Rt-1948-439

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-05-26
Publisert:	Rt-1948-439
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 18-III/1948
Parter:	Norges Statsbaner (høyesterettsadvokat Harald Holthe) mot Peder Nervik (overrettssakfører J. D. Lyng - til prøve).
Forfatter:	Torstenson, Berg, Rognlien, Soelseth, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §88

Dommer Torstenson: Ved Strinda og Selbu herredsretts dom av 29. november 1940 ble Norges Statsbaner dømt til å betale Peder Nervik 6 200 kroner. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for jernbanens frifinnelse.

Dommen ble av Norges Statsbaner påanket til Frostating lagmannsrett og Nervik erklærte motanke for så vidt angår erstatningens størrelse, hvorpå lagmannsretten den 15. mai 1943 avsa dom med sådan domsslutning:

«Norges Statsbaner dømmes til å betale til Peder Nervik kr. 7 764,08 med 4 pst. årlig rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller lagmannsretten.

Oppfyllelsestiden er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Også lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet to av rettens juridiske dommere stemte for Statsbanenes frifinnelse.

Domsmennene i herredsretten og de to domsmenn i lagmannsretten var oppnevnt i henhold til domstollovens §88.

Både for herredsretten og for lagmannsretten var det oppnevnt to sakkyndige, idet den ene av disse fungerte som sakkyndig for begge retter.

Lagmannsrettens dom er av Norges Statsbaner påanket til Høyesterett og anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Den ankende part har nedlagt påstand om at Statsbanene frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.

Nervik har påstått lagmannsrettens dom stadfestet, dog således at Statsbanene tilpliktes å betale motparten saksomkostninger for

Side:440

alle tre retter samt at det offentlige erstattes utlegg for bevisopptagelsen til bruk for Høyesterett.

Om sakens gjenstand og sammenheng viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptagelse ved Trondheim byrett den 15. desember 1943, 17. mars, 25. mars og 17. juni 1944 samt 6. mars 1945 hvorunder en rekke vitner og ankemotparter har avgitt forklaring. Av nytt for Høyesterett foreligger videre en del dokumenter, således blant annet en erklæring av 7. januar 1947, fra politibetjent Eidsmo, videre forskjellige skisser og fotografier fra brannstedet og nærmeste omgivelser.

Etter begjæring fra Statsbanene har som sakkyndige for Høyesterett vært oppnevnt: 1. Direktør S. Dignæs, Oslo, 2. Ingeniør Egil Frode Haugen, Oslo, som har vært til stede under forhandlingen i Høyesterett og avgitt uttalelse i saken.

Partenes prosessfullmektiger har under forhandlingen for Høyesterett erklært at partene er enige om den av lagmannsretten fastsatte erstatning for det tilfelle at Statsbanene blir kjent erstatningspliktig.

Saken foreligger for øvrig for Høyesterett vesentlig i samme skikkelse som for de underordnede retter.

Jeg er med hensyn til spørsmålet om hvorvidt jernbanen har forårsaket brannen på Petersborg den 30. november 1938 og derfor må være ansvarlig for den skade som er påført Nervik, kommet til samme resultat som de underordnede retter og kan i det vesentlige tiltre den av disse gitte begrunnelse.

Som fremholdt i lagmannsrettens dom er jeg enig i at noen annen rimelig grunn for brannen enn gnister fra jernbanen ikke er påvist. Jeg bemerker også at de sakkyndige, selv om disse ikke finner det overveiende sannsynlig at det er jernbanen som har forårsaket brannen, dog ikke kan utelukke den mulighet at så er tilfelle. Det kan i et tilfelle som det foreliggende ikke kreves et eksakt bevis for hvordan brannen er oppstått, men jeg finner etter de bevisligheter som foreligger at det må sies å, være overveiende sannsynlig at brannen er anstiftet ved gnister fra det omhandlede tog nr. 5 792.

Etter resultatet finnes Norges Statsbaner å måtte betale saksomkostninger til Peder Nervik for alle retter, samt erstatte det offentlige dets utlegg ved bevisopptagelsen til bruk for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for alle retter betaler Norges Statsbaner til Peder Nervik 3 000 - tre tusen - kroner, samt erstatter det offentlige dets utlegg ved bevisopptagelser til bruk for Høyesterett med 300 - tre hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelse av Høyesteretts dom.

Side:441

Dommer Rognlien: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berg, Soelseth og Schjelderup: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Svendsen med domsmenn K. O. Sandvik og Alb. Vaadan):

Saken gjelder krav på erstatning for brann, påstått forårsaket ved gnister fra et forbikjørende jernbanetog.

Saksøkeren Peder Nervilk eier gården Petersborg g.nr. 21 b.nr. 4 i Strinda. Den 30. november 1938 om kvelden ved 21-tiden oppsto det brann i gårdens uthus. Uthusbygningen ble helt ødelagt. Bårstubygningen ble også antent, men det lykkedes å slukke ilden der.

Saksøkeren mener, at brannen ble forårsaket av gnister fra lokomotivet på et tog, som passerte gården kort tid før brannen ble oppdaget. Etter et situasjonskart opptatt av jernbanen var det en avstand av 21,6 m i horisontal linje mellom skinnegangens midtlinje og det nærmeste punkt av den brente uthusbygning. Denne dannet en vinkel med fjøs, stall og grisehus i den østgående fløy og høy- og kornlåve i den nordgående fløy. Hjørnet mellom disse to fløyer var opptatt av et tilbygget høyrom (høystål), åpent til raften og mønet og angivelig på branntiden fylt med høy i 2/3 høyde. Det er fra det sydvestlige hjørne av dette høystål avstanden er målt. Jernbanelinjen går forbi sydvest for gården i en temmelig dyp skjæring. Skråningen opp til den flate uthuset lå på er meget bred. Langs skråningens øvre kant går jernbanens gjerde. Mellom gjerdet og uthusets hjørne gikk der etter det opplyste et ca. 3 m bredt belte, - delvis bevokset med mose og sparsomt gress. Også skråningen opp fra linjen var gressbevokset; her var gresset høyere og tettere. Det var på branntiden ikke sne, gresset var ganske tørt. - -

Det har under hovedforhandlingen vært avhørt i alt 24 vitner, dels på åstedet, dels i rettslokalet. To av retten oppnevnte sakkyndige, den ene herredsingeniør og brannsjef i Strinda, den andre overbrannmester i Trondheim, har fulgt hovedforhandlingen fra først til sist. De sakkyndige har etter bevisførselens avslutning og etter noen timers rådslagning i enrom avgitt i åpent rettsmøte sådan skriftlig erklæring:

1. Det ansees utelukket at brannen i uthuset kan ha oppstått som følge av gressbrannen.

De viktigste grunner herfor er at det i følge det opplyste var for knapp tid mellom togets passeringstid til brannen ble observert, og at brannen begynte ved raften eller i taket, mens nedre del av bygningen ikke viste merker etter brann, selv etter at øvre del av veggen og taket sto i lue. Dessuten var det grunnmur under huset som hindret at ilden kunne gå fra gresset opp til raften på indre side av veggen.

2. Det er en mulighet for at gnister fra et av togene kan ha antent uthuset; men vi anser det utelukket, at gnister fra tog nr. 5 792 (godstoget) kan ha forårsaket brannen, da tidsrommet mellom togets passering forbi Petersborg og til stor flamme ble oppdaget, er for lite (ca. 2 1/2 à 3 min.).

I tilslutning til sin anførte skriftlige erklæring tilføyet de sakkyndige muntlig i retten med hensyn til pkt. 2, at de i virkeligheten mener «en svak mulighet».

Side:442

Rettens formann antar, at de sakkyndige går for vidt, når de både i pkt. 1 og pkt. 2 av sin erklæring bruker uttrykket: «utelukket». Etter det inntrykk formannen har fått på grunnlag av de foreliggende bevisligheter vil uttrykket: «svak mulighet» eller «mulighet» stemme best med hans overbevisning. Formannen mener altså at det er en mulighet for at uthusbrannen enten kan skyldes gressbrannen eller kan skyldes direkte gnister fra et lokomotiv. Som de sakkyndige vil han peke på den knappe tid fra tog 5 792 ca. kl. 21,03 passerte Petersborg og til ilden ble oppdaget (se nedenfor); videre på brannens begynnelse i taket eller raften; endelig på at det under uthuset var grunnmur, som vanskeliggjorde ildens gang fra gresset opp til raften på veggens indre side. Disse grunner vil bli nærmere omtalt nedenfor. Formannen vil også gjøre oppmerksom på 9. vitne, Nergårds og, 13. vitne Myhres forklaringer. 9. vitne så 4-5 min. etter at godstoget var passert Ranheim, fra sitt hjem nær stasjonen 2 km fra Petersborg, en svær flamme der borte. Dette stemmer godt med den forklaring 18. vitne, Knudsen, kom med, nemlig at han 2 1/2-3 min. etter passeringen av Petersborg så ut av togets bakvindu ved Charlottenlund, og da så en høy ildflamme i terrenget bak, jfr. også 21. vitne, Sandås, som omtrent på samme tidspunkt så et ildblaff fra Petersborg. - Da 9. vitne hadde sett flammen, gikk han mot brannstedet og stilte seg øst for dette. Da sto hele uthuset i flammer. Det var også ild på to steder i skråningen. På kom to personer springende og pisket ilden i skråningen ned. Det så for vitnet ut som iden i skråningen - «en flamme vestover og en i vestre kant nedover» - kom fra ilden i huset. Vitnet kom til brannstedet før politiet. - 13. vitne, Myhre, kom til brannstedet kl. 21,30 på draisin langs linjen, altså samtidig som 8. vitne, Eidsmo kom i bil opp veien til våningshuset, hvor han ble opptat i 10 minutter. Det var ved 13. vitnes ankomst brann i gresset i skråningen, og ilden gikk i vestlig retning. Det var «mangeslags vind». Han så to gutter og en mann holde på å slukke ilden i skråningens vestlige kant oppe ved gjerdet, dvs. på det sted hvor gressbrannen var nådd vestover i skråningen. Vitnets absolutte mening er at ilden i skråningen kom fra uthuset.

Av 9. og 13. vitnes forklaringer kan man etter formannens mening ikke trekke annen slutning enn at den anførte slukning av gressbrannen skjedde for å avgrense gressbrannen vestover. Slukningen kunne ikke være foretatt for å beskytte bårstubygningen, som lå langt fra jernbanens gjerde, og dessuten var betydelig mer utsatt fra den brennende nordfløy av uthuset. At 9. og 13. vitne under de nevnte omstendigheter måtte få det inntrykk at gressbrannen skrev seg fra husbrannen er lett å forstå etter det anførte, og at dette inntrykk er det riktige, anser formannen mest sannsynlig. Først kl. 21,40 fikk politiet (7. og 8. vitne) anledning til å komme rundt uthuset på strekningen mot jernbanelinjen. Da var gressbrannen slukket. - En omstendighet som også bør nevnes er, at det i de mange år jernbanen har vært i drift (fra nær 1879 til nær 1939 = ca. 60 år) har det ikke vært noen brann i det brente uthus forårsaket av lokomotivgnister, i hvert fall er ikke opplyst om noen sådan brann, - tross lokomotivene før i tiden var meget større gnistspredere enn i de senere år. De moderne store lokomotiver, som brukes nå og hvorav et trakk både det heromhandlede vestgående godstog og det persontog som passerte Ranheim vestover kl. 19,54 samme aften, kaster omtrent ingen

Side:443

gnister, bl.a. på grunn av gnistfangeren, som lokomotivets pipe er forsynt med. Dette er forklart av en rekke vitner, og likeså at en ikke pleier å fyre ved Petersborg, men litt tidligere og da kun med noen få skuffer kull, så vidt de klarer seg til byen. Å gjennomgå alle vitneforklaringer nøyere, vil bli for vidløftig. Det kan bare nevnes at 9. og 21. vitne, begge inkl. og 23. vitne alle forklarer seg i retning av jernbanens standpunkt. Av særlig betydning er 23. vitne lokomotivinspektør Andersens sakkyndige forklaring om gnistfaren fra forbikjørende tog, og dermed sammenhengende spørsmål. Han uttaler bl.a.: Alle større lokomotiver, altså også de som ble brukt til godstog 5 792, der gikk kl. 21 fra Ranheim til Trondheim, og til persontog 498, der gikk kl. 19,54 fra Ranheim til Trondheim, var forsynt med gnistfanger, som ved inspeksjonen om kvelden var i orden. De gnister som tross fangeren slipper gjennom, vil ikke være skadelige. Gnistfaren er med andre ord = 0. En gnist vil - sier 23. vitne videre - i sidevind fare ut til siden. Dens bane påvirkes av tyngdekraften, så den vil nå marken etter 2,5 sek. Hvis vindens styrke er 5 sek. m (sterk bris) vil gnistens største tenkelige bane til siden være 12,5 m; hvis vindstyrken er 8 sek. m, vil banen kunne gå opp til 20 m. Formannen vil her minne om at den horisontale avstand mellom skinnegangens midtpunkt og uthusets vestre hjørne er 21,6 m.

Etter det foran anførte er det etter formannens mening altså en mulighet for antennelse av uthuset ved gnister fra et forbikjørende lokomotiv. Denne mulighet vil dog formannen ikke under noen omstendighet betegne som så sterk at det kan sies å være overveiende sannsynlig, at brannårsaken ligger hos jernbanen. Det er mulighet også for en annen årsak, f. eks. uforsiktighet fra gårdens folk. Det bodde 5 familier på gården ved branntiden, bl.a. en del barn. Formannen stemmer for jernbanens frifinnelse.

De to oppnevnte domsmenn, byggmester Sandvik og gårdbruker Vaadan, begge av Strinda, er kommet til et annet resultat enn rettsformannen. De finner det etter de foreliggende vitneprov, særlig de to politimenns forklaringer «avgjort sannsynlig» at brannen skyldes gnister fra et forbikjørende tog. Det er ved samtlige de vitner, som har sitt tilhold på eller ved Petersborg, dvs. 1.-6. vitne og til dels 21. vitne, fastslått at der i jernbaneskråningen like ved uthusene i en rekke tilfelle i årenes løp er oppstått gressbrann av gnister fra forbikjørende tog. Av 1. vitne, Eriksen, som har bodd på Petersborg i 43 år (han er nå 85 år) er påstått at han har sett gnister fyke helt opp på uthusets tak. Videre fremgår det av vitneforklaringene, at forholdene på branntiden var særdeles gunstige for en antennelse ved sådanne gnister. Vinden var i 21-tiden ved Petersborg frisk syd til vest og sto således rett fra jernbanelinjen mot skråningen og uthusets sydvestre hjørne. Gresset var høyt, høstvisnet og tørt. - Fra skråningens bryn til uthuset fortsatte gresstufsene, og inne ved husets vegg lå ytterligere tørt høy, nedfalt ved høyinntagningen tidligere på høsten. - Som det vil fremgå av de fremlagte fotografier og forskjellige vitneprov var gresset i skråningen avsvidd allerede da de første vitner kom til stede, og ved besiktigelsen av Strinda politi ble det konstatert at gressbrannen hadde fortsatt helt inn til uthusveggen.

Det er videre fastslått at brannen viste seg først oppe ved takraften i høylåvens sydvestre hjørue, nærmest jernbanelinjen. Her var det

Side:444

djupstål med høy helt ned til det utenfor liggende terrengs plan. Under høyet var - opplyser saksøkeren - lagt en rist av gjerdestaur under og bordfjøler krysslagt over med en avstand av 10-12 cm fra jordgulvet. Låvens bunnsville lå etter saksøkerens forklaring i omtrent samme høyde på en åpen mur, og den utvendige bekledning besto dels av enkel bordvegg og dels av tømmermannspanel gissen og utett. - Alt lå således til rette for en lettvint og hurtig antennelse, «som ild i tørt gress». At ilden fra høystålets bunn under de gitte forhold i den friske trekk på et øyeblikk ville spre seg til høystålets overflate og antenne treverket like ved, er etter domsmennenes mening helt naturlig og i overensstemmelse med de av de fleste vitner oppgitte tidspunkter for ildens oppdagelse, nemlig 8-10 min. etter 21-togets passering av Petersborg.

Etter den av Fjæremsfossen komm. Kraftselskaps kontrollør i retten fremlagte plan over den elektriske lysinstallasjon i uthuset, er det - uttaler domsmennene videre - ingen mulighet for å legge skylden for brannens oppkomst på lysanlegget. Tilbake står da kun muligheten for selvantennelse eller uforsiktig omgang med ild i uthuset eller med hensyn til gresset utenfor, eller gnister fra våningshusets eller bårstuebygningens røkpipe eller endelig bevisst ildpåsetting. - I de avgitte vitneprov er det ikke gitt noen som helst uttalelse som fører tanken hen på noen av disse muligheter.

Etter det foran anførte - hvorav fremgår at domsmennene bedømmer de foreliggende bevisligheter annerledes enn både de brannsakkyndige og rettsformannen - finner domsmennene at det ikke kan være berettiget tvil om, at det er gnister fra et forbikjørende lokomotiv som er brannårsaken, og stemmer derfor for, at Statabanene ilegges erstatningsansvar.

Erstatningens størrelse blir etter dette resultat av voteringen å fastsette av retten. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Eriksen og Wildhagen og byrettsdommer Jacobsen med domsmenn Arne Kløften og Karl Selmer):

- - -

Av nye dokumenter nevnes 2 erklæringer fra ingeniør J. F. Kløcker av 10. juli 1941 og 5. mai 1943. Han konkluderer med at «brannen skyldes gnister fra lokomotivet som har antent det tørre gresset som så i sin tur har antent låven nedenfra ved høy som det er kommet i forbindelse med, og denne ilden i huset har meget raskt forplantet seg oppover og innover med det resultat at ilden etter få minutter kunne iakttas ved raftet». - - -

Som sakkyndige for lagmannsretten har vært oppnevnt brannmester Hjertø og driftsingeniør ved materialprøvningsanstalten ved Norges tekniske Høgskole, Asbjørn Markestad. De sakkyndige har fulgt lagmannsrettens forhandlinger og deltatt i åstedsbefaringen. Etter bevisførselens avslutning har de avgitt en erklæring, avfattet i tilknytning til den som ble avgitt for herredsretten. Erklæringen lyder slik:

«1. Brannen i uthusbygningen antas ikke å skyldes gnister fra tog nr. 5 792 på den måte at gnister har antent gresset et sted nede i skjæringen og at denne gressbrann i sin utbredelse har antent uthusbygningen. Som grunn herfor anføres: Kjøretiden fra bebyggelsen på Petersborg til svingen ved Charlottenlund, hvor togpersonalet så at det brente i

Side:445

et hus på Petersborg, var ca. 3 minutter. Denne tid synes å være altfor knapp til at en gnist fra lokomotivet ved hjelp av en gressbrann kan ha forvoldt brannen i nevnte uthus.

2. Det er derimot etter vår oppfatning ikke umulig at en gnist under et vindkast kan være ført lenger mot huset under bibehold av sin antennelsesevne. Gnisten kan da enten ha truffet veggen, og derfra falt ned og etter en liten tid antent det visne, tørre gress som sto langs veggen, eller gnisten kunne ha falt direkte i nevnte gress ved jordbåndet. Derfra kunne så iden med stor hurtighet forplante seg på den indre side av den glisne vegg langs høystålet og opp til raften hvor den på meget kort tid ville kunne bryte igjennom det skrøpelige tak. Dette var bygget av utskottsbord tekket med krumstein.»

I forbindelse med svaret under punkt 2 spurte jernbanens prosessfullmektig de sakkyndige om de anså det overveiende sannsynlig at en gnist fra lokomotivet har antent uthuset. Til dette svarte de sakkyndige: «Det er en mulighet, men vi vil ikke bruke uttrykket «overveiende sannsynlig».»

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til det resultat at jernbanen har forårsaket brannen på Petersborg den 30. november 1938 og derfor må være ansvarlig for den skade som er påført Nervik.

Brannen ble først oppdaget oppunder taket mot jernbanen i vinkelen mellom fjøs og låve. Her var det et høystål som var fylt fra jorden og opp til omtrent 2/3 av husets høyde. Taket over stålet var utskottsbord tekket med krumme teglstein. Høystålet var av reisverk. Vestre vegg besto øverst av bordpanel. For øvrig besto stålets vegger av tømmermannspanel. Veggene var glisne. Grunnmuren besto av flate steiner uten bindemiddel, ca. 10 cm høy og 25 cm bred. I stålet var intet gulv. Men direkte på jorden lå staurer og oppå disse fjeler med åpninger opptil 1/2 m. Dette underlag for høyet hadde en høyde på ca. 10 cm. Høyet ble heist inn gjennom en port i høystålets vestre gavl, altså nær det hjørne hvor ilden først ble iakttatt. På søndre vegg i høystålet var det 2 luftåpninger, 15 x 30 cm. I gavlen motsatt porten for høyheis var det en glugge, 30 x 40 cm, som var anbrakt for høyheisens skyld. Heisningen foregikk ved hjelp av en hest. Det var ikke kjørebro til høylemmen eller høystålet.

Toget passerte Petersborg ved 9-tiden om kvelden på vei til Trondheim. Etter det som er opplyst ble brannen i taket observert ca 3 minutter etter at toget var gått forbi Petersborg. Avstanden fra jernbanen til hushjørnet hvor man først så brannen er 21,6 m. Og alt har her ligget vel til rette for brann ved gnister fra jernbanen. De 2 politifolk, 10. og 11. vitne, som kom til stede før det brennende hjørne var falt ned, har forklart at det oppe ved hushjørnet lå høyrusk og annet rask, formodentlig etter innheisningen av høyet. Det var tørt gress mellom hushjørnet og jernbanens stakitt og videre nedover skråningen. Om vinden er det opplyst at den sto fra jernbanen og mot husene. Vitnene har forklart at vinden var frisk og ikke jevn, idet det var vindkast innimellom. Fra Høyskolen er det opplyst at vinden kl. 21 var syd-ost med vindstyrke 4,3 sek. m, lett bris. Lignende opplysning er gitt fra Trondheim meteorologiske stasjon. På grunn av terrengets beskaffenhet er imidlertid de meteorologiske observasjoner ikke avgjørende for vind styrken ved Petersborg. Vitnene mener som nevnt at vinden der var ganske sterk. Det er

Side:446

også rimelig å regne med at luftstrømmen ble presset noe oppover når den nådde kanten av den høye skråning og husene oppe på skråningen. Alt lå derfor vel til rette for at gnister fra lokomotivet kunne bli båret av vinden både bort i skråningen og helt opp til huset eller muligens oppå veggen, hvor det som nevnt var lufthuller, sprekker og god gjennomtrekk.

Flere vitner har iakttatt gnister fra toget. Spesielt gjelder dette 21. vitne, fru Eriksen, som har bodd på Petersborg i over 40 år. Hun sto ved fjøsbygningens østre ende og var på vei til hovedbygningen da nitoget gikk forbi. Hun har forklart at hun så gnister fra toget. «De kom på skokkvis» sa vitnet. Hun har også ellers sett gnister fra dette tog, og mange ganger gressbrann i skråningen. Det siste har også flere andre vitner forklart.

Det er opplyst at det var tørt vær.

I skråningen avbrentes gresset over en ganske stor strekning. Politifolkene har forklart at de så merker etter gressbrannen helt inn til hushjørnet og ingen av dem var i tvil om at ildens oppkomst skyldtes jernbanen. Det kan ikke antas at gressbrannen inne ved huset skyldes husbrannen. I så fall måtte gnister eller brennende trestykker være falt ned i gresset tett ved huset. Og ilden måtte antagelig ha oppstått på to steder og bredt seg videre i 2 tunger, som derpå forenet seg nærmere gjerdet og utbredte seg videre mot gjerdet. Det er lite rimelig at gressbrannen ved huset har foregått på denne måte. Det er ikke trolig at den har gått mot den ganske sterke vind. Det er mer rimelig at ilden har gått med vinden og forgrenet seg i vindretningen. Brannen nede i skråningen må helt utvilsomt skyldes gnister fra jernbanen, og det ville være et høyst eiendommelig tilfelle om denne brann ble møtt av en samtidig og lignende brann som hadde en annen årsak. Det rimelige er å tro at det er føket gnister som har antent gresset på flere steder, og går man ut fra at gressbrannen oppe ved huset må ha gått med og ikke mot vinden er det en meget nærliggende antagelse at gressbrannen har forårsaket husbrannen. Men denne kan også være forårsaket ved at gnister har føket gjennom luftegluggene eller inn i sprekker i høystålet.

Noen annen rimelig grunn for brannen enn gnister fra jernbanen er ikke påvist. Det var vanskelig for mennesker å komme opp i høystålet. De måtte da gå inn i fjøs eller stall fra gårdsiden og opp på lemmen. Der måtte de klyve opp en ca. 2 1/2 m høy, omtrent loddrett vegg med høy for å komme innover til stålet hvor brannen ble observert. Fremmede personer har ikke vært sett ved hushjørnet like før brannen skjønt flere av husets folk var ute om kvelden på den tid. Det er derfor ingen rimelig grunn til her å tvile på at jernbanen er brannårsaken. De sakkyndige forklarte også at av de årsaker man her kan tenke på er jernbanen den nærmeste.

Som støtte for resultatet henvises til bemerkninger om bevisbyrden i Stangs bok om erstatningsansvar side 393 og Øvergaards erstatningsrett side 364. Det kan også henvises til Tybjerg: Om bevisbyrden, kapitel X, punkt 3 ad 3.

Om erstatningens størrelse bemerkes: - - -

Lagdommer Wildhagen og byrettsdommer Jacobsen stemmer for statsbanenes frifinnelse, idet vi ikke finner bevis ført for at heromhandlede brann var forårsaket ved gnister fra lokomotivet for tog

Side:447

nr. 5 792. Rettspraksis har gjennom en lang årrekke fastholdt et konsekvent krav til styrken av det bevis som i saker av denne art kreves for å anse jernbanen ansvarlig. Det henvises for så vidt til Rt-1880-539 «Opplysningene går .... avgjort i retning av at så må være skjedd», Rt-1930-203, «Ser man sakens bevisligheter i sammenheng etterlater de etter min mening ikke berettiget tvil om» osv., Rt-1942-392 på side 394, hvor det legges avgjørende vekt på den sakkyndiges konklusjon «at det ikke foreligger overveiende sannsynlighet for at en gnist fra lokomotivet kan ha foranlediget antennelse» osv.

I nærværende sak er det forsøkt på to måter å forklare at brannen må være voldt ved gnister fra lokomotivet for tog nr. 5 792.

Om den ene forklaring, at slike gnister har antent gresset i jernbaneskråningen og at ilden derfra har bredt seg til høystålet, kan vi i det vesentlige tiltre det av sorenskriveren uttalte, som stort sett bestyrkes ved det i lagmannsretten fremkomne. Således stemmer de sakkyndiges erklæring 13. mai 1943 med det her antatte. I denne forbindelse bemerkes at vi anser det bevist at brannen var synlig på så lang avstand som til Charlottenlund allerede 3 à 3 1/2 minutters tid etter at vedkommende tog hadde passert Petersborg. Overkonduktør Emil Knudsen (14. vitne) har forklart at han førte dette tog. Han satt ved anledningen i stoppevognen (bakerst i toget) og så ut til høyre i kjøreretningen, altså mot Petersborg. Han så intet der. Ved Charlottenlund slakkedes farten og Knudsen sa da til aspirant Odd Berg (20. vitne): Hvorfor slår vi av farten her? Han reiste seg og så ut gjennom et vindu i vognens bakvegg, og han så da en brann høyt oppe ved raftet i et hus. Vitnet og Berg, som er lokalkjente, talte sammen om dette og var enig om at brannen måtte være på Petersborg. Odd Berg bekrefter i det vesentlige denne forklaring. Ifølge flere forklaringer (inspektør Gjønness, vitnene Knudsen og Berg samt nr. 13 ekspeditør Nergaard og nr. 17 lokomotivfører Pilegaard) er det grunn til å tro, at kjøretiden fra Petersborg til Charlottenlund var 3 à 3 1/2 minutt. Lokomotivføreren uttalte også at han så ut mot Petersborg ved passeringen, men så ikke ild der.

Den annen forklaring til begrunnelse av jernbanens ansvar går ut på at gnister fra lokomotivet er ført like mot huset og har antent der - i høy eller treverk. Vi finner heller ikke dette antagelig. For det første var avstanden fra jernbanelinjen til husets (høystålets) nærmeste hjørne 21,6 m. 13. vitne, lokomotivinspektør Andersen, uttalte at det ville kreves en vind av styrke 15 sek. m som minst, for at en gnist fra toget skulle gå direkte til hus på Petersborg, og vi finner ikke å kunne anta at vinden ved anledningen hadde på lagt nær så stor styrke. For så vidt henvises til det av majoriteten nevnte om opplysninger fra meteorologiske stasjoner, samt til de fremlagte fotografier som ikke viser noe som tyder på sterk vind på Petersborg under brannen. I forbindelse hermed legger vi også vekt på vitnene Andersens og overingeniør Møllers uttalelser om gnisters temperatur, idet de forlater lokomotiv-pipen og idet de faller ned, samt om deres antennelsesevne etter nedslag. Uttalelsene støttes i det store og hele ved de sakkyndiges bemerkninger som er gjengitt i Rt-1942-392 på side 394. Det skal også nevnes at i tilfellene i Rt-1877-337 (338 øverst), Rt-1888-513 (overrettsdommens fremstilling 514,

Side:448

begynnelsen), Rt-1890-538 og Rt-1930-202 (s. 203 avsnitt 2 og 205 nedre del) var antennelsesstedet meget nærmere skinnegangen enn her.

Ytterligere tas her i betraktning at nr. 5 792 var et lett tog med siste påfyring ved Ranheim, og at kritisk tid for gnistkasting etter påfyringen ifølge lokomotivinspektør Andersen var passert da toget nådde inn i skjæringen ved Petersborg.

Vi finner også at det her antatte støttes ved uttalelsene fra de av lagmannsretten oppnevnte sakkyndige - så vel deres skriftlige erklæring som deres svar på det av jernbanens advokat dikterte spørsmål, - hvilket finnes gjengitt ovenfor. Vi antar ikke at de nevnte erklæringer er modifisert ved de sakkyndiges forklaring om at av de årsaker man kan tenke for brannen er jernbanen den nærmeste. Dessuten går denne uttalelse ikke inn på om brannen bør henføres under de hyppige tilfelle av brann med ukjent årsak.

Foruten til ovenstående tar vi også i betraktning at brannen oppsto på en gård hvor det bodde fem familier, (hvorav 2 hadde i alt fem barn) og i den mørke tid av døgnet. Om noen blant beboere, besøkende eller trafikerende har vært uforsiktig eller uheldig vil det lett ha kunnet skje uten å bli observert av andre. Da alt brente ned og kravet mot Statsbanene først ble reist en god tid senere fikk disse ikke anledning til å kontrollere om det i ruinene fantes noe mangeifullt (elektrisk eller annet) som kunne lede til forklaring av det inntrufne. - - -