Hopp til innhold

Rt-1950-863

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1950-10-14
Publisert: Rt-1950-863
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 113 B/1950
Parter: Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter: Skau, Nygaard, Holmboe, Schei, Wold
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §377, Lakseloven (1905) §21, Lakseloven (1930) §21, Lakseloven (1930), §370, §393, Lakseloven (1905), §37


Dommer Skau: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Troms den 22. mars 1950 ble A forelagt en bot på 150 kroner for overtredelse av lakseloven av 27. februar 1930, §37, jfr. §21 ved gjentatte ganger sommeren 1949 i Rossfjordvassdraget å ha anvendt kastenot til fiske av laks og sjøørret til tross for at noten hadde mindre maskevidde enn 5,8 cm. mellom knutene i våt tilstand.

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken i samsvar med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd sendt Malangen herredsrett til pådømmelse.

Herredsretten avsa den 15. mai 1950 dom med slik domsslutning:

«A, Rossfjordstraumen i Lervik(?), dømmes for forseelse mot lakselovens §21 jfr. §37 til en straff av bot til statskassen stor kr. 150 eller hvis boten ikke betales, fengsel i 18 dager.»

Saken ble behandlet av dommerfullmektigen uten domsmenn.

Domfelte begjærte fornyet behandling, subsidiært anket han over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Kjæremålsutvalget nektet lagmannsrettsbehandling, men henviste anken til Høyesterett.

Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at det «skulle ha vært tilkalt domsmenn av det sakkyndige utvalg.»

Den anførte ankegrunn vedkommende saksbehandlingen kan ikke føre frem - straffeprosesslovens §370. Imidlertid skulle domsmenn av det alminnelige utvalg ha vært tilkalt med mindre betingelsene for å unnlate dette etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd

Side:864

har foreligget. Herom har retten bare anført at den har funnet at det ville være forbundet med uforholdsmessig utgift og ulempe å tilkalle domsmenn. Jeg mener at denne begrunnelse i en sak av denne art ikke er tilstrekkelig, og finner derfor at herredsrettens dom med hovedforhandling bør oppheves i medhold av straffeprosesslovens §393 første ledd, jfr. Rt-1949-465 og Rt-1950-346.

Etter dette finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til anken over lovanvendelsen. Jeg vil imidlertid ikke unnlate å vise til den faste rettspraksis som foreligger på grunnlag av den likelydende bestemmelse i første punktum i §21 i den tidligere lakselov av 8. april 1905, og eldre bestemmelser, jfr. høyesterettsdom referert i Rt-1915-737 med henvisning til tidligere avgjørelser, og Rt-1928-316.

Jeg stemmer etter dette for slik

dom:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Schei og Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommer fullmektig Karl Solberg):

- - -

Retten finner at tiltalte må bli å dømme til straff. Lakselovens §21, 1. punktum, bruker riktignok uttrykket «Til fiske av laks eller sjøørret ......», men en antar at denne bestemmelse for i det hele tatt å kunne ha den tilsiktede virkning, må sammenholdes med §21, 2. punktum, hvor det brukes uttrykket «...... elv hvori laks eller sjøørret går opp». Det må etter rettens skjønn være klart at nevnte fredningsbestemmelse saken gjelder må ta sikte på vassdrag hvori laks og sjøørret går opp, da en ellers ville komme ut for en farlig utglidning ved at fiskere benyttet redskap som er ulovlig til fangst av laks og sjøørret, i vassdrag hvori denne fisk går opp, men i hensikt å fange annen fisk ved bruken av nevnte, redskap. Det vil imidlertid være klart at fiskerne ikke ville kaste ut igjen laks og sjøørret de «uheldigvis» hadde fått i noten.

Det er på det rene at det i Rossfjordvassdraget går opp ikke så rent lite laks og sjøørret og at tiltalte har visst om dette. Når han allikevel har nyttet bunden redskap med maskevidde under 5,8 cm., har han handlet i strid med lakselovens §21. - - -