Rt-1937-974

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1937-12-21
Publisert:	Rt-1937-974
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 187/2 s.å.
Parter:	Per Brastad (advokat Harald Wellén) mot 1) direktør Wilhelm L. Grimsgård og 2) Lier Asyl ved dets eiere, Buskeruds og Vestfolds fylker og byer (advokat Per Seeberg).
Forfatter:	Hjelm-Hansen, Coucheron, Dahl, Evensen, Grette, Hoff, Berg
Lovhenvisninger:	Tjenestemannsloven (1918) §7, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §10, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, LOV-1925-06-05-§1

Konst. dommer Hjelm-Hansen: Ved dom avsagt 25. januar 1935 av Lier, Røyken og Hurum herredsrett med fagkyndige domsmenn blev direktør Wilhelm L. Grimsgård og Lierasylets eiere, Buskeruds og Vestfolds fylker og byer frifunnet for saksøkeren, gårdbruker Per Brastads tiltale i saken. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.

Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Dommen er i sin helhet påanket av Per Brastad. Det gjøres for Høiesterett gjeldende de samme søksmålsgrunner, og anken bygges i det vesentlige på de samme betraktninger som for herredsretten.

Såvel den ankende part som Lier Asyl og direktør Grimsgård er av Justisdepartementet meddelt bevilling til fri sakførsel. Efter direktør Grimsgårds død 29. august 1937 er bevillingen overført til hans enke som sitter i uskiftet bo.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand: «1. Direktør Wilhelm Lefevre Grimsgård eller nu hans dødsbo og/eller Lierasylets eiere, Buskeruds og Vestfolds fylker og byer tilpliktes å betale erstatning efter Høiesteretts ansettelse til Per Brastad for det tap, han er påført ved det i saken omhandlede overfall

Side:975

av en sinnssyk den 16. februar 1932. 2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett hos direktør Grimsgårds bo og Lierasylets eiere (sportellovens §168). 3. Advokat Harald Wellén tilkjennes salær hos det offentlige som opnevnt sakfører for den ankende part.»

Direktør Grimsgård og Lier Asyl ved dets eiere har nedlagt sådan påstand: «A. Direktør Grimsgårds enke i uskiftet bo og Lierasylet ved dets eiere frifinnes. B. Per Brastad tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett. C. Det tilkjennes advokat Per Seeberg salær av det offentlige for sakens utførelse for Høiesterett.»

Under bevisoptagelse ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett i tiden 4.-5. februar til 3. mars 1936 har direktør Grimsgård avgitt partsforklaring og fremlagt en utførlig skriftlig fremstilling bl.a. inneholdende Rasmus Vanbergs sykehushistorie. Likeledes blev som parter avhørt formannen i den økonomiske tilsynsnevnd ved asylet samt Per Brastad og hustru og 12 vidner av Brastads naboer og av pleierpersonalet ved asylet. Dessuten er dokumentert erklæringer avgitt av de av Høiesterett opnevnte sakkyndige læger som har undersøkt den skade som blev tilføiet Brastad.

De spørsmål som foreligger i saken er for det første om det kan legges direktør Grimsgård noen ansvarsbetingende uaktsomhet til last ved å anbringe Vanberg i privat pleie hos Brastad. For det annet om det kan kreves erstatning i kraft av kontrakten mellem asylet og forpleieren, og for det tredje om asylets virksomhet, herunder behandlingen av syke utenfor asylet i det foreliggende tilfelle kan medføre ansvar efter reglene om ansvar for farlig bedrift.

I det spørsmål som angår det første rettsgrunnlag er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Ifølge sinnssykelovens §1 således som den lyder efter loven av 5. juni 1925, kan privat forpleining av sinnssyke gjøres til et ledd i selve sinnssykebehandlingen - av samfundsøkonomiske grunner og av hensynet til den syke selv. Ifølge det for Lier Asyl gjeldende regulativ og dets regulativ for privatpleien har asylet rett og plikt til å overføre «dertil skikkede personer» til privat forpleiningssted. Hvorvidt overførelse kan skje er et psykiatrisk anliggende som avgjøres av direktøren efter samråd med asylets læge og overordnede pleierpersonale. Jeg må anta at det efter det sykdomsbillede Vanberg dengang frembød og den mangeårige kontroll som han har vært gjenstand for, senest i 3 år ved Lier Asyl, var psykiatrisk sett forsvarlig og stemmende med regulativet å forsøke Vanberg forpleiet utenfor asylet. Jeg antar at det heller ikke kan bebreides direktøren noe med hensyn til valg av forpleiningssted, om det enn muligens hadde vært ønskelig at det for Vanberg var funnet et miljø hvor det kunde vært tatt mere hensyn til hans hang til uvirksomhet og til hans manglende arbeidsevne. Å ha et sterkt arbeidsliv omkring sig kan for ham

Side:976

ha virket som et irritasjonsmoment. Forsåvidt det kan tales om motiv for gjerningen, har det jo ikke lykkes å komme det nærmere enn hvad det kan utledes av Vanbergs uttalelser «at det er for tungt», «orket ikke holde ut» og at han «vilde derfra», Jfr. den av direktør Grimsgård 21. mars 1932 avgitte farlighetserklæring og sammes analyse, datert 13. september 1934.

De for Højesterett foreliggende nye oplysninger bekrefter efter min mening at det ikke kan ansees som noen feil at Vanberg blev overført til privat pleie. Jeg slutter mig også til den sakkyndige herredsretts uttalelser med hensyn til spørsmålet om det var nødvendig eller opportunt ved kontraktsoprettelsen å referere Vanbergs sykehistorie og å gi en særskilt advarsel utover hvad der inneholdtes i avsnitt 5 og 6 i regulativet som blev overlevert forpleieren. Iøvrig legger jeg ved dette spørsmåls avgjørelse vekt på at det såvidt sees ikke fra noen av de myndigheter som har hatt den ulykkelige hendelse til behandling, er fremkommet noen bemerkning med hensyn til overføringen, de omstendigheter hvorunder den fant sted eller den kontroll som fra asylets side blev ført med den syke eller med forholdene på forpleiningsstedet. Saken har passert såvel de almindelige administrative myndigheter, fylke, medisinaldirektør og Socialdepartementet som påtalemyndigheten.

Det neste spørsmål blir efter dette om selve kontraktsforholdet mellem asylet og forpleieren innebærer forutsetningen om at en hendelse som den inntrufne ikke vilde eller skulde skje, og om dette medfører erstatningsansvar for asylet. Dette spørsmål finner jeg å måtte besvare bekreftende. Kontraktsforhold et må som et annet privatrettslig kontraktsforhold undergis en konkret bedømmelse. Å regne det inntrufne som en ulykke som enhver som tar imot sinnssyke må være forberedt på, er vel i en viss forstand riktig. Men det bør ikke og kan ikke være avgjørende for enhver pleiekontrakts fortolkning.

Brastad visste at Vanberg var sinnssyk, han overtar ham i egen økonomisk interesse mot en betaling som er høiere enn for almindelige utsatte fattige. Brastad har tidligere hatt sinnssyke i forpleining og kjenner regulativets bestemmelser. Han må være forberedt på den ulempe og risiko som erfaringsmessig er forbundet med å ha sinnssyke om sig, også at den syke kan øve iallfall mindre skader på person og ting. Brastad fikk ikke vite meget om personen Vanberg, visste ikke at det handledes om en schizofren i 2net stadium med konstante forfølgelsesforestillinger og ikke få sterke affektutslag og vilde heller ikke ha kunnet bedømme betydningen av denne sykdomsform. Spørsmålet er om Brastad kunde eller burde regnet med en så stor risiko som den han blev utsatt for. Hvorledes han vilde ha stillet sig om han var blitt gjort bekjent med eller selv hadde forestillet sig faren for et så voldsomt utslag av det syke sinn, kan man ikke vite. At han og hans hustru nu mener at de i så fall ikke vilde ha inngått kontrakten er rimelig, men ikke avgjørende.

Side:977

Selv om det som tidligere nevnt måtte ansees helt forsvarlig fra direktørens side å anbringe patienten hos Brastad, kan jeg ikke komme til en annen opfatning, enn at det strider mot de naturlige og rimelige forutsetninger for kontraktsforholdet at asylet som kontraktspart skulde være uten ansvar for en så stor upåregnelig ulykke som den der er overgått Brastad. Hvis det i alle tilfelle av anbringelse av sinnsyke måtte regnes med også en så ekstrem risiko, f.eks. drap og mordbrand av ellers rolige patienter, måtte selve systemet ansees forkastelig. Det er naturlig å anta at Brastad når han kontraherte med det offentlige og med den presumptivt høieste sakkyndighet, stolte på at der ikke blev overlatt ham en syk med så farlige tilbøieligheter. Han måtte bestyrkes heri når det av direktøren blev uttalt ved anbringelsen av Vanberg og en samtidig utsatt sinnssyk, at her fikk han «snille og flinke patienter», og når asylets inspektrise ved henvendelsen om å ta imot sinnssyke uttalte, at det bare var rolige og arbeidssomme patienter som blev utsatt.

Når en syk som med rette antas å høre til den kategori i regulativets avsnitt 6 som fortrinsvis bør utsettes, eller til de noe vanskeligere patienter «hos hvem det kan optre lettere forvirring», uforutsett foretar et livsfarlig angrep som vidner om forbigående uro og om de farligste tilbøieligheter, mener jeg at det vilde være støtende for rettsfølelsen å si, at også denne risiko plikter forpleieren å bære i henhold til kontrakten. Det synes ikke rimelig at selv en særlig skikket forpleier, hvad Brastad muligens var, har overtatt en helt ubegrenset risiko. Det måtte ansees for en for asylet synbar forutsetning at forpleieren ikke vilde overta mere enn hvad man kan kalle den normale risiko. Ansvaret for en så tvilsom eller likefrem farlig sinnsyks handlinger må asylet være forberedt på å bære når uttrykkelig advarsel eller ansvarsfraskrivelse ikke har funnet sted. At det på grunn av det inntrufne er innført den regel at ansvar fraskrives i pleiekontraktene og at eldre forpleiere har underskrevet en sådan fraskrivelse, er uten betydning for denne sak. Privatpleien som lovfestet ledd i det offentliges sinussykebehandling således som den er praktisert ved Lier Asyl, er visselig omgjerdet med de best mulige garantier. Men når systemet undtagelsesvis svikter, bør en naturlig fortolkning av kontraktsforholdet tilsi at for et så upåregnelig utslag, en så stor ulykke som i det her omhandlede tilfelle, må den av kontrahentene som utøver virksomheten og representerer sakkyndigheten, bære ansvaret. Jeg mener således at Lier Asyls eiere, på hvis vegne kontrakten er oprettet og for hvis regning asylet drives, må utrede erstatning i anledning av den inntrufne skade.

Jeg bemerker at det ikke vites fra rettspraksis å foreligge avgjørelser av vesentlig betydning for nærværende sak. I høiesterettsdommer i Rt-1916-1214 og Rt-1917-435 er tilkjennelse av erstatning iallfall delvis begrunnet med at forpleieren ikke hadde fått underretning eller fullstendig og korrekt underretning om de omstendigheter som betinget faremomentet.

Side:978

Selv om man vil si at Brastad ved kontrakten er trådt inn i asylets virksomhet og utfører en funksjon begrepsmessig av samme art som dets faste personale, lar det sig ikke trekke noen analogi fra tjenestemannslovens §7 eller lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24. juni 1931 §10. Hertil kreves lovhjemmel.

Efter det resultat hvortil jeg er kommet er det heller ikke nødvendig å drøfte hvorvidt der kunde være tale om å statuere erstatningsplikt efter reglene om ansvar for farlig bedrift, og det uansett om asylets virksomhet er av økonomisk art og om skaden ikke rammer en uvedkommende, men en som frivillig trer i asylets tjeneste, jfr. høiesterettsdom i Rt-1933-509.

Hvad erstatningens størrelse angår bemerkes at det er oplyst i saken at den skadede var 37 år, agronomutdannet gårdbruker på et mindre bruk med hustru og 8 barn. Verdien av hans personlige og familiens arbeide var før ulykken av ligningsnevnden satt til ca. kr. 2000. Gjeldsrenter på gården andrar til ca. 2000. De sakkyndige læger har ansatt hans blivende invaliditet til 30 pct.

Jeg finner ikke at det er utvist sådan uforsiktighet fra Brastads egen side da hendelsen skjedde at det er anvendelse for bestemmelsen i ikrafttredelseslovens §25, 2net ledd.

Under hensyn til at den skadelidte var helt invalid i ett år og en tid 50 pct. invalid, og at han er rammet ved begynnelsen av sin beste alder, antar jeg at erstatningen bør settes til 16.000 kroner, heri innbefattet det beløp han skylder Lier kretstrygdekasse for sykebehandling. Ved belopets ansettelse er tatt hensyn til rentetap.

Jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Dette gjelder også i forholdet til direktør Grimsgård. Mot påstandens form er ikke gjort noen bemerkning.

Jeg stemmer for dom med sådan

Dommsslutning:

1. Direktør W. L. Grimsgårds enke frifinnes. 2. Lier Asyls eiere, Buskeruds og Vestfolds fylker og byer, betaler til Per Brastad kr. 16.000. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. 4. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. 5. Salærene til de opnevnte sakførere fastsettes for høiesterettsadvokat Harald Vellén til kr. 1200 og for hoiesterettsadvokat Per Seeberg til kr. 1000.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Coucheron: Jeg er enig med førstvoterende i at de foreliggende oplysninger ikke gir grunnlag for den antagelse, at der fra direktør Grimsgårds side eller overhodet fra Lier Asyls side er vist noen uaktsomhet ved å anbringe Rasmus Vanberg i privatpleie hos Per Brastad eller med hensyn til de oplysninger og instruksjoner som i den forbindelse blev gitt Brastad.

Vanbergs overfall på Brastad fant sted under Brastads opfyllelse av forpleiningskontrakten med Lier Asyl. Og de

Side:979

rettslige følger av tildragelsen i forholdet mellem Brastad og asylet må da bli å fastsette på grunnlag av denne kontrakt. Jeg behøver derfor ikke å komme inn på spørsmålet om utsettelse av sinnssyke i privatforpleining kan sidestilles med den slags virksomheter, hvori rettspraksis har konstatert en erstatningsplikt efter reglene om det såkalte ansvar for farlig bedrift. Om Brastad skal kunne kreve erstatning av Lier Asyl for den ulykke som har rammet ham, vil altså bero på om der i kontraktsforholdet mellem dem finnes en hjemmel for et sådant erstatningsansvar - et uttrykkelig eller stiltiende løfte om å holde forpleieren skadesløs.

Forpleiningskontrakten eller det regulativ hvortil den henviser, inneholder ikke noe sådant løfte. Det sees imidlertid av regulativet at man regner med at patienten kan få anfall av uro og voldsomhet og utbrudd av vrede og farlig pågåenhet. Og man kan naturligvis ikke ha bortsett fra at patienten kan komme til å gjøre skade under et slikt anfall. Hvor det gjelder mindre skadetilføielser som rammer forpleieren, vil det visst heller ikke være tvilsomt at der ikke er anledning til å innfortolke i kontrakten noe løfte om, at asylet skal holde forpleieren skadesløs. Forpleieren må bære skaden selv. Han synes å måtte være den nærmeste til å bære denne risiko også av den grunn, at han regelmessig vil være den som lettest kunde forebygge skaden. Forsåvidt angår en enkelt art av disiplinbrudd fra patientens side, nemlig undvikelser, sees regulativet endogså å utvide forpleierens risiko til å omfatte også utlegg og omkostninger som ikke direkte rammer ham.

På den annen side er jeg enig i at et så alvorlig overfall som det Brastad her har vært utsatt for antagelig ligger utenfor hvad partene har tenkt sig dengang de oprettet forpleiningskontrakten. Forsåvidt man vil si at der her foreligger en forutsetning hos begge kontraktens parter, som ikke har slått til, så må formentlig spørsmålet om de rettslige virkninger av forutsetningens bristen bli å fastsette på grunnlag av hvad det kan antas at partene vilde ha avtalt om det, hvis det var kommet på tale mellem dem. Kun hvis man må anta at partene selv vilde ha avtalt andre kontraktsvilkår for det tilfelle at forutsetningen ikke slo til, er man efter almindelige fortolkningsregler berettiget til å innfortolke sådanne vilkår i kontrakten. Jeg kan ikke finne at vi på det i denne sak foreliggende grunnlag tør fastslå at partene om spørsmålet var kommet op under kontraktsforhandlingene, vilde være blitt enige om at Lier Asyl måtte garantere mot sådanne overfall på forpleieren som det Brastad her har vært utsatt for. Billighetsgrunner og sosiale hensyn kan visstnok tale for at Brastad holdes skadesløs. Men uten lovhjemmel kan disse hensyn ikke være avgjørende, og som fortolkningsmidier kan de bare komme i betraktning hvis det må formodes at de vilde ha vært bestemmende for hvad partene selv i tilfelle vilde ha uttrykkelig avtalt. Og et betydningsfullt fingerpek herom mener jeg at man har i det som efter ulykken faktisk blev avtalt mellem

Side:980

Lier Asyl og dets privatforpleiere, da Lier Asyl lot innføre i forpleiningskontraktene tilføielser, hvorved asylet erklærte sig «helt uansvarlig for hvad den syke som sinnssyk kan avstedkomme av skade på person eller ting». Jeg synes ikke det er noen bindende grunn til å tro at Brastad mere enn andre av asylets privatforpleiere vilde ha vegret sig ved å vedta en slik bestemmelse. Den fare som er forbundet med pleien av sinnssyke, forekommer mig alt i alt ikke å være større enn den, som en arbeider i mange andre arbeidsforhold påtar sig uten noen regress til arbeidsgiveren. Det er ikke ved å pålegge arbeidsgiveren et erstatningsansvar for bedriftsulykke at rettsordenen har søkt å bedre arbeiderens kår i denne henseende, men ved at lovgivningen efterhånden på stadig utvidede områder har innført en tvungen ulykkesforsikring. Å pålegge Lier Asyl ansvar for en ulykke som den som her har rammet Brastad, vil formentlig være så meget mindre naturlig som det i strid med almindelige prinsipper for skadeserstatningspliktens omfang vilde være å konstatere erstatningsplikt nettop for de minst påregnelige følger av det erstatningsbetingende faktum. Vanskelig vilde det også bli å skille mellem de følger hvorfor asylet skulde ansees for å ha overtatt risikoen og de som forpleieren selv må bære.

Jeg er således kommet til det resultat at der heller ikke foreligger noe grunnlag for erstatningsplikt for Lier Asyl og voterer derfor for frifinnelse av både direktør Grimsgårds i uskiftet bo sittende enke og av Lier Asyl ved dets eiere. Med hensyn til saksomkostningene og de beskikkede advokaters salærer er jeg kommet til samme resultat som førstvoterende.

Dommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Evensen og Grette: Likeså.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Hoff: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende.

Justitiarius Berg: Likeså.

Av herredsrettens dom:

Lierasylet er grunnlagt av Buskerud og Vestfold fylker og byene i disse fylker i fellesskap. Det begynte sin virksomhet i 1926. I forbindelse hermed blev der i samsvar med lov av 5. juni 1925 §1 på forskjellige steder i omegnen oprettet private pleiehjem, som skulde stå under tilsyn av asylet, og hvori dette kunde anbringe patienter som antokes egnet for sådan anbringelse. Der er nu ialt oprettet 110 slike pleiehjem, og for tiden er der utsatt 285 patienter. Dette betegner en høist påkrevet avlastning av asylet, som kun er beregnet for et belegg av 552 patienter, men allikevel for tiden å gi plass for inntil 635 sinnssyke. Der er utferdiget et særskilt regulativ for privatpleien ved Lierasylet, godtatt av Socialdepartementet den 19. januar 1926. og et avtrykk av hovedbestemmelsene i dette regulativ (???c: avsnitt 1) skal forefinnes hos enhver forpleier. Under punkt 6 i dette avsnitt er truffet sådan bestemmelse om hvilke sinnssyke kan anbringes i privatpleie: «Hvilke sinnssyke: Fortrinsvis bør utsettes rolige, renslige og arbeidsvillige syke, som viser

Side:981

en sømmelig optreden. Ros dertil særlig skikkede forpleiere kan utsettes noe vanskeligere patienter, hos hvem der kan optre lettere, forbigående uro og forvirring. Blir uroperiodene derimot av lenger varighet, skal patienter efter direktørens nærmere bestemmelse tilbakesendes asylet. Forbudt er anbringelse av stadig sengeliggenge eller stadig urenslige patienter, likeledes vakttrengende med farlige tilbøieligheter, stadig rømmelystne og stadig impulsive og voldsomme.» Under post 5) kan merkes følgende bestemmelse: «Uro og voldsomhet. Inntrer der anfall av forvirring uro og voldsomhet, må asylet straks varsles. ... Forpleieren må alltid være aktpågivende overfor de sykes ord, adferd og forehavende for i tide å kunne avverge kommende utbrudd av uro, vrede og farlig pågåenhet. ...»

Blandt dem som blev godtatt til å motta sinnssyke fra asylet til forpleining var også saksøkeren, gårdbruker Per Brastad. Han er ca. 40 år gammel og har hustru og 8 barn. Han eier og driver gården Brastad i Lier. Her fikk han fra asylet først et par kvinnelige patienter, men disse blev senere ombyttet med mannlige, blandt dem fra 24. juli 1929 den sinnssyke Rasmus Vanberg. En tid hadde Brastad 3 patienter til forpleining.

Den sinussyke Rasmus Vanberg var født xx.xx.1889. - - - Den 2. mars 1921 blev han observert av lægene Vogt og Dahlstrøm og blev innlagt i Gaustad asyl, hvor han blev erklært sinnssyk av lægene Vogt og Evensen den 23. august 1921. Han opholdt sig der fra 3. mai 1921 til 26. mars 1923. Under sitt ophold her gjorde han den 26. oktober 1922 med en sten et «lite attentat» mot direktør Evensen, fordi denne ikke hadde fått arrestert en amerikaner som han mente sig forfulgt av. Men ellers hadde han - sier direktør Evensen - ikke gjort noen vanskeligheter der i asylet. I 1923 blev han utbyttet mot en patient i Sande pleiehjem for sinnssyke og overført dertil, og da Lierasylet trådte i virksomhet, blev han den 12. april 1926 overført til dette. Han blev ansett lidende av schizofreni. På Lierasylet var han til den 24. juli 1929. da han blev overført til pleie hos Brastad, hvor han så var til 16. februar 1932. Kun en gang hos Brastad var det noe å anmerke ved ham; han blev nemlig fortørnet over piken, da han ikke fikk sin frokost tidsnok, men affekten dengang la sig hurtig. Ellers hadde han nu i årrekker - sier direktøren - vært rolig og pyntelig, og man har trodd den hellige grav vel bevart, og særlig har dette - mener Grimsgård - vært tilfelle i tiden efter innleggelsen i Lierasylet. Med det som dengang forelå anså direktøren ham endog i særlig grad skikket for anbringelse i privatpleie. Det som til slutt hendte under opholdet hos Brastad kom derfor på alle - sier han - som lyn fra klar himmel.

Denne tildragelse fant sted den 16. februar 1932. Om formiddagen tok Brastad Vanberg med sig til fjøset, hvor de skulde dele en grisebinge, mens grisene var sloppet ut, og han tok også med sig det nødvendige verktøi som spiker, sag og øks, som blev liggende inne i grisebingen. Den eller de andre sinnssyke som var på stedet, var da fri eller beskjeftiget med arbeide som de likte, mens Vanberg blev tatt med for å være Brastad behjelpelig med å hente inn trematerialene. Disse blev tilkappet, og mens Brastad så var beskjeftiget med opspikring av deleveggen, stod Vanberg like bak ham i grisebingen og så på arbeidet. Da Brastad hadde spikret de underste bord i deleveggen, kom han i tanke om at de først måtte få inn grisene, og - uten å vende sig - sa han til Vanberg at denne fikk rydde op i fjøset, mens han selv var ute efter

Side:982

grisene. Vanberg svarte ikke noe hertil, men like efter fikk Brastad bakfra et kraftig hugg eller slag over høire øre, så han holdt på å stupe. Han tenkte det var en stokk eller lignende som hadde falt ned og rammet ham, og så efter hvad det vel kunde ha vært, fremdeles uten å vende sig til Vanberg. Men like efter fikk han så atter bakfra et slag eller hugg som rammet skulderen, så han holdt på å segne om. Nu forstod Brastad at det var Vanberg som hadde overfalt ham og vendte sig mot ham. Denne stod da stille og sa intet, og sådan blev han stående på samme pletten i grisebingen uten å røre på sig, mens Brastad trakk sig baklengs ut av fjøset med blikket skarpt festet på ham for å holde ham i ro. Om Vanberg fremdeles hadde øksen i hånden, kan Brastad ikke erindre. Brastad stengte fjøsdøren, idet han gikk ut og vaklet så, ille tilredt og blødende inn i kjøkkenet, hvorefter han blev bragt til sengs og forbundet. - - - Vanberg fulgte villig med dr. Lingjerde til asylet. - - - På asylet blev han analysert av direktør Grimsgård. Det var da synbart - heter det - at han var adskillig i affekt, det var tilløp til reaksjon i hans uttrykk, og øinene var til dels noe fuktige. Om det som var hendt sa han at han var lei for det, «men nu er det gjort,» sa han. Han benektet å ha vært personlig sint på forpleieren, men kom under analysen stadig tilbake til: Det var for tungt.» «Det var for lite fri,» - uten at han kom med noen beskyldning om å være drevet til arbeide. Direkttøren har uttalt at det hele synes å ha vært et utslag av en øieblikkelig innskytelse, muligens ut fra ergrelsen over å være satt til et bestemt arbeide. - - - Direktør Grimsgård utferdiget da den 21. mars 1932 farlighetserklæring angående Rasmus Vanberg. I denne heter det bl.a.: Som man ser ved gjennemgåelse av hans sykehistorie, «og særlig med henblikk på den siste tildragelse, så må man anta at der alltid hviler i bunnen av hans forestillingsliv et følelseskompleks, der har sitt utspring i en formentlig formentlig forfølgelse av ham, og hvis der inntrer en forandring i hans tilstand som legemlig svakhet, uoplagthet. misnøie over et eller annet, endogene forstemninger, så vil han uten tvil sette dette i forbindelse med forfølgelseskomplekset, og man må alltid regne med impulsive følelsesreaksjoner.» Man kan her ikke være sikker på at ikke et rent tilfelle kan gi anledning til voldelig handling, og da et seksuelt kompleks også muligens kan spille en viss rolle, så øker dette faren for øieblikkelige reaksjoner av nevnte art. - - -

Ved gjennemgåelse av Vanbergs sykehistorie før utsettelsen blir hovedinntrykket at han gjennemgående var en rolig patient, treg og uvirksom med en iallfall overfor tungere arbeide nedsatt arbeidsevne. De brudd på god orden som han hadde gjort sig skyldig i før han kom til Lierasylet, var ikke mange. Og med undtagelse av «det lille attentat» mot direktør Evensen den 26. oktober 1922, altså nesten 7 år før han blev satt ut i privatpleie - er det ikke oplyst at han har optrådt voldsomt eller endog blott truende mot noe menneske. I tiden nærmest efter overflytningen til Lierasylet heter det den 14. april 1926 om ham, at han en dag var «en del kataton», uten at vi hører noe mere om dette senere, - den 16. mai at han var sint idag og slo efter søster da hun skulde stelle ham, - og tre dager senere at han da nattevakten spurte om han ikke fikk sove, blev vill og vilde sparke til henne. Senere bedret hans forhold sig slik at han i oktober samme år blev flyttet over fra avdeling C, avdeling for urolige, til avdeling B, avdeling for rolige. I den folgende

Side:983

tid er intet ufordelaktig anmerket om ham når undtas att han den 7. mai 1928 slo til en medpatient, dog uten at det er oplyst hvorvidt denne patient hadde foranlediget utbruddet. Ellers synes hans opførsel å ha vært bra. Og således vedblev den å være i tiden inntil han blev satt ut i privatpleie hos Brastad og fremdeles i de ca. 3 år han var der helt til ulykkesdagen. Det var ganske visst denne stadig gode opførsel som Vanberg viste som gjorde Brastad så trygg på ham, at han helt forsømte å holde øie med Vanberg da denne stod der i grisebingen like ved øksen, og istedet vendte ryggen til ha in. Hadde Brastad her optråd forsiktigere, vilde ulykken antagelig ikke vært inntruffet, for - såvidt forståes - Vanberg var heller ikke denne gang blitt rasende eller ustyrlig. Brastad sier selv at idet han trakk sig ut av fjøset, holdt han Vanberg rolig ved sitt blikk. Imidlertid, hvorledes nu enn situasjonen fortonet sig dengang og hvorledes farlighetsspørsmålet måtte stille sig efter denne begivenhet, så var der tidligere da Vanberg blev satt ut i privatpleie, ingen grunn til å regne ham blandt de farlige sinnssyke. Tvert om måtte han da endog synes å være vel egnet for privatpleie. Det er oplyst at det var fast praksis at direktøren før han satte en sinnssyk ut i privatpleie, konfererte med reservelægen eller reservelægene, oversøster, avdelingssøster og inspektrisen for privatpleien både om patienten var skikket for sådan anbringelse og om forpleiningsstedet passet just for ham. - - - Enhver som tar sinnssyke i forpleining vet at han driver en farlig bedritt forsåvidt som det jo alltid er en viss risiko for at en eller annen av de sinnssyke uventet kan vise sig farlige. Derfor pålegger da også regulativet (punkt 5) forpleieren alltid å være aktpågivende like overfor de sykes ord, adferd og forehavende for i tide å kunne avverge kommende utbrudd av uro, vrede og farlig pågåenhet. Inntrer der anfall av forvirring, uro og voldsomhet, må - heter det - asylet straks varsles. Heri ligger da en tydelig advarsel til forpleierne som alle skal ha et avtrykk av disse bestemmelser i sin besiddelse. Det følger av hvad der ovenfor er sagt om Vanbergs forhold, slik som det måtte bedømmes da han blev utsatt i privatpleie, at det ikke gav noen særlig grunn til for hans vedkommende å gi forpleieren en yderligere advarsel. Og regulativet påbyder da heller ikke for noe tilfelle at forpleieren skal advares eller meddeles noe av sykehistorien. Det kan således ikke bebreides direktør Grimsgård at han ikke i dette tilfelle meddelte forpleieren de omhandlede punkter i Vanbergs sykehistorie eller overhodet gav ham noe vink om å være forsiktig overfor denne patient. Da direktør Grimsgård efter hvad der ovenfor er utviklet ikke har begått noen rettsstridig handling, er han ikke overført å være erstatningspliktig.

Om enn Brastad ikke stod i noe tjenesteforhold til asylet, men bare i et almindelig kontraktsforhold, så utførte han dog et ansvarsfullt arbeide for asylet med forpleining, voktning og behandling av patienter under asylets tilsyn og kontroll. Når han så under dette arbeide kommer til skade på grunn av overfall av en sådan skadesløsholdelse fra asylets side. Men spørsmålet er her om han har rettslig krav i så måte. - - -

Saksøkeren gjør imidlertid gjeldende at selv under denne forutsetning må asylet eller dets eiere være erstatningspliktig i det foreliggende tilfelle som følge av gjeldende almindelige rettsgrunnsetninger. - - - Ansvarsreglene for farlig bedrift kan ikke her komme til anvendelse

Side:984

og begrunne erstatningsplikt ror asylet eller dets eiere. Nu er det visstnok en kjennelig tendens i vår rettsutvikling til å utvide anvendelsen av reglene om plikt til erstatning uten egen skyld til å gjelde bl.a. også annen virksomhet av eller for det offentlige, se således professor Castbergs avhandling ved 15de nordiske juristmøte og de av ham nevnte rettsavgjørelser. Men såvidt forståes foreligger der ingen bindende rettsavgjørelse for et sådant ansvar når - som her - den skadede selv har innlatt sig i kontraktsforhold med den pågjeldende virksomhet for å dra nytte av den, - og den handlende person ikke hører til kommunens centrale organer og handlingen ikke er rettsstridig og heller ikke utført i noe økonomisk øiemed, men alene for å fullbyrde kommunens ideelle formål. Der foreligger således intet grunnlag hvorpå der i dette tilfelle kan bygges en erstatningsplikt for Lierasylet. - - -

Arentz. N. Christoffersen. Johan Lofthus.