Rt-1951-982

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-11-02
Publisert:	Rt-1951-982
Stikkord:	Patentrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 180/1951
Parter:	Konsul Aksel Holms dødsbo og A/S Vitapan (høyesterettsadvokat Heuch Bugge) mot ingeniør C.U. Wetlesen (overrettssakfører A.J. Midling - til prøve).
Forfatter:	Andenæs, Nygaard, Soelseth, Dæhli, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Patentloven (1910) §1, §2, §43, Patentloven (1910)

Dommer Andenæs: Denne sak er anlagt av konsul Aksel Holms dødsbo og A/S Vitapan mot ingeniør C. U. Wetlesen, innehaver av norsk patent nr. 59395, for å få kjent patentet ugyldig. Den 18. oktober 1949 avsa Oslo byrett dom med denne domsslutning:

«Ingeniør C. U. Wetlesen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksøkerne har påanket dommen, og Kjæremålsutvalget har tillatt anken innbrakt direkte for Høyesterett.

De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. at norsk patent nr. 59395 angående fremgangsmåte til behandling av hvallever for oppbevaring og transport kjennes ugyldig.

2. at ingeniør C. U. Wetlesen dømmes til å betale konsul Aksel Holms dødsbo og A/S Vitapan i fellesskap sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»

Ingeniør C. U. Wetlesen har nedlagt denne påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter for byrett og Høyesterett.»

Jeg nevner at den foreliggende sak først ble anlagt etter at ingeniør Wetlesen ved Ålesund byrett hadde saksøkt konsul Aksel Holms dødsbo og A/S Vitapan med krav om erstatning for påstått inngrep i hans patent. Erstatningssaken er med hjemmel i patentlovens §43 utsatt i påvente av avgjørelsen i den foreliggende sak.

Om sakens sammenheng viser jeg til byrettens domsgrunner. Til

Side:983

bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptagelse ved Oslo byrett 29. juni 1950. Av nytt for Høyesterett nevner jeg sakkyndige erklæringer fra ingeniør A. T. Deinboll, professor dr. med Einar Langfeldt, ingeniør dr. K. O. Berg, ingeniør dr. Aarflot og ingeniør J. Botolfsen. Som oppnevnte sakkyndige under sakens behandling i Høyesterett har fungert sivilingeniør Per Onsager og sivilingeniør Arne J. Heieren.

Det avgjørende spørsmål i saken er om den metode som ingeniør Wetlesen har fått patent på, kan regnes som en oppfinnelse i patentlovens forstand. Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler slutte meg til dens begrunnelse, men skal fremkomme med en del supplerende bemerkninger.

Ingeniør Wetlesens patent består etter den godkjente patentpåstand i «fremgangsmåte til behandling av hvallever ombord på flytende hvalstasjoner for transport og oppbevaring under benyttelse av salt eller andre konserveringsmidler karakterisert ved, at leveren umiddelbart etter at uttagning av hvalskrotten oppdeles i stykker, fortrinnsvis i form av skiver, eller finmales og innføres i en tjenlig beholder, f. eks. en ledig presskjele, som gjennomstrømmes av koldt sjøvann, hvoretter den avkjølte lever uttas av beholderen og tilføres salt eller annet konserveringsmiddel for oppbevaring under transporten.»

Av de opplysninger som er forelagt retten fremgår det at problemet om oppbevaring av hvallever først ble aktuelt i begynnelsen av 1930-årene, da man ble klar over hvalleverens verdi som råstoff for vitaminpreparater. Tidligere var leveren blitt styrtet på sjøen, da den ikke kan brukes til produksjon av hvalolje. Den nye anvendelse av hvalleveren gjorde det nødvendig å finne frem til en teknisk og økonomisk tilfredsstillende oppbevaringsmetode for transporten hjem fra feltet og inntil den industrielle utnyttelse kunne finne sted.

Det var naturlig at det ved løsningen av denne oppgave ble gjort forsøk med forskjellige behandlingsmåter. Det ble gjort forsøk både med hermetisering, med frysing og med salting; senere er det også tatt andre metoder i bruk (tørking, ekstrahering av oljen allerede på feltet). Ved hver enkelt av disse forskjellige behandlingsmetoder oppsto nødvendigvis spørsmål om den nærmere fremgangsmåte. Jeg har fått den forståelse at skulle salting brukes, er det en nokså selvfølgelig ting at hvalleveren, som for en middelstor blåhval veier mellem 500 og 1000 kilo, før saltingen måtte oppdeles og avkjøles. For avkjølingens vedkommende var luftavkjøling eller vannavkjøling nærliggende muligheter. Vannavkjøling egner seg ikke til behandling av kjøtt som skal brukes til menneskeføde på grunn av den forringelse av kjøttets utseende og kvalitet som anvendelsen av vann direkte på kjøttet medfører, men for lever som skal anvendes som råstoff for produksjon av vitaminpreparater spiller dette ingen rolle.

Når et nytt problem av denne art oppstår, er det vel ofte så at først erfaringen med sikkerhet kan vise hvilken fremgangsmåte som

Side:984

er den teknisk og økonomisk mest tilfredsstillende. Den som har erfaring gjennom praktiske forsøk, slik som tilfellet her var med ingeniør Wetlesen, har derfor et forsprang som det for andre kan være av stor økonomisk verdi å få del i, men i den utstrekning det bare er tale om en fagmessig utprøving og tilpassing av kjente prinsipper på den nye oppgave, er det likevel klart at det ikke foreligger patenterbare oppfinnelser. Jeg anser det utelukket at Wetlesen kunne ha fått patent på selve den metode å partere hvalleveren og kjøle den med vann før saltingen, selv om han faktisk var den første som tok denne metode i bruk. Han har heller ikke søkt et så vidtgående patent.

Det patenterbare ved Wetlesens metode må etter mitt skjønn søkes i den særlige måte som avkjølingen skulle skje på: at den etter å være oppdelt eller finmalt ble innført i en beholder som gjennomstrømmes av koldt sjøvann. Sammenlignet f. eks. med avkjøling ved vannbestråling har metoden den fordel å gi en hurtigere og mer effektiv avkjøling, liksom den virker plassbesparende. I patentskriftet er det også, fremholdt som en fordel ved metoden at avkjølingen i beholderen samtidig fører til en automatisk sortering, idet deler som allerede er utsatt for en begynnende dekomposisjon vil flyte i det kolde sjøvann, mens de friske deler vil synke. Det er ikke under saken nærmere klarlagt hvilken praktisk betydning denne virkning kan ha, men jeg kan etter det som foreligger iallfall ikke sette den helt ut av betraktning.

Spørsmålet blir da om denne særegne metode for avkjølingen representerer en oppfinnelse i patentlovens forstand, eller om den er så enkel og nærliggende at den må frakjennes oppfinnerkvalitet. Det fremgår av hva jeg før har sagt at bakgrunnen for patentet her er en vesentlig annen enn i tilfelle av den art som er omhandlet i saken om van Heusen-Snippen ( Rt-1936-757). Patentet gikk der ut på å anvende en tidligere vel kjent teknikk på et område hvor den før ikke hadde vært brukt, men Høyesterett la vekt på at det gjaldt tilfredsstillelsen av et behov som hadde foreligget i lengere tid uten at noen tidligere var kommet på denne løsning. Høyesterett fant det under disse forhold berettiget å trekke den slutning at den som anviste den riktige vei til å tilfredsstille behovet, gjorde noe utover det man kan betegne som det dagligdagse håndverksmessige arbeid, og at fremgangsmåten derfor var patentverdig.

I den foreliggende sak tok patentet, som før nevnt, sikte på å løse en oppgave som nettopp var blitt aktuell på grunn av ernæringslærens og næringsmiddelkjemiens utvikling. At ingeniør Wetlesen faktisk var den første som fant på metoden, sier derfor i og for seg ikke noe avgjørende om metodens patentverdighet. Av grunner som før nevnt kan jeg heller ikke se det som noe avgjørende moment at A/S Vitapan betraktet det som meget verdifullt å komme i besittelse av «oppskriften».

Tilfellet ligger etter mitt skjønn på grensen av det patenterbare, men jeg er blitt stående ved ikke å fravike det skjønn som flertallet i Patentstyret har avgitt etter en inngående behandling av

Side:985

patentkravet, og som også har fått støtte av de oppnevnte sakkyndige for Høyesterett. Jeg legger da vekt på at det ikke foreligger opplysninger om at noen tilsvarende gjennomstrømningsmetode tidligere har vært tatt i bruk ved behandlingen av andre levnetsmidler, og at metoden etter de oppnevnte sakkyndiges mening den gang representerte et avgjort teknisk fremskritt.

Jeg finner at de ankende parter bør betale saksomkostninger for begge retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ingeniør C. U. Wetlesen frifinnes.

I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler konsul Aksel Holms dødsbo og A/S Vitapan en for begge og begge for en til ingeniør C. U. Wetlesen 4000 - fire tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Soelseth og Dæhli og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Bjørn Stensvold):

Ved norsk patent nr. 59395, offentliggjort 23. mai 1938, fikk ingeniør C. U. Wetlesen patentbeskyttelse gjeldende i Norge fra 25. september 1934 for en fremgangsmåte til behandling og transport av hvallever. I patentpåstanden heter det: «Fremgangsmåte til behandling av hvallever ombord på flytende hvalstasjoner for transport og oppbevaring under benyttelse av salt eller andre konserveringsmidler karakterisert ved, at leveren umiddelbart etter uttagning av hvalskrotten oppdeles i stykker, fortrinsvis i form av skiver, eller finmales og innføres i en tjenlig beholder, f. eks. en ledig presskjele, som gjennomstrømmes av koldt sjøvann, hvoretter den avkjølte lever uttas av beholderen og tilføres salt eller annet konserveringsmiddel for oppbevaring under transporten.»

Av patentbeskrivelsen fremgår det at den oppgave som søkes løst ved den angjeldende fremgangsmåte er å bringe hvallever i en slik tilstand at den uten å undergå forandringer forårsaket av bakterievirksomhet i utørret tilstand kan oppbevares i så lang tid som nødvendig for transport fra fangstfeltet til forbruksstedene. Det nevnes videre at behandlingen av hvallever for oppbevaring i ubedervet tilstand frembyr store vanskeligheter som delvis skyldes leverens egenskaper og delvis de forhold hvorunder forarbeidelsen må finne sted. Som forklaring nevnes hvalleverens store dimensjoner (mellom en halv og en tonn på en middels stor blåhval), dette vanskeliggjør den raske avkjøling av leveren som er nødvendig for å unngå at levermassen bederves. Den patenterte fremgangsmåte går ut på å bruke det kolde sjøvann på en bestemt måte ved avkjølingen. For øvrig heter det i beskrivelsen: «Et vesentlig karakteristisk trekk ved denne fremgangsmåte består i at hvalleveren umiddelbart etter uttagningen av hvalskrotten oppdeles i stykker fortrinsvis av skiveform eller finmales og innføres i en tjenlig bygget beholder,

Side:986

hvorigjennom der vedlikeholdes en kraftlig strøm av koldt sjøvann. Og når denne beholder er fylt med lever og leveren avkjølt, kan levermassen føres over på en av skipets oljetanker eller behandles i separat emballasje såsom tønner etc., hvori leveren etter å være tilført salt eller annet konserveringsmiddel oppbevares. Oppbevaringen av den avkjølte lever kan for øvrig finne sted under benyttelse av hvilken som helst tjenlig konserveringsmåte, f. eks. frysing, kjøling o. a. Salting kan foregå under innførelsen fra avkjølingskaret til den oljetank eller emballasje, hvori transporten skal finne sted eller i en tank, fra hvilken den etter salting føres over i den som transportbeholder benyttede oljetank.» Ved den fremgangsmåte oppnår man samtidig en sortering av levermassen. Om dette heter det: «Avkjølingsprosessen virker som en automatisk sorterer, idet deler som allerede er utsatt for en begynnende dekomposisjon vil flyte i det kolde sjøvann, mens de friske deler vil synke. Hvalens forråtnelsesbakterier har ingen virkning så snart temperaturen faller under + 10° C. og da sjøvannet i Antarktis har en temperatur like over frysepunktet vil det forståes, at man på denne måte får en sikker og hurtig og effektiv kjøling for videre pakning og en fremgangsmåte som kan redde store verdier gjennom avkjølingens hurtighet.»

Det er opplyst at det var dissens i styret for det industrielle rettsvern under behandlingen av patentsøknaden. Da det skulle avgjøres om patentsøknaden skulle utlegges, stemte et medlem mot utleggelse, idet han ikke kunne finne at det lå noe patenterbart i den i kravet angitte fremgangsmåte. Det fremkom innsigelser mot patentkravet, men ved behandlingen i 1ste avdeling ble patent innvilget med 2 mot 1 stemme. De to som stemte for innvilgelse var de samme som hadde stemt for at kravet skulle legges ut, den som stemte mot innvilgelse, var den samme som hadde stemt mot utleggelse. Som begrunnelse for sitt standpunkt anførte det dissenterende medlem «at den i kravet angitte fremgangsmåte ikke representerer en oppfinnelse under hensyntagen til hva der tidligere er kjent angående konserveringen av kjøtt o. l. og til teknikkens standpunkt da kravet ble inngitt.» Også ved behandlingen i 2nen avdeling var det dissens, et medlem stemte for at kravet burde «avvises av sådanne grunner som av minoriteten i 1ste avdeling fremholdt.» Et av de øvrige medlemmer avga først et votum som konkluderte med at så vidt han kunne skjønne ville det være riktigst å følge minoriteten i 1ste avdeling. Under den videre behandling gikk han imidlertid over til de tre medlemmer som utgjorde flertallet, og som stemte for at patentsøknaden skulle innvilges. Stemmetallet ble således 4 mot 1 for innvilgelse.

Ved stevning av 19. september 1947 har ingeniør Wetlesen anlagt sak ved Ålesund byrett mot konsul Aksel Holms dødsbo og A/S Vitapan og gjort krav på erstatning for påstått inngrep i hans patent. I erstatningssaken har de saksøkte tatt til gjenmæle og påstått seg frifunnet bl.a. med den begrunnelse at patentet helt eller delvis er ugyldig fordi det etter patentlovens §1 og §2 ikke, eller kun i mindre omfang, burde ha vært meddelt. De har deretter anlagt denne sak mot ingeniør Wetlesen for å få kjent hans patent ugyldig.

Saksøkerne gjorde under saksforberedelsen gjeldende ikke bare at den fremgangsmåte som omfattes av saksøktes patent lå så nær for

Side:987

hånden og fremstilte seg så naturlig å anvende for enhver som ville salte hvallever at den overhodet ikke kan være gjenstand for patentbeskyttelse, men de hevdet også at andre, bl.a. A/S Thor Dahl, Sandefjord, allerede før saksøkte gjorde krav på patent, hadde saltet hvallever etter en fremgangsmåte som var praktisk talt identisk med saksøktes metode. Under hovedforhandlingen ble den siste innsigelse frafalt, derimot har saksøkerne fastholdt den annen innsigelse: at den fremgangsmåte som er beskrevet i patentpåstanden og patentsøknaden ikke er av den art at den kan betegnes som en oppfinnelse, den representerer intet teknisk fremskritt, har ikke ført til noen ny eller ukjent effekt, og patent burde ikke ha vært meddelt. Saksøkerne har gjort oppmerksom på at hvis man går nøye gjennom patentpåstanden, vil man se at de enkelte ledd i den fremgangsmåte som er beskrevet, alle er kjente ting, rene selvfølgeligheter som ikke kan patenteres. Heller ikke kombinasjonen av disse i seg selv ikke patenterbare enkeltheter kan bli en oppfinnelse som kan oppnå patentbeskyttelse. Det ville også etter saksøkernes mening være meget uheldig om det gikk an å oppnå eneretten til å benytte en fremgangsmåte som den det her gjelder. I denne forbindelse er det pekt på at patentet gjelder en avkjølingsmetode, ikke det spesielle utstyr som forutsettes brukt. At fremgangsmåten er beregnet på å anvendes ombord i flytende hvalkokerier og utformet med tanke på arbeidsforholdene der, gjør den ikke til en oppfinnelse. Videre har saksøkerne henvist til at det eksempel som er nevnt i patentbeskrivelsen av rent tekniske grunner overhodet ikke lar seg gjennomføre, etter deres mening ligger det ikke noen eksperimenter eller prøver bak patentet, det kan derfor ikke betegnes som noe åndsprodukt. Til støtte for sitt standpunkt har saksøkerne henvist til uttalelsene fra de dissenterende medlemmer av 1ste og 2nen avdeling innen styret for det industrielle rettsvern, og spesielt til hva der i første omgang ble uttalt av det medlem av 2nen avdeling som opprinnelig mente at patentsøknaden ikke burde innvilges, men som senere gikk over til flertallet. Videre har saksøkerne henvist til høyesterettsdom i Rt-1939-847 jfr. spesielt 850 og Rt-1935-1033 spesielt 1036 øverst samt til Knoph: Åndsretten 206 207, 211 og 112. - - -

Saksøkte har opplyst at da han under sin deltagelse i hvalfangstekspedisjoner i årene fra 1929 og utover begynte å interessere seg for spørsmålet om utnyttelsen av hvalleveren, var han den første som beskjeftiget seg med problemet. Det viste seg at det var forbundet med visse vanskeligheter å få behandlet leveren slik at den ikke etter kort tid tok skade, eller iallfall under transporten hjem fra fangstfeltet gjennom strøk med høy temperatur. Sommeren 1934 utførte han en del eksperimenter i Blomvåg ved Bergen og nådde da frem til den metode som han senere fikk patentbeskyttet. Hans metode har gjort det mulig på en sikker måte å bevare de store verdier det her er tale om slik at de nå kan nyttiggjøres. Metoden er dessuten meget tids- og plassbesparende, noe som er av største betydning ombord i kokeriene hvor arbeidsforholdene er meget vanskelige. Hans metode var helt ny og ukjent, noe som er bekreftet ved erklæringer fremlagt under behandlingen av patentsøknaden i styret for det industrielle rettsvern. Det er i årenes løp andre som har gjort forsøk på å salte hvallever, men resultatet har ofte vært ytterst slett. Saksøktes

Side:988

metode har derimot gitt utmerkede resultater. I noen år leverte saksøkte saltet hvallever til et par-tre avtagere, bl.a. A/S Vitapan, hvori konsul Aksel Holm var interessert. Høsten 1938 benyttet A/S Vitapan imidlertid ingeniør Arentz til innkjøp av hvallever. I den forbindelse fikk A/S Vitapan oppsporet en av de folk som saksøkte tidligere hadde hatt med seg under arbeidet med å salte hvallever, og av denne mann lyktes det å få vite hvorledes leveren ble behandlet. På denne måte ble saksøkte satt utenfor og hans patent brukt helt uberettiget. Arentz har i den anledning den 24. juli 1947 avgitt følgende erklæring: «Etter at jeg ble bekjent med herr C. U. Wetlesens norske patent nr. 59395 forstår jeg at jeg i 1938 gjorde meg skyldig i medvirkning til patentinngrep overfor dette patent, som angår fremgangsmåten til behandling av hvallever for oppbevaring og transport. Jeg er på det rene med at patentet har betydning for en hensiktsmessig tids- og plassbesparende sortering og avkjøling ved salting av hvallever. For fremtiden forplikter jeg meg til ikke å medvirke til videre inngrep overfor dette patent.»

Saksøkte mener at alt dette viser at hans fremgangsmåte ikke på noen måte var en selvfølgelighet, selv fagfolk måtte søke opplysninger om metoden på den måte som er nevnt. For øvrig har saksøkte henvist til hva den patentingeniør som han benyttet, ingeniør Deinboll, har anført, samt til hva der er uttalt av flertallet i 1ste og 2nen avdeling i styret for det industrielle rettsvern. Endelig har saksøkte henvist til høyesterettsdom i Rt-1935-1033 ff. spesielt side 1034. Saksøkte har gjort oppmerksom på at samtlige kjemiingeniører som har deltatt i behandlingen av patentsøknaden, har stemt for at det skulle innvilges patent, mens det er en maskiningeniør og en jurist som har stemt mot. - - -

Retten finner at saken slik som den nå foreligger opplyst, er særdeles tvilsom. Det syn som saksøkerne har gjort gjeldende med hensyn til spørsmålet om patent burde ha vært meddelt, er meget vel begrunnet og sterkt støttet av uttalelsene fra de dissenterende medlemmer av 1ste og 2nen avdeling i styret for det industrielle rettsvern.

Den oppgave som saksøkte sto overfor da han utarbeidet sin metode, var å finne en måte å behandle hvalleveren på som bevirket at den kunne tåle oppbevaring og transport til Norge fra hvalfangstfeltet. Denne behandlingsmåte måtte videre være slik at den kunne benyttes under de spesielle arbeidsforhold som er til stede på de flytende kokerier under fangsten. Problemet var å få den lett bedervelige lever hurtigst mulig avkjølet og deretter konservert f. eks. ved frysing, kjøling eller salting.

Av den godkjente patentpåstand fremgår det at oppfinnelsen er karakteristisk ved

1. «at leveren umiddelbart etter uttagning av hvalskrotten oppdeles i stykker, fortrinsvis i form av skiver» eller

2. «finmales» og

3. «innføres i en tjenlig beholder f. eks. en ledig presskjele» som

4. «gjennomstrømmes av koldt sjøvann» hvoretter

5. «den avkjølte lever uttas av beholderen og tilføres salt eller annet konserveringsmiddel for oppbevaring under transporten».

Saksøkerne må gis medhold i at de ledd i saksøktes fremgangsmåte

Side:989

som her er beskrevet under punktene 1, 2, 3 og 5 ikke kan sies å representere noe teknisk fremskritt. Det å dele opp eller finmale dyrelever som skal avkjøles, å anbringe den i tjenlig beholder og å anvende salt eller annet konserveringsmiddel må utvilsomt sies å være så alminnelig kjente hjelpemidler fra langt tilbake i tiden, at den som tar dem i bruk ved konservering av en vare eller et produkt som tidligere ikke har vært påaktet - i dette tilfelle hvallever -, ikke kan sies derved å ha gjort en oppfinnelse. Noe originalt skapende åndsarbeid av inventiv art kan ikke sies å ligge bak dette å ta slike hjelpemidler i bruk til det nevnte formål.

Derimot er det meget tvilsomt hvorledes man skal bedømme det ledd i fremgangsmåten som er nevnt ovenfor under punkt 4. Heller ikke det å bruke koldt vann, eventuelt sjøvann til å avkjøle f. eks. kjøtt eller innvoller av varmblodige dyr, kan sies å være noen egentlig nyhet, eller at det var det dengang det ble søkt om patentet, selv ikke om avkjølingen skjer ved et gjennomstrømningssystem. For så vidt kan det også være tvilsomt om det er tale om en oppfinnelse.

Det som kan betegnes som en nyhet i saksøktes fremgangsmåte, er at det er hensiktsmessig å anvende kaldt sjøvann på varm lever slik som beskrevet. Annet vitne har således uttalt at det som forundret ham var at varm lever og eventuelt varmt kjøtt med fordel kunne behandles med vann på denne måte. Denne oppfatning støttes også av de fremlagte erklæringer fra fangstbestyrer Beckmann og kaptein O. Borchgrevink. Alle disse opplysninger tyder på at man sto overfor en ny spesiell kjølingsmetode da saksøkte i 1934 søkte om patent. Selv om de enkelte ledd i hans metode i og for seg var kjent tidligere, må det formentlig sies at saksøkte ved sine spekulasjoner og prøver og på grunnlag av den erfaring som han satt inne med, kom frem til en metode som betegnet et teknisk fremskritt på dette spesielle område. Den omstendighet at A/S Vitapan og diplomingeniør Arentz i september 1938 fant å måtte henvende seg til en av saksøktes tidligere arbeidere for å få opplysninger om fremgangsmåten, viser også at den løsning av problemet som saksøkte var kommet frem til, ikke lå helt i dagen eller «langs landeveien». Slik som saken nå foreligger opplyst finner retten ikke tilstrekkelig grunnlag til å sette til side den oppfatning som flertallet innen de to avdelinger i styret for det industrielle rettsvern har gjort gjeldende.

Saksøkerne har anført at saksøktes patenterte metode ikke er noen hensiktsmessig eller gunstig fremgangsmåte. Dette stemmer ikke med de opplysninger som foreligger, men selv om det var korrekt, er det ikke til hinder for at det meddeles patent. Videre har sak søkerne henvist til at den angjeldende fremgangsmåte ikke kan anvendes slik som den er bestemt i patentsøknaden, idet det er umulig å bruke sluseventil ved tømning av tanken hvor leveren er blitt avkjølet. Saksøkte har på den annen side bestemt hevdet at det er mulig å bruke en slik ventil. Dette spørsmål kan imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt. Bruken av en slik ventil er bare en liten detalj i det eksempel som er beskrevet. Selv om tanken må tømmes på annen måte enn gjennom sluseventil, må selve konserveringsmetoden allikevel kunne patenteres.

Når det foreligger en oppfinnelse der som i dette tilfelle ligger så

Side:990

nær grensen for patenterbarhet og som har opptatt i seg så mange tidligere kjente ledd, vil det oppstå tvilsomme spørsmål når det skal avgjøres hvor langt patentbeskyttelsen går og om det foreligger patentinngrep. Det er dog ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse spørsmål i denne sak.

Retten er således, om enn under sterk tvil, kommet til det resultat at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag til å kjenne patentet ugyldig. Saksøkte blir derfor å frifinne. - - -