Rt-1944-593

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1943-08-24
Publisert:	Rt-1944-593
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 3 1943
Parter:	Norges Statsbaner (advokat Karl Lous) mot 1. Fru Akoline Martinsen (høyesterettsadvokat G. Strøm Walseng) 2. Fru Jørgine Hansen (advokat Otto Winther-Hjelm).
Forfatter:	Lagmann Huuse, sorenskriverne Vigen, Norman Johansen
Lovhenvisninger:

Gjerpen herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 11 september 1942 dom med sådan domsslutning:

«Norges Statsbaner betaler til enkefru Akoline Martinsen kr. 20.250 og til enkefru Jørgine Hansen kr. 5.000 med 4 pst. årlig rente av førstnevnte beløp fra 20 april og av sistnevnte beløp fra 16 juni 1942 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke».

Det var dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse.

Om saksforholdet henvises til dommens begrunnelse.

Ved ankeerklæring datert 28 oktober 1942 har Norges Statsbaner påanket dommen og nedlagt sådan påstand:

«Norges Statsbaner frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos ankemotpartene».

Fru Akoline Martinsen har ved sin prosessfullmektig nedlagt påstand om at herredsrettens dom stadfestes og at Statsbanene dømmes til å betale hennes erstatning for saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Fru Jørgine Hansen, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har ved sin prosessfullmektig nedlagt sådan påstand under ankeforhandlingen:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Den ankende part dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger.

Jeg tilkjennes som befalt sakfører salæret dekket av det offentlige».

Av ankeerklæringen gjengis:

«Dommen påankes i sin helhet både for så vidt angår bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det ansees feilaktig når rettens flertall antar at overgangen sett i sin helhet er så farlig at jernbanen ved denne overgang burde ha truffet særskilte sikringsforanstaltninger. Det ansees feilaktig her å ta hensyn til forholdene ved alle kjøreretninger.

Retten går ut fra at utsikten for en bilfører mot jernbanelinjen sydover bare i noen grad har vært beskåret av trærnes grener og at det i hvert fall var fri utsikt etterat øverste tre var passert. Det

Side:594

ansees da feilaktig å betegne overgangen som særlig farlig å passere for biler, og å pålegge Statsbanene ansvar.

Det ansees videre feilaktig når retten finner at risikoen ved overgangen er så stor at jernbanen må være ansvarlig og således synes å pålegge ansvar på objektivt grunnlag selv om overgangens innretning ikke ansees uforsvarlig.

Heller ikke på noe annet grunnlag antas det å være grunnlag for å pålegge Norges Statsbaner ansvar for denne kollisjon.

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for frifinnelse. Rettens formann antas å gi riktig uttrykk for de foreliggende retts- og bevisspørsmål.

Norges Statsbaner anser det riktig at såvel bilføreren Aksel Martinsen som passasjeren Ingart Hansen har vist uaktsomhet, men antar subsidiært at hvis skadefordeling skal finne sted, bør en større del av skaden legges på saksøkerne enn rettens flertall gjør.

Endelig gjøres subsidiært gjeldende at erstatningen er for høyt ansatt. For fru Jørgine Hansen bemerkes spesielt at kravet i påstanden var begrenset oppad til kr. 5.000, altså under forutsetning av full erstatning. Når erstatningen etter foretatt skadefordeling er satt til kr. 5.000 har retten derved i realiteten gått utover saksøkerens påstand».

For lagmannsretten foreligger de samme bevis som for herredsretten, dog således at vitnet for sistnevnte rett lokomotivfører Ingvar Landgraff ikke er avhørt ved lagmannsretten. Dessuten er det ført 4 nye vitner. Dokumentbeviset er det samme som for herredsretten. Det er dog lest opp et par nye dokumenter bl.a. «Trafikktelling» datert 16 oktober 1942 vedkommende den i saken omhandlede planovergang. En del fotografier fra åstedet er forevist.

Det er foretatt åstedsbefaring.

Lagmannsrettens flertall, sorenskriver Johansen samt domsmennene Augestad, Nilsen og Gundersen, er kommet til det resultat at ulykken må tilskrives uaktsomhet såvel fra jernbanens som sjåførens side.

Den under saken omhandlede planovergang har opprinnelig bare vært en privat overgang for eieren av Borgestad gård. Således som forholdene senere har utviklet seg har overgangen etter flertallets mening imidlertid forandret karakter. Nedenfor jernbanelinjen har man nå en fabrikk med ganske stor arbeidsstokk samt to sagbruk og dessuten en del bebyggelse. Veien ned til dette område må derfor nærmest betegnes som en offentlig vei og trafikken er ganske stor.

Da ulykken fant sted var det på søndre side av veien nedenfor jernbanelinjen en granhekk og en del trær således som det nærmere er redegjort for i herredsrettens dom. Da hekken nå er fjernet, og trærne delvis beskåret er det vanskelig å oppgjøre seg noen helt sikker mening om i hvilken utstrekning hekken og nedhengende grener fra trærne har stengt for utsikten mot syd. Der foreligger vitneforklaringer som går ut på at utsikten har vært god, men etter flertallets mening tyder de under hovedforhandlingen framlagte fotografier på at utsikten ikke har vært tilfredsstillende,

Side:595

og det må etter flertallets mening ansees sannsynlig at dette har vært en medvirkende årsak til at ulykken inntraff. Der hadde tidligere forekommet ulykker ved denne overgang, siste gang i 1939 da en lastebil som kom kjørende oppover på samme måte som Martinsens bil, ble påkjørt av toget. Etter flertallets mening hadde jernbanen ved disse ulykker fått et varsko om at forholdene ikke var tilfredsstillende, og flertallet mener da at jernbanen slik som forholdene ved overgangen i årenes løp hadde utviklet seg, pliktet å gjøre noe for å få rettet på tilstanden. Når der fra jernbanens side derfor ikke ble foretatt noe, må det etter flertallets mening betegnes som en forsømmelse som må medføre ansvar.

På den annen side finner flertallet i likhet med herredsretten at også sjåfør Martinsen har gjort seg skyldig i uaktsomt forhold. Han kan nemlig etter flertallets mening ikke ha vært tilstrekkelig oppmerksom. Hvis han det hadde vært, måtte han nemlig ha blitt oppmerksom på toget så tidlig at han kunde ha stoppet før overgangen. Den omstendighet at utsikten sydover var så dårlig som foran anført skulde jo nettopp tilsi at sjåføren viste den aller største aktpågivenhet.

Flertallet finner at ansvaret bør fordeles likt mellom jernbanen og sjåføren, og at fru Martinsen derfor bør tilkjennes halv erstatning.

Med hensyn til størrelsen av erstatningen henholder flertallet seg til herredsrettens fastsettelse kr. 27.000. Mot denne beregning er der under hovedforhandlingen for lagmannsretten ikke gjort noen innvending fra jernbanens side. Erstatningen til fra Martinsen blir altså kr. 13.500.

Hva Inghart Hansen angår finner flertallet ikke at der foreligger grunnlag for å statuere uaktsomt forhold. Man vet jo absolutt intet om hvorledes Hansen har forholdt seg, og da kan man heller ikke gjøre ham ansvarlig for den måte hvorpå der ble kjørt. Hans mor, fru Jørgine Hansen, må derfor tilkjennes full erstatning. Erstatningskravet er for hennes vedkommende begrenset oppad til kr. 5.000, og flertallet finner at dette beløp bør tilkjennes henne.

Lagmannsrettens mindretall - lagmannen, sorenskriver Vigen og domsmann Bjørntvedt - er kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall - sorenskriver Haavik - og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse, dog således at det for oss ikke er nødvendig å uttale oss om graden av den uaktsomhet bilens sjåfør antas å ha vist eller om hans ledsager i bilen Inghart Hansen kan bebreides mangel på aktsomhet. Vi finner allikevel å burde si at vi ikke anser det bevist at bilføreren har vist grov uaktsomhet og at der kan legges Inghart Hansen noe til last.

Vi skal tilføye at når trafikkreglenes §24 foreskriver at der skal utvises særlig varsomhet bl.a. av plankryssing av jernbanelinje, er det selvsagt av hensyn til at der ved slik kryssing vil være større eller mindre fare for ulykker ved sammenstøt med tog. Hvor det gjelder slike ulykker voldt under ferdsel over planovergang på privat vei, har det etter norsk rettspraksis bare vært unntagelsesvis at jernbanen er blitt dømt til å betale de skadelidte

Side:596

erstatning, og da etter vår oppfatning på det grunnlag at forholdene ved vedkommende planoverganger med hensyn til utsikten og trafikken hadde utviklet seg slik at de medførte særlig fare for trafikkulykker og at jernbanen derfor burde ha truffet spesielle foranstaltninger til sikring mot slike ulykker. Herom kan f.eks. henvises på den ene side til høyesterettsdommer i Rt-1908-787, Rt-1931-97, Rt-1937-256 og Rt-1939-541, og på den annen side til høyesterettsdom i Rt-1937-698 samt til den for retten dokumenterte dom avsagt 20 juni 1936 av Nord-Jarlsberg herredsrett, stadfestet 27 september 1937 av Agder lagmannsrett. Ut fra dette synspunkt som vi legger til grunn for avgjørelsen i denne sak, må det da bli gjenstand for en skjønnsmessig vurdering om forholdene i dette tilfelle er sådanne at de - i likhet med de to tilfelle sistnevnte dommer angår - bør medføre erstatningsplikt for jernbanen. Det finner vi imidlertid ikke å være tilfelle. Etter vår mening kunde og burde sjåføren ha sett toget i tide slik som utsikten antas å ha vært også på ulykkestiden sett fra bilen i den retning hvorfra toget kom, hvis han hadde vist den oppmerksomhet som må forlanges av en alminnelig aktsom bilfører.

Hva angår utsiktsforholdene ved de planoverganger som de to nevnte dommer gjelder (henholdsvis ved Hasle i Sandar og ved Rødgaten i Strømsgodset ved Drammen) som begge ligger i tettbygd strøk, var de etter beskrivelsen i dommene meget slette og kan etter vår oppfatning ikke sammenlignes med forholdet i det her foreliggende tilfelle.

Den fra ankemotpartenes side påberopte høyesterettsdom i Rt-1936-298 angår etter vår mening ikke et analogt tilfelle og danner ikke noe prejudikat for avgjørelsen i denne sak.

Samtlige rettens medlemmer er enige i ut fra sin stemmegivning at partene bør bære hver sine saksomkostninger, idet de finner at saken er tvilsom og at det for fru Jørgine Hansens vedkommende foreligger særlige omstendigheter i så henseende.

Domsslutning:

Norges Statsbaner betaler til

1. fru Akoline Martinsen 13.500 - tretten tusen fem hundre - kroner med 4 - fire - prosent i årlig rente derav fra 20 april 1942 til betaling skjer,

2. fru Jørgine Hansen 5.000 - fem tusen - kroner med 4 - fire prosent i årlig rente derav fra 16 juni 1942 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Haavik med domsmenn):

Den 17 september 1941 ca kl. 17 kom Aksel Martinsen som bodde i Drammen kjørende med sin lastebil F 3015 oppover (østover) fra Borgestad fabrikker mot planovergangen ved km 187.380, som han skulde passere. Bilen var en Volvo 1939-modell, med dieselmotor, venstre ratt og var lastet med ca. 4.000 kg stein som skulde til Drammen. Martinsen førte bilen selv. På hans høyre side på sjåførsetet satt Inghardt

Side:597

Hansen som var arbeider ved Borgestad fabrikker og hadde hjulpet Martinsen med pålessingen og nå var på hjemvei etter endt arbeidstid. På planovergangen ble bilen påkjørt av det fra Porsgrunn kommende lastetog 5384 på 18 vogner og damplokomotiv, vekt 216 tonn foruten lokomotivets vekt, fart ca. 35 km. Lokomotivet var dampbremset og toget håndbremset. Bilen ble tatt omtrent midt på og ført med lokomotivet til dette stanset ca. 180 m fra overgangen. Personene i bilen ble slengt av på høyre side ca. 30 m fra overgangen. Martinsen var død med det samme og Hansen døde dagen etter av sine skader. Bilen ble sterkt skadet. - - -

Det er på det rene, at omhandlede planovergang var privat. Den er opprinnelig anlagt for å skaffe Borgestad gård veiforbindelse med de deler av gården som ligger nedenfor (vestenfor) jernbanelinjen. Etter ulykken, nemlig 22 april 1942 ble det i Gjerpen herredsting besluttet å søke veien opptatt som offentlig bygdevei, men spørsmålet er såvidt opplyst, ennå ikke endelig brakt i orden. Fra saksøktes side hevdes det i øvrig, at kommunen eller veivesenet ikke i forhold til statsbanene ved ensidig bestemmelse kan forandre overgangens karakter fra privat til offentlig. - - -

Retten skal bemerke:

Jernbanelinjen går i rett linje fra ca. 800 m syd for overgangen forbi denne og til Borgestad stasjon som ligger ca. 500 m nord for overgangen. Ca. 180 m nord for overgangen er der en trebro over linjen til Borgestad skole som ligger ovenfor. Til broen som står på trestøtter er der en høy trapp på nedre side. Veien fra Borgestad fabrikker stiger svakt, anslagsvis 1: 40 oppover mot planovergangen. Selve overgangen er horisontal, men fra denne og oppover stiger veien noe sterkere anslagsvis 1: 20. Nedenfor linjen er terrenget jevnt på begge sider av veien. På nordre side (venstre side i bilens kjøreretning) er det flere hus, som tar vekk utsikten mot linjen og stasjonen samt en rekke trær med ca. 8 meters avstand. Videre er det lignende allétrær på nedre side langs en ca. 3 m bred gate som går nordover langs jernbanelinjen og hvis øvre side går ca. 1 m fra gjerdet langs jernbanen. På bilens høyre side var det lignende allétrær, dog så at et tre i alléen (det 6. regnet fra jernbanen) mangler. Videre var det et ca. 1 m høyt ståltrådgjerde langs veien og langs dette en granhekk. Denne var øverst ca. 1 m høy og steg svakt nedover. Den antas ikke noe sted å ha vært høyere enn 1,60 m. Det øverste tre på høyre side står ca. 6 m fra jernbanens gjerde og ca. 10 m fra jernbanesporet.

Etter ulykken ble trærne på veiens sydside etter henstilling fra Statsbanene (til hvem påtalemyndigheten hadde oversendt den henlagte etterforsking) beskåret og granhekken fjernet. Som forholdene var ved åstedsbefaringen under hovedforhandlingen har man - bortsett fra selve stammen på trærne - på sydsiden fri utsikt til jernbanelinjen helt henimot bygrensen ca. 800 meter borte. På ulykkestiden antas en fører av lastebil å ha kunnet se over den omhandlede granhekk og utsikten antas ikke å ha vært stengt av trærne om enn disses grener antagelig i noen grad har beskåret utsikten. Etter å være kommet forbi det øverste tre hadde man da som nå fri utsikt sydover linjen likesom man hadde fri utsikt nordover til den foran nevnte broovergang.

Side:598

På linjens øvre side er utsiktsforholdene dårligere, både fordi veien ligger i noen skjæring og fordi jernbanelinjen på øvre side ligger i noen skjæring mot det ovenfor liggende terreng. Også på øvre side er det allétrær langs veien, de nederste trær står ca. 12 m fra jernbanesporet. På sydsiden av veien stenges også utsikten av et granholt, som står 56 m fra veien og hvis nedre kant er ca 12 m ovenfor jernbanesporet. Likeså stenges utsikten av et kastanjetre som står ca 64 m syd for veien og ca 10 m øst for linjen. Det er anledning for en bilist som kommer ovenfra å kjøre så langt fram at han har fri utsikt til høyre til bro overgangen og til venstre helt til bygrensen uten å behøve å komme i farlig nærhet av linjen.

Toget var den omhandlede dag i rute. Det har i lange tider alle hverdager kjørt i samme rute, og Inghart Hansen som ofte pleide gå etter jernbanelinjen hjem fra arbeidet hadde ifølge maskinist Rinkers politiforklaring som er dokumentert, ofte måttet gå til side for det. Han var således fullt bekjent med at toget var i vente. Også Martinsen var lokalkjent, for så vidt som han i årenes løp oftere hadde hentet sten på lignende måte som nå.

Toget gav signal ved signalkurven 400 m syd for overgangen. Lokomotivføreren, 4. vitne, stod på høyre side av lokomotivet og så framover. Fra sin plass kunde han bare se rett fram over sporene og til høyre side. Han så ikke bilen før i kollisjonsøyeblikket. Fyrbøteren, 5. vitne, holdt utkikk på venstre side av lokomotivet. Han ble oppmerksom på bilen da toget var 35-40 m fra overgangen og ropte straks stopp, hvorpå lokomotivføreren øyeblikkelig satte dampbremsen på og signaliserte stopp bakover. Bilen kjørte ca 1 billengde fram fra der vitnet først så den. Vitnet har uttalt at når han ikke så bilen før, kan dette muligens skyldes, at fargen på den var grå og derfor gikk sammen med bakgrunnen. Her må også merkes, at den nedre del av bilen har vært skjult for lokomotivpersonalet bak den nevnte granhekk.

Av veifarende var det bare ett øyenvitne til ulykken, nemlig 6. vitne, Tidemanson, den gang 15 år gammel. Han syklet bak og tok med hånden i baklemmen på bilen og hang på. Da han var ca 50 m nedenfor overgangen så han toget som da var omtrent ved signalskiven. Han kunde se over granhekken. Han ropte og drog seg framover langs bilen for å prøve å varsle, men greide det ikke. Han slapp, da han var kommet til grindstolpen. For ham så det ut som om bilen svinget til venstre i siste øyeblikk.

Når vitnet satt på syklen i syklende stilling hadde han øynene ca. 1.70 m fra jorden (demonstrert under hovedforhandlingen).

Trafikken over heromhandlede overgang er ganske stor. Det er ingen gjennomgangstrafikk, da elven stenger. Men ved elven ligger Borgestad fabrikker (chamottefabrikk) som med full drift skal ha opp til 120 arbeidere. Videre ligger Finnes sagbruk der med 20-30 arbeidere samt Hydros lekterslipp med 10-15 arbeidere. Litt nordligere ligger Cowards sagbruk som delvis (og mest) bruker denne overgang men dels en nordligere overgang mellom broovergangen og stasjonen. Denne nordlige overgang stenges med bommer ved togpassering. Det er betydelig lastebiltrafikk til og fra de nevnte bedrifter ved elven. Dessuten er det nedenfor linjen en del bebyggelse, iallfall 10-12 bebobelseshuser og 2 butikker som bruker den ene eller den andre av planovergangene. Noen trafikktelling foreligger ikke.

Side:599

Det innrømmes av saksøkte, at trafikken er betydelige, men hevdes at utsiktsforholdene er så gode, at veifarende med vanlig forsiktighet kan passere planovergangen uten fare.

Det er opplyst, at Robert Larsens lastebil som i 1939 kom kjørende samme vei som Martinsen ble påkjørt på samme overgang og i 1925 ble doktor Eberhardts bil som kom den motsatte vei påkjørt. Dessuten skal i 1915 mann og hest være påkjørt sammesteds uten at nærmere opplysning foreligger.

Saksøkeren hevder at man ved spørsmålet om jernbanens ansvar må ta hensyn til overgangens farlighet sett fra alle kjøreretninger. Spørsmålet om farligheten fra den kant Martinsen kom skal bare komme i betraktning ved bedømmelsen av Martinsens og hans passasjers forhold. Jernbanen hevder derimot at man her hvor det gjelder et erstatningskrav alene kan ta i betraktning farligheten den vei Martinsen kom. Det må nemlig være årsakssammenheng mellom farligheten og den inntrufne skade. Annerledes derimot hvis det hadde gjeldt et fastsettelsessøksmål angående jernbanens sikringsplikt for overgangen.

Det er grind på øvre side av overgangen, men den stod som vanlig oppe ved ulykken. Også på nedre side er grinder, nemlig en før veien til Borgestad fabrikker på nedsiden av den nevnte parallellgate og en for denne gate, men også disse stod oppe og var i den ene ende heller ikke forsynt med grindstolper, da veiene er blitt utvidet så grindene er før korte. Fra saksøkernes side er i denne forbindelse påberopt jernbanereglementets §70. Retten må gi saksøkte medhold i at denne bestemmelse ikke kan tillegges noen betydning for nærværende sak. Det er nemlig en vitterlig kjensgjerning, at grinder ved private overganger ofte står åpne, noe som bilførere må være kjent med, og ikke herav kan forledes til å tro at tog ikke er i vente.

Alle tog stopper ved Borgestad stasjon. De som kommer sydfra har derfor redusert farten, omtrent som ved ulykken og de som kommer nordfra har ennå ikke nådd full fart, når overgangen passeres. 9. vitne, banemester Sørvig, som har distrikt fra Brevik til Dalsvatn, har erklært, at heromhandlede overgang hva utsikten angår er den beste i hans distrikt. Den er imidlertid den mest beferdede.

På begge sider av overgangen stod vanlige skilt med advarsel for toget.

Som en forklaring på ulykken er det, med støtte i 2. vitnes forklaring anført, at bilens råoljemotor under hardt press og særlig med den dårlige olje man da hadde var tilbøyelig til å fuske, så føreren måtte spe på med bensin. Det kan derfor tenkes at han har vært opptatt med å pumpe bensin. Videre er pekt på selve bilens fart langs trerekken, larmen av bilen, manøvreringen av den, det innskrenkede synsfelt gjennom sidevinduet, særlig på grunn av passasjeren på høyre side, hvilket alt hadde betydning for førerens adgang til å se eller høre toget. Videre er det nevnt, at en slik motor, særlig ved startingen frambringer ubehagelig gass som kommer inn i førerhuset og generer føreren.

Det er ikke hevdet fra saksøkernes side, at det er noe å legge jernbanens personale til last ved anledningen og retten er enig heri. Heller ikke var det noe ved jernbanens materiell som sviktet.

Rettens flertall, domsmennene, finner at overgangen sett i sin

Side:600

helhet - fra alle kjøreretninger altså under hensyn til den betydelige kjøretrafikk som foregår der, er så farlig at jernbanen burde ha truffet særskilte sikringsforanstaltninger til unngåelse av ulykker, så som ved lysarrangement med klokke eller grindarrangement passet av en vokter. Flertallet mener også, at risikoen med overgangen er så stor at det er rimeligst, at jernbanen må være ansvarlig om en ulykke hender. Flertallet stemmer derfor for at jernbanen ansees ansvarlig. På den annen side finner flertallet at det foreligger uaktsomhet fra bilførerens side. Under hensyn til de forannevnte, av saksøkerne påpekte ledsagende omstendigheter vil flertallet dog ikke betegne førerens forhold som grov uaktsomhet. De mener skadefordeling bør skje og finner at 1/4 av skaden bør falle på Martinsen selv. Også for Hansens vedkommende finner flertallet at skadefordeling må skje i lignende forhold. Han burde under de foreliggende forhold av hensyn til sin egen sikkerhet ha sett etter toget.

Med hensyn til erstatningens størrelse bemerkes for fru Martinsens vedkommende at Martinsen var 59 år gammel da ulykken inntraff og hun 56 år. De hadde en datter 35 år gammel. Martinsen var en driftig mann som hadde 7 biler og kjørte selv. Han hadde ifølge sine selvangivelser for inntektsårene 1939 og 1940 en nettoinntekt av næringen på henholdsvis ca. kr. 3900 og kr. 5.400 etter å ha avskrevet på bilene henholdsvis ca. kr. 7400 og kr. 5.600. Han begynte i sin tid som steinhogger uten midler, men hadde arbeidet seg opp. Etter mannens død måtte fru Martinsen avvikle forretningen. Hun sitter nå igjen med en formue av ca. kr. 60.000, hvorav skyldes skatter antagelig ca. kr. 18 000-20 000 (av fortjenesten ved salg av forretningen). Partsforklaring er ikke avgitt av fru Martinsen som oppgis å være nedbrudt. Hennes prosessfullmektig har anført, at Martinsen antas å ha bidratt til hustruens underhold med minst kr. 2.500 pr. år.

Rettens flertall fastsetter skjønnsmessig fru Martinsens begravelsesutgifter og tap av forsørger til kr. 20 000.

Mot størrelsen av tapet på bilen kr. 7.000 er det ikke protestert. Fru Martinsens samlede tap blir således kr. 27.000. Herfra fragår 1/4 kr. 6.750 i henhold til skadefordelingen. Tilbake kr. 20.250 som fru Martinsen blir å tilkjenne med 4 pst. p. a. i rente fra 20 april 1942.

Saksøkeren fru Hansen er nå 66 år gammel, og enke. Hennes sønn Inghardt Hansen var 39 år gammel. Han bodde hos sin mor sammen med 4 brødre i alder 24-35 år. Selv var han fabrikkarbeider og tjente i årene 1938-1940 ca kr. 3 600-3 800 pr. år, i 1941 inntil ulykken kr 2.791. Fru Hansen har en pensjon av Hydro på kr. 30 pr. mnd. og eier et lite hus. Sønnen Inghardt var den av barna som bidrog mest til familiens underhold. Han betalte kr. 30-40 pr. uke for seg og kjøpte hjem poteter, grønnsaker m.v. og vedlikeholdt huset. Hun anslår hans bidrag til hennes forsørgelse til kr. 60 pr. måned.

Rettens flertall ansetter erstatningen til fru Hansen, etter at skadefordeling er skjedd, til kr. 5.000, hvilket beløp hun blir å tilkjenne med 4 pst. renter fra 16 juni 1942.

Mindretallet, formannen, skal bemerke: Jeg stemmer for frifinnelse av saksøkte. Jeg finner det visstnok under hensyn til den betydelige kjøretrafikk som foregår der tvilsomt om ikke forholdene er slik - når overgangen sees i sin helhet - at jernbanen burde treffe

Side:601

særskilte sikringsforanstaltninger. Med rimelig forsiktighet bør den dog kunne passeres farefritt i begge retninger. Men under enhver omstendighet finner jeg at slik som forholdet var i nærværende sak hvor bilen kom oppover og toget sydfra kan ansvaret for ulykken ikke legges på jernbanen. Jeg går etter bevislighetene ut fra at Martinsen hadde utsikt over granhekken og imellom trærne og i hvert fall etter å ha kommet forbi siste tre hadde han fri utsikt til toget og full anledning til å stanse. 1. vitne lensmannsbetjent Røsaker, som kom til stede etter ulykken og foretok etterforsking og besiktiget åstedet har i sin rapport bl.a. uttalt: «Det finnes ingen annen forklaring på ulykken enn at de 2 i førerhuset må ha sittet opptatt med andre ting. De siste 26 m før planovergangen er utsikten til høyre fri, og jernbanelinjen går her i nesten rett linje over åpne jordet fra bygrensen. Signalskiven står omtrent 400 m syd for overgangen».

At personene i bilen ikke kunde høre signalet fra toget finner jeg trolig på grunn av motorlarmen. Men dette var en omstendighet som tilsa at de måtte se desto bedre etter. Jeg kan ikke finne annen forklaring på ulykken enn at Martinsen og Hansen må ha unnlatt helt å se seg om til høyre, da de nærmet seg overgangen. Toget var da så nær, at de nødvendigvis måtte ha sett det om de hadde sett seg om. Og det var under hensyn til stigningen og bilens ringe fart full anledning til å stoppe. Et slikt forhold finner jeg for mitt vedkommende å måtte betegne som grov uaktsomhet. Og jeg må gi saksøkte rett i at man ved bedømmelsen av jernbanens ansvar for ulykken kun kan ta hensyn til den fare arrangementet av overgangen medførte for den kjøring som det for tilfellet gjaldt. Om overgangen måtte ansees farlig ved kjøring den motsatte vei kan det ikke komme i betraktning da det ingen årsaksforbindelse er mellom denne fare og ulykken. Man kan visstnok si, at hadde overgangen vært stengt med bommer eller hadde det vært sørget for annen sikkerhet vilde ulykken vært unngått. Dette anser jeg imidlertid kun som en refleksvirkning, idet jeg finner at det i hvert fall ikke kan ansees nødvendig å ha særskilt sikringsarrangement av hensyn til slik ferdsel som det for tilfellet handles om.

Ved bedømmelsen av Martinsens forhold legger jeg også med saksøkte vekt på trafikkreglenes §24 som pålegger bilførere særlig varsomhet bl.a. med plankryssing av jernbanelinje.

Jeg er enig med flertallet i, at også Hansen under de foreliggende forhold hadde aktsomhetsplikt med hensyn til overgangen.

Etter det anførte blir dom å avsi overensstemmende med flertallets votum.

Retten finner enstemmig, at saken har frambudt såpass tvil at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.