Rt-1933-544
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-05-09 |
| Publisert: | Rt-1933-544 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58/1 B s.a. |
| Parter: | Stavanger kommune (advokat Nicolay L. Bugge) mot Olav Mangold Eriksen (advokat J. M. Cappelen). |
| Forfatter: | Bade, Rivertz, Næss, Boye, Breien, Bugge, Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Norske Lov (1687) 3-, Straffeloven (1902) §352 |
Dommer Bade: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til premissene for Stavanger byretts med domsmenn avsagte dom av 29 januar 1932, ved hvilken blev kjent for rett: «Saksøkte Stavanger kommune bør til saksøkeren Egine Elisabeth Johnsen, som verge for hennes umyndige sønn, lav Mangold Eriksen, betale kr. 12.242,30 med 4 pst. aarlig rente derav fra 4 oktober 1930 til betaling skjer, samt i saksomkostninger til det offentlige kr. 228,40 med tillegg av det beløp hvortil de under saken beskikkede sakførere, overrettssakfører Lars Bjorheims og høiesterettsadvokat J. M. Cappelens salær er eller maatte bli endelig fastsatt». - Dommen er avsagt under dissens, idet den ene domsmann stemte for kommunens frifinnelse.
Mot denne dom har Stavanger kommune erklært anke, idet den mener at byretten har tatt feil, naar den antar at Lars Joban Aasen har gjort sig skyldig i en ansvarsbetingende uaktsomhet, likesom ogsaa byrettens bedømmelse av den skadede gutts forhold er uriktig, hvorfor kommunen rettelig burde være frifunnet. Subsidiært anker kommunen over den tilkjente erstatnings størrelse og ogsaa over at der ikke har funnet sted en fordeling av skaden. Endelig ankes der over byrettens avgjørelse forsaavidt omkostninger angaar.
Kommunen har nedlagt paastand paa frifinnelse. Derimot har kommunen ikke paastaatt sig tilkjent saksomkostninger.
Motparten Olav Mangold Eriksen ved verge, som har erholdt fri sakførsel, har ved den opnevnte sakfører nedlagt saadan paastand: «At byrettens dom stadfestes. At Stavanger kommune tilpliktes at betale det offentlige saksomkostninger. At advokat Cappelens salær som beskikket sakfører fastsettes av retten».
Der er fremlagt en del nye dokumenter, hvoriblandt utskrift av bevisoptagelse avholdt i august 1932 i flere sesjoner ved Stavanger byrett.
Jeg er kommet til et noget annet resultat enn byretten.
Det er paa det rene at saksøkeren Olav Eriksen den 7 mai 1930 kom alvorlig til skade ved eksplosjon av en dynamittperle som han antendte og som han dagen i forveien hadde tatt fra en ulaast redskapskasse med sprengstoff, der benyttedes av kommunens folk under sprengningsarbeide i en gate i Stavanger. Som anført i byrettens dom fant rettens flertall at kommunens arbeidsformann, Lars Johan Aasen, ved at forlate redskapskisten ulaast paa et sted hvor hverken han eller nogen av de øvrige arbeidere under sin beskjeftigelse kunde se eller holde øie med den, hadde gjort sig skyldig i en saa grov uaktsomhet at det maatte medføre ansvar.
Den første ankepost gjelder spørsmaalet om Lars Johan Aasen har gjort sig skyldig i nogen uaktsomhet ved at undlate at avlaase redskapskassen. I den anledning skal bemerkes at efter instruksen
Side:545
for arbeidere ved Stavanger kommune skal formannen for et lag sørge for at sprengstoff opbevares i særskilt avlaast kasse. Kommunens advokat gjør imidlertid gjeldende, at ansvar dog ikke kan tilregnes formannen i nærværende tilfelle, da han kun en ganske kort tid, nemlig ca. 5 minutter, har latt kassen staa ulaast uten opsikt. Saa meget mindre finner advokaten noget at utsette paa arbeidsformannen som arbeidsstedet er meget rolig og litet beferdet strøk, likesom vedkommende arbeidere ved leiligheten heller ikke hadde observert nogen gutter. Han har blandt annet henvist til uttalelser som er avgitt av formannens foresatte ved Stavanger kommunes ingeniørvesen, nemlig avdelingsingeniør Evensen og opsynsmann Sirnæs, som har anført at de ikke kan karakterisere det som uaktsomt at Aasen en kort tid lot kassen staa ulaast. De betegner begge Aasen som en meget forsiktig og paalitelig arbeidsformann med lang erfaring.
Statens inspektør for ildsfarlige stoffer har i sakens anledning avgitt en uttalelse, hvori anføres at saadanne regler som er utferdiget for Stavanger og annetsteds om opbevaring av sprengstoff i laasferdig kasse, efter hans mening ikke kan tolkes derhen, at kassen skal henstaa avlaast mellem hver gang der hentes sprengstoff fra kassen. Derimot skal kassen laases naar arbeiderne for kortere eller lengere tid forlater arbeidsplassen, f.eks. naar de gaar til middag og lignende, og likessa naar det er særlige forhold til stede. Det er, fremholder han, ikke almindelig praksis at laase kassen mellen skuddene under statsbanenes eller veivesenets sprengningsarbeider med mindre ekstraordinære forhold er tilstede. Det maa, sier han, avhenge helt av omstendighetene hvorvidt ammunisjonskassen bør henstaa avlaast under arbeidsbenyttelsen. Han har i en senere skrivelse oplyst, at han paa forespørsel har bragt i erfaring at forskjellige kommunale «vesener» i Oslo og Aker har foreskrevet at ammunisjonskassen alltid skal laases hver gang der hentes sprengstoff fra kassen.
Efter det i saken oplyste maa jeg gaa ut fra at vedkommende strøk i Stavanger, hvor her omhandlede arbeide foregikk, selv om det ligger i byens centrale del, dog har liten gjennemgangstrafikk, men det er dog omgitt av trafikkaarer. Politimesteren i Stavanger sier at det ikke er almindelig at barn leker i gatene deromkring, men fremholder samtidig at det er den eneste forsvarlige ordning at ammunisjonskasse, som staar i eller like ved en bygate, holdes laast saasnart ansvarshavende ikke er i umiddelbar nærhet av kassen, da det er gjort paa et øieblikk for uvedkommende at stjele fra kassen saa snart man vender ryggen til.
Ogsaa fra stadsingeniøren i Stavanger foreligger uttalelse gaaende ut paa, at det er selvsagt at kassen skal være avlaast bestandig, særlig naar den ikke stadig er under opsikt.
Det er paa det rene at Aasen har vedtatt forelegg paa kr. 25 som bot for forseelse mot straffelovens §352 i anledning av at han ikke hadde laast redskapskassen. Derved er selvfølgelig intet avgjort med hensyn til det civilrettslige ansvarsforhold, omenn en saadan vedtagelse har sin bevisverdi. Og jeg kan ikke se annet enn at Aasen, som den der hadde ansvaret for opbevaringen av saa
Side:546
farlige saker, har utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet, naar han har forsømt at avlaase ammunisjonskassen ved denne anledning. Da arbeidet foregikk i den centrale del av Stavanger by, maatte han være forberedt paa at gutter under arbeidernes fravær kunde komme til stede og benytte sig av leiligheten til at ta saker fra kassen, da det er en kjent sak at gutter er svært interessert for all skyting og gjerne vil ba fatt i patroner og lignende. Det er visstnok saa at vedkommende arbeidere efter sin forklaring ikke dengang la merke til nogen gutter, men disse kan jo paa et øieblikk komme tilstede naar de hører skyting. Arbeiderne kan heller ikke efter min mening ha brukt sine øine godt, hvis de dengang ikke har sett Olav og hans kammerat, som sier at de hadde staatt sammen og sett paa mineringsarbeidet. Da imidlertid arbeidernes fravær var saa kortvarig, finner jeg at Aasens uaktsomhet maa betegnes som mindre graverende.
Jeg skal dernest se paa den skadede gutt Olavs forhold. Efter nu fremlagt daapsattest er han født xx.xx.1916 (ikke 1917 som i byrettens dom anført). Han var saaledes da ulykken fant sted ca. 13 1/2 aar gammel, men der er oplyst av hans lærer at han har meget smaa evner, saa han stod tilbake for sine medelever som var 3 aar yngre. Efter fylkeslæge Ebbels uttalelse stod han med hensyn til intelligens paa 7-8 aars trinnet. Hvad angaar Olavs tilegnelse av esken med dynamittperler maa jeg efter det foreliggende gaa ut fra, at gutten har skjønt at han ved sin handling gjorde noget galt og daddelverdig, hvilket ogsaa saksøkerens advokat mener gutten har innsett. Derimot tror jeg ikke, efter guttens utvikling at dømme, at han har hatt den fulle forstaaelse av sin handling.
Hvad dernest angaar antendelsen av dynamittperlen skal nevnes, at en gutt like forut hadde hørt Olav Eriksen si, at han hadde noget at skyte med. Da Olav ved anledningen var saapass gammel som nevnt og det her gjaldt et rent praktisk felt, skulde jeg anta at han tross sin mangelfulle utvikling dog har forstaatt at det ikke var uten risiko at han tendte paa dynamittperlen.
At Olav ved sin handlemaate har utvist uaktsomhet og misligt forhold finner jeg ikke tvilsomt, om enn hans forgaaelse nærmest har karakteren av almindelig guttestrek. Der er i saken henvist til høiesterettsdommer i Rt-1904-394, Rt-1919-851, Rt-1917-202 og Rt-1924-758, men jeg finner ikke at nogen av disse dommer er avgjørende for bedømmelsen av nærværende tilfelle. Spesielt vil jeg med hensyn til dommen i Rt-1917- peke paa, at sprengstoffet der hadde vært opbevart paa en ubebodd holme omgitt av rinnende vann, mens opbevaringsstedet her var mitt i en by.
Ved at ta dynamittperlene fra sitt opbevaringssted og tende en av dem med en fyrstikkk maa Olav sies selv at være den nærmeste og direkte aarsak til den ulykke som er overgaatt ham. Paa den annen side har arbeidsformann Aasen ved føromhandlede uaktsomhet ogsaa sin skyld i det inntrufne. Jeg finner det derfor rimelig at den økonomiske skade som ved anledningen tilføiedes Olav, fordeles i medfør av straffelovens ikrafttredelseslov §25 mellem ham og kommunen som efter lovbokens 3-21-2 er ansvarlig for sin
Side:547
arbeidsformanns feil. Under hensyn til de fra hver side begaatte feil og disses innflytelse paa skaden, mener jeg at Olav bør bære den større del av samme, i hvilken forbindelse bemerkes at hans arbeidsevne er bedømt nedsatt med 30 pct. Jeg er efter dette blitt staaende ved at den skadede gutt bør tilkjennes i erstatning av kommunen ialt kr. 4.000, hvorved ogsaa er tatt hensyn til de utlegg han har hatt til læge og sykehusophold.
Saksomkostninger finner jeg bør opheves saavel for byretten som for Høiesterett.
Jeg stemmer for saadan
dom:
Stavanger kommune betaler til Olav Mangold Eriksen kr. 4.000 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 4 oktober 1930 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Opfylldsesfristen er to uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret til den opnevnte sakfører høiesterettsadvokat J. M. Cappelen fastsettes til kr. 800.
Dommer Rivertz: Jeg voterer for at Stavanger kommune frifinnes, idet jeg mener at det ikke var en forutsatt følge av arbeidsformann Aasens forhold, at uvedkommende skulde tilvende sig knallperler fra den lukkede redskapskasse. Ved avgjørelsen av dette spørsmaal legger jeg vekt paa, at det, efter hvad der er paa det rene, kun var et ganske kort tidsrum hvori kassen stod ulaast uten at kunne iakttas av arbeiderne, og at der i nærheten ikke blev sett nogen som kunde befryktes at ville forgripe sig paa kassens innhold. I den sak som er referert i Rt-1917-202 talte efter min mening sterkere grunner for at statuere erstatningsplikt enn i nærværende. Hvorvidt den av byrettens mindretall paaberopte omstendighet, at den skadede gutt selv ved sin ulovlige bemektigelse av knallperlene hadde medvirket til den ulykkelige hendelse, bør utelukke erstatningsplikt, er det efter mitt syn paa saken ikke nødvendig at ta standpunkt til.
Med hensyn til saksomkostningene og salæret til den opnevnte sakfører er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Boye: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.
Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Bugge: Likesaa.
Dommer Paulsen: Enig med annenvoterende herr dommer Rivertz.
Av byrettens dom:
- - - I mai maaned 1930 lot Stavanger kommune foreta oparbeidelse av en del av Dronningensgate i Stavanger mellem Løkkeveien og St. Olafsgate. Arbeidet forestodes av Lars Johan Aasen som formann. I St. Olafsgate like ved hjørnet av Dronningensgate var anbragt en redskapskiste, hvori om dagen ogsaa opbevartes dynamitt, fenghetter for denne,
Side:548
og lunter, alt liggende i en sinkbøtte, der stod i redskapskisten. Den 6 mai 1930 om eftermiddagen gikk saksøkeren Olaf Eriksen sammen med en annen gutt Otto Førland, der er født xx.xx.1917, op St. Olafsgate fra Kannikgaten av. Fra den nevnte redskapskiste, der ikke var avlaast, tok de an eske fenghetter for dynamittsprengning. Kommunens folk, hvoriblandt Aasen, arbeidet da i Dronningensgate nogen faa meter overfor St. Olafsgate. Paa grunn av terrengforholdene hadde de imidlertid derfra ingen utsikt over det sted i St. Olafsgate, hvor redskapskisten stod, og de saa heller ikke noget til at guttene var borte i redskapskisten.
De to gutter delte fenghettene mellem sig. Den følgende dag (7 mai 1930) tok saksøkeren Olaf Eriksen en av fenghettene og vilde tende paa den med en fyrstikk. Fenghetten eksploderte da, og han fikk betydelig skade i høire haand, med hvilken han holdt fenghetten. Han fikk videre et overfladisk saar i pannen og en læsjon av venstre øie. Han blev straks innlagt paa Stavanger sykehus. Tommelfingeren paa høire haand maatte amputeres midt paa første ledemot, pekefingeren ytterst paa første ledemot, langfingeren like ved roten av annet ledemot, og ringfingeren eksartikuleres i ytterste ledd. De øvrige skader gutten fikk ved eksplosjonen av fenghetten har ikke efterlatt varig men.
Den paagjeldende redskapskiste var forsynt med hengelaas, og naar den ikke var avlaast, var grunnen, efter hvad Aasen som vidne har forklart, den, at han hadde glemt at laase den, efter at han hadde uttatt endel ammunisjon til skytning eller sprengning i Dronningensgate. For sitt forhold har Lars Johan Aasen vedtatt en bot stor kr. 25 for forseelse mot straffelovens §352. - - -