Rt-1933-740
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1933-06-20 |
| Publisert: | Rt-1933-740 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 200/1 s.a. |
| Parter: | Tønnes Tønnesen (advokat Hugo Parr) mot Stavanger kommune; (advokat Jakob Hidle). |
| Forfatter: | Bang, Bonnevie, Hanssen, Broch, Motzfeldt, Aars, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Den 2 november 1931 begjærte Stavanger kommune forsøksekspropriasjon avholdt over ca. 206 m2 av Hetlandsgaten nr. 22 i henhold til en regulering approbert 3 august 1850.
Den 25 november 1931 avsa Stavanger skjønnskommisjon skjønn med saadan slutning: «Prisen pr. m2 for det areal av Hetlandsgaten 22 som utlegges til gate i henhold til reguleringsbeslutning av 3 august 1850 fastsettes til kr 20 - tyve kroner. Ulempeerstatning tilkjennes ikke. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Eieren av Hetlandsgaten nr. 22, Tønnes Tønnesen har paaanket skjønnet til Høiesterett forsaavidt avgjørelse over ulempeerstatningen angaar. Han anfører i ankeerklæringen at skjønnskommisjonen har gjort sig skyldig i feilaktig rettsanvendelse naar den begrunner sin nektelse av ulempeerstatning med, at Tønnesen har kjøpt eiendommen efter reguleringen.
Tønnes Tønnesen har nedlagt saadan paastand: «1. At den ankende, Tønnes Tønnesen i tillegg til den erstatning for selve jordverdien som er fastsatt i Stavanger skjønnskommisjons skjønn av 25 november 1931, dessuten tilkjennes en ulempeerstatning at fastsette ved Stavanger skjønnskommisjons skjønn, og som opad begrenses til kr. 20 000». 2. At den ankende, Tønnes Tønnesen tilkjennes hos Stavanger kommune saksomkostninger for skjønnskommisjonen og Høiesterett».
Stavanger kommune har paastaatt skjønnskommisjonens kjennelse stadfestet og Tønnes Tønnesen dømt til at betale kommunen sakens omkostninger for Høiesterett.
Side:741
Tønnesen kjøpte Hetlandsgaten nr. 22 for 6.000 kroner i 1897. Eiendommen var bebygget med et trehus og maalte omkring 600 m2 . Han var hjulmaker og bygget kort tid efter hjulmakerverksted og materialhus. I 1905 innkjøpte han gassmotor og i 1909 opførte han smie med smiebygning av mur. I 1919 blev det gamle vaaningshus nedrevet og murhus opført med en bekostning av kr. 45.933,80. Verkstedet blev utvidet i 1922 og 1924 med bekostning av henholdsvis kr. 12.150 og kr. 1.800. Virksomheten hadde under dette vært i jevn vekst. Efterat biler var kommet i bruk blev bedriften utvidet til ogsaa at omfatte bilverksted, og hjulmakervirksomheten blev efterhaanden av mindre betydning. Det gjøres fra Tønnesens side gjeldende, at den regulerte grunn har vært benyttet til lagerplass og oplagsplass og at den nu er optatt i sin helhet. En gjennemførelse av reguleringen vil gjøre plass forholdene umulige. Tønnesen regner med at han i tilfelle må skaffe sig en ny eiendom og flytningen vil volde nedgang i omsetningen inntil forretningen kan bli innarbeidet paa det nye sted.
Der foreligger en erklæring fra en del Stavanger-firmaer, avgitt med hensyn paa spørsmaalet om ankegjenstandens verdi. Det anføres i erklæringen bl.a. at reguleringens gjennemførelse vil føre til bedriftens innskrekning og sannsynligvis til at driften maa overføres til en ny eiendom. Tønnesens vognfabrikk har nemlig i de senere aar gaatt mere og mere over til bilverksted og er som saadant meget søkt, saa det trenger stor plass. Det ansees hevet over enhver tvil at tapet utenom verdien av den grunn som avstaaes beløper sig til langt mere enn kr. 5000.
Der henvises fra Tønnesens side til høiesterettsdom i Rt-1915-497; som han innrømmer angikk en noksaa analog sak. I dommen avgjøres med 4 mot 3 stemmer at kommunen ikke skulde betale ulempeerstatning. Men paa grunn av den sterke dissens mener han, at dommen ikke kan betraktes som prejudikat. Han støtter sig dessuten til en uttalelse av formannen i Oslo skjønnskommisjon, advokat Nørregaard, og gjør under henvisning til hvad der i dommen er anført av rettens minoritet gjeldende, at høiesterettsdommen av 1915 ikke er velbegrunnet.
Stavanger kommune hevder derimot, at dommen av 1915 angaar et tilfelle helt analogt med denne sak og danner et prejudikat for det spørsmaal saken angaar. Der henvises videre til dommer i Rt-1894-151 og i Rt-1897-730. Det anføres at den anvendelse Tønnesen har gjort av eiendommen er ny i forhold til reguleringen, at til kjennelse av ulempeerstatning i det foreliggende tilfelle vil kunne medføre betydelige konsekvenser og at det er uberegnelig hvilket ansvar kommunen kan komme op i overfor bedrifter som settes i gang i nærheten av en foretatt, men ikke fullført gateregulering.
I faktisk henseende gjør kommunen gjeldende, at Tønnesens bedrift har vært og er av liten betydning.
Højesterett kommer til samme resultat som skjønnskommisjonen. Til støtte herfor skal man foruten til kommisjonens begrunnelse henvise til den foran nevnte høiesterettsdom i Rt-1915-497, som angikk et i det vesentlige analogt tilfelle. Høiesteretts flertall
Side:742
uttalte her bl.a.: «Reguleringen er bindende for grunneieren allerede fra den tid da reguleringsbestemmelsene blev avgitt. Grunneieren maa respektere reguleringen og er pliktig til ved sine senere disposisjoner over eidommn at ta hensyn til de innskrenkninger i eller ulemper ved benyttelsen av dem, som reguleringen ved dens gjennemførelse vil medføre. Gjør han ikke det, kan han ikke fordre ulempen særskilt erstattet av kommunen». Man finner ikke grunn til at fravike den rettsopfatning som saaledes ligger til grunn for dommen av 1915.
Efter dette vil skjønnet bli at stadfeste. Saksomkostningene for Høiesterett finnes efter omstendighetene at burde opheves.
Domsslutning:
Det paaankede skjønn stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke.