Rt-1939-847
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1939-12-12 |
| Publisert: | Rt-1939-847 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 126 B |
| Parter: | A/S Bergans Meis og Ryggsekk (advokat Knut Anonsen) mot 1. A/S Kolbjørn Knutsen & Co. 2. Bredesen & Jørgensen (advokat Ø. Thommessen) 3. Jørgen Jørgensen (advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Schjelderup, Broch, Larssen, Næss, Rivertz |
| Lovhenvisninger: | Patentloven (1910) §1, Tvistemålsloven (1915) §362, §366, §16, §2, §373, §54 |
Dommer Schjelderup: Saksforholdet fremgår av Oslo byretts dom av 25 januar 1938 med sådan domsslutning: «De saksøkte
Side:848
Bredesen & Jørgensen, A/S Kolbjørn Knutsen & Co. og Jørgen Jørgensen frifinnes for A/S Bergans Meis og Ryggsekk, dets tiltale. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
I tillegg til byrettens saksfremstilling er det for Høiesterett uimotsagt anført at A/S Kolbjørn Knutsen & Co. i adskillige år hadde forarbeidet og solgt beltesekker eller vesker da selskapet i 1932 begynte å forsyne veskene eller et av rommene i dem med glidelås under klaffen. Dette gjorde Knutsen med Bergan-selskapets eller dets innehaver, Sverre Youngs vitende, idet glidelåsene blev kjøpt hos Young. I 1936 begynte så Bergan-selskapet selv å fremstille beltevesker. Samtidig anla det inngrepssak mot de tre andre firmaer, og påberopte sig som grunnlag det her omprosederte patent.
A/S Bergans Meis og Ryggsekk har med Kjæremålsutvalgets samtykke påanket byrettens dom direkte til Høiesterett. Det fremholdes i ankeerklæringen at byrettens flertall har tatt feil når de ikke har ansett de i saken omhandlede «beltesekker» som inngrep i den ankende parts patent.
Følgende påstand er nedlagt: «I hovedsøksmålet: A/S Kolbjørn Knutsen & Co., Bredesen & Jørgensen og Jørgen Jørgensen kjennes i forhold til A/S Bergans Meis og Ryggsekk uberettiget til å fremstille, falholde eller forhandle ryggsekker - herunder beltesekker - hvorved der i tillegg til den vanlige klafflukking anbringes langs randen av lommen en glidelås som hindrer lommekanten fra å synke ned på midten. For så vidt angår de i. stevningen under punkt 2-3 nedlagte påstander, hjemvises saken til fortsatt behandling ved byretten. A/S Kolbjørn Knutsen & Co., Bredesen & Jørgensen og Jørgen Jørgensen tilpliktes å betale til A/S Bergans Meis og Ryggsekk sakens omkostninger for byretten og Høiesterett med et tilstrekkelig beløp».
Ankemotpartene, Bredesen & Jørgensen og Jørgen Jørgensen har påstått byrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett.
Den tredje av motpartene, A/S Kolbjørn Knutsen & Co. har under henvisning til tvistemålslovens §362 og §366, 2. ledd nr. 1. erklært motanke, idet det hevdes at det i saken omhandlede patent nr. 47.386 efter patenflovens §1 ikke burde vært meddelt og følgelig må kjennes ugyldig efter patentlovens §16. Selskapet har nedlagt følgende påstand: «1. At norsk patent nr. 47.386 kjennes ugyldig. 2. At byrettens dom for øvrig stadfestes. 3. At A/S Kolbjørn Knutsen & Co. hos den hovedankende part tilkjennes saksomkostninger såvel for byretten som for Høiesterett.»
Motanken som er erklært den 6 juli 1938 er uttatt efter ankefristens utløp, jfr. tvistemålslovens §362. Den ankende part påstår motanken avvist, idet han under henvisning til tvistemålslovens §362 og §373 hevder at motparten ikke har ankerett. Han fremholder at «lovens §362 gir anledning til motanke selv om vedkommende part har frafalt sin ankerett, oversittet ankefristen eller manglet selvstendig ankerett på grunn av ankegjenstandens verdi. Derimot gir ikke loven noen motankerett
Side:849
når vedkommende part av andre grunner mangler ankerett, og det er det som er tilfelle her. Under hovedforhandlingen for byretten nedla den motankende part påstand om frifinnelse, idet påstanden prinsipalt blev bygget på at det ikke var begått patentinngrep og subsidiært at patentet ikke var gyldig. Byrettens flertall tok den prinsipale innsigelse til følge og uttalte sig derfor ikke om patentets gyldighet under henvisning til motsøksmålets karakter. All den stund byrettens dom falt overensstemmende med ankemotpartenes prinsipale påstand, hadde disse ingen ankerett, og den omstendighet at det er erklært anke av den i byretten tapende part kan ikke forandre dette forhold.»
Den ankende part har i henhold hertil prinsipalt påstått:
«I motsøksmålet: Prinsipalt: Den av A/S Kolbjørn Knutsen & Co. erklærte motanke avvises. Subsidiært: A/S Bergans Meis og Ryggsekk frifinnes. I begge tilfelle: A/S Kolbjørn Knutsen & Co. tilpliktes å betale A/S Bergans Meis og Ryggsekk saksomkostninger for byretten og Høiesterett».
Med hensyn til påstanden om avvisning av motanken skal jeg bemerke: For byretten anførte A/S Kolbjørn Knutsen & Co. i sitt tilsvar til stevningen bl.a.: «Saksøkte reiser derhos ex tuto motsøksmål med påstand om at norsk patent nr. 47.386 kjennes helt eller delvis ugyldig, idet det efter forskriftene i patentlovens §1 og §2 ikke burde ha vært meddelt. Påstanden om frifinnelse i hovedsøksmålet vil derfor subsidiært bli bygget også på dette grunnlag». I henhold hertil blev følgende påstand nedlagt: «I hovedsøksmålet: At saksøkte A/S Kolbjørn Knutsen & Co. frifinnes og tilkjennes saksomkostninger. I motsøksmålet: At norsk patent nr. 47.386 kjennes ugyldig og at hovedsaksøkeren A/S Bergans Meis og Ryggsekk ilegges motsøksmålets omkostninger».
Om påstanden om patentets ugyldighet uttalte byrettens flertall - efter å ha votert for de saksøktes frifinnelse i inngrepssaken: «Efter dette resultat behøver retten ikke uttale sig om patentets gyldighet, og motsøksmålet er også kun subsidiært anlagt».
I erklæringen om motanke overfor byrettens dom uttaler A/S Kolbjørn Knutsen & Co. bl.a.: «Firmaet vil for Høiesterett prinsipalt gjøre gjeldende den for byretten som subsidiær fremsatte påstand, at anbringelsen av den på forhånd vel kjente anordning, glidelåsen, på en ryggsekklomme ikke innebærer noen patenterbar opfinnelse, og at det norske patent nr. 47.386 derfor efter patentlovens §1 ikke burde være meddelt og følgelig må kjennes ugyldig efter patentlovens §16». I henhold hertil har selskapet for Høiesterett nedlagt den foran gjengitte påstand om 1. at patentet kjennes ugyldig og 2. at byrettens dom for øvrig stadfestes.
Som jeg har gjort rede for nedla altså A/S Kolbjørn Knutsen & Co. ugyldighetspåstand for byretten, men opnådde ikke at dennes flertall tok standpunkt til påstanden, hvilket hadde vært det naturlige, idet denne påstand fører videre enn til Knutsens frifinnelse i inngrepssaken. Når Knutsen under disse forhold i sin motankeerklæring har oprettholdt påstanden om å få avgjort
Side:850
spørsmålet om patentets gyldighet, må det efter tvistemålslovens §366 være adgang hertil. Efter bestemmelsens 2. ledd nr. 1 kan man for ankedomstolen inndra krav på fastsettelsesdom efter §54 når det gjelder et forhold som er omtvistet under saken og kan være avgjørende for anken. Søksmål for å få fastslått at et patent er ugyldig går nettop ut på å få dom for «at et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til», tvistemålslovens §54, jfr. Hagerups Civilprocess 3. utgave I, s. 346, hvor det i avsnittet om hvad slags saker fastsettelsessøksmål omfatter uttrykkelig er nevnt bl.a. «rettsforhold, utspringende av patentrett».
Jeg går dermed over til ugyldighetssaken.
Til støtte for sin påstand om at norsk patent nr. 47.386 representerer en opfinnelse, har den ankende part - forsåvidt forståelsen av patentlovens §1 angår - fremhevet en uttalelse av førstvoterende i Haastedsaken ( Rt-1935-1033): at det for at en opfinnelse skal sies å foreligge ikke kan stilles store krav med hensyn til det fremskritt i forhold til teknikkens tilstand på patentansøkningens tidspunkt som for så vidt trenges. Om denne uttalelse, som forøvrig professor Knoph (Åndsretten s. 219 note 2) har heftet sig ved som mindre heldig, tror jeg nok man kan si at den i likhet med svært mange generelt formede dommeruttalelser iallfall i noen grad er preget av særegenhetene ved den spesielle sak under hvis behandling den er fremkommet. For bedømmelsen av det her omprosederte patent forekommer det mig da at man får mer av positiv veiledning gjennem den karakteristikk av en virkelig kombinasjonsopfinnelse som Knoph i tilslutning til tysk og engelsk patentrett - har uttrykt slik (Åndsrettens s. 280): Tanken på kombinasjonen må ikke ha ligget langs landeveien. Den nye og ukjente effekt den frembringer må ikke være en ren og skjær addisjon av virkningene av dens kjente elementer.
I det foreliggende tilfelle bestod den tekniske opgave i å hindre den brede baklommen på en ryggsekk fra å legge sig i folder eller «lepe», så det som ligger i lommen kan falle ut, stjeles eller bli vått. Jeg tror ikke man behøver å gjøre krav på noe slektskap med Kolumbus for nå 10 år efterpå å kunne si, at løsningen allerede i 1929 her nettop lå efter landeveien. Det var bare å bruke den mest moderne lukkeanordning for tekstil, glidelåsen.
Det sakkyndige vidne, ingeniør Hallgrim Thoresen, som selv er medlem av patentstyrets 2. avdeling, har da også i sin erklæring av 24 april 1939 uttalt at han «anser det utelukket at patentet kunde blitt bevilget i noen mer omfattende form enn hvad der er skjedd samtidig som jeg som foran forklart anser det tvilsomt om patentet i den foreliggende form overhodet burde vært bevilget». Ingeniør Th. Jespersen sier i sin erklæring av 25 april 1939 at han «mener at det i anvendelsen av en skyvelås spesielt for en ryggsekks baklomme ikke ligger noen patenterbar opfinnelse. I og for sig er det ikke noen opfinnelse å utstyre kanten av en bred lomme med en lukkeinnretning, og det kan da heller ikke være noen patenterbar opfinnelse å anvende en skyvelås
Side:851
istedenfor andre lukkeinnretninger som knapper, hekter, snøring eller lignende. Det kan for skyvelåsen i dens anvendelse for en ryggsekks baklomme ikke påvises eller påberopes noen annen fordel like overfor andre lukkeinnretninger enn de, som skyvelåsen ifølge sin konstruksjon har, likegyldig hvor den anvendes».
Idet jeg altså mener at den foreliggende såre enkle kombinasjon uten betenkning kan karakteriseres som en fagmessig sammensetning av kjente ting, synes jeg den ankende part har skutt over målet når han ved siden av Haasted-dommen også har påberopt sig dommen om van Heusens patent for halvstive snipper ( Rt-1936-757). Mig vilde det iallfall forekomme temmelig søkt å si at den ting å sette glidelås under klaffen på ryggsekklommen var «et sådant utslag av en skapende evne hos opfinneren at man må kunne karakterisere det som en opfinnelse».
Jeg nevner til slutt at lignende betraktninger som den jeg her har gitt uttrykk for har det norske Patentstyrets 1. og 2. avdeling selv lagt til grunn i den i Nordiskt Industrielt Rättsskydd 1937 s. 57 refererte avgjørelse.
Med det resultat jeg således er kommet til - at den ankende parts patent nr. 47.386 må kjennes ugyldig fordi det ikke representerer noen opfinnelse - er også resultatet i den mot A/S Kolbjørn Knutsen & Co. reiste inngrepssak gitt.
De to andre ankemotparter, Bredesen & Jørgensen og Jørgen Jørgensen har som før nevnt ikke reist ugyldighetssøksmål, men har bare gjort ugyldigheten gjeldende som innsigelse i den mot dem reiste inngrepssak. Patentlovens §16 er imidlertid til hinder for at ankemotparten gjennem denne sin prosesshandling vilde kunne opnå prejudisiell avgjørelse av ugyldighetsspørsmålet, jfr. Rt-1924-97.
På den annen side vil den omstendighet at patentet nå kjennes ugyldig gjennem det av A/S Kolbjørn Knutsen & Co. reiste motsøksmål komme alle interesserte tilgode, jfr. Skeies Civilprosess II, s. 262-263. Det faktum at Bergan-selskapets rett i henhold til patent nr. 47.386 således ikke noen sinne har vært gyldig, må derfor umiddelbart bli å legge til grunn også i forholdet til Bredesen & Jørgensen og Jørgen Jørgensen og byrettens frifinnende dom følgelig bli å stadfeste.
Efter mitt resultat finner jeg at Bergan-selskapet må tilpliktes å bære saksomkostningene for begge retter.
Domsslutning:
Norsk patent nr. 47.386 er ugyldig. A/S Kolbjørn Knutsen & Co., Bredesen & Jøorgensen og Jørgen Jørgensen frifinnes. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler A/S Bergans Meis og Ryggsekk til A/S Kolbjørn Knutsen & Co. kr. 1800 og til Bredesen & Jørgensen og Jørgen Jørgensen kr. 600. Opfylleses fristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Broch: Jeg bemerker angående prosessualia at jeg anser det noe tvilsomt om tvistemålslovens §366, 2. ledd punkt i direkte omfatter det foreliggende tilfelle. Jeg finner
Side:852
iallfall ikke noen betenkelighet ved å anvende lovbestemmelsens prinsipp analogisk således som saken ligger an. I realiteten er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Larssen: Som dommer Broch.
Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Rivertz: Likeså.
Av byrettens dom (justitiarius Wærness, ingeniør Gullowsen og disponent Sverre Lund):
De såkalte ryggsekker er gjerne på baksiden forsynt med en på tvers liggende bred lomme, som lukkes ved en overdekkende klaff, som er forsynt med remmer. På grunn av lommens bredde vil dens lange frittliggende kant lett legge sig ned på midten i folder, så at man har vanskelig for å få en fullt pålitelig lukking av lommen ved hjelp av klaffen, likesom man også har vanskelig for å få lommen vanntett tillukket. For å rette på disse ulemper har A/S «Bergans Meis og Ryggsekk» opfunnet en «anordning ved ryggsekker» hvorpå selskapet har patent fra 13 mars 1929 - nummer 47386 - hvilken anordning går ut på at det i tillegg til den vanlige klafflukking anbringes langs raaden av lommen en skyvelås eller glidelås, som hindrer lommekanten fra å synke ned på midten, og hvorved opnåes en fullt pålitelig lukking og i forbindelse med den overdekkede klaff en vanntett tillukking av lommen. Sådanne skyve- eller glidelåser - heter det i patentbeskrivelsen - er almindelig kjent og det nye ved opfinnelsen består hovedsakelig i kombinasjonen av skyvelåsen med lukkeklaffen. Når skyvelåsen er lukket, vil også lommen være helt lukket, og den blir helt tilsluttet og vanntett, når klaffen slåes ned på vanlig måte og festes ved hjelp av remmene.
Patentpåstandene lyder således: 1. Ved ryggsekker med en bakre på tvers liggende bred lomme som lukkes ved en overdekkende klaff med remmer, den anordning, at lommen i tillegg til klafflukkingen i den under klaffen liggende del er forsynt med en parallelt eller omtrent parallelt med klaffens festesøm anordnet skyvelås av i og for sig kjent art, som hindrer den lange horisontalt liggende lommekant fra å synke ned på midten og derved gjør lukkingen vanntett. 2. Ved ryggsekker som angitt i påstand 1, den anordning, at den øvre rand av lommens bakstykke er forbundet med sekkestoffet ved en særskilt strimmel rekkende nedover fra klaffens festesøm og i hvilken strimmel skyvelåsen er anbragt.
I de senere år har de saksøkte i nærværende sak, Bredesen & Jørgensen, A/S Kolbjørn Knutsen & Co. og Jørgen Jørgensen fremstillet og forhandlet de nå såkalte beltesekker - mindre vesker av omtrent samme format og utseende som lommen på patentets ryggsekk og som bæres i en rem enten på ryggen eller rundt beltet og er forsynt med den patenterte lukkingsanordning - klaff med remmer og under denne en glide- eller skyvelås.
Da patenthaveren mener, at disse vesker eller sekkers lukkingsanordning er inngrep i patentet, idet foruten at lukkingsanordningen er den samme som patentets, også formålet er det samme nemlig helt å lukke vesken og gjøre den vanntett, har A/S Bergans Meis og Ryggsekk saksøkt de nevnte 3 forhandlere med påstand om at de i forhold til selskapet kjennes uberettiget til å fremstille, falholde eller forhandle ryggsekker - herunder beltesekker som krenker patentet samt at de tilpliktes å betale A/S
Side:853
Bergans Meis- og Ryggsekk den ved patentinngrepet innvunne fordel og erstatning for tap med renter og saksomkostninger. - - -
De saksøkte har påstått sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger, idet de bestrider, at de har krenket saksøkerens patent. Dette inneholder ikke et ord om at det gjelder beltesekker som er kjent som en særskilt artikkel med en hos publikum innarbeidet forskjellig betegnelse og patentets hensikt, å hindre at lommen synker ned på midten, har heller ingen betydning for beltesekker som er avstivet på innersiden og under bruken ligger inn til kroppen. På den generelle idé å bruke glidelås, som er gammel kjent, har saksøkeren ikke fått patent, således at en utvidelse av patentbeskyttelsen, som kun gjelder ryggsekker, her er utilstedelig.
Subsidiært har de saksøkte efter motsøksnål påstått patentet kjent helt eller delvis ugyldig og sig tilkjent saksomkostninger, idet de mener, at patentet ikke skulde ha vært meddelt. De bestrider ikke at patentinnehaverens løsning av problemet med anordningen på ryggsekkens lomme er en nyhet og heller ikke anordningens brukbarhet, men de bestrider, at her foreligger en efter patentloven patenterbar opfinnelse, idet de mener at det som foreligger kun er fagmessig anbringelse av gamle kjente ting. - - -
Retten er kommet til det resultat, at inngrep i patentet for så vidt beltesekkene angår ikke foreligger. Patentinnehaveren er, som bekjent, opfinner av den såkalte Bergans Meis og Ryggsekk, hvilket patent forlengst er utløpet og det er da lommen i denne sekk som opfinneren har hatt for øie med sin opfinnelse, likesom såvel patentbeskrivelsen som patentpåstandene kun taler om ryggsekk, uaktet der på patentets tid også forelå den slags sekker som nå forhandles under navn av beltesekker. Disse sekker må derfor sies å være en fra ryggsekker helt forskjellig gjenstand hvorved heller ikke kleber de ulemper - iallfall ikke i samme grad - som ved lommen på ryggsekken og som patentanordningen i første rekke tok sikte på å fjerne. Det er riktig som det av de saksøkte er hevdet at disse skyve- eller glidelås nå brukes nærsagt på alt mulig - at de er blitt som de saksøkte uttrykker det et motelune og med den forskjell der som nevnt består mellem en ryggsekk og en belteveske kan retten ikke anta at det er patentets idé som her er realisert, men mer en videre fagmessig bearbeidelse av beltesekken vesentlig for å kunne holde den lukket å få anbragt glidelåsen således at vesken faller bedre i publikums smak. Det kan også nevnes at saksøkeren selv har latt disse beltesekker passere i flere år uten å skride inn mot dem, likesom visse ting i korrespondansen mellem partene tyder på at det først er i den senere tid saksøkeren er kommet til at her forelå et virkelig inngrep.
Efter dette resultat behøver retten ikke uttale sig om patentets gyldighet, og motsøksmålet er også kun subsidiært anlagt.
Rettens formann har vært i noen tvil, men er blitt stående ved at her foreligger både en opfinnelse i lovens forstand og at denne er blitt krenket ved beltesekkene. - - -