Rt-1931-3

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-01-08
Publisert:	Rt-1931-3
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1/1 s.a.
Parter:	Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S (advokat Ole Røed) mot Jørgine Fosnavaag og Gerhard Fosnavaag samt Gerhard Fosnavaags konkursbo ved bobestyreren overrettssakfører O. Ørbech (overrettssakfører Terje Wold til prøve).
Forfatter:	Boye, Hanssen, Lie, Bang, Grette, Wærness, Berg
Lovhenvisninger:	Ægtefælleloven (1888) §13, Norske Lov (1687) 3-

Dommer Boye: Den 29 juni 1922 blev av sorenskriveren i Søre Sunnmøre i anledning av en av Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank begjært tvangsauksjon over gaarden Fosnavaag

Side:4

gnr 34, bnr 6 i Herøy avsagt saadan kjennelse: «Forsaavidt Jørgine G. Fosnavaag til første eller annet ting, hvortil Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank kan gis lovlig varsel efterat nærværende kjennelse er forkynt for henne, med sin ed benekter at ha underskrevet den for auksjonsretten fremlagte ansøkning til Herøy overformynderi, datert 27 februar 1920, eller at ha gitt nogen annen fullmakt til at skrive hennes navn paa denne ansøkning blir den av Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank begjærte auksjon over Fosnavaag gnr 34, bnr 6 ikke at fremme. Avlegger hun ikke denne ed til tid som anført blir derimot auksjonen at fremme efter ny berammelse».

Denne kjennelse blev av Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank innbragt for Trondhjems overrett. Ved dens dom av 4 april 1927 blev saaledes kjent for rett: «Den av appellantskapet Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S under 27 april 1922 rekvirerte tvangsauksjon over Fosnavaag gnr 34, bnr 6 i Herøy blir ikke at fremme. Sakens omkostninger for overretten opheves.» Dommen blev avsagt under dissens, idet et av rettens medlemmer voterte for at auksjonen blev efter ny berammelse at fremme, og at sakens omkostninger for overretten blev at opheve.

Overrettens dom er av Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S innbragt for Høiesterett ved stevning rettet mot Jørgine Fosnavaag og Gerhard Fosnavaag; tillike er innstevnt Gerhard Fosnavaags konkursbo ved bobestyreren overrettssakfører Ørbech. Appellantens advokat har her for retten frafalt stevningen mot konkursboet. Det er oplyst at Jørgine Fosnavaag senere er avgaatt ved døden, og at hennes mann Gerhard Fosnavaag er hennes universalsukcessor i henhold til gjensidig testament. Appellanten har nedlagt saadan paastand: «At den av appellantskapet Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S under 27 april 1922 rekvirerte tvangsauksjon over Fosnavaag gnr 34, bnr 6 i Herøy tillegges fremme, samt at appellantskapet tilkjennes processens omkostninger for alle retter».

Innstevnte Gerhard Fosnavaag har paastaatt at overrettens dom stadfestes, og at Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank dømmes til at betale sakens omkostninger for Høiesterett.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til auksjonsrettens kjennelse og overrettens dom. Der er for Højesterett dokumentert tingsvidne optatt 30 mai 1929 av byfogden i Aalesund med avhørelse av kjøbmann Edvin Jacobsen og formannen i overformynderiet Elias Mathias Kornelius Jacobsen Sande. Der er ogsaa fremlagt en del andre nye dokumenter som jeg nedenfor skal referere i den utstrekning de har betydning for avgjørelsen av saken.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de underordnede retter. Saken gjelder hvorvidt en av Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S begjært tvangsauksjon over gaarden Fosnavaag kunde fremmes i henhold til en obligasjon utstedt til banken 17 november 1919 og undertegnet av Jørgine Fosnavaag og hennes mann Gerhard Fosnavaag. Jørgine Fosnavaag, som hadde skjøte paa nevnte eiendom, og som hadde særeie, har nemlig gjort

Side:5

gjeldende at denne pantsettelse for hennes vedkommende er ugyldig, da det ikke forelaa gyldig samtykke av overformynderiet overensstemmende med lov av 29 juni 1888 §13. Jeg behøver ikke efter mitt syn paa saken at avgjøre dette spørsmaal efter den stilling hvori saken er kommet, efterat Jørgine Fosnavaag som nevnt av avgaatt ved døden. Jeg finner nemlig at Gerhard Fosnavaag efter sin stilling til saken ikke kan bli fri sitt ansvar efter den omhandlede pantobligasjon.

Med hensyn til utferdigelsen til Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank av denne pantobligasjon, som danner grunnlaget for den begjærte tvangsauksjon, er det oplyst at Gerhard Fosnavaag i 1919 hadde et kasselaan i banken. Beløpet var for en del blitt brukt til opførelse av et sjøhus paa den eiendom hvorpaa hustruen Jørgine Fosnavaag hadde skjøte. Da sjøhuset var delvis ferdig og banken forlangte en ordning av kasselaanet søkte Gerhard Fosnavaag et laan paa kr. 35.000 mot pant ti eiendommen innbefattet sjøhuset. I bankens forhandlingsprotokoll for 14 november 1919 er herom anført: «Gerhard Fosnavaag har muntlig gitt sitt samtykke at han og Jørgine Fosnavaag stiller som pant sin eiendom i Fosnavaag som fast pant imot at der laanes paa samme kr. 35.000 eller kr. 30.000. Laanet innvilges kr. 30.000 til 6 1/2 procent forskudds renter. Og av beløpet betales kassalaanet som p. t. er erholdt i banken». Pantobligasjonen, som er datert 17 november 1919, er undertegnet baade av Jørgine Fosnavaag og Gerhard Fosnavaag. Jørgine Fosnavaag har forklart sig herom under en rettslig efterforskning mot henne for at ha fragaatt underskriften paa ansøkningen til overformynderiet. Hun anfører følgende: «I 1919 talte hennes mann om at han maatte opta et laan i banken og vidnet skjønte at dette maatte være et laan paa eiendommen, da de ikke eiet noget annet at laane paa. Noget senere fortalte han at han hadde faatt innvilget et laan paa kr. 30.000 mot pant i eiendommen og kom til vidnet med den pantobligasjon, som er fremlagt i saken datert 17 november 1919 og bad om vidnets underskrift». I en for Høiesterett som nytt dokumentert skrivelse datert 12 juli 1927 fra Edvin Jacobsen, som denne under tingsvidnet 30 mai 1929 har edelig bekreftet, anfører han: «Naar Gerhard kom i banken med den omtalte pantobligasjon saa hadde han skrevet under pantobligasjonen sammen med Jørgine og han svarte mig at han eiet like meget i gaarden han som Jørgine».

Jeg opfatter forholdet saaledes at Gerhard Fosnavaag hadde paatatt sig overfor banken at skaffe en gyldig pantobligasjon for beløpet, og at der forelaa fra hans side en pantsettelse saa langt det stod til ham. Da hustruen var skjøteinnehaver maatte hun som saadan undertegne obligasjonen. Men naar Gerhard Fosnavaag saaledes selv optok laanet i banken kan han efter min mening ikke som hustruens universalsukcessor gjøre innsigelse mot, at banken faar den sikkerhet i eiendommen, som han hadde paatatt sig at gi den. Der er som nytt for Høiesterett dokumentert det mellem ektefellene oprettede gjensidige testament av 30 april 1912 om at hvad enhver av ektefellene efterlater sig skal ved den

Side:6

først avdødes død tilfalle den lengstlevende til full raadighet, og som inneholder følgende anførsel: «I hvad den lengstlevende saaledes arver skal ingen av dennes kreditorer kunne ta utlegg eller søke dekning for mulig tilgodehavende». Jeg finner imidlertid at den omstendighet at det i testamentet er anført at han skal faa eiendommen til full raadighet, og at ingen kreditorer skal kunne ta utlegg deri, ikke kan utelukke at han med rettsvirkning selv kunde disponere over eiendommen gjennem en pantsettelse av den. Naar han nu efter hustruens død er blitt eier av eiendommen, saa maa hans tidligere deltagelse i pantsettelsen ha den virkning, at der for pantobligasjonen kan søkes dekning i eiendommen.

Der er visstnok ikke tidligere uttrykkelig prosedert paa at ogsaa mannen for sitt vedkommende hadde pantsatt eiendommen. Det er først efterat mannen som arving efter hustruen har overtatt den pantsatte eiendom at banken har hatt opfordring til at gjøre den nevnte betraktning gjeldende. Banken har imidlertid ogsaa tidligere paaberopt sig som en kjensgjerning at laanet var optatt av Gerhard Fosnavaag mot pant i eiendommen, som stod paa hustruens navn, og jeg mener at den foreliggende tvist om betydningen av mannens deltagelse i pantsettelsen og hans uderskrift paa obligasjonen nærmest maa ansees som et spørsmaal om den rettslige karakter av kjensgjerninger, som allerede tidligere er paaberopt, altsaa et spørsmaal som ikke under de foreliggende omstendigheter kan være unddratt Høiesteretts prøvelse. Jeg kommer saaledes til det resultat at den begjærte tvangsauksjon maa bli at fremme.

Jeg vilde ogsaa kommet til samme resultat paa det grunnlag at det samtykke som forelaa fra overformynderiet efter om stendighetene maa ansees som fullt bindende for Jørgine Fosnavaag. Men jeg har for mitt vedkommende funnet at burde bygge mitt resultat paa den førstnevnte betraktning.

Jeg finner at Gerhard Fosnavaag maa tilsvare sakens om kostninger for overretten og Høiesterett.

Dom:

Den av Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S den 27 april 1922 rekvirerte tvangsauksjon over Fosnavaag gnr 34 bnr 6 i Herøy blir at fremme. I saksomkostninger for overretten og Højesterett betaler Gerhard Fosnavaag til Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S 2000 kroner.

Dommer Hanssen: Jeg er kommet til samme resultat som overretten. Jeg er med overretten enig i at Jørgine Fosnavaags pantsettelse av eiendommen maa betraktes som en sikkerhetsstillelse for mannens gjeld. Videre er jeg enig med overrettens flertall i at det samtykke overformynderiet gav til sikkerhetsstillelsen ikke kan tillegges virkning. Jeg skal med hensyn til det siste spørmaal tilføie at forholdet her var det, at banken allerede paa forhaand hadde utbetalt laanet til Gerhard Fosnavaag, saaledes at banken hadde den største interesse i at overformynderiet gav samtykket. Der er ogsaa av den ene av overformynderne forklart,

Side:7

at banken innstendig anmodet om samtykke. At der ved meddelelsen av samtykket er tatt et utilbørlig hensyn til bankens interesse mener jeg ogsaa fremgaar derav, at overformynderne har forklart, at de ved avgjørelsen av spørsmaalet la vekt paa at laanet ialfall delvis var utbetalt.

Hvad angaar spørsmaalet om betydningen for den foreliggende sak av at Jørgine Fosnavaag er avgaatt ved døden, og at Gerhard Fosnavaag har overtatt eiendommen som hennes universalarving skal jeg bemerke følgende: Jørgine Fosnavaag hadde jo allerede gjort gjeldende at pantsettelsen var uforbindende for henne. Under forutsetning av, at hun hadde rett heri, maa da pantobligasjonen ansees som ikke medførende noget rettslig baand paa eiendommen, og jeg kan ikke innse at den omstendighet, at eiendommen senere er overgaatt til Gerhard Fosnavaag, i og for sig skulde medføre nogen forandring heri. Et annet spørsmaal er det, om der paa forhaand forelaa en pantsettelse fra Gerhards egen side som er blitt virksom derved, at han erhvervet eiendommen. Dette spørsmaal mener imidlertid jeg maa besvares benektende. Efter min mening er det adskillig tvilsomt, om banken overhodet har processuell adgang til at gjøre en saadan paastand gjeldende. Jeg anser det imidlertid unødvendig at gaa inn herpaa, idet det efter min mening ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at Gerhard har foretatt nogen antecipert pantsettelse. Det fremgaar av de forklaringer som under den av førstvoterende nevnte efterforskning er avgitt av Edvin Jacobsen, som paa vedkommende tid var bankchef, av Vaksvik, som var bokholder og administærende direktør, og av Jens Hansen, som var medlem av direksjonen, at bankens vedkommende var fullt paa det rene med at eiendommen Fosnavaag tilhørte Jørgine Fosnavaag som hennes særeie, og at det var hun som maatte pantsette eiendommen. Jacobsen har bl.a. forklart at laanet paa 30.000 kroner blev innvilget mot at Gerhards hustru Jørgine Fosnavaag gav banken pantobligasjon for beløpet i sin eiendom. Og i den forliksklage som ligger til grunn for auksjonsbegjæringen sies det ogsaa, at det er Jørgine Fosnavaag som har utstedt pantobligasjonen for gjelden. Naar ogsaa Gerhard Fosnavaag har underskrevet obligasjonen maa dette skyldes, at denne forut for pantsettelseserklæringen inneholder en skylderklæring fra Jørgine og Gerhard Fosnavaag i fellesskap. I pantsettelseserklæringen brukes derimot uttrykkene «jeg» og «mitt gaardsbruk». At «jeg» her sikter til Jørgine Fosnavaag kan efter min mening ikke være tvilsomt. All den stund det var paa det rene at eiendommen var Jørgines særeie, og hun pantsatte den, synes det ikke at være nogen rimelig grunn til at forlange eller gi nogen pantsettelseserklæring fra Gerhard. Bankens vedkommende gikk ut fra at de gjennem pantsettellsen fra Jørgine hadde faatt en fullt effektiv panterett i eiendommen.

Det har fra bankens side her for Høiesterett ogsaa vært gjort gjeldende at eiendommen Fosnavaag i virkeligheten ikke var Jørgine Fosnavaags særeie; men at den enten var felleseie eller tilhørte Gerhard Fosnavaag alene. Heller ikke denne paastand

Side:8

kan jeg gi banken medhold i. Eiendommen var frasolgt Gerhard ved tvangsauksjon. Herøy og Røvde Sparebank, som fikk tilslag ved tvangsauksjon, overdrog budet til Jørgine Fosnavaag, som ved avgjørelsen av kjøpesummen utstedte en pantobligasjon i den. Det er naturligvis saa at naar budet blev overdratt til og auksjonsskjøtet utstedt til Jørgine Fosnavaag, saa henger dette sammen med at Gerhard Fosnavaag paa den tid var under konkurs. Der foreligger imidlertid efter min mening intet som tyder paa annet enn, at det var baade sparebankens og Jørgines vilje, at hun skulde bli eier. Og der synes heller ikke at være grunn til at tvile paa, at dette stemte med Gerhards vilje, idet en overdragelse til ham jo medførte nærliggende risiko for at eiendommen vilde bli inndratt i konkursboet. Det er visstnok mulig at Gerhard Fosnavaag har skaffet til veie en del av det beløp, som blev anvendt til innfrielse av pantobligasjonen til sparebanken; men denne omstendighet kan efter min mening ialfall ikke ha medført nogen forandring i eiendomsforholdet.

Jeg stemmer efter dette for stadfestelse av overrettens dom og finner at banken bør tilsvare sakens omkostninger for Høiesterett. Da jeg gaar ut fra at jeg staar alene med min mening former jeg ingen konklusjon.

Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Bang: Likesaa, dog saaledes at jeg ikke vil uttale mig om spørsmaalet om gyldigheten av overformynderiets samtykke. Jeg har i en enkelt henseende, nemlig med hensyn til overformynder Sandes habilitet, funnet dette punkt av saken saa tvilsomt, at jeg ikke ønsker uten nødvendighet at ta noget bestemt standpunkt.

Konst. dommer Grette: Som fjerdevoterende hr. dommer Bang.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Wærness: Som tredjevoterende herr dommer Lie.

Justitiarius Berg: Jeg er ogsaa kommet til samme resultat som førstvoterende. Jeg finner det dog ikke paakrevet at uttale mig om hvilken betydning det kan ha for sakens utfall at Gerhard Fosnavaag efter hustruens død nu har overtatt den pantsatte eiendom. Avgjørende er mener jeg at overformynderiet har gitt et efter omstendighetene gyldig samtykke til Jørgine Fosnavaags pantsettelse av eiendommen.

Dette samtykke mener jeg ikke kan angripes paa grunnlag av at overformynderiet ikke skulde ha hatt tilstrekkelige oplysninger for at treffe en avgjørelse.

Heller ikke kan samtykket være ugyldig av den grunn at det er gitt i henhold til et andragende fra Jørgine Fosnavaag som først blev sendt til overformynderiet den 27 februar 1920, altsaa vel 3 maaneder efter at hun den 17 november 1919 hadde underskrevet pantobligasjonen. At samtykket saaledes er gitt efter pantsettelsen kan i og for sig ikke være til hinder for at det er rettsgyldig, jfr. Rt-1928-1179. Den i Rt-1929-196 refererte dom angikk et saksforhold som ikke er ensartet med det som foreligger i denne sak.

Side:9

Jeg mener enn videre at samtykket heller ikke er ugyldig av den grunn at den ene overformynder, Sande, skulde være ugild til at behandle spørsmaalet om samtykke skulde meddeles. I mangel av positive lovregler om i hvilke tilfelle overformyndere efter vaar dengang gjeldende rett var ugilde har jeg ikke kunnet finne at hans svogerskapsforhold til et av medlemmene i bankens styre eller hans stilling som medlem av bankens representantskap og kontrollkomité i og for sig nødvendigvis maa føre til at det samtykke som er gitt er ugyldig. Og jeg kan ikke finne at der foreligger noget som tyder paa at han har latt sig utilbørlig paavirke av sitt forhold til vedkommende styremedlem eller til banken.

Med hensyn til saksomkostningene forutsetter jeg at der er enighet innen flertallet om at Gerhard Fosnavaag hefter for disse ogsaa med de midler han har arvet efter hustruen. Jeg nevner dette i anledning av den klausul i testamentet at arvemidlene ikke skal kunne beslaglegges av den arvende ektefelles kreditorer.

Av auksjonsrettens kjennelse:

Den 27 april 1922 begjærte Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank tvangsauksjon over gaarden Fosnavaag gnr 34, bnr 6 i Herøy i henhold til pantobligasjon av 17 november 1919, tinglyst 6 desember 1919, utstedt av Jørgine G. Fosnavaag og Gerh. Fosnavaag lyden de paa 30.000 kroner. Jørgine Fosnavaag har ved sakfører Høyer protestert mot auksjonens fremme under anførsel av følgende: Der blev oprettet særeie mellem Jørgine Fosnavaag og hennes mann i 1909, og gaarden Fosnavaag blev henne tilskjøtet i 1913 og har siden den tid tilhørt henne som særeie. Den obligasjon i henhold til hvilken auksjonen er begjært, er utstedt utelukkende til sikkerhet for mannens allerede da bestaaende gjeld i Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank. Til denne pantsettelse er derfor overformynderiets samtykke nødvendig. Saadant samtykke har hun imidlertid ikke søkt. En ansøkning som er inn gitt til overformynderiet er ikke underskrevet av henne og har ikke vært forelagt henne til uttalelse, hvorfor hun mener, at det samtykke som overformynderiet har meddelt ikke er gyldig eller bindende. For auksjonsretten er fremlagt en skrivelse datert 27 februar 1920 til Herøy overformynderi undertegnet med Jørgine Fosnavaags navn, inneholdende ansøkning om samtykke «til det av mig optagne pantelaan stort kr. 30.000, kroner tredivetusen, i Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank, Fosnavaag. Laanet har vært nødvendig at opta og har uten tvil vært til mitt beste». Herøy overformynderi har den 6 april 1920 gitt skrivelsen paategning om samtykke til «foranstaaende andragende fra Jørgine Fosnavaag». For auksjonsretten har Jørgine Fosnavaag møtt personlig og anført, at hun ikke har søkt overformynderiet om noget samtykke og benektet sin underskrift paa det fremlagte dokument av 27 februar 1920. Hun har ikke sett brevet før det blev henne forevist i kommisjonen den 7 april iaar.

Retten skal bemerke: Efter det oplyste er det paa det rene, at obligasjonen er utstedt av Jørgine Fosnavaag til sikkerhet for mannens gjeld. Efter lov av 29 juni 1888 §13 er da pantsettelsens gyldighet avhengig av overformynderiets samtykke. Formelt sett foreligger saadant samtykke ved den ovenfor nevnte paategning av 6 april 1920 fra Herøy overformynderi. Spørsmaalet blir da, om dette samtykke ogsaa reelt sett er gyldig eller om det av av de 2 er fremholdt av Jørgine Fosnavaags

Side:10

sakfører er uforbindende. I den anledning foreligger til avgjørelse: 1. Om det er nødvendig at ansøkningen om samtykke utgaar fra vedkommende gifte kvinne selv, og hvis dette spørsmaal besvares bekreftende. 2. Om i nærværende tilfelle Jørgine Fosnavaag selv har underskrevet ansøkningen eller gitt nogen annen fullmakt til at underskrive den paa sine vegne.

Til det første spørsmaal skal bemerkes, at motivet til den nevnte bestemmelse i loven av 29 juni 1888 §13 maa antas at være, at danne en beskyttelse mot at hustruen skal ligge under for paatrykk fra mannens eller hans kreditorers side. Skal der ligge nogen virkelig beskyttelse i den nevnte bestemmelse, maa det antas, at henvendelsen til overformynderiet maa utgaa fra vedkommende hustru selv og at overformynderiet ved forhandling med henne maa søke sig forvisset om, at der ikke er foregaatt noget paatrykk som har ledet henne til at foreta en pantsettelse, som hun selv ikke helt frivillig vilde ha gjort eller hvis følger hun ikke har full klarhet over. Det kan være et spørsmaal, om ikke overformynderiets samtykke for at være gyldig maatte foreligge allerede den gang pantsettelsen fant sted. I Rt-1907-850 sees overretten at ha gjort en bemerkning derom, uten at dog Høiesterett har uttalt sig om dette spørsmaal. Retten finner imidlertid ikke at kunne anta, at et samtykke, meddelt av overformynderiet efterpaa, ikke skulde være gyldig, hvis det er gitt efter henvendelse fra hustruen. Men retten kan ikke finne at et av overformynderiet efterpaa gitt samtykke kan være bindende, hvis det meddeles efter henvendelse fra nogen annen enn vedkommende hustru. Tilbake staar da spørsmaalet om henvendelsen til Herøy overformynderi er skjedd av Jørgine Fosnavaag eller av nogen, som hun derom har anmodet. Som allerede før berørt, benekter hun at ha underskrevet ansøkningen og benekter at ha kjent til den eller sett dokumentet, før det den 7 april iaar blev henne forevist i forlikskommisjonen. Retten finner under disse omstendigheter, at spørsmaalet om auksjonens fremme maa gjøres avhengig av, om Jørgine Fosnavaag med sin ed tør benekte at ha underskrevet ansøkningen eller at ha gitt nogen annen fullmakt til at underskrive den paa hennes vegne. Avlegger hun denne ed, vil auksjonen bli at nekte fremme. Avlegger hun ikke eden, vil auksjonen bli at fremme efter ny berammelse. - - -

Ingebr. Langvand.

Av overrettens dom:

- - - Sakens sammenheng er i det vesentlige følgende:

Kontraappellant Gerhard Fosnavaag fikk i møtet 28 mars 1919 av appellantskapets direksjon innvilget et andragende om kassakreditlaan, - - - Gerhard Fosnavaag inngav andragende om yderligere laan mot pant i den faste eiendom Fosnavaag gnr 34, bnr 6 med et der opførendes pakkhus, jfr. 3dje vidne Edvin Jacobsens prov 26 januar og 10 juli 1923. Andragendet blev behandlet i møtet av bankdireksjonen 14 november 1919, hvor det blev protokollert: «Gerhard Fosnavaag har muntlig gitt sitt samtykke, at han og Jørgine Fosnavaag stiller som pant sin eiendom i Fosnavaag som fast pant, imot at der laanes paa samme kr. 35.000 eller kr. 30.000. Laanet innvilges kr. 30.000 til 6 1/2 forskudds rente. Og av beløpet betales kasselaanet, som for tiden er erholdt i banken». Direksjonen visste den gang at ektefellene hadde særeie og at den faste eiendom tilhørte hustruen. Obligasjonen for kr. 30.000 med pant i Fosnavaag

Side:11

gnr 34, bnr 6 i Herøy med paastaaende huser etc. blev saa 17 november 1919 undertegnet av Jørgine og Gerhard Fosnavaag, innlevert i banken og 6 desember s.a. tinglyst. - - -

En tid, efterat obligasjonen var sendt til tinglysning, fikk den foran nevnte Edvin Jacobsen - der var bankens chef, men ikke direksjonsmedlem - paa grunn av rykter om en lignende pantsettelse, tvil om gyldigheten av Jørgines obligasjon. Han forklarer at han i den anledning konsulerte en sakfører i Aalesund, som sa at overformynderiets samtykke var nødvendig, og at det kunde meddeles efter pantsettelsen, samt skrev en kladd til andragende. Videre at han efter hjemkomsten til Fornavaag bad bankens bokholder, Vaksvik, renskrive kladden, hvorpaa han med dette utkast henvendte sig til Gerhard Fosnavaag, der lovede at faa det underskrevet av sin da fraværende hustru. Yderligere at da han et par dager senere kom i banken var papiret der i underskrevet stand, og at Vaksvik fortalte, det var innlevert av Gerhard, som samtidig hadde innfridd et par anvisninger. - - -

Andragendet, der er datert 27 februar 1920, saalydende: Undertegnede som lever i særeie med sin mann herr Gerhard Fosnavaag andrager herved om overformynderiets samtykke til det av mig paa min eiendom optatte pantelaan - stort kr. 30.000 - tredive tusen kroner - i Søndmøre Fiskeri- og Handelsbank A/S, Fosnavaag. Laanet har vært nødvendig at opta og har uten tvil vært til mit beste», blev saa av banken innsendt til Herøy overformynderi, der imidlertid med paategning fra begge overformyndere av 8 mars 1920 returnerte det som sig uvedkommende. Efterat banken saa paa henvendelse til sorenskriveren hadde faatt skriftlig beskjed om lov 29 juni 1888 §13, blev andragendet atter innsendt bilagt med sorenkriverens uttalelse. - - - Samtykket blev noget senere gitt ved en av begge overformyndere undertegnet erklæring datert 6 april 1920. Det er paa det rene at ingen av dem hadde konferert med Jørgine Fosnavaag om saken, likesom der intet er oplyst om, at de hadde foretatt nogen undersøkelse. Under tingsvidnet 8 januar og 8 april 1924 har de forklart: Thorseth, at han av sin kollega Sande fikk oplysning, at laanet for en tid siden var optatt og pengene ialfall for en større del utbetalt. Av hensyn hertil fant man at det ikke vilde være riktig at nekte samtykke. Naar dette blev meddelt uten konferanse med Jørgine, var det ogsaa en medvirkende aarsak, at det i andragendet stod at laanet utvilsomt hadde vært til hennes beste. Hvis laanet ikke hadde vært for en stor del utbetalt, eller hvis han hadde visst, at pantsettelsen delvis gjaldt dekkelse av Gerhard Fosnavaags eldre gjeld, vilde Thorseth neppe gitt sitt samtykke uten først at konferere med Jørgine. Han visste at overformynder Sande var svigerfar til Jens Hansen, en av bankens direktører, og at han selv ialfall en tid hadde en eller annen stilling i banken. - - -

Sande prover, at han kjente til, at ca. kr. 15.000 av laanesummen allerede var utbetalt til Gerhard Fosnavaag til anvendelse i den forretning, han drev. Og om det resterende av laanebeløpet faktisk skulde disponeres av Jørgine selv eller av hennes mann, kjente han (Sande) ikke nærmere til. Han antok, at det vilde være til ektefellenes felles beste, at laanet gikk i orden, og ansaa dessuten Jørgine Fosnavaag for at være en saa pass forstandig kvinne at hun skjønte hvad det gjaldt, naar hun androg om laanet og overformynderiets samtykke til dette. - - -

Side:12

Førstvoterende kommer til det resultat at auksjonen maa nektes fremme og skal i den anledning bemerke: Jeg antar at andragendet av 27 februar 1920 er undertegnet av Jørgine Fosnavaag selv. - - - Videre antar jeg at overformynderiet hadde adgang til at samtykke i pantsettelsen ogsaa, efterat denne hadde funnet sted. Loven inneholder intet som begrenser dens myndighet forsaavidt, og de av kontraappellantene paaberopte dommer i Rt-1907-846 og Rt-1916-253 finnes ikke at uttale nogen saadan begrensning. Derimot antar jeg samtykket ugyldig av andre grunner.

Det var bankens plikt naar de innsendte andragendet, at oplyse overformynderiet om, hvordan stillingen da var. Selve andragendet av 27 februar 1920 inneholdt en aldeles ufullstendig beskjed. Thorseths brev av 23 mars 1920 samt hans og Sandes vidneprov viser, at de kjente til, at vel halvparten av obligasjonens beløp var disponert i Gerhards forretning. Derimot har de ikke visst - Sande ialfall ikke husket - at pantelaanet var søkt til anvendelse i sin helhet i Gerhards foretagende - tilbygg paa et sjøhus og innkjøp av varer til en ny landhandel (Edv. Jacobsens prov 10 juli 1923) og senere helt engagert til sikkerhet for Gerhards kassakreditkonto, hvis debet endog var forøket en god del utover pantesummen, ved hans laan. Og banken, som den der hadde innsendt det lite oplysende andragende, burde regne med, at overformynderiet ikke hadde ordentlig beskjed. Den hadde ikke rett til at regne med at mangelen vil de bli reparert av andre. Samtykket av 6 april 1920 synes efter dette vanskelig at kunne tilfredsstille lovens krav, jfr. dom i Rt-1915-328. Det er dog unødvendig at inngaa paa, hvorvidt det her nevnte isolert sett vilde vært avgjørende for saken. Det her omhandlede samtykke lider nemlig ogsaa av en annen mangel, idet overformynder Sande var inhabil ved andragendets behandling og samtykket saaledes i virkeligheten er meddelt av kun en overformynder, jfr. dom i Rt-1916-253. Det er erkjent at Sande paa heromhandlede tid var svigerfar til en av bankens direktører, Jens Hansen, og selv formann i kontrollkomitéen samt ordfører i representantskapet. At paa den annen side bankens ledelse har kjent hans egenskap av overformynder, maa være klart efter mottagelsen av hans og Thorseths paategning av 8 mars 1920. Edv. Jacobsen, Jens Hansen og Vaksvik (bokholder og adm. direktør) maa ha sett denne, før andragedet innsendtes annen gang, jfr. forklaringer 10 juli 1923 og 26 januar 1923 (Jens Hansen). Bedømt efter reglene for dommeres habilitet var han saaledes ugild i dette tilfelle, jfr. dom i Rt-1923-II 168, likesom den i Rt-1925-886 inntatte kjennelse antas at hvile paa en rettsopfatning der ikke er i strid med det her antatte om dommerhabilitet. Videre gaar jeg ut fra at en overformynders habilitet til at utføre den i lov 29 juni 1888 §13 omhandlede funksjon maa ialfall i tilfelle av aapenbar interessekollisjon bedømmes efter de for dommere gjeldende regler. Mangelen av uttrykkelig lovbestemmelse er ikke til hinder for denne opfatning. Det ansees avgjørende, at dels har lovgivningen stedse søkt at sikre uavhengighet, av andre om bud ubesværede altsaa ogsaa ubundne personer for disse stillinger (Chr. V. 3-20-1 og 6 lov 28 september 1857 §1 og §2) og dels at overformynderne i denne særlige funksjon har at treffe avgjørelse i interessekonflikter av ofte meget alvorlig art. Forarbeiderne for denne bestemmelse, der ikke forekom i justiskomitéens innstilling (forhandl. i Odelstinget 1888 side 241, 293-4 og 469, i Lagtinget side 65-73 og 141) gir ogsaa støtte for det her antatte.

Side:13

De viser, at lovgiverne mente med §13 at gi en meget paakrevet garanti mot at den gifte kvinne med særeie skulde komme i skade ved at kausjonere for sin mann i tilfelle, hvor dette vilde være en unyttig hjelp - («saadanne tilfelle vil der visselig forekomme mange av» uttaltes av den representant, der foreslo at overformynderiets samtykke skulde være nødvendig (lagtingsforhandlinger side 66). Til utførelsen av en saadan funksjon maa der kreves uavhengige personer. At i nærværende tilfelle sikkerhetsstillelsen var av stor interesse for banken spesielt naar den lot mannen faa henstand - og betenkelig for hustruen viser nettop, at der forelaa en interessekonflikt som hensett til beløpets størrelse var av meget alvorlig art.

I betraktning av de ovennevnte mangler antar jeg at samtykket av 6 april 1920 ikke tilfredsstiller lovens krav. Fordringen til overformyndernes kvalitet maa selvsagt oprettlholdes, uanset det av banken anførte, at Sande ikke kan antas at ha søkt at tjene dennes interesser, idet han nemlig 8 mars 1920 var med paa at returnere andragendet.

Jeg finner videre at pantobligasjonen maa i sin helhet ansees som sikkerhetsstillelse for Gerhard Fosnavaags gjeld. - - -

Fredrik Wildhagen.

Jeg antar med førstvoterende at Jørgine Fosnavaag selv har undertegnet andragendet av 27 februar 1920 og finner heller ikke at overformynderiets samtykke i ethvert tilfelle behøver at foreligge senest samtidig med sikkerhetsstillelsen, saaledes at denne ikke skulde kunne ratihaberes senere. - - - Jeg henviser ogsaa angaaende adgangen til efterfølgende ratihabisjon til høiesterettsdom i Rt-1900-113 og Rt-1901-849.

Andragendet av 27 februar 1920 som blev innsendt til overformynderiet av banken, gir visstnok snau beskjed, men overformynderiet kunde og burde ved spørsmaalet om meddelelsen av samtykket ha satt sig i forbindelse med hustruen og innhentet nærmere oplysninger enten hos henne eller hos banken, og vilde da ha faatt beskjed om hvad saken gjaldt. Selvom man derfor kommer til at overformynderiets samtykke er avgitt paa ufullstendige forutsetninger finner jeg ikke at dette med nødvendighet behøver at bevirke samtykkets ugyldighet, naar der ikke foreligger dolus eller culpa fra bankens eller hustruens side, hvilket jeg ikke tør konstatere. Jeg finner det under disse omstendigheter meget tvilsomt at man med billighet kan velte risikoen for overformyndernes forutsetninger over paa banken. Jeg tilføier at jeg ikke tillegger den i Rt-1915-328 refererte sak avgjørende vekt, idet der i den sak var forelagt overformynderiet villedende og positivt uriktige oplysninger.

Hvad angaar spørsmaalet om overformyndernes habilitet, bemerkes at skjønt der paa grunn av forskjellen i arten av deres virksomhet og avgjørelser ikke uten videre kan trekkes nogen parallell mellem overformyndere og dommere, ligger det dog nær at anvende de for dommere gjeldende strenge habilitetsregler ogsaa paa overformyndere med hensyn til enkelte av disses avgjørelser. Forøvrig synes man i mangel av uttrykkelig lovbestemmelse i adskillig utstrekning at maatte bedømme forholdet ut fra de konkrete omstendigheter under hensyn til avgjørelsens art og rekkevidde og faren for interessekollisjonen i det enkelte tilfelle.

Med hensyn til den omstendighet at overformynder Sande var svigerfar til Jens Hansen, som paa den omhandlede tid var medlem av bankens direksjon, finner jeg det tvilsomt om dette i og for sig var nok til at gjøre ham inhabil til at meddele heromhandlede samtykke. Anderledes stiller

Side:14

derimot saken sig med hensyn til den omstendighet at Sande selv var ordfører for bankens representantskap og formann i kontrollkomitéen. Det er paa det rene at det er banken som har foranlediget andragendet innsendt til overformynderiet til meddelelse av samtykket i egen interesse. (Andragendet blev innsendt til overformynderiet av banken «med en innstendig anmodning om at gi sitt samtykke til den omhandlede pantsettelse», jfr. overformynder Thorseths vidneprov dok. 21 side 12-13). Og kontrollkomitéen, hvor Sande var formann, paatalte at utlaanet til Gerhard Fosnavaag var for høit. Overformynder Sande kommer saaledes i en interessekonflikt, paa den ene side bankens interesse og paa den annen side hustruens interesse, som han ifølge sitt ombud skal vareta. Denne interessekonflikt synes at maatte gjøre ham inhabil til at meddele et samtykke som omhandlet. Da overformynderiets samtykke maa gis av det samlede overformynderi (jfr. høiesterettsdom i Rt-1916-253) blir det i nærværende tilfelle at anse som ugyldig. - - -

Ludvig Munthe.

I sekretær Oskar Andersens bok angaaende formynderlovgivningen side 162 (utgave 1911) uttales, at slektskap likesaalitt kan medføre inhabilitet for overformyndere som for verger. Allerede herav fremgaar, at der ved bedømmelse av overformynderes og dommeres habilitet maa legges en helt forskjellige maalestokk til grunn. Oskar Andersen uttaler sammested, at der dog ved avgjørelser efter lov av 29 juni 1888 §34 bør stilles samme krav til habilitet for overformyndere som for dommere. Av samme paragraf, konferer forøvrig ogsaa §33 vil det imidlertid sees at overformynderes avgjørelser efter disse bestemmelser - sammen med vedkommende magistrat eller sorenskriver - inntar en noget annen stilling enn de disposisjoner av forvaltningsmessig art som ellers tilligger overformyndere. I mangel av klare regler for overformynderes hablilitet tror jeg derfor at man maa være varsom med her at stille strenge krav. Velerhvervede rettigheter kan ellers gaa tapt. Jeg gjør opmerksom paa, at loven har ansett valg av varamann for overformyndere for overflødig, idet den ikke paabyr saadanne valg. Herav maa man være berettiget til at utdra den almindelige slutning, at lovgiveren ikke har tenkt sig, at der lettelig skulde bli spørsmaal om inhabilitet for overformyndere spesielt naar ogsaa hensees til de kauteler som loven opstiller for valg av disse ombud. Ut fra det jeg ovenfor har anført mener jeg, at Elias Sande med hensyn til den avgjørelse det gjelder, maa ansees habil. Mot dette resultat kan det særlig innvendes, at Sande har vært medlem av bankens kontrollkomité. Men at Sande i denne sin egenskap og overensstemmende med de plikter som denne hans stilling paala ham, har vært med at gjøre anmerkning om Gerhard Fosnavaags gjeld til banken, synes saaledes som omstendighetene forøvrig ligger an at være et saavidt avledet forhold, at dette ikke bør gjøre ham inhabil som overformynder. Det vil heller ikke kunne lates ut av betraktning, at Gerhard Fosnavaags økonomiske stilling høsten 1919 og vaaren 1920 ansaaes som god. - - -

Olaf Smedal, kst.