Rt-1950-448
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-05-12 |
| Publisert: | Rt-1950-448 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 67 B/1950 |
| Parter: | Oslo kommune (overrettssakfører Arvid Blehr, til prøve) mot Arna Myhre Behrentz (høyesterettsadvokat Finn Braaten). |
| Forfatter: | Eckhoff, Berger, Thrap, Gaarder, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Tjenestemannsloven (1918), Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) |
Dommer Eckhoff: I en erstatningssak mellom Arna Myhre Behrentz og Oslo kommune avsa Oslo byrett 11. juni 1940 dom med denne domsslutning:
«Oslo kommune dømmes til innen 2 uker etter dommens forkynnelse til frøken Arna Myhre Behrentz å betale kr. 1 091,88 med 4 av hundre i årlig rente av kr. 613,23 fra 17. oktober 1937 til 1. november 1939 og av kr. 1 091,88 fra 1. november 1939 til betaling skjer.
For øvrig frifinnes Oslo kommune.»
Oslo kommune har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. I ankeerklæringen hevder kommunen at byretten har tatt feil når den har funnet at ansvarsfrihet antas å være i strid med naturlige og rimelige forutsetninger for arbeidsavtalen mellom partene. Etter kommunens vilkår for ansettelse av folk i lignende stilling skal det utbetales lønn i tre måneder etter ulykken, men heller ikke mer. For øvrig hevder kommunen at selvom disse ansettelsesvilkår ikke var vedtatt, må den være uten ansvar. Det foreligger således ingen skyld fra kommunens side. Det er heller ikke noe grunnlag for å konstituere et ansvar uten hensyn til skyld, og kommunen har hverken uttrykkelig eller stilltiende overtatt noen forpliktelse. Når byretten har funnet den dom som er referert i Rt-1937-974 avgjørende, er dette en misforståelse, hevdes det fra kommunens side.
Frøken Behrentz har på sin side motanket med den begrunnelse at byretten har tatt feil, når den har gått ut fra at hun ikke har lidt tap i fremtidig erverv som følge av ulykken.
Samtidig med ankeerklæringen anmodet kommunen om tillatelse til uten hensyn til ankegjenstandens verdi å bringe saken direkte
Side:449
inn for Høyesterett. Etterat motparten hadde uttalt seg om spørsmålet, samtykket Kjæremålsutvalget 20. november 1940 i dette.
Oslo kommune har nedlagt denne påstand:
«Oslo kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»
Frøken Arna Myhre Behrentz har nedlagt denne påstand:
«I. Oslo kommune dømmes til å betale til frk. Arna Myhre Behrentz kr. 1 091,88 med lovlige renter av kr. 613,23 fra 17. oktober 1937 til 1. november 1939 og av kr. 1 091,88 fra 1. november 1939 til betaling skjer.
II. Oslo kommune dømmes til å betale til frk. Arna Myhre Behrentz erstatning etter Høyesteretts skjønn for økonomisk tap på grunn av nedsatt ervervsevne i tiden inntil Høyesteretts dom.
III. Oslo kommune dømmes til å betale frk. Arna Myhre Behrentz erstatning etter Høyesteretts skjønn for fremtidig økonomisk tap på grunn av nedsatt ervervsevne.
IV. Oslo kommune tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.
V. At det tilkjennes de oppnevnte advokater, høyesterettsadvokat Joh. Middelthon - nå hans dødsbo - og høyesterettsadvokat Finn Braaten salær av det offentlige for sakens utførelse for Høyesterett.»
Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som den forelå for byretten. Av nytt bevisstoff nevner jeg at oversøster og to avdelingssøstre ved Dikemark sykehus har avgitt forklaring ved bevisopptagelse for Oslo byrett 19. mai 1941, at det er fremlagt ansettelsesreglement og tariffavtaler for funksjonærer i Oslo kommune, og at de for Høyesterett oppnevnte sakkyndige dr. med. K. Zeiner-Henriksen og nervelæge N. Svensson har avgitt erklæring om frk. Behrentz' tilstand.
Jeg nevner først de viktigste ting ved saksforholdet slik det foreligger opplyst for Høyesterett:
Ulykken skjedde på den måte som den er beskrevet på av byretten. Under tjenesten på Dikemark ga en kvinnelig patient overraskende frk. Behrentz et slag slik at hun tumlet bakover og støtte høyre tinning-region mot en dørkant. Frk. Behrentz fikk umiddelbart etter sterk hodepine, følte seg kvalm og svimmel og var deretter sengeliggende og arbeidsufør som fremstillet av byretten.
Jeg må anse det klarlagt at ulykken ikke kan lastes noen av partene. Frk. Behrentz, som var utdannet som sykepleierske og kjent med sykehuset og med dets pasienter, har ikke fremkalt patientens reaksjon eller kunnet dekke seg mot det slag hun fikk. Det er heller ikke noe som viser at sykehusets ledelse burde ha plasert pasienten i en annen avdeling eller at frk. Behrentz' arbeid har vært uforsvarlig organisert fra sykehusets side.
Det bør endelig sies at frk. Behrentz etter ulykken har fått utbetalt lønn for de allerede nevnte tre måneder og at utgiftene til opphold på sykehus delvis er dekket. I saken er det videre på det rene at frk. Behrentz i sin midlertidige stilling ikke var
Side:450
medlem av noen pensjonskasse og at hun ikke kan reise krav mot kommunen støttet til tjenestemannsloven av 1918 eller mot Rikstrygdeverket etter ulykkestrygdloven av 1931.
I denne sammenheng bør det også pekes på at selvom frk. Behrentz i lang tid etter ulykken har hatt atskillige plager som følge av hodeskaden, har hun dog i årenes løp uten vesentlige avbrytelser kunnet utføre sitt arbeid på forskjellige sykehus. Om den fremtidige arbeidsevne uttaler den sakkyndige dr. med. Zeiner-Henriksen i sin erklæring av 7. februar 1949 at frk. Behrentz nå ansees arbeidsfør og at det ikke foreligger varig mén. Den annen sakkyndige, nervelæge N. Svensson, uttaler seg i sin erklæring av 17. februar 1949 noe mer betinget, men han fremholder at frk. Behrentz er i jevnt fremadskridende bedring med nesten kontinuerlig arbeidsevne, av og til avbrutt av hodebesvær, som antas å være følger av hodeskall-traumet, men som hun nå for det meste behersker og at hun ikke vil få varig mén.
Når det gjelder spørsmålet om det foreligger et objektivt ansvar skal jeg bemerke: Avgjørende for meg er at man hverken i alminnelige rettsgrunnsetninger eller i lovgivningen har noen hjemmel for å pålegge et sykehus ansvar uten hensyn til skyld overfor sykehusets egne folk, når det som her gjelder en fare som er en naturlig eller normal følge av tjenesten. Etter min mening er dette syn i overensstemmelse med tidligere høyesterettsdommer. Jeg nevner særlig dommer i Rt-1933-509, Rt-1937-974 og Rt-1949-688. I dommen av 1933 er det mer alminnelige synspunkt nevnt uten dog å være tillagt avgjørende betydning. Dommen av 1937, som byretten har lagt vekt på, gjelder etter min oppfatning ikke et analogt forhold. Jeg peker her bl.a. på den sterke presisering fra flertallets side både av det forhold at forpleieren etter hva der var passert mellom ham og sykehuset kunne regne med å få patienter som etter kyndig undersøkelse og i langvarig behandling var funnet fredelige og at tildragelsen i sin uventede og voldsomme form derfor lå langt utenfor det han kunne regne med. Dommen av 1949 gjaldt det forhold at søstre på et kirurgisk sykehus ble smittet av en patient som viste seg å lide av smittsom tuberkulose. Majoriteten la vekt på at dette var en risiko som ikke gikk ut over den vanlige. Når minoriteten kom til det resultat at sykehuset burde være ansvarlig, forstår jeg den slik at den motsatt majoriteten fant at en risiko av den art lå utenfor det de ansatte på et kirurgisk sykehus måtte regne med.
Jeg stemmer for denne
dom:
Oslo kommune frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Gaarder og Bonnevie: Likeså.
Side:451
Av byrettens dom (dommer Olaf Rye):
Ved stevning av 11. juli 1939 har frøken Arna Myhre Behrentz (nedenfor benevnt B), nå Kristiansund sykehus, saksøkt Oslo kommune med krav på erstatning for skade forvoldt henne av en sinnssyk kvinnelig pasient på Dikemark sykehus.
Etter egne opplysninger er B. født xx.xx.1900 i Ålesund og gikk i 1927 over i sykepleien, fikk sin utdannelse på Haukeland sykehus (angivelig 3 år) og har siden virket som sykepleierske. Hun var ansatt som ferieavløser ved Dikemark Asyl fra 1. mai 1935 til 26. april 1936 og på ny fra 2. november 1936 til 20. februar 1937, da hun ble skadet. I sin partsforklaring har hun om denne hendelse opplyst bl. a, at hun denne dag hadde tjenestegjøring ved en annen avdeling ved sykehuset enn den vanlige. Sammen med en kollega skulle hun tilse at de kvinnelige sinnssyke pasienter på denne avdeling i 2. etasje gikk ut gjennom døren til trappen, ned denne og inn gjennm døren til spisesalen i 1. etasje. Pasientene hadde stått opp ved 7-tiden om morgenen, stelt seg og skulle spise ved 8-tiden. B.'s kollega sto ved døren i 1. etasje og B. ved døren i 2. etasje. Alle omhandlede pasienter passerte forbi B. og gikk straks ned unntatt en av dem, en 30-40 årig kvinne, Stina (etternavn erindres ikke), som formentlig hadde vært uoppmerksom på at de andre gikk ned. B. ropte derfor «Stina!» til henne og da kom hun straks løpende hen mot B. og idet hun passerte B. tildelte hun denne plutselig med knyttet neve et slag i venstre kinn-tinning-region med den følge av B. tumlet bakover og slo den motsatte side av hodet mot dørkanten. B. hadde tidligere flere ganger talt med Stina, men hadde ikke tidligere sett eller hørt om slike utslag av hennes sinnssykdom. Senere fikk hun høre at Stina skulle være den «verste» på avdelingen. Slaget kom så plutselig og overraskende at B. til tross for at hun hadde sin oppmerksomhet henvendt på Stina, da denne løp forbi henne, ikke fikk avverget slaget. B. falt ikke over ende ved slaget, hun låste døren etter seg, gikk ned trappen og stelte frokosten for pasientene, som således alle sammen var kommet inn i spisesalen. Kort etter følte hun seg imidlertid kvalm, fikk sterk hodepine og gikk etter reservelæge Frøshaugs råd til sengs. Etter hva hun har forklart den sakkyndige, dr. Svensson, dennes erklæring, hvortil hun i sin partsforklaring har henholdt seg, husket hun den første tid lite om ulykkeshendelsen, men senere kunne hun huske det meste. Lå til sengs i ca. 6 dager, hadde sterk verkende hodepine i begge tinninger med utstråling bak i nakken, som var nokså stiv, var dessuten kvalm og svimmel, enkelte ganger oppkastninger samt hurtig forbigående dobbeltsyn. Begynte så å være oppe, men var svimmel, kvalm og slapp med følelse av å ville besvime. Fikk på denne tid av oversøster vite at hun ikke passet som sykepleierske, hva hun tok seg nær av. Måtte ligge de siste dager før hun den 10. mars 1937 ble innlagt på Ullevål avd. III, hvorfra hun 5. mai ble overført til avd. V til fortsatt behandling. Lå til sengs de første 6 uker, men var oppe og til dels ute de siste 14 dagene, da hun var nokså kjekk. Fra Ullevål reiste hun 10. juni til rekonvalesenthjemmet «Godthaab», hvor hun oppholdt seg til 17. oktober 1937. Tilstanden var i denne tid vekslende med gode og mindre gode perioder med hodepine, kvalme og svimmelhet. I slutten av oktober 1937 tjenestegjorde hun 8 dager som dagsøster. Gjennom Norsk Sykepleierskeforbund
Side:452
fikk hun så plass som alminnelig sykepleierske ved Risør sykehus fra 4. november 1937. I april 1938 sa hun opp denne post, idet hun fra mai ble ferieavløser ved Ullevål sykehus til i oktober s. å. Var så ansatt ved Narvik sykehus fra i november 1938 til utgangen av juli 1939. Hun sluttet imidlertid før oppsigelsesfristen og forlot Narvik 6. juli 1939. Om grunnen hertil opplyser dr. Gram-Larsen i skrivelse av 13. november 1939 at «man mente at sykehuset på grunn av hennes sykelighet var best tjent med å beholde vikaren.... Ved avreisen følte hun seg bedre, men ikke arbeidsdyktig.»
B. var så hjemme i Ålesund det meste av juli måned, ble fra 1. august 1939 ansatt som røntgensøster ved Sør-Odal sykehus, men sa opp posten 14 dager senere. Etter assistentlæge Bergans opplysninger i skrivelse av 29. oktober 1939 var situasjonen så vel for sykehuset som for henne selv blitt uutholdelig på grunn av hennes manglende forutsetning og evne til å fylle stillingen. Etter eget ønske sluttet hun 1. september 1939. Fra 28. august var hun ute av stand til å være på avdelingen på grunn av hodepine og svimmelhet. Hun ble innlagt på sykehuset 31. august for hodepine og utskrevet 4. september.
B. opplyser at hun derpå på ny oppholdt seg på «Godthaab» til 18. oktober 1939 og har fra 16. november 1939 vært ansatt som røntgensøster ved Kristiansund sykehus, hvor hun fremdeles tjenestegjør. Hun hadde dog på grunn av hodepine m.v. permisjon fra 10. februar d. å. og den ble på grunn av plevritt forlenget til 16. april d. å. - - -
Retten skal bemerke at den etter de foreliggende bevisligheter, spesielt erklæringene fra de to sakkyndige, har funnet å måtte gå ut fra at B. ikke har båret på noen, iallfall ikke noen alvorlig, sykdom før hun 20. februar 1937 ble tildelt omhandlede kraftige slag i hodet med den følge at hun også slo dette mot en dør. Støttet til de sakkyndiges samstemmige erklæringer i dett punkt anser retten det derfor bevist at det er disse i hoderegionen tilføyde slag som forårsaket hennes hjernerystelse og de i forbindelse hermed inntrådte lidelser av forskjellig art med hertil hørende arbeidsuførhet i ca. 8 måneder, nemlig til ut i siste halvpart av oktober 1937. Det spørsmål som i den foreliggende sak først og fremst må avgjøres blir etter dette om Oslo kommune, som eier og driver Dikemark asyl, overfor B., der var ansatt som sykepleierske (ferieavløser) der, er ansvarlig og kan tilpliktes å yte henne erstatning for denne henne 20. februar 1937 tilføyd skade og tap som følge av den ved skaden voldte arbeidsuførhet m.v.
Under prosedyren er fra begge parters side omhandlet en i Rt-1937-974 ff. referert høyesterettsdom av 12. desember 1937, hvorved et offentlig sinnssykeasyls (Lier asyl) eiere med 4 mot 3 stemmer ble pålagt erstatningsplikt til en privatforpleier (Brastad) som var blitt skadet av en pasient (Vanberg), der fra ayslet var blitt utsatt til ham i privat forpleining, idet en forutsetning om sådan erstatningsplikt ansåes stilltiende inneholdt i kontrakten med forpleieren. Retten har funnet saksforholdet i nærværende tilfelle så analogt med forholdene i denne av Høyesterett i 1937 pådømte sak, at den samme bedømmelse her må komme til anvendelse. Idet retten hennolder seg til flertallets begrunnelse av dommen, antas det å være på sin plass å påpeke bl. a, at B., da hun tok tjeneste ved Dikemark asyl, selvsagt visste at de pasienter,
Side:453
hun fikk å gjøre med, var sinnssyke. Hun måtte - i likhet med Brastad - være forberedt på den ulempe og risiko som erfaringsmessig er forbundet med å ha sinnssyke om seg, også den at den syke kan øve iallfall mindre skader på personer og ting. Derimot har B. i sin partsforklaring ubenektet anført at hun ikke på forhånd fikk beskjed om at pasienten Stina skulle være en person som en særlig måtte passe seg for, og det er da heller ikke fra kommunens side hevdet at B. ved anledningen utviste noe uaktsomt eller overhodet uoppmerksomt forhold. Spørsmålet blir da om selve kontraktsforholdet mellom Dikemark asyl og B. innebærer forutsetningen om at den hendelse som inntraffødt xx.xx.1937 ikke ville eller skulle skje og om dette medfører erstatningsansvar for asylet og hermed for kommunen. I forholdet mellom Lier asyl og Brastad har Høyesteretts flertall besvart dette bekreftende og retten har som nevnt - funnet det tilsvarende forhold vedkommende B. så analogt at også hun må ha krav på erstatning, idet det - som anført av Høyesteretts flertall - må antas å stride «mot de naturlige og rimelige forutsetninger for kontraktsforholdet at asylet som kontraktspart skulle være uten ansvar for en så stor upåregnelig ulykke som den der er overgått Brastad». Det samme må etter rettens oppfatning gjelde B., som etter det opplyste også må sies å ha vært gjenstand for en stor, upåregnelig ulykke og som derfor, så vidt skjønnes, på samme grunnlag må ha krav på hos kommunen å få erstatning for all den skade og tap ulykken har voldt, således også utover den erstatning hun etter det av kommunens advokat riktignok først under hovedforhandlingen uimotsagt opplyste har fått i form av 3 måneders full lønn etter ulykken, regnet fra dennes datum. - - -