele den eiendom som berøres og dens samlede utnyttelsesmuligheter, jfr. Rt-1988-890 (Jærstrendene). I den foreliggende sak er imidlertid de berørte eiendommer rene skogeiendommer uten mulighet for endring av driften. For de eiendommer som ikke ga mer enn brukbart utkomme til eieren før inngrepet, hvilket gjelder de aller fleste, blir tapet i ethvert fall vesentlig. Enkelte grunneiere har annen skog. Denne ligger imidlertid så langt borte at det ikke er naturlig å legge vekt på den ved vurderingen. Takstnr 88 har således ca 1000 daa dårlig skog i Hedalen, ca 40 km unna, takstnr 101 har ca 8000 daa i Hallingdalen, ca 50 km unna, og takstnr 133 har ca 1500 daa i Hallingdalen, ca 30 km unna. Rt-1989-1339 (Biliåsen) hvor det ble tatt hensyn til skog som lå en times traktorvei unna, kan under disse omstendigheter ikke tillegges vekt.
At virkesprisene er lavere idag enn de var i 1990, er uten betydning for vesentlighetsspørsmålet. Dersom dagens priser skal spille inn ved vurderingen, blir dessuten virkningene for den enkelte eiendom enda mer følbare.
Det er riktig at grunneierne kunne ha vært ilagt restriksjoner i medhold av skogbruksloven §17b. Skogbruksloven bygger imidlertid på en forutsetning om økonomisk lønnsom drift av skogen, og kunne ikke ha vært benyttet til å ilegge så vidtgående rådighetsinnskrenkninger som i det foreliggende tilfelle.
Når den generelle tålegrense først er overskredet, foreligger ingen forhold som kan medføre fradrag i den erstatning som ellers ville ha blitt fastsatt. Tilpasning som kan gi grunnlag for fradrag i erstatningen lar seg ikke gjennomføre for noen av skogeierne.
Herredsretten har grepet feil når den har latt tålegrensen spille inn ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenten til 6 %. Det må legges til grunn at Høyesterett har godtatt en kapitaliseringsrente på 4 %. I Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 2. juli 1992 (Eggemoen) ble således denne rentefot benyttet, og en anke til Høyesterett over fastsettelsen av rentefoten ble nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 annet ledd nr 1. Prinsipielt bør kapitaliseringsrenten ikke overstige 3 1/2 %, som tilsvarer normal, langsiktig avkastning i skogbruket.
For veienes vedkommende har grunneierne gitt sin tilslutning til de tall herredsretten har bygget på. Det må legges til grunn at det meste av vedlikeholdsomkostningene - langt mer enn 50 % - går til utbedringer som er uavhengig av transportert kvantum. At det tas utgangspunkt i en fremtidig transportavgift på kr 10 pr m3, er akseptabelt. Kapitaliseringsfaktoren bør være den samme som for skogerstatningen forøvrig.
For setereiendommene, som ligger samlet på Domfet i Flå, er det vist til herredsrettens beskrivelse og gjort gjeldende at hver av dem har fått godkjent utparsellering av 7 av ialt 12 hyttetomter som er lagt inn på den foreliggende hytteplan for seterlaget. Det skyldtes det midlertidige byggeforbudet fra 1974 at planen ikke ble sluttbehandlet for de siste 5 hyttene. Det hadde vært påregnelig med hyttebygging, dersom planen ikke hadde kommet. Det representerer et vesentlig inngrep, som gir grunnlag for erstatning etter naturvernloven §20b, når de blir fratatt muligheten til å realisere hytteplanene. De har krav på full erstatning, også under forutsetning av at det legges til grunn at plan- og bygningsloven §32 får anvendelse. Herredsrettens avgjørelse er riktig.
For takstnr 71 Ildjarnstad, som selv har begjært overskjønn, er det gjort gjeldende at han befinner seg i samme situasjon som setereierne på Domfet, og at det derfor er et brudd på likhetsprinsippet når herredsretten ikke tilkjente ham erstatning. Herredsretten har heller ikke gitt noen begrunnelse for forskjellsbehandlingen. Ildjarnstads rettsforgjenger hadde i 1964 en plan som gikk ut på fradeling av 20 hyttetomter, i tillegg til 8 som allerede var utparsellert. Kommunen hadde i 1964 godkjent fradeling av 6 av de 20 hyttetomtene. Arbeidet med tomtene ble stoppet på grunn av det midlertidige vernet i 1974. Ildjarnstad og hans rettsforgjengere fikk aldri høre at de måtte komme med nye planer. Den fremlagte korrespondanse med kommunen viser at han har opprettholdt et tilstrekkelig aktivitetsnivå til at planene ikke kan anses som bortfalt.
Advokatene Buttingsrud og Swang, som representerer grunneierne, har nedlagt slik sammenfallende påstand:
1. De av underskjønnet fastsatte erstatninger forhøyes.
2. Staten dømmes til å betale de lovbestemte utgifter til overskjønnet og til å dekke grunneiernes utgifter til teknisk og juridisk bistand.
3. Staten dømmes til å betale avsavnstap beregnet fra 22. juni 1990.
For de parter som krever erstatning for tap av hyttetomter, har advokat Swang nedlagt slik påstand:
Tnr. 71 Iver Martin Ildjarnstad.
1. Erstatning for tap ved byggeforbud 20 tomter av 28 godkjente.
Tnr 122 Steinarson.
1. Forhøyet erstatning for 4 tomter.
Tnr 123 Ole O. Hilde.
1. Forhøyet erstatning for 7 tomter.
Tnr 124 Gina B. Hegglid.
1. Forhøyet erstatning for 5 tomter.
Tnr 125 Torbjørn Buøen.
1. Forhøyet erstatning for 7 tomter.
Tnr 128 Kristi Bråtejorde.
1. Forhøyet erstatning for 7 tomter.
Tnr 129 Kolbjørn Hilde.
1. Forhøyet erstatning for 4 tomter.
Tnr. 130 Bjørn O. Hilde.
1. Forhøyet erstatning for 4 tomter.
Tnr. 131 Ola K. Hilde.
1. Forhøyet erstatning for 6 tomter.
For samtlige hytteparter i tillegg disse poster:
2. Staten dømmes til å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet og til å dekke grunneiernes utgifter til juridisk bistand.
3. Staten dømmes til å betale avsavnstap beregnet fra 22. juni 1990.
Statens generelle anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Etter rettspraksis gir rådighetsinnskrenkninger - herunder opprettelse av landskapsvernområder - som hovedregel ikke grunnlag for erstatning. Et absolutt erstatningsvilkår er at rådighetsinnskrenkningen utgjør et vesentlig inngrep overfor vedkommende grunneier. Vesentlighetskriteriet er ikke tilfredsstilt for noen av partene i den foreliggende sak.
Vurderingen av hvorvidt erstatningsvilkårene er oppfylt, må ta utgangspunkt i den samfunnsmessige interesse i å bevare de aktuelle områder så uberørt som mulig, som en randsone mot reservatene. Verneinteressene er av sentral betydning, og må holdes opp mot den virkning inngrepet har for grunneierne. At inngrepet er vesentlig, er således et nødvendig, men ikke tilstrekkelig vilkår for erstatning, jfr Rt-1973-705 (Vikedalselven).
Ved vurderingen er det videre uten betydning om inngrepet rammer en ubestemt krets eller en enkelt eiendom. Det skal ses bort fra offentlige tilskudd, og hele eiendommen med dens samlede utnyttelsesmuligheter skal trekkes inn. Grunneierne har her som ellers tilpasningsplikt. Denne har betydning for selve vesentlighetsvurderingen, og det må også legges vekt på den ved en eventuell erstatningsutmåling.
Det er bare tap ut over tålegrensen som kan kreves erstattet. De innskrenkninger grunneierne hadde måttet finne seg i med hjemmel i skogloven §17b, gir således ikke grunnlag for erstatning. Dette følger av Høyesteretts dom i Rt-1989-1339 (Biliåsen).
Så lenge eiendommen fortsatt kan drives på samme måte og med i det vesentlige samme avkastning som tidligere, er det ikke grunnlag for erstatning medmindre investeringer på eierens hånd har gått tapt, jfr. Rt-1988-890 (Jærstrendene). Erstatningsbetingende investeringer er ikke påberopt i den aktuelle sak. Hvis det tilkjennes erstatning for tapt fortjeneste fra skogsdriften, krever dette en nærmere begrunnelse.
Ved den nærmere vurdering av hvorvidt vesentlighetskriteriet er oppfylt, må hver eiendom vurderes for seg. Det må samtidig foretas en totalvurdering av forholdene på hele eiendommen, ikke bare den delen som faller innenfor landskapsvernområdet. Dette har sammenheng med tilpasningsplikten. Det er vist til at flere av de berørte eiendommer har annen skog, som må trekkes inn ved vesentlighetsvurderingen. For disse vil det være nærliggende å konsentrere seg om annen skog i stedet for om de marginale områdene i Vassfaret, som avvirkingsmessig ligger fjernere. Det må også tas hensyn til at synkende virkespriser raskt vil kunne bevirke at avvirkning ikke lenger er lønnsom i det aktuelle område.
Det følger av Rt-1989-1339 (Biliåsen) at hugstflatebegrensningen til 5 daa ikke gir grunnlag for erstatning. Det samme gjelder bindingen av hugststedene. Vanskeligheter kan her først og fremst tenkes å oppstå i sone I - nærmest vassdraget - hvor det ikke vil bli forstlig blinking, og hvor det må forventes aldring av granbestanden. En må imidlertid anta at skogbruks- og vernemyndighetene i fellesskap vil finne frem til akseptable løsninger. I sone II blir inngrepene mindre. Formålet med planene er tross alt at skogen skal drives videre. At vegløsningene blir bundet, kan muligens lage problemer for enkelte takstnummer. Heller ikke dette gir imidlertid grunnlag for erstatning. De øvrige ulemper som er påpekt fra grunneiernes side, går ikke ut over det som kunne ha vært pålagt erstatningsfritt i medhold av skogbruksloven §17b.
Det forhold som må vurderes nærmere, er derfor begrensningen av selve uttaket. Selve den reduserte mulighet for omforming av trekapitalen til likvider skal imidlertid ikke tillegges vekt, jfr Rt-1989-1339. Det samme gjelder det forhold at inngrepet rammer en etablert virksomhet. Rådighetsinnskrenkninger har således medført tildels betydelige inntektsreduksjoner uten at dette har gitt grunnlag for erstatning, jfr f. eks. Rt-1973-705 (Vikedalselven). Størrelsen av de påståtte tap er heller ikke avgjørende i seg selv, idet det er de eiendommer hvor inngrepene er mest omfattende, som har de beste tilpasningsmuligheter.
Ved vurderingen av hugstbegrensningenes betydning - både ved avgjørelsen av hvorvidt inngrepet er vesentlig og ved en eventuell erstatningsfastsettelse - må de tillatte uttak sammenholdes med påregnelig uttak hvis innskrenkningen ikke hadde kommet. Det påregnelige uttak samsvarer ikke nødvendigvis med eiendommens balansekvantum. Den sakkyndige Brænd har således gitt uttrykk for at gjennomsnittlig uttak over tid vil tilsvare ca 70 % av balansekvantum. Det er i denne anledning vist til at balansekvantum er større enn tilveksten for de berørte eiendommer. Uttak av balansekvantum forutsetter således overavvirking av gammelskogen.
For veienes vedkommende har staten anført at reduksjonen i driftskvantum vil være så ubetydelig at den ikke får betydning for veiøkonomien. Det må legges til grunn at 50 % av vedlikeholdskostnadene er avhengig av transportert kvantum. Dette innebærer at reelt inntektsbortfall ved en reduksjon av transportert kvantum bare vil utgjøre halvparten av tapt bruttoinntekt. Det må dessuten tas hensyn til økt personbiltrafikk fra personer som ønsker å oppsøke landskapsvernområdet. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning til veiene.
Etter statens syn representerer ikke de restriksjoner opprettelsen av landskapsvernområdet medfører for skogsdriften, noe inngrep som gir grunnlag for erstatning etter naturvernloven §20b.
Når det gjelder kravene om erstatning for tap av hyttetomter, som er tatt til følge av herredsretten, har staten vist til at det før den midlertidige fredning i 1974 ikke forelå formelt godkjente utbyggingsplaner for setereierne på Domfet. Generelt har rettspraksis vært svært restriktiv når det gjelder å tilkjenne erstatning for tapte byggesjanser som følge av rådighetsinnskrenkninger av denne art. Det er vist til Rt-1987-311 (Rambjøra) og Rt-1988-890 (Jærstrendene). Det er ikke spørsmål om å vurdere påregnelig, fremtidig utnytting, slik situasjonen ville ha vært etter ekspropriasjonserstatningsloven bestemmelser. Prinsippet i plan- og bygningsloven §32 må få anvendelse også for landskapsvernområder, jfr. Rt-1988-890. Det avgjørende må være om grunneierne vil kunne drive eiendommen etter inngrepet med i det vesentlige samme økonomiske utbytte som tidligere. Dette vilkår er oppfylt i den foreliggende sak.
Også i forbindelse med dette kravet er det nødvendig å vurdere hele eiendommen for de enkelte grunneiere, og trekke mulighetene for realisering av eventuell hyttebygging andre steder på eiendommen, inn i vurderingen.
For takstnr 71 Ildjarnstad har staten gitt sin tilslutning til herredsrettens vurdering. I 1966 fikk Sør-Aurdal kommune vedtekt til §82 i bygningsloven fra 1965. Etter dette tidspunkt har Ildjarnstads rettsforgjengere ikke sendt søknad av noen art til kommunen eller foretatt seg annet for å få gjennomført den hytteplan fra 1960-årene som nå ligger til grunn for erstatningskravet. En slik passivitet må være utslagsgivende, slik også herredsretten har kommet til. Om vedtekten måtte ha forhindret dem i utbygging, er dette dessuten kommunens og ikke statens ansvar. Forøvrig kan Ildjarnstad ikke i noe fall stå i noen annen og bedre stilling enn setereierne på Domfet.
Subsidiært har staten gjort gjeldende at det ikke i noe fall kan komme på tale å erstatte annet enn eventuelle investeringer setereierne måtte ha gjort med sikte på fremtidig utbygging, og at det også for disse takstnumres vedkommende må tas hensyn til hvilke restriksjoner som hadde kunnet pålegges uten erstatning.
Staten har nedlagt slik påstand:
Underskjønnet fremmes og staten v/ Miljøverndepartementet frifinnes.
I forhold til takstnr. 71 Ildjarnstad har staten nedlagt slik påstand:
1. Valdres herredsretts skjønn 22. juni 1990 i saker 24-35/86 stadfestes.
2. Staten v/ Miljøverndepartementet tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Når opprettelse av landskapsvernområde med hjemmel i naturvernloven §5 medfører økonomisk tap, kan erstatning for slikt tap tilkjennes i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger, jfr naturvernloven §20b. Utgangspunktet for vurderingen er at regulering av eierrådigheten som hovedregel kan skje erstatningsfritt. Dette gjelder også i de tilfeller hvor eierens fremtidige bruk av eiendommen blir begrenset - både når reguleringen forhindrer bruksendringer, og når det legges begrensninger og bånd på en utnyttelse som allerede er etablert. En rådighetsinnskrenkning, som en her står overfor, er således ingen ekspropriasjon, hvor det følger av grunnloven §105 at det skal betales erstatning. Ved rådighetsinnskrenkninger er det som hovedregel de overordnete, samfunnsmessige interesser i tilknytning til totaldisponeringen av landets grunnarealer som må være utslagsgivende, og som medfører at det normalt ikke er plass for erstatning til de grunneiere som får sin rådighet innskrenket. Bare i unntakstilfeller, hvor rådighetsinnskrenkninger rammer særlig massivt, kan det være grunnlag for å tilkjenne erstatning etter analogi fra grunnloven §105. Dette kan også uttrykkes slik at det er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig, vilkår for erstatning at inngrepet er vesentlig, jfr. Rt-1973-705 (Vikedalselven).
Når det skal avgjøres om opprettelsen av et landskapsvernområde medfører erstatning til berørte grunneiere, er det disse alminnelige rettsgrunnsetninger avgjørelsen må forankres i. Om plan- og bygningsloven §32 eller naturvernloven §20 hadde gitt grunnlag for erstatning, såfremt restriksjonene var pålagt i en reguleringsplan eller i forbindelse med etablering av et naturreservat, kan i seg selv ikke være avgjørende, jfr. Høyesteretts dom av 31. mars 1993 i ankesakene nr 341/91 og 342/92. Det bemerkes at dommen er avsagt etter avslutningen av prosedyren for lagmannsretten i den foreliggende sak.
På denne generelle bakgrunn er det naturlig å vurdere skogeiernes krav om erstatning for tapte skogbruksinntekter, og setereiernes krav om erstatning for tapt tomtegevinst, hver for seg.
For skogeiernes vedkommende er det pålagt restriksjoner i vernereglene pkt. IV. Den vesentlige restriksjonen følger imidlertid av pkt. V, idet skogen bare kan drives i samsvar med driftsplaner godkjent av fylkesmannen i samråd med fylkesskogsjefen. Som nevnt innledningsvis foreligger slike driftsplaner for perioden 1985-1994. Tilsvarende planer for perioden 1995-2004 og for tiden etter 2005 foreligger som utkast. Disse planer og planutkast er som nevnt foran skjønnsforutsetninger for lagmannsretten, og danner således grunnlaget for vurderingen av hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning skogeierne skal tilkjennes erstatning.
Det naturlige utgangspunkt er de sterke begrensninger driftsplanene legger på tillatt årlig hugstkvantum. Differansen mellom den påregnelige årlige avvirkning såfremt begrensningene ikke hadde kommet, og de tillatte uttak ifølge de samme begrensninger vil således være det sentrale moment i vesentlighetsvurderingen.
Fra statens side er det gjort gjeldende at skogeierne over tid ikke ville ha tatt ut mer enn 70 % av balansekvantum, og at dette må legges til grunn for vurderingen. Det er i den anledning vist til at gjennomsnittlig avvirkning i Oppland de siste 5 år tilsvarte 68 % av beregnet tilvekst, og at det tilsvarende tall for Sør-Aurdal kommune var 73 %.
Denne beregningen av avvirkning er basert på historiske gjennomsnittstall for fylket og kommunen, uten forankring i forholdene på de eiendommer den foreliggende sak gjelder, og kan etter lagmannsrettens syn ikke legges til grunn ved den konkrete vurdering som må foretas.
Lagmannsretten finner det naturlig å ta utgangspunkt for den videre drøftelse i de enkelte eiendommmers balansekvanta. Balansekvantum er definert som det høyeste hugstkvantum som kan avvirkes hvert år, uten at dette kvantum må reduseres i fremtiden. I en skog med optimal alderssammensetning vil balansekvantum teoretisk tilsvare den årlige tilvekst. Der hvor det er overvekt av hugstmoden skog, slik situasjonen er i Vassfaret, vil balansekvantum være høyere enn tilveksten. Det må etter lagmannsrettens syn legges til grunn at alminnelige, fornuftige skogbrukere tilstreber en optimal alderssammensetning i skogen, slik at det kan avvirkes jevnlig på lengre sikt. Dette nødvendiggjør at overskudd av hugstmoden skog går inn i en langsiktig plan og blir avvirket over en årrekke. Selv om norske skoger idag er preget av overskudd på hugstmoden skog, legger således ikke driftsplanene opp til umiddelbar avvirkning av alt som er hugstmodent. De offentlige støtteordninger forutsetter også at skogen drives etter langsiktige planer. Lagmannsretten legger generelt til grunn at det store flertall av seriøse skogbrukere vil innrette seg overensstemmende med dette, og at de vil søke å nå målsettingene ved så langt som mulig å la årlig avvirkning tilsvare det balansekvantum som er oppgitt i den driftsplan det arbeides etter. Uten konkrete holdepunkter for en annen påregnelig utvikling vil det derfor i normaltilfellene være berettiget å legge til grunn at gjennomsnittlig årlig avvirkning over tid vil tilsvare eiendommens balansekvantum. Historiske gjennomsnittstall for fylket eller kommunen kan det ikke uten videre bygges på.
For Vassfarets vedkommende må det legges til grunn at overvekten av gammel skog skyldes manglende avvirking i tiden etter at fløtingen ble lagt ned i 1960-årene. I de senere år har den alt vesentlige del av området fått akseptabel veidekning, og lagmannsretten finner å kunne legge til grunn at samtlige skogeiere årlig og over tid gjennomsnittlig ville ha avvirket balansekvantum eller mer, dersom begrensningene ikke hadde kommet.
Vurderingen av hvorvidt reduksjonen av tillatt hugstkvantum er så vesentlig at den kan gi grunnlag for erstatning, må etter dette ta utgangspunkt i balansekvantum for de enkelte eiendommer, sammenlignet med tillatt uttak for de enkelte planperioder.
For planperioden 1985-1994 er tillatt hugstkvantum for eiendommene sett under ett satt til 1909 m3, mens samlet balansekvantum utgjør 2895 m3. For perioden 1995-2004 er tillatt hugstkvantum satt til 1423 m3, og for perioden fra 2005 til 1451 m3. Dette tilsvarer en halvpart av balansekvantum, både for eiendommene sett under ett og for hver enkelt av dem. For de to første planperioder varierer tillatt hugstkvantum noe fra eiendom til eiendom, slik det fremgår av det omforente materiale som nå er fremlagt. Når alle tre planperioder sees under ett, er imidlertid lagmannsretten kommet til at hugstbegrensningene utgjør et så omfattende rådighetsinngrep for samtlige skogeiendommer, at det vesentlighetskrav som er et vilkår for at erstatning skal kunne tilkjennes, er tilfredsstilt.
Det bemerkes at lagmannsrettens tallmateriale er et annet og mer omfattende enn det som forelå for herredsretten, som måtte bygge på driftsplanen for den første planperioden ved erstatningsfastsettelsen. Det er således nå på det rene at innskrenkningene i de etterfølgende perioder blir adskillig mer omfattende enn i den første 10-årsperioden.
Inngrepet og dets økonomiske konsekvenser har så stort omfang overfor samtlige av de berørte skogeiere at det ikke kan tillegges avgjørende vekt ved vesentlighetsvurderingen at enkelte av dem har annen skog utenfor landskapsvernområdet. Avgjørelsen i Rt-1989-1339 (Biliåsen), hvor det var spørsmål om betydningen av en hugstflatebegrensning til 5 daa, er etter lagmannsrettens syn ikke sammenlignbar.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten i likhet med herredsretten kommet til at de begrensninger inngrepet legger på selve omfanget av grunneiernes skogsdrift, er så betydelig at en analogi fra grunnloven §105 gir dem rett til erstatning for det økonomiske tap denne side ved inngrepet medfører.
De øvrige ulemper grunneierne har trukket frem, er etter lagmannsrettens syn ikke så omfattende at de kan gi grunnlag for erstatning, heller ikke når de sees i sammenheng med begrensningen av hugstkvantum. Det dreier seg i det alt vesentlige om pålegg som kunne ha vært gitt erstatningsfritt i medhold av skogbruksloven §17b. At hugstflatebegrensningen ikke er erstatningsbetingende, følger av Rt-1989-1339.
Når det ikke gis erstatning for driftsulemper, kan det ikke sees at det for noen av de berørte eiendommer blir spørsmål om å fastlegge noen ytterligere tålegrense av økonomisk eller annen art, som kan gi grunnlag for fradrag i de erstatninger som fastsettes på grunnlag av hugstkvantumbegrensningene. Inntektsreduksjonen er varig, og de grunneiere som har annen skog, kan ikke kompensere den ved økt avvirking på andre deler av eiendommen. Uten holdepunkter i annen retning må det således legges til grunn at de også her bør og vil tilpasse årlig avvirking til balansekvantum. I den foreliggende sak vil grunneiernes tilpasningsplikt således ikke få betydning ved erstatningsfastsettelsen.
Partene er enige om at erstatningen skal fastsettes med utgangspunkt i virkesprisene i 1990. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å konstatere at fremtidige priser vil utvikle seg på en slik måte at det gir grunnlag for justering av de erstatninger man ellers kommer frem til. Det kan ikke legges til grunn at den seneste tids prisnedgang vil fortsette over et så langt tidsrom at det bør gi utslag ved erstatningsfastsettelsen.
Ved fastsettelsen av kapitaliseringsrentefoten bygger lagmannsretten på de prinsipper som er kommet til uttrykk i Rt-1986-178 (Noem). Ved valget av rentefot er det sett hen til at det skal skje en viss verdisikring av erstatningen. Forøvrig vil det for alle de saksøkte være fornuftig og forsvarlig å reinvestere erstatningsbeløpet i skogbruket, om ikke nødvendigvis i kulturarbeid, og lagmannsretten legger til grunn at dette vil bli gjort. Ikke for noen av grunneierne er det opplyst om spesielle investeringsbehov eller andre aktuelle måter for anvendelse av erstatningen som kan gi grunnlag for noen særskilt høy avkastning. Retten er oppmerksom på at både innskudds- og utlånsrenten har sunket sterkt i den senere tid. Kapitaliseringsrentefoten fastsettes som en gjennomsnittlig langtidsforrentning, som også skal gi en viss inflasjonskompensasjon, for vanlige og fornuftige investeringer i skogbruksnæringen. En rentefot på 4 % finnes passende. Det er ikke grunnlag for å la de ulemper grunneierne må tåle uten erstatning spille inn ved fastsettelsen av kapitaliseringsrentefoten, slik herredsretten har gjort.
Etter dette fastsettes erstatningen for skogbrukseiendommene, med utgangspunkt i de tall og beregninger som er omforent mellom partene. Det tas videre utgangspunkt i neddiskontert verdi pr 1985 - utgangspunktet for den første planperiode - av den årlige avvirkningsreduksjon for hvert år i de to tidsbegrensede planperioder. For tiden etter 2005, som forutsettes å bli stedsevarig, tas det på samme måte utgangspunkt i en kapitalisering av verdien av den årlige reduksjon, med utgangspunkt i neddiskontert verdi for basisåret 2005.
Forholdene er likeartet for samtlige skogeiendommer, og det kan ikke for noen av dem sees å foreligge særlige forhold som gir grunnlag for andre utgangspunkter ved erstatningsfastsettelsen.
Etter dette fastsettes følgende erstatninger for de berørte skogeiendommer som er parter i overskjønnet:
Takstnr. 69. Amundheimen, gnr. 84 bnr. 7 i Sør-Aurdal. Eiere Karin Holte og Harald Holte jr.
Erstatning: kr 311000
Takstnr. 85. Nevlingmoen skog, gnr. 84 bnr. 6 i Sør-Aurdal. Eiere Karin Marie Holte Strand, Kristin Holte Sandvik og Anders T. Holte.
Erstatning kr 263000
Takstnr. 87. Nordre Grøv skog, gnr. 84 bnr. 9 i Sør-Aurdal. Eiere Ole Jørgen Bergsrud, Kristin Holte Sandvik, Kristian Holte Sandvik og Sigurd Holte Sandvik.
Erstatning kr 499000
Takstnr. 88. Dokken, gnr. 84 bnr. 10 i Sør-Aurdal. Eier Torolv Slettebråten.
Erstatning kr 308000
Takstnr. 89. Nordby, gnr. 77 bnr. 2, Sukke, gnr. 80 bnr. 3, Stugård, gnr. 81 bnr. 2, Åslid skog, gnr. 76 bnr. 3, alle i Sør-Aurdal. Eiere Kristofer Storruste, Kristoffer K. Storruste og Steinar Storruste.
Erstatning kr 735000
Takstnr. 91. Slaskogen, gnr. 84 bnr. 4, og Flatshaug skog, gnr. 78 bnr. 4, begge i Sør-Aurdal. Eiere Helga Fekjær, Elling Fekjær og Kjetil Skogen.
Erstatning kr 124000
Takstnr 101. Berg søndre, gnr. 32 bnr. 1 i Nes. Eier Knut K. Berg.
Erstatning kr 1597000
Takstnr. 102. Lie Vassfarsameie, gnr. 36 bnr. 14 og gnr. 37 bnr. 32, 69 og 81, alle i Nes. Eiere Jørgen Benterud, Ambjørg Ringseth, Hermod Ringseth og Kari Marit Rabbevåg.
Erstatning kr 131000
Takstnr. 121. Olsonheimen, gnr. 13 bnr. 13 i Flå. Eiere Karin Holte, Karin Marie Holte Strand, Harald Holte jr. og Anne Holte Nordberg.
Erstatning kr 703000
Takstnr. 133. Kvie, gnr. 12 bnr. 2 og 5 i Flå. Eier Ola Jordet.
Erstatning kr 413000
Når det gjelder de to veier som er parter i overskjønnet - takstnr 90 Vassfarvegen og takstnr. 100 Strøsvegen - legger lagmannsretten til grunn at transporten ut av Vassfaret over disse veiene vil bli redusert med ca 1000 m3 årlig i den første perioden og ca 1400 m3 årlig over de to neste perioder, alt fordelt med ca 1/3 på Vassfarvegen og ca 2/3 på Strøsvegen. Det er opplyst at årlig avgift for tiden utgjør kr 6,- pr m3 på Vassfarvegen og kr 4,- pr m3 på Strøsvegen. Lagmannsretten legger til grunn at avgiftene vil holde seg på et tilsvarende nivå i tiden fremover og at ca 1/2 av vedlikeholdskostnadene skyldes slitasje som direkte skyldes tømmertransporten. Denne del av kostnadene er således volumavhengig. Netto tap som følge av reduksjonen i transportert volum vil etter dette utgjøre kr 3,- pr m3 for Vassfarvegen og kr 2,- pr m3 for Strøsvegen. Dette tapet blir å kapitalisere etter de samme retningslinjer og med den samme kapitaliseringsfaktor som skogerstatningene. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å bygge på at personbiltrafikken som følge av opprettelsen av landskapsvernområdet vil øke i et slikt omfang at det gir grunnlag for fradrag i erstatningen.
Etter dette fastsettes slik erstatning til veiene:
Takstnr 90. Vassfarveien.
Erstatning: kr 32000
Takstnr. 100. Strøsveien.
Erstatning kr 38000
Når det gjelder setereierne på Domfet, har lagmannsretten i motsetning til herredsretten kommet til at det ikke er grunnlag for å tilkjenne dem erstatning for tapte utbyggingsmuligheter. Opprettelsen av landskapsvernområdet medfører ingen innskrenkning i adgangen til å utnytte området til jordbruksdrift. Den tradisjonelle setring kan således fortsette eller gjenopptas uhindret av fredningen. At grunneierne mister mulighetene til ekstrainntekter fra bortfeste av hyttetomter, kan i seg selv ikke tillegges avgjørende vekt.
Fredningen er begrunnet i det overordnete samfunnsmessige behov for å bevare naturen og kulturlandskapet i det aktuelle område. Det er således ikke spørsmål om noe inngrep overfor en tilfeldig gruppe grunneiere. Likhetsbetraktninger støttet på at andre grunneiere andre steder har fått anledning til bortfeste av hyttetomter, kan derfor ikke begrunne noe erstatningskrav.
For lagmannsretten er som for herredsretten fremlagt "Hytteplan for 12 grunneiere i seterlagene Domfet og Dagali". Planen er ikke datert, og åpenbart utarbeidet privat. Det fremgår ikke noe om hvorvidt den formelt er godkjent i Flå kommune som regulerings- eller annen arealdisponeringsplan. Det er imidlertid opplyst at flere av de 7 hytter pr. eier som er inntegnet som et første byggetrinn på planen, er bygd. Lagmannsretten legger til grunn at byggemelding for disse hyttene er godkjent enkeltvis, og at planen i den anledning har vært fremlagt for kommunen. Etter lagmannsrettens syn må utgangspunktet være at planer om fremtidig hyttebygging ikke i seg selv gir grunneierne krav på erstatning for tap av fremtidige gevinster ved salg eller bortfeste, såfremt oppføring av de planlagte hytter blir forhindret som følge av fredningen. At det, som i det foreliggende tilfelle, også foreligger en privat plan for en samlet utbygging, medfører ingen endring i dette. Tvert imot må det legges vesentlig vekt på formålet med fredningen i det aktuelle område, som nettopp er å hindre slik hyttebygging som grunneierne har tatt sikte på.
Generelt har byggesjansen et svakt erstatningsrettslig vern ved rådighetsinnskrenkninger. Det skal meget til for at det offentlige kan pålegges erstatning fordi en fredning hindrer bruksendringer som representerer vidtgående og ugjenkallelige inngrep i natur og kulturlandskap. Lagmannsretten viser om disse spørsmål til Høyesteretts dom av 31 mars 1993, som gjelder et parallellt tilfelle, og til de øvrige avgjørelser det er vist til i dommen.
Det er grunn til å presisere at erstatningskrav som står i sammenheng med planlagte, men ikke gjennomførte bruksendringer, generelt vil stå svakere enn krav som er begrunnet i pålagte innskrenkninger i en etablert, tradisjonell næring, slik situasjonen er for skogeiernes vedkommende.
Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at ingen av setereierne på Domfet har krav på erstatning fordi fredningen forhindrer dem i utskillelse og bortfeste av hyttetomter på sine eiendommer.
For takstnr. 71 Ildjarnstad er situasjonen den samme som for setereierne på Domfet. De hensyn som begrunner at disse ikke tilkjennes erstatning for fredningen, har samme vekt for Ildjarnstads vedkommende. Lagmannsretten kan i tillegg gi sin tilslutning til den begrunnelse herredsretten har gitt, når den har avslått kravet på grunnlag av passivitet fra Ildjarnstads rettsforgjengere. Dette kravet fører således ikke frem. Staten blir etter dette å frifinne for erstatningskravene fra takstnr. 71 og takstnr. 122-131.
Avsavnsrenten fastsettes med utgangspunkt i rentenivået pr. 22. juni 1990 til 12 % årlig, som inkluderer rentes rente. Lagmannsretten har ved rentefastsettelsen fulgt de retningslinjer som er trukket opp i Rt-1984-476 flg.
Ved omkostningsavgjørelsen får skjønnsloven §54a anvendelse så langt den passer, jfr. skjønnsloven §42 tredje ledd. Med unntak av takstnr 71 Ildjarnstad har staten begjært overskjønnet og skal dekke omkostninger til grunneierne, jfr skjønnsloven §42 første ledd annet punktum.
Begge prosessfullmektiger for grunneierne har inngitt omkostningsoppgave. For advokat Buttingsruds vedkommende har statens prosessfullmektig ikke hatt bemerkninger til oppgaven. Omkostningene fastsettes overensstemmende med denne til kr 38320,-, hvorav kr 35000 utgjør salær.
Advokat Swang har oppgitt sitt salærkrav eksklusive arbeidet med takstnr 71 til kr 121000. I tillegg kommer honorar til den privatengasjerte sakkyndige skogkonsulent Ditmansen, som har oppgitt sitt krav til kr 134984,-, og andre utlegg med tilsammen kr 35817,60. Staten har anført at det timetall salærkravet er basert på, er unormalt høyt i skjønnssaker, og bedt lagmannsretten vurdere om det oppgitte timetall er nødvendig arbeid.
Lagmannsretten bemerker at saken har reist kompliserte faktiske og rettslige spørsmål, i ethvert fall inntil den ble vesentlig forenklet som følge av de skogsakkyndiges arbeid. Forhandlingene varte i 5 dager, med et lengre opphold før prosedyren. Etter omstendighetene finner lagmannsretten å kunne akseptere tre dagers utenrettslig arbeid pr rettsdag, mot normalt to. Basert på et normalhonorar på kr 5000 pr dag fastsettes salæret til advokat Swang etter dette til kr 100000. Det arbeid som er utført av skogkonsulent Ditmansen har vært av vesentlig betydning for lagmannsretten, og en finner etter omstendighetene også å kunne akseptere omkostninger til sakkyndig bistand overensstemmende med Ditmansens egen regning på ialt kr 134984,-. Beløpet går inn som en del av saksomkostningene til advokat Swangs parter. Det er videre bedt om at staten dekker omkostninger til grunneiernes tillitsmann Nils Huset med ialt kr 4710,-. Herav utgjør kr 3300 honorar for 5 1/2 dags arbeid a kr 600,-. Det resterende er utlegg. Lagmannsretten har hatt god nytte av Husets deltagelse, og finner å kunne akseptere utgiftene til tillitsmann som en del av omkostningene med kr 4710,-. Også dette beløp går inn som en del av det samlede omkostningsbeløp til advokat Swangs parter.
De samlede omkostninger til advokat Swangs parter med unntak av takstnr 71 Ildjarnstad blir etter dette kr 275511.
Etter omstendighetene kan lagmannsretten ikke se at det var åpenbart urimelig av Ildjarnstad å begjære overskjønn. I forholdet mellom ham og staten bærer derfor hver av partene sine egne omkostninger, jfr skjønnsloven §54a første og tredje ledd.
Staten bærer de lovbestemte utgifter med overskjønnet.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Staten v/ Miljøverndepartementet betaler slik erstatning til saksøkerne som er fastsatt foran.
2. Avsavnsrente fastsettes til 12 - tolv - prosent årlig regnet fra 22 juni 1990.
3. Staten v/ Miljøverndepartementet frifinnes for kravene fra Ivar Martin Ildjarnstad, Steinar Steinarsson, Ole O. Hilde, Gina Borghild Heggelid, Torbjørn Buøen, Kristi Haldis Bråtejorde, Kolbjørn Hilde, Torleiv B. Hilde og Ola K. Hilde (takstnumrene 71, 122, 123, 124, 125, 128, 129, 130 og 131).
4. I forholdet mellom Staten v/ Miljøverndepartementet og takstnummer 71 Ivar Martin Ildjarnstad bærer hver av partene sine saksomkostninger. Forøvrig betaler staten v/ Miljøverndepartementet saksomkostninger med 38320 - trettiåttetusentrehundreogtyve - kroner til de parter som har vært representert av advokat Trond Buttingsrud, og 275512 - tohundreogsyttifemtusenfemhundreogtolv - kroner til de parter som har vært representert av advokat Ole Swang.
Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.