RG-2000-235
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Odelsovertakst |
|---|---|
| Dato: | 1999-07-01 |
| Publisert: | RG-2000-235 (40-2000) |
| Stikkord: | Odelsrett, Odlingsjord, Odelstakst |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett Nr. 97-00244 A og Nr. 97-00410 B - Gulating lagmannsrett LG-1998-02005 B. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00669K . |
| Parter: | Saksøker: John Askeland (Prosessfullmektig: Advokat Frode S. Halvorsen, Bergen). Saksøkt: Otto Askeland (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen, Arendal). |
| Forfatter: | Lagdommer Filip Truyen. 4 skjønnsrettsmedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, §49, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54, §54b, Arveavgiftsloven (1964) §13, §50, §59, §64, §65, §66, §70 |
Saken gjelder krav om odelsløsing og fastsettelse av løsningssum for eiendommen gnr 16 bnr 6 i Lindås kommune. Løsningskravet og odelsovertaksten er forenet til felles behandling, jfr odelsloven §65 tredje ledd. Tvistegjenstanden er en landbrukseiendom i Askelandsvåg, ca 22 kilometer fra kommunesenteret Knarvik. Eiendommens totale areal er 70,8 da. Dette fordeler seg på 15,2 da innmark, 42,2 da utmarksteig og en ideell andel av utmarksområdet Østberget. Den ideelle andelen utgjør 2,5% av samlet areal på 520,23 da.
På eiendommen er det oppført våningshus, uthus og driftsbygning. Det er også et naust på eiendommen, men det er kun bruksrett til halvparten av naustets første etasje.
Eiendommen ble utskilt som selvstendig bruk fra bnr 3 i 1892. Bruket fikk tillagt utmarksteigen ved utskifting som ble avsluttet i 1949. Partenes farfar, Olav A. Askeland, eide eiendommen frem til ca 1950. Den ble da overtatt av partenes far, Anton Askeland. Sauedrift har i den senere tid vært den dominerende driftsform, men det har også vært drevet med kyr, gris og høns i tillegg til frukt, grønnsaker og bærdyrking. Anton Askeland livnærte seg dessuten som skomaker.
Anton og Hilda Askeland hadde seks barn, som nevnt i aldersrekkefølge er John Askeland, Otto Askeland, Annlaug Berge, Hjørdis Solheim, Harald Askeland, Arne Askeland og Margunn Røssang. I 1982/83 ble det skilt ut tre tomter fra innmarksteigen. To av tomtene er bebygget med bolighus for henholdsvis Arne Askeland og Margunn Røssang.
I 1987 inngikk Arne Askeland en avtale om leie av eiendommen for ti år. Fra dette tidspunkt overtok Arne Askeland driften av bruket, mens foreldrene ble boende i våningshuset. Arne Askeland drev bruket sammen med arealer han leiet av naboer.
I august 1995 ble eiendommen overdratt fra Anton Askeland til Mangunn Røssang. Det ble avtalt at Hilda og Anton Askeland skulle ha borett og tilsyn av Margunn Røssang for resten av sin levetid.
Som følge av overdragelsen til Margunn Røssang, fremmet Arne Askeland odelsløsningssak mot søsteren som bedre odelsberettiget. Saken ble undergitt delt behandling, jfr odelsloven §64. Under saksforberedelsen for herredsretten ble pensjonert jordskiftedommer Erling Rolland oppnevnt av retten som sakkyndig. Den sakkyndiges rapport er datert 21.04.1996. Fra rapporten gjengis følgende utsnitt:
"Resultat av målingar og vurderingar etter oppsettet i mandatet:
1. Eigedomens totale areal:
Innmark: 15,212 daa
Utmaksteig på fjellet 42.610 daa
Ideell del av Østberget 2,50% av 520.23: 13.000 daa
SUM: totalareal 70.822 daa
2. Areal i utmark som tidlegare har vore rydda og gjødsla:
Arealet som tidlegare har vore rydda og gjødsla i utmarksteigen på fjellet er vanskeleg å fastsetja nøyaktig i terrenget i dag. Det var opplyst at utmarksteigen vart brukt som beite frå 1955 etter at det var inngjerda i 1953. (Gjerdeplikta trådde i kraft 14. april 1954). Heile utmarksteigen vart brukt til beite, og teigen vart inndelt i 3 beiteteigar. Partane opplyser vidare at det vart godkjent eit areal på 5 dekar som var ferdig rydda og gjødsla på 1950-talet, men at det var planar om rydding av større område.
Under synfaringa vart det rydda arealet påvist så godt som råd og avlagt på utskiftningskartet.
Det aller meste av dette arealet er nå tilplanta med gran.
Det beste arealet som ein kan rekna med har vore stelt og nytta til beite er planimetrert til 10,70 daa. ..........
3. Størrelsen på jordbruksareal og bonitet:
Jordbruksarealet fordelt mellom fulldyrka, overflatedyrka og kulturbeite er oppmålt og bonitert slik: ......
Fulldyrka jord utgjer kartfigurane nr. 2, 5, 9, 22, 26, 28, 32a: 5,096 daa
Overflatedyrka jord utgjer figurane nr. 15, 17, 23, 30, 32c: 1,299 daa
Kulturbeite (gjødsla beite) utgjer kart figurane nr. 4 (del av), 13, 18b, 20a (del av), 29 2,732 daa
SUM: 9,127 daa
Bebyggelse, tun, veg, bart fjell:
Kartfig. nr. 3, del av 4, 6, 7, 8, 10, 11, 12, 14, 16, del av 20a, 20b, 21 24, 27, 31, 32b, 33, 34, 35, 36, 37, 38: 4,610 daa
Andre areal: kartfig. nr. 1, 4 (del), 18a, 19a, 19b, 25, 39: 1,475 daa
SUM TOTAL INNMARK 15,212 daa ..........
4. Areal som ikkje er registrert som jordbruksareal og eventuell utnytting til kulturbeite: ..........
5. Den produksjonsmessige verdi av arealet under punkt 4:
Den produksjonsmessige verdi av areala på kartfigurane nr. 1, del av 4, 18a, 19a og 19b er liten. Verdien går fram av tabell 1. Kartfig. nr. 25 er ei smal stripe mellom veg og bergfot og er noko vanskeleg å utnytta til jordbruksproduksjon, men ville ellers lege på same nivå som kartfig. nr. 28. Kartfig. nr. 39 vil ha same produksjon som kartfig. nr. 5, og kan førast tilbake til jordbruksland med liten kostnad.
Utmarksteigen til bnr. 6 må nå reknast som naturleg utmarksbeite med ein avkastning på ca 60 f.e/daa.
Det beste beitearealet på fellesområdet i Østberget er innan kartfigurane nr. 313, 324, 326, 327, 330 med eit samla areal pa 267,66 dekar. Bnr. 6 sin ideelle del av dette arealet er 6,7 dekar, og det vil vera nok vårbeite/føresommarbeite til dei sauer bnr. 6 kan vinterfora av eigen innmark.
6. Ei totalvurdering av om eigedomen kan nyttast til landbruksdrift, medrekna sauedrift og kav økonomisk resultat slik drift vil kunna gi.
Eigedomen, gnr. 16, bnr. 6, er eit lite bruk med relativt mykje grunnlendt og kuppert innmark.
Fulldyrka mark utgjer 1/3-del av totalarealet, men her utgjer eitt samanhangande og bra arrondert areal 70%.
Fulldyrka + overflatedyrka mark utgjer 42% av totalarealet. Ein del at dette arealet har dårleg arrondering for driving av maskiner.
Utmarksteigen og fellesteigen i Østberget er ikkje vegutløyst og ligg tungvint til annan utnytting enn til sauebeite og skog. Til utmarksteigen går det ein nokså bratt sti - veg nr. 4 - i utskiftningen over utmarka, slutta 28. oktober 1949. Det kan verta aktuelt med framføring av skogsveg i dette området, og da vil utmarksteigen kunne verta vegutløyst. Marka i utmarksteigen er jamt over god med fin arrondering.
Part har opplyst at det på bruket tidlegare (1955) har vore 1 - 2 kyr + kalv/kvige og 13 eller fleire vinterfora sauer (frå 1967 og utover).
Det er ikkje opplyst kor mykje for som eventuelt vart hausta utanfor eigedomen eller innkjøpt.
Dette var før frådeling av gnr. 34, 35 og 36 i 1982. I 1965 vart det slutta med beiting med kyr i utmarksteigen. Drifta vart altfor tung.
Ut frå den utvikling som har vore på bruket og etter eigen vurdering vil det vera mest natuleg å driva eigedomen med sauehald slik tilhøva er nå. Ein slik bruk vil best kunna utnytta ressursane på eigedomen til grasproduksjon. Eigedomen har også driftsbygning som er bygt om for sauehald.
Økonomisk resultat ved sauehald:
Innmarka er rekna til totalt å produsera 2481 f.e. ved grasproduksjon. 1 vinterfora sau:
Inneforing: (ca. 1. nov. - 15. mai) 1 vinterfora sau i 195 dagar a 0,8 f.e./dag = 156 f.e
Vårbeite: 1 sau + lam: 30 dg. a 0,8 f.e/dag x 1,2 = 29 f.e
Haustbeite: 1 sau + 1,7 lam i 30 da.a 0,8 f.e/dag = 65 f.e 1 vinterfora sau må ha av innmarka 250 f.e
Innmarka gir då plass til: 2481 f.e: 250 f.e = 9,9 som tilsvarer 9 - 10 vinterfora dyr. Ein del må vera kraftfor.
Dette tilseier at det kan vinterforast 9 - 10 sauer på bruket ut frå ei vurdering av innmarka.
Utmarksbeite må då produsera for nok til 10 vinterfora sauer. Reknar ein 1,7 lam pr. sau i beitetida vil det totalt beite ca 27 dyr på utmarksbeitet.
Beitetid i utmarka: 110 dagar
Forbehov 0,8 f.e. pr. dyk/dag: totalt omlag 2376 f.e. (Normen tilseier 215 f.e. pr. viterfora dyr = 2365 f.e., men dette er avhengig av beitetida).
Dette tilsvarer ein produksjon på ca 2400 f.e. på utmarksteigen og delen i Østberget, til sammen ca 50 dekar produktiv mark. Det er i gjennomsnitt 50 f.e. pr. dekar, eller omlag 2 dekar beiteareal pr. dyr(som tilsvarer ca 5 dekar pr. vinterfora sau). Etter den vurdering av produksjonen som er utført, er det nok utmarksbeite til dei sauer som kan vinterforast på bruket.
Økonomisk resultat:
Føresetnader: - Sauens levealder 4 - 5 år. d.v.s. 0,25 - 0,2 sau i gjennomsnitt pr. år rekna som slakt. - 2 lam pr. sau ved fødsel, men avgang og påsetjelam reduserer lam til slakt til 13 - 14 pr. år. 12 lam a 16 kg slaktevekt a kr 40,-/kg = kr 7680,- 2 sauer a 28 kg sl.vekt a kr 36,-/kg = kr 2016,-
Ull (norm etter kg.pris kr 45,-) = kr 3000,-
Sum brutto inntekter: kr 12696,- - variable kostnader (etter norm) kr 2550,-
Dekningbidrag: kr 10146,-
Produksjonstilegg kr 3000,-
Dekningsbidrag inkl. prod.tillegg kr 13146,-
Kapitalkostnader kr 10000,-
Arbeidsforteneste: kr 3146,-
Fastsetting av kapitalkostnader er vanskelig. Slike kostnader vil lett føra til at arbidsfortenesta vert nær 0,- på så små bruk.
Kapitalkostnadene utgjer årlege utgifter til traktor, maskiner, redskap, driftsbygning grøfter, jord, vegar, gjerde og kalkulert rentekrav i desse eigedomsdelene."
Nordhordland herredsrett avsa 22.05.1996 dom med slik domsslutning:
"1. Eiendommen gnr 16, bnr 6 i Lindås er odlingsjord.
2. Arne Askeland har rett til å løse gnr 16, bnr 6 i Lindås på odel.
3. Margunn Røssang betaler saksomkostninger til Arne Askeland med kr 71.634 - syttientusensekshundredeogtrettifire-, innen 14 -fjorten- dager fra dommen er forkynt."
Herredsrettens dom ble påanket. Mens saken sto for lagmannsretten, overdro Margunn Røssang ved skjøte datert 10.10.1996, eiendommen til sin nest eldste bror Otto Askeland. Dette resulterte i at ankesaken ble hevet ved kjennelse fra Gulating lagmannsrett den 29.04.1997.
Ved stevning datert 19.06.1997 reiste den best odelsberettigede, John Askeland, søksmål med krav om odelsløsning mot hjemmelshaver Otto Askeland. Herredsretten besluttet å forene spørsmålet om odelsløsing og odelstakst til felles behandling i skjønnsprosessens former, jfr odelsloven §65 tredje ledd. Før saken kom til behandling i herredsretten, avgikk Anton Askeland ved døden. Hilda Askeland bor fortsatt i våningshuset. Etter utløpet av Arne Askelands leieavtale den 1.1.1997, har det vært begrenset drift på bruket.
I tvisten mellom John Askeland og Otto Askeland avsa Nordhordland herredsrett den 18.05.1998 odelstakst med slik slutning:
"1. Eiendommen gnr 16 bnr 6 i Lindås er odlingjord og John Askeland har rett til å løse eiendommen på odel.
2. Verdien av gnr 16 bnr 6 i Lindås settes ved odelstakst til kr 90000,- -kronernittitusen.
3. Otto Askeland pålegges å skrive ut skjøte på eiendommen gnr 16 bnr 6 i Lindås til John Askeland mot betaling av kr 60 076,- -kronersekstitusenogsyttiseks - og å fravike eiendommen senest 14. april 1999.
4. Heftelser inntatt i skjøtet på gnr 16 bnr 6 i Lindås av 10.10.1996, tinglyst 11.10.1996, avløses i medhold av odelslovens §50 mot betaling av kr 29 924,- - kronertjuenitusennihundreogtjuefire - til Margunn Røssang.
5. Otto Askeland tilpliktes å erstatte John Askelands saksomkostninger for så vidt angår odelsløsningsretten med kr 22 000,- -kronertjuetotusen - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette skjønn.
6. John Askeland tilpliktes å erstatte -Otto Askelands saksomkostninger med kr 21 547,50 - kronertjueentusenfemhundreogførtisju 50/100,-, og -Margunn Røssangs saksomkostninger med kr 6000,- -kronersekstusen- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av dette skjønn."
Otto Askeland har i rett tid inngitt ankeerklæring/begjæring om overskjønn mot odelstaksten. Under den videre saksforberedelse ble det besluttet at spørsmålet om løsningsrett og eventuell verdsetting av eiendommen skulle forenes til felles behandling i skjønnsprosessens former også for lagmannsretten, jfr odelsloven §65 tredje ledd. Rettsmøte ble holdt i Bergen tinghus den 07. og 08.06.1999. Befaring ble foretatt på eiendommen. Det ble avgitt partsforklaringer og avhørt fire vitner, hvorav to var sakkyndige vitner.
Saksøker, John Askeland, har i hovedtrekk anført følgende:
Eiendommen fyller kravene til odlingsjord. Hele familien har tidligere betraktet dette som en odelseiendom.
Arealkravet, jfr odelsolven §2, er oppfylt ved at jordbruksarealet er i overkant av 10 da. Fordelingen av jordbruksarealet må skje etter en totalvurdering, jfr NOU 1972:22 s 43. Det må ses hen til vanlig bruk i distriktet. Det er intet krav om at arealet skal være sammenhengende. Også små teiger må telle med. Oppmåling etter reglene for økonomisk kartverk er uten betydning, jfr Rt-1980-585. Har en teig tidligere blitt brukt som jordbruksareal, skal det betydelig vanhevd til for at dette endrer karakter. Tidligere bruk må således også telle med hvis arealet med enkle midler kan opparbeides på nytt.
Den sakkyndige rapporten fra Erling Rolland konkludere med et jordbruksareal på 9,1 da. Rapporten bygger på riktige prinsipper, men Rolland har for lagmannsretten innrømmet at arealberegningen kan suppleres med ytterligere kulturbeitet på fig 4 og haven på fig 11, jfr kart utarbeidet av Rolland. På fig 4 har det tidligere vært drevet gjødslet drift og dette kan med enkle midler opparbeides. Haven på 0,43 da er fulldyrket jord. Jordbruksarealet kan videre suppleres med området rundt brønnen, selv om man her bør være forsiktig med kulturbeite.
Subsidiært anføres det at eiendommen i alle fall fyller arealkravet i §2 første ledd annet alternativ. Det må gjøres betydelige tillegg på grunn av produksjonsevnen til det arealet som ikke teller med. I fjellet er det således 8 da som er dyrket opp. Det vises i den forbindelse til Rt-1980-585 om at areal skal telle med der hvor det skal lite til for å opparbeide dette. Beiteverdien i utmarken og i felleseiet til Østberget fyller opp den nødvendige produksjonsmessige verdi, selv om det skulle legges til grunn at innmarken bare er 5,1 da. I tillegg kommer dessuten produksjonsverdi som følge av noe løvskog.
Kravet til landbruksdrift, jfr odelsloven §1, er også oppfylt. Denne lovbestemmelsen er i praksis benyttet til å utelukke eiendommer som er fraflyttet, hvor produksjonen er lagt ned, hvor eiendommen er veiløs eller hvor bygningene står til nedfalls. Det vises til Rt-1998-450 hvor boseting på bruket ikke var aktuelt. Bruket lå på en øy uten rutebåt.
Gnr 16 bnr 6 har derimot vært bebodd hele tiden. Det har vært drevet landbruksdrift helt frem til odelstvisten startet. Forholdene på eiendommen ligger til rette for fortsatt drift. Våningshuset er bebodd. Driftsbygningen er enkel, men den ene siloen kan brukes og husdyrrommet kan lett i stand settes. Eiendommen ligger utenfor regulert område. Eneste påregnelige bruk er derfor landbruk. Eiendommen er intet hobbybruk. Den har et betydelig produksjonspotensiale. Driften kan med enkle midler utvides og intensiveres. Selv om eiendommen i dag gir et begrenset overskudd, kan dette økes betydelig. Jordbruksarealet kan med enkle midler utvides slik at eiendommen blir tilskuddsberettiget også uten dispensasjon. Uansett er det kurant å få dispensasjon også til dagens drift.
Ved vurdering av driftsoverskuddet kan det ikke beregnes kapitalkostnader for erverv av eiendommen. Det må forutsettes at kjøper har noe egenkapital. Boligdelen har dessuten en forholdsvis stor verdi. I regnestykket fra Erling Rolland er således kapitalkostnadene satt for høyt. Det vises for øvrig til Rt-1987-1231 som omhandler en sak som er parallell med den foreliggende tvist. Kapitalkostnadene ble satt til kr 2000 til 4000. Kr 7000 til 9000 pr år var tilstrekkelig driftsoverskudd. Dertil kommer at økonomisk avkastning ikke alene er avgjørende i vurderingen etter §1.
Når eiendommen skal takseres, må det ses hen til at denne tidligere har vært solgt innen familien to ganger for kr 80000. Det må også ses hen til lokale avgjørelse slik som skifteovertakst fra Nordhordland herredsrett av 30.09.1991 hvor en større eiendom i Masfjoren ble verdsatt til kr 180000. Det vises også til skiftetakst fra Sunnhordland skifterett av 30.09.1993, og odelstakst fra Sunnhordland skifterett av 14.10.1996. Det skal gjøres fradrag for Hilda Askelands borett. Statistisk sett skal det beregnes en levealder på åtte år og en kapitaliseringsfaktor på syv. I eiendommens nettoverdi skal det deretter gjøres et fradrag på kr 29.924 til avløsing av Margunn Røssangs heftelser.
Fravikelsesdato settes til 14.10.1999. John Askeland ønsker å foreta tilpasninger på eiendommen før neste driftssesong.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens slutning pkt. 1 stadfestes.
2. Odelstaksten fremmes.
3. Otto Askeland pålegges å skrive ut skjøte på eiendommen, gnr. 16, bnr. 6 i Lindås til John Askeland mot betaling av løsningssum fastsatt ved odelstaksten og å fravike eiendommen til tidspunkt fastsatt av retten.
4. John Askeland tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten og saksomkostninger for Gulating lagmannsrett forsåvidt gjelder tvist om odelsløsningsretten.
5. John Askeland tilkjennes saksomkostninger for Gulating lagmannsrett, herunder skjønnsrettens omkostninger, forsåvidt gjelder odelstaksten."
Saksøkte, Otto Askeland, har i hovedtrekk anført følgende:
Eiendommen er ikke odlingsjord ettersom ingen av lovens kumulative krav er oppfylt. Det skal foretas en objektiv vurdering. Familiens tidligere oppfatning er uten betydning.
Jorbruksarealet, jfr odelsloven §2, er på ca 4 da. Vurderingen av jordbruksareal må ses i lys av en dynamisk vurdering. Dagen oppfatning, ikke tidligere drift, må legges til grunn. Kun teiger hvor maskindrift er mulig kommer til vurdering. Videre må et beite som skal telle med ha minimum 50% gresssarter.
Det erkjennes at oppmåling i samsvar med reglene om økonomisk kartverk ikke er avgjørende for vurderingen. Den foretatte oppmåling har likevel en viss interesse. Det vises således til den sakkyndige rapport fra Erling Rolland sammenholdt med sakkyndig rapport fra Karstein Dammen. Følgende figurer skal utgå fra den oppstilling Erling Rolland har tatt med i arealberegningen; fig nr 2, 4, 9, 13, 15, 17, 18b, 20a, 28, 29, 32a, 32c. Jordbruksarealet blir etter dette ca 4 da. Beregningen underbygges også av vitneforklaring fra jordbrukssjef Krossøy, hvor det fremgår at landbuksmyndighetenes oppmåling på 7 da er en følge av et velvillig anslag.
Subsidiært anføres at heller ikke en vurdering etter §2 første ledd 2. alternativ gir tilstrekkelig jordbruksareal. Det skal mye til for å påvise slike tilleggsverdier, jfr Rt-1990-325. Det er lite realistisk å dyrke opp nye arealer på innmarken. Dette forutsetter en betydelig investering som vanskelig lar seg forsvare. Utmarken kan ikke telle med fordi denne skal fø på sauene om sommeren. Beite i utmarken er en nødvendig forutsetning for saueholdet. Utmarken gir derfor intet produksjonsmessig tilskudd til vurdering av jordbruksarealet.
Atter subsidiært, dersom utmarken likevel skal telle med, anføres det at denne gir en liten produksjonsmessig verdi. Dyrking av utmarksteigen er urealistisk. Driften er nedlagt for lenge siden og det er ikke vei til dette feltet.
Vilkåret om landbruksdrift, jfr §1, forutsetter at det skal drives virkelig jordbruk. Forarbeidene, jfr NOU 1972:22 s 94, viser at bestemmelsen kun gjelder eiendommer som virkelig har noe å si for landbruket. Det vises til Rt-1998-450. Eiendommens naturgitte forhold og økonomiske muligheter ved driften er avgjørende. Det må foretas en dynamisk vurdering slik at man tar hensyn til dagens krav til drift og overskudd. Dommen i Rt-1987-1231 har derfor begrenset aktualitet. Allerede for 12 år siden utgjorde dette et grensetilfelle. I dag ville eiendommen dommen omhandler neppe vært odlingsjord.
Eiendommen skal vurderes som en selvstendig driftsenhet. Det er derfor uten betydning at Arne Askeland har drevet denne i ti år i kombinasjon med andre bruk. Uten slik felles drift, ville eiendommen vært tatt ut av produksjon for lenge siden. Landbruksmyndighetene har omtalt eiendommen som et hobbybruk. Dette betyr at eierens ønske om økonomisk avkastning ikke er det motiverende for driften.
Et økonomisk overskudd må utgjøre et bidrag av betydning, jfr Rt-1998-450. Dette bør være minst 10% av en alminnelig årsinntekt, altså rundt kr 20.000 - 25.000. Det vises til RG-1997-957 som gjelder en vesentlig større eiendom. Et beregnet årsoverskudd på kr 25.000 var her i grenseland for å fylle vilkår om landbruksdrift. Eiendommen i vår sak er et rent underskuddsforetak. Ingen fornuftig kjøper ville ervervet denne til landbruksdrift. Eiendommen er attraktiv, men da ut i fra andre formål.
Regnestykket som Erling Rolland har satt opp for å beregne driftsoverskuddet, må justeres i samsvar med eiendommens produksjonsevne. Eiendommen mangler utmarksbeite til ti vinterforede sauer. En sau trenger erfaringsmessig 10 - 12 da. Utmarksteigen er kun 42 da, i tillegg kommer andelen i Østberget. Erling Rolland har beregnet beite til Østberget til 267 da, og 2,5% av dette utgjør 6,7 da. Utmarken er derfor maksimalt 50 da og således kun halvparten av nødvendig sommerforings grunnlag. Dette gjør at fundamentet for regnestykket til Erling Rolland svikter. Det er kun grunnlag for fem vinterforede sauer. Muligens kan det fores 6 - 7 sauer fordi man kan bruke noe av innmarken om sommeren.
Også slaktevekten i regnestykket er satt for høyt. Brutto inntekter overstiger neppe mer enn kr 11000. De variable kostnader er derimot satt for lavt. Gjødslingsutgifter utgjør minst kr 250 pr mål. I tillegg må kostnadene settes høyere på grunn av kraftfor, veterinær, gjerdehold og båttransport til sommerbeitet. Kapitalkostnadene er videre satt for lavt. En rentefot på 3,5% er for liten. Videre er grunnlaget for kapitalberegningen for lavt. Det må legges inn både løsningssum, utgifter til oppgradering av bygningene samt kjøp av besetning, maskiner og redskaper.
Eiendommen er ikke berettiget til produksjonstilskudd. Det er umulig for retten å vurdere om dispensasjon kan oppnås. Det er tidligere mottatt driftstilskudd kun fordi eiendommen har vært drevet sammen med andre arealer.
Ved odelsovertaksten må eiendommens verdi settes høyere enn for herredsretten. Det vises til de samme lokale avgjørelser som er påberopt av motparten. Boverdien må tillegges stor vekt fordi bruket ligger i rimelig nærhet til Bergen. Dersom det skal gjøres fradrag for Hilda Askelands borett, er det enighet om beregningsmodellen. Prinsipalt anføres det imidlertid at boretten er en fordel for eiendommen. Denne gjør det kurant å søke om dispensasjon fra eiers boplikt.
En eventuell fravikelse bør ikke skje før 14.04.2000. Dette er nærmeste tradisjonelle faredag.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Odelsovertaksten fremmes.
2. Prinsippalt:
Otto Askeland frifinnes for kravet om odelsløsning.
Subsidiært:
Løsningssummen for eiendommen gnr. 16 bnr. 6 i Lindås fastsettes efter rettens skjønn.
3. John Askeland tilpliktes å erstatte Otto Askeland hans saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten vil bemerke:
1. Odelsløsing
John Askeland er den best odelsberettigede. Forutsatt at eiendommen er odlingsjord, er det enighet om at vilkårene for odelsløsing er til stede. Spørsmålet om odlingsjord reguleres av odelsloven §23, jfr §1 og §2. Vilkårene i §1 og §2 er kumulative.
Eiendommen skal vurderes ut fra tidspunktet da stevning ble inngitt, altså 19.06.1997, se Falkanger, Odelsrett og Åsetesrett, s 51. Dette er i underkant av to år etter at Anton Askeland overdro eiendommen til Margunn Røssang slik at odelsløsningsretten første gang kunne gjøres gjeldende, se Rygg og Skarpnes, Odelsloven, tredje utgave 1992, s 123, som legger til grunn at dette er riktig tidspunkt for vurderingen. Den uenighet som tilsynelatende foreligger i juridisk teori, er imidlertid uten betydning. Eiendommen har ikke forfalt i den mellomliggende periode. Arne Askeland har drevet sauedrift i henhold til leiekontrakt frem til 1.1.1997.
1.1 Arealkravet, jfr §2
Den rettsoppnevnt sakkyndige for herredsretten, pensjonert jordskiftedommer Erling Rolland, har foretatt en grundig oppmåling og gjennomgang av eiendommen. Tvisten gjelder i liten grad det som faktisk er konstatert ved Rolland sin oppmåling. Uenigheten gjelder først og fremst Rollands vurdering av de enkelte teiger som jordbruksareal.
På bakgrunn av de observasjoner som ble gjort under befaringen, kan lagmannsretten i hovedtrekk slutte seg til den arealberegning som er foretatt av Erling Rolland. I lagmannsrettens vurdering er det sett hen til at også den del av eiendommen som i dag er tilgrodd med kratt, må telle med. Krattet kan med enkle midler raskt fjernes. Jordsmonnet er godt nok til å være jordbruksareal. Lagmannsretten finner at også relativt små teiger, i ett tilfelle helt ned til 0,060 da, bør telle med. Eiendommen er et typisk vestlandsbruk med en rekke mindre teiger. Små arealer bør telle med så lenge disse har tilstrekkelig tilgjengelighet. Dette står i motsetning til de prinsipper som anvendes ved oppmåling i henhold til det økonomiske kartverk. Der må hver teig være på minimum 1 da eller 2 da, avhengig av kvaliteten, for å bli skilt ut som eget markslag. Minstegrensen for å bli tillagt annet areal er 0,5 da. Oppmålinger som foretas til det økonomiske kartverk, har således begrenset betydning for vurderingen av jordbruksareal etter odelsloven §2. Det vises for øvrig til Rt-1984-1266, se særlig s 1271 til 1272.
Erling Rolland har summert jordbruksarealet til 9,127 da. Lagmannsretten finner at dette må suppleres med kartfigur 11 på 0,431 da. Arealet er utvilsomt fulldyrket jord. Teigen utgjør i dag grønnsakshave. Samlet jordbruksareal blir således 9,558 da.
Landbruksmyndighetene i Lindås kommune har ved en kontroll foretatt i 1994 anslått jordbruksarealet til 7 da. Vitneforklaring fra jordbrukssjef Krossøy viser imidlertid at befaringen som den gang ble foretatt, ikke var tilstrekkelig til å kartlegge alle sider ved jordbruksarealet på eiendommen.
Etter dette blir spørsmålet om det utover innmarken på 9,558 da, tilligger annet areal og rettigheter slik at den produksjonsmessige verdi minst tilsvarer 10 da jordbruksareal, jfr odelsloven §2 første ledd 2. alternativ.
Otto Askeland har anført at utmarken ikke kan telle med i vurderingen etter §2 fordi sommerbeite på utmarken er en forutsetning for at innmarken kan brukes til produksjon av vinterfor. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Sammenhengen mellom produksjon på innmarken og utmarken har betydning for den vurdering som skal foretas av om eiendommen er egnet for landbruksdrift, jfr odelsloven §1. For så vidt gjelder størrelsen på jordbruksarealet, jfr §2, må derimot verdien av produksjonen på utmarken vurderes som et selvstendig tillegg til innmarken.
Utmarken er på 42,6 da. Ut fra de opplysninger som foreligger, er lagmannsretten enig med Erling Rolland i at utmarksbeitet ved enkel rydding vil gi ca 60 f.e/da. I tillegg kommer den forholdsmessige andelen av Østberget. Det er ikke bestridt at det beste beitearealet i Østberget utgjør 267 da slik at brukets forholdsmessige andel på 2,5% utgjør 6,7 da. Samlet utmarksareal på 49,3 da tilsvarer således 2958 f.e. Normal produksjon på fulldyrket jord i innmarken er opp mot 400 f.e/da. Det er således åpenbart at utmarksbeitet gir tilstrekkelig produksjonsmessig verdi til å oppfyllet kravet om tilleggsareal etter odelsloven §2 første ledd 2. alternativ.
1.2. Kravet til landbruksdrift, jfr §1
Vurderingstemaet etter odelsloven §1 1. punktum er nærmere presisert i Rt-1998-450 med videre henvisning til forarbeider og rettspraksis. Det skal foretas en objektiv vurdering hvor eiendommens naturgitte og økonomiske mulighet for landbruksdrift står sentralt. Landbruksdriften må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold. Eiendommen skal vurderes som en selvstendig driftsenhet. Det er uten betydning at eiendommen vil kunne leies ut som tilleggsjord. Utleie til beiteformål er ikke landbruksdrift i odelslovens forstand. Vurderingen skal skje ut fra rådende forhold eller sett i et lenger tidsperspektiv. Dessuten skal det tillegges vekt om eiendommen tidligere har vært benyttet til landbruksdrift. Karakteren av det området hvor eiendommen ligger har også betydning.
Ut over ovennevnte generelle uttalelse om gjeldende rett, har høyesterettsdommen i Rt-1998-450 begrenset betydning for vår sak. Eiendommen som omhandles i Rt-1998-450 er vesentlig større enn gnr 16 bnr 6. Den har dessuten en usentral beliggenhet. Eiendommen i Rt-1998-450 ligger på en øy uten fast fergeforbindelse og uten strømtilførsel. Vann måtte hentes fra en brønn på marken. Det var urealistisk at en eier ville bosette seg på eiendommen.
For gnr 16 bnr 6 i Lindås stiller saken seg annerledes. Eiendommen ligger ikke usentralt. Det er rundt 20 min. kjøring til kommunesenteret Knarvik og i overkant av 50 min. kjøring til Bergen. Eiendommen ligger i et jordbruksområde som preges av småbruk. Det har vært drevet landbruk på eiendommen fra den ble utskilt i 1892. Bruket var en selvstendig driftsenhet frem til det ble leiet ut til Arne Askeland i 1987.
Bygningsmassen er av varierende kvalitet. Driftsbygningen vil med enkle midler kunne oppgraderes til bruk for ti vinterforede sauer. Det er to siloer, hvorav den ene som er bygget i 1979 med elektrotalje, er fullt brukbar. Våningshuset er bygget rundt 1920 og er senere utvidet på 1970-tallet. Dertil kommer et relativt nytt inngangsparti. Våningshuset trenger betydelig rehabilitering innvendig for å tilfredsstille dagens krav til standard. Imidlertid er våningshuset beboelig også i sin nåværende stand.
Muligheten for å kunne generere økonomisk overskudd ved landbruksdrift på eiendommen er forsøkt beregnet i den sakkyndige rapport for herredsretten. Det vises til sitatet fra rapporten som er gjengitt innledningsvis. Drift med ti vinterforede sauer er beregnet til å gi en arbeidsfortjeneste på kr 3146. Lagmannsretten er enig i de prinsipper Erling Rolland benytter i vurderingen. Imidlertid finner lagmannsretten at det må foretas en justering i de verdier som inngår i regnestykket.
For det første vil lagmannsretten bemerke at innmarken på bruket trolig gir grunnlag for å bære noe mer enn ti vinterforede sauer. Beregningene av innmarkens evne til forproduksjon ligger hele veien på et moderat nivå. Dertil kommer at forproduksjonen kan økes vesentlig ved intensivert drift. Bruket bør uten problemer kunne holde 10 vinterforede sauer. Trolig er det grunnlag for 11 eller 12 sauer. Utmarken og den relative andel av Østberget synes derimot å være i minste laget for 27 dyr (10 sauer og 1,7 lam pr sau). Det potensiale som ligger for utvidet forproduksjon på innmarken, vil imidlertid mer enn kompensere for underdekningen på utmarken. I praksis vil dessuten besetningen kunne økes ved at det leies sommerbeite. Slik leie er utbredt i Lindås kommune. Leie av sommerbeite i indre strøk utgjør ikke mer enn 15 pr dyr. Lagmannsretten har imidlertid valgt å se bort mulighet for leie av sommerbeite ettersom brukets produksjonevne skal vurderes isolert.
Erling Rolland har lagt til grunn at hver sau vil gi 1,2 lam til slakt. Under rettsmøtet ble tallet rettet til 1,4 lam. Lagmannsretten er enig i dette, selv når det tas hensyn til at det bratte beiteområdet i Østberget vil kunne gi tap av dyr. Videre har Rolland lagt til grunn 16 kg slaktevekt på lammene. Dette er for lavt sett hen til beitemulighetene og sett hen til at Arne Askeland har forklart at slaktevekten under hans drift har ligget på 18-23 kg. Lagmannsretten legger derfor til grunn en slaktevekt på 18 kg pr lam. Slaktevekten på sau settes til 32 kg. Prisen for både lam og sau varierer. Den har i noen år ligget lavt, men er prisen er på nytt øket i 1999. Prisnivået må imidlertid ses i et lenger perspektiv. Lagmannsretten finner derfor å kunne bygge på de kjøttpriser som er lagt til grunn av Erling Rolland. Det samme gjelder for ullprisen
I dag har bruket ikke rett til produksjonstillegg. Slik stønad forutsetter 10 dekar jordbruksareal. Dispensajson fra arelakravet beror på et forvaltningsmessig skjønn. Lagmannsretten kan derfor ikke bygge på at dispensasjon vil bli gitt. Imidlertid finner lagmannsretten det sannsynlig at jordbruksarealet på innmarken vil bli opparbeidet slik at arealkravet for produksjonstillegg oppfylles. Som tidligere nevnt skal det lite til før grensen på 10 dekar er oppfylt. Produksjonstillegg på netto kr 3.000 bør derfor inngå i regnestykket. Dette samsvarer med produksjonstillegg minus bunnfradrag i 1997, altså da stevning ble inngitt i odelsløsingssaken. Etter gjeldende regler i 1999 vil netto produksjonstilskudd utgjøre kr 7500.
Når det gjelder variable kostnader, er lagmannsretten enig med Erling Rolland i at disse skjønnsmessige settes i samsvar med normen fra NILF (Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning). Imidlertid finner lagmannsretten at årlige kapitalkostnader er satt for høyt. Sauefjøset kan som tidligere nevnt, med enkle midler tas i bruk. Det samme gjelder siloen. Videre vil det være naturlig å inngå et maskinsamarbeid med andre gårdsbruk. Dette vil redusere kapitalkostnadene betydelig. Maskinsamarbeid er i økende grad vanlig i distriktet, som består av mange småbruk. Vurderingen av fordeler som kan oppnås ved maskinsamarbeid, fraviker ikke prinsippet om at eiendommen skal vurderes som en selvstendig driftsenhet. Spørsmålet er ikke om hva eiendommen evner å produsere, men om hvor rimelig ellers dyre maskiner kan anskaffes.
Dersom man ønsker å oppgradere boligen, vil det påløpe betydelige kapitalkostnader. Dette er likevel ikke nødvendig av hensyn til landbruksdriften. Løsningssummen bør derimot inngå i kapitalgrunnlaget. Lagmannsretten er enig i at rentefoten ved beregning av kapitalkostnader bør settes til 3,5%. Dette er lavt i forhold til markedsrente, men er den sats som ligger til grunn ved beregninger som foretas av NILF og Budsjettnemda for jordbruket. På bakgrunn av ovennevnte prinsipper, anslår lagmannsretten kapitalkostnadene skjønnsmessig til kr 7.000 pr år.
Etter dette blir regnestykket som følger:
14 lam 18 kg slaktevekt a kr 40 pr kg: kr 10.080
2 sauer a 32 kg slaktevekt kr 36 pr kg kr 2.304
Ull (norm etter kilopris kr 45): kr 3.000
SUM brutto inntekter: kr 15.384
minus variable kostnader (etter norm): kr 2.550
Dekningsbidrag: kr 12.834
Produksjonstillegg: kr 3.000
Dekningsbidrag inkludert produksjonstillegg: kr 15.834
Kapitalkostnader: kr 7.000
Arbeidsfortjeneste: kr 8.834
Det er også grunnlag for supplerende landbruksdrift. Margunn Røssang driver i dag bikuber på eiendommen. Dette har imidlertid i liten grad vært fremhevet av partene. Lagmannsretten legger derfor ikke vekt inntektskilder utover sauedriften i vurderingen.
Resultatet av ovennevnte beregning ved sauedrift samsvarer med tendensen i beregninger NILF har foretatt på prøvebruk hvor arbeidsfortjenesten er satt til kr 938 pr vinterforet sau. Riktignok har disse prøvebrukene en større besetning (60-70 sauer), men muligheten for intensivert drift på gnr 16 bnr 6 gjør at resultatet kan bli tilfredstillende.
Den gjennomgang lagmannsretten har foretatt er et budsjett som er beheftet med usikkerhet. Oppstillingen illustrere imidlertid at landbruksdriften vil generere et positivt økonomisk bidrag av betydning for eieren. Det dreier seg således ikke om et klart underskuddsforetak slik som i Rt-1998-450. Lagmannsretten viser for øvrig til dommen i Rt-1987-1231 hvor det ble lagt til grunn at en driftsmodell med ti sauer og et overskudd på kr 7.000 - 9.000 var tilstrekkelig til fylle vilkåret om landbruksdrift. Denne dommen er riktig nok 12 år gammel. Siden den den gang har det skjedd en betydelig lønns- og prisvekst. Lagmannsretten finner likevel at det driftsoverskudd som eiendommen i vår sak antas å kunne generere, er tilstrekkelig til å fylle vilkåret i odelsloven §1 sett hen til eiendommens beliggenhet samt tidligere og fremtidig forventet drift. I lovforarbeider og rettspraksis er det forutsatt at det skal ganske mye til for at en eiendom hvor det tidligere har vært landbruk, taper karakteren av odlingsjord.
2. Takst
Etter dette er vilkårene for odelsløsing til stede. Lagmannsretten må derfor avholde odelsovertakst.
Taksten skal ta utgangspunkt i naturlig og påregnelig bruk på stedet som kan forenes med at eiendommen hovedsakelig blir benyttet til landbruksformål, jfr odelsloven §49. Det skal foretas en objektiv vurdering av en bruksbestemt salgsverdi.
Forventet overskudd av landbruksdriften er et sentralt utgangspunkt for verdsettelsen. Bruket kan som tidligere nevnt i alle fall fø 10 vinterforede sauer. Dette vil kunne gi et driftsoverskudd på kr 8834.
For større jordbrukseiendommer vil nettopp avkastning av landbruksdriften være avgjørende for prisen. Bolighuset fremstår her som en inkorporert del av driften. Ved mindre eiendommer er situasjonen ofte annerledes. Verdien av boligen er mer fremtredende. Ved slike bruk er det i tråd med juridisk teori og rettspraksis adgang til å legge betydelig vekt på eiendommens boverdi sammen med landbruksinteressen. Det vises til Rygg og Skarpnes, Odelsloven, tredje utgave s 210 - 211.
Våningshuset har en grunnflate i første etasje på ca 100 m2. Det er to etasjer og en kjeller som ikke er fullt utgravd. Som tidligere nevnt er huset bygget rundt 1920 og påbygget på 1970-tallet og på 1990tallet. Både bad og kjøkken må oppgraderes for å tilfredsstille dagens krav. Også utvendig må det foretas vedlikehold. Selv om våningshuset er bebolig og teknisk verdi kan være betydelig, overstiger husets salgsverdi neppe mer enn kr 50000.
På bakgrunn av ovennevnte momenter fastsettes eiendommens brutto salgsverdi til kr 135000. Det er også lagt vekt på at eiendommen ligger ned mot sjøen med bruksrett til del av naust. Til sammenligning for prisnivået kan nevnes en avgjørelser fra nabokommunen Masfjorden. Ved skifteovertakst fra Nordhordland herredsrett av 30.08.1991 ble en eiendom etter åsetesfradrag, verdsatt til kr 180000. Eiendommen har et jordbruksareal på 30 da, 180 da lauvskog, 59 da annen produktiv mark, 85 da uproduktiv mark, og 2 da vann. Våningshuset var i dårlig forfatning. Eiendommen hadde årlige festeinntekter på kr 6.500 pr år.
Hilda Askeland, som har en livsvarig borett til huset, er født i 1918. Saksøkte mener denne boretten utgjør et positivt tilskudd til eiendommens verdi. Det er anført at den påheftede boretten vil gjøre det enkelt for eier å få fritak for boplikten. Lagmannsretten er uenig i en slik vurdering. Verdsettelsen etter odelsloven §49 forutsetter at det skal drives landbruksdrift. Det vil være tungvint å drive eiendommen med 10 vinterforede sauer uten å bo på denne. Boretten representerer derfor en negativ heftelse som skal gå til fradrag i brutto salgsverdi.
Det er enighet om beregningsmåten for borettens verdi. I samsvar med prinsippene i arveavgiftsloven §13 legges det til grunn en statistisk levealder på 8 år og en kapitaliseringsfaktor på 7. Det har ikke fremkommet innsigelse mot at husleien fastsettes til kr 5.000 pr år. Sett hen til boligens standard, finner lagmannsretten dette riktig. Verdien av boretten blir således kr 35000.
Etter dette fastsettes eiendommens verdi ved odelsovertaksten til kr 100000. Utløsningssummen skal utbetales til saksøkte med fradrag av kr 29.924 som partene er enige om skal gå til Margunn Røssang for avløsing av heftelser, jfr odelsloven §50.
Fravikelsesdato settes til 14.04.2000 i samsvar med hovedregelen i odelsloven §70 annet ledd 2. punktum.
3. Saksomkostninger
Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres etter separate regelsett for tvisten om odelsløsing og odelsovertaksten.
For tvisten om odelsløsing pålegges Otto Askeland å dekke motpartens saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av odelsloven §59, jfr tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter at det er grunnlag for å frita ham for erstatningsplikten. Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, finner derimot lagmannsretten at hver av partene bør bære egne saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 annet ledd. Lagmannsretten finner at avgjørelsen i tvisten om odelsløsing har vært så tvilsom at det var fyldesgjørende grunn for den tapende part til å la tvisten komme for retten. Det vises til drøftelsen vedrørende odelsloven §1. Eiendommens evne til å generere driftsoverskudd ligger i det nedre sjikt av hva som skal til for at vilkåret i §1 er oppfylt.
Det er enighet om at saksøker skal dekke utgiftene ved herredsrettens odelstakst. Herredsrettens takst, slutningens punk 6, er således rettskraftig. Lagmannsretten skal bare ta stilling til spørsmålet om saksomkostningene ved odelsovertaksten. Begjæringen om odelsovertakst har ført frem. Taksten er satt kr 10.000 høyere enn for herredsretten. John Askeland pålegges således å dekke Otto Askelands saksomkostninger ved odelsovertaksten, jfr odelsloven §66, jfr skjønnsprosessloven §42 tredje ledd, jfr §54b første ledd 2. punktum, jfr §54. Av samme grunn pålegges også John Askeland å dekke lagmannsrettens utgifter som følge av at saken går i skjønnsprosessens former.
Begge parter har lagt til grunn at de samlede omkostninger fordeles med 3/4 på tvisten om odelsløsing og 1/4 på taksten.
For lagmannsretten har advokat Halvorsen inngitt omkostningsoppgave på kr 66700, hvorav salær utgjør kr 50000. Omkostningsoppgaven tas til følge som nødvendig. En forholdsmesig andel på 3/4 av omkostningsoppgaven utgjør kr 50025.
Advokat Christensen har inngitt en omkostningsoppgave på kr 60273,50. I omkostningsoppgaven er det medtatt utgifter til sakkyndige vitner som alene refererer seg til spørsmålet om odelsløsing. Etter som tilkjente omkostninger for Otto Askeland gjelder odelsovertaksten, medtas ikke omkostningene til de sakkyndige vitner. Samlede omkostninger for advokat Christensen settes således til salær på kr 37500, reiseutgifter på kr 5.107 og rettsgebyr på kr 12875. Totalt utgjør dette kr 55482. Av dette tilkjennes 1/4, hvilket utgjør kr 13870,50.
Odelsovertaksten er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens odelstakst, slutningens punkt 1 og 4, stadfestes.
2. Otto Askeland pålegges å skrive ut skjøte på gnr 16 bnr 6 i Lindås til John Askeland mot betaling av kr 70.076 -kronersyttitusenogsyttiseks-.
3. Fravikelsesdato settes til 14.04.2000.
4. I tvisten om rett til odelsløsing bærer hver av partene egne saksomkostninger for herredsretten.
5. I tvisten om rett til odelsløsing betaler Otto Askeland kr 50.025 -kronerfemtitusenogtjuefem- i saksomkostninger for lagmannsretten til John Askeland innen 2 -to- uker fra forkynnelse av odelsovertaksten.
6. I saksomkostninger ved odelsovertaksten betaler John Askeland kr 13870,50 -kronertrettentusenåttehundreogsytti 50/100- til Otto Askeland innen 2 -to- uker fra forkynnelse av odelsovertaksten.
7. John Askeland bærer lagmannsrettens utgifter som følge av at saken går i skjønnsprosessens former.