RG-1998-77
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-21 |
| Publisert: | RG-1998-77 (19-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Søksmålskompetanse, Rettslig interesse, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 95-00097 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01985 |
| Parter: | Kjærende part: Ole A. Fjell (Prosessfullmektig: Advokat Stein Inge Spurkland, Oslo) Kjæremotpart: Den norske Bank ASA (Prosessfullmektig: Advokat Peter L. Bernhardt, Oslo) |
| Forfatter: | Lagdommer Truyen Lagdommer Eftestøl Lagmann Greve |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, Tvistemålsloven (1915), Aksjeloven (1976) §9-17, Aksjeloven (1976), Konkursloven (1984) §135 |
Saken gjelder om en aksjonær har rettslig interesse i å reise søksmål med krav om erstatning for tap påført aksjeselskapet.
Ved stevning til Bergen byrett datert 8.1.96 har Ole A. Fjell reist søksmål mot Den norske Bank ASA (DnB) med krav om at banken betaler et beløp begrenset oppad til NOK 300 mill, forsinkelsesrente og saksomkostninger. Søksmålet bygger på et pretendert erstatningskrav basert på at Bergen Bank, senere Den norske Bank, i strid med avtaler og på culpagrunnlag skal ha benyttet en salgsfullmakt som var fremtvunget på uriktige premisser til å selge norske eierinteresser i et større utbyggingsprosjekt i Beijing. Ole A. Fjell hevder at eierinteressene ble solgt i strid med hans forkjøpsrett, til en pris langt under verdi og til tross for at det på samme tid forelå et langt høyere bud fra en annen seriøs interessent.
Eierinteressene som ble solgt utgjorde 50% av selskapet Beijing Hua Wei Center Company Ltd. De omtvistede 50% var i 1991, på tidspunktet for den pretenderte erstatningbetingende handling, fullt ut eiet av selskapet Scan Dev AS. Scan Dev AS var et heleiet datterselskap av Stavanger Eiendomsselskap AS. Ole A. Fjell eide 75% av aksjene i Stavanger Eiendomsselskap AS, mens Bergen Bank/DnB eide 25%.
Scan Dev AS er senere avviklet. Stavanger Eiendomsselskap AS gikk konkurs i 1993. Bobehandlingen ble innstilt i 1996 i medhold av konkursloven §135.
For byretten fremsatte DnB innvendinger mot at saken ble fremmet i den utstrekning Ole A. Fjell baserer sitt krav på påståtte avtalebrudd fra banken overfor Stavanger Eiendomsselskap AS og Scan Dev AS. Det ble anført at Ole A. Fjell ikke hadde rettslig interesse i å fremme slikt krav. Dette ble imøtegått av Ole A. Fjell som anførte at så lenge han pretenderte å ha et krav, måtte saken realitetsbehandles.
Bergen byrett avsa den 1.11.96 kjennelse med følgende slutning:
"Saken avvises så langt søksmålet gjelder krav på erstatning for tap saksøker har hatt i egenskap av aksjonær i Stavanger Eiendomsselskap AS."
Av premissene til byrettens kjennelse fremgår det at man også har ment å avvise søksmålet for så vidt angår tap oppstått for selskapet Scan Dev AS. Byretten har trolig unnlatt å referere til selskapet Scan Dev AS i kjennelsens slutning fordi dette var et heleiet datterselskap av Stavanger Eiendomsselskap AS.
Ole A. Fjell har i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Han har i det vesentlige anført følgende:
Det er ikke grunnlag for byrettens generelle standpunkt om at han som tidligere aksjonær i Stavanger Eiendomsselskap AS, måtte ha fremmet et erstatningskrav gjennom beslutning i aksjeselskapet eller gjennom dets konkursbo. Det anføres at det foreligger en subsidiær rett for enkeltaksjonærer til å kreve erstatning for sin andel i selskapets tap (selskapsinteressen). Det kan ikke oppstilles en prosessuell begrensning mot dette med hjemmel i tvistemålsloven §54.
Ole A. Fjell underbygger sitt standpunkt med henvisning til reglene i aksjeloven kapittel 15. Aksjeloven inneholder ikke uttrykkelig regulering av en aksjonærs adgang til å kreve erstatning for sin andel i selskapets tap. Det antas derfor at juridisk teori og praksis tilknyttet kapittel 15 også har relevans for vurderingen av aksjonærenes krav mot andre skadevoldere. Dette gjelder særlig for sondringen mellom krav basert på tap ved skade på aksjonærenes særinteresser og tap ved skade på aksjonærens selskapsinteresse. Det er blant annet vist til Kristin Normann Aarum, Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper, Rt-1994-252 og Skåre/Knudsen, Lov om aksjeselskaper med kommentarer 1987 356. Det er også vist til Rt-1979-81 og merknad til dommen i Marthinussen og Aarbakke, Aksjeloven med kommentarer, 2. utg, 1996 583.
Det fremheves således at spørsmålet om en aksjonærs påståtte erstatningskrav for andelstap er av materiell karakter. I henhold til saksøkers pretensjoner, må derfor kravet tillates fremmet og byretten må fatte sin avgjørelse ved dom etter bevisføring. Ole A. Fjell bestrider at det har vært tvil om hvilke materielle grunnlag han har anført for byretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Byrettens kjennelse oppheves.
Subsidiært:
1. Byrettens kjennelse oppheves og avvisningsspørsmålet henvises til ny behandling.
I begge tilfeller:
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger i anledning behandlingen av avvisningsspørsmålet for byrett og lagmannsrett."
Den norske Bank ASA har i hovedsak anført følgende:
DnB's primære formål med å fremme et avvisningskrav var ønsket om å få klargjort saksøkers anførsler. På bakgrunn av Ole A. Fjells stevning og senere prosesskrift har det vært svært vanskelig for DnB å forstå hvilke krav Fjell i realiteten gjør gjeldende. Dersom Ole A. Fjell fastholder at han har direkte krav mot banken, og således ikke vil kreve dekket et påstått andelstap, anføres det at det ikke foreligger motstrid mellom Bergen byretts kjennelse og det krav Ole A. Fjell gjør gjeldende. Ole A. Fjells eneste begrunnelse for å påkjære byrettens kjennelse har vært at han ikke ønsker "å bli avskåret i sin adgang til også å fremme anførsler basert på hans posisjon som aksjonær i Stavanger Eiendomsselskap". Det følger ikke av byrettens kjennelse at slike anførsler skal avskjæres, og kjæremålet til lagmannsretten har derfor ikke noe praktisk betydning for Fjell. Prinsipalt påstås således kjæremålet avvist. Det foreligger ikke reell rettsusikkerhet i forholdet mellom partene.
Subsidiært anføres det at det ikke foreligger feil i byrettens kjennelse, verken av prosessuell eller materiell art. Byrettens lovanvendelse og bevisbedømmelse er korrekt. DnB henviser til anførslene for byretten hvor det fremgår at Ole A. Fjell ikke har rettslig interesse i å fremme et krav basert på avtalebrudd fra bankens side overfor Scan Dev AS. Det er i denne forbindelse vist til at Ole A. Fjell aldri har vært aksjonær i Scan Dev AS, og at det ikke foreligger grunnlag for identifikasjon mellom Ole A. Fjell og Stavanger Eiendomsselskap AS. Aksjene i Scan Dev AS har siden 1992 vært eid av Anton Staudinger. Selskapet er nå avviklet uten at det er fremsatt krav mot DnB.
Heller ikke dersom Ole A. Fjell baserer sitt krav på påstått ansvar fra bankens side overfor Stavanger Eiendomsselskap AS, har Ole A. Fjell rettslig interesse i å fremme et erstatningskrav for sin 75% andel av selskapets tap. Verken selskapet eller dets konkursbo har tatt ut søksmål mot banken.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet tas ikke til følge.
I begge tilfeller: Ole A. Fjell dømmes til innen 14 dager fra lagmannsrettens kjennelse å erstatte Den norske Bank ASA's saksomkostninger med kr 20000,-, med tillegg av 12% morarente p.a. fra forfall og til betaling skjer."
Lagmannsretten vil bemerke:
Under saksforberedelsen for lagmannsretten har det hersket uenighet mellom partene om hvilke materielle anførsler Ole A. Fjell egentlig har fremsatt i erstatningssaken. Ved prosesskriv til lagmannsretten datert 16.01.97 synes imidlertid eventuell usikkerhet vedrørende Ole A. Fjells anførsler avklart. Under punkt 3.5. på side 4 i prosesskrivet heter det følgende:
"For å klargjøre søksmålsgrunnlagene for DnB, skal det presiseres:
Ole A. Fjell gjør gjeldende krav på erstatning for tap oppstått ved DnB's rettsstridige disposisjoner og brudd på særskilte avtaler inngått mellom DnB og Ole A. Fjell i 1991.
Til støtte for dette krav vil det bli gjort gjeldende en rekke faktiske og rettslige omstendigheter som er omhandlet i tidligere prosesskriv.
Subsidiært gjør Ole A. Fjell gjeldende et krav oppstått ved DnB's rettsstridige disposisjoner og brudd på de avtaler som må ligge til grunn for at banken ble aksjonær i Stavanger Eiendomsselskap AS og de etterfølgende løpende avtaler om driften av selskapene.
Atter subsidiært gjør Ole A. Fjell gjeldende et krav på erstatning for tap oppstått på hans selskapsinteresse i Stavanger Eiendomsselskap AS og Scan Dev AS. Kravet bygger på rettsstridige og erstatningsbetingende disposisjoner foretatt av DnB, i egenskap av aksjonær og kreditor, overfor nevnte aksjeselskaper."
Ut fra sakens dokumenter har lagmannsretten forstått det slik at DnB ikke bestrider at Ole A. Fjell fremmer det prinsipale og subsidiære grunnlag. Tvisten knytter seg til det atter subsidiære grunnlag hvor Ole A. Fjell gjør gjeldende erstatning for tap oppstått på hans selskapsinteresser i Stavanger Eiendomsselskap AS og Scan Dev AS. Hvorvidt det atter subsidiære grunnlag ble fremsatt for byretten ved stevningen eller ved senere prosesskriv, er av mindre betydning for lagmannsretten. Spørsmålet om rettslig interesse skal vurderes fortløpende av retten helt frem til det materielle tvistespørsmålet blir prøvet. For øvrig bemerkes det at allerede på tidspunktet for byrettens avvisningskjennelse, må det ha vært avklart at Ole A. Fjell fremmet krav på grunnlag av aksjonærens rett til å kreve erstatning for sin andel i selskapets tap. Det er Fjells rettslige interesse i å fremsette et slikt krav byretten tar stilling til, selv om omfanget av saksøkers anførsle var "tungt tilgjengelig for retten".
Det synes derfor ikke å være grunnlag for å avvise kjæremålet slik DnB har krevet. Ole A. Fjell bestrider byrettens avvisningskjennelse. DnB har nedlagt en subsidiær påstand som innebærer stadfestelse av byrettens kjennelse. Det foreligger derfor reell uenighet mellom partene. Ole A. Fjell har således rettslig interesse i å få prøvet kjæremålet for lagmannsretten. Når det gjelder kjæremålets tvistegjenstand, avvisning av Fjells atter subsidiære grunnlag, må det tas utgangspunkt i Ole A. Fjells pretensjoner i erstatningssaken. Det er innholdet i pretensjonene som må prøves opp mot reglene om rettslig interesse, jfr. tvistemålsloven §54.
Ole A. Fjell pretenderer, som et atter subsidiært grunnlag, at han kan gjøre gjeldende et krav på erstatning for tap oppstått på hans selskapsinteresser i Stavanger Eiendomsselskap AS og Scan Dev AS. Lagmannsretten ser først på forholdet til Stavanger Eiendomsselskap AS.
I utgangspunktet har en aksjonær ikke rettslig interesse i å reise søksmål om et aksjeselskaps rettigheter og plikter. Dette gjelder uansett hvilke økonomiske virkninger avgjørelsen får for aksjonærene, se Tore Schei, Tvistemålsloven, bind 1, side 132. Det vises også til Rt-1990-1203. Aksjonærene er henvist til å fremme sine interesser gjennom selskapets organer. Hvis ikke dette lar seg gjennomføre, må det eventuelt fremmes minoritetssøksmål, jfr. aksjeloven §9-17, eller søksmål med utgangspunkt i aksjeloven kapittel 15.
Hvis et selskap kommer under konkursbehandling, er utgangspunktet fortsatt at erstatningskrav som relaterer seg til selskapsinteressen, må fremmes av kompetent selskapsorgan, jfr. Rt-1987-590. Lagmannsretten antar at dette utgangspunktet må nyanseres i forhold til boets stilling. Hvor boet er uten midler, er den faktiske stilling for aksjonærene som om bobehandlingen var avsluttet. Etter at bobehandlingen er avsluttet og selskapet er slettet, synes det med utgangspunkt i kjennelsen i Rt-1995-1809 at aksjonærene kan fremme søksmål tilknyttet selskapsinteressen. Kjennelsen i Rt-1995-1809 synes imidlertid å bygge på en forutsetning om at boet skal ivareta selskapsinteressen så lenge bobehandlingen pågår. Kjennelsen er først og fremst praktisk begrunnet i det Høyesteretts kjæremålsutvalg fant det unødig tungvindt å gjenoppta bobehandlingen.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at aksjonærenes søksmålsadgang bør avhenge av konkursboets begrunnelse for å nekte å reise søksmål. Nekter boet å forfølge et krav på grunn av dets innhold, kan aksjonæren vurdere å reise erstatningssøksmål mot boet og dets aktører. Adgangen til å reise slikt søksmål har flere likhetstrekk med drøftelsene i juridisk teori og praksis vedrørende aksjeloven kapittel 15, som det er henvist til under Ole A. Fjells anførsler i kjæremålet. Gis det prosessuell adgang til et slikt søksmål, må man prejudisielt ta stilling til det krav aksjonæren mener boet burde fremmet.
Det rettslige utgangspunkt blir derimot annerledes hvis konkursboet unnlater å forfølge det påståtte krav på grunn av manglende økonomiske ressurser til bobehandlingen. Aksjonæren har da ikke grunnlag for å bebreide boet, og aksjonæren får ikke prøvet sitt påståtte tap ved søksmål mot boets organer.
Det er sist nevnte problemstillingen som er aktuell for så vidt gjelder Ole A. Fjells søksmål. Stavanger Eiendomsselskap AS ble slått konkurs i 1993. Bobehandlingen ble i 1996 innstillt etter konkursloven §135. Søksmålet fra Ole A. Fjell ble inngitt til byretten før bobehandlingen var avsluttet. På tidspunktet for Fjells saksanlegg var det klart at boet ikke ville forfølge kravet mot DnB. I "Innberetning nr. 2 til Bergen skifterett" datert 31.1.96 (saksøkers vedlegg nr. 104) side 3 til 4 heter det således:
"Ved utløpet av foreldelsesfristen 25.11.95 var det klart at boet ikke hadde de nødvendige økonomiske ressurser som skulle til for å utrede videre - enn mindre forfølge rettslig, et mulig erstatningskrav mot Den norske Bank.
Foreldelsesfristen ble derfor bevisst oversittet hvoretter boet ikke lenger kan gjøre gjeldende et krav som nevnt mot banken.
I forbindelse med at boet for sin del har valgt å ikke forfølge et mulig krav mot Den norske Bank, nevner en at tidligere aksjonær i Stavanger Eiendomsselskap AS - Ole Fjell - innen utløpet av foreldelsesfristen har uttatt stevning mot Den norske Bank med krav om erstatning begrenset oppad til kr 300 mill. for bankens håndtering av salget av andelen i joint venture selskapet BHWC høsten 1991."
På denne bakgrunn finner lagmannsretten enstemmig at Ole A. Fjell har en aktuell rettslig interesse i å fremme sitt atter subsidiære grunnlag relatert til påstått tap for Stavanger Eiendomsselskap AS. Det er klart at boet ikke hadde økonomiske ressurser til å forfølge kravet rettslig. Riktignok kunne Ole A. Fjell ha finansiert boets søksmål fremfor selv å gå til sak. Dette fremstår imidlertid som lite hensiktsmessig sett hen til at DnB også hadde en betydelig kreditorposisjon i boet etter Stavanger Eiendomsselskap AS. Sakens dokumenter viser at DnB aktivt har søkt å hindre at boet skulle benyttes som saksøker. Det vises f.eks til kjennelse av 9.11.94 vedrørende tvist om pålegg til ikke å anlegge erstatningssøksmål (saksøkers vedlegg nr. 105,II).
Lagmannsretten vil så vurdere Ole A. Fjells anførte grunnlag tilknyttet selskapsinteressen i Scan Dev AS.
Scan Dev AS var 100% eiet av Stavanger Eiendomsselskap AS. Ole A. Fjell har således ikke vært aksjonær i dette selskapet. Han har en avledet interesse gjennom Stavanger Eiendomsselskap AS. Dertil kommer at Stavanger Eiendomsselskap AS, i følge opplysninger på sidene 40-42 i stevningen, først solgte aksjene i Scan Dev AS til selskapet Spesial-Finans AS som siden solgte aksjene videre til Anton Staudinger. Staudinger er utenlandsk statsborger.
Lagmannsrettens medlemmer har delt seg i et flertall, lagmann Greve og lagdommer Eftestøl, og et mindretall, lagdommer Truyen. Flertallet er innbyrdes enige i konklusjonen men bygger på ulik begrunnelse.
Lagmann Greve mener at Ole A. Fjell også har rettslig interesse i å basere sitt søksmål direkte på pretendert tap knyttet til selskapsinteressen i Scan Dev AS. Vurderingene blir tilnærmet parallelle til de som knyttes til Ole A. Fjells adgang til å prøve krav som aksjonær i Stavanger Eiendomsselskap AS. Spørsmålet er ikke direkte lovregulert. Dersom Ole A. Fjell ikke gis rettslig interesse som her omhandlet, er det nå ingen med rettslig interesse i relasjon til de påståtte tap. Tungtveiende reelle hensyn taler for at reglene om rettslig interesse ikke brukes til å avskjære adgangen til å forfølge et mulig erstatningskrav. Disse hensyn gjør seg særlig sterkt gjeldende i en tid der selskapsrettslige sammenhenger blir stadig mer uoversiktelige og komplekse.
Lagdommer Eftestøl er enig med lagmann Greve i resultatet, men begrunner dette bare med at det Fjell krever dom for er krav som han personlig mener å ha mot DnB. Dette må han uten videre ha adgang til, uansett hva som er grunnlaget for at banken menes å være kommet i ansvar overfor ham. Om slikt ansvar kan oppstå som følge av bankens forhold til selskaper som Fjell er eller har vært aksjonær i, er et materielt spørsmål. De rettsavgjørelser som foreligger om aksjonærenes adgang til å reise søksmål gjelder såvidt det kan sees tilfeller hvor det var selskapets krav eller rettigheter aksjonæren søkte dom for.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Truyen, mener Ole A. Fjells tilknytning til selskapsinteressen i Scan Dev AS blir for fjern og avledet til at han kan sies å ha en rettslig interesse. Denne side ved søksmålet må derfor avvises. Scan Dev AS var et selvstendig juridisk subjekt, - et datterselskap til det selskap hvor Ole A. Fjell var aksjonær. Aksjene i Scan Dev As ble solgt videre to ganger, først til Spesial-Finans AS og deretter til Anton Staudinger, før selskapet ble avviklet. Ved salget av aksjene forsvant også adgangen for Stavanger Eiendomsselskap AS til å forfølge et krav direkte basert på selskapsinteressen i Scan Dev AS. Ole A. Fjells rettigheter er avledet fra Stavanger Eiendomsselskap AS. Følgelig har også hans adgang til å påberope seg selskapsinteressen i Scan Dev AS opphørt.
Også ut i fra mindretallets standpunkt kan Ole A. Fjell få prøvet sider ved Scan Dev AS' engasjement. Dette må knyttes opp mot verdivurdering av aksjene i Scan Dev AS. Aksjene ble ble verdsatt til kr 1 ved salget til Spesial-Finans. I den grad Ole A. Fjell mener at salget av aksjene i Scan Dev AS til Spesial-Finans AS var erstatningsbetingende, kan dette gjøres gjeldende som et krav relatert til hans selskapsinteresse i Stavanger Eiendomsselskap AS. Det samme gjelder krav knyttet til handlinger som forut for salget har påvirket prisen på aksjene.
Etter dette har kjæremålet ført frem. Hele saken skal derfor fremmes for byretten. Lagmannsrettens kjennelse innebærer ikke at deler ved saken avsluttes. I samsvar med det som forutsettes å være hovedregelen i tvistemålsloven system, finner lagmannsretten enstemmig at spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum. Lagmannsretten har vurdert om omkostningsspørsmålet burde vært avgjort særskilt, jfr. Tore Schei, Tvistemålsloven, bind I, side 377, men finner ikke grunn til å treffe slik avgjørelse.
Kjennelsen er avsagt med slik dissens som fremgår over.
Slutning :
1. Saken fremmes i sin helhet for byretten.
2. Avgjørelsen om saksomkostninger utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.