RG-1995-127
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1994-04-29 |
| Publisert: | RG-1995-127 (20-95) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Romerike herredsrett B 79/91 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01769 B (se RG-1995-127). |
| Parter: | Saksøker: Skedsmo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Ødegård). Saksøkt: Gro Frankplads og Bjørn Frankplads, Berit Falla og Lisbeth Falla Rydning, Elisabeth Templet, Ivar Madsen, Ivar Simensen, Rolf Soløst, Jorunn og Sverre O. Borlaug, Per Helge Tøndel, Torill og Jan Eivind Gjendem, Georg Lindokken, Borghild Bredde (Prosessfullmektig: Advokat Sigmund Øien) |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagdommer Ola Melheim med skjønnsmenn |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonslov for Pasvikelven (1958) §8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §359, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Plan- og bygningsloven (1985) §35 |
I. Innledning
Skjønnet gjelder utvidelse av St. Olavsgata/Sørumsgata i Lillestrøm.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet reguleringsplanen for området den 19. juli 1988. Den 15. oktober 1990 fattet Skedsmo kommune vedtak om ekspropriasjon, jf plan- og bygningsloven §35. Fylkesmannen samtykket den 30. april 1991 i forhåndstiltredelse.
Nedre Romerike herredsrett avhjemlet skjønn den 7. februar 1992.
Advokat Øien har i rett tid begjært overskjønn på vegne av tolv parter. Senere er begjæringen vedrørende taksnummer 59, Ragnar Martin Bjerke, trukket tilbake. Under takstnummer 51 a og b har Roar Soløst trukket begjæringen, slik at dette takstnummer fremstår som nummer 51 a, Rolf Soløst.
I tilsvaret og senere prosesskrift er begjæringene fra tastnummer 27 og 62 c krevet avvist, idet kravene til ankesum ikke er oppfylt.
Forberedende dommer besluttet å utsette spørsmålet til etter innledningsforedragene. Saken ble samtidig forelagt for førstelagmannen, som den 11. november 1992 besluttet ikke å gi samtykke dersom retten finner at pretensjonen vedrørende ankesum ikke er oppfylt, jf tvistemålsloven §359. Under hovedforhandlingen besluttet retten å utsette avgjørelsen til selve avhjemlingen av skjønnet. Partenes representanter hadde ikke innvendinger til dette.
Under rådslagningen den 21. april 1994 fastslo lagmannsretten at saksøktes pretensjon vedrørende ankesum må anses oppfylt vedrørende taksnummer 27, Elisabeth Templet. Når det gjelder taksnummer 62 c, Georg Lindokken, finner lagmannsretten at det ikke er sannsynliggjort at Lindokken hadde noen selvstendig rett til parkering innen det eksproprierte området. Man finner derfor at den beregning som ligger til grunn for begjæringen om overskjønn, er påtagelig uriktig. Begjæringen blir derfor å avvise.
Hovedforhandling ble holdt i Lillestrøm tinghus den 19. og 20. april med etterfølgende skjønnskonferanse den 21. april 1994. For saksøkte var seksjonsleder Jan Kristensen til stede, men han ble ikke formelt avhørt som vitne. Av de saksøkte var Georg Lindokken til stede. Under åstedsbefaringen møtte noen av de saksøkte, men det ble ikke formelt foretatt partsavhør. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
II. Skjønnsforutsetninger.
De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme som for underskjønnet. Det vises til rettsboken for herredsretten side 3-7.
Det er ikke fremlagt takstbok eller spesielle skjønnsforutsetninger for lagmannsretten. Prosessfullmektigene har uttalt at de samme forutsetninger skal gjelde slik de fremgår under de aktuelle takstnummer for herredsretten. Dette gjelder også de der angitte påstander. Da det her foreligger enkelte unøyaktigheter med hensyn til kravene (av herredsretten kalt påstander), ba retten saksøkte om å fremlegge endelige kravspesifikasjoner for lagmannsretten. Dette ble gjort ved brev av 20. april 1994 slik det fremgår av rettsboken. Det vises for øvrig til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor under de enkelte takstnummer.
III. Skedsmo kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:
Kravet til ankesum er ikke oppfyllt for så vidt angår takstnummer 27 og 62 c og begjæringene må avvises. For de øvrige takstnummers vedkommende er herredsrettens skjønn korrekt både hva angår lovanvendelse og vurdering. Overskjønnsbegjæringene er derfor åpenbart urimelige, og kommunen bør tilkjennes saksomkostninger.
Det som er uttalt av herredsretten vedrørende anvendelsen av differanseprinsippet, er riktig. Et sentralt moment her er at det må foretas en helt konkret vurdering. Det avgjørende blir om de striper som avstås, har noen innvirkning på omsetningsverdien for hele eiendommen. For de fleste eiendommers vedkommende gjelder det relativt små areal mot trafikkert vei. Den beplantning som fantes, var som hovedregel minimal. De avståtte areal har hatt liten eller ingen betydning for utnyttelsen av resteiendommen. Det er ikke sannsynliggjort noe tap ved avståelsene eller båndleggelsene ut over det som er godtgjort av herredsretten.
Til de saksøktes anførsel om lik behandling er det fremhevet at det er det motsatte som vil skje dersom alle skal få erstatning som krevet. Det er ikke noe særsyn at det ikke gis erstatning ved avståelse av striper under slike forhold som i nærværende sak. Det er vist til en rekke avgjørelser, som er inntatt i juridisk utdrag.
Hva angår ulemper på resteiendommen, er det ikke grunnlag for å hevde at det foreligger særulemper. De ulemper som er fremhevet for lagmannsretten, er alle av allmenn karakter. Det må da påvises at ulempen ovestiger tålegrensen etter naboloven §2. Det stilles strenge krav for å få erstatning for såkalte nærføringsulemper. Vilkårene er ikke oppfylt i nærværende sak.
Kravet om gjerdeerstatning er korrekt avgjort av herredsretten. Det er vist til RG-1986-1023.
Avsavnsrenten bør settes ned i tråd med fallet i det alminnelige rentenivå.
Når det gjelder saksøkerens anførsler i tilknytning til de enkelte takstnummer, står saken i hovedsak som for herredsretten. Det vises for øvrig til det som er gjengitt nedenfor under det enkelte takstnummer.
Saksøkeren har nedlagt slik påstand:
1. Overskjønnsbegjæringen vedrørende tnr 27 og tnr. 62 C avvises.
2. Overskjønnet fremmes for takst nr. 12, 26, 38, 50. 51 a, 52, 53, 61 og 67.
3. Herredsrettens erstatningsfastsettelse stadfestes.
4. Skedsmo kommune tilkjennes saksomkostninger.
IV. De saksøkte nummer 12, 26, 27. 38, 50, 51 a, 52, 53, 61, 62 c og 67 har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens skjønn bygger på feil anvendelse av differanseprinsippet. De generelle bemerkninger vedrørende prinippet er i hovedsak riktige, men retten har ikke trukket de riktige konsekvenser. Selv om det skal foretas en konkret vurdering, er det vanskelig å akseptere den forskjellsbehandling som fremstår i nærværende sak. Det avstås arealer som utgjør fra 2 til 5 prosent av totalarealene for de eiendommer som overskjønnet gjelder. Når forholdende langs veien og på eiendommene er ganske like, kan det ikke være riktig at noen får erstatning for grunnavståelser og båndleggelser, mens andre ikke tilkjennes noe. Den praksis som dette avspeiler, stemmer heller ikke med andre skjønn i distriktet. Det er her referert til en rekke avgjørelser truffet av den samme herredsrett.
Herredsretten har heller ikke vurdert riktig de øvrige momenter som går inn under differanseprinsippet. Dette gjelder for eksempel beplantningen på en rekke eiendommer. Den har flere steder hatt stor betydning både rent estetisk og som lefunksjon uten at det er gitt erstatning.
Når det gjelder ulempe på gjenværende eiendom, har herredsretten tatt feil for så vidt angår sondringen mellom særulemper og alminnelige ulemper. Flere av de påviste ulemper er særulemper som skal erstattes. Subsidiært er det anført at dersom alt skal rubriseres som alminnelige ulemper, kan det ikke være tvil om at den sum av ulemper som foreligger, overstiger tålegrensen etter naboloven §2. Det er ikke grunnlag for å hevde at den sum av ulemper som er påvist under hovedforhandlingen, er påregnelig. Sørumsgata er blitt forkjørsvei, noe som har ført til sterk økning av trafikk, støy m.v. Dette var ikke påregnelig. Hele veibanen er hevet vesentlig, noe som har ført til at alle de båndlagte skråninger er blitt brattere, hvilket igjen medfører store vannproblemer. Heller ikke dette kan sies å være en påregnelig del av utviklingen. Saksøkeren har dessuten ikke gjort noe for å begrense ulempene til tross for protester under reguleringen og ved gjennomføringen av anlegget.
Hva spesielt angår erstatning for gjerde, er det bestridt at sakøkeren kan begrense seg til å betale for oppsetting av flettverksgjerder når man fra tidligere hadde gjerder av bedre kvalitet. Dette vil i så fall være i strid med gjenanskaffelsesprinsippet og den foreliggende rettspraksis. Det vises for øvrig til det som fremgår under de enkelte takstnummer.
De saksøkte har lagt ned slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.
V. Lagmannsrettens generelle bemerkninger.
Retten bygger sitt skjønn på bestemmelsene i lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eiendom og de rettsregler som er utledet av kravet om full erstatning i Grunnloven §105. For så vidt angår kravet om ulempeerstatning, er bestemmelsen i naboloven av 16. juni 1961 §2 sentral.
Som det fremgår foran i skjønnet blir overskjønnsbegjæringen vedrørende taksnummer 62 c å avvise.
De eiendommer som det fremmes overskjønn for, er alle bebygde boligeiendommer i sentralt strøk. De areal som avstås, er striper langs veiene. Stripene har ingen selvstendig omsetningsverdi. Erstatningene blir her å fastsette etter differanseprinsippet, jf Høyesteretts kjennelse i Rt-1976-1507. Det betyr at erstatningen skal fastsettes til differansen mellom eiendommens salgsverdi med og uten det areal som avstås. Ved anvendelsen av differanseprinsippet må det foretas et konkret skjønn for hver enkelt eiendom i hvilken grad inngrepet reduserer omsetningsverdien. Ved denne vurdering har man i praksis ofte tatt utgangspunkt i et prisnivå eller en såkalt strøkspris til veiledning for skjønnet. I nærværende sak er det ikke fremlagt oppgaver eller foretatt vurderinger med sikte på en strøkspris. Slik forholdene ligger an, finner lagmannsretten at man ikke vil få veiledning av betydning i en såkalt strøkspris. Det vises til det som er uttalt av herredsretten på dette punkt.
Når det gjelder den konkrete anvendelsen av differanseprinsippet, må det vurderes hvilken betydning selve det avståtte areal kan ha for omsetningsverdien. Det må også legges vekt på den klausulering av skråninger som kommer inn for de fleste takstnummers vedkommende. I praksis et det også vanlig å trekke beplantning m.v. inn i differansevurderingen. Det er også gjort i nærværende sak. Det er da ikke beplantningens verdi i seg selv som skal erstattes, men dens betydning for omsetningsverdien. Lagmannsretten har vurdert beplantningens betydning som skjerm mot innsyn, som lefunksjon og den estetiske verdi.
I mange skjønn trekkes ulempeerstatningen inn i differansevurderingen. Slik forholdene ligger an i nærværende sak, har lagmannsretten funnet å burde spesifisere ulempeerstatningen der hvor slik er gitt.
Hva angår den nærmere vurdering av spørsmålet om ulempeserstatning, er lagmannsretten noe i tvil om hvordan partenes anførsler er å forstå. Man oppfatter saksøkeren derhen at det ikke foreligger noen form for særulemper. Saksøktes anførsler gå dels på særulemper, dels på alminnelige ulemper. Noen nærmere redegjørelse for forskjellen mellom disse, er ikke gitt. Det kan virke som om saksøkte mener at styrken av ulempene er avgjørende, noe retten ikke er enig i.
Slik lagmannsretten ser spørsmålet, er sondringen mellom særulemper og alminnelige ulemper knyttet til årsakskravet i ekspropriasjonsretten. Utgangspunktet er at bare der hvor en ulempe på resteiendommen kan knyttes direkte til grunnavståelsen, foreligger det en særulempe. I slike tilfeller anses ulempen påført uavhengig av det tiltak det eksprorieres for. Da foreligger nødvendig årsakssammenheng til at det kan sies å foreligge en særulempe. Dersom ulempen ikke kan føres direkte tilbake til grunnavståelsen, men er en følge av saksøkerens bruk av det ekspropierte areal, vil kravet til årsakssammenheng (særulempe) bare være oppfylt dersom avståelsen nettopp fra denne eiendom er nødvendig for at ulempen skal kunne oppstå. I slike tilfeller skal ethvert økonomisk tap erstattes.
Dersom ulempen rammer også andre eiendommer, betraktes den som alminnelig. Da erstattes kun den del av ulempen som eventuelt overstiger tålegrensen etter naboloven §2, jf Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven side 179-180 og Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon side 293.
Når man skal anvende disse prinsipper i praksis, oppstår lett problemer. Det synes som om det etter hvert er blitt et relavtivt begrenset område for hva som aksepteres som særulemper. I praksis kan det se ut som om arronderingsulemper o.l. er de viktigste og kanskje de eneste som med sikkerhet kan betegnes som særulemper. På den annen side er anvedelsesområdet for naboloven §2 utvidet etter tilføyelsen av et nytt fjerde ledd. Dette forhold er ikke berørt av partene under anførslene i nærværende sak.
Lagmannsretten antar etter dette at de ulemper som er påført resteiendommen under taksnummer 12 (Frankplads) og taksnummer 27 (Templet), må karakteriseres som særulemper, idet eiendommene etter inngrepet har fått en meget uhelig arrondering. Det vises til det som er sagt under de respektive takstnummer.
Det kunne også være gode grunner for å betegne ulempene knyttet til den anlagte bussholdeplass på takstnummer 26 (Falla), som en særulempe. Det vises til opplysningene under nevnte takstnummer, blant annet det som fremheves som økt innsyn m.v. som følge av nivåhevning av gaten. Etter det inntrykk retten har av rettspraksis, synes denne type ulempe som hovedregel likevel å betraktes som en alminnelig ulempe, jf Rt-1978-1369, Rt-1983-327 og Rt-1990-526. Det følger av rettspraksis at det skal relativt meget til for å få erstatning for såkalte nærføringsulemper av alminnelig karakter. Det skal imidlertid understrekes at det som foran nevnt nå foreligger en modifikasjon av kravet til tålegrensen, jf naboloven §2 fjerde ledd. Retten vil anvende denne bestemmelse i relasjon til takstnummer 26.
Når det gjelder kravet om erstatning for gjerde, fastsettes den i tettbygd strøk etter gjenanskaffelsesprinsippet. Dette tilsier at erstatningen fastsettes særskilt ut fra hva det vil koste å sette opp nytt gjerde. Retten har derfor ikke trukket vurderingen inn i differansebetraktningen. Når gjenanskaffelsesprinsippet skal legges til grunn, kan man ikke følge saksøkerens anførsler på dette punkt. Den avgjørelse som saksøkeren har påberopt, RG-1986-1023, gjelder en situasjon hvor det ikke var gjerde fra tidligere. Avgjørelsen er derfor ikke relevant for nærværende sak. Det vises til de berørte takstnummer.
VI. De enkelte takstnummer.
Takst nr: 12 eiendom: gnr. 81 bnr. 471 eier: Gro Frankplads og Bjørn J. Frankplads
Areal som eksproprieres:
1. Avstått areal ca 19 m2 2. Frisiktsareal ca 3 m2 båndlegges
Det er ikke gitt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 19 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til næringsulemper ved at eiendommen nå ligger helt i grenselinjen uten mulighet for å komme rundt eiendommen for vedlikehold, forsterket trafikk som følge av riksveistatus for Sørumsgt., støy og støvproblematikk, samt skjemmende fender opp til eiendommens inngangsparti.
Saksøkeren har i det vesentlige anført:
Det foreligger egentlig ingen særulempe. Det er ingen grunn til å gå over det erstatningsbeløp herredsretten har fastsatt og som egentlig gjelder en alminnelig ulempe. Det bør tas hensyn til at det ved oppsetting av autovern m.v. er gjort mye for å sikre trafikkavviklingen.
Saksøkte har i det vesentlige anført:
I tillegg til det som er gjengitt foran under saksøktes kravspesifikasjon, er det utdypet hvilke ulemper som er forbundet med at man ikke har mulighet for å komme rundt eiendommen for vedlikehold. Det er også fremhevet at man har funnet å måtte sette opp trafikkfendere mellom huset og fortauet, hvilket viser en radikal endring av trafikken som langt overskrider tålegrensen. Endelig er det understreket at stripeavståelsen gjelder 19 m2 som utgjør 3,5 prosent av totalarealet.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Man kan ikke se at avståelsen av grunnarealet influerer på omsetningsverdien. Selv om det under andre takstnummer kan være grunnlag for å gi erstatning for en tilsvarende arealavståelse, må det være ut fra en konkret vurdering av forholdene der. Retten kan således ikke se at det er noe brudd med likhetsprinsippet at det for enkelte eiendommer ikke blir gitt erstatning for avståelse av areal av denne eller omtrent tilsvarende størrelse. Det vises for så vidt til saksøkerens generelle anførsler. Den båndleggelse som ligger i frisiktsarealet, sees som en alminnelig ulempe som er trukket inn i differansevurderingen. Heller ikke den kan sees å influere på omsetningsverdien.
Lagmannsretten finner imidlertid at resteiendommen har fått en meget uheldig arrondering som følge av stripeavståelsen. Som fremhevet av saksøkte, er det nå ikke mulig å vedlikeholde deler av huset uten å gå utenfor eiendomsgrensen. Det er også grunn til å fremheve at det som følge av hevning av veibane og fortau, er blitt en trang sjakt mot grunnmur. Dette gjør vedlikeholdet vanskelig og kan lett føre til vanninnsig mot grunnmur.
Erstatning:
Ulempeerstatning (særulempe) kr 50000,-.
Takst nr: 26 eiendom: Gnr. 81 bnr. 738 eier: Berit Falla og Lisbeth Falla Rydning
Areal som eksproprieres:
1. Grunnareal ca 27 m2 2. Skråningsareal ca 10 m2 båndlegges
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 27 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til skråningsareal, næringsulemper - spesielt ved anleggelse av busslomme rett utenfor stue og kjøkken til Sørumsgt. 53, hevning av vei og gate med økt innsyn, alt med betydelig verdireduksjon av eiendommen til følge, jfr. fremlagt takst av 22. juni 1993.
Saksøkeren har i det vesentlige anført:
Herredsrettens vurdering er riktig. Den etablerte busslommen representerer ingen særulempe. Den må betraktes som en alminnelig ulempe som følge av trafikkutviklingen. Tålegrensen er ikke overskredet. Saksøkte plikter å tilpasse seg. Han kan lett unngå ulempe ved innsyn m.v. ved for eksempel å ha egnede gardiner.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det må gis en nærmere begrunnelse dersom en avståelse av 27 m2, som utgjør ca 2,6 prosent av totalarealet, ikke skal lede til noen erstatning. I tillegg kommer den bånedleggelse som ligger i skråningen på ca 10 m2.
Busslommen må anses som en særulempe, blant annet fordi den er lagt rett foran huset med innsyn til kjøkken og stue. Det er nærmere utdypet hvilke ulemper bussholdeplassen ellers trekker med seg, blant annet sjenanse fra folk som venter på bussen m.v. Saksøkte har også fremhevet at han har protestert på et tidligere tidspunkt og anvist en bedre plassering uten at problemet ville blitt veltet over på naboen.
Lagmannsrettens bemerkerninger:
Som fremhevet under lagmannsrettens generelle bemerkninger, er det mange grunner som taler for å betrakte busslommen slik den her er plassert, som en særulempe. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet man anser tålegrensen i naboloven §2 for overskredet.
Bygging av en busslomme må isolert sett betraktes som et ledd i den alminnelige samfunnsutvikling ved tiltagende bruk av bil. Dette kan i seg selv ikke gi grunnlag for erstatning. Ulempene med busslommer må generelt sett anses som påregnelige. Ifølge rettspraksis kan tålegrensen likevel være overskredet dersom det ikke foreligger en konkret påregnelighet. Spørsmålet om hva som konkret er påregnelig, avgjøres ut fra en objektiv vurdering. Dersom Falla etablerte seg på eiendommen på et tidspunkt hvor det forelå konkrete planer om utvidelse av eksisterende vei, kan det ikke kreves erstatning for de ulemper dette innebærer. Det er ikke opplyst i saken om det forelå slike planer den gang. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette forhold, idet man etter en konkret vurdering finner at naboloven §2 fjerde ledd kommer til anvendelse.
Etter den beskrivelse man har fått av forholdene i tilknytning til busslommen, finner retten det bevist at man har fått "... ei monaleg forverring av brukstilhøva...." som i særlig grad rammer takstnummer 26. Det vises til saksøktes anførsler. Ved denne vurdering er det også lagt vekt på at veimyndighetene ikke har gjort noe for å redusere ulempene. Det legges således til grunn at man uten særlige omkostninger kunne ha flyttet bussholdeplassen noe slik saksøkte har anført og dermed unngått det vesentlige av ulempene.
Lagmannsretten finner etter dette at det er oppstått et tap i omsetningsverdien som er betydelig. Etter en skjønnsmessig totalvurdering fastsetter man en erstatning som skal kompensere den reduserte omsetningsverdi som skyldes at takstnummer 26 er vesentlig mer rammet enn andre eiendommer.
Lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for erstatning etter differanseprinsippet for så vidt angår selve grunnavståelsen og den ulempe som ligger i båndleggelsen av skråningsarealet. Hevningen av veibanen kan ikke sees å føre til arronderingsmessige særulemper.
Erstatning:
Ulempeerstatning kr 40000,-.
Takst nr: 27 eiendom: Gnr. 81 bnr. 2388 eier: Elisabeth Templet
Areal som eksprorieres:
1. Grunnareal ca 23 m2 2. Skråningsareal ca 8 m2 båndlegges
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 23 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til hevning av gate og vei med skråningsutslag inntil boligen, nærføringsulemper som følge av eiendommen praktisk talt ligger i grenselinjen og at det ikke lenger er mulighet for å komme rundt egen eiendom for vedlikehold - herunder bl.a. utføring av dreneringsarbeider, problemer med overflatevann mot kjeller, søppelansamling mellom gjerde og bolig, alt med betydelig verdireduksjon av eiendommen til følge.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
De nødvendige pretensjoner vedrørende kravet om ankesum er ikke oppfylt, og overskjønnsbegjæringen må derfor avvises. Subsidiært er det gjort gjeldende at herredsrettens skjønn er riktig.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det avståtte areal 23 m2 utgjør ca 2,8 prosent av eiendommens totalareal. Det vises for øvrig til det som er referert under kravspesifikasjonen.
Lagmannsrettens bemerkninger: som følge av grunnavståelsen har man nå igjen bare en smal stripe på 50-75 cm mellom gjerdet og husveggen. Da man under anlegget har hevet veibanen og fortauet, er det oppstått en bratt skråning ned mot grunnmuren. Disse forhold gjør at resteiendommen får en meget uheldig arrondering, som anses som en særulempe. Man fremhever særlig at det lett vil oppstå problemer med overflatevann mot kjellermur, samt at den smale stripen lett vil fungere som søppelplass for forbipasserende.
Erstatning:
Ulempeerstatning (særulempe) kr 25000,-.
Takst nr: 38 eiendom: gnr. 82 bnr. 96 eier: Ivar Madsen
Areal som eksproprieres:
Skråningsareal 13 m2 båndlegges.
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
1. Erstatning for tap av en biloppstillingsplass. 2. Erstatning for påkrevet omarbeidelse og tilpasning på egen eiendom som følge av hevning av gang- og sykkelvei, arbeidskostnader kr 11932,. 3. Erstatning for 36,5 lm impregnert og beiset tregjerde satt opp av grunneier etter at tidligere tilsvarende gjerde ble revet og materialene fjernet. I tillegg kreves erstattet forlengelse av nettinggjerde mot nabo.
Arbeidskostnader og materialer utgjør kr 13853,-, som tilsvarer en lm-pris på kr 379,50.
4. Erstatning for tapt beplantning, syrinbuskhekk, oppbygget steinbed med prydplanter og busker, samt 5 stk. rosebusker som følge av anleggelse av skråningsareal på eiendommen.
5. Erstatning for manglende reasfaltering, kostnadsmessig anslått til kr 700,-.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Som det fremgår av herredsrettens avgjørelse, er det ikke grunnlag for erstatning for de poster som går inn under differanseprinsippet. Også avgjørelsen vedrørende gjerdeerstatning er korrekt. Selv om erstatning skal utmåles etter prinsippet om gjenanskaffelsesverdi, skal erstatningen begrenset til det som er nødvendig for å gjenanskaffe et gjerde som dekker et alminnelig gjerdebehov, med andre ord behovet for sikring mot vei. Det er vist til RG-1986-1023.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Selv om det her ikke avstås grunn, båndlegges et skråningsareal på 13 m2. På grunn av hevning av veibanen, fører skråningen til at beplantning er fjernet og antall biloppstillingsplasser er redusert fra 2 til 1. Dette må influere på omsetningsverdien.
Når det gjelder kravet om gjerdeerstatning, kan det ikke være riktig å fastsette den slik herredsretten har gjort det og slik saksøkeren anfører. Dersom det skal gis full erstatning, må man ha krav på et gjerde av tilsvarende kvalitet som det som ble fjernet. Dertil kommer at saksøkte i dette tilfelle ville ha akseptert å få det gamle satt opp igjen. I stedet har Vegvesenet kastet et gjerde som var fullt brukelig.
Erstatning for manglende reasfaltering bortfaller, idet det legges til grunn at kommunen vil utføre arbeidet.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Man finner ikke at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning for tap av en biloppstillingsplass. Saksøkte har en tilpasningsplikt, som ikke anses oppfylt i nærværende tilfelle. Han kan således etter rettens skjønn fortsatt få plass til to biler.
Hva angår kravspesifikasjon nr. 2, finner en at det her foreligger en arronderingsulempe (særulempe) som følge av hevningen av veibanen. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 10000,-.
Når det gjelder kravet om gjerdeerstatning, er lagmannsretten enig i saksøktes anførsler. Det vil ikke bli gitt full erstatning etter gjenanskaffelsesprinsippet dersom den skal begrenses til de minimumskrav som trengs for å sikre en eiendom. Avgjørelsen i RG-1986-1023 er ikke relevant, idet det der gjaldt utlegg til et nytt gjerde som ikke erstattet tidligere gjerde. Erstatningen fastsettes etter det som er oppgitt i kravspesifikasjonen.
Retten finner ikke at det er grunnlag for erstatning for tapt beplantning, idet denne ikke ville ha influert på omsetningsverdien.
Erstatning:
1. Ulempeerstatning (særulempe) kr 10000,-.
2. Gjerdeerstatning kr 13853,-.
Takst nr: 50 eiendom: gnr. 81 bnr. 740 eier: Kjell Simensen
Areal som eksproprieres:
1. Grunnareal ca 31 m2 2. Skråningsareal ca 22 m2 båndlegges
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 31 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til 22 m2 skråning på egen eiendom med redusert utnyttelse, tap av beplantning (1 syrin, 1 sibirkornell, 2 stk. peoner, 1 kirsebærtre og 1 blomsterbed) samt ulempe ved nærføring og hevning av gate og vei med økt innsyn og forsterkning av støy og støvproblematikk, alt med betydelig verdireduksjon for eindommen til følge.
Saksøkeren har vesentlig gjort gjeldende:
Når man skal anvende differanseprinsippet, er det ikke relevant å vise til erstatningen vedrørende taktsnummer 49. Som fremhevet av herredsretten, er det blant annet den forskjell at man under takstnummer 49 tar av selve utearealet mot gaten, mens det ikke på samme måte gjør seg gjeldende for takstnummer 50. Det vises for øvrig til herredsrettens vurdering.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det avstås hele 31 m2 og båndlegges ca 22 m2. Dersom det her ikke skal fastsettes erstatning etter differanseprinsippet, får man et klart brudd på kravet om lik behandling. Det vises særlig til herredsrettens vurdering av taktsnummer 49. Begge eiendommer har uteareal mot gaten.
Lagmannsrettens bemerkeninger:
Man er i prinsippet enig med saksøkeren i at det ikke uten videre kan trekkes slutninger fra det forhold at en nabo har fått erstatning. Saksøkte har imidlertid rett i at taksnummer 50 som takstnummer 49 har uteareal som går til veien, selv om husene er plassert forskjellig. Det avståtte og det båndlagte areal kan likevel ikke antas å influere på omsetningsverdien. Retten finner etter en konkret vurdering at beplantningen har hatt betydning både som lefunksjon og estetisk sett. Dette vil påvirke omsetningsverdien. De økte ulemper som følge av trafikk m.v., antas ikke å overstige tålegrensen. Hevningen av veien fører her ikke til arronderingsmessige særulemper.
Erstatning:
Ulempeerstatning (beplantning) kr 10000,-.
Takst nr: 51 a eiendom: gnr. 81 bnr. 534 eier: Rolf Soløst
Areal som eksproprieres:
1. Grunnareal ca 18 m2 2. Skråningsareal ca 12 m2 båndlegges
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 18 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til anlagt skråningsareal på 12 m2 mot boligen med redusert utnyttelse av gjenværende areal mot vei, tap av beplantning på avstått areal (3 peoner), samt ulempe ved hevning av gate og vei med økt innsyn til eiendommen samt forsterket støy og støvproblemer, alt med betydelig verdireduksjon for eindommen til følge.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til herredsrettens vurdering.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til det som er referert under kravspesifikasjonen.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten kan ikke se at grunnavståelsen og båndleggelsen har noen innvirkning på omsetningsverdien. De ulemper som saksøkte har fremhevet, er av alminnelig karakter og overskrider ikke tålegrensen. Man kan således ikke se at hevningen av veien medfører noen arronderingsmessige særulemper på resteiendommen.
Det fastsettes ingen erstatning ut over det som er fastsatt av herredsretten.
Takst nr: 52 eiendom: gnr. 81 bnr. 557 eier: Jorun Borlaug og Sverre Olav Borlaug
Areal som eksproprieres:
1. Grunnareal ca 13 m2 2. Skråningsareal ca 11 m2 båndlegges
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
1. Erstatning for grunnavståelse, 13 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til skråningsareal på 11 m2 mot egen eiendom og nærføringsulemper som følge av hevning av gate og vei med økt innsyn og forsterket støy og støvplager, tap av beplantning (5 stk. grantrær, 2 stk. syrener), samt ca lm hekk mot nabo. 2. Erstatning for 19,3 lm dobbelt stakittgjerde av impregnert materiale (90 cm høyt), samt 2,6 m bred port, pristilbud kr 16464,-, jfr. bilag 1 til prosesskrift av 12. april 1994.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til herredsrettens vurdering som er riktig både for så vidt angår differanseprinsippet og gjerdeerstatningen.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens vurdering etter differanseprinsippet er uriktig. Det vises til det som er sagt under kravspesifikasjonen.
Når det gjelder kravet om gjerdeerstatning, vises det til det som er sagt under takstnummer 38. Det er fremlagt pristilbud på kr 16464,-.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Man finner ikke at grunnavståelsen og båndleggelsen har noen innvirkning på omsetningsverdien. Det samme er tilfelle med den beplantning som er fjernet. Hevningen av veien antas her ikke å føre til noen arronderingsmessige særulemper på resteiendommen. De øvrige ulemper er av allmenn karakter og overskrider ikke tålegrensen.
Når det gjelder kravet om gjerdeerstatning, viser man til det som er uttalt under takstnummer 38. Dersom saksøkte skal få full erstatning, må man erstatte et gjerde av samme kvalitet som det som ble revet. Retten vil her spesielt fremheve det uheldige i at Vegvesenet har fjernet et verdifullt gjerde uten overhodet å forespørre saksøkte. Så vidt man forstår er et fullt bruktbart gjerde som saksøkte ønsket gjenoppsatt, rett og slett kastet.
Erstatning:
Gjerdeerstatning kr 16464,-.
Takst nr: 53 eiendom: gnr 81 bnr. 723 eier: Per Helge Tøndel
Areal som eksproprieres:
1. Grunnareal ca 17 m2 2. Skråningsareal ca 22 m2 båndlegges 3. Frisiktsareal ca 18 m2 båndlegges
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
1. Erstatning for grunnavståelse, 17 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til skråningsareal på 22 m2 inntil boligeiendommen, samt frisiktslinje på 18 m2, alt med redusert utnyttelsesmuligheter for gjenværende areal mot vei til følge, tap av beplantning med 5 grantrær, syrener og hekk mot nabo, samt nærføringsulemper som følge av hevning av vei og gate med økt innsyn og forsterket støy og støvproblematikk, alt med betydelig verdireduksjon til følge.
2. Erstatning for feilplassert lysmast og elektrisk skap, hvor lysmast blir stående på grunneiers eiendom og gjerdelinjen avbrytes for å unngå inngjerding av elektrisk skap alt med skjemmende totalinntrykk for eiendommen. 3. Erstatning for nytt gjerde mot nabo, ca 4,5 lm.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke grunnlag for erstatning ut over det som er fastsatt av herredsretten. Det vises til dens vurdering.
Saksøktes har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til den argumentasjon som fremgår av kravspesifikasjonen.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Hva angår kravspesifikasjon nr. 1, er det etter rettens mening feil å angi tap av 5 grantrær. Etter det man kan se av fremlagt fotografi, gjelder det 5 stk. syrener.
Lagmannsretten finner ikke at grunnavståelsen og båndleggelsen i seg selv har noen betydning for omsetningsverdien. På grunn av grunnavståelsen samt plasseringen av et elektrisk skap og en lysmast, får eiendommen en arrondering som gir et skjemmende inntrykk når gjerdet blir satt opp på ny. Dette må anses som en særulempe som blir å erstatte skjønnsmessig. En del beplantning er fjernet, og det anses vanskelig med ny beplantning. Dette må også sees som et resultat av den uheldige arrondering på gjenværende eiendom. Erstatningen for disse to poster fastsettes skjønnsmessig til kr 12000,-.
Det er gitt erstatning for gjerde mot gata. I tillegg er det for overskjønnet krevet erstatning for 4,5 lm mot nabo. Kravet tas til følge.
Erstatning:
1. Ulempeerstatning kr 12000,-.
2. Gjerde mot nabo (4,5 m a kr 230,-) kr 1035,-.
Takst nr: 61 eiendom: gnr. 81 bnr. 369 eier: Torill Gjendem og Jan Eivind Gjendem
Areal som eksproprieres:
Grunnareal ca 32 m2
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 32 m2 av asfaltert areal foran bolig og forretningseiendom, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til at inngrepet fører til tap av en parkeringsplass og redusert utnyttelse av gjenværende areal.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens vurdering er riktig. Dersom det skal gis erstatning for tap av en parkeringsplass, forutsetter det at en fritt kan bruke naboens grunn til innkjøring.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til kravspesifikasjonen. Det er et faktum at man fritt kan kjøre inn mellom de to naboeiendommene. Da er tapet av en parkeringsplass en realitet. Uansett avstås det et så stort areal (32 m2) at det etter differanseprinsippet vil influere på omsetningsverdien.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Det avståtte areal har isolert sett ingen betydning for omsetningsverdien. Dersom det skulle hatt betydning, måtte det godtgjøres at det var lovlig adgang til å parkere der. Det er ikke sannsynliggjort at så er tilfelle. Retten legger til grunn at arealet i realiteten er innkjøringsvei til eiendommen. Det er da ikke grunnlag for erstatning.
Det fastsettes ingen erstatning.
Takst nr. 67 eiendom: gnr. 81 bnr. 733 eier: Borghild Bredde
Areal som eksproprieres:
1. Grunnareal ca 39 m2 2. Skråningsareal ca 37 m2 båndlegges 3. Frisiktsareal ca 5 m2 båndlegges
Det er ikke fastsatt spesielle skjønnsforutsetninger.
Saksøktes kravspesifikasjon:
Erstatning for grunnavståelse, 37 m2 hagegrunn, basert på differanseprinsippet hvor hensyn tas til et skråningsareal på 37 m2 og frisiktsareal på 5 m2, nærføringsulemper og verdiforringelse for eiendommen til følge.
Saksøkeren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til herredsrettens vurderinger som er riktige.
Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det vises til kravspesifikasjonen. Det avståtte areal utgjør ca 5 prosent av totalarealet. Også her er det en betydelig hevning av gatenivået, hvilket gjør at skråningen på 37 m2 blir bratt. Disse forhold samt fjernet beplantning (se påstand for herredsretten) må tilsi erstatning etter differanseprinsippet.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Selv om det her avstås et forholdsvis stort areal, kan man ikke se at dette i seg selv tilsier erstatning etter differanseprinsippet. Det samme gjelder båndleggelsen av frisiktsarealet.
Man har vurdert om hevningen av gatenivået gjør at den etablerte skråning må betraktes som en særulempe fordi arronderingen av resteiendommen blir uheldig. Etter en konkret vurdering av forholdene, hvor det blant annet er tatt henyn til eiendommens totale areal og husets beliggenhet, finner man ikke at det foreligger en slik arronderingsulempe. Skråningen må derfor vurderes som en alminnelig ulempe, som ikke antas å influere på omsetningsverdien. Det samme antas å være tilfelle med den beplantning som er fjernet.
Det fastsettes ingen erstatning.
VI. Avsavnsrente.
Partene er enige om at den avsavnsrente som er fastsatt av herredsretten blir å justere i overenstemmelse med endringene i det alminnelige rentenivå. Retten fastsetter den skjønnsmessig til 8 prosent fra 5. mai 1991 og til betaling skjer.
VII. Saksomkostninger.
For så vidt angår takstnummer 62 c, Georg Lindokken, blir overskjønnsbegjæringen å avvise. Han må da selv bære sine omkostninger for overskjønnsretten. Lagmannsretten finner det urimelig at det her ble begjært overskjønn, men er etter en nærmere overveielse og under tvil kommet til at det ikke var åpenbart urimelig. Kommunen må derfor bære egne omkostninger i forbindelse med avvisningen.
Av de gjenværende takstnummer har nummer 12, 26, 27, 38, 50, 52, og 53 oppnådd høyere erstatning ved overskjønnet. De skal ha erstattet sine utgifter ved overskjønnet, jf skjønnsloven §54a litra a, jf §54.
De andre må selv bære sine omkostninger for overskjønnet, idet lagmannsretten ikke finner å burde anvende skjønnsloven §54a tredje ledd. Lagmannsretten finner det urimelig at det ble begjært overskjønn, men er etter en nærmere overveielse kommet til at det ikke var åpenbart urimelig. Kommunen må defor bære egne omkostninger.
Advokat Øien har innlevert omkostningsoppgave på kr 29900,-, hvorav salær kr 29000,-. Han har ikke foretatt fordeling på de forskjellige takstnummer. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn, dog således at man skjønnsmessig anslår den del av omkostningene som refererer seg til de 7 saksøkte som oppnår bedre erstatning, til kr 22000,-, inkludert utgifter til kopiering.
De lovbestemte utgifter fordeles skjønnsmessig med 7/11 på kommunen og 4/11 på de takstnummer som ikke oppnår høyere erstatning.
Overskjønnet er enstemmig.
Slutning:
1. Overskjønnsbegjæringen fra takstnummer 62 c, Georg Lindokken avvises.
2. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.
3. I saksomkostninger betaler Skedsmo kommune 22.000 - tjuetotusen - kroner til de saksøkte nr. 12, 26, 27, 38, 50, 52 og 53 som har vært representert ved advokat Sigmund Øien.
4. Skedsmo kommune betaler 7/11 av de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder utgifter til skjønnsmennene. De saksøkte nr. 51 a, 61, 62 c og 67 betaler 4/11 av de samme utgifter.
5. Oppfyllelsesfristene etter punkt 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn. Oppfyllelsesfristen etter punkt 4 er 2 - to - uker fra meddelelsen om endelig utgiftsfastsettelse.