Rt-1938-403
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-05-13 |
| Publisert: | Rt-1938-403 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 109 |
| Parter: | A/S Oslo Sporveier (advokat Per Rygh) mot Barbermester Chr. Askhaven (advokat Gunnar Eriksen, opnevnt). |
| Forfatter: | Fougner, Hjelm-Hansen, Winsnes, Boye, Klæstad, Grette, Justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25 |
Dommer Fougner: Ved Oslo byretts dom av 18 februar 1937 blev A/S Oslo Sporveier dømt til å betale til barbermester Chr. Fredrik Askhaven kr. 9000 med 5 prosent årlig rente fra 30 april 1936. Saksomkostninger blev ikke tilkjent.
A/S Oslo Sporveier har med Kjæremålsutvalgets samtykke påanket saken direkte til Høiesterett. Anken gjelder byrettens dom i dens helhet. Som ankegrunner gjøres i det vesentlige gjeldende de samme betraktninger som er fremholdt fra selskapets side for byretten. Ankeerklæringen bestrider bl.a. at det i sin almindelighet påhviler sporveisdrift ansvar efter objektive regler, og videre at det særlige sporarrangement på Stortorvet er av sådan art at det betinger ansvar efter reglene for farlig bedrift. Selskapet har nedlagt påstand på frifinnelse.
Side:404
Askhaven, som har fått bevilling til fri sakforsel for Høiesterett, har erklært motanke. Også han gjør som ankegrunner i det vesentlige gjeldende hvad han allerede for byretten har anført. Han mener spesielt at den av byretten fastsatte erstatning såvel for inntektstap til domsdagen som for fremtidig skade og tap er for lavt ansatt.
Den for Askhaven opnevnte sakfører, advokat Gunnar Eriksen har nedlagt sådan påstand: «A/S Oslo Sporveier dømmes til å betale barbermester Chr. Fr. Askhaven: i. Erstatning for utgifter til Akers sykehus kr. 320, til dr. Engebretsen kr. 41,60 og til massasje kr. 140 = kr. 501,60 samt en av Høiesterett fastsatt erstatning for inntektstap og for hustruens arbeide med pleie fra 14 januar 1936 til dommens avsigelse med 5 prosent renter fra forfall. 2. En av høiesterett fastsatt erstatning for fremtidig skade og tap, derunder tap i fremtidig erhverv og for pleie og mulige lægeutgifter in. v. med renter som nevnt. 3. Videre påståes A/S Oslo Sporveier tilpliktet å betale statskassen saksomkostninger, derunder rettssportler, som om saken ikke hadde vært beneficert for byretten og Høiesterett, likesom undertegnede påståes tilkjent salær hos statskassen.»
Til bruk for Høiesterett er avholdt bevisoptagelse ved Oslo byrett 23-24 september og 22 oktober 1937, hvorunder er avhørt som parter Chr. Askhavens hustru Augusta Askhaven og direktør for A/S Oslo Sporveier, Hj. Samuelsen, samt en rekke vidner, hvoriblandt stud. med. Nils Høgseth Nielsen og vognfører Berg, som begge allerede hadde avgitt forklaring under byrettssaken. Videre er av byretten opnevnt som medisinsk sakkyndig prosektor dr. med. Berner, professor dr. med. Harbitz og overlæge dr. med. Motzfeldt. Disse sakkyndige som har overvært en del av bevisoptagelsens rettsmøter, har besvart forskjellige av partene stilte spørsmål og iøvrig avgitt en rekke uttalelser, Harbitz og Motzfeldt i form av felleserklæringer. Til disse sakkyndiges erklæringer kommer jeg tilbake. Endelig er der tilveiebragt diverse andre dokumenter, særlig til belysning av trafikkforholdene på Stortorvet og annet steds. Disse siste oplysninger omtaler jeg ikke nærmere.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.
Det første spørsmål som melder sig til løsning er om Askhaven umiddelbart forut for sitt fall ved trikkesporene på Stortorvet ved den i saken omhandlede anledning 5 januar 1936 støtte hodet mot den vestgående sporvogns avrundede venstre hjørne, og om i bekreftende fall dette støt mot sporvognen er årsaken til den hjerneblødning som inntraff den 14 januar, 9 dager senere, og som har gjort Askhaven til invalid.
Slik som jeg ser oplysningene synes det mig allerede å være særdeles tvilsomt om Askhavens hode kan antas overhodet å være kommet i berøring med sporvognen. Byretten sees å legge til grunn at Askhaven støtte høire side av pannen mot vognen og bygger her på stud. med. Høgseth Nielsens forklaring. Dette vidne har også under bevisoptagelsen til bruk for høiesterettssaken forklart det samme med uttrykkelig tilføiende at han er
Side:405
sikker på at han «både så dette og hørte støtet». Men også vognføreren har under sin fornyede avhørelse under bevisoptagelsen med bestemthet fastholdt at Askhaven ikke kom i berøring med sporvognen og at han (vognføreren) hadde øinene på Askhaven hele den tid hvorom her er tale. At Høgseth Nielsen mener at han hørte støtet kan ifølge vognføreren skyldes forveksling med lyd fremkalt ved bremsning av vognen. Om det er Høgseth Nielsen eller vognføreren som har opfattet situasjonen riktig er ikke godt å avgjøre. Askhaven selv vites ikke i (le dager efter episoden på Stortorvet da han ennu var i vigør, å ha sagt noget om at han hadde støtt hodet mot vognen. Og når Høgseth Nielsen forklarer at han, såvidt forståes efterat Askhaven var kommet op på vognens plattform, så at Askhaven på høire side av pannen hadde «et rødt merke som efter et støt, men ikke noe skrubbsår eller nogen bloduttredelse,» kan jeg ikke anse dette som avgjørende. Ytterligere skal jeg imidlertid ikke opholde mig herved.
Selv om jeg med byretten hadde funnet å måtte anta at Askhaven hadde fått et slikt støt i hodet, vilde jeg nemlig ikke ha kunnet anse det tilstrekkelig godtgjort at det bestod nogen årsakssammenheng mellem støtet og den hjerneblødning som først opstod adskillig tid senere, nemlig den 14 s. m. Herom har jeg å si:
Det er selvsagt et overveiende medisinsk spørsmål hvorvidt den hjerneblødning som inntrådte den 14 januar er «traumatisk opstått» - er forårsaket ved det støt imot Sporvognen 9 dager forut som jeg ber Supponerer - eller om blødningen må antas å være opstått, som det i den medisinske sprogbruk lyder, «spontant», uten sammenheng med noget forutgående støt. Høiesterett vil derfor efter min mening her måtte legge vesentlig vekt på de sakkyndige lægers bedømmelse av årsaksforholdet. Det er i dette punkt til stede en viss divergens mellem det syn som på den ene side professor Harbitz og overlæge Motzfeldt, på den annen side prosektor Berner gir uttrykk for. Alle tre sakkyndige er enige om at det ikke er mulig å uttale sig med sikkerhet om årsakssammenhengen. Men den nyanse eller den forskjell er det i deres opfatning, at Harbitz og Motzfeldt anser en årsakssammenheng mellem støtet - hvis da Askhavens hode virkelig er kommet i berøring med sporvognen - og hjerneblødningen som mere fjerntliggende enn stemmende med Berners syn. Det er de uttalelser som er fremkommet efterat et fyldigere materiale er gjort tilgjengelig for de sakkyndige som sterkest interesserer. Jeg citerer her fra Harbitz og Motzfeldts felleserklæring av 20 oktober 1937: «Efter det foreliggende og under forutsetning av at Askhaven virkelig har støtt hodet, tør vi ikke utelukke muligheten av at støtet kan ha frembragt en rystelse av hodet (med litet fremtredende umiddelbare virkninger), som siden - 9 dager efter - kan ha gitt anledning til en såkalt «sen-blødning» i hjernen. At han var en eldre mann, muligens med skjøre pulsårer i hjernen, kan ha disponert herfor i nogen grad. Imidlertid kan dette efter vår mening ikke på nogen måte sies å være en sedvanlig eller sannsynlig følge av støtet; det kan blott medgis som en temmelig fjern mulighet; vi finner det adskillig mere sannsynlig at hjerneblødningen er
Side:406
spontant opstått.» Og i en tilleggsuttalelse av 30 s. m. fremhever disse læger at Askhavens hjerneblødning med sikkerhet må antas å være opstått på det sted i hjernen hvor de spontane blødninger optrer, og at de fleste tilfelle av «traumatisk sen-blødning» er optrådt i en annen region av hjernen enn den hvor Askhavens blødning har sittet, og fortsetter derefter: «Det er derfor ikke mulig å uttale sig med sikkerhet om den eventuelle årssakssammenheng. Den traumatiske oprinnelse er kun en fjern mulighet som ikke kan avvises.» Berner på sin side citerer i sin senest avgitte erklæring datert 23 november 1937 den sist refererte passus i Harbitz og Motzfeldts tilleggsuttalelse og sier derefter: «Jeg kan i det vesentlige være enig med dem i dette, men jeg må ta bort de to ordene «kun» og «fjern», slik at uttalelsen fra min side kommer til å lyde: Det er derfor ikke mulig å uttale sig med sikkerhet om den eventuelle årsakssammenheng. Den traumatiske oprinnelse er en mulighet, som ikke kan avvises.» Jeg legger til at Berner i en tidligere erklæring av 19 april 1937 har konkludert med å uttale at han ingen betenkelighet finner «ved å sette Askhavens invaliditet i direkte årsaksforhold til det støtet han fikk i høire del av panden.» Hvorvidt eller i hvilken grad det har vært Berners mening å modifisere denne uttalelse gjennem det svar til et avsnitt av de to andre lægers tilleggserklæring som jeg nettop har citert, er mig ikke klart.
Jeg mener efter dette at det ikke kan anses godtgjort eller tilstrekkelig sannsynliggjort at Askhavens hjerneblødning skyldes eller er å opfatte som en eftervirkning av det støt han måtte ha fått i hodet. Bygger man på Harbitz og Motzfeldts uttalelser, er dette uten videre klart: Disse to sakkyndige betegner det som «en fjern mulighet» (eller «en temmelig fjern mulighet») at blødningen skulde være en følge av et mulig støt og finner det «adskillig mere sannsynlig at hjerneblødningen er spontant opstått.» Og om man på den annen side henholder sig til prosektor Berners mere avdempede formulering som uttrykker det slik at slagtilfellets «traumatiske oprinnelse er en mulighet som ikke kan avvises,» så fører heller ikke dette til å anse en årsakssammenheng som fastslått med den grad av bestemhet eller sannsynlighet at en rettsavgjørelse kan baseres derpå.
Jeg nevner at selv om man vil anse A/S Oslo Sporveier underkastet bestemmelsene i §5 i den konsesjon som Oslo kommune har meddelt Christiania Sporveisselskab i 1905 - et spørsmål som jeg ikke behøver å ta standpunkt til - så kunde de nevnte bestemmelser efter min mening i intet tilfelle føre til at det her skulde være Sporveienes sak å bevise eller sannsynliggjøre at det ikke var nogen sammenheng til stede mellem det mulige støt og hjerneblødningen.
Idet jeg efter hvad jeg har anført legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at det hjerneslag som rammet Askhaven, er forårsaket ved et støt av hans hode mot sporvognen, må A/S Oslo Sporveier bli å frifinne, uten at det for resultatet er påkrevet å ta standpunkt til de andre spørsmål hvorom det i saken tvistes. Jeg tilføier at det både efter de sakkyndiges uttalelser og efter
Side:407
prosedyren må anses på det rene at Askhavens fall i gaten - et fall som overhodet ikke synes å ha bragt hans hode i berøring med gatelegemet - ikke kan antas å ha forårsaket hjerneblødningen.
Jeg vil imidlertid nevne at jeg, også hvis jeg motsatt av hvad jeg har fremholdt, var blitt stående ved å anse årsakssammenhengen mellem det påståtte støt i hodet og hjerneblødningen som tilstrekkelig konstatert, vilde ha votert for Sporveienes frifinnelse.
Jeg er enig med byretten i at det ikke kan antas å være utvist nogen uaktsomhet av Sporveienes funksjonærer. Og hvad angår spørsmålet om å anse kravet mot Sporveiene fra Askhavens side begrunnet i reglene om farlig bedrift, peker jeg på at uansett hvad man ellers måtte mene om utstrekningen av en sporveis ansvar, så kan det uheld som har rammet Askhaven eller den skade som er overgått ham ikke i noget tilfelle opfattes som en bedriftsulykke. sporvognen beveget sig ved den tid, da Askhaven i tilfelle støtte mot den, bare ganske sakte, efter foreliggende oplysninger neppe med større fart enn 5-7 km. i timen, en fart som gir adgang til med full utnyttelse av bremsene å stanse vognen så å si momentant. Sporvognens bevegelser innebar med andre ord ved den leilighet saken gjelder neppe mere av faremomenter enn et hestekjøretøi eller en sykkelrytter med sakte fart på samme sted. Derimot var det Askhaven selv som ved å løpe over skinnene på en måte og under forhold som omhandlet i byrettens domsgrunner iallfall i alt vesentlig bragte inn hvad situasjonen kan ha rummet av uheldig eller farlig. Og når dette - som jeg her supponerer - resulterte i en kollisjon som påførte Askhaven skade, antar jeg at han også av den her antydede grunn savner hjemmel for å kreve skaden erstattet av Sporveiene.
Jeg tilføier at jeg motsatt byretten antar at sporveisarrangementet på Stortorvet ikke kan sies å fremby sådan særlig fare for uheld eller ulykker som i og for sig skulde avgi grunnlag for erstatningskrav mot Sporveiene ved inntreffende kollisjoner eller lignende skadetilfelle, uten hensyn til vedkommende sporvogns fartshastighet eller de øvrige nærmere omstendigheter. Da jeg som nevnt anser Sporveienes frifinnelse gitt allerede ved det jeg tidligere har sagt om det utilstrekkelige bevis for en årsakssammenheng, skal jeg ikke gå nærmere inn på de sist berørte sider av saken.
A/S Oslo Sporveier har ikke nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger.
Domsslutning:
A/S Oslo Sporveier frifinnes. Salæret til den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Gunnar Eriksen, fastsettes til kr. 1000.
Kst. dommer Hjelm-Hansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer, byrettsdommer Winsnes og dommer Boye: Likeså.
Dommer Klæstad: Også jeg er kommet til samme resultat
Side:408
som førstvoterende. Jeg bygger resultatet på det grunnlag at det fra Askhavens side ikke er ført tilstrekkelig bevis for den nødvendige årsakssammenheng mellem det som hendte ham den 5 januar 1936 og hans hjerneblødning 9 (lager efter. Forsåvidt tiltrer jeg i alt vesentlig det som førstvoterende har anført. Da dette er tilstrekkelig til å begrunne Høiesteretts resultat, finner jeg ikke grunn til å uttale nogen mening om de subsidiære spørsmål som førstvoterende har berørt.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Berg: Likeså.
Av byrettens dom:
Saksøkeren, barbermester Askhaven, er født i mai 1875. Søndag den 5 januar 1936 ca. kl. 13 kom han fra kiosken på hjørnet av Karl Johans gate løpende bortover fortauget mot Vår Frelsers kirke, hvorfra han skulde over trikkeskinnene til opadgående sporvogns holdeplass ute i gaten for å ta «Sagene-Ring». Idet han skulde forlate fortauget, kom der en sporvogn fra Karl Johans gate og hindret ham fra å komme over. Han løp derfor noe tilbake på fortauet for å komme over bak denne vogns tilhenger Da han var kommet over nærmeste spor opdaget han at «Sagene-Ring» allerede hadde satt sig i bevegelse. Han så at han ikke kunde rekke over sporet foran denne og vilde derfor vike tilbake, men gled herunder på det glatte føre, blev et øieblikk stående og vakle, hvorpå han til slutt falt forover mot sporvognens venstre hjørne. Han tok for sig med den ene arm, men støtte allikevel høire side av pannen mot sporvognen. Han gikk så bakover på ryggen i gaten, men kom sig op igjen tilsynelatende uskadt og tok trikken hjem. Det er av sporvognsføreren forklart at Askhaven overhodet ikke var i berøring med vognen. Retten har ingen grunn til å tvile på at denne forklaring er avgitt i god tro, men legger til grunn forklaringen fra stud. med. Høgseth-Nielsen som stod foran tilvenstre på trikken og hadde iakttatt Askhaven den hele tid under de begivenheter som ovenfor er referert.
Den 14 januar om morgenen, mens han holdt på å klæ sig, falt Askhaven om på gulvet og blev hjulpet i seng. Han kunde da ikke snakke og blev i halvt bevisstløs tilstand ved middagstid innlagt på Akers sykehus. Ifølge en erklæring av 22 april 1936 fra overlæge Motzfeldt, frembød patienten alle tegn på en utbredt og meget alvorlig hjerneblødning. I erklæringens konklusjon blev tilstanden betegnet som «100 % invaliditet - med liten utsikt til bedring». Efter det senere oplyste er forholdet fremdeles nogenlunde uforandret.
Fra saksøkerens side er gjort gjeldende at Askhaven tidligere alltid har vært frisk, og at det ikke kan påvises nogen annen foranledning til sykdommen enn den ved sammenstøtet med sporvognen forvoldte skade. Han bygger sporveiens ansvar vesentlig på følgende: 1. Uaktsomhet fra funksjonærers side. - - - 2. Sporveien har objektivt ansvar uten hensyn til skyld. I denne forbindelse er videre fremholdt, at de her omhandlede holdeplasser er anbragt rett overfor hverandre, således at publikum er henvist til alltid å måtte passere bak en og foran en annen vogn, samt at trafikken av vognene her er meget tett. 3. Konsesjonsvilkårenes §5 (konsesjonen av 1905) - - - som lyder: «Selskapet - - - har Forpligtelse til at erstatte al den Skade, som ved Befordring på Sporveien tilføies Personer eller Gods, hvad
Side:409
enten disse befordres på Sporveien eller ikke - - - For denne Forpligtelse kan Selskabet kun befri sig, naar det beviser, at skaden enten skyldes et. uafvendeligt Tilfælde, eller er foraarsaget af den Skadelidte selv eller af nogen anden, som paa de betræffende Tidspunkt ikke stod i Selskabets Tjeneste.»
Retten skal bemerke: - - - I en felleserklæring av 3 februar 1937 har professor Harbitz og overlæge Motzfeldt gitt følgende konklusjon: «Tar man i betraktning på den ene side at hr. Askhaven virkelig har fått et støt i hodet den 5 januar 1936 og er rammet av en hjerneblødning 9 dage senere den 14 januar, samt på den annen side, at der i dette tilfelle ikke er påvist nogen av de vanlige sykelige forandringer som pleier ligge til grunn for spontane hjerneblødninger, mener vi at det er adskillig sannsynlighet for at hjerneblødningen, der har betinget hans invaliditet, er av traumatisk art, d.v.s. skyldes støtet i hodet den 5 januar. Sikkert kan vi ikke uttale dette, dels fordi hr. Askhaven er en eldre mann hos hvem en spontan hjerneblødning lett kan tenkes opstått; dels fordi traumatiske hjerneblødninger, optredende sent efter et støt, er en sjelden forekomst, og især hvor den har sitt sæte som det er tilfelle her, i de indre dele av hjernen på det karakteristiske sted for spontane hjerneblødninger».
Efter ha påhørt forklaringene i retten - - - uttalte de sakkyndige at alene det psykiske sjokk den 5 januar ikke kunde ha foranlediget hjerneblødningen den 14 s. m., og at selve fallet - slik som det blev beskrevet - neppe heller kunde tilskrives en sådan følge. Et støt med hodet mot sporvognen måtte derfor praktisk talt være betingelsen for en årsakssammenheng mellem begivenheten den 5 januar 1936 og hjerneblødningen. De sakkyndige uttalte videre at meningene om slike sen-traumatiske blødninger var delte, men at forekomst av sådanne dog var akseptert, og at de derfor ikke vilde utelukke muligheten av en årsakssammenheng i det foreliggende tilfelle. - - I sin før nevnte erklæring av 3 februar 1937 har de anført følgende: «Det viser sig at han har et normalt blodtrykk (ca 120-125 systolisk): der var under opholdet på sykehuset ingen tegn på forstørrelse av hjertet og heller ikke tegn på nyresykdom. Ved undersøkelse av ham den 2 februar d. å. kunde vi heller ikke finne tegn på arteriosclerose eller åreforkalkning i de utvendige pulsårer; men det er dermed slett ikke utelukket at han kan ha arteriosclerose endog i betydelig grad i forskjellige gebeter av pulsåresystemet.»
Efter dette og de i retten avgitte oplysninger om at Askhavens helbredstilstand alltid har vært utmerket, antar retten at det må sies å være ført tilstrekkelig bevis fra Askhavens side for en årsakssammenheng mellem kollisjonen 5 januar 1936 og den ved hjerneblødningen 14 s. m. foranledigede skade. Det bemerkes at noget absolutt avgjørende bevis i slike tilfeller vanskelig kan føres, og at man derfor oftest må nøle sig med et sannsynlighetsbevis, hvis styrke kan være høist forskjellig. Men retten mener å være på den riktige side ved å la den her foreliggende usikkerhet gå i skadelidtes favør. Det henvises i denne forbindelse til Stang: Skade voldt av flere (side 47) hvor det fremholdes at man ofte må nøie sig med et svakt bevis for årsakssammenhengen.
Spørsmålet blir da videre om det kan påføres sporveien eller dens folk noget ansvar for kollisjonen eller om skylden for denne ligger hos Askhaven selv. Herom bemerkes:
Ad. I. Nogen uaktsomhet fra funksjonærenes side kan ikke finnes å foreligge. - - -
Side:410
Ad. II og III. Sporveiens objektive ansvar - uten hensyn til skyld. Stang fremholdt i 1919 i sin bok Erstatningsansvar (side 275) at vår domspraksis dengang i det hele syntes å gå i retning av at sporvogner ikke hadde ansvar for skade voldt ved overkjørsel, medmindre det var vist uaktsomhet av selskapet eller dets folk. Han uttalte imidlertid som sin opfatning, at også sporvogner burde ha ansvar uten rettsbrudd og henviste i denne forbindelse til konsesjonsbestemmelsene, som den skadelidende måtte kunne påberope sig. Det kan kanskje være et spørsmål om ikke domspraksis i de forløpne ca 17 år har forandret sig i retning av den av Stang hevdede opfatning. Det henvises herom særlig til høiesterettsdommer i Rt-1926-899, Rt-1927-651 og Rt-1936-298, samt til dommer Henry Larsens av dommer Aars tiltrådte bemerkning i en i Rt-1933-817 referert dom.
Det tør imidlertid være ufornødent å avgjøre dette generelt med henblikk på det foreliggende tilfelle. Retten finner nemlig at forholdene ved sporveissløifene på Stortorvet - arrangementet i forbindelse med den store trafikktetthet - gir tilstrekkelig grunnlag for et erstatningsansvar for sporveien ved en påkjøring som den her omhandlede, idet ordningen efter rettens opfatning medfører en viss fare for at uhell eller ulykker kan inntre. Man henviser til de fremlagte skisser, som i sig selv er ganske gode bevis herfor, og skal for øvrig påpeke at holdeplassene hvor ulykken skjedde er anbragt jevnsides, mens de ved sterkere trafikk regelmessig bør søkes anbragt på hver sin side av en kryssende gate eller i en viss avstand fra hinannen. Dertil kommer, at sløifen her ikke tillater at den ene vogns forpart kommer jevnsides med den møtende vogns akterstell, men nødvendiggjør at vognen må stanse noget innenfor, således at den må være i større eller mindre grad i bevegelse i det øieblikk den atter kommer klar av den annen vogns bakparti. Det er mulig at arrangementet vanskelig kan bli anderledes, men dette er en omstendighet som ikke kan befri sporveien for ansvar, når de med ordningen forbundne faremomenter er så fremtredende som her. Den i Rt-1936-298 flg. refererte høiesterettsdom syntes å omhandle forhold, som i nogen grad kan sammenlignes med forholdene i nærværende sak.
Det blir efter dette overflødig å drøfte hvorvidt ansvar kan pålegges sporveien også efter konsessjonsvilkårenes §5.
Spørsmålet blir derefter om Askhaven selv har gjort sig skyldig i nogen uaktsomhet til fremkallelse av ulykken. Retten finner å måtte besvare dette spørsmål bekreftende. Det må betegnes som en stor uaktsomhet av en 61 års gammel mann å løpe bakom en trikk på den måte som skjedd og på glatt føre samt på et sted hvor han hadde sin daglige gang og måtte kjenne situasjonen. Og dette bør få virkning på hans erstatningskrav. At sporveiens ansvar ikke bygger på rettsbrudd antas ikke å hindre en fordeling av skaden efter de almindelige rettsgrunnsetninger, som har fått uttrykk blandt annet i straffelovens ikrtrl. §25. Se også Stang: Skade voldt av flere, side 216. Se Rt-1937-563, Red.
Retten er kommet til at en likelig fordeling av skaden kan være passende.