Rt-1950-201
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-03-03 |
| Publisert: | Rt-1950-201 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 51/1950 |
| Parter: | Staten ved Det Kgl. Forsvarsdepartement (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Rudolf Auglend (overrettssakfører Anders Rekve - til prøve). |
| Forfatter: | Soelseth, Gaarder, Nygaard, Holmboe, justitiarius Stang. 21-2 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3-, Motorvognloven (1926) §11, §30, §31, §32, §7, Motorvognloven (1926) |
Dommer Soelseth: Den nærmere sammenheng med denne sak fremgår av Jæren herredsretts dom av 7. mars 1949. Dommen hadde denne domsslutning:
«Den norske Stat ved Det kgl. Forsvarsdepartement dømmes til å betale til Rudolf Auglend for tap som er påført ham og for det tap
Side:202
i fremtidig erverv som er forvoldt ved kjøreuhellet den 4. desember 1945 kr. 22 000 med 4 pst. renter fra 5. februar 1948 til betaling skjer, samt kr. 600,- i saksomkostninger. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»
Staten ved Forsvarsdepartementet har påanket dommen og ved Høyesteretts Kjæremålsutvalgs beslutning av 25. juli 1949 er anken tillatt innbrakt direkte til Høyesterett.
Forsvarsdepartementet hevder at det er feilaktig, når herredsretten er kommet til at ansvar for Staten kan bygges på N. L. 3-21-2. Videre hevder Forsvarsdepartementet at det heller ikke foreligger noen annen hjemmel for å pålegge Staten ansvar for. tjenestemennenes handlinger i et tilfelle som dette.
Subsidiært bestrider Forsvarsdepartementet at noe tap er lidt, og atter subsidiært at tapet er så stort som den idømte erstatning.
Forsvarsdepartementet har nedlagt denne påstand:
«Den norske Stat ved Det kgl. Forsvarsdepartement frifinnes og tilkjennes saksomkostninger hos Rudolf Auglend så vel for herredsretten som for Høyesterett.»
Rudolf Auglend, som har fått bevilling til fritagelse for rettsgebyrer, har motanket og har nedlagt denne påstand:
«1. Prinsipalt: Den norske Stat ved Det kgl. Forsvarsdepartement dømmes til å betale Rudolf Auglend erstatning etter rettens skjønn for tapt arbeidsfortjeneste til domsavsigelsen samt for tap i fremtidig erverv med 4 pst. rente fra 5. februar 1948 til betaling skjer samt saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett. Påstandsbeløpet begrenses oppad til kr. 40 000.
2. Subsidiært: Jæren herredsretts dom stadfestes, dog således at Rudolf Auglend tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
3. I begge tilfelle: Staten ved Det kgl. Forsvarsdepartement tilpliktes å betale det offentlige ved Det kgl. Justisdepartement rettsgebyrer for Høyesterett vedrørende motanken.»
For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, hvorav jeg nevner bevisopptagelse ved Jæren herredsrett avholdt den 13. september 1949. Ved denne bevisopptagelse ble parten Auglend og 2 også under hovedforhandlingen for herredsretten førte vitner avhørt.
Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten,
Med hensyn til spørsmålet om, hvorvidt Staten har ansvar for den oppståtte skade, kommer jeg til samme resultat som herredsretten.
Også for Høyesterett er partene enige om at Auglend ved avgjørelsen av saken skal ansees som gratis passasjer, således at det ikke kan bli spørsmål om ansvar for Staten etter motorvognlovens §30. Spørsmålet blir derfor om det foeeligger noe annet grunnlag for sådant ansvar.
For avgjørelsen herav finner jeg det ikke nødvendig å komme nærmere inn på de i teorien oppstilte alminnelige synspunkter for sondringen mellom de handlinger, for hvilke Staten er å anse ansvarlig og de, hvor så ikke er tilfelle, og heller ikke på den svingning i synet på spørsmålet som har funnet sted i den nyere tid.
Side:203
Jeg må nemlig anta at Staten, således som de konkrete omstendigheter i denne sak ligger an, må være ansvarlig for skaden.
Det er opplyst at Sola flyplass, som opprinnelig var utbygget av Stavanger kommune med delvis refusjon av utgiftene fra Statens side, under okkupasjonen ble benyttet av tyskerne, og at anlegget etter frigjøringen ble overtatt av militærvesenet. Til å delta i vedlikeholdet av anlegget, hvoriblant anlegg til bruk for nattflyvning, ble Auglend engasjert på de for en elektriker vanlige vilkår. Av hensyn til at flere av arbeiderne, hvoriblant Auglend, bodde i Stavanger, ble det anordnet transport av disse arbeidere fra Stavanger til Sola i busser eller i lastebiler. Det er under en sådan transport at Auglend ble skadet som følge av uforsiktig kjøring i forbindelse med et uforsvarlig benkearrangement på lasteplanet. Lastebilens fører ved anledningen var en mann som gjorde vanlig militærtjeneste.
Jeg legger liksom herredsretten vesentlig vekt på at skaden inntraff under transporten. Denne synes å være anordnet på den måte, som er den vanlige, når en bedrift regelmessig transporterer sine folk til arbeidsplassen. Det er derfor etter mitt syn det rimeligste å se forholdet mellom Auglend og hans arbeidsgiver Staten under transporten på samme måte som om han ble transportert av en privat arbeidsgiver, for hvem det er hensiktsmessig å etablere en sådan transportordning. Det synes ikke å ha vært noen nødvendighet for tjenesten at transporten besørgedes av militærvesenet, og jeg antar at det berodde på tilfeldige hensiktsmessighetshensyn at så skjedde. At transporten like godt uten tilsidesettelse av noe militært hensyn kunne utføres på annen måte, fremgår derav at det etter dette og et senere inntruffet uhell ble ordnet så at transporten ble besørget av private busser for Statens regning.
Uansett da hvorledes forholdet kunne ha stillet seg hvis skaden var inntruffet under Auglends regulære arbeid på Sola under militærvesenets ledelse, hvorom jeg ikke vil ha uttalt noe, finner jeg det helt uantagelig, at Staten skulle være fritatt for erstatningsplikt overfor en vanlig arbeider, som under en regulær transport til arbeidsstedet blir påført betydelig og varig skade ved feil og forsømmelse fra sjåførens side. Og jeg antar for mitt vedkommende at Staten under de omstendigheter som foreligger må være ansvarlig for den under transporten oppståtte skade på samme måte som en privat arbeidsgiver er ansvarlig for sine og sine folk rettsstridige handlinger under en tilsvarende transport. Det foreligger ingen rettspraksis som er til hinder for en sådan oppfatning, særlig nevner jeg at høyesterettsdom i Rt-1913-656 og 1925 526, som har vært inngående behandlet under prosedyren, og som begge frifinner Staten, etter min mening gjelder forhold som er vesentlig forskjellig fra det denne sak gjelder. Ingen av disse to dommer kan derfor ansees som prejudikat mot den av meg antatte oppfatning.
Etter det resultat hvortil jeg er kommet, er det ikke nødvendig for meg å komme inn på de øvrige argumenter, som Auglend har bygget sin prosedyre på, således heller ikke på spørsmålet om hvorvidt hans krav er hjemlet i bestemmelsene i motorvognlovens §31.
Med hensyn til spørsmålet om tap er lidt og erstatningens
Side:204
størrelse foreligger der for Høyesterett ikke noen nye opplysninger bortsett fra opplysningene om, at Auglends tilstand og utsikter til fremtidig bedring ikke har forandret seg siden herredsretten pådømte saken. De omstendigheter som har betydning for vurderingen av om tap er lidt og tapets størrelse, er av meget skjønnsmessig art. Herredsrettens avgjørelse for så vidt synes etter de for Høyesterett foreliggende opplysninger rimelig, og jeg finner å kunne slutte meg til den. Jeg har da også tatt i betraktning at Auglend etter ulykken er forfremmet to ganger, og nå har stilling som oppsynsmann og er medlem av Statens pensjonskasse.
Jeg er enig i herredsrettens avgjørelse med hensyn til saksomkostningene for herredsretten.
Staten bør betale sakens omkostninger i hovedanken, mens saksomkostningene i motanken oppheves.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom stadfestes.
Staten ved Det kgl. Forsvarsdepartement betaler til Rudolf Auglend 2 000 - to tusen - kroner i saksomkostninger i hovedanken. Saksomkostninger i mo tanken tilkjennes ikke.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Nygaard, Holmboe og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (hjelpedommer Odd Birketvedt):
Tirsdag den 4. desember 1945 skjedde det et kjøreuhell på Røyneberg i Sola. Bil 12 166 H, tilhørende saksøkte kjørte arbeidsfolk fra Stavanger til Sola. Bilen var en lastebil og der var tilsammen ca. 22 arbeidsfolk bak på lasteplanen. Arbeidsfolkene var plasert på benker som sto på lasteplanen. Da bilen var kommet til Røyneberg mistet sjåføren herredømmet over bilen på grunn av for stor fart på det glatte føret. Resultatet ble at bilen først svinget over til venstre side av veien, tørnet i veikanten og dreiet dernest rundt en og en halv gang. Herunder ble 6 mann kastet av lasteplanen og av disse pådro 4 seg såpass store skader at de øyeblikkelig måtte kjøres til sykehuset. Blant de som ble kastet av var også saksøkeren som ble kastet en 10-12 m. utenfor veikanten. Saksøkeren fikk brukket sin høyre arm på flere steder. Han ble innlagt på Stavanger sykehus hvor han lå i tiden 4. desember 1945 til 20. mai 1946. I desember 1946 var saksøkeren på ny innlagt en ukes tid på sykehuset i anledning den skade han hadde pådratt seg i armen. Saksøkeren er utdannet som elektrotekniker og som følge av ulykken og den skade han pådro seg ved denne er han blitt mindre skikket til å utføre manuelt arbeid. - - -
Saksøkeren har fremholdt at da han betrakter seg som gratispassasjer med bil 12 166 H, kommer ikke motorvognlovens §30 til anvendelse i nærværende tilfelle. Saksøkte som eier av bilen er imidlertid ansvarlig overfor saksøkeren i henhold til motorvognlovens §31 og §32. Den
Side:205
omstendighet at saksøkte ikke er ansvarlig etter bestemmelsene i motorvognlovens §30 er ikke til hinder for at han er ansvarlig etter motorvognlovens §31. Den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1935-257 og som saksøkte har vist til, gjaldt et særpreget forhold og dommen kan derfor ikke være avgjørende for spørsmålet om hvorvidt motorvognlovens §31 er anvendelig i nærværende sak. Årsaken til ulykken skyldes uforsvarlig kjøring fra vedkommende sjåførs side, og saksøkte må også av den grunn være ansvarlig for den uaktsomme og rettsstridige handling fra en som arbeider i Statens tjeneste. Det arbeid som saksøkeren utførte på Sola sto under Forsvarsdepartementets ledelse og sjåføren som kjørte bil 12 166 H arbeidet også for Forsvarsdepartementet. Den uforsvarlige kjøring er begått under saksøktes maktutøvelse og herfor må Staten være ansvarlig. Staten må under enhver omstendighet hefte for skaden etter motorvognlovens §11. Staten er riktignok fritatt for å stille garanti etter motorvognlovens §11, men dette kan ikke stille Staten i noen gunstigere stilling. Staten må derfor ansees som selvskyldnerkausjonist og være ansvarlig i overensstemmelse med motorvognlovens §11, for den skade bruken av 12 166 H har voldt. Saksøkeren har videre gjort gjeldende at saksøkte under enhver omstendighet må være ansvarlig på grunn av det uforsvarlige benkearrangement. Nevnte arrangement var en vesentlig årsak til skaden som saksøkeren pådro seg. Det var ikke innhentet godkjennelse av benkearrangementet i overensstemmelse med motorvognlovens §7 og Arbeidsdepartementets forskrifter fra den bilsakkyndige.
Saksøkte har gjort gjeldende at da saksøkeren var gratispassasjer er det på det rene at det ikke foreligger noe objektivt erstatningsansvar for saksøkte etter motorvognlovens §30. Når ikke saksøkte er ansvarlig etter motorvognlovens §30 kan saksøkte heller ikke pålegges ansvar etter motorvognlovens §31, da denne lovbestemmelse forutsetter at motorvognens eier er erstatningspliktig etter samme lovs §30. Dette er fastslått ved høyesterettsdom inntatt i Rt-1935-257. Selv om der er utvist uaktsomhet fra sjåførens side er motorvognlovens §31 uanvendelig i nærværende tilfelle. Det kan heller ikke bli spørsmål om å pålegge Staten ansvar etter bestemmelsen i N. L. 3-21-2, da nevnte lovbestemmelse er uanvendelig når Statens tjenestemenn ved rettsstridige og uaktsomme handlinger anretter skade, jfr. høyesterettsdom i Rt-1913-656.
Det kan heller ikke bli spørsmål om å pålegge ansvar etter reglene for farlig bedrift, da transportvirksomheten ikke er av den art at den begrunner sådant ansvar. Det påligger heller ikke Staten noe ansvar for rettsstridige, uaktsomme handlinger fra sine tjenestemenns side og selv om sjåføren av lastebil 12 166 H har utvist uaktsomhet under kjøringen, kan ikke saksøkte etter gjeldende rett være ansvarlig herfor. Saksøkte kan heller ikke være ansvarlig for mangler ved benkearrangementet for det sto saksøkeren fritt om han ville kjøre med bilen eller om han ville komme ut til arbeidsstedet på annen måte.
Det kan heller ikke bli tale om å pålegge saksøkte ansvar etter motorvognlovens §11 da der ikke er stillet garanti fra Statens side. Etter motorvognl. §11 er det ingen hjemmel for å pålegge Staten ansvar når garantien ikke foreligger. - - -
Retten skal bemerke:
Det er på det rene at saksøkeren pådro seg skaden i høyre arm da
Side:206
han ble kastet av lasteplanen på saksøktes lastebil 12 166 H den 4. desember 1945 ved Røyneberg i Sola. Årsaken til biluhellet antar retten skyldes at bilen har hatt for stor fart under de rådende føreforhold. Sjåføren på lastebil 12 166 H antas å ha utvist uaktsomhet ved kjøringen og retten skal i denne forbindelse peke på at sjåføren har vedtatt det forelegg politimesteren i Rogaland den 15. mars 1946 utferdiget mot ham i anledning den uforsiktige kjøring.
Saksøkeren arbeidet på den tid ulykken skjedde som elektromontør på Sola flyplass, men var bosatt i Stavanger. Han kjørte til arbeidsstedet med saksøktes biler og det var under en sådan transport at han pådro seg nevnte skade. Saksøkeren betalte ikke noe for transporten og det er fra saksøkerens side ikke gjort noen innvending mot at han ansees som ikke betalende passasjer (gratispassasjer). Det objektive erstatningsansvar etter motorvognlovens §30 første ledd kommer derfor ikke til anvendelse i nærværende tilfelle, jfr. motorvognlovens §30 siste ledd.
Ifølge motorvognlovens §31 første ledd påhviler erstatningsansvaret etter §30 motorvognens eier. Retten antar at når loven i §31 nytter uttrykket «erstatningsansvaret etter §30» så må det fortolkes slik at det bare er det objektive erstatningsansvar som er omhandlet i §30 som saksøkte hefter for. Retten antar ikke at saksøkte på grunnlag av nevnte bestemmelse kan pålegges ansvar for den skade som saksøkeren pådro seg ved biluhellet.
Etter motorvognlovens §32 medfører de positive lovbestemmelser om erstatningsansvaret ved bruk av motorvogner som er omhandlet i kap. 7 i motorvognloven ingen innskrenkning i de vanlige erstatningsregler.
Retten antar at saksøkte i nærværende sak må bli ansvarlig overfor saksøkeren i henhold til N. L. 3-21-2. Den skade i høyre arm som saksøkeren har pådratt seg skyldes uaktsom kjøring av en sjåfør som førte en av saksøktes biler og skaden er påført under transport av arbeidere til arbeidsplassen og retten mener derfor også at det må ansees skjedd i saksøktes tjeneste. Det påligger etter norsk rett ikke Staten noe ubetinget ansvar for underordnede statstjenestemenns rettsstridige og subjektivt klanderverdige handlinger.
Spørsmålet om hvorvidt og i hvilken utstrekning N. L. 3-21-2 er anvendelig når det gjelder offentlige virksomheter og institusjoner er uklart, men det er på det rene at så vel stat som kommuner i en rekke tilfelle er pålagt ansvar i henhold til N. L. 3-21-2. Det er således pålagt Staten ansvar for feil fra stasjonsbetjenings side jfr. høyesterettsdom inntatt i Rt-1905-440 og videre vises til dom inntatt i Rt-1920-88. Retten mener at når saksøkte som i nærværende tilfelle driver transport av egne arbeidere til arbeidsstedet, så må den være ansvarlig for den skade som sjåføren ved rettsstridig og uaktsom kjøring har påført saksøkeren. Den høyesterettsdom inntatt i Rt-1913-656 som saksøktes prosessfullmektig har påberopt seg under prosedyren gjaldt spørsmålet om Statens ansvar på et spesielt område og dommen kan derfor ikke uten videre legges til grunn ved avgjørelsen av denne sak.
Retten antar derfor at betingelsene for å pålegge saksøkte erstatningsansvar etter N. L. 3-21-2 i nærværende tilfelle er til stede. - - -