RG-1997-93
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-29 |
| Publisert: | RG-1997-93 (16-97) |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr: 94-00940 - Agder lagmannsrett LA-1995-00188 A. Anket til Høyesterett - HR-1996-00231K , anken nektet fremmet. |
| Parter: | Ankende part: Karin Unni Henriksen (Prosessfullmektig: Advokat Nils H. Storeng). Ankemotpart: Reime Jarlsø AS (Prosessfullmektig: Advokat Einar Østerdahl Poulsson). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, lagdommer Per Holtar Evensen, lagdommer Inge Hobæk med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §180, §13, §61 |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en oppsigelse i arbeidsforhold. Karin Henriksen har vært ansatt ved bedriften Reime Jarlsø AS fra 1967, fra 1983 i 1/2 stilling på grunn av delvis uførhet. Etter å ha vært permittert en tid ble hun ved skriv 25. mai 1994 oppsagt fra sin stilling. Partene holdt 15. juni 1994 forhandlingsmøte i samsvar med arbeidsmiljøloven §61, uten å komme til enighet. Ved stevning 9. august 1994 til Tønsberg byrett reiste Karin Henriksen sak mot bdriften med påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig, og med krav om erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Saksøkte påsto seg frifunnet.
Tønsberg byrett - byrettsdommer Rolf Nielsen med to arbeidslivskyndige meddommere - avsa 4. januar 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Reime Jarlsø AS frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen er avsagt under dissens, idet en av meddommerne mente at oppsigelsen burde kjennes ugyldig, men var enig med flertallet i at det ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning eller oppreisning. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av domspremissene.
Karin Henriksen med advokat Nils H. Storeng som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett på grunn av påstått uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. I anken er kravet om erstatning ikke opprettholdt. Reime Jarlsø AS med advokat Einar Østerdahl Poulsson som prosessfullmektig har imøtegått anken. Den ankende part krevde å få stå i stillingen under sakens behandling. For lagmannsretten begjærte ankemotparten kjennelse om fratreden inntil saken er rettskraftig avgjort. Ved lagmannsrettens kjennelse 30. juni 1995 ble ankemotpartens begjæring ikke tatt til følge.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 4. januar 1996. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. Sammen med ankemotpartens prosessfullmektig møtte administrerende direktør Gullik Jensen, og han forklarte seg. Det ble fremlagt en del skriftlig bevismateriale, som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet. Det ble ikke avhørt vitner.
I ankeerklæringen er oppgitt at anken gjelder de tre hovedspørsmålene:
1) utvelgelsen ved oppsigelsene,
2) annet passende arbeid i bedriften, og
3) interesseavveiningen mellom bedriftens behov for rasjonalisering og de ulempene oppsigelsen påfører arbeidstakeren.
I ankeforhandlingen er ankepunkt 1) foran ikke opprettholdt. Med disse begrensningene står saken for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er for så vidt også de samme for begge rettene og det vises til byrettens gjengivelse i dommen.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Det aksepteres at oppsigelsen er begrunnet i virksomhetens forhold, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Det hevdes imidlertid at bedriftens vurdering av behovet for oppsigelser ikke var betryggende gode nok før oppsigelsene ble foretatt. Rasjonaliseringen kunne ha vært gjennomført uten at den ankende part ble oppsagt. Det har aldri fremkommet noen klage på den ankende parts arbeid. På oppsigelsestidspunktet forelå et udekket arbeidsbehov i bedriften og arbeidstakeren skulle da ha vært tilbudt dette arbeidet, som hun er kvalifisert for, jfr. Fanebust: Oppsigelse og avskjed i arbeidsforhold, side 150 (3. utgave). Det udekkede behovet er bekreftet i ettertid, både ved at den ankende part hele tiden har utført arbeid som det har vært behov for, og ved at andre personer som har arbeidet tett opp til henne har hatt relativt stort overtidsbruk. Sentralbordtjenesten er nå fordelt til 4 andre personer som i hovedsak har andre funksjoner, og dette må nødvendigvis påvirke deres arbeidskapasitet i disse funksjonene og medføre at annet nødvendig arbeid ikke blir utført.
Ved interesseavveiningen mellom bedriftens behov og de ulempene oppsigelsen påfører den ankende part må det tas hensyn til den ankende parts alder, ansiennitet, yrkeshemning - herunder at hun etter sykdom har kjempet seg tilbake til arbeidslivet -, sosiale forhold, gjeldsbyrde, samt den omstendighet at hun på grunn av situasjonen på arbeidsmarkedet ikke har noen mulighet til å få noen ny sammenlignbar stilling. Når det gjelder bedriftens behov, må det tas hensyn til bedriftens størrelse, nemlig en mellomstor bedrift med ca 150 ansatte, og at den økonomiske gevinsten ved oppsigelsen er i underkant av kr 100000,- pr. år, d.v.s. ca 0,3% av bedriftens samlede årlige lønnsutbetalinger. Når det gjelder interesseavveiningen er det særlig vist til dom i Rt-1984-1058 (1067-1068). Det hevdes at selv om bedriften også etter rasjonaliseringen går med underskudd, må hensynet til en eldre arbeidstaker med lang tids tjeneste gå foran bedriftens interesse i å oppnå en rasjonaliseringsgevinst, jfr. Fanebust l.c. side 164 - 165.
Det er forøvrig gjort gjeldende at det ble begått feil i saksbehandlingen fra bedriftens side, ved at hovedavtalens §10-2 er tilsidesatt. Oppsigelsen ble ikke drøftet med den ankende part på forhånd, slik bestemmelsen foreskriver.
Fra rettspraksis er ellers vist til dommer i Rt-1962-888, Rt-1966-393, Rt-1972-1330, samt dom 8. april 1994 av Trondheim byrett.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Oppsigelsen av Karin Unni Henriksen kjennes ugyldig.
2. Karin Unni Henriksen tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankemotparten har hevdet at byrettens dom er riktig både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Den ankende part er en av mange arbeidstakere som ble oppsagt på grunn av bedriftens behov for innskrenkning og rasjonalisering. Bedriften har i flere år vært et underskuddsforetak, slik at det forelå et meget betydelig akkumulert underskudd frem til oppsigelsen, og heller ikke etter rasjonaliseringen er oppnådd balanse i driften. Underskuddet for 1994 var ca kr 15 millioner og for 1995 antakelig ca kr 2,5 millioner. Jo svakere en bedrift står, desto friere må bedriften stå i sine vurderinger av hvem som må sies opp, jfr. Aagaard/Gjone: Bedriftens personalhåndbok (3. utgave) side 175, samt dom av Eidsivating lagmannsrett inntatt i RG-1985-128 (132-133). Verken de tillitsvalgte eller den ankende parts fagforbund har gitt uttrykk for at oppsigelsen har vært usaklig.
Ved vurderingen av om det foreligger annet passende arbeid, må det avgjørende være om det foreligger arbeid som bedriften finner nødvendig og økonomisk forsvarlig å få utført. I en presset situasjon er det ofte mye arbeid som må utstå. Bedriften har vært forpliktet til å beskjeftige den ankende part under sakens gang, jfr. lagmannsrettens kjennelse 30. juni 1995, og den omstendighet at hun i denne situasjonen er gitt noe arbeid, kan ikke tas som uttrykk for at det er behov for stillingen. Etter omleggingen ved bedriften foreligger det ikke nødvendige arbeidsoppgaver som den ankende part med effekt kan overta. Det arbeidet hun etter oppsigelsen har utført representerer ingen reell avlastning av betydning og vil ikke medføre behov for ekstrahjelp. Bruken av overtid har vært begrunnet i helt andre forhold.
Ved interesseavveiningen må bedriftens behov for rasjonaliseringsgevinst tillegges stor vekt, jfr. foran. Rasjonaliseringen var nødvendig for om mulig å redde bedriften. Det vises i denne forbindelsen til dom av Eidsivating lagmannsrett, inntatt i RG-1995-6 (10-11). Virksomhetens behov må gå foran den ankende parts ulemper, jfr. dom av Frostating lagmannsrett inntatt i RG-1993-1025 (1035). For bedriften var det naturlig å la oppsigelsen ramme der hvor arbeidet på grunn av omlegging falt bort, med visse reservasjoner for sosiale forhold og ansiennitet. Lang ansiennitet gir ingen totalbeskyttelse mot oppsigelse. Oppsigelsen rammer ikke spesielt hardt. Hun har 50% uføretrygd og vil beholde denne. Oppsigelsen er følgelig mindre belastende for henne enn for en arbeidstaker som risikerer å måtte gå arbeidsløs. Bedriftens vurdering av hva som har vært nødvendig, også av hensyn til dens eiere og kreditorer, må tillegges vesentlig vekt. Det vises forøvrig til at verken de tillitsvalgte eller den ankende parts fagforbund har gitt uttrykk for at oppsigelsen av den ankende part har vært usaklig.
Når det gjelder saksbehandlingen, vises til at det er satt opp protokoller fra møter med de tillitsvalgte hele tiden mens rasjonaliseringstiltakene ble drøftet. Det ble også i samsvar med hovedavtalens §10-2 holdt møte med den ankende part før oppsigelsen, jfr. protokoll fra møte 24. mai 1994. Under enhver omstendighet kan en eventuell saksbehandlingsfeil bare tillegges vekt hvis den har hatt betydning for resultatet, og det er ikke tilfellet her.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Tønsberg byretts dom, pkt. 1, stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.".
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder de faktiske forholdene som danner bakgrunnen for oppsigelsen, viser lagmannsretten til den redegjørelsen som er gitt i byrettens dom side 1 - 4, og som lagmannsretten også i alt vesentlig legger til grunn. Oppsigelsen av den ankende part var begrunnet i den høyst nødvendige innskrenkningen og rasjonaliseringen som bedriften iverksatte. Bedriften gikk med betydelige årlige underskudd og det ble ansett som bedriftsøkonomisk nødvendig med et lavere produksjonsnivå og en mer spesialisert produksjon. I den relativt omfattende rasjonaliseringsprosessen synes en rekke oppsigelser, både av operatører og funksjonærer, ikke å ha vært til å unngå. Bedriften sliter nå med et betydelig akkumulert underskudd fra tiden før denne prosessen, og selv etter gjennomføringen går bedriften med underskudd, slik at ledelsen kontinuerlig må alvorlig overveie om det er forsvarlig å fortsette driften.
Partene er enige om at oppsigelsen var begrunnet i virksomhetens forhold, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. For lagmannsretten gjelder tvisten spørsmålet om bedriften hadde annet passende arbeid å tilby den ankende part, jfr. §60 nr. 2, 1. punktum, samt den konkrete interesseavveiningen som må foretas mellom virksomhetens behov for rasjonaliseringsgevinst og de ulempene som oppsigelsen medfører for den ankende part, jfr. §60 nr. 2, annet punktum. Ved denne vurderingen må også tas hensyn til at saken gjelder en yrkeshemmet arbeidstaker, jfr. arbeidsmiljøloven §13.
Som redegjort for i byrettens dom, medførte rasjonaliseringen at sentralbordfunksjonen, som var den vesentlige delen av den ankende parts arbeidsfelt, ble omlagt ved at sentralbordet ble helt avviklet og erstattet med sekretærtelefoner og direkte innvalg. Dermed bortfalt praktisk talt de arbeidsoppgavene som den ankende part hadde. Fra ankemotpartens side er anført at det ved oppsigelsen ikke var, og for så vidt heller ikke nå er, annet passende og nødvendig arbeid å tilby henne. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ikke er tilstrekkelig bevis for det motsatte at den ankende part har vært, og fortsatt er, i arbeid under sakens gang. Bedriften har som nevnt foran ikke fått rettens medhold i sitt krav om at hun skulle fratre stillingen inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, og har således denne tiden vært forpliktet til å beskjeftige henne. Det avgjørende for spørsmålet om annet passende arbeid kunne tilbys, må være om det forelå annet arbeid som måtte anses som nødvendig og økonomisk forsvarlig å få utført. I den pressede økonomiske situasjonen som bedriften befant seg i, må den ved denne vurderingen kunne stille relativt strenge krav, og lagmannsretten finner at bedriftens egen vurdering av situasjonen må tillegges betydelig vekt. Det er ikke ført bevis for at bedriftens vurdering av arbeidssituasjonen ikke er saklig begrunnet.
Interesseavveiningen må foretas ut fra situasjonen på oppsigelsestidspunktet. Lagmannsretten er enig med byrettens flertall i at jo vanskeligere en bedrifts økonomiske forhold er, desto mer må hensynet til den enkelte arbeidstakeren vike. Det er ikke tvilsomt at bedriften i dette tilfellet var i en svært vanskelig økonomisk situasjon, jfr. ovenfor. Lagmannsretten er også enig med flertallet i at selv om oppsigelsen medfører ulemper for den ankende part, er disse likevel ikke større enn at de i dette tilfellet må vike for motpartens påtrengende behov for rasjonaliseringsgevinst. Det er et relevant moment ved vurderingen at det her bare gjelder en halv stilling, og at gevinsten ved innsparingen ikke er særlig stor i relasjon til bedriftens samlede lønnsutgifter. Dette kan imidlertid i foreliggende situasjon ikke være avgjørende. For bedriften var det en kamp for å overleve, og dermed også for å opprettholde flest mulig av arbeidsplassene. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten, i likhet med byrettens flertall, at vilkårene for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven således var til stede. Det vises forøvrig til at verken de tillitsvalgte eller den ankende parts fagforbund etter det opplyste har gitt uttrykk for at oppsigelsen ikke var saklig begrunnet.
Når det gjelder saksbehandlingen, viser lagmannsretten til at møte med den ankende part for drøfting av oppsigelsesspørsmålet ble holdt 24. mai 1994, og da som en oppfølgning til møtet med de tillitsvalgte 20. mai 1994. Oppsigelsen er datert 25. mai 1994, dagen etter førstnevnte møte. I hovedavtalens §102 er uttrykkelig bestemt at før arbeidsgiver beslutter å si opp eller avskjedige arbeidstaker, skal saken hvis praktisk mulig drøftes med arbeidstakeren og med den tillitsvalgte med mindre arbeidstakeren ikke ønsker det. Selv om bestemmelsen i dette tilfellet formelt må sies å være etterlevd fra bedriftens side, jfr. foran, synes intensjonen med bestemmelsen ikke å ha vært fulgt. Hensikten med bestemmelsen er, som den for så vidt klart gir uttrykk for, at arbeidstakeren skal ha fått anledning til på forhånd å tilkjennegi sin vurdering. Som nevnt foran ble oppsigelsen gitt dagen etter omhandlede møte, og slik saken er opplyst for lagmannsretten, synes bedriften å ha tatt sin avgjørelse allerede før nevnte møte. Dette er ikke i samsvar med bestemmelsen i hovedavtalens §10-2, og er således kritikkverdig. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke er sannsynlig at feilen har hatt noen betydning for resultatet, idet det anses godtgjort at beslutning om oppsigelse under enhver omstendighet ville blitt truffet.
Lagmannsretten er således enig med byrettens flertall i at oppsigelsen er saklig begrunnet. Byrettens dom blir således å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem og den ankende part burde da i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger. Lagmannsrettens flertall, som består av fagdommerne Evensen og Hobæk samt meddommer Thoen, finner imidlertid at saken har frembudt slik tvil at den ankende part bør fritas for erstatningsplikten, i samsvar med unntaksregelen i nevnte bestemmelse. Mindretallet - rettens formann og meddommer Olsen - finner at det ikke er grunnlag for å anvende nevnte unntaksregel, og at den ankende part derfor bør erstatte motpartens saksomkostninger i samsvar med hovedregelen. - Omkostningsspørsmålet avgjøres i samsvar med flertallets standpunkt, og slik at hver av partene bærer sine saksomkostninger også for lagmannsretten.
Dommen er avsagt med nevnte dissens i saksomkostningsspørsmålet, og er forøvrig enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten.