Rt-1934-465

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1934-05-04
Publisert:	Rt-1934-465
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 57/1 B s.a.
Parter:	Telemark Fylke (advokat Johannes Bergh) mot A/S Rjukanfos (advokat Fredrik Sejersted).
Forfatter:	Klæstad, Bade, Christiansen, Bonnevie, Soldan, Hesselberg, Backer
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §8, Skatteloven (1911)

Dommer Klæstad: Angaaende saksforholdet henvises til dom avsagt 14 september 1932 av Oslo byrett med sakkyndige domsmenn. Domsslutningen lød saa: «Den under 1 juli 1930 og følgende dager avgivne eiendomstakst over A/S Rjukanfos's verker og bruk i Tinn herred underkjennes og reduseres med kr. 22.396.177. Telemark fylke tilpliktes at tilbakebetale A/S Rjukanfos for meget betalt eiendomsskatt for 1930 med kr. 23.381,54 tillikemed 5 av hundre i aarlig rente herav fra 4 desember 1930 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom er paanket av Telemark fylke, som hevder at de maskiner tvisten gjelder, er av en saadan beskaffenhet og knyttet till A/S Rjukanfos' forskjellige faste anlegg paa en saadan maate at de maa sies at utgjøre en «integrerende del» av disse anlegg, og at de derfor efter landsskattelovens §8, 3dje ledd, skal medtas ved verdsettelsen av anleggene, overensstemmende med den eiendomstakst som blev avgitt av den i byrettsdommen nevnte klagenevnd.

Telemark fylke har nedlagt saadan paastand: «Den under 1 juli 1930 og følgende dager avgivne eiendomstakst over A/S Rjukanfos' verker og bruk i Tinn stadfestes. Telemark fylke frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og Højesterett.»

Motparten, A/S Rjukanfos hevder at de omtvistede maskiner ifølge den samme § helt eller delvis maa undtas fra verdansettelsen av selskapets faste anlegg og paastaar: «1. At Oslo byretts dom av 14 september 1932 stadfestes saaledes: a) at den under 1 juli 1930 og følgende dager avgivne eiendomstakst over A/S Rjukanfos' verker og bruk i Tinn herred underkjennes og reduseres med kr. 22.176.335, b) at Telemark fylke tilpliktes at tilbakebetale A/S Rjukanfos for meget betalt eiendomsskatt for 1930 med kr. 23.152, tillikemed 5 pct. renter fra 4 desember 1930 til betaling skjer. 2. At Rjukanfos hos Telemark fylke tilkjennes sakens omkostnniger for Høiesterett».

For Høiesterett er fremlagt en del nye dokumenter, deriblandt en skriftveksel mellem den ankende parts rettsfullmektig og motparten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Ved dom i Rt-1890-685 antok Høiesterett at man ved beregningen av eiendomsskatt i Skien av Union Træsliperis eiendommer skulde ta i betraktning ogsaa maskineriet. Som begrunnelse blev det anført at det er disse maskiner som gir bygningens dens karakter, og at de er aldeles nødvendige for at eiendommen skal kunne benyttes efter sin bestemmelse. Under utarbeidelsen av skattelovene av 1911 var det meningen at stadfeste denne Høicsteretts

Side:466

rettsopfatning ved en dertil siktende lavbestemmelse. Under behandlingen av lovsaken i Stortingets avdelinger blev det imidlertid av en representant fremsatt forslag om at arbeidsmaskiner skulde undtas fra takseringen. Fra annet hold blev det fremhevet at en saadan undtagelsesbestemmelse gikk for vidt og efter en del debatt, hvorom nærmere oplysninger finnes i en byrettsdom i Rt-1924-924, flg. angaaende en sak som jeg skal komme tilbake til, vedtok man til slutt den lovregel som senere har vært gjeldende. Den inneholdes i landaskattelovens §8, 3dje ledd, og gaar ut paa at eiendommer skal verdsettes med de bygninger og øvrige innretninger som hører anlegget til og er nødvendige for anleggets øiemed, men at man dog ikke skal medta arbeidsmaskiner med tilbehør, eller hvad dermed kan settes i klasse, som ikke utgjør en intergrerende del av anlegget.

Høiesterett har senere flere ganger hatt anledning til at ta stilling til denne mindre klare undtagelsesbestemmelse angaaende arbeidsmaskiner som ikke utgjør «en intergrerende del av anlegget». Ved dom i Rt-1919-562 angaaende Bjørsvig Melforretnings eiendomsskatt antok Høiesterett, under henvisning til dommen fra 1890, at forretningens møllemaskiner av forskjellig slags med tilbehør maatte bli at medta ved takseringen, idet disse arbeidsmaskiner «er nødvendige for vedkommende anleggs øiemed og utgjør en intergrerende del av dette anlegg, nemlig innstevntes møllebruk......». Ved dom i Rt-1924-922 av gjorde Høiesterett, fremdeles under henvisning til dommen fra 1890, at man ved takseringen av Nydalens Companies eiendommer i Aker ikke skulde ta med en rekke arbeidsmaskiner, sassom vevstoler, kardemaskiner og spinnemaskiner, og ved dom i Rt-1933-1182 undtok Høiesterett likeledes fra taksten en boktrykkers forskjellige arbeidsmaskiner med tilbehør.

I den nevnte dom fra 1924 anførte Høiesteretts flertall angaaende spørsmaalet om arbeidsmaskiner skal tas med ved eiendomstakseringen, at det i og for sig ikke er nok at maskinene er nødvendige for den bedrift som anlegget benyttes til, men at der ialfall maa opstilles den ytterligere betingelse at anlegget og bedriften er saa nøie forbundet med hinannen at de praktisk eller forretningsmessig sett ikke kan skilles fra hverandre. Jeg kan for min del slutte mig til denne betraktningsmaate, forsaavidt som jeg er tilbøielig til at anta at loven ved sin bestemmelse angaaende arbeidsmaskiner, som ikke utgjør en «intergrerende del av anlegget», ikke har siktet til den rent fysiske eller tekniske samhørighet mellem maskiner og anlegg, men til den forretningsmessige eller økonomiske forbindelse, saaledes at arbeidsmaskiner maa antas at utgjøre en intergrerende del av anlegget i alle tilfeller, hvor maskiner og anlegg ikke kan skilles fra hverandre uten økonomiske ofre, som fra et forretningsmessig synspunkt maa betegnes som uforholdsmessige. I slike tilfeller kan maskiner og anlegg i økonomisk eller forretningsmessig henseende betraktes som en enhet, hvilket synes at danne et naturlig grunnlag for en likeartet behandling i skatterettslig henseende. Det maa saaledes nødvendigvis bero paa en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle om samhørigheten

Side:467

mellem maskiner og anlegg er av saadan art og styrke som nevnt. Det maa herunder efter min mening blandt annet komme i betraktning hvilke formaal anlegget og bedriften har, og i hvilken grad vedkommende maskiner bidrar til at opnaa disse formaal. Det kan saaledes, saavidt skjønnes, ikke være tilstrekkelig til at undta arbeidsmaskiner fra takseringen at de kan fjernes fra anlegget, uten at selve flytningen i og for sig medfører uforholdsmessige omkostninger. Man maa ogsaa se hen til hvilke følger en slik fjernelse kan faa for en bedrift som er knyttet til anlegget, og for den økonomiske utnyttelse av de bygninger eller andre faste anlegg som vedkommende maskiner er blitt fjernet fra.

Hvad nu det foreliggende tilfelle angaar kan jeg med hensyn til beskrivelsen av de maskiner som danner tvistens gjenstand, og de forskjellige faste anlegg som de er anbragt i, innkrenke mig til at henvise til byrettens domsgrunner. Det fremgaar av det dokumenterte bevismateriale at den vesentlige del av disse faste anlegg blev opført under hensyntagen til de spesielle maskiner som skulde anbringes i dem. Disse forskjellige anlegg er nødvendige ledd i en samlet bedrift, og arbeidsmaskinene er paa sin side uundværlige bestånddeler av anleggene og danner sammen med dem produksjonsmidler, som uten maskiner overhodet ikke vilde kunne opfylle nogen del av sine forskjelligartede opgaver. Selv om disse maskiner ogsaa kunde brukes annetsteds, og selv om en flytning av dem baade vilde være teknisk mulig og økonomisk forsvarlig, forsaavidt flytningsomkostningene angaar, kan dette efter min opfatning ikke i og for sig være nok til at bringe dem inn under lovens undtagelsesbestemmelse. Man maa ogsaa ta hensyn til hvilke følger dette kunde faa for de anlegg de var knyttet til, og derigjennem for bedriften selv. Naar man nu tar i betraktning bedriftens og den samlede produksjonsvirksomhets særlige beskaffenhet og de forskjellige anleggs spesielle konstruksjon og deres beliggenhet, forekommer det mig naturligst at anta at en fraskillelse av arbeidsmaskinene eller grupper av dem vilde medføre uforholdsmessige økonomiske ofre for den gjenværende bedrift sett fra et forretningsmessig synspunkt. Jeg tenker da ikke bare paa den forstyrrelse i selve praduksjonsvirksomheten som en slik fraskillelse nødvendigvis maatte medføre, men ogsaa paa muligheten av en annen økonomisk utnyttelse av vedkommende bygninger eller andre anlegg. Saaledes som jeg har forstaatt den omhandlede lovbestemmelse finner jeg det derfor rettest at anta at der mellem de omtvistede maskiner og vedkommende anlegg eksisterer en slik økonomiskk forretningsmessig samhørighet, at lovens undtagelsesbetemmelse ikke kommer til anvendelse. Jeg finner saaledes ikke at der er grunn til at fravike klagenevndens takst, som gikk ut paa at maskinene er integrerende deler av anleggene, og at de derfor skal tas med ved takseringen.

Det er hevdet av ankemotparten at et saadant resultat staar i strid med Høiesteretts før nevnte dom av 1924. Jeg er ikke enig heri. Efter den beskrivelse som er gitt i denne dom av de faktiske forhold som den bygger paa, synes disse i flere henseender at ha vært vesentlig forskjellige fra det foreliggende tilfelle.

Side:468

Høiesterett sees saaledes i den tidligere dom at ha lagt vekt paa at Nydalens Companies bygninger ikke var opført med installasjon av spesielle arbeidsmaskiner for øie, samt at de fleste bygninger baade med hensyn til byggemaate og utstyr var uten særpreg; og i byrettens dom i samme sak meddeles blandt annet at bygningene ogsaa var tjenlige for annen fabrikkdrift, som uten særlige inngripende forandringer vilde kunne anbringes i den. Under disse omstendigheter og i betraktning av de særlige forhold i nærværende sak, kan jeg ikke finne at dommen i den tidligere sak er avgjørende for den foreliggende.

Efter det anførte antar jeg at den ankende parts paastand maa bli at ta til følge. Dog finner jeg at der er grunn til at opheve sakens omkostninger for byretten og Høiesterett.

Dom:

Den under 1 juli 1930 og følgende dager av gitte eiendomstakst over A/S Rjukanfos' verker og bruk i Tinn stadfestes. Telemark fylke frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bade: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse, om jeg enn har funnet saken tvilsom efter Høiesteretts avgjørelse i dommen av 1924 vedrørerende Nydalens Companies arbeidsmaskiner.

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med føratvoterende.

Dommer Bonnevie: Jeg har i likhet med herr dommer Bade funnet det noget tvilsomt, om ikke Høiesteretts dom i saken vedkommende Nydalens Companie utelukker at Rjukanfos' i saken omhandlede maskineri kan betraktes som intergrerende deler av anlegget paa Rjukan. Som det vil fremgaa av Retstidende hørte jeg til Høiesteretts mindretall i Nydalen-saken av 1924, og min opfatning er forsaavidt fremdeles uforandret. Jeg er derfor ogsaa nu litet tilbøielig til at gaa videre i retning av at undta arbeidsmaskiner av eiendomstaksten, enn hvad der med nødvendighet følger av nevnte dom som prejudikat betraktet. Og visstnok er der adskillig slektsskap mellem de faktiske forhold i disse to saker, menn det er samtidig saavidt store forskjelligheter at jeg i likhet med de tidligere voterende finner at Nydals-dommen ikke her kan være avgjørende. Det kan saa være at den mest iøinefallende forskjell mellem tilfellene nærmest har karakteren av en gradsforskjell, nemlig med hensyn til maskinenes størrelse og verdi, men det er dog som av førstvoterende paapekt ogsaa forskjell av betydning i andre henseender. Men allerede den nevnte gradsforskjell er saa stor og vesentlig at den efter min mening i og for sig berettiger til en annen bedømmelse her enn i saken angaaende Nydalens Companie.

Det ligger i sakens natur at naar loven anviser et saa ubestemt, for ikke at si ubestemmelig kriterium som uttrykket «intergrerende dele av anlegget» representerer, vil domstolenes anvendelse av loven i grensetilfelle maatte bli til en viss grad skjønnsmessig, og det vil først gjennem den kasuistikk som en rekke domsavgjørelser legger til rette, kunne skapes en nogenlunde fast rettspraksis. Hvad

Side:469

man enn maatte mene om dommen av 1924 som prejudikat, kan det efter min mening ialfall ikke være synderlig tvilsomt efter de uttalelser som falt i Stortinget under lovens behandlng, at det vilde være helt i strid med lovgivernes forutsetninger, om arbeidsmaskiner av den art og betydning som de her i saken omhandlede og anbragt i et slikt anlegg som A/S Rjukanfos skulde ansees undtatt fra eiendomsskatt.

Jeg er alt i alt blitt staaende ved at førstvoterendes resultat ikke kommer i uforenlig strid med dommen av 1924, og slutter mig med disse bemerkninger til de tidligere voterende.

Ekstraordinær dommer overrettsjustitiarius Soldan: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Eksraordinær dommer sorenskriver Hesselberg og dommer Backer: Likesaa.

Av byrettens dom:

Den 19-21 februar 1930 blev avholdt eiendomstakst over A/S Rjukanfos' verket og bruk i Tinn, herred, hvoriblandt de aktieselskapet tilhørende Rjukan Salpeterfabrikker i Vestfjorddalen, og efter begjæring av aktieselskapet blev overtakst avholdt av en særskilt klagenevnd den 1-4 juli 1930. Den av nevnden herunder satte takst paa de nye anlegg som i aarene 1928-29 blev opført ved Salpeterfabrikkene i anledning av overgangen til produksjon av kalksalpeter efter den saakalte amoniakmetode, er nu av aktieselskapet innanket for retten til underkjennelse, da selskapet mener at nevnden urettelig har tatt med til eiendomsbeskatning en rekke apparater eller maskiner som efter skattelovens §8 ikke skal medtas, fordi det er arbeidsmaskiner, som ikke utgjør integrerende deler av anlegget. Mens klagenevnden kun har undtatt i taksten maskiner til en samlet verdi av kr. 2.284.176 mener selskapet at der ialt skal undtas maskiner til en samlet verdi av kr. 22.369.177. - - -

Det anlegg saken gjelder er de eiendommer og bygninger med maskiner som regnet nedover dalen begynner med Vemork og ender med Saaheim Kraftanlegg. Foran kraftstasjonen paa Vemork ligger vannstoff-fabrikken eller elektrolysanlegget - en 45 meter høi bygning i 8 etasjer - og i 6 av dens etasjer er plasert paa gulvet de saakalte elektrolysører - 288. i tallet, der fremstiller vannstoff ved at utskille dette fra surstoffet i i vann som kommer destillert fra destillasjonsanlegget. Vannstoffet gaar saa i rør til en annen bygning, der gir plass for ventilatorer, og videre til kjøle og tørreanlegget samt gjennem gasometre, hvorefter vannstoffet møtes med kvelstoffet, der er fremstillet i kvelstoff-fabrikken, ved destillasjon av luft som bringes i flytende tilstand ved at komprimeres og fryses ved avkjøling under ekspansjon. Vannstoffet og kvelstoffet gaar sammen i et bestemt forhold gjennem renseanlegg og gasometer til kompressoranlegget, hvor blandgassen komprimeres og videre til ovnshus og synteseanlegget, hvor blandgassen omformes til ammoniakk i dertil anbragte synteseovner. Ovnshuset og synteseanlegget er for den vesentligste del montert i fri luft. Endel av den produserte ammoniakk føres saa over i beholdere, der skibes til selskapets anlegg paa Herøen, for der at benyttes videre i kalksalpeterproduksjonen. Den amoniak som ikke utskilles, gaar videre til forbrenningshuset hvortil ogsaa ledes surstoffet, som i elektrolyseanlegget eller vannstoff-fabrikken er utskilt fra vannstoffet, og her skjer

Side:470

forbrenningen til kvelstoffoksyd der gjennem 23 meters høie granittaarn fylt med kvartsbiter og gjennem jerntaarn fylt med sodalut absorberes til salpetersyre. Derefter kommer i kalksalpeterfabrikken tilsetning til salpetersyren av kalksten, hvorefter kalksalpeteropløsningen gjennem størkningstaarnet blir til det helt ferdige produkt kalksalpeter, som føres videre til rum eller anlegg hvor det pakkes og videre transporteres til jernbanevogn.

Ved siden av Saaheim kraftstasjon er opsatt i fri luft med kun tak over 38 elektrolysører, og det her produserte vannstoff gaar til renseanlegget, som hører til Vemork vannstoff-fabrikk, og forener sig her med det vannstoff som kommer fra dette anlegg. - - -

Det er den vesentligste del av disse nyanleggenes maskiner som benyttes til fremstillingen av vannstoff og kvelstoff samt ammoniak og videre til fremstilling av kalksalpeter, som selskapet mener ikke bør medtas i eiendomstaksten. Efter den fremlagte liste med verdiangivelse av nyanleggene gjelder det maskinene i de efternevnte anlegg: Vannstoff og kvelstoffanleggene paa Vemork og Saaheim med kompressorer, renseanlegg, ovnshus og synteseanlegg forbrenningsanlegg, absorbasjonsanlegg, kalksalpeteranlegg samt nitritanlegg.

Disse maskiner, hvad enten de er spesialmaskiner eller andre og som frembringer i og for sig selvstendige for salg egnede produkter, har ikke, mener selskapet, en saadan samhørighet mned de faste anlegg at de kan sies at være en bestanddel eller en integrerende del av den,. Det faste anlegg er fabrikkbygninger, tunneller, fundamenter og i det hele det som er i forbindelse med selve jorden og sammen med disse er medtatt i taksten alt som henhører til kraftmaskineriet - turbiner og generatorer - der efter skatteloven staar i motsetning til produksjonsmaskinene som - omenn nødvendige for anlegget - er anvendelige i andre bedrifter og baade praktisk og forretningsmessig kan skilles fra anlegget, hvis bygninger og øvrige faste anlegg kan brukes i andre øiemed. En del av bygningene er visstnok opbygget for at tjene som rum for disse maskiner, men de er ikke spesielt konstruert av hensyn til maskinene, hvortil der ogsaa for en del er benyttet bygninger fra de gamle anlegg som var opført for en helt annen fabrikkasjonsmetode. At det er store og mange enheter som selskapet betjener sig av, har intet at si og heller ikke at anleggene er sammenhengende og gaar fra bygning til bygning. - - -

Herimot har Fylket anført at Rjukananlegget er et fast industrielt spesialanlegg som er knyttet til en spesialbedrift av en særpreget art og av hvilken den hele Rjukandal har tatt preg. Man maa derfor se det hele anlegg baade med sine bygninger og sitt maskineri under ett og kan ikke skille dem ad idet det er den bedrift som her drives der karakteriserer anlegget. Bedriften kan ikke flyttes og tar man maskinene vekk blir det ikke lenger nogen kalksapeterfabrikk likesom andre bedrifter hverken praktisk eller forretningsmessig kan flytte inn her. Efter hovedreglen i skattelovens §8,3 skal alle de innretninger som hører anlegget til og er nødvendige for anleggets øiemed medtas i taksten, og herunder gaar da alle de innretninger som for dette anleggs vedkommende maa betegnes som apparatur, samt endelig arbeidsmaskiner for saa vidt de utgjør en integrerende del av anlegget. Om alle arbeidsmaskiner for saa vidt de kan kalles saa gjelder det her at de er nødvendige for driften, at de alle tjener samme produksjon ok er forbundet med hinannen med rørledninger og annen apparatur. De kan ikke skilles fra anlegget med hvilket de er baade

Side:471

ideelt og fysisk forbundet og av hvilket de derfor utgjør en integrerende del. Fylket har henvist til høiesterettsdomme i Rt-1890-685 og Rt-1919-562, hvilke dommer fylket paa sin side mener er avgjørende for saken.

Retten har befaret Rjukanfos's fabrikker paa Rjukan og likeledes fabrikkene i Nydalen.

Fabrikkene paa Rjukan behøver til sin produksjon kun vann og luft samt for saa vidt angaar det ferdige kalksalpeter kalksten, som hentes fra Selskapets kalkstensbrudd paa Herøen. Naar bedriften derfor er lagt paa et sted som Rjukan maa det i første rekke skyldes adgangen til kraft i tilstrekkelige mengder paa samme maate som tilfellet er med andre av vaare større industrielle anlegg der er lagt ved kraftkildene, og for bedriften i og for sig skulde det - saa vidt retten forstaar - ikke spille nogen rolle om den laa her eller annensteds, naar den bare fikk kraft nok. Bedriften kan derfor ikke ansees saaledes knyttet til Rjukan at den ikke skulde kunne flyttes, og det kan heller intet være til hinder for at en annen bedrift flytter inn. Det er de store kraftanlegg med vannutbygningene som er fast knyttet til stedet og ikke kan skilles fra dette samt de store fabrikkbygninger som preger anlegget og ikke den spesielle bedrift med de dertil egnede maskiner, som baade maa kunne være gjenstand for flytning og kan brukes annet steds. Skulde det vise sig mere praktisk og mere forretningsmessig at utnytte de store kraftanlegg paa annen maate kan der herfor intet være til hinder. Det er ogsaa oplyst at det var under overveielse, da man gikk til nyanleggene i anledning av overgangen til amoniakmetoden, at flytte bedriften ned til sjøen og overføre Rjukankraften dit.

Bygningene utenfor kraftstasjonene er som almindelige store fabrikkbygninger uten noget særpreg, og man kan ikke ut fra disse slutte sig til den bedrift som drives. At bedriften er svær paa grunn av de store kraftmengder man raader over og at bygningene er store kan for saavidt ikke ha nogen betydlig. Bygningene utgjør store og høie saler, hvori maskiner av hvilkensomhelst art kan plaseres, og maskinene er ikke bygget i ett med eller sammen med bygningene saaledes at de tilsammen utgjør et hele, likesom de kun er forbundet med hinannen mellem de forskjellige bygninger ved rørledninger eller kraftledninger. Vilde man tenke sig den hele bedrift i liten maalestokk saa kunde formentlig hele bedriften med maskiner og alt tilbehør være plasert paa gulvet i et rum uten nogen forbindelse med bygningen. Ved den omlegning av bedriften som foregikk ved overgangen til amoniakmetoden og hvorved man gikk over til at produsere et helt nytt stoff bl.a. for utførsel, nemlig amoniak, satte man inn et helt nytt og fra det tidligere helt forskjellig maskineri, hvortil foruten opførelse av nye bygninger ogsaa blev anvendt de gamle bygninger.

At maskineriet er uavhengig av bygningene og de faste anlegg ser man eksempel paa for saavidt angaar det maskineri som efter listen har den største verdi. I det saakalte elektrolysanlegg - den største eller høieste av anleggets bygninger - er der som før nevnt plasert 288 elektrolysører uten annen forbindelse med bygningen enn at de hviler paa gulvet, men ved Saaheim kraftstasjon er de 38 elektrolysører plasert ute i fri luft og kun med tak over. Saa vidt retten har forstaatt har begge grupper av elektrolysører den samme innretning, funksjonerer paa samme maate og utfører det samme arbeide. Vannstoftet, som i sig selv er et produkt der kan avhendes, kan altsaa produseres uten tilknytning til bygninger eller faste

Side:472

anlegg. For synteseanlegget hvor vannstoffet og kvelstoffet forbindes til amoniak gjelder det ogsaa at den vesentligste del av anlegget staar ute i fri luft.

Arbeidemaskiner i motsetning til kraftmaskiner leverer et ferdig produkt eller halv produkt eller foredler saadanne, og de skal kun skattlegges for saavidt de utgjør intergrerende deler av anlegget, mens innretninger og apparatur, for saavidt da sistnevnte ikke direkte vedkommer maskinene, skal skattlegges med den faste eiendom. At de her omstridte maskiner som hver for sig leverer forskjellige produkter, enten halv produkter eller ferdige, maa betegnes som arbeidsmaskiner baade sproglig og i skattelovens forstand maa antas, og likeledes maa det antas at maskinene ikke er saaledes knyttet til anlegget at de kan sies at være en bestanddel av dette eller nødvendig hørende til anleggets tilværelse for at gjøre dette fullstendig, altsaa en intergrerende del av anlegget. Dette maa efter rettens mening gjelde samtlige de omstridte maskiner, idet retten med den sakkyndighet som den raader over, ikke kan komme til annet resultat. Fylket har heller ikke for hver enkelt maskin eller for hver gruppe av dem anført noget spesielt der skulde bringe retten til at undta nogen av maskinene eller nogen gruppe av dem likesom heller ikke klagenevnden har levert nogen begrunnelse for sin avgjørelse, hvorav det kan sees om den har forstaatt loven riktig eller lagt dens bestemmelse til grunn. Retten kan spesielt ikke forstaa hvad der har vært avgjørende for klagenevnden ved dens undtagelse av enkelte dele av maskineriet fra eiendomstaksten.

Det er særlig efter at ha sammenlignet Rjukan-anlegget med Nydalens fabrikker at retten er kommet til sitt resultat. Kan maskinene i Nydalen ikke karakteriseres som intergrerende deler av anlegget, saa kan de heller ikke paa Rjukan. Er nemlig de store grupper av spinneri- og veverimaskiner i Nydalen ikke intergrerende del av det faste anlegg, uaktet produktene gaar til videre foredling fra den ene gruppe maskiner til den annen, saa kan heller ikke gruppene av elektrolysører, der hver for sig frembringer et ferdig produkt som ogsaa gaar videre til foredling, være integrerende del av Rjukan-anlegget, og de forskjellige maskiner henger ikke mere sammen paa Rjukan eller er mere forbundet med det faste anlegg der enn i Nydalen. Retten har ogsaa den hele tid hatt for øie at det er skatt paa fast eiendom med det nødvendige tilbehør til denne som det gjelder.

O. Wærness. Harald Bakke. Peder Herman Hasle.