RG-2000-418
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-08-18 |
| Publisert: | RG-2000-418 (62-2000) |
| Stikkord: | Privat straffesak, Ærekrenkelse, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsvoll herredsrett nr. 712-97 M - Eidsivating lagmannsrett LE-1999-00097 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen). Ankemotpart: B og C (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss). |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen. Lagdommer Bernt Krohg. Ekstraordinær lagdommer Ole Sjetne |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §245, §247, §249, §253, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, §246, §248, §52, Tvistemålsloven (1915) §172, §99, Straffeprosessloven (1981) §345, §419, §434, §440 |
Saken gjelder anke over fellende dom i privat straffesak om ærekrenkelser, nærmere bestemt beskyldninger fra en søster mot sine to eldre brødre om incestovergrep i barndommen. Beskyldningene ble satt fram overfor politiet i forbindelse med at søsteren anmeldte brødrene til politiet i oktober 1996. Straffesaken mot brødrene ble kort etter henlagt etter bevisets stilling.
Ved stevning av 30. januar 1997 reiste brødrene, B og C, privat straffesak mot søsteren, A, med krav om straff, mortifikasjon og erstatning. Eidsvoll herredsrett avsa 30. januar 1998 dom i saken med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §246 og §247 til en straff av fengsel i 21 - tyveen - dager som i medhold av straffeloven §52 nr. 1 gjøres betinget med en prøvetid på 2 år samt en bot på kr. 5.000,- - femtusen -, subsidiært 10 - ti - dager fengsel.
2. A, født xx.xx.1962 frifinnes for overtredelse straffeloven §248.
3. Følgende beskyldninger fremsatt i anmeldelse til Ullensaker lensmannskontor 17. okober 1996 erklæres med dette som døde og maktesløse jf straffeloven §253 nr. 1, nemlig:
«D stod på kne og B sto bak henne og tok buksene ned på knærne og tok frem sin penis. Deretter puttet han den inn bak D og gjennomførte samleie med henne. Etterpå ville B at fornærmede og yngste broren C skulle prøve. Fornærmede og C skjønte ikke helt hva dette var, så fornærmede ikke det ble gjennomført noe.»
«Her i denne hytta som var bygget opp i et tre skjedde det ofte at B hadde samleie med fornærmede.»
«Fornærmede husker ikke første samleie, men vet at broren B bestandig hadde samleie med henne. Fornærmede kan huske at det var forferdelig vondt.»
«Broren B hadde div. samleier med fornærmede analt, men kan ikke huske hvor mange ganger og eksakt når det skjedde. Men det skjedde som regel flere ganger i uken, over flere år. Når samleiene skjedde ba som oftest B henne om å ta av seg klærne og at hun måtte stå på kne slik at B kunne sitte bak henne og førte sin penis inn analt på fornærmede.»
«Overgrepene fra B kunne også skje etter at de hadde lagt seg om kvelden, og B kom ofte inn til henne og gjennomførte analt samleie.»
«Fornærmede husker at det skjedde flere ganger at D, B, C og fornærmede var sammen. Ved disse anledningene hadde B som regel samleie med D, og C prøvde seg på fornærmede.»
«Fornærmede husker at broren C hadde samleier med henne etter hvert og at disse gikk på vaginale samleier og også munnsex.»
«Fornærmede reagerte på at hun ikke blødde etter at C hadde vaginalt samleie med henne. Disse samleiene skjedde stort sett på rommet til fornærmede. De fleste av disse overgrepene skjedde etter sengetid om kvelden, og C kom da inn til fornærmede og la seg opp i sengen hennes.»
4. A født xx.xx.1962, dømmes jf skadeserstatningsloven §3-6 til å betale kr 7.500,- i oppreisning for ikke-økonomisk skade til hver av B og C.
5. Hver av partene må dekke egne saksomkostninger.
6. A dømmes til å betale kr. 3.000,- i saksomkostninger til staten.
Herredsretten la enstemmig til grunn at søsteren ikke hadde ført sannhetsbevis for at brødrene hadde begått seksuelle overgrep mot henne. Når det gjaldt kravet til bevis for at beskyldningene var sanne, bygget herredsretten på Henry John Mælands kommentar til straffeloven §249 nr. 3 i Bratholm/Matningsdal, Straffeloven med kommentarer (1995) side 645. I dommen er inntatt følgende sitat fra Bratholm/Matningsdal:
«Det er injurianten som har bevisbyrden for beskyldningenes sannhet. Utgangspunktet er at det stilles tilsvarende, nær opp til, de samme beviskrav som [til] påtalemyndigheten i straffesaker.»
Frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §248 om beskyldninger framsatt mot bedre vitende, bygget på at det fra brødrenes side ikke var ført «tilstrekkelig bevis for at saksøkte positivt kjente til ... at beskyldningene hun fremsatte i anmeldelsen ikke var sanne». Ved saksomkostningsavgjørelsen la herredsretten, til tross for denne delvise frifinnelsen, til grunn tvistemålsloven §172. Som begrunnelse for likevel ikke å tilkjenne brødrene saksomkostninger, anførte den at «retten har funnet at saken var såvidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for saksøkte til å la saken komme til retten».
Om saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten vises ellers til herredsrettens dom.
A har anket til lagmannsretten. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse under skyldspørsmålet. Etter utveksling av brev og prosesskrifter, blant annet om problemstillinger i tilknytning til forkynnelse av dommen og anken, besluttet lagmannsretten den 14. januar 1999 å nekte anken over bevisbedømmelsen fremmet. Derimot ble anken over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, inkludert mortifikasjonsspørsmålet, fremmet.
Ankeforhandlingen ble holdt på Hamar 12. august 1999. Partene møtte. A og B avga korte forklaringer om sine personlige forhold, om hvilken måte beskyldningene er kommet fram på og om hvordan de og deres familier blir berørt av saken. Retten forsøkte forgjeves å megle i saken; straffeprosessloven §419 jf. tvistemålsloven §99.
Den ankende part, A, har i hovedsak gjort gjeldende:
Herredsretten har lagt til grunn et for strengt beviskrav. Kravet til sannhetsbevis må tilpasses situasjonen. De beskyldninger den ankende part har rettet mot brødrene sine gjelder slike forhold som det i praksis er umulig å føre noe direkte bevis for.
I alle fall skulle den ankende part vært frifunnet ut fra regelen i straffeloven §249 nr. 3. Bakgrunnen for at hun innga anmeldelse mot brødrene sine, er at hun var psykisk dårlig. Hun følte skyld og skam. Hun ble anbefalt å gå til anmeldelse, fordi det var viktig å få plassert skylden riktig. Anmeldelsen har hjulpet henne, hun innser nå at det som skjedde ikke var hennes skyld. Konkret framkom anmeldelsen slik at hun møtte opp på lensmannskontoret, hvor hun ble avhørt av en kvinnlig betjent. Lensmannsbetjenten spurte, og etter hvert kom det fram detaljer som hun fra først ikke hadde klart for seg. Hun har vist tilbørlig aktsomhet i enhver henseende. Hun selv er overbevist om at beskyldningene er sanne. Hun har bare fortalt om dem til sine behandlere i helsevesenet, til politiet og til sine nærmeste.
Det hun har forklart til politiet er en blanding av anmeldelse og vitneforklaring. Det lar seg ikke gjøre å skille ut noe som en anmeldelse som står på egne ben. Derfor omfattes dette av bestemmelsen i straffeloven §253 nr. 3 bokstav b. Mortifikasjonskravet skulle vært avvist ut fra en interesseavveining.
Utenfor anken gjøres gjeldende at herredsrettens dom må oppheves på grunn av uklare og ufullstendige domsgrunner. Herredsretten drøfter verken §249 nr. 3 eller §253 nr. 3.
Den ankende part har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
«A frifinnes, subsidiært herredsrettens dom oppheves. Hun tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»
Ankemotpartene, B og C, har i hovedsak anført:
Herredsrettens dom er riktig. Det er nødvendig å stille opp strenge krav til injuriantens bevisbyrde. Særlig gjelder dette når det er tale om beskyldninger om grove straffbare og sterkt klanderverdige handlinger. Tilsvarende legges også til grunn i andre sammenhenger, hvor sivilrettslige krav baseres på forutsetninger om at slike handlinger er begått. Ankemotpartene viser her, som eksempler, til Rt-1990-688 og Rt-1996-864. At det generelt er vanskelig å føre bevis for seksuelle overgrep, gir ikke grunnlag for å redusere kravene til sannhetsbevis fra den som setter fram beskyldninger om slike forhold. I dette tilfellet gjorde det seg dessuten gjeldende det spesielle forhold at den ankende part anførte at det faktisk hadde vært en annen - en kusine - som ble misbrukt, sammen med henne. I retten nektet imidlertid kusinen kategorisk for at hun hadde vært utsatt for noe fra brødrenes side.
Vilkårene for frifinnelse etter §249 nr. 3 er ikke oppfylt. Det at beskyldningene her er satt fram i en politianmeldelse, innebærer ikke at det foreligger en situasjon hvor man kan si at den ankende part har opptrådt til berettiget ivaretagelse av egne eller andres tarv. Det vises her til Rt-1961-62.
Forholdet faller utenfor området for regelen i straffeloven §253 nr. 3 bokstav b om avvisning av mortifikasjonskrav. Den ankende parts anmeldelse til politiet står helt på egne ben og kan ikke sammenlignes med en vitneforklaring, jf. også Rt-1986-1394. Også den som anmeldes til politiet, har et legitimt krav på vern mot å bli utsatt for slike sterkt krenkende beskyldninger som det er tale om i dette tilfellet.
Ankemotpartene har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. B og C tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Det er på det rene at de beskyldninger den ankende part satte fram mot brødrene sine i anmeldelsen til politiet i oktober 1996, etter sitt innhold er egnet til å skade brødrenes gode navn og rykte og deres æresfølelse. Også ellers er vilkårene for straff etter straffeloven §246 og §247, isolert bedømt, oppfylt. Imidlertid inneholder straffeloven §249 bestemmelse om to særlige straffrihetsgrunner i forhold til både §246 og §247. Disse må også vurderes for å kunne ta stilling til straffbarheten av de beskyldningene denne saken gjelder.
Det ene grunnlaget for straffrihet er etter §249 nr. 1 at «det føres bevis for beskyldningens sannhet». Herredsretten har nøye vurdert de faktiske sidene av dette spørsmålet. Når det gjelder den rettslige siden, hvor sterk grad av sannsynliggjøring som kreves for at man skal anse beviset som ført, har herredsretten derimot bare lagt til grunn en kort og unyansert formulering i en kommentarutgave til straffeloven. Formuleringen er gjengitt ovenfor. På dette punktet er lagmannsretten av den oppfatning at herredsrettens lovanvendelse er uriktig. Det er mulig at man, på bakgrunn av Rt-1988-1398, må ta som utgangspunkt at kravet til bevis når det gjelder beskyldninger om alvorlige straffbare forhold, er nær opp til den bevisbyrde påtalemyndigheten har i straffesaker. Men, som det går fram av Mælands kommentar til §249 nr. 1, kan dette bare være et utgangspunkt. Kravet til bevis må vurderes ut fra en større sammenheng og tilpasses saken og saksforholdet. Når beskyldningen gjelder et straffbart forhold med en privat fornærmet, vil det blant annet være nødvendig å samordne kravet til bevis etter §249 nr. 1 med det beviskravet som ville vært aktuelt hvis det hadde vært tale om et sivilt erstatningskrav fra denne fornærmede mot den påståtte gjerningsmannen, basert på samme faktiske grunnlag. Beviskravet her er nærmere angitt i Rt-1996-864 («klar sannsynlighetsovervekt», men «ikke ... så strenge krav som for å konstatere straffeskyld».) Lagmannsretten oppfatter dette som en noe mildere norm enn den normen herredsretten har lagt til grunn.
En annen sak er om et slikt mer moderat krav til bevis ville gjort noen forskjell her. Selv med et krav til sannsynliggjøring i tråd med det som er nevnt, gir herredsrettens detaljerte gjengivelse av bevisførselen ikke grunnlag for å anta at kravet ville vært oppfylt. Retten viser her også til lagmannsrettens beslutning om å nekte bevisanken fremmet, som må forstås som uttrykk for en slik vurdering.
Derimot er lagmannsretten kommet til at anken må tas til følge ut fra en vurdering basert på det andre særlige grunnlaget for straffrihet. Dette følger av straffeloven §249 nr. 3 bokstav b, som lyder slik:
«Straff etter §246 og §247 kommer ikke til anvendelse på den som har vært pliktig eller nødsaget til å uttale sig eller som har uttalt sig til berettiget ivaretagelse av eget eller andres tarv, dersom det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.»
Bestemmelsen gir en nøkkel til den avveining som må foretas når noens interesse i å beskytte sitt gode navn og rykte kolliderer med en annens plikt til eller behov for å gi uttrykk for sin versjon av historien. Det er her tale om to beskyttelsesverdige, men motstridende, interesser. Lovens løsning på interessekonflikten er, som det går fram, at den krenkedes interesse i å få straffedømt krenkeren, på visse vilkår, må vike. De vilkårene som er aktuelle i vår sak, er at krenkeren - det vil her si søsteren - har uttalt seg til berettiget ivaretagelse av eget eller andres tarv, og at hun «i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet».
Disse vilkårene er ikke berørt i herredsrettens dom. Dette er en mangel ved domsgrunnene som normalt måtte ført til at dommen ble opphevet på formelt grunnlag. Slik denne saken ligger an, mener lagmannsretten likevel at den faktiske beskrivelsen i herredsrettens dom gir tilstrekkelig materiale til å vurdere om vilkårene er oppfylt og dermed til å treffe en avgjørelse i realiteten, jf. straffeprosessloven §345 annet ledd annet punktum.
For det første er det uproblematisk at søsteren, ved å anmelde brødrene til politiet, i dette tilfellet må anses for å ha uttalt seg til berettiget varetagelse av både eget og andres tarv. Lagmannsretten legger uten videre til grunn at søsteren selv er overbevist om at hun har vært utsatt for overgrep. Da var det «berettiget» å anmelde forholdene til politiet. Dette må også, i sin alminnelighet, anses å være i samfunnets interesse.
For det andre må det vurderes om hun har vist tilbørlig aktsomhet. Normalt tar dette vilkåret først og fremst sikte på om beskyldningene er sanne, og det blir gjerne formulert som et krav om at krenkeren må ha foretatt rimelige undersøkelser med sikte på å forsikre seg om dette. Hvor saken gjelder uttalelser om forhold som krenkeren mener å ha opplevd selv, får dette imidlertid liten selvstendig betydning. Lagmannsretten kan under enhver omstendighet ikke se hva søsteren i dette tilfellet kunne foretatt med sikte på å avklare om hennes erindringer fra barndommen om overgrep var «sanne». At kusinen, som påpekt av brødrene, nektet for å ha vært utsatt for overgrep, kan etter lagmannsrettens syn ikke tillegges avgjørende vekt i denne sammenheng.
Desto større betydning får imidlertid de andre sidene ved aktsomhetskravet. Dette gjelder både kravet til aktsomhet med hensyn til måten beskyldningene blir satt fram på og til vurderingen av om situasjonen i det hele tatt var slik at søsterens behov for å gjøre dette var tilstrekkelig tungtveiende. I denne saken er det nær sammenheng mellom disse to sidene ved aktsomhetsvurderingen. Søsterens vurdering av om hun burde anmelde forholdene til politiet bygget blant annet på råd fra ulike behandlere hun hadde oppsøkt i anledning sine helsemessige problemer, og som hun i den forbindelse hadde betrodd seg til også om forhold i barndommen. Og selv om saken, som straffesak mot brødrene betraktet, av flere grunner måtte fortone seg temmelig tvilsom, er det vanskelig å se at søsteren hadde noe annet realistisk alternativ enn å gå til politiet. Hennes behov var, etter det som er kommet fram, å kvitte seg med skyldfølelsen for det hun mente hadde skjedd i barndommen. Det rådet hun fikk fra flere behandlere, og som hun til slutt fulgte, var å anmelde brødrene. Etter lagmannsrettens syn må både avgjørelsen om å anmelde, og selve anmeldelsen til politiet, i dette tilfellet vurderes som «aktsom» i forhold til straffrihetsbestemmelsen i §249 nr. 3.
På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at den ankende part må frifinnes for brødrenes påstand om straff.
Dette innebærer, jf. straffeloven §253 nr. 4, at brødrenes krav om mortifikasjon av nærmere angitte beskyldninger framsatt i politianmeldelsen, må vurderes i lys av bestemmelsen i §253 nr. 3 bokstav b. Utgangspunktet her er at krav om mortifikasjon av beskyldninger satt fram blant annet av et «vitne» under forklaring til politiet skal avvises. Saken skal likvel ikke avvises dersom retten «finner at den fornærmede bør få sannheten av beskyldningen prøvd i mortifikasjonssak mot saksøkte ...».
Retten må etter dette vurdere to problemstillinger. Den første om beskyldningene kan anses framsatt av et «vitne» når de i dette tilfellet er kommer fram gjennom søsterens anmeldelse til politiet. Lagmannsretten legger, med utgangspunkt i Rt. 1986 side 1395 og Rt. 1997 side 1679, til grunn at dette må bero på en konkret vurdering av anmeldelsen og situasjonen da den ble avgitt. Hvis anmeldelsen der beskyldningene blir satt fram står på egne ben i forhold til det anmelderen ellers har forklart til politiet, tilsier rettspraksis at mortifikasjonssak ikke kan avvises. I dette tilfellet er imidlertid beskyldningene kommet fram gjennom søsterens forklaring avgitt i avhør hos politiet. Forklaringen med beskyldningene framtrer som resultat av spørsmål søsteren ble stilt av lensmannsbetjenten som avhørte henne, på samme måte som innholdet i en ordinær vitneforklaring. Det er unaturlig å si at det foreligger en anmeldelse som står på egne ben. Utgangspunktet må dermed være at krav om mortifikasjon av uttalelser framkommet i forklaringen, skal avvises.
Den neste problemstillingen er om brødrene, ut fra en interesseavveining, likevel bør gis anledning til å få prøvd sannheten av beskyldningene i en mortifikasjonssak. Lagmannsretten er ut fra en samlet vurdering kommet til at når søsteren må frifinnes i straffesaken, tilsier de beste grunner at hun heller ikke bør kunne saksøkes med krav om mortifikasjon. Riktignok kan det argumenteres for at den som oppsøker politiet for å anmelde et angivelig straffbart forhold, gjør det av egen fri vilje, og at vedkommende derfor ikke har behov for det samme vern mot etterfølgende mortifikasjonssøksmål som et vitne som kanskje høyst ugjerne har forklart seg for politiet. Men i dette tilfellet er frifinnelsen av søsteren uttrykk for et vern om hennes ytringsfrihet nettopp i forhold til politiet, i en situasjon hvor det framtrådte «nødvendig» for henne å forklare seg om hva hun mente brødrene hadde gjort mot henne. Dette vernet ville vært ufullstendig, dersom hun for de samme ytringene kunne bli saksøkt med krav om at de framsatte beskyldningene skulle kjennes døde og maktesløse. Brødrenes behov for å få beskyldningene mortifisert er i dette tilfellet ikke like tungtveiende. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at herredsrettens dom, domsslutningen pkt. 3, må oppheves og mortifikasjonssaken avvises.
Når det gjelder de deler av herredsrettens dom som avgjør brødrenes krav på oppreisnings-erstatning, følger det av straffeprosessloven §434 annet ledd at disse skal prøves i den utstrekning «avgjørelsen umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken». Reglene om erstatning for ærekrenkelser går fram av skadeserstatningsloven §3-6 første ledd. Herredsrettens dom bygger på at vilkårene for straff er oppfylt. Når søsteren nå blir frifunnet i straffesaken, innebærer det at grunnlaget for herredsrettens avgjørelse svikter. I og med at lagmannsretten bygger sin frifinnelse på bestemmelsen i straffeloven §249 nr. 3, følger det dessuten at heller ikke det alternative vilkåret om uaktsomhet er oppfylt. Dermed må søsteren frifinnes, også for kravene om erstatning.
Saksomkostningsavgjørelsen mellom partene skal etter straffeprosessloven §440 første ledd treffes ut fra reglene i tvistemålsloven kapittel 13. Brødrene har tapt saken fullstendig. Saksomkostningsspørsmålet både for herreds- og lagmannsretten skal etter dette avgjøres ut fra regelen i tvistemålsloven §172. Lagmannsretten er kommet til, ut fra unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd, at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge retter. Utfallet av saken beror på vanskelige juridiske avveininger, og saken har fortonet seg såpass tvilsom at brødrene må kunne sies å ha hatt fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. Noe grunnlag for å ilegge noen av partene saksomkostninger til det offentlige, jf. §440 annet ledd, foreligger ikke.
Avslutningsvis, og med tanke på framtida, vil lagmannsretten presisere følgende: Både frifinnelsen av søsteren for straff og avvisningen av mortifikasjonssaken er begrunnet med at beskyldningene fra hennes side er satt fram i en spesielt priviligert ytringssituasjon. Hvis hun setter fram tilsvarende beskyldninger i andre sammenhenger, vil ikke de samme hensyn gjøre seg gjeldende. Hun vil da igjen risikere at brødrene går til sak på grunnlag av slike nye uttalelser, og hun kan da ikke gjøre regning med å bli frifunnet uten å ha ført tilstrekkelig bevis for at beskyldningene er sanne.
For øvrig vil retten sterkt anbefale partene å legge denne saken, og det den bygger på, bak seg. Hvis de ikke greier å finne ut av dette seg imellom, bør de søke fagkyndig bistand. Hva slags hjelp som kan være aktuelt, er vanskelig å si. Det som er på det rene er at tvisten ikke lar seg bilegge ved juridiske metoder.
Alle avgjørelser er enstemmige.
Slutning:
1. A, født xx.xx.1962, frifinnes for kravene om straff og erstatning.
2. Herredsrettens dom, domsslutningen pkt. 3, oppheves og mortifikasjonssaken avvises fra retten.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger, både for herredsretten og for lagmannsretten. Saksomkostninger til det offentlige tilkjennes ikke.