Rt-1938-707

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1938-10-06
Publisert:	Rt-1938-707
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 175.
Parter:	Staten v/Finansdepatementet (overrettssakfører Axel Heiberg jnr. til prøve) mot A/S Bogstadveien 15, Oslo (advokat Alf Anonsen).
Forfatter:	Næss, Hjelm-Hansen, Winsnes, Evensen, Bonnevie, Lie
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1910) §47, Byskatteloven (1911) §38c, §40, §41, §101, Skatteloven (1911) §38, §38

Dommer Næss: I denne sak er av Oslo byrett den 22 januar 1936 avsagt sådan dom: «Den av A/S Bogstadveien 15 nedlagte påstand tas ikke til følge. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Eidsivating lagmannsretts dom av 24 november 1937 har sådan domsslutning: «Den foretatte ligning av A/S Bogstadveien 15 for 1934-1935 kjennes ulovlig. Ved ny ligning blir å iaktta ved inntektsansettelsen at avskrivning på selskapets eiendom Bogstadveien 15 skjer overensstemmende med regnskap og selvangivelse, eventuelt ved ligningsmyndighetenes skjønn. Utpantningen av 12 oktober 1934 stadfestes for det beløp som måtte fremkomme ved ny ligning, men opheves for øvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er av Staten ved Finansdepartementet med tillatelse av Høiesteretts kjæremålsutvalg innbragt for Høiesterett hvor den ankende part har nedlagt sådan påstand: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. A/S Bogstadveien 15 dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten og Høiesterett, herunder salær til regjeringsadvokaten for lagmannsretten.»

For A/S Bogstadveien 15 er nedlagt sådan påstand: «I. Prinsipalt: At lagmannsrettens dom stadfestes. II. Subsidjært: At der i Høiesteretts dom gis ligningsmyndighetene anvisning på ny ligning, hvorunder for skatteåret 1934-1935 blir å iaktta ved inntektsansettelsen, at avskrivning på selskapets eiendom Bogstadveien 15 finner sted på den del der er bortleiet til butikker, kontorer og pensjonat med beløp kr. 4.502,42 eventuelt ved ligningsmyndighetenes skjønn. III. Ytterligere subsidiært: At der i Høiesteretts dom gis ligningsmyndighetene anvisning på ny ligning, hvorunder blir for samme skatteår å iaktta ved inntektsansettelsen at særskilt avskrivning finner sted på de tekniske anlegg (varme-, sanitær- og heiseanlegg) i Bogstadveien 15 med beløp kr. 6.657,61, eventuelt ved ligningsmyndighetenes skjønn.

Side:708

IV. At A/S Bogstadveien 15 hos Staten tilkjennes omkostninger for lagmannsrett og Høiesterett.»

Angående sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til de foregående retters domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er som det fremgår bygget på byskattelovens §40, jfr. §41 og aksjelovens §47. I ankeerklæringen bestrides riktigheten herav under henvisning til Rt. for 1934 side 885. Det anføres at «forutsetningen for at årsregnskapet skal følges er at det er opgjort overensstemmende med gjeldende rettsregler. Der foreligger derfor en åpenbar petitio principii. Hvis der kan kreves avskrivning på leiegårder, så skal et årsregnskapet følges, hvori sådan avskrivning har funnet sted. Spørsmålet blir derfor om sådan avskrivning kan skje, ikke om regnskap er opgjort med sådan avskrivning. Det bestrides at der kan forlanges avskrivning på leiegårder.»

Saken foreligger i samme skikkelse for Høiesterett som for de foregående instanser.

Jeg antar at anken må gis medhold. Angående rekkevidden av bestemmelsene i byskattelovens §40, jfr. §41 og aksjelovens §47 like overfor de almindelige bestemmelser om inntektsligning og om adgang til avskrivning for verdiforringning ved slit og elde av visse formuesgjenstander i de foregående paragrafer i byskatteloven, spesielt §38c, henviser jeg til den i ankeerklæringen citerte Høiesterettsdom i Rt. for 1934 side 885 og videre til Rt. samme år side 929. Jeg er enig med departementet i at det ved disse dommer må ansees avgjort at bestemmelsene i byskattelovens §40, jfr. §41 og aksjelovens §47, ikke berettiger til avskrivning i strid med de foregående almindelige bestemmelser i byskatteloven. Hvad angår den av lagmannsretten påberopte høiesterettsdom i Rt. for 1921 side 703 var det i saken på det rene at bedriften hadde krav på avskrivning og spørsmålet gjaldt alene om det da forelå grunnlag for en skjønnsmessig nedsettelse av den bokførte avskrivning, et spørsmål som ikke foreligger i vårt tilfelle.

Med hensyn til spørsmålet om avskrivning i det foreliggende tilfelle kan forlanges i henhold til byskattelovens §38c, er jeg kommet til samme resultat som byretten, hvis begrunnelse jeg også i det vesentlige kan tiltre. Jeg må anse det avgjort ved den i Rt. for 1937 side 271 citerte høiesterettsdom vedkommende Harbitz gate 2 at det for almindelige leiegårder ikke er adgang til ved inntektsbeskatningen å gjøre fradrag for slit og elde av gården i dens helhet eller for så vidt angår sådanne tekniske innretninger av mere begrenset varighet som de der omhandlede sanitære anlegg eller lignende innretninger. Dette spørsmål må såvidt skjønnes løses på samme måte i det foreliggende tilfelle. Det kan ikke gjøre nogen forskjell forsåvidt at det er et aksjeselskap som driver gården. Hvis det kan innvendes noget mot den således ved lov og rettsbruk som jeg må anta fastslåtte skatterettslige behandling av leiegårder i her omhandlede henseende, mener jeg det er et spørsmål som må interessere lovgivningsmakten og ikke domstolene. Foruten det subsidiære krav på avskrivning for de til gården knyttede tekniske anlegg som jeg allerede

Side:709

har tatt standpunkt til, gjør A/S Bogstadveien 15 videre subsidiært krav på avskrivning for den del av gården som utleies til forretningsbruk og til pensjonat. Jeg er også i dette spørsmål enig med byretten. Jeg antar med den at gården som helhet er å betrakte som en leiegård og at det da ikke har hjemmel i skatteloven å tilstede avskrivning for de deler som brukes anderledes. Jeg henviser for et beslektet forhold til høiesterettsdom i Rt. for 1926 side 921.

Jeg stemmer efter det anførte for stadfestelse av byrettens dom. Saksomkostninger finner jeg efter omstendighetene ikke at det er grunn til å tilkjenne.

Domsslutning:

Byrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten og Høiesterett tilkjennes ikke.

Kst. dommer Hjelm-Hansen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Ekstraordinær dommer byrettsdommer Winsnes og dommerne Evensen og Larssen: Likeså.

Dommer Bonnevie: Likeså. Mitt syn på tolkningen av byskattelovens §40 har jeg gjort rede for i mitt dissenterende votum i den av førstvoterende nevnte dom i Rt. for 1934 side 883 flg. og min personlige mening på dette punkt er fremdeles den samme som dengang. Men de to høiesterettsdommer av 1934 har jo nu avgjort spørsmålet i motsatt retning og jeg bøler mig for disse prejudikater.

Dommer Lie: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Av byrettens dom:

Selskapet har oplyst, at der i 1931 av de tre anlegg: Mandalsgatens høvleri, Osterhaugsgatens Høvleri og Lørenskog Bruk A/S (senere læge Kr. Wiese) blev dannet et aksjeselskap med en kapital på kr. 3.000, hvis formål var å innkjøpe, bebygge og drive eiendommen Bogstadveien 15 samt hvad dermed måtte stå i forbindelse (se vedtektenes §1,). Bygningens samlede kostende har utgjort kr. 488.328,79 og prisen på tomten kr. 80.000. Bygningens tekniske anlegg (varme-, sanitær- og heiseanlegg) er oplyst å utgjøre respektive kr. 57.836,65 og kr. 18.250 eller tilsammen kr. 76.086,65.

Selskapet hevder, at det for omhandlede avskrivning har direkte lovhjemmel i byskattelovens §38, første punktum, jfr. samme pagrafs post c. Til fradrag kommer efter denne bestemmelse alle utgifter, der skjønnes å være pådratt til inntektens erhvervelse. Blandt disse utgifter er efter paragrafens post c ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse av skib, båtnøst, anlegg, maskiner, for driften av gårdsbruk nødvendige hus og lignende betydelige driftsmidler, der er bestemt til varig bruk. A/S Bogstadveien 15, hvis eiendom forringes med hvert år, må klarligvis være et driftsmiddel på selskapets hånd og går direkte inn under den nevnte bestemmelse. Motparten må i ethvert fall ha bevisbyrden for det motsatte. Under foreldelse hevdes efter rådende rettspraksis å gå tiltagende utidsmessighet. Dette må i spesiell grad gjelde eiendommen Bogstadveien 15 med alle dets moderne tekniske hjelpemidler: Koldt og varmt

Side:710

vann, W. C., centralvarmeanlegg, to søppelforbrennizgsovner, elektrisitet, gass, m.v. Alle disse innretninger slites og kan bli økonomisk ubrukbare og helt utidsmessige. En moderne gård er på grunn av den rivende tekniske utvikling ingen fast verdi, men kan løpet av få år bli avlegs. Ved siden av lovens ord har selskapet også henvist til rettspraksis. Oslo kommune har i dette spørsmål kjempet på en stadig vikende front. Ved Høtesteretts dom i Rt-1920-884 (Continentaldommen), blev det avgjort, at hotell- og restaurasjonsbygning er et driftsmiddel og at amortisasjonsfradrq for verdiforringelse ved slit og elde tilkommer et sådant anlegg efter skattelovens §38. Spørsmålets stilling for almindelig våningshus blev holdt utenfor i denne dom. Selskapet har videre henvist til Høiesteretts dom i Rt. for 1926 s. 713-715 (Wattgården), hvor der ikke blev sondret eftersom bortleien skjedde til kontorer eller til beboelse. Selskapet har videre for sitt standpunkt påberopt sig advokat Per Ryghs uttalelse i sin bok om «Formue og Inntekt» s. 416-417 og advokat Arne Ryghs forelesninger over «Formues- og inntektsskatt» 1933 s. 60 samt kontorchef i Rikeskattestyret Wielgolaskis anførsel i Tidsskrift for Revisjon nr. 1 for 1933 p. 6. Selskapet har videre henvist til Byskattelovens §40 (jfr. §41). Efter denne paragrafs annet ledd skal der lignes efter den skattepliktiges årsregnskap, når dette er basert på ordentlig forretningsførsel. Og aksjelovens bestemmelse i §47 tredje ledd påbyr uttrykkelig avskrivning for forringelse ved alder og slit og undlatelse herav er forbundet med straffeansvar, se samme lovs §101. Når det fra ligningsmyndighetens side er anført, at Bogstadveien 15 ikke er nogen forretningsgård, er herimot av selskapet gjort gjeldende, at dens 1. etasje er bortleiet til forretningslokaler og dens 2. etasje til pensjonat, mens de øvrige 6 etasjer er optatt av 2-værelsers familiebekvemmeligheter. På den i eiendommen nedlagte kapital ca kr. 570.000, faller en årlig leieinntekt av kr. 53.255, hvorav kr. 33.615 på beboelsesleilighetene og kr. 19.640 på butikker, kontorer og pensjonat. Butikker og kontorer i 1. etasje omfatter et areal av 322,90 m2, pensjonatet i 2. etasje et areal av 241,10 m2, tilsammen 564 m2 . Beboelseleilighetene i de øvrige 6 etasjer omfatter tilsammen 1.420,75 m2 . Gården ligger i et utpreget forretningsstrøk og med samtlige leiere er der inngått 20 årige leiekontrakter. Subsidlært har selskapet hevdet, at avskrivning på dets eiendom må finne sted på den del, der er bortleiet til butikker, kontorer og pensjonat. - - -

Det kan efter selskapets mening heller ikke være noget til hinder for å skille mellem de tekniske anlegg og andre deler av en eiendom. Selskapet har derfor atter subsidiært krevet særskilt avskrivning på bygningens tekniske anlegg (varme-, sanitær- og heiseanlegg). - - -

Retten skal bemerke: Efter byskattelovens §38c skal til avdrag i bruttoinntekten komme ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse av skib, båtnøst, anlegg, maskiner, for driften av gårdsbruk nødvendige huser og lignende betydelige driftsmidler, der er bestemt til varig bruk. Efter hittil gjeldende praksis har almindelige leiegårder ikke vært antatt å kunne komme inn under denne bestemmelse. Denne praksis synes efter rettens opfatning vel forenlig med lovens bestemmelser i dens nuværende form, og må også antas å finne støtte i lovens forarbeider, se således Skattelovkomitéens innstilling av 1911 s. 126 og Odelstingsinnstilling XIII A for 1920 s. 18. Domstolene synes også ved enkelte anledninger å ha gitt sin tilslutning til den årelange praksis. I ethvert fall kan man ikke finne, at der ennu er falt nogen avgjørelse, som bryter med denne praksis.

Side:711

Spesielt vil man ha bemerket, at Høiesteretts dom i Wattsaken - Rt-1926-713-715 - ikke således som av selskapet synes hevdet - kan tas til inntekt for dets standpunkt i denne sak. Nevnte dom antas alene å ha avgjort, at amortisasjon tillates ved forretningsgård også når denne er utleiet, idet en sådan eiendom også gjennem utleie i skatterettslig henseende må ansees som en bedrift eller forretning. Den nevnte praksis er senest oprettholdt av Oslo byrett i dom av 30 november 1933 (Hazeland mot Oslo kommune), en dom, som under dissens er stadfestet av Oslo overrett den 20 desember 1934. Denne dom er påanket til Høiesterett.

Retten finner å måtte innta det samme standpunkt som her er hevdet av overretten. Bogstadveien 15 kan efter rettens mening ikke karakteriseres som nogen forretningsgård. Man henviser forsåvidt til, at såvel inntektene som arealet for de 6 etasjer med almindelige leiligheter er vesentlig større enn for 1. etasje og også for 1. og 2. etasje tilsammen. Man kan heller ikke finne, at der for denne eiendoms vedkommende foreligger nogen sånne spesielle forhold, der skulde tilsi, at den stilles i nogen særklasse av leiegårder. Man er således enig med Regjeringsadvokaten i, at A/S Bogstadveien 15 ikke qua aksjeselskap bør ha nogen større rett med hensyn til amortisasjon enn en almindelig eier. Idet retten heller ikke finner, at bestemmelsen i Aksjelovens §47 kan tillegges nogen avgjørende vekt, kommer man til det resultat, at saksøkerens prinsipale påstand om amortisasjon ikke kan tas til følge.

Rettens ene sakkyndige medlem, ingeniør Frimann Dahl, vil ha uttalt at han i alt vesentlig kan tiltre de bemerkninger, som er fremkommet fra overrettens dissenterende medlem i saken Hazeland-Oslo kommune. Men i motsetning til denne finner hr. Frimann Dahl å burde bøie sig for den årelange praksis, som hittil har fått støtte av domstolene.

Med hensyn til saksøkerens subsidlære påstander om avskrivning henholdsvis for den del som er bortleiet til butikker, kontorer og pensjonat og for de tekniske anlegg, finner retten heller ikke å kunne ta nogen av disse påstander til følge. Man antar at gården må betraktes, som en enhet og at spesiellt tekniske anlegg i en leiegård ikke kan betraktes som selvstendige anlegg, men er en integrerende del av gården. Man er enig med saksøkte i, at de av selskapet i denne forbindelse påberopte veiledende regler fra Riksskattestyret ikke har nogen betydning for dette spørsmåls avgjørelse. - - -

Av lagmannsrerettens dom:

Lagmannsretten skal bemerke: Hvad først angår anvendelsen av byskattelovens §38 in. jfr. litra c er man enig med byretten i, at Bogstadveien 15 må ansees som en leiegård og ikke som en forretningsgård, da den overveiende tjener til beboelse. Efter den ovennevnte høiesterettsdom kan da §38 ikke få anvendelse. Derimot antar lagmannsretten, at den omhandlede avskrivning må tas til følge ved ligningen i henhold til byskattelovens §40, jfr. §41 samt aksjelovens §47. Efter den første bestemmelse har en bokførselspliktig næring krav på å bli lignet overensstemmende med sitt regnskap, for såvidt dette er opgjort overensstemmende med de grunnsetninger der gjelder for en ordentlig forretningsførsel. Herved iakttas bl.a. efter litra b, at avskrivning på verdien av anlegg, maskiner og deslike som følge av forringelse ved slit og foreldelse kommer til fradrag ved beregningen av utbyttet, derimot tas ikke hensyn til ekstraordinære op- eller nedskrivninger av verdien av faste eiendommer. Efter bylovens §41 ansettes aksjeselskapers inntekt overensstemmende hermed. Og i aksjelovens §47 bestemmes:

Side:712

«Anlegg, maskiner, skiber og andre gjenstander, som vedvarende er bestemt til forretningens drift, kan, uansett sin nuværende ringere verdi, opføres med anskaffelsesprisen, såfremt der fradras en til deres årlige forringelse ved alder og slit svarende sum eller et hertil svarende beløp årlig avsettes til et særskilt fornyelsesfond.» Ved Høiesteretts dom i Rt-1921-703 er det fastslått, at skattelovens bestemmelser i dette punkt må sammenholdes og fortolkes overensstemmende med bestemmelsene i aksjelovens §47. At gården Bogstadveien 15 er en gjenstand, «som vedvarende er bestemt til forretningens drift», er formentlig ikke tvilsomt. Selskapet er stiftet for å innkjøpe, bebygge og drive gården og har intet annet driftsmiddel. Selskapets styre var da forpliktet til å foreta avskrivning, og denne må respekteres ved ligningen. Skulde man i nærværende tilfelle tilsidesette denne særregel for aksjeselskaper måtte man sette selve aksjeselskapsformen ut at betraktning. Imidlertid må der antas å foreligge et fullt gyldig aksjeselskap. - - -

Lagmann Krog tiltrer under nogen tvil flertallets resultat og begrunnelsen derfor. Det kan innvendes at det på denne måte blir liten sammenheng i rettsreglene, og at adgangen til proformaarrangements blir altfor lett for den huseier som ønsker å komme utenom konsekvensene av Hazelanddommen. Men avgjørende må det efter min mening være, at regnskapet ikke vilde gi et riktig inntrykk av selskapets virkelige stilling, hvis man undlot å avskrive, og derfor vilde komme i strid med aksjerettslige grunnsetninger og god forretningsskikk. - - -