Rt-1937-13
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-01-08 |
| Publisert: | Rt-1937-13 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 2/1 s.å. |
| Parter: | Nils A. Skinnes (advokat Henning Bjørnvik) mot Olaf Fritzner ved verge (advokat Oscar de Besche). |
| Forfatter: | Boye, Klæstad, Aars, Larssen, Lie |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §19, Motorvognloven (1926) §30, §31 |
Dommer Boye: Om denne saks gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til Ringerike herredsretts dom av 1. juni 1935 hvorved godseier Nils Å. Skinnes blev dømt til å betale saksøkeren Olaf Fritzner ved verge ingeniør Marius Fritzner kr. 10.133,23 med 4 pct. årlig rente fra 13. august 1934, mens saksomkostninger ikke blev tilkjent.
Nils Å. Skinnes har påanket denne dom til Høiesterett. Han uttaler i ankeerklæringen: 1. At det er en feil når herredsretten ikke har lagt bevisbyrden for ikke å ha utvist grov auktsomhet på motparten, Olaf Fritzner, idet det er på det rene at skjønt ulykken inntraff den 26. mai 1932, blev den ankende part avkrevet erstatning først ved skrivelse av 19. januar 1934. Ved at kravet blev reist så sent hadde den ankende part ingen anledning eller opfordring til å foreta undersøkelser og innhente oplysninger om hvorledes ulykken nøiaktig foregikk. 2. Det er en feil ved bevisbedømmelsen eller ved den skjønnsmessige vurdering av begrepet grov uaktsomhet når herredsretten ikke har konstatert grov uaktsomhet hos motparten ved å springe fra venstre fortau ut i broens kjørebane og rett mot venstre forhjul på den ankende parts bil, uaktet denne bybro er sterkt trafikert av kjøretøier, og uaktet motparten på forhånd var advart av sine foreldre. 3. Som ny innsigelse er for Høiesterett gjort gjeldende at ulykken er inntruffet på en for bilens fører helt upåregnelig måte, idet overkjørselen inntraff
Side:14
på den sterkt trafikerte bybro, hvor en bilfører ikke kan regne med sådan optreden fra en fotgjenger. Der mangler derfor adekvat årsakssammenheng mellem skaden og bilførerens kjøring. Det ankes også over at invaliditeten på 50 pct. er for høi og at erstatningsbeløpet er for høit ansatt.
Den ankende part har nedlagt påstand om at han frifinnes og tilkjennes hos motparten saksomkostninger for herredsretten og Højesterett.
Den annen part, Olaf Fritzner ved verge har påstått at herredsrettens dom stadfestes og at den ankende part, Nils A. Skinnes dømmes til å betale saksomkostninger for Høiesterett til motparten.
Der er for Høiesterett dokumentert bevisoptagelse ved Ringerike herredsrett 6. mai 1936, hvor det foruten de under hovedforhandlingen avhørte vidner også er avhørt en del nye.
Med hensyn til guttens invaliditet foreligger for Høiesterett nye erklæringer fra professor P. Bull. Denne har i en skrivelse av 4. september 1936 henvist til sine tidligere erklæringer av 15. november 1933 og 26. oktober 1934 og han tilføjer: «Jeg er fremdeles av den mening at blokningene ikke er uten fare, uhell kan inntreffe, «falsk vei» kan lages, særlig hvis ytre omstendigheter skulde kreve at blokning en eller annen gang senere i livet blir foretatt av læge uten tilstrekkelig øvelse på dette område. Faren for infeksjon av urinveiene er også til stede, enten i forbindelse med blokningen eller i tilslutning til andre infeksjonssykdommer. En eventuell infeksjon kan gripe over på nyrene og medføre fare for deres funksjon, ja for livet, med eller uten samtidig stendannelse. Det er den usikkerhet for hvad der kan inntreffe siden i livet som gjør at invaliditeten bør anslåes uforandret til 50 procent.»
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg finner det dog unødvendig å ta standpunkt til det av herredsretten behandlede spørsmål om bil føreren har utvist uaktsomhet og om anvendelse av ikrafttredelseslovens §19. Selv om man nemlig vilde forutsette at bil føreren ikke har handlet uaktsomt, finner jeg ikke grunn til å foreta noen nedsettelse med hensyn til det erstatningsbeløp som herredsretten har fastsatt.
Herredsrettens dom vil således bli å stad feste og jeg finner at den ankende part må tilsvare saksomkostninger for Høiesterett.
Dom:
Herredsrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Nils A. Skinnes til Olaf Fritzner kr. 800. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Klæstad: Jeg er enig med førstvoterende.
De ekstraordinære dommere professor Arnholm og lagdommer Ubberud: Likeså.
Dommerne Aars, Larssen og Lie: Likeså.
Side:15
Av herredsrettens dom:
Den 26. mai 1932 mellem kl. 9 og 9,30 kom lastebil F 12630, tilhørende saksøkte godseier Nils A. Skinnes kjørende på broen over Bægna fra sydsiden i Hønefoss over mot nordsiden. Bilen blev ført av saksøktes chauffør. - - - Utenfor uret på Hønefoss bruk passerte bilen et hestekjøretøi og fortsatte så på broens høire side i kjøreretningen, ca. 1/2 meter fra broens høire fortau. Det bemerkes at broens kjøregate har en bredde av litt under 5 meter med fortau for fotgjengere på begge sider. Ca. 35 meter fra møbelhandler Bakkes butikk på broens nordside påkjørte bilen saksøke ren Olaf Fritzner, 7 år og 9 måneder gammel. Gutten - - - gikk på broens venstre fortau (i kjøreretningen), men sprang plutselig ut i kjørebanen i skrå retning over til høire for å komme over på det annet fortau. Han blev imidlertid truffet av lastebilens venstre forskjerm og slått over ende, og da lastebilens kjører fikk stanset bilen, lå gutten blødende og bevisstløs mellem bilens aksel og baksjerm. - - -
På sykehuset blev det konstatert, at han hadde fått brudd på bekkenet, og at urinrøret like nedenfor blæren var overrevet. - - - Saksøkeren henlå på sykehuset til 9. september 1932, og blev i denne tid underkastet i alt 5 operasjoner for at der kunde skaffes urinen avløp gjennem det overrevne urinrør. - - - Bruddet av bekkenbenet blev helet, men ifølge den under saken fremlagte erklæring fra professor P. Bull, som har behandlet ham, har saksøkeren ved ulykken pådratt sig som varig mén en forsnevring av urinrøret, som må holdes åpen ved stadige blokkinger av samme ved hjelp av en sonde. Han utsettes derved for risiko gjennem infeksjon i urinveiene (blære og nyrer), likesom han er adskillig mere utsatt enn andre for stendannelser i blære og nyrer. I sin erklæring uttaler professoren videre, at ansettelse av en invaliditetsgrad for forsnevring av urinrøret hos et barn vanskelig lar sig gjøre, da de videre følger av ulykken i høi grad avhenger av, om noen av de komplikasjoner som han utvilsomt er utsatt for og som kan bli livsfarlig, virkelig vil inntreffe. Han mener imidlertid at erstatning efter 50 pct. invaliditet må ansees passende.
Saksøkeren har av forsikringsselskapet «Storebrand» - - - fått utbetalt den tegnede polises maksimumsbeløp kr. 10.000 som erstatning for den ham ved bilulykken overgåtte skade. Han mener sig imidlertid ved denne utbetaling bare delvis økonomisk erstattet og krever i henhold til motorvognloven av 20. februar 1926 §30, jfr. §31, full erstatning. - - -
Saksøkeren hevder, at årsaken til ulykken er å søke i at bilens chauffør ved anledningen kjørte for fort. Ifølge trafikkreglene av 17. desember 1926 med senere endringer må maksimalhasigheten ved kjøring over broer med motorvogn med akselstyrke over 2000 kg. ikke overstige 10 km. i timen, men chauffør Krokvik hadde under sin kjøring på broen en betydelig større hastighet, og har også efter av politiet utferdiget forelegg vedtatt en bot stor kr. 25. - - - Under alle omstendigheter er saksøkte ansvarlig efter motorvognlovens §30 for skaden, idet saksøkeren ikke har utvist grov uaktsomhet. Bevisbyrden for at sådan er utvist, påhviler i tilfelle saksøkte. - - -
Saksøkte benekter, at der består noe årsaksforhold mellem ulykkeu og den omstendighet at chaufføren har overtrådt trafikkreglenes §6. Chaufføren har ikke kjørt med større fart enn 20 km., og ulykken vilde ha inntruffet selv om farten ikke hadde overskredet 10 km. - - -
Side:16
Derimot skyldes ulykken at saksøkeren selv har utvist grov uaktsomhet derved, at han - antagelig under lek med kamerater - uten å se sig for springer ut i kjørebanen over en av biler sterkt beferdet bro. Da kravet mot saksøkte først er reist 1 år og 8 måneder efter skadens inntreden, og uten at der tidligere er gitt saksøkte noe varsel om at ansvar mot ham vilde bli reist, må følgen være at bevisbyrden vendes om, således at det må være saksøkeren som har bevisbyrden for at han ikke har utvist grov uaktsomhet. Denne forsømmelse har nemlig i sterk grad vanskeliggjort beviset for saksøkte. - - -
Chaufføren har forklart, at han så 3 gutter som gikk mot nordsiden på venstre fortau av broen. Da han var omtrent rett ved siden av dem, skjærer en av dem rett ut i gaten og uaktet vidnet straks signaliserte med bilhornet og bilen stoppet på ca. 3 meter, var påkjørselen efter hans mening uundgåelig. - - -
Retten skal bemerke: - - - Erstatning kan efter §30 ikke kreves, når den skadelidte selv forsettlig har medvirket til skaden eller vist grov uaktsomhet, medmindre motorvognens fører eller eier også har gjort feil. Noen forsettlig medvirkning fra saksøkerens side foreligger ikke. Derimot må man nok si at han har utvist uaktsomhet, ved ikke, før han løp ut i broens kjørebane, å se sig for om noen bil eller annen vogn kom kjørende. Spørsmålet er imidlertid om denne uaktsomhet kan betegnes som grov, hvad der er en skjønnssak.
Om enn under noen tvil finner retten ikke å kunne anta dette. Det er visstnok så, at gutten gikk i 2nen klasse på folkeskolen, og at han av sine foreldre var innprentet å vise forsiktighet når han gikk over broen, men av en gutt som ikke har fylt 8 år, som lett ligger under for plutselige innskytelser, kan man ikke alltid vente, at han har så danne formaninger i erindring og viser den forsiktighet han burde. Han har i øieblikket ikke sett noen bil, og heller ikke hørt den bruke signalhornet - hvad - - - antagelig har sin forklaring deri, at duren fra den straks overfor broen beliggende Hønefossen har overdøvet lyden for den som befant sig på broen. - - - Saksøkeren må ha handlet i barnlig ubetenksomhet, hvad der ikke konstituerer grov uaktsomhet i lovens forstand, jfr. de i Rt-1934-373 og Rt-1934-666, samt Rt-1923-569 refererte høiesterettsdommer. De i disse dommer foreliggende tilfeller ligger efter rettens mening nær op til det forhold som er gjenstand for behandling under nærværende sak.
Retten finner således ikke at saksøkeren har optrådt grovt uaktsomt, selv om bevisbyrden herfor under nærværende sak måtte være overført til ham som av saksøkte påstått, hvad retten finner det unødvendig å avgjøre. - - -
Retten skal bemerke, at det i teorien er omtvistet, om utvist uaktsomhet fra den skadegjørendes side skal tillegges betydning ved idømmelse av erstatning i henhold til motorvognlovens §30. Professor Knoph hevder i sin og Rørholdts kommentarutgave av loven, at sådan uaktsomhet ingen rolle spiller, se §30 note b. side 66. Derimot inntar Dagfinn Dahl et annet standpunkt, se hans bok om Erstatning, side 46-47, og den av ham der citerte høiesterettsdom i Rt-1924-9 og ff., jfr. også samme retts dom i Rt-1933-471, hvortil saksøkte under saken har henvist. Retten anser det imidlertid uten interesse for nærværende sak å avgjøre, hvilken av disse opfatninger der er den riktige. Efter rettens mening kan nemlig
Side:17
ikke chaufføren sies å ha utvist noen uaktsomhet. Visstnok har han kjørt med større fart enn tillatt efter trafikkreglenes §6, idet dog farten efter de foreliggende vidnefotklaringer og øvrige oplysninger neppe har overskredet 20 km. i timen, men det er av veidirektoratet oplyst, at påbudet om nedsatt hastighet ved kjøring over broer ikke skyldes trafikkmessige hensyn, men hensynet til broens belastning og den benyttede fart overskrider ikke hvad der ellers er tiltatt i byer efter trafikkreglenes §2. Hertil kommer at retten ikke tør anta, at der består noen årsaksammenheng mellem den av chaufføren benyttede større fart og ulykken, således at denne er en adekvat følge av den første. Retten henviser i så henseende til hvad den bilsakkyndige, ingeniør Horne, som ovenfor referert har uttalt. Det vedtatte forelegg finner retten ikke å kunne tillegge noen vesentlig vekt. Det kan ikke ansees bindende for den efterfølgende civile sak, jfr. Skeies Civilprocess bind II, side 328-329, og førstvoterendes uttalelser i høiesterettsdom Rt-1934-385, hvortil de øvrige voterende sluttet sig.
Efter det resultat hvortil retten er kommet, vil saksøkte bli erstatningspliktig så vel for de utgifter saksøkeren er påført og fremtidig påføres ved bilulykken, forsåvidt disse må antas å være nødvendige som for tap i fremtidig erhverv. - - -
Hvad sluttelig angår saksøkerens tap i fremtidig erhverv som følge av bilulykken bemerkes, at professor Johan Holst og lægene direktør E. H. Hansteen og dr. med. Sofus Viderøe - de to siste på foranledning av saksøkte - efter foretatt undersøkelse av saksøkeren høsten 1934 - har sluttet sig til professor Bulls ansettelse av invaliditeten til 50 pct., jfr. disses erklæring av 15. november 1934. Lægene Hansteen og Widerøe erklærer sig enige i, at den blokking av urinrøret saksøkeren til stadig het må underkaste sig, er smertefull og gjør ham engstelig, at den må fortsettes gjennem årrekker og muligens gjennem hele hans liv, og at han muligens blir nødt til å underkaste sig nye operasjoner. De uttaler, at den reduksjon i krefter og det psykiske trykk ved den stadig fortsatte lægebehandling i guttens barneår må virke som en demper på hans utvikling og besværliggjøre hans utdannelse. De peker også på «den gjennem hele hans liv forblivende mulighet for inntredende forverrelse med derav følgende nedsatt arbeidsevne av kortere eller lengere varighet og hel eller muligens varig arbeidsudyktighet.» - - -
Efter de foreliggende oplysninger anser retten det ikke tvilsomt, at saksøkerens helbred med derav følgende arbeidsevne er varig svekket, likesom invaliditetsgraden overensstemmende med de sakkyndige kan an settes til 50 pct. At hans adgang til valg av livsstilling som følge herav i noen grad er innskrenket, kan heller ikke betviles. På den annen side er saksøkeren ennu så ung, at han har adgang til å foreta et for ham passende valg.
Ved ansettelsen av tapet i fremtidig erhverv finner retten å burde ta hensyn til de utgifter som vil være forbundet med den fortsatte nødvendige lægebehandling. Alt tatt betraktning og under hensyntagen til den erstatning Høiesterett i en rekke lignende saker har tilkjent den skadelidende, er retten blitt stående ved å ansette erstatningen til kr. 18.000. - - -