RG-2000-1446

Instans:	Gulating lagmannsrett - Odelsoverskjønn
Dato:	2000-04-06
Publisert:	RG-2000-1446 (207-2000)
Stikkord:	Odelsrett, Spørsmål om odlingsjord
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord herredsrett nr. 98-257 A - Gulating lagmannsrett LG-1999-00189. Se LG-1999-00190.
Parter:	Saksøker: Den norske Bank ASA, Hjelpeintervenient: Den Norske Stats Husbank (Prosessfullmektig: Advokat Edmund A. Bolstad, Bergen). Saksøkt: 1. Astrid Merkesvik 2. Else Raum (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lothe, Sandane).
Forfatter:	Lagdommer Midtgaard, to skjønnsrettsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §22, §5, §6, Tvistemålsloven (1915) §107, §174, §180, §1, §23, §2, §71

Sunnfjord herredsrett avsa 14. september 1998 skjønn og odelstakst med slik slutning:

«Sak nr 98-257A:

1. Skjønnet vert fremja.

2. Eigedomen gnr. 107 bnr 1 og bnr. 10 i Aksvoll kommune er odlingsjord.

3. Den norske Bank ASA og Den Norske Stats Husbank skal innan 14 - fjorten - dagar frå forkynnelse av denne dom betale sakskostnader til Astrid Merkesvik og Else Raum med kr 27.400,- - tjuesjutusenfirehundre kroner -.

Sak nr 98-086 A:

1. Saksøkjaren har i høve til saksøkte løysingsrett til gnr. 107, bnr 1 og 10 i Askvoll kommune.

2. Odelstaksten over gnr 107, bnr. 1 og 10 i Askvoll kommune vert sett til kr 430.000,- - firehundreogtrettitusen kroner -.

3. Saksøkte utferdar skøyte til saksøkjar mot at saksøkjar betaler den pris for eigedomen som vert fastsett ved odelstakst.

4. Else Raum skal innan 14 - fjorten - dagar frå forkynning av denne takst betale sakskostnader til Den Norske Bank ASA med kr 16.000,- - sekstentusen kroner -.»

Den norske Bank ASA har rettidig brakt begge sakene inn for Gulating lagmannsrett. Den Norske Stats Husbank har erklært hjelpeintervensjon til fordel for Den norske Bank ASA.

Det er ikke kommet innsigelser mot skjønnets fremme, hvoretter skjønnet fremmes.

Saken vedrørende odelsløsning og odelstakst er stanset i medhold av tvistemålsloven §107 i påvente av avgjørelse i saken om odlingsskjønn. Det vises til Gulating lagmannsretts kjennelse, stadfestet ved Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse av 16. juni 1999 ( HR-1999-00336K, Rt-1999-1038).

Nærværende sak gjelder derfor spørsmålet om gnr 107 bnr 1 og 10 er odlingsjord, jf odelsloven §6. Ett av hovedspørsmålene i saken er om bnr 10 og regulerte hyttetomter på bnr 1 kan løses på odel, jf odelsloven §22 første og annet punktum jf §5.

Lagmannsretten holdt odelsoverskjønn i Førde den 28. og 29. mars 2000. Retten var på befaring. Partene var representert med prosessfullmektiger. Else Raum ga partsforklaring. Underdirektør i Husbanken og representant for Den norske Bank ASA ga forklaring. Det ble dessuten avhørt 2 sakkyndige vitner.

Gnr 107 bnr 1 er ett av hovedbrukene på Flokenes i Askvoll kommune. Av sammendrag fra jordskifte avholdt på gnr 98 Flokenes og gnr 107 Merkesvik, avsluttet i desember 1991, fremgår det at eiendommens samlede areal er på ca 1270 da. Jordskiftet omfattet totalt 32 bruk, men kun 16 bruk av noen størrelse. Gnr 98 bnr 1 har omtrent dobbelt så stort totalareal som gnr 107 bnr 1. De øvrige bruk har vesentlig mindre areal. Det dyrkede areal på bnr 1 er oppgitt til ca 84 da. og barskog er oppgitt til ca 797 da. De øvrige areal er benevnt som «skrapskog», «myr» og «annet uproduktivt areal».

Eiendommen strekker seg fra sjøen - med forholdsvis lang strandlinje - i sør/østlig retning innover i landet, gjennomskjært av riksvei 609 mellom Førde og Askvoll. Jordbruksarealet ligger fra riksveien mot sjøen, mens skogsarealet strekker seg fra riksveien jevnt stigende innover til ca 150 meters høyde over havet.

Bnr 10 ble fradelt bnr 1 i 1986 og er på ca 2 da. Hilmar Merkesvik, nå Astrid Merkesvik i uskiftet bo, har grunnbokshjemmelen til begge eiendommene. Det er oppført et bolighus på eiendommen. En del av bnr 1, som i det vesentlige består av berglendt terreng, er utlagt til hytteområde og friluftområde ved reguleringsplan stadfestet 19. september 1988, på bakgrunn av planforslag fra Hilmar Merkesvik. I reguleringsplanen er det inntegnet 10 hyttetomter. Fire av tomtene er disponert over og vedkommer derfor ikke denne saken.

Astrid Merkesvik sitter i uskiftet bo etter Hilmar Merkesvik, som døde i 1990. Else Raum er deres datter.

Hilmar Merkesvik er født og oppvokst på gården. Han flyttet som ganske ung til Bergen, og bodde der med sin familie. Gården ble fraflyttet i 1959, da Hilmar Merkesviks far døde og moren flyttet til Bergen. Hilmar Merkesvik overtok gården etter faren.

På sine eldre dager, fra omtrent midten av 1980-tallet, var Hilmar Merkesvik mye i Askvoll. Det gamle våningshuset sto til nedfalls. Det var derfor nødventig å bygge nytt bolighus. Han søkte om finansiering gjennom Landbruksbanken, men fikk avslag. Han fikk deretter boligfinansiering gjennom Husbanken og Den norske Bank. Forutsetningen for slik finansiering var at det ble fradelt tomt til boligformål. Tomten ble fradelt som bnr 10. Det bolighuset som i dag står på denne eiendommen er det eneste huset på bruket. Det gamle våningshuset og driftsbygningen er helt borte. Huset ble oppført i årene 1986 og frem til Hilmar Merkesviks død i juni 1990. Huset har ikke innlagt vann og har kun strøm fra eget aggregat. Huset ligger høyt og vakkert til med utsikt mot fjorden.

Som nevnt ovenfor tok Hilmar Merkesvik i disse årene også initiativ til en privat reguleringsplanen på bnr 1. Han tok dessuten ut ca 1000 m3 furuskog.

Boliglånene ble misligholdt. Det kan i den forbindelse nevnes at Den norske Bank senere fikk tilleggssikkerhet med pant i bnr 1. Bnr 10 ble forsøkt solgt på tvangsausjon etter begjæring fra Den norske Bank den 15. januar 1990. Det kom ikke bud på eiendommen. Først i 1994 ble Den norske Bank meddelt at Else Raum ville løse eiendommene på odel. Den totale gjeld med pant i bnr 1 og bnr 10 er opplyst å ha vært ca 1,2 millioner i 1996.

I 1998 ble Den norske Bank som panthaver varslet om at det skulle holdes odelstakst over gnr 107 bnr 1 og 10 i forbindelse odelsløsningssak. Dette er bakgrunnen for at banken begjærte skjønn etter odelsloven §6.

Den norske Bank ASA, og Den Norske Stats Husbank for så vidt gjelder gnr 107 bnr 10, har i hovedsak anført:

Selv om lagmannsretten skulle komme til at både bnr 10 og tomtene i reguleringsfeltet kan løses på odel, anføres det at gnr 107 bnr 1 og 10 likevel ikke er odlingsjord. Det er vist til odelsloven §1 og Rt-1998-450. Det fremheves særlig at det i de sakkyndige utredninger ikke er tatt hensyn til ervervsomkostninger.

Bnr 10 er fradelt til boligformål og kan derfor ikke løses sammen med bnr 1. Det er vist til odelsloven §22 første punktum. Dom i Rt-1988-330 kan ikke tas til inntekt for at fradelt tomt til våningshus i alle tilfeller kan løses sammen med hovedbruket. Saken gjaldt egentlig odelsfrigjøring og bygget på et ugyldig vedtak. Med unntak av de særlige forhold som forelå i sistnevnte dom, gjelder odelsloven §22 også for våningshus. Det anføres videre at det ikke var våningshus som ble fradelt i nærværende sak, men en ubebygget tomt til et nytt bolighus uten sammenheng med gårdsdriften. Tomten er et selvstendig panteobjekt. Hilmar Merkesvik hevdet aldri at bnr 10 var en del av gårdsbruket.

De regulerte hyttetomtene på bnr 1 kan heller ikke løses på odel. Tomtene er fritt omsettlige og fradelt med tanke på salg. I og med den stadfestede reguleringsplan er tomtene trukket ut av gårdsdriften og er utenfor jordbruksmyndighetens kontroll ved salg.

Når boligen og hyttetomtene ikke kan løses på odel, tilfredsstiller restarealet ikke kravet i odelsloven §1. Jordveien har ikke vært i bruk på lang tid og gården har ikke bygninger. Skogen ble hugget ut på slutten av 1980-tallet og er derfor ikke lenger drivverdig. Det er vist til at det trenges store investeringer. For øvrig er det vist til de vurderinger som fremgår av Rt-1998-450.

Den norske Bank ASA og Den Norske Stats Husbank har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet vert fremja.

2. Gnr 107/10 i Askvoll kommune er ikkje odlingsjord.

3. Dei regulerte hyttetomtene på bnr 107/1 i Askvoll kommune er ikkje odlingsjord.

4. Gnr 107/1 i Askvoll kommune sitt resterande areal, jf. punkt 2 og 3 ovanfor, er ikkje odlingsjord.

5. Den norske Bank ASA og Den Norske Stats Husbank ver tilkjent sakskostnadane for heradsrett og lagmannsrett.»

Astrid Merkesvik og Else Raum har i hovedsak anført:

Gnr 107 bnr 1 er hovedbruket på Merkesvik. Den sakkyndige har foretatt beregninger som viser et rimelig driftsoverskudd. Det vises til at også andre alternative bruksformer kan være aktuelle, f.eks dyrking av pyntegrønt og juletrær. Den sakkyndige har ikke tatt hensyn til muligheten for å utvide jordbruksarealene. For så vidt gjelder spørsmålet om eiendommen fyller vilkårene i odelsloven §1, er det vist til herredsrettens begrunnelse på side 23 i skjønnet. For øvrig anføres at de konkrete forhold lå vesentlig annerledes an i dommen inntatt i Rt-1998-450. Det vises til den sakkyndige vurderingen.

Til spørsmålet om huset kan løses sammen med bnr 1 anføres at det hele tiden har vært snakk om å skaffe bruket et nytt våningshus. Dette er våningshuset på gården. Grunnen til fradelingen var krav fra Husbanken. Fradelingen skjedde således av formelle og ikke reelle hensyn. Det pekes videre på at tomten ikke har vei, og at brønnen ligger på bnr 1. Det er vist til Rt-1988-330 og anført at dersom huset er våningshus på gården, skal det mye til for at det ikke skal kunne løses.

Når det gjelder hyttefeltet, er det ikke fradelt andre tomter enn de som det er disponert over. Ut over dette, foreligger det bare en reguleringsplan. Dette arealet omfattes ikke av odelsloven §5. Hyttefeltet er for øvrig del av gårdens driftsgrunnlag. Det er ikke meningen å selge tomtene. Det anføres for øvrig at odelsloven §5 må tolkes innskrenkende på bakgrunn av formålet med reguleringen som inntektsgrunnlag for bruket.

Astrid Merkesvik og Else Raum har nedlagt slik påstand:

«1. Overskjønnet vert fremja.

2. Heradsrettens avgjerd vert stadfest sa langt den er angrepen.

3. Astrid Merkesvik og Else Raum vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Lagmannsretten går først inn på spørsmålet om bnr 10 kan løses på odel sammen med bnr 1.

Etter odelsloven §22 første punktum kan «Fråskild tomt til bustadhus, forretningsbygg, industriføretak, lager, naust, garasje eller liknende .... ikke løysast på odel.» Det er ikke gjort unntak for våningshus på gården, og forarbeidene til loven behandler ikke spørsmålet. Således synes bestemmelsen i utgangspunktet å gjelde generelt for «bustadhus».

Med henvisning til dom i Rt-1988-330 flg. hevder de saksøkte at våningshus på et gårdsbruk faller utenfor odelsloven §22. Høyesterett fant i dommen grunn til å gå nærmere inn på tolkingen av bestemmelsen, og uttalte bl.a følgende:

«Jeg behøver ikke i denne sak ta stilling til om våningshuset på et gårdsbruk i alle tilfelle faller utenfor §22, f.eks også når det er flere bolighus på gården, eller eieren har annen bolig i nærheten. I alminnelighet må det imidlertid legges til grunn at våningshuset faller utenfor §22, og noen særlig grunn til at det ikke skulle falle utenfor i denne sak, foreligger ikke. Våningshuset er det eneste bolighus på eiendommen. Når eiendommen for øvrig ikke er gjort odelsfri, ville det etter min mening være lite forenlig med odelsrettens formål om ikke våningshuset med tilhørende tomt kunne løses på odel sammen med resten av eiendommen.»

De faktiske forhold i ovennevnte sak lå vesentlig annerledes an enn i denne saken. Landbruksmyndighetene hadde gitt samtykke til fradeling av våningshuset på gården under forutsetning av at jordveien ble tillagt et nabobruk som tilleggsjord. Det ble reist løsningssak. Forutsetningen for fradelingen slo da ikke til. Den konkrede avgjørelse i saken bygget på at når fradelingen bygget på sviktende grunnlag, kunne den ikke få den virkning at odelsretten til parsellen falt bort.

Lagmannsretten må legges til grunn, som uttalt i dommen, at våningshuset på en gård i alminnelighet faller utenfor odelsloven §22.

Det er ikke tvilsom at huset, som eneste hus på gården, ytre sett fremstår som våningshus på bnr 1. Det må antas oppført av Hjalmar Merkesvik som erstatning for det gamle våningshuset. Både huset og jordbruksarealene har samme eier. Odelsrettslig har Astrid Merkesvik godtatt Else Raums løsningsrett både for bnr 1 og bnr 10. Det forhold at bnr 10 er utskilt som egen parsell skaper derfor ikke odelsrettslige problemer i forholdet mellom eieren og odelsløseren.

Problemet i dette tilfelle er at eiendommene, antakelig både bnr 1 og bnr 10 er overbeheftet og at lånene ikke er betjent. Det vises til at bnr 10 ble forsøkt solgt på tvangsauksjon allerede i januar 1990. Konsekvensen av at bnr 10 faller utenfor odelsloven §22 vil derfor være at panthaverne antas å lide et betydelig tap ved at heftelser som etter sin prioritet ikke blir dekket av takstsummen faller bort når odelsløsning er gjennomført, jf odelsloven §71 annet ledd første punktum.

Det har ikke vært drevet jordbruk i egentlig forstand på gården siden den ble fraflyttet i 1959. Som nevnt innledningsvis bodde Hilmar Merkesvik, i alle fall delvis, på gården på sine eldre dager. Han leide skogeigarlaget til å hugge ut store deler av skogen og fikk anlagt et hyttefelt. Selv om det ble plantet til med gran i skogen, kan virksomheten neppe karakteriseres som tilrettelegging for kommende generasjoners bruk av gården, som hevdet fra de saksøktes side. I årene etter Hjalmar Merkesviks død, må huset antas å ha vært brukt som feriehus for familien.

I motsetning til saken i Rt-1988-330, hvor det var det gamle våningshuset på gården som ble fradelt, er forholdet i denne saken at det er fradelt en tomt som ble bebygget. Eierne har siden fradelingen fritt kunnet selge huset.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at huset ikke kan sees som våningshus som har slik sammenheng med driften av gården at det faller utenfor odelsloven §22. Selv om huset fremstår som våningshus tilsier de øvrige forhold at det faller inn under odelsloven §22. Bnr 10 kan da ikke løses på odel.

Saksøkeren har anført at hyttetomter i det regulert område ikke kan løses på odel.

Lagmannsretten har fått fremlagt kart over reguleringsplan for Askvoll kommune Merkesvik gnr 107 bnr 1 av 15. desember 1986. Reguleringsplanen er stadfestet av fylkesmannen den 19. september 1988. Et større område mellom riksveien og fjorden er regulert til friluftsområde. Inne i friluftsområdet er det på planen inntegnet 10 hyttetomter. Av beskrivelsen til reguleringsplanen fremgår det at det tillates oppført inntil 21 hytteenheter på området. 4 av hyttetomtene er det disponert over. Det er de resterende tomtene saken gjelder.

I odelsloven §22 annet punktum heter det «Det same gjeld grunn som går inn under §5,....», det vil si at grunn som går inn under §5 ikke kan løses på odel. Odelsloven §5 omhandler områder som er lagt ut til bl.a byggeområde. Lagmannsretten forstår det slik at saksøker mener tomtene er slikt byggeområde som nevnt i odelsloven §5.

Både odelsloven §22 annet punktum og §5 omhandler henholdsvis «grunn» og «område». En reguleringsplan gjelder et nærmere bestemt område. Planområdet hvor tomtene er tegnet inn er regulert til friluftsområde. Det er enighet om at slikt område ikke går inn under §5, jf Odd Jarl Pedersen: Lov og Rett, 1989 side 270 (LoR 1989 270). Lagmannsretten legger til grunn at de enkelte hyttetomter ikke er oppmålt eller på annen måte individualisert fra bnr 1. De enkelte tomtene kan etter lagmannsrettens mening ikke betegnes som «område» i lovens forstand. Odelsloven §5 kan derfor ikke gjøres gjeldende for de planlagte tomtene, og representerer derfor ikke noe hinder for odelsløsning.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at hytteområdet kan løses på odel.

Lagmannsrettens resultat beror på en tolkning av odelsloven §22. Lagmannsretten finner derfor grunn til å bemerke at dersom det likevel skulle være slik at tomtene faller inn under odelsloven §22, jf §5 er lagmannsretten enig med herredsretten i at det er grunn til å tolke loven innskrenkende. Det vises til herredsrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til.

Spørsmålet er da om gnr 107 bnr 1 fyller vilkårene til odlingsjord, jf odelsloven §1 jf §23. Det avgjørende er om eiendommen «kan nyttast til landbruksdrift», slik dette kriteriet er forstått i rettspraksis. Lagmannsretten legger på bakgrunn av arealoppgavene til grunn at eiendommen tilfredsstiller arealkravene i odelsloven §2.

Først noen rettslige utgangspunkter.

Kravet om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, innebærer at det er vilkårene for landbruksdrift på eiendommen - og ikke den aktuelle bruken - som er avgjørende. Landbruksdrift trenger ikke være den eneste tenkelige utnyttingsmåten, men den må være en påregnelig driftsmåte, jf Ot.prp.nr.59 (1972-73) side 51. Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men den må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold, jf NOU 1972:22 side 44 og avgjørelsene i Rt-1972-1286, Rt-1974-195 og Rt-1998-450.

Som fremhevet i Rt-1998-450 på side 454 er problemstillingen om det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Av sentral betydning er her de naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen. Andre momenter er - ifølge lovforarbeider og rettspraksis - den aktuelle bruk av eiendommen, om den tidligere har vært benyttet til landbruksdrift, og karakteren av det området der eiendommen ligger. Spørsmålet om en eiendom kan nyttes til landbruksdrift må vurderes objektivt.

I lovforarbeider og rettspraksis er det forutsatt at det skal ganske mye til for at en eiendom der det tidligere har vært drevet landbruk, taper karakteren av odlingsjord.

Eiendommen ligger sentralt til langs hovedveien mellom Førde og Askvoll, i et jordbruks-og skogbruksområde. Lagmannsretten legger til grunn at de fleste brukene i området drives som støttebruk. Eiendommen har ikke vært holdt i hevd, men slik lagmannsretten ser det ligger den i et attraktivt område for slik landbruksdrift som er vanlig på disse kanter av Vestlandet. Eiendommen har gode naturgitte forhold. Både skogen og innmarksområdene er lett tilgjengelige. Etter lagmannsrettens mening er gården velegnet til landbruksdrift som et småbruk der eieren også henter inntekter utenfor gården. Nærheten til tettstedene Førde og Askvoll tilsier at dette er en god og påregnelig utnytting av eiendommen.

Saksøker har særlig anført at eiendommen ikke vil gi et slikt tilskudd av betydning til familiens underhold som rettspraksis og teori krever når en tar hensyn til investeringer og kjøpesummen for eiendommen. Det er særlig vist til Rt-1998-450.

Det er innhentet sakkyndige beregninger. Geir Grytøyra har lagt til grunn et fulldyrket areal på 15 da. Grytøyra har beregnet at dette arealet vil gi fôrgrunnlag for 21 vinterfôrede sauer. I sin kalkyle har han tatt hensyn til investeringer og utgifter. Lagmannsretten bemerker at eiendommen har et langt større dyrkbart areal.

Både Grytøyra og Erik Nilsen har foretatt vurderinger av skogverdien. Lagmannsretten har forstått det slik at det i området der eiendommen ligger er de beste naturgitte forhold for skogsdrift i Askvoll kommune. Hilmar Merkesvik tok ut store deler av skogen på 80-tallet. Det forutsettes at det plantes til og at skogen stelles. De sakkyndige er enige i grunnlaget for beregningene, men Grytøyra mener det er påregnelig å ta ut tømmer ved Lindelivatnet gjennom en ny traktorveg som eier av bnr 107 kan kjøpe seg inn i. Sistnevnte tilsier at det innenfor den første 10-års perioden kan påregnes en noe større avkastning på skogen enn det Nilsen har beregnet. Nilsen har beregnet uttak for en ti-års periode til en nettoverdi av 4 000 kroner pr. år, eksklusiv skogavgift. Det pekes på at det i fremtiden (40-80 år fra i dag) må investeres i skogen for å bygge opp ny skog.

Grytøyras beregninger av økonomisk avkastning har slik konklusjon:

«Ut frå ovanforståande forutsetningar har eg bygt opp dekningsbidragskalkyler som ligg til grunn for den økonomiske avkastningsmodellen, og som viser eit samla driftsoverskot (før rentekrav) på kr 57734, og som vil gje ein timevederlag på kr 84,41. Dei samla investeringane (utan kjøp av eigedomen) i jord- og skogbruket før inntektene kan realiserast, vil bli i størrelsesorden kring kr 320.000.-.»

Etter lagmannsrettens mening ligger det klart til rette for landbruksdrift på eiendommen. Grytøyra og Nilsens beregninger tilsier at jordbruks- og skogsdrift vil gi et tilskudd til en familie med inntekter utenfor bruket. Hvor store inntektene bør være for å være «av betydning» er vanskelig å si. Ved vurderingen av om eiendommen kan nyttes til landbruksdrift etter odelsloven §1, legger lagmannsretten til grunn at det er landbruksdrift i egentlig forstand det er tale om. Utgifter til kjøp av bruket og investering i nytt våningshus, eventuelt kjøp av huset på bnr 10, vil medføre at det vil gå noen år før det kan påregnes at landbruksdriften vil gi tilskudd av betydning. På sikt, og etter lagmannsrettens mening innenfor rimelig tidsperspektiv for en kjøper, vil dette bruket gi tilskudd av betydning. Det er derfor påregnelig at en fornuftig kjøper vil foreta de nødvendige investeringer med tanke på å erverve eiendommen for å drive landbruksdrift. Lagmannsretten er etter dette kommet til at gnr 107 bnr 1 i Askvoll er odlingsjord.

Saksøkeren og hjelpeintervenienten har fått delvis medhold i overskjønnet.

Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven regler, jf Rt-1993-351. Saken er dels vunnet og dels tapt. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd.

Lagmannsrettens materielle resultat skal legges til grunn for saksomkostningsavgjørelsen i herredsretten, hvoretter hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten i medhold av tvistemålsloven §174 første ledd.

Slutning:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Gnr 107 bnr 10 i Askvoll kommune er ikke odlingsjord.

3. Gnr 107 bnr 1 i Askvoll kommune er odlingsjord.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.