RG-1998-45

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-03-21
Publisert:	RG-1998-45 (12-98)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Moss byrett Nr. 95-00548 A - Borgarting lagmannsrett LB-1996-01966 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se HR-1997-00432K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Even Rønvik, Moss). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Marit Winnem, Moss).
Forfatter:	Lagdommer Øystein Hermansen, formann, Lagdommer Anne Lise Rønneberg, 2 meddmmere, Mindretall Lagdommer Magne Spilde, 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §44, Ekteskapsloven (1991) §26

Dom:

Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorg for C, født xx.xx.1993, samt spørsmål om samvær.

A, som er født i 1963, er cand mag fra Universitetet i Oslo. I 1990 reiste han til København for å studere thai, og senere - i 1992 - reiste han til Thailand for videre studier. I Bangkok traff han sommeren 1992 B, som er født i 1968 i Øst-Thailand og som studerte ved et universitet i Bangkok. Partene giftet seg i Thailand i september 1992, og i september året etter ble fellesbarnet C født. Etter at A ikke fikk forlenget oppholdstillatelse i Thailand, flyttet partene til Norge i februar 1995. De flyttet inn i sokkeletasjen i huset til A s foreldre i - - - vei 39 i X.

I juli 1995 kom det til samlivsbrudd mellom partene. B flyttet ut av boligen. I første omgang flyttet hun til Krisesenteret, og senere bosatte hun seg i leilighet på Y, før hun i 1996 bosatte seg i - - -gata ved X sentrum. C ble boende hos A, som senere har flyttet med C fra foreldrenes eiendom og inn i leilighet i samme boligområde, i - - -vei 33 E. Partene ble i september 1996 separert ved fylkesmannens bevilling, og i februar 1997 er det gitt skilsmissebevilling.

Foreldrene var etter samlivsbruddet uenige om hvem som skulle ha den daglige omsorgen for C. Etter resultatløs megling 9 august 1995, jf ekteskapsloven §26, reiste B sak for Moss byrett ved stevning 11 august 1995. Det ble lagt ned påstand om at B skulle ha den daglige omsorgen for C, mens A skulle ha samværsrett etter rettens skjønn.

Moss byrett avsa dom 9 april 1996, med slik domsslutning:

1. B tilkjennes daglig omsorg for C, f. xx.xx.1993.

2. B og A tilkjennes felles foreldreansvar for C, f. xx.xx.1993.

3. A har samværsrett slik: - annenhver helg fra fredag kl. 16.00 til søndag kl. 18.30. - onsdag fra kl. 14.30 til 18.30 samme uke som helgesamvær, og tirsdag og torsdag kl. 14.30 til 18.30 den uken som han ikke har helgesamvær. - 3 uker hver sommerferie som ikke skal tas i sammenheng mer enn maksimalt 2 uker. C skal hentes og bringes tilbake kl. 16.00. - Annenhver jul fra 24. desember kl. 12.00 til 4. juledag kl. 16.00, første gang julen 1996. Annenhver jul, når det ikke er samvær i julehelgen, skal han ha samvær fra 23. desember kl. 14.30 til 24. desember kl 12.00. - Annenhver påskeferie fra fredag før palmesøndag kl. 16.00 til 2. påskedag kl. 16.00.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Sakens nærmere bakgrunn framgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har i rett tid påanket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, for så vidt gjelder avgjørelsen om daglig omsorg, samvær og saksomkostninger. Han har lagt ned denne endelige påstand:

1. A beholder daglig omsorg for fellesbarnet C, f. xx.xx.1993.

2. B skal ha samvær med C fastsatt etter rettens skjønn.

3. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.B har tatt til motmæle, og har lagt ned slik påstand:

1. Moss Byretts dom stadfestes så langt den er påanket.

2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.

Ankeforhandling ble holdt i Moss 4, 5 og 6 mars 1997. Retten var satt med 4 meddommere fra det alminnelige utvalg, etter begjæring fra ankende part.

Begge parter møtte under ankeforhandlingen og ga forklaring. Den rettsoppnevnte sakkyndige, psykolog Liv Gulichsen var tilstede og avga forklaring i tilknytning til sin skriftlige erklæring av 10 januar 1997. Ankende part hadde engasjert en privat sakkyndig, psykolog Fredrikke Lynum, som også fulgte forhandlingene og avga forklaring i tilknytning til sin skriftlige erklæring av 9 februar 1997. Det ble avhørt 9 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er best for C at han fortsatt blir boende hos faren. A har hatt hovedomsorgen for barnet helt fra fødselen og fram til nå. Tilknytningen mellom mor og barn er i beste fall ambivalent, jf psykolog Fredrikke Lynums uttalelse.

Hvem som har tatt seg av barnet er et tungtveiende moment i slike saker, jfødt xx.xx.89 i Lucy Smith og Peter Lødrup: Lov om barn og foreldre (1993). Ved avgjørelsen skal man se bort fra de tradisjonelle kjønnsrollemønstre, jf NOU 1977:35, Lov om barn og foreldre, 64 annen spalte.

C bor i et trygt miljø, hvor han trives. Han går i familiebarnehage som er tilpasset hans særlige behov for å ha få barn og voksne å forholde seg til. Det sosiale nettverk med kontakten med As foreldre, øvrige familie samt naboer, er av positiv verdi for C. Et miljøskifte med flytting til moren vil være skadelig for gutten. Det vises i den forbindelse bl a til Inge Lorange Backer: Barneloven (1982) 218. Status quoprinsippet er for øvrig understreket i bl a Rt-1973-1396, som har klare likhetstrekk med nærværende sak.

A har utvist et større engasjement enn moren i forhold til C. Også dette taler for at barnet bør bli boende hos far, jf RG-1995-761.

Utøvelsen av samværsordningen var tidligere vanskelig, men den fungerer nå. Problemene har hatt sammenheng med kommunikasjonsvikt. A ønsker at C skal ha god kontakt med moren, og det sikrer best samlet foreldrekontakt at faren har omsorgen. Dersom B får omsorgen, blir Cs forhold til faren mer bekymringsfullt. Hun har gitt uttrykk for at hun vil gjøre "et eller annet" dersom hun opplever at A ikke opptrer slik hun ønsker. Herunder er det grunn til å frykte at hun kan ta C med og bosette seg utenlands.

Psykolog Gulichsen hadde i den skriftlige erklæring for byretten en prognose om at C antakelig ville "utvikle seg til å bli et bundet og fryktsomt barn uten nevneverdig tilgang til sin glede" dersom han fortsatt skulle bli boende hos faren. Denne prognosen har ikke slått til. Alle er enige om at C har hatt en positiv utvikling, og hans reaksjoner viser at han er tryggere og nært knyttet til faren. Dersom flytting til mor skulle besluttes, måtte det være fordi man ville oppnå noe positivt for C, jf Rt-1996-950, der det er uttalt at man ikke bør ta risikoen med overflytting når det er mer begrenset hva man eventuelt kan vinne til fordel for barnet ved en slik løsning. Slik forholdene er i nærværende sak, bør man ikke ta risikoen ved å flytte barnet over til moren.

For A har det vært et problem å forholde seg til B, også fordi hun på flere punkter gir opplysninger som viser seg å være feilaktige. Partene har også ulikt temperament og holdninger. Cs temperament og væremåte er mest likt farens, og dette taler også for at han bør bli boende hos faren. Cs språkutvikling tilsier det samme. A kan for øvrig tilby de mest stabile oppvekstforhold. B er for sin del ikke ferdig med sin integrering i det norske samfunn, og vil få store problemer med i tillegg å ha omsorgsansvar for C.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at partene er like godt skikket til å ha den daglige omsorg, må resultatet bli at barnet blir hos faren. Det bør kreves en overvekt av hensyn for å foreta en flytting, jf Rt-1985-467 og Rt-1996-420.

B bør ha samværsrett med C, omtrent tilsvarende i omfang som den samværsrett A fikk ved byrettens dom. Dersom B tilkjennes den daglige omsorg, forutsettes at A får en minst like omfattende samværsrett som ble gitt henne i den påankede dom.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det må foretas en konkret totalvurdering av hva som er best for barnet. Denne vurdering tilsier at B bør ha den daglige omsorgen for C. Byrettens dom må således stadfestes.

Det er av betydning hvem av foreldrene som har tatt seg mest av barnet og hvem som har vært villig til å sette barnets interesser foran sine egnes. Partene er uenige om hvem som har tatt seg mest av C under oppholdet i Thailand og da de senere bodde sammen i Norge. Denne uenighet kan ikke tilsi at C fortsatt skal bo hos faren. Avgjørelser om daglig omsorg skal for øvrig uansett ikke være noen belønning for tidligere fortjenester, jf Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og foreldre, 84.

Risikoen ved miljøskifte er relevant. Imidlertid er dette moment i senere rettspraksis blitt anvendt på en mer nyansert måte enn tidligere, jf Lucy Smith: Foreldremyndighet og barnerett, 462. C vil for øvrig uansett beholde en betydelig kontakt med A og hans miljø. C er dessuten kjent i Bs miljø, slik at det ikke vil bli særlig problematisk å flytte til henne.

Når det gjelder foreldrenes personlige egenskaper, legges det etter rettspraksis størst vekt på evne til å gi kjærlighet og varme. Det kan ikke være tvil om at det er B som i størst grad har disse egenskaper. Hun får fram gleden i barnet, og står for kjærlig varme.

En flytting er normalt en påkjenning for barnet. Det skal særlige grunner til for å flytte et barn som trives godt der det bor, jf Smith og Lødrup 86. Det må bli lagmannsrettens oppgave å ta standpunkt til i hvilken utstrekning C trives hos faren. Dersom retten finner at C har mer å vinne på å bo sammen med moren enn å bo forsatt sammen med faren, må C flyttes. Det må i den forbindelse også legges vekt på at en flytting fra faren vil gjenopprette en tilknytning til moren som kan oppveie for tapet av faren. Videre må det legges vekt på at moren har bedre kvaliteter som oppdrager, sml Rt-1983-750.

Lagmannsretten må legge til grunn opplysningene og vurderingene i psykolog Gulichsens erklæringer, samt hennes konklusjoner.

B har opplevd konflikter med As foreldre, særlig Cs farmor. I den tid B bodde i samme hus som farens foreldre, viste de ingen evne til å opptre riktig i forhold til henne, og det oppsto et spenningsforhold. Farens foreldre viser for øvrig mangel på varme, og er mest opptatt av materielle ting. Motsetningsforholdet mellom B og farens foreldre er uheldig for C, og tilsier at barnet flyttes. Saken har for så vidt klare likhetstrekk med Eidsivating lagmannsretts dom av 16 desember 1993 i sak LE-1992-00908 A.

A er fortsatt student, til tross for at han er 33 år. Det sier litt om hans perspektiv og oppfatning av tilværelsen. Han har dårlig evne til å klare omstillingsprosesser, og har vært avhengig av god hjelp for å etablere seg utenfor foreldrenes hjem. B har på sin side gjort mye for å tilpasse seg det norske samfunnet, og har gjort store framskritt. Herunder har hun etablert et godt sosialt nettverk rundt seg. Hun er godt skikket til å overta omsorgen for C.

C går nå i familiebarnehage. Dette medfører mindre samvær mellom barnet og faren, noe som har vist seg å være positivt for C. Etter byrettens dom har det dessuten vært mer kontakt mellom C og moren. Også dette har medført at C har utviklet seg positivt. Det viser seg altså at barnet utvikler seg mer positivt desto mindre kontakten er med A. Dette er også noe som taler for en flytting til moren.

B ønsker å bli i Norge. Samlet foreldrekontakt blir like omfattende dersom moren får den daglige omsorgen. Hun ønsker at A skal ha samvær med barnet i tråd med byrettens dom.

Dersom lagmannsretten skulle komme til at C fortsatt skal bo hos faren, må B få samværsrett tilsvarende det byretten kom til m h t farens samvær med barnet.

Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, lagdommerne Hermansen og Rønneberg samt meddommerne Moan og Olafsen, har kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:

Avgjørelsen av hvem som skal ha den daglige omsorgen for C, og hvilken samværsordning som skal gjelde, må treffes ut fra hva som er best for barnet, jf prinsippet i barneloven §34 tredje ledd og §44 tredje ledd. Flertallet har kommet til at det er best for C å fortsatt bo sammen med faren, mens moren har samværsrett. Med hensyn til daglig omsorg bemerkes:

A har i hele Cs liv vært en sentral omsorgsperson. Den uenighet som foreligger mellom foreldrene med hensyn til hvem som hadde hovedansvaret for barnet da de bodde i Thailand, finner flertallet ikke grunn til å ta standpunkt til, da dette uansett ikke er avgjørende for saken. Det legges imidlertid til grunn at også B var en sentral omsorgsperson for C i Thailand. Etter at partene i februar 1995 flyttet til Norge, legger flertallet som byretten til grunn at faren hadde hovedomsorgen fram til ekteskapsbruddet. Siden juli 1995 har faren hatt eneomsorgen for C, som utvilsomt føler en god tilknytning til sin far. Barnet har imidlertid gjennom den samværsordning som har vært praktisert, også beholdt og utviklet et tilknytningsforhold til moren.

C har i sitt korte liv opplevd flere omskiftninger gjennom bytte av miljø og boforhold. Under oppholdet i Thailand flyttet familien flere ganger. Flyttingen til Norge innebar et radikalt miljøskifte. Det vises ellers til at C og faren senere har flyttet ut av besteforeldrenes bolig. Ved denne siste flytting har imidlertid C beholdt det samme sosiale miljø og fysiske nærmiljø. C har videre opplevd bruddet med moren da hun flyttet ut av hjemmet. Flertallet legger til grunn at Cs opplevelser har gjort ham sårbar. Det vises i den forbindelse til uttalelsene fra psykolog Fredrikke Lynum. I sin sakkyndige erklæring beskriver hun forholdet slik:

Undertegnedes inntrykk er en blid gutt som er adekvat utviklet på vesentlige områder. Hans følelsesmessige utvikling virker sårbar og det er ingen tvil om at barnet lett blir utrygt. Han vil av den grunn være i behov for at verden er entydig og forutsigbar.

Flertallet viser også til uttalelsene fra familiebarnehagen, som C har vært i fra august 1996. Overfor psykolog Lynum har assistenten og styreren for denne barnehagen framholdt at Cs fungering fordrer en barnehagesituasjon som er stabil og forutsigbar med få barn og kjente voksenmennesker. Styreren, som også er pedagogisk vegleder, har under ankeforhandlingen bekreftet at C fortsatt har behov for stabilitet og forutsigbarhet, selv om gutten den senere tid har utviklet seg i en positiv retning og er blitt tryggere.

Flertallet bemerker at C har et trygt og stabilt oppvekstmiljø hos A. Han har det godt sammen med faren, som også gir barnet stimulans. Faren leker med C, leser barnebøker for ham, og de går turer sammen i skog og mark. Faren har dessuten tatt konsekvensen av guttens behov ved å gi barnet plass i familiebarnehagen, som ligger i samme boområde. C har også lekekamerater utenom barnehagen. Videre har han nær og positiv kontakt med farens foreldre, som bor like ved. Det fysiske bomiljø er dessuten barnevennlig.

A må beskrives som en forsiktig person, som viser lite temperament. At han kan vise følelser, kom imidlertid til uttrykk under hans forklaring for lagmannsretten. På bakgrunn av det som kom fram under ankeforhandlingen er det ikke grunnlag for å si at faren virker hemmende på guttens utvikling, selv om han ikke på samme måten som moren utad kan gi uttrykk for glede. Flertallet legger, i tråd med psykolog Lynums oppfatning, til grunn at C er nokså lik sin far temperamentsmessig, selv om gutten ellers har likheter med både mor og far.

De sakkyndige for byretten beskrev A som en person med streng moral, som hemmet C. Det ble framholdt at C antakelig vil "utvikle seg til å bli et bundet og fryktsomt barn uten nevneverdig tilgang til sin glede" dersom han fortsatt skulle bo hos faren. De sakkyndige framholdt videre at gutten "nok kunne bli pliktoppfyllende og lite selvhevdende, pen, ordentlig og gledesløs". Flertallet kan ikke se at denne beskrivelse er dekkende for de faktiske forhold. At prognosen for Cs utvikling som psykolog Liv Gulichsen avga for byretten ikke har slått til, kan det for øvrig ikke være tvil om. I sin forklaring for lagmannsretten uttalte psykolog Gulichsen dessuten at hun ved denne vurdering bygget på den gang ikke-uttalte forutsetninger om at gutten bl a ville ha liten kontakt med moren, en samværsordning som ikke fungerte, og hun hadde heller ikke tatt hensyn til gevinsten ved en mulig barnehageplassering. Det tilføyes at psykolog Gulichsen - som var en av de rettsoppnevnte sakkyndige for byretten - i sin erklæring for lagmannsretten kom med enkelte uttalelser som synes å stå i direkte motstrid med vurderingen/erklæringen for byretten. Hun framholdt bl a at faren nå viste manglende evner til å sette grenser for barnet, samt hjelpeløshet eller manglende engasjement overfor C. På bakgrunn av psykolog Lynums uttalelse og det som ellers kom fram under ankeforhandlingen, legger imidlertid flertallet til grunn at faren mestrer C og at han viser god evne til å oppfylle guttens behov. Det tilføyes også at A viser forståelse for Cs behov for samvær med B.

A er hjemmeværende. Flertallet kan ikke se at dette er et forhold som kan gi grunnlag for å reise tvil om hans egnethet som omsorgsperson. C har etter ankomsten til Norge og bruddet med moren hatt behov for stabilitet, og faren har prioritert kontakten med barnet framfor å søke arbeid. Han tar imidlertid nå kurs i økonomi og regnskap, med sikte på å dyktiggjøre seg til kontorjobb i distriktet. Han ønsker å gå ut i arbeid med det første, og da fortrinnsvis i deltidsarbeid. Flertallet peker ellers på at A har sosial kontakt med venner fra speidermiljøet, nærmiljøet og venner han tidligere har studert sammen med. Han lever således et sosialt liv som også må antas å ha en positiv effekt i forholdet til sønnen.

Forholdet til As foreldre har stått forholdsvis sentralt i saken. C har nær kontakt med besteforeldrene. Han er jevnlig på besøk hos dem, både alene og sammen med andre. Besteforeldrene har også sandkasse og husker på tomta, som C bruker. A har et nært og godt forhold til sine foreldre. Også forholdet mellom C og besteforeldrene beskrives som nært og positivt. Flertallet peker imidlertid på at B oppfatter sitt forhold til besteforeldrene som negativt. Den tiden B bodde sammen med barnet og A i samme hus som besteforeldrene, oppsto det et spenningsforhold, særlig mellom B og As mor. Hvem som hadde skylden for dette spenningsforhold kan slik saken er opplyst, ikke besvares enkelt, og kan heller ikke være noe sentralt moment i denne saken. Det pekes imidlertid på at overgangen fra Thailand til Norge nødvendigvis måtte bli vanskelig for B, blant annet p g a det store miljøskiftet og språkproblemene, og at det også av den grunn kan ha oppstått misforståelser og misoppfatninger på begge sider. Den manglende tillit som fortsatt må sies å eksistere mellom B og besteforeldrene kan imidlertid ikke ses å tale for noen bestemt løsning på omsorgsspørsmålet. Flertallet kan ikke se at det er holdepunkter for å tro at besteforeldrene overfor C gir uttrykk for en negativ holdning til moren.

Flertallet bemerker at B har vist en meget god evne til å etablere seg alene og til å skape et sosialt nettverk rundt seg. Hun har flere nære venninner, særlig de som hun har møtt gjennom mormoner-kirken, der hun selv er aktivt med. B er ellers opptatt av å lære seg norsk, og hun deltar i språkundervisning. Hun tar sikte på en framtid i Norge, og vil skaffe seg en jobb, selv om det ikke er så sannsynlig at hun i den forbindelse kan nyttiggjøre seg utdanningen fra Thailand. B er ellers opptatt av Cs beste, og mener at hun kan tilby en bedre oppvekst for barnet enn det han får hos faren. Hun er spontan og har et vesen som sprer glede, og samværene med C har hatt en positiv verdi for barnet.

Imidlertid er det usikkerhetsmomenter ved forholdet hos moren som tilsier at C bør bli værende i sitt faste og tilvante miljø hos faren. Det må legges til grunn at B vil kunne få problemer med å skape en tilstrekkelig stabil og god nok omsorgssituasjon for C. Det bemerkes i denne forbindelse også at B ennå ikke er ferdig med integrasjonsprosessen i det norske samfunnet, slik at hun i forhold til de fleste andre nå ville hatt en tyngre oppgave dersom hun i tillegg skulle være alene med omsorgen for et barn. Flertallet viser til at psykolog Lynum ut fra sine observasjoner og samtaler med moren har kommet til at det er forbundet med risiko å flytte barnet over til moren. Psykolog Lynum har særlig pekt på Bs opplevelse av å være sliten, morens beskrivelse av Cs situasjon, og hun viser videre til morens måte å takle C på i ulike situasjoner. Bl a uttaler psykolog Lynum at B viser hjelpeløshet og handlingslammelse når C har vist agressiv atferd. Flertallet slutter seg til psykolog Lynums vurderinger og bekymring m h t usikkerheten omkring morens evne til å gi C en stabil omsorgssituasjon.

Det tilføyes at B under ankeforhandlingen opplyste at dersom hun fikk omsorgen for C, var det uaktuelt å la ham fortsette i familiebarnehagen som ligger i farens nærmiljø. En konsekvens av en flytting til moren vil således også være at C må skifte barnehage, noe flertallet ser som uheldig slik Cs situasjon er.

Flertallet bemerker videre at B, i motsetning til det som er uttalt i psykolog Gulichsens erklæring, ikke synes å evne å holde C utenfor konflikten mellom foreldrene. Dette gir seg for eksempel utslag i at hun har snudd C vekk fra Cs besteforeldre når de har møtt hverandre i byen under Cs samvær med moren, og dermed hindret spontan kontakt som gutten har ønsket. Det samme har skjedd i forhold til faren.

Som tidligere bemerket, tar B sikte på å bli værende i Norge. Hun har imidlertid i enkelte sammenhenger uttalt at hun kan tenke seg å reise utenlands dersom situasjonen tilsier det. Av psykolog Lynums skriftlige erklæring framgår dette om B s opplysninger til psykologen:

Imidlertid sier B at hun vil ta med seg C og reise hvis far lager vansker. Med dette mener hun at hvis A fortsetter med et manglende samarbeid og lar være å snakke med henne så flytter hun. Jeg spør om hun tenker på å flytte til Thailand. Hun sier at hun sannsynligvis ikke vil det, men kanskje til Danmark. Hvis hun tar med seg barnet til Thailand kan hun ta godt nok vare på det. Hun vil sannsynligvis bli i Norge hvis A ikke plager henne og hun får omsorgen for barnet. Hvis hun ikke får omsorgen for C så vet hun ikke om hun ønsker å bli her.

Flertallet anser ikke muligheten særlig stor for at moren vil flytte utenlands med C. Det vises i den forbindelse også til at det er enighet mellom partene om felles foreldreansvar, slik at en flytting til utlandet forutsetter at begge foreldre er med på avgjørelsen. Imidlertid skaper mors uttalelser naturlig nok utrygghet hos faren. En slik utrygghet er i seg selv et negativt element som vil kunne skape utrygghet også i forholdet mellom faren og C dersom moren skulle få den daglige omsorgen.

Det tilføyes at B ikke kan ses å få problemer med å få innvilget fortsatt oppholdstillatelse i Norge, selv om hun ikke får den daglige omsorgen for barnet. Dette er det heller ingen uenighet om. Forutsetningen er imidlertid at moren utøver samværsretten med C.

Flertallet viser endelig til at det har vært spørsmål i saken om fysiske overgrep mot C. Det er imidlertid ikke framkommet bevis som dokumenterer at overgrep har funnet sted, og i likhet med byretten finner flertallet at det ikke er grunnlag for å legge vekt på påstandene.

Flertallet etter dette kommet til at Cs beste tilsier at faren beholder den daglige omsorgen.

Det er ingen uenighet mellom partene om at den som ikke tilkjennes den daglige omsorgen for barnet skal ha samværsrett, og at omfanget av samværsretten bør være omtrent som den byretten fastsatte for A. Flertallet ser også dette som svært positivt og viktig for C. Flertallet er kommet til at B bør ha samvær med C annenhver helg fra fredag kl 1600 til søndag kl 1830. Den uken som det er helgesamvær bør det i tillegg være samvær én ettermiddag, onsdag kl 1430 til kl 1830. Ukene som det ikke er helgesamvær, bør B ha samvær med C to ettermiddager, tirsdag og torsdag fra kl 1430 til kl 1830.

I løpet av skolens sommerferie gis B rett til 3 ukers samvær med C. Flertallet finner ikke grunn for å begrense adgangen til å ta 3 ukers sammenhengende feriesamvær, slik byretten begrenset adgangen for A. Det vises til at C nå er et år eldre enn da saken ble behandlet i byretten, og at samværene med moren i hovedsak virker uproblematiske. Flertallet antar som byretten, at forslag til tidspunkt for feriesamvær bør være framlagt innen 15 mai det aktuelle år.

B gis videre rett til samvær annenhver jul fra julaften kl 1200 til 4 juledag kl 1600. De årene det ikke er slikt samvær, skal hun ha samvær fra lille julaften kl 1430 til julaften kl 1200. Endelig gis B rett til samvær annenhver påske, fra fredag før palmesøndag kl 1600 til 2 påskedag kl 1600.

Det forutsettes at partene viser vilje til et praktisk samarbeid m h t henting og bringing av C, i forbindelse med utøvelsen av samværene. Flertallet finner grunn til å nevne at tilsynelatende bagateller, som for eksempel spørsmålet om A sender med tilstrekkelig tøy til C når han drar til moren, må løses. Dette er utvilsomt As ansvar.

Avslutningsvis understrekes at partene har full adgang til å avtale en annen ordning med hensyn til omfanget av samværene, enn det retten her har fastsatt.

Mindretallet, lagdommer Spilde og 2 av meddommerne er kommet til samme resultat som byretten, og kan i store trekk slutte seg til byrettens begrunnelse. Mindretallet finner begge foreldre skikket som omsorgspersoner. De har begge forsvarlige boforhold, og m h t økonomien er de likestilt, idet begge er avhengige av offentlige ytelser. Det sosiale nettverket er tilfredsstillende både hos mor og far. B har vist god evne til å skaffe seg et nettverk, til tross for den vanskelige situasjonen hun har vært i. Mindretallet peker videre på at også ved en overføring av den daglige omsorgen til B, vil C få gode muligheter for samvær med A og hans familie. Farens foreldre har opplyst at de uansett vil være positive til kontakt med C. Etter omstendighetene kan det ikke ses at en flytting vil medføre særlige negative virkninger for C. Tvertimot vil en flytting virke positivt, idet moren sprer varme og glede til gutten. Det tilføyes at B opplever farens miljø - herunder besteforeldrene - som ekskluderende. B vil også i sterkere grad enn Cs far bidra til en tokulturell utvikling hos barnet.

Anken fra A har etter dette ført fram. Flertallet er imidlertid kommet til at hver av partene bør bære sine omkostninger, både for byretten og lagmannsretten, etter unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, jf §180 annet ledd. Det vises til den tvil saken har voldt og sakens karakter. Det tilføyes at begge parter har hatt fri sakførsel for begge retter. Mindretallet er, ut fra sitt standpunkt til saken, enig med flertallet i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for byretten og lagmannsretten.

Dommen er, som det framgår, avsagt under dissens.

Domsslutning:

1. A beholder den daglige omsorgen for fellesbarnet C, født xx.xx.1993.

2. B har slik samværsrett med C: - annenhver helg fra fredag kl 1600 til søndag kl 1830. - onsdag fra kl 1430 til kl 1830 samme uke som helgesamvær, og tirsdag og torsdag kl 1430 til kl 1830 den uken som det ikke er helgesamvær. - tre uker sommerferie - annenhver jul fra 24 desember kl 1200 til 4 juledag kl 1600.

Annenhver jul, når det ikke er samvær i julehelgen, skal hun ha samvær fra 23 desember kl 1430 til 24 desember kl 1200. - annenhver påskeferie fra fredag før palmesøndag kl 1600 til 2 påskedag kl 1600.

3. Byrettens dom, domsslutningen punkt 4, stadfestes.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.