RG-1997-493
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-11 |
| Publisert: | RG-1997-493 (80-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 93-08003 A/60 - Borgarting lagmannsrett LB-1996-00893 K. |
| Parter: | Kjærende parter: Bergen Kunstforening m.fl. (102 parter - nr. 1 til 81, nr. 83 til 96 og nr. 98 til 104) (Prosessfullmektig: Advokatene Jon R. Gundersen og Gunnar Meyer, Lund, Gundersen & Co, Advokatene Kjell Nyborg og Tor Nordlie, Nyborg & Blanck). Kjærende parter: Hunsfos Fabrikker ASA (nr. 82), Spareskillingsbanken (nr. 97) (Prosessfullmektig: Advokat Stein Erikstad). Kjæremotparter: 1. Magne Jordanger (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Hjort DA v/advokat Else Bugge Fougner). 2. Petter Raaholt (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Stenberg-Nilsen, Christophersen og Lyngtveit ANS v/advokat Hans Stenberg-Nilsen). 3. Odd Rune Austgulen (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wesenberg). 4. Coopers & Lybrand ANS 5. Statsautorisert revisor Odd Korsnes (Prosessfullmektig for nr. 4 og 5: Advokatfirmaet de Besche & Co v/advokatene Karstein J. Espelid og Terje Granvang). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Hein Eriksen. Lagdommer Hans Kristian Bjerke. Lagdommer Kjersti Graver |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §169, §171, §174, §179, §181 |
Kjæremålet gjelder saksomkostningsavgjørelse.
Oslo byrett avsa 13 september 1995 dom med slik slutning:
1. De saksøkte frifinnes.
2. Saksøkerne dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger til Magne Jordanger med kr 4048247 (firemillionerførteåttetusentohundreogførtisyvkroner), til Petter Raaholt med kr 1477770 (enmillionfirehundreogsøttisyvtusensyvhundreogsøttikroner), til Odd Rune Austgulen med kr 2049793 (tomillionerogførtinitusensyvhundreognittitrekroner) og til Coopers & Lybrand ANS og Rune Korsnes med kr 9668335 (nimillionersekshundreogsekstiåttetusentrehundreogtrettifemkroner).
3. Saksøkerne dømmes en for alle og alle for en til å betale salær og utgifter til sakkyndige domsmenn.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
Byretten begrunnet saksomkostningsavgjørelsen med at saksøkerne hadde tapt søksmålet fullstendig og at tvistemålsloven §172 skal legges til grunn. Det heter videre i rettens premisser:
Saksøkerne må i tillegg dekke salær og utgifter til sakkyndige domsmenn. Deres salær fastsettes i særskilt beslutning senere.
Begge sider har lagt ned påstand om solidaransvar for saksomkostninger og retten legger dette til grunn.
De kjærende parter påkjærte rettidig saksomkostningsavgjørelsen i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd. Det var da ikke tatt stilling til om dommen skulle påankes, og det ble antatt at kjæremålet ble å stille i bero inntil dette var avklart.
Ved felles prosesskrift fra prosessfullmektigene av 21 november 1995, ble kjæremålet begjært hevet hva angår de kjærende parter Hunsfos Fabrikker ASA og Spareskillingsbanken og kjæremotpartene Magne Jordanger, Petter Raaholt og Odd Rune Austgulen, under henvisning til inngått forlik om saksomkostningene.
De øvrige kjærende parter, Bergen Kunstforening og 101 andre, har senere påanket byrettens dom. Anken omfatter også saksomkostningsspørsmålet. Det er fra begge sider forutsatt at kjæremålet blir å avvise i forhold til de ankende parter om anken kommer til realitetsbehandling.
Til realitetsbehandling i kjæremålssaken gjenstår spørsmålet om de ikke ankende parter, Hunsfos Fabrikker ASA og Spareskillingsbanken, skal stå solidarisk ansvarlige for saksomkostningene på kr 9668335 som saksøkerne i byretten ble dømt til å betale Coopers & Lybrand ANS og Rune Korsnes.
De kjærende parter Hunsfos Fabrikker ASA og Spareskillingsbanken, har nedlagt slik endelig påstand:
1. Hunsfos Fabrikker ASA og Spareskillingsbankens omkostningsansvar begrenses til den proratariske del av saksomkostningene til Coopers & Lybrand ANS og Odd Rune Korsnes i henhold til byrettsdommens punkt 2 og 3.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
De kjærende parter fremholder at kjæremålet bør stilles i bero til anken blir realitetsbehandlet, ettersom den også omfatter omkostningsspørsmålet.
Det hevdes at byretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Ettersom det fremgår av domspremissene at saken har budt på tvil, skulle retten ha utdypet hvorfor ikke omkostningsspørsmålet ble å avgjøre etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Kravet til begrunnelse er skjerpet når omkostningene er store. Her dreier det seg om ca kr 18 millioner.
Omkostningsavgjørelsen må videre oppheves idet skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig og klart urimelig. De kjærende parter hadde god grunn til å se rettens avgjørelse.
De kjærende parter anfører at byretten ikke har foretatt noen reell vurdering når det gjelder fordeling av saksomkostningene, som foreskrevet i tvistemålsloven §178. Det fremgår ikke av rettens premisser hvilke forhold som tilsier solidarisk ansvar for de samlete omkostningene for samtlige 104 saksøkere. Saksøkernes krav spenner over en bred skala, noe som i seg selv burde foranledige en begrunnelse for å idømme fullt solidaransvar.
Retten er ikke bundet av partenes gjensidige påstand om ileggelse av saksomkostninger in solidum. Det vises til Tore Schei, Kommentarer til tvistemålsloven, bind I, 1990-utgaven side 375, der det fremgår at retten skal fordele saksomkostningene på selvstendig grunnlag.
Solidaransvaret må videre begrenses oppad til det beløp det antas å ville ha utgjort om det ikke hadde vært prosessfellesskap. Det betviles at byretten har antatt at saksomkostningene til de saksøkte ville ha utgjort kr 17324001,- dersom det ikke hadde vært prosessfellesskap.
Når det gjelder utgiftene til fagkyndige meddommere, følger det av tvistemålsloven §171 jf §169 at omkostningene skal påhvile hver av partene med like beløp, med mindre omkostningsavgjørelsen forøvrig blir stående. Beslutningen om oppnevning av meddommere ble fattet i begge parters interesse.
Også av hensyn til de praktiske konsekvenser foreligger sterke grunner for å omgjøre byrettens avgjørelse i omkostningsspørsmålet. Om de øvrige parter får medhold i ankesaken, vil de to gjenværende kjærende parter i første omgang kunne risikere å bli utsatt for krav på hele saksomkostningsbeløpet, ettersom byrettens dom er rettskraftig i forhold til dem. Dersom de øvrige parter i prosessfellesskapet blir fritatt for å betale saksomkostninger i ankeinstansen, kan det bli nødvendig for de to gjenværende, kjærende, parter å gå veien om nytt søksmål for å få tilsvarende resultat i forhold til dem.
Kjæremotpartene har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes i forhold til kjærende parter nr. 82 Hunsfos Fabrikker og nr. 97 Spareskillingsbanken.
2. Kjæremålet avvises i forhold til kjærende parter nr. 1 til 81, nr. 83 til 96 og nr. 98 til 104.
3. De kjærende parter tilpliktes in solidum å betale til Coopers & Lybrand ANS og statsautorisert revisor Odd Korsnes omkostningene ved kjæremålet.
Det følger av Høyesteretts praksis at selvstendig kjæremål over omkostningsavgjørelsen for de 102 ankende parter er avskåret som en følge av anken, jf Rt-1983-1557 og Rt-1971-415. Kjæremålet må bli å avvise hva angår dem. Det er derimot ikke grunnlag for å stille kjæremålet i bero i forhold til Hunsfos Fabrikker og Spareskillingsbanken. Det materielle spørsmål er her rettskraftig avgjort, og de har krav på å få også omkostningsspørsmålet avgjort uavhengig av ankesaken.
Lagmannsrettens prøvelsesrett i selvstendige kjæremål over omkostningsavgjørelser er begrenset, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Den omfatter ikke prøving av om saksomkostninger burde vært fordelt etter tvistemålsloven §172 annet ledd, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 387/388. Det vises også til Rt-1995-1094.
Under enhver omstendighet foreligger ikke vilkårene for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd. At det er uttrykt tvil i domspremissene på ett eller flere punkter er ikke nok. Det må foreligge kvalifisert tvil, jf Schei, bind I side 354.
Byrettens begrunnelse er fullt forsvarlig og i samsvar med praksis. Kjennelsen i Rt-1985-236 som er påberopt av den kjærende part, gjaldt en omkostningsoppgave som ble opphevet på grunn av mangelfulle premisser. Oppgaven er ikke tvistegjenstand i denne sak.
Det er intet i saken som kan begrunne at omkostningsoppgaven er å anse som sterkt urimelig. I en sak med et samlet krav på mer enn en halv milliard kroner pluss renter og med uvanlig mange parter på begge sider, vil saksomkostningene nødvendigvis bli store.
Byretten har gitt tilstrekkelig spesifikasjon av saksomkostningene til å tilfredsstille kravene i tvistemålsloven §179 første ledd 2. punkt. Lagmannsretten er avskåret fra å prøve byrettens skjønn med hensyn til om omkostningene var nødvendige.
Med den utforming de kjærende parters påstand nå har, forutsettes at ileggelse av omkostningsansvar som sådant aksepteres, men at det bare kan ilegges et proratorisk ansvar. Byretten hadde full adgang til å ilegge solidaransvar etter tvistemålsloven §178 annet ledd. Saksomkostningene ville har blitt de samme uansett hvor mange parter det måtte være på saksøkersiden. Dette samsvarer med de kjærende parters egne anførsler for byretten. Ettersom partene var enige på dette punkt, forelå ikke behov for ytterligere begrunnelse.
Størrelsen på de kjærende parters krav og variasjoner innbyrdes i denne relasjon kan ikke ha betydning for kravet til begrunnelse.
Samtlige saksøkte for byretten nedla påstand om solidaransvar for omkostningene, uten at saksøkerne tok til motmæle på dette punkt.
Når det gjelder utgiftene til sakkyndige domsmenn, fremgår det av tvistemålsloven §171 at likedeling av disse utgiftene ikke er hovedregelen, men unntaket.
Det er en påregnelig følge av prosessordningen at de kjærende parter hefter fullt ut for saksomkostningene og blir stående alene ansvarlige for det hele omkostningskrav ved unnlatt anke. Det påhviler dem selv å dempe slike virkninger, f.eks. gjennom avtaler.
Om lagmannsretten kommer til at det foreligger feil i rettsanvendelsen, må byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten. Lagmannsretten har ikke kompetanse til å fastsette ny omkostningsavgjørelse basert på et proratorisk prinsipp.
Lagmannsretten bemerker:
I forhold til de 102 kjærende parter som har påanket byrettens dom, blir kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen å stille i bero. Det fremgår av kjennelse i Rt-1983-1557 at anke over dom som omfatter omkostningsspørsmålet utelukker særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelsen etter tvistemålsloven §181 annet ledd. I kjennelse i Rt-1993-1147 har Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt at "det særskilte kjæremålet over saksomkostningsavgjørelsen i et slikt tilfelle skal stilles i bero, og at det må anses bortfalt uten særskilt hevningskjennelse når det treffes avgjørelse i hovedsaken". Lagmannsretten legger dette til grunn for sin avgjørelse.
Kjæremålet blir å heve hva angår forholdet mellom de kjærende parter Hunsfos Fabrikker og Spareskillingsbanken og kjæremotpartene Magne Jordanger, Petter Raaholt og Odd Rune Austgulen, i henhold til felles påstand, der partene også er enige om å bære sine egne saksomkostninger.
Til behandling gjenstår prøving av byrettens omkostningsavgjørelse i kjæremålet fra Hunsfos Fabrikker og Spareskillingsbanken mot Coopers & Lybrand ANS og Odd Korsnes.
Lagmannsretten kan bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd. De skjønnsmessige sider ved avgjørelsen, herunder rimelighetsvurderingen av om unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd bør anvendes, kan ikke overprøves. Likevel kan skjønnet settes tilside om skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig, jf Schei, Tvistemålsloven I side 388. Lagmannsretten kan også prøve byrettens saksbehandling og etter omstendighetene oppheve avgjørelsen hvis begrunnelsen ikke gir mulighet for å etterprøve lovanvendelsen ved omkostningsavgjørelsen.
Av byrettens dom fremgår, side 97 - 99, at retten har vurdert om unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse. Selv om byrettens begrunnelse er svært kortfattet på dette punkt, har ikke lagmannsretten grunnlag for å tilsidesette denne skjønnsmessige vurdering som vilkårlig eller klart urimelig. Av kjennelse i Rt-1995-1094, som gjaldt tvistemålsloven §174 annet ledd, fremgår at byretten har betydelig grad av frihet i utøvelsen av slike skjønnsmessige vurderinger ved omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten skal legge til grunn hvordan saken var opplyst for byretten, jf Rt-1995-1147.
Byretten har ilagt de kjærende parter solidaransvar for saksomkostningene, under henvisning til at begge sider har lagt ned påstand om det. Det kan synes som om byretten ila dette ansvar på grunnlag av manglende innsigelser fra de kjærende parter mot en påstand fra motparten om slikt ansvar. Byrettens premisser er imidlertid knappe og gir begrenset anvisning når det gjelder rettens vurderinger på dette punkt.
Lagmannsretten savner i denne forbindelse en drøfting av forholdet til tvistemålsloven §178 annet ledd, hvoretter retten skal foreta en fordeling av omkostningene når det er flere parter i en sak, herunder vurdere om de skal hefte solidarisk. Det vises til Schei, Tvistemålsloven I side 376, der det uttales at noen uttrykkelig påstand om fordeling neppe er nødvendig, videre at "partene må fornuftigvis oppfattes slik at deres omkostningsansvar skal begrenses mest mulig".
Etter tvistemålsloven §178 annet ledd skal solidaransvar ilegges når partene hefter solidarisk for tvistegjenstanden. Også i andre tilfelle kan partene pålegges solidarisk ansvar for omkostningene, dog slik at ansvaret for den enkelte skal begrenses oppad til det beløp det ville ha utgjort om det ikke hadde vært prosessfellesskap. Det er intet i byrettens omkostningsavgjørelse som indikerer at disse vilkår er vurdert og isåfall på hvilket grunnlag byretten har nådd sitt resultat.
Etter lagmannsrettens vurdering må det legges vekt på at det gjelder en sak med mange parter og med betydelige saksomkostningskrav. Det fremgår av kjennelse i Rt-1989-1136, jf også Schei, Tvistemålsloven I side 389, at hvis omkostningene er svært store, kan det tilsi at domstolen noe mer utførlig enn vanlig, begrunner omkostningsavgjørelsen. Et solidaransvar for saksomkostninger til Coopers & Lybrand og Rune Korsnes på nær kr 9.7 millioner er av en størrelsesorden der kravet til begrunnelse må anses skjerpet.
Lagmannsretten finner etter dette at byrettens omkostningsavgjørelse er mangelfullt begrunnet. Den er ikke tilstrekkelig til at en kan se om lovens saksomkostningsregler er riktig anvendt. Byrettens domsslutning blir å oppheve på dette punkt, og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling for byretten.
Når det gjelder utgifter til fagkyndige meddommere, jf tvistemålsloven §171, skal de vurderes som endel av saksomkostningene i forhold til reglene i tvistemålsloven §172 flg, jf Schei, Tvistemålsloven I side 350. Den mangelfulle begrunnelse i byrettens omkostningsavgjørelse gjelder også dette punkt. Det blir også å oppheve og hjemvise til ny behandling for byretten.
Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke på det nåværende stadium, men utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum, til den endelige avgjørelse av omkostningsspørsmålet for byretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet over Oslo byretts dom, punkt 2, 3 og 4, fra de kjærende parter nr. 1 til 81, nr. 83 til 96 og nr. 98 til 104, stilles i bero til rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken.
2. Kjæremålssaken mellom Hunsfos Fabrikker ASA og Spareskillingsbanken som kjærende parter og Magne Jordanger, Petter Raaholt og Odd Rune Austgulen som kjæremotparter, heves.
3. Oslo byretts dom, punkt 2, 3 og 4, oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i byretten, hva angår Hunsfos Fabrikker ASA og Spareskillingsbanken som saksøkere og Coopers & Lybrand ANS og Rune Korsnes som saksøkte.
4. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten vedrørende behandlingen av punkt 3 ovenfor, utsettes til den endelige avgjørelse av omkostningsspørsmålet for byretten.