Rt-1936-971
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1936-12-22 |
| Publisert: | Rt-1936-971 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 234/2 s.a. |
| Parter: | Murmester Paul Kristensen (advokat Sven Arntzen) mot Edvard Bredo Berg (advokat Ola Sveen). |
| Forfatter: | Bonnevie, Næss, Rivertz, Motzfeldt, Lie, Dahl, Paulsen |
| Lovhenvisninger: |
Ved dom avsagt 5 februar 1935 av Oslo byrett blev kjent for rett: «Paul Albert Kristensen bør betale til Edvard Bredo Berg ved født verge fru Ruth Bergijot Gaarder kr. 1000 med 5 av hundre i aarlig rente derav fra 4 januar 1934 til betaling skjer og i saksomkostninger kr. 300 samt til det offentlige i rettsgebyrer kr. 100.»
Om saksforholdet og tvistens gjenstand henvises til byrettens domsgrunner.
Paul Kristensen har erklært anke mot dommen og hevder at byretten har tatt feil baade i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, og har til støtte herfor gjort gjeldende de samme synsmaater som for byretten og hvorom henvises til byrettsdommen.
Den ankende part har nedlagt saadan paastand: «1. Muremester P. Kristensen frifinnes. 2. Edvard Bredo Berg v/ verge Ruth Berg dømmes til at betale saksomkostninger til murmester P. Kristensen for byretten og Høiesterett.»
Edvard Bredo Berg har erklært motanke og hevder at byretten har tatt feil ved at anta at han har utvist uaktsomhet og tillike ved at ansette den voldte skade til et for lite beløp. Han har nedlagt saadan paastand: «Prinsipalt: Byrettens dom opheves. Murmester P. Kristensen dømmes til at betale til
Side:972
Edvard Bredo Berg v/ verge Ruth Berg erstatning efter Høiesteretts skjønn, opad begrenset til kr. 10.000 med lovlige renter fra 4 januar d.a. til betaling skjer, idet heri er inkludert Rikstrygdeverkets utlegg kr. 852.86. Subsidiært: Byrettens dom stadfestes. I begge tilfeller: Murmester Kristensen dømmes til at betale sakens omkostninger ogsaa for Høiesterett.»
Til bruk under ankesaken er der i juni 1935 foretatt en bevisoptagelse ved Oslo byrett, hvor foruten partene en rekke vidner blev avhørt. Av de øvrige nye dokumenter som er fremlagt finner man bare grunn til at nevne en lægeerklæring fra overlæge Haakon Sæthre om en fornyet undersøkelse som denne foretok av den ankende part 2 april 1935. Dr. Sæthre anslaar her invaliditeten til 10 à 12 procent «med utsikt til ytterligere bedring».
Høiesterett kommer til samme resultat som byretten og finner i det vesentlige at kunne henholde sig til dens begrunnelse, idet man dog ikke vil ha uttalt noget om hvorvidt der her vilde ha paahvilt gaardeieren ansvar uten hensyn til skyld. Gaardeierens ansvar finnes i det foreliggende tilfelle tilstrekkelig begrunnet ved hans forsømmelse av at føre tilstrekkelig tilsyn med heisens forfatning. Man henvise r forsaavidt til det av byretten anførte.
Som det fremgaar av paastanden har den motankende part for Høiesterett paastaatt Rikstrygdeverkets utlegg m.v. ialt kr. 852.86 inkludert i den erstatningssum som tilkjennes og har oplyst at dette krav fremsettes efter Rikstrygdeverkets begjæring. I denne forbindelse er henvist til Rt-1933-874.
Den ankende part har imidlertid protestert mot at Rikstrygdeverkets mulige krav gjøres gjeldende paa denne maate under ankesaken, da kravet først er fremsatt efter ankeerklæringens utferdigelse, nemlig i tilsvaret for Høiesterett. Under disse omstendigheter finner man at der ikke er adgang til at ta Rikstrygdeverkets krav i betraktning i denne sak.
Efter ankens og motankens utfall finnes der ikke at være grunn til at tilkjenne nogen av partene saksomkostninger for Høiesterett.
Dommerne Motzfeldt, Lie og Paulsen kommer til et annet resultat enn byretten.
Vi er visstnok enige med denne i at mangelen av lys i heisen og den omstendighet at døren fra gaardsplassen til heisesjakten ikke lot sig lukke, har vært medvirkende aarsaker til ulykken. Men i motsetning til byretten antar vi at der ikke paahviler gaardens eier ansvar for disse feil uten hensyn til skyld. Man henviser i saa henseende til høiesterettsdommer i Rt-1909-347, Rt-1919-785 og Rt-1934-1065. At de nevnte feil ikke var blitt utbedret finner vi ikke at kunne tilregne gaardeieren som en uaktsomhet der medfører erstatningsansvar, navnlig under hensyn til at han, da ulykken inntraff, hadde eiet gaarden bare i noget over en maaned, og at han hadde overdratt tilsynet med denne til det samme firma som tidligere hadde vært tilsynshavende.
Side:973
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høiesterett tilkjennes ikke. Opfyllelsesfristen er 2 uker efter forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Av byrettens dom:
Saksøkeren gjør gjeldende: Den 27 november 1933 skulde saksøkeren som er ansatt i firmaet Norsk Kamgarnindustri, Lakkegaten 16, 4de etasje, ned og hente heisen som han mente stod i 1ste etasje. Saksøkeren hadde ganske visst ikke førercertifikat, men han hadde aldri hørt at noget saadant var nødvendig, og han hadde i de 4 maaneder han hadde vært i Norsk Kamgarnindustri, ofte brukt heisen uten fører. Da han nu kom ned til 1ste etasje og fra gaardsplassen skulde gaa inn i heisen, stod dørene til hel sen lukket. Saksøkeren kan ikke erindre om han hadde heisenøklen med, men antok at han hadde det, idet han mener at ha tatt den fra den knagg ved døren i Norsk Kamgarns lager der den pleiet henge. Imidlertid var det unødvendig for ham at bruke nøklen, idet det viste sig at døren som ofte var tilfellet, stod aapen. Den hadde i lengere tid overhodet ikke kunnet stenges paa forsvarlig maate. Saksøkeren aapnet nu heisdøren for at tre inn i heisen som han mente befant sig innenfor. Det var mørkt i heisesjakten, men da det i lengere tid ikke hadde vært lys i heisen, festet saksøkeren sig ikke ved det, og idet han nu skulde tre inn i heisen, gled han og falt ned i kjelleren med den følge at han fikk brudd paa hjerneskallen og paadrog sig andre alvorlige kvestelser. - - - Saksøkeren ni ener at saksøkte har ansvar for den heromhandlede heis baade fordi det dreier sig om farlig bedrift og fordi der foreligger uaktsomhet ved heisens tilsyn. Der var en rekke feil, døren til gaardsrummet var ikke istand, den var ikke laasbar, og heisdøren lot sig aapne til tross for at ikke heisen befant sig innenfor. Heisen var heller ikke bragt i overensstemmelse med dø nye heisforskrifter som efter saksøkerens mening ogsaa gjaldt eldre hel ser. Det var videre ikke lys i heisen og ikke de forskriftsmessige skilter med paabud om at hel sen kun skulde betjenes av autorisert fører. - - -
Saksøkte hadde da ulykken inntraff, bare eiet gaarden i litt over en maaned. Det var Holter & Bergen som ved disponenten hadde opsyn med heisen, og heisepasseren var ansatt hos dette firma, mens leieboerne i gaarden hadde autoriserte førere til at føre heisen. Saksøkte hadde ikke hørt noget om at der var feil ved heisen. Paa den annen side hadde disponent Stenstrup i Holter & Bergen gang paa gang innskjerpet at heisen alene maatte brukes av antoriserte førere. - - - Forholdene er slik at saksøkte maatte hoppe op paa en brystning for at komme til heisdøren, og naar heisdøren var aapen, falt der fullt dagslys inn i sjakten paa den heromhandlede tid, saa hvis saksøkeren hadde sett sig det minste for, maatte han ha opdaget at heisen ikke var paa plass. Istedenfor at se sig for var han tvertimot optatt med at snakke med nogen ute i gaardsrummet da han traadte inn. - - -
Retten skal bemerke: - - -
Spørsmaalet blir da om den i saken omhandlede heis var i full sikker stand. Retten kan ikke her legge vekt paa at heisen ikke tilfredsstillet
Side:974
de tekniske krav i forskriftene av 1920. - - - Men heisens tilstand tilfredsstillet i flere henseender heller ikke de eldre forskrifter.
- - - De feil som efter ovenstaaende har medvirket til at ulykken inntraff er da at der ikke var lys i heisen, og at døren fra gaardsplassen til heissjakten ikke lot sig lukke. Ansvaret for disse to feilene maa antas at falle paa heisens innehaver uten hensyn til skyld. - - - Saksøkte med sin store erfaring burde vite at eldre heiser ofte er i mindre god stand og at heiskontrollen kun foregaar 2 ganger om aaret, og han burde da ha besiktiget heisen; han vilde da straks foruten de øvrige ovennevnte feil ogsaa ha opdaget den alvorlige feil at døren til heisen fra gaarden ikke lot sig lukke. Retten mener at en ny eier selv i første rekke maa sikre sig mot ansvar som følge av fell ved heisanordninger, og maa regne det som uaktsomt at en saa saksyndig mann som saksøkte ikke har gjort det i nærværende tilfelle.
Spørsmaalet blir saa om saksøkeren ved sitt eget forhold bærer en større eller mindre del av skylden for ulykken. Det er paa det rene at disponent Stenstrup stadig hadde innskjerpet at heisen ikke maatte brukes uten av certifisert fører, og det var efter hvad der er oplyst tydelig tilkjennegitt paa dørene inn til heisen opover i etasjene at den kun maatte brukes av autorisert fører, og at det paa yttersiden av døren til gaardsrummet stod en plakat med paaskrift «Lukk døren» med store lett synlige hvitmalte bokstaver. Det er paa den annen side paa det rene at de autoriserte heisførere i Norsk Kamgarnindustri - der saksøkeren er ansatt - i strid saavel med de eldre forskrifters §9 som med de nye forskrifters §12, 2, 3 hadde hengt sine nøkler til heisen fra sig, saaledes at de var tilgjengelig for enhver i firmaet. - - - Imidlertid er det efter saksøkerens egen forklaring paa det rene at han kjente til at heisen var i uorden. Han visste at den manglet lys. Han visste av egen erfaring at heisen kunde fjernes, selv om døren var aapen, og han visste videre meget godt at døren fra gaarden ikke var i laasbar stand. Retten maa videre efter de oplysninger som foreligger om opslag, gaa ut fra at han kjente til reglene om at heisen bare maatte brukes av autoriserte heisførere, selv om det kan tale til hans undskyldning at der saavel i firmaet han var ansatt i, som i de øvrige firmaer som var leieboere i gaarden, hersket en slendrian som gjorde at paabudet blev overtraadt. Saksøkeren var da ulykken hendte, 18 aar og efter hvad der er oplyst fullt aandsklar, saa han visste hvad han foretok sig. - - - Selv antar han at han hadde nøklen med sig. Imidlertid gjorde han - efter hvad han selv forklarer - ikke bruk av nøklen, men fikk døren op med et grep, mens han stod oppe paa brystningen. Det man videre ansees godtgjort at han i det øieblikk han aapnet døren saa ut mot gaardsplassen og var optatt av noget der. Det er ikke opklart om han vendte sig om før han tok skrittet inn i heisen, men efter aastedsbefaringen og særlig studiet av lysforholdene naar døren blev aapnet, maa retten gaa ut fra at saksøkeren ikke kan ba sett sig for før han satte det ene benet innenfor i heissjakten. Der faller lys direkte inn gjennem døraapningen, og selv det minste blikk gjennom aapningen maatte ha vist at heisstolen ikke var paa plass. All den stund saksøkeren kjente til at heisen var i uorden, at heisdøren til gaarden ikke kunde lukkes og av hendelsen kort tid før ulykken visste at heisen kunde fjernes naar døren stod aapen, anser retten hele saksøkerens optreden
Side:975
ved anledningen at maatte karakteriseres som grovt uaktsom. Han var efter sin egen forklaring ikke paalagt at hente heisen. Han visste han ikke hadde nogen rett til at betjene heisen. - - - Efter foranstaaende antar retten saaledes at hovedskyllen for ulykken maa tilskrives saksøkerens eget forhold ved anledningen, men da retten ogsaa har funnet at saksøkte har begatt feil, antas det at der bør skje en skyldfordeling saaledes at saksøkte maa tilsvare saksøkeren 1/4 del av den voldte skade.
Inge Debes.